Ingeborg Senneset Anorektisk by Cappelen Damm AS

Ingeborg Senneset

Anorektisk Med forord av Finn Skårderud

ISBN 978-82-02-48601-3 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsillustrasjon: Tom Erik Andersen Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 9,7/14 pkt. Stempel Garamond og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

SULT/BESATT – Rapport fra et konkret helvete Forord av Finn Skårderud. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

FORFATTERENS FORORD. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DEL I: LEVANGER. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DEL II: STJØRDALEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

111

DEL III: ØSTMARKA. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

199

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

303

SULT/BESATT Rapport fra et konkret helvete av Finn Skårderud

Dette er katastrofeprosa. Ingeborg Sennesets Anorektisk er sterke dagboksnotater fra en katastrofe som går over år. Faglige tradisjoner, i dette tilfellet faget psykiatri, beskriver fenomener utenfra. Utover det trengs absolutt noen språkføre og modige mennesker, som forfatteren av denne boken, som har stått i det, og som kan bidra med sine rapporter innenfra. Både innenfra-perspektivet og utenfra-perspektivet er nødvendige om vi skal få bedre forståelse av problematiske fenomener, som i neste omgang kan hjelpe oss til å nærme oss på bedre vis. Vi som skal nærme oss kan være familie, venner og profesjonelle, som lærere, helsesøstre og behandlere – og vi vet at mange som selv lider, kan få redskaper til å være mer sjenerøse med seg selv når de har noen gode beskrivelser å lene seg mot.

Vondt og farlig Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen. For noen kan det være lettere symptomer som forsvinner uten profesjonell hjelp. For andre er det verre. Spiseforstyrrelser utfordrer oss på forskjellige vis. Noen vil mene 7

at det er få fenomener som utfordrer oss klinikere like mye som alvorlige spiseforstyrrelser, og da især anoreksi. Følgende er langt fra hele bildet, men slik kan det også se ut: Det er et stort frafall fra behandling, pasienter har ofte en vaklende motivasjon til å bli friske, dette er psykiatriens mest dødelige lidelse, tilstandene kan vare i tiår, drømmer blir knust, liv og familieliv blir ødelagt, og behandlingsresultatene er ikke gode nok. Det finnes mange myter om spiseforstyrrelser. Én kan være at det er en slags overspent forfengelighet hos unge mennesker, jenter især, som har lest litt for mye mote-, fitness- eller sunnhetsblogger. Myter kan være både sanne og usanne. Ja, det er absolutt noe i det, dette med normer og idealer for kropp, skjønnhet og sunnhet. Men i denne boken synes slikt mindre relevant. Dette er en rapport fra en person som følte seg drevet til å plage seg selv. Det går på livet løs. Boken begynner omtrent da hun fikk karakteren A på avsluttende eksamen i sykepleierutdannelsen. Men den teoretiske kunnskapen om hvordan gi omsorg for andre har svært lite å gjøre med hennes evner til å ta hånd om seg selv. Det er stryk i egenomsorg. Hva kan barnet Ingeborg innbille seg at hun har gjort, siden hun mener at hun fortjener en slik straff? Da hun var yngre fant hun ut at selvsult var en av de minst synlige former for selvskade. Hun er i boken en som i perioder kaller seg Ingen, og som virkelig savner visshet om hvem hun er – eller vil være? Smerter noen påfører seg selv kan være deres ene lindring for et sår andre ikke kan se.

Denne boken forklarer ikke alvorlige spiseforstyrrelser. Den beskriver i stedet slike fenomener. Vi får ikke vite noe særlig om hvorfor et barn, forfatteren Ingeborg Senneset, begynner å gå løs på seg selv. Vi lurer naturlig nok. Vi får heller ikke vite noe om 8

etter. Men vi tenker selvsagt på hvordan det har gått. De siste notatene er fra oktober 2010. Hun ble først skrevet ut fra sykehuset sommeren 2012. Det er da heller ikke denne tekstens hensikt å fordype seg i før og etter. Bokens mål og metode – og absolutt dens kvalitet – er å være en sterk og rå tilstandsrapport.

Forsøk på sjanger Ved første gangs lesning av manuskriptet begynte jeg straks å tenke på bokens sjanger. Vi forsøker å få orden i våre liv, og én måte å ordne på, er å lage kategorier. Én tilnærming er å kalle dette en selvpatografi. Det er ganske presist. Det betyr en selvbiografisk tekst om forfatteren som syk. Hun var svært syk i bokens tre anstrengende år, fra oktober 2007 til oktober 2010. Og hun var stort sett på sykehus. Derfra blogget hun ut til verden. Og det er jo også en dagbok. Blogg- og dagboksnotater fra de syke årene er redigert til denne boken. Men noen av dem var også i utgangspunktet redigerte. I behandlingen ble pasienten Ingeborg bedt om å skrive dagbok og dele denne med personalet. I en viss grad var det beregnende tekster, hvor noe ble delt og noe skjult, og hun visste meget godt hva behandlerne ønsket å høre. Da kunne hun få ros og anerkjennelse for noe som ikke var sant, og skammen fikk næring. Forfatteren er altså ærlig om at hun ikke alltid var ærlig. Strengt tatt gjør det denne teksten sannferdig, ved at den er ærlig om at det finnes løgner. Dels er det for oss lesere i dag uviktig hva hun måtte ha løyet om for ti år siden, om det var en gjemt brødskive eller noen forbudte pushups. Viktigere er det at hun viser oss desperasjon. Om man føler at det står om livet, så forsøker man 9

å redde seg selv nesten for enhver pris. Det hadde de fleste av oss også gjort. Problemet med alvorlig anoreksi er at opplevelsen av at det står om livet, ikke er fundert i en realistisk vurdering av livets farer, men derimot i en slags vrangforestilling om at man ikke fortjener eller tåler mat. Å spise er en kamp på livet løs, og hver gang hun vinner, så taper hun. Det med løgnen er viktig. Man må skille mellom person og situasjon. Dette er ting som jeg ofte sier til foreldre. Om din sønn eller datter lyver, om brødskiver eller pushups, så forsøker jeg å formidle at dette ikke er karaktertrekk, men et trekk ved sykdommen. Det er ikke nødvendigvis slik at man har en løgnaktig sønn eller datter, men at det er krise. Og det er altså snakk om pågående krisesituasjoner. Men løgner lager selvsagt problemer, for behandlingen, for tilliten i familien og for selvrespekten. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å tenke på dette som en form for krigslitteratur. Jeg liker ikke krig, og derfor tyr jeg også sjelden til krigens metaforer i språk. Bruker man krigens språk, så tenker man krig, tenker jeg, og språk er med på å forme virkeligheter, og slik kan man fremme krigen. Men her ble jeg uunngåelig dratt inn i det. For her er det krig. Og hun bruker selv hyppig ord som krig, kamp, dødskamp, å kjempe, å vinne og å tape. Tallerkenen omtales som en kampring og føden oppleves som en giljotin som trilles inn i matsalen. Her satt vi, klare til krig mot tallerkenen.

Her er det beretninger om både utmattende slag, stillingskrig og tap og seire. Fronten er ikke i nord, sør, øst eller vest, det er en indre front. Det er krig i sinnet, med indre besettelser. Om dette lyder høyspent, er det ikke fordi jeg overdriver, men fordi det er høydramatisk. Det er et særlig alvor, og en tristhet, ved at hoved10

konflikten her er mellom jeg og meg. Forfatteren Ingeborg Senneset skriver om å være i krig med seg selv. Det er krig i sinnet. Men kroppen er slagmarken. Det slående ved alvorlige spiseforstyrrelser er hvordan kropp og sinn spiller sammen, og ikke minst spilles ut mot hverandre. Når sultesykdommen for alvor tar fatt, blir kroppen svekket. Den svekkede kroppen påføres sår, i form av psykiske symptomer. Disse symptomene er påfallende like kjernesymptomene ved sykdommen, som besettelse, tvangstanker og tvangshandlinger. Vi sier gjerne at av anoreksi får man mer anoreksi. Ikke minst derfor er dette en farlig sykdom.

Livgivende nysgjerrighet Gode og presise beskrivelser er et viktig grunnlag for å forstå mer. En annen av mytene rundt spiseforstyrrelser er at de er så uforståelige. Hvor sant er egentlig det? Det er også både sant og usant. Jeg tilstår at jeg her straks sadler på en av mine kjepphester. Som mennesker må vi forstå at vi aldri kan kjenne et annet menneske fullt ut. Det er farlig overmot å tro at man så godt kjenner et annet menneske, enten man er forelder, partner eller behandler. Vi kan aldri forstå andre fullt ut fordi sinnene våre er delvis utilgjengelige, for andre, men også for oss selv. Men vi bør forsøke. Det er flere grunner til det. Dels handler det om hva vi kan forstå mer av. Dette kan sannsynligvis bidra til at vi nærmer oss personer med spiseforstyrrelser på klokere måter. Deler av spiseforstyrrelser, som at en sterkt avmagret person fysisk kan oppleve seg stor, vil nok være meget vanskelig å forstå for de fleste. Andre deler av spiseforstyrrelser er dog langt mer fattbare. Ikke minst vil personer med en rusavhengighet kunne kjenne seg igjen 11

i den som misbruker mat. Et ord som sug vekker gjenklang på tvers av misbruk, om det er mat, alkohol, heroin, poker eller sosiale medier. Og så handler det om at vi anstrenger oss for å forstå, altså selve aktiviteten. Det handler om å være nysgjerrig og genuint interessert i andre og deres liv. Selve nysgjerrigheten er livgivende i seg selv. Som mennesker blir vi ikke oss selv av oss selv. Vi blir oss selv via de andre. Barnet vokser psykologisk og former gradvis sin identitet ved at foreldrene først og senere andre tenker og føler om det, og handler deretter. De har barnet i mente. Og også som unge og voksne utvikles vi i stor grad via de responser vi får fra andre. Om ingen er interessert i oss, er det fare. Det er selvfølgelig barn som opplever fravær av interesse. Engasjementet og den varme interessen er i seg selv et poeng i møtene mellom mennesker. Å forsøke å forstå mer av personen med en spiseforstyrrelse er et anliggende for de nærmeste. Jeg har møtt svært mange som er frustrerte over at eksempelvis far ikke er mer interessert. Det er som om han ser en annen vei. Å bli oversett, med opplevelsen av ikke å bli tålt, kan være en erfaring som forsterker lidelsen. Hos behandlere kan manglende forståelse for symptomenes mening og funksjon, og ikke minst manglende kontakt og allianse med pasienten, lede til avmakt. Avmakt kan i neste omgang bli til frustrasjon, irritasjon – og tap av den nysgjerrige holdningen. Om man vet mye om spiseforstyrrelser, kjenner man likevel ikke til hvordan hver enkelt har det før man grundig utforsker det. Det er en del helsearbeidere som gir uttrykk for at de ikke ønsker å arbeide med denne pasientgruppen. Og vi vet fra både forskning og egne erfaringer at mange pasienter opplever å bli møtt med liten nysgjerrighet og forståelse, lite kunnskap og negative holdninger. Vi vet at nysgjerrighet fra andre kan stimulere det å bli nys12

gjerrige overfor oss selv. En person med alvorlig anoreksi har ofte mistet nysgjerrigheten på seg selv, og er dertil skråsikker. Det kan være den angstfulle skråsikkerheten om at man eser om man våger litt mat. Nysgjerrigheten trenger altså å bli gjenopplivet. Det er således en faglig oppgave i seg selv, hos behandlere og andre, å jobbe for å skape en nysgjerrighetskultur. Det gjelder især når det røyner mest på, når mange er redde og utmattete. Jeg kan godt snakke om sykdommen, for den kjenner jeg jo. Men jeg må bli kjent med meg også. Og for å kunne gjøre det må jeg speile meg i andres ansikt. … Så snakk med meg.

Endringskulturer er best når de er forankret i undringskulturer. Vi bør således utfordre forestillingen om det uforståelige, gåtefulle og mystiske ved anoreksi, fordi den kan bli en del av problemet. Når vi vil forstå mer, trenger vi hjelp. Det får vi med denne boken.

Hva er spiseforstyrrelser? Den aller korteste versjonen: Angst. Her kommer en tredje myte om spiseforstyrrelser. Det er beskrivelser av personen med anoreksi som viljesterk og utholdende, som om det er en positiv kraft. Neppe. Det er klart mange har lyst til å fremstille seg selv slik. Det er gjerne slik det også blir fremstilt i den beryktete subkulturen som kaller seg pro-ana. Dette er blogger og websider som hyller lidelsen, som fremmer thinspiration med råd om ytterligere vektreduksjon og hvordan lure behandlere og familie. Et søk på Google på pro-ana ga meg nettopp millioner av treff. Omgivelsene kan også bli slått av hvor langt noen kan presse seg selv. Men det er romantisering av en 13

sykelig tilstand å kalle dette viljestyrke. Min erfaring er at det snarere er frykten og fortvilelsen som driver folk til å sulte seg i årevis og å løpe mange mil. Når jeg underviser om spiseforstyrrelser, anvender jeg ofte et lysbilde av et kjent maleri, Edvard Munchs Skrik. Min påstand er at tilstandene ligner mer på dette følelsesuttrykket enn på viljestyrke. Det er en del skrik i denne boken. Angsten eter sjelen, het en film av den tyske regissøren Fassbinder. Anoreksiens spesielle angst eter kroppen også. Og den forsyner seg solid av omgivelsene. Om vi som behandlere en dag fikk beskjed om at kategorien spiseforstyrrelser var slettet fra diagnosemanualene, og vi måtte navngi slike lidelser på andre vis, så hadde nok de fleste av oss tydd til kapittelet om angstlidelser. Spiseforstyrrelser er et drama med mange følelser involvert, men varianter av angst er et gjennomgående trekk. Det kan generelt være frykten for ikke å være god nok, og mer konkret frykten for fett, for karbohydrater, for å være voksen, for modning og forandring. Jeg har møtt mange som har sagt noe om at de ønsker å komme ut av sin anorektiske undervekt og bli normalvektige, bare de slipper å oppleve prosessen. «Legg meg i koma, fyll meg opp, og vekk meg når jeg er der.» Forandring forbindes med panikken for å miste kontroll. Det er som om den generelle angsten har tatt bolig i konkrete og kroppslige fenomener. Den franske psykoanalytikeren Joyce McDougall skrev i forrige århundre om «kroppens teater». Kroppen er som en scene hvor indre dramaer blir spilt ut. Og angsten for ikke å kontrollere livet blir konkretisert som angst for mat, vekt og kropp. Tvangstilstander, eller obsessiv-kompulsive symptomer som det noe tungvint heter i dagens psykiatri, med tvangstanker og tvangshandlinger, regnes blant angstlidelsene. Mange med spiseforstyrrelser, og det gjelder særlig anoreksi, plages av slik tvang. Det gjelder absolutt forfatteren av Anorektisk. Bokens Ingeborg er sterkt preget av tanker og atferd om renhet. Skitt og urenhet er 14

horror. Og så er det de utmattende vaskeritualene med Antibac. Det skal være et rent helvete. Og så er det telling, trening, repetisjoner, om igjen og om igjen, natt og dag, og mye i hemmelighet. Her er det pushups og situps inne i solariet. Kroppen er full. Tall. Tvang. Tall. Hodet er ikke med. Tall. Tvang. Tall. Hjertet er dødt. Tall. Tvang. Tall.

Tvangen kan psykodynamisk forstås som en beskyttelse mot angsten, som en slags avledning. Tvangen kan ha vært der lenge før spiseforstyrrelsen debuterte. Eller ikke. Tilstanden av underernæring vil i seg selv fremme tvang og psykisk rigiditet. Det er dette vi kaller sultens psykologi. Vondt blir verre. Den beste medisinen mot en slik tvang er mat. Mange vil kjenne at det letter når næringsinntaket blir bedre og vekt normaliseres. Det bør vi informere om – bare vi ikke sier at «alt ordner seg når du blir normalvektig». Livet er langt mer enn vekt, og det er strevsomt nok for normalvektige. Snakker man som behandler slik, snakker man faktisk ikke sant. Og det er et dårlig utgangspunkt for trygge arbeidsallianser.

Konkret helvete Om vi nærmer oss spisingen og dens forstyrrelser mer grunnleggende, vil det å ha en spiseforstyrrelse for mange bety å være overopptatt av kropp, vekt og utseende. Én side ved lidelsene er den helsefarlige atferden, som å sulte seg, overspise, kaste opp, å overdrive fysisk aktivitet, misbruke vanndrivende og avførende medikamenter med mer. En annen side, og den mer grunnleggende, er nettopp denne overopptattheten. Hun eller han kan føle 15

seg som besatt. Hun eller han kan kjenne seg styrt av tanker og følelser omkring kropp og mat. Det kan være angeren for at man har spist, frykten for neste måltid, eller gleden over at man snart skal spise, bare så synd at man ikke våger. Det er dokumentert at forfatteren og vegetarianeren Franz Kafka hadde anorektiske perioder i sitt liv. Og dagbøkene hans er fulle av fantasier om å overspise. Begjærlig betrakter han pølsen og kjøttet i slaktervinduet. «Matvarebutikker spiser jeg fullstendig tomme.» «Sukkerstas fra små metallesker bombarderer meg som hagl.» Og det kan holde på tjuefire timer i døgnet. Jeg har lært meg å spørre om drømmer. Mange kan da bekrefte at jo, de kan drømme om mat og at de overspiser. For noen er det døgnets eneste lykkelige minutt når de våkner og innser at det var en drøm. Anoreksiens store angst er ofte frykten for å miste kontroll og fråtse vilt. Hun eller han kan være fanget i et tvangspreget regnestykkehelvete av kalorier, gram, kilo, centimeter, kilometer, antall repetisjoner og så videre. Derfor er dette psykiske lidelser. Selv om den medisinske risikoen ofte vil være av somatisk, det vil si kroppslig karakter, så er den grunnleggende smerten av psykologisk karakter. For overopptatthet gjør vondt. Hun eller han opplever ikke å styre sitt eget liv, men å bli styrt. Med risiko for ordspill, så er det som om spiseforstyrrelsen eter seg inn i mange av livets arenaer. Og den fortærer. Tanker, følelser, oppmerksomhet, interesser og tale blir fylt av mat og kropp. Spiseforstyrrelser utarmer og gjør fattig. En slik monomani er mesterlig, og smertefullt, beskrevet i Anorektisk. Forfatteren beskriver hvordan hun lever i et daglig helvete. Og det er et konkret helvete. Spiseforstyrrelsens psykologi er konkretistisk. Det betyr at følelser og forhold blir omsatt til konkrete, fysiske og målbare erfaringer. Når hun eller han kommer inn i et rom med andre til stede, kan sammenligningene begynne straks. Hvem er tynnest og tykkest? Hva spiser andre, mindre enn meg? Når hun eller han 16

er redd, kan det oppleves som å ese ut og bli større. Man kan være skråsikker på at man fysisk sett eser og vokser, mens det grunnleggende sett handler om vanskelige følelser. Det er i slike situasjoner det er viktig å ikke stole på kroppsfølelsen.

Spiseforstyrrelsenes logiske feil Jeg har latt meg inspirere av enda en filmtittel. Nå er det Sofia Coppolas Lost in translation. Det er lett å gå seg vill i oversettelsene mellom kropp og sinn. Jeg skal forsøke å forklare meg. Konkretisme i spiseforstyrrelsene betyr at følelse blir til kropp og kropp blir til følelse, og at de to blandes sammen på forvirrende vis. La oss begynne med selve begynnelsen. Vi fødes. Ett av våre aller første møter med verden er melk fra et bryst og et annet menneske. Å spise er å svelge de første erfaringene av andre. Mat, mor, omsorg og kjærlighet flyter over i hverandre. Og det flyter resten av livet, og mer for noen. Mat og kropp er konkrete fenomener, men de kan også tjene rollen som språklige bilder. Svært mye av språket vårt er bygd opp, uten at vi reflekterer over det, på kroppslige erfaringer. Vi krydrer tilværelsen, sannheten er bitter og vanskelig å fordøye, men vi må bite det i oss. De andre kan være søte, sure eller snerpete. En elleve år gammel jente med anoreksi fortalte meg at hun var en hard nøtt, og ikke lot seg knekke. Det som kan skje ved spiseforstyrrelser, er at dette ikke bare er språklige bilder, men levde erfaringer. Metaforene blir konkretisert. Tunge tanker kan gi en følelse av å være tung i kroppen. Savn kan kjennes som et sug. Indre tomhet, eller ensomhet, kan føre til at man fyller seg til randen med mat. Og å være redd, kan altså utløse følelsen av å ese. Og det er dette som er spiseforstyrrelsenes «logiske feil». Følelser, som trygghet og tillit, er like grunnleggende som fysiske erfaringer. Men de følelsesmes17

sige erfaringene har ikke noe klart kroppslig mønster, og er derfor ikke skarpt avgrensete. Det hele blir mer vagt og flytende. Ved spiseforstyrrelsene, slik det også er ved et fenomen som kroppslig selvskade, blir det følelsesmessige knyttet opp mot det konkret sansbare. Kroppen blir et redskap for erfaringer som primært ikke er kroppslige. Den fysiske erfaringen kan gjøre det hele begripelig, ved at man griper om sine magre lår og underarmer, og simpelthen håndfast for den usikre. Den fysiske kontakten har å gjøre med den korteste avstanden, den nærmeste erfaringen. I det skjulte hadde jeg fra barneskoleårene av håndtert det som ble for vanskelig for meg ved å skade meg – helst ved bruk av mat. Det var den taktikken som var mest usynlig.

Det er som om kropp og sinn, ting og tegn, blir ett. Den som kjenner tunge tanker og følelser, kan forsøke å lette seg. Den som er fylt av for mye, kan forsøke å rense seg, med ritualer for renhet eller avføringstabletter eller oppkast. Men det er altså lett å gå seg vill, lost in translation. I Ingeborg Sennesets bok handler sulten mye om å ikke fortjene og om å straffe seg selv. Livet er komplisert, og vi forsøker å overleve ved å gjøre det enklere. Vi søker altså tilflukt i våre egne kropper. Våre kropper er rike. Kroppen er et språk, og den snakker meget konkret og direkte. Men våre kropper er også fattige, fordi dette språket er så konkret og direkte. Det mangler nyanser. En tredemølle eller en badevekt er lite egnete steder for å mestre komplekse følelser. Det er imidlertid lett å bli fanget i et slikt språk. Vi glemmer at det er kroppsmetaforer. Vi erfarer det som virkelighet. Når kroppslige egenskaper på denne måten blir et sentralt språk, så forsvinner rommet for refleksjon. Det blir flatt, hardt og absolutt, og ikke refleksivt undrende. Nysgjerrigheten på en selv kan gå tapt når man lever i et slikt konkret univers. 18

Vi trenger således et bedre språk enn kroppens. Derfor arrangeres det terapeutiske samtaler. Og derfor skrives det bøker.

Ensomheten Den første siden i Anorektisk begynner med en følelse av å være annerledes og utenfor. Når man er alvorlig syk, blir man raskt enda mer utenfor og ensom. Lidelsen lager sosialt øde. Dels er jo mye sosialt liv forbundet med mat, og mange unndrar seg. Og munnen renner ofte over med hva hjertet er fylt av. En del er nok ikke klar over hvor mye de snakker om mat og kropp. Og de andre kan begynne å bli lei og trekke seg unna. Mange med spiseforstyrrelser har skremmende symptomer som skyver andre fra seg. Jeg ville ikke hatt meg selv som middagsgjest. ––– Spiseforstyrrelsen gjør meg til en sosiopat nå. Den river meg vekk fra omverdenen.

Et viktig rom for mange i dag er de sosiale mediene. Der kan personen med en spiseforstyrrelse leve flere timer hver dag, surfe og scrolle og drive med enda mer av det samme. Slike liv i de sosiale mediene blir fort asosiale. Å leve tett på andre er krevende. Men det er enda mer krevende når de andre forsvinner. *SKRRRRRRRRRRRIIIIIIIIIIIK* verdens mest oppmerksomhetssyke menneske er du. (kommentar på Ingeborg Sennesets blogg)

Når jeg leser Anorektisk, forholder jeg meg til hva som står på sidene. Men jeg gjør meg også noen tanker om det som ikke står. Det er relativt lite om de andre. De blir utydelige. Men vi skal være meget forsiktige med å legge for mange moraliserende føringer i dette. I stedet kan vi lese teksten som en meget presis innføring i hva smerte kan gjøre med oss. Når det gjør vondt, om det er fysisk eller psykisk, en rift i øyets hornhinne, brukket ankel, depresjon eller anoreksi, så trekkes vår egen oppmerksomhet mot smerten. Den er som de sorte hullene i universet som suger energi til seg. Når besettelsen råder, så er det mindre mentalt rom til å være empatisk interessert i de andre. Riften eller tvangen tvinger oss til å tenke mindre på barna i Aleppo. Slik er det bare. Men det kommer med en pris. Det er således et mål i terapi å bidra til å heve blikket igjen. Og én definisjon av å bli frisk fra en spiseforstyrrelse er at noe annet i livet er blitt viktigere. Livet med de andre er blitt viktigere.

Kaos, skam og raseri Hvordan kan vi forstå spiseforstyrrelser? Ingeborg og jeg går tur rundt Sognsvann. Vi snakker om boken og forordet som skal bli. Og vi snakker om horror og terror. Anoreksien er horror. Og den ligner på terror. Noen vil kunne finne følgende provoserende, og sikkert også misforstå, men det er et logisk slektskap mellom anoreksi og terrororganisasjonen IS. Likheten er radikaliseringen i kropp og sinn. Tingene settes på spissen, og det gås til ytterligheter. Begge fenomener, den personlige psykologien og den politiske psykologien, handler om å søke en radikal enkelhet i stedet for å evne å leve med kompleksitet. Begge fenomener søker alt-eller-intet i stedet for både-og. Begge er vold, henholdsvis mot en selv og 20

mot andre. Både anoreksi og terror kan i begynnelsen romme en utopi, men den innhentes av medisinske eller militære realiteter. Metoden er ikke forenlig med målet. Er anoreksi et langsomt selvmord? Med frykt for å generalisere: Som oftest er det ikke ment slik. Tilstanden kan i stedet romme en drøm om noe jordisk bedre. Men manglende innsikt i tingenes alvorlige tilstand kan gjøre at man kan omkomme på veien. Når spisevegringen er overlagt selvmorderisk, er det, slik jeg har erfart det, ofte fordi det er for mange vonde og traumatiske minner. Det er i dag stor faglig enighet om at et sentralt trekk i spiseforstyrrelsenes patologi er vansker med å tolke, regulere og uttrykke følelser, og at kroppen får en sentral rolle i forsøkene på å regulere. Personen med en spiseforstyrrelse vil ofte mangle indre trygghet og føler seg utilstrekkelig, mislykket og uten tilfredsstillende kontroll over livet. Når man har problemer med å kjenne og regulere seg følelsesmessig innenfra, forsøker man å regulere seg utenfra. Symptomene kan sees på som mulig lindrende, som strategier som er mer eller mindre vellykkete eller mislykkete for å gjenvinne sammenheng, vitalitet og selvregulering. Den alvorlige spiseforstyrrelsen er som en magiker som med fakter på den kroppslige scenen trekker oppmerksomheten vekk fra den indre dramatikken. Så stod jeg der i dusjen. Shampo i håret og kaos i hodet. Beina gikk som trommestikker.

Hva betyr «vansker med å tolke, regulere og uttrykke følelser»? Vansker med å tolke kan bety at man er usikker på hva man egentlig føler. Jeg kan spørre: «Hvordan har du det?» Svaret kan være: «Fint.» «Jo», kan jeg si. «Men hvordan har du det egentlig?» 21

«Ikke så fint», er svaret. Om jeg er grunnleggende interessert, har jeg lært at jeg bør spørre tre ganger. «Så hvordan har du det?» Det er ikke uvanlig at svaret da er: «Vet ikke.» Å ikke vite hva man egentlig føler, og å ikke evne å skille følelser fra hverandre, kan oppleves som skremmende og urovekkende. Ingeborg Senneset skriver nettopp om opplevelsen av kaos og uro. Dette er sentrale fenomener ved slike lidelsesformer. Å ikke regulere følelser kan bety å bli overveldet. Å møte motgang kan utløse at man ikke bare blir litt rystet, men veltet fullstendig over ende. Og sannelig, mange strever også med medgang. Det er som om man mangler en bremsemekanisme, et mentalt håndbrekk. Da blir følelser farlige, og man forsøker å komme vekk fra dem. Å sulte seg ør, nummen og omtåket, å kaste opp inntil utmattelsen eller å hengi seg til overspisingen kan være strategier for å rømme fra dårlig tålte følelser. Det kan være mange slags følelser. Lav og ustabil selvfølelse er som regel nært knyttet til følelsen av skam. Skam og lav selvfølelse er i mange sammenhenger synonymer. Skam er solid dokumentert som et sentralt element i spiseforstyrrelsene. Skamfølelsen viser til de aktivt negative selvevalueringene som utløser handlinger. Endring av kroppen blir et konkretisert symbolsk uttrykk for en slik forandring. Noen forsøker å perfeksjonere kroppen. Andre kan forsøke å glemme skammen gjennom å gjemme seg i matorgier. Eller skammen kan bli utagert på egen kropp ved å straffe og skade seg selv. Det finnes beskrivelser av alt dette i denne boken. Mange snakker om arvesynd. I min familie er det arveskam. Jeg bærer den også, og prøver å brekke den ut, selv om jeg vet at det er som å slukke bål med bensin. Men jeg har ikke vann.