India av Torbjørn Færøvik

Torbjørn Færøvik

INDIA Stevnemøte med skjebnen

Du kan se bildene fra Torbjørn Færøviks reise på hans nettside www.kinaforum.no Forfatterens epostadresse er faeroevi@online.no

©J.W. Cappelens Forlag AS, 1999 © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43814-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Satt hos Type-It, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nå er det jeg som snakker! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skjønnheten og udyret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Til Kongenes land. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dramaet i Deorala . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sør for saltørkenen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bombay! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mannen som ville drepe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Falkland Road . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et lite stykke Portugal. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . http://www.bangalore.com . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Miraklenes herre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Og Gud skapte mannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hold kjeft, jeg orker ikke mer! . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det store svarte hullet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ikke klag. Benares neste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En by eldre enn historien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ensom i Gledens hus. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Veien til ingen steder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det som skjer, det skjer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Drømmen om Khalistan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Blant fiender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den største festen i verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avskjed. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Indiske merkeår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 11 15 30 51 59 68 90 103 112 130 145 160 183 204 231 249 280 313 339 349 366 390 416 421 425 429

Forfatterens reiserute i India. Reisen begynte i New Delhi, fortsatte til Rajasthan, Bombay og det sørlige India – og så nordover til Calcutta. Derfra langs Ganges til Kanpur, så videre til Delhi, Haridwar og Amritsar.

7

Forord

Den som vil forstå India, må belage seg på en lang reise i både tid og rom.

Ordene er ikke mine, men Nehrus. Jawaharlal Nehru var Indias første statsminister. I sin tykke bok The Discovery of India tok han oss med på en slik reise. Men Nehrus verk ble til for over 60 år siden, og hvor mye Ganges-vann har ikke rent i havet siden den gang?

Denne boken har et beskjedent siktemål. Den er en opplevelsesbok, skrevet av et menneske som har forsøkt å følge Nehrus gode råd, men som ikke gjør krav på å forstå India.

Og hvem gjør egentlig det? Selv inderne innrømmer at de har store problemer med å forstå sitt eget land. Kanskje ikke så rart, for India er ikke et land i vanlig forstand. Det er et kontinent med et mylder av farger og friksjoner, av kulturer og mennesketyper som er blitt ristet sammen i et varig skjebnefellesskap. Et slikt land skal ikke være lett å forstå.

Siden Nehru skrev sin bok i 1939, har Indias folketall økt fra 325 millioner til en milliard. Det vil si en tredobling i løpet av 60 år. Denne eksplosjonen har vært en ufattelig påkjenning, og for meg – og for mange andre som besøker India – er det verken slangetemmeren, Taj Mahal eller fyrstepalassene i Rajasthan som har brent seg dypest inn i hukommelsen. Det er menneskehavet. Støyen. Fattigdommen. Tiggerne.

Den brennende solen. Delvis også resignasjonen – den usvikelige troen på at alt er skjebnebestemt.

I et land som India er resignasjon farlig. Verden skal kunne tåle at små land som Bhutan, Laos eller Tonga mislykkes.

9

Men ikke India. India må lykkes, og gjør det ikke det, vil det få store følger for både inderne selv, for Asia og verden.

På de neste sidene forsøker jeg å fange opp noen av stemningene og motsetningene i dagens India. Det vil si: India vinteren og våren 1998. Jeg reiste tusen mil med tog, buss og bil. Jeg besøkte portrom og leirhytter fra Himalaya i nord til Cape Comorin i sør, og jeg badet i Ganges sammen med sadhuene, Indias hellige menn. Sannheten om India får du ikke, men jeg lover å gi deg viktige biter av den.

September 1999 Torbjørn Færøvik

Nå er det jeg som snakker!

Hvis du skal forstå noe av India, må du tømme sinnet ditt for alle forutinntatte holdninger. Ikke forsøk deg på sammenlikninger!

India er annerledes. indira gandhi

Jeg har gjort meg selv til tyv. I et ubevoktet øyeblikk har jeg stjålet en indisk avis på Indias ambassade i Oslo. Mens visumsøkerne har stått i kø og kranglet foran luken hvor Makten har forskanset seg, har jeg rett og slett stappet det gulnede eksemplaret i min veske. Med uskyldsblå øyne og helt uten anger.

Hevnen er alltid søt. Landet som ynder å kalle seg verdens største demokrati, har aldri likt å få besøk av journalister. «Hvorfor vil du reise til India? Hvem betaler reisen din?

Hvem skal du møte? Hvorfor er du interessert i de kasteløse?

Hvorfor vil du reise til Calcutta? Hvilket ærend har du?»

Tonen har vært arrogant. Selv indere som er godt vant, har steilet og gått i fistel. Men slik er Makten. Når den får et skrivebord, et skjema, et stempel, et glassvindu og en luke, slår den seg helt vrang.

Men nå har jeg klart det. Jeg er på vei. Air India har fraktet meg 33 000 fot til værs. Under meg passerer Afghanistan i sakte kino. Det er på tide å hale opp tyvegodset.

Det lukter karri og koriander av hver eneste side, og politikerportrettet på midtsidene er tilgriset av sjokolade. Men hva gjør vel det når evnukken Kali åpenbarer seg i all sin prakt?

11

Avisens utsendte har vært i Patna, hovedstaden i delstaten Bihar: Evnukken Kali er i ekstase og møter meg i døråpningen som en sprengkåt villkatt i vårløsningen. – Sett deg ned! sier hun.1 – Vet du hva? fortsetter hun. – Her om dagen banket en kjent politiker på døren og tilbød meg 10 lakhs (235 000 kroner) hvis jeg ville trekke meg. Men Kali er ikke interessert i penger. Kali er interessert i handling! Det er meg de vil ha.

Kali strekker benet fram og vifter tåspissen helt opp i ansiktet mitt.

– Er det ikke på tide at navnet mitt blir kjent over hele verden? spør hun. – Hvor kommer du fra forresten? Fra New Delhi! Vel, navnet ditt lyder indisk, men du ser ut som en amerikaner. Folk i USA vet nesten ingenting. Det har jeg lest.

De vet ikke at avstanden fra New York til Los Angeles er 400 mil og at oljeledningen i Alaska er nesten like lang. Chicago er forresten ingen liten by, husk det, og Missisippi er like lang som Ganges, og . . .

Snøfjellene i Hindukush, så vakre de er! Tenk at forbudenes Afghanistan kan framstå som et billedskjønt land. Det blinker i is og evighvitt, uendelige, stivfrosne dalfører baner seg vei mot nord og øst, Koh-i-Baba reiser seg mot himmelen i all sin villskap, og en folketom ravine graver seg fullstendig formålsløst mot sør. Hva har de kriget om i dette landet?

– Men . . .

– Ikke noe men i min stue. Folk sier at vi evnukker ikke har noe underliv. Greit nok, men hva er viktigst – underliv eller hjerne? Alle medlemmene av nasjonalforsamlingen har, så vidt jeg vet, et underliv. Men de mangler hjerner, og hjerneløse mennesker kan ikke styre et land som India. Bare se deg om, så skjønner du hva jeg mener. India needs brains! That’s what I’m telling you!

De fleste indiske evnukker omtaler seg selv og hverandre i hunkjønnsform.

1

12

– Bare Kali kan redde India, mumler en av de andre evnukkene.

– Ja, istemmer evnukkoret i bakgrunnen. – Bare Kali kan redde India!

Står det virkelig så ille til? Er det bare Kali som kan redde India?

Igjen skal velgerne i verdens største demokrati gå til urnene. Regjeringen har skrevet ut nyvalg. Subhas Pani, som er viseformann i regjeringens valgkommisjon, forteller at forberedelsene er i full gang. På valgdagen skal 840 000 valgstasjoner og fire millioner valgtjenestemenn stå klare til å ta imot de 602 millioner registrerte velgerne. Og siden valget omfatter både nasjonalforsamlingen og delstatsforsamlingene, har mer enn 14 000 kandidater meldt seg på i det store kappløpet. Blant dem Kali.

«I flere av de sørlige delstatene kan det oppstå problemer,» advarer Pani. Han viser til forvirringen som kan oppstå når kandidatene bærer navn som C. P. Joy, P. S. Joy, P. J. Joy, J. P. Joy og A. J. Joy. På den samme listen finner velgerne navnene M. V. Mani, K. V. Mani og mrs. Mani. For øvrig taler variasjonen til Indias fordel, for her – i horden av håpefulle – finnes både pensjonerte generaler og ambassadører, rickshaweiere, skomakere, filmstjerner, utallige cricketstjerner, tidligere gangstere, en dverg som skal måle 79 centimeter på strømpelesten og en av forgrunnsfigurene i Det internasjonale samfunn for Krishna-bevissthet.

Stakkars velgere, det var lettere før. I mange år etter uavhengigheten hadde India i realiteten bare ett parti: Kongresspartiet. Nehrus og Gandhi’enes parti. Hele folkets parti. Et parti som hadde gått i spissen for selvstendighetskampen og som ville alle vel. Men så gikk det som det ofte gjør: Hele folkets parti degenererte og ble forvandlet til et parti av folkefiender. Så nå er ingenting gitt. Sju nasjonale og 39 regionale partier har meldt seg på i det store kappløpet. Alt kan skje.

Til halvparten av velgerne – analfabetene – har Subhas Pani et godt råd: Lær dere symbolet til partiet dere vil stemme på! Ellers kan det bli rot og misforståelser. Og husk at val13

get er hemmelig! Ikke treng dere inn i stemmeavlukket. Ikke slåss! Bare én av gangen!

For velgerne i Bihar, som nå har sjansen til å stemme på Kali, er saken grei: Hun stiller for sitt nystiftede parti, Partiet for rettsreform, og symbolet på stemmeseddelen er ingen ringere enn Kali selv.

Hindukush er passert. Indus neste. Elva som India er oppkalt etter, har sitt utspring i Kailash-fjellet i Tibet og bukter seg som en urolig sølvslange mot havet. For 4000 år siden ga Indus liv til en høyt utviklet bykultur som besto i over 2000 år. Men så ble elva og menneskene rammet av oversvømmelser og uår, og en av fortidens store sivilisasjoner druknet i slam og leire. Under oss arbeider arkeologene med å grave fram det som en gang var, men vårt svevende skip har ikke tid til å vente på dem. Rutetabellen er til for å holdes. Det nye India venter. Nesten en milliard mennesker, blant dem evnukkene.

Kanskje også Kali.

Skjønnheten og udyret I år 2001 vil New Delhi være den største slumbyen i verden. ordfører madan lal khurana

Edwin Lutyens het han, og muligens gråt han da han ble født. Men senere ble det mange gleder. Ikke minst i 1913, da han fikk i oppdrag å tegne en helt ny by: New Delhi. Koffertene ble pakket i løpet av en ettermiddag, og sent samme kveld satt Edwin på toget fra London til Southampton. Ved et skjebnens lykketreff skulle passasjerskipet Imperial Glory kaste loss neste formiddag med kurs for India. Reisen ville bli lang – minst to uker – men ved hjelp av blyantene og skisseblokkene skulle han nok få tiden til å gå.

«Allerede i Biskaya søkte jeg tilflukt på dekket i håp om å få litt arbeidsro. Jeg pakket meg inn i et ullteppe og fant en fredelig plass i skipets akterende. Men det var ikke lett å holde varmen på dette forblåste punkt, vinden var kald og sur, skipet banket og ristet, og dessuten ble skisseblokken svart av røyken fra pipene . . .»

I over 200 år hadde Calcutta vært hovedstaden i British India. Men nå hadde Calcutta utspilt sin rolle. Britene trengte en ny og større tumleplass – en hovedstad som kunne fylle sin rolle «i tusen år». Vedtaket ble kunngjort 12. desember 1911 under et av de mest pompøse arrangementer i menneskehetens historie. Imperiemakten hadde trommet sammen til en kongelig durbar på en gold slette utenfor Delhi. Til stede var kong Georg V og dronning Mary, 562 juvelbehengte indiske fyrster – hver av dem ledsaget av gjennomsnittlig 5,8 koner – 300 000 gjester fra hele verden, et hav av tjenere i de mest fantastiske kostymer, 1500 elefanter, 800 kameler og 22 tigre 15

i bur. I sin tale erklærte kongen at den nye hovedstaden skulle bygges med «den største kjærlighet og på grunnlag av de mest omhyggelige overveielser». På parkeringsplassen i bakgrunnen – som tilsvarte fire fotballbaner – blinket det kun i ett produkt: Rolls Royce.

Da skuespillet var over, felte kongen sine salteste tårer og sa at han hadde opplevd sitt livs største øyeblikk.

To år gikk, og så kom sjefarkitekt Edwin Lutyens. I sin 20årige karriere hadde han rukket å tegne et utall landsens slott og herskapsboliger. Han var også kjent som en kvinnebedårer av rang. Den siste egenskapen skulle komme godt med, for etter hvert som arbeidet skred framover, oppsto det tallrike problemer som måtte løses med takt, forstand – og kjærlighet. Forholdet til den britiske visekongens hustru, Lady Hardinge, skulle vise seg å bli særlig viktig. Ladyen ville hele tiden ha et ord med i laget, men som regel fikk Lutyens det som han ville. Blant annet ved å lire av seg fraser som denne: «Deres kongelige høyhet, jeg vil vaske Deres føtter med mine tårer og tørke dem med mitt hår. Rett nok har jeg lite hår, men så har også De små føtter!»

Lutyens drømte om å skape en hovedstad som skulle gjenspeile «imperiets streben etter den komplette harmoni». Etter å ha tatt en rask rundtur i India, fant han ut at den innviklede indiske arkitekturen ikke dugde. Bygningene skulle være grandiose, linjene rette, gatene brede, festplassene store og parkene mange. New Delhi skulle bli den største og vakreste «hagebyen» i verden!

Og så begynte arbeidet: I den sandbrune tomheten sør for Old Delhi kastet 30 000 arbeidere og 3500 steinhuggere seg inn i en døgnkontinuerlig kamp som skulle vare i 18 år.

Marmor og sandstein i de utroligste farger ble slept inn fra alle landets kanter, mens sjefarkitekt Lutyens løp rundt i den kvelende varmen og fektet og pekte. «Hit! Dit! Skaff mer marmor fra Makrana og Baroda! Enda mer sandstein fra Dholpur! Fort! Med én gang!» Da New Delhi endelig sto ferdig i 1931, var Lutyens drøm blitt virkelighet. «Verket er fullbrakt,» erklærte han og siterte en mann som vandret rundt på denne jord for 2000 år siden.

16

Midtpunktet i den nye hovedstaden ble den ruvende Indiaporten. Men ingen bygning var større enn den britiske visekongens bolig, Rashtrapati Bhavan. Bygningen, som i dag er presidentbolig, består av 340 rom og en indre hage som er større enn hageanlegget i Versailles. I denne grønne idyllen skapte Lutyens sin berømte sommerfuglhage, som ble beplantet med spesielle blomster som skulle trekke til seg sommerfugler. 420 gartnere ble ansatt for å stelle i hagen – og da har jeg regnet med de 50 som var heltidsansatt for å skremme bort fuglene. Den samlede tjenerstaben besto av 2000 mennesker.

Prislappen på den nye hovedstaden ble nesten 15 millioner pund, en svimlende sum den gang. Innvielsen ble nesten like pompøs som Den kongelige durbar i 1911. Men to kjente frihetskjempere nektet å delta: Mahatma Gandhi og Jawaharlal Nehru. Begge fordømte byggeprosjektet som «ekstravaganse» og «vulgært pengesøl». Men sjefarkitekt Lutyens – nå en gammel mann – slo hardt tilbake: «Hva har Gandhi gjort i løpet av disse 18 årene? Han har sittet ved en rokk og spunnet bomullstøy. Og vi? Vi har reist den vakreste byen i hele verden. Doesn’t that make a big difference?»

I dag: Skjønnheten er blitt til udyret. Hagebyen som ble reist for å huse 70 000 statstjenestemenn, har rasert sine hager og blitt et atmosfærisk gasskammer med 11 millioner innbyggere. Besvergelser og blymettet lavoktan fyller luften der rekkene av gammelmodige biler, motorsykler, scootere, rickshawer, okser og kjerrer stanger seg fram.

Fra lyktestolper og husvegger bønnfaller politikerne velgerne om hjelp. Valget i 18 av delstatene er allerede over. Bare noen få gjenstår. På en av valgplakatene lover en turbankledt sikh som har skjult sin identitet bak et uhorvelig stort skjegg, å redde India. En annen, en tidligere dacoit (en fredløs forbryter), lover å avskaffe kriminaliteten. En tredje – en godslig bestefar som kaller seg Atal Bihari Vajpayee – garanterer velstand for alle.

Lurer på hvordan det er gått med Kali? Klarte hun det?

Avisselgerne, for det meste guttunger i førskolealderen, limer 17

seg til bilvinduene som sugekopper. De minste må heve seg på tå for å rekke opp til vinduskanten. Begjærlig kjøper jeg avisen The Hindu i håp om å finne siste nytt om Indias mest ambisiøse evnukk. Men avisen skuffer meg. Intet nytt fra Patna, og dessuten pågår stemmeopptellingen fremdeles.

Derimot kan jeg lese om miljøadvokaten Mahesh Chandra Mehta, som har latt seg avbilde i midtrabatten på Mandir Marg, en av byens travleste gater. Mehta er en stilig skikkelse, høy og kraftig, med svart hår og et veltrimmet, grått skjegg. Hadde han villet det, kunne han blitt førsteelsker i en av de 2200 filmene som hvert år produseres i India. I ren og skjær protest mot røyken rundt seg har han iført seg sin hviteste dress, og med høyre hånd hever han en tung murstein – det må være Indias Lover – mot den svarte himmelen.

«New Delhi,» sier han, «er i ferd med å dø. Snart må vi flytte hovedstaden enda en gang, og vi må gjøre det raskt, før vi alle blir kvalt . . .»

Mehta er ingen hvem som helst: I 1982 ble han den første advokaten i Indias uendelig lange historie som fremmet en miljøsak for Høyesterett – og vant. Siden 1983 har han tvunget 2000 miljøskadelige bedrifter over hele landet til å stenge både dører og piper. Vel 100 av dem sto i fare for å pulverisere Taj Mahal, et av verdens vakreste byggverk. Nå står flere rettssaker for tur, og skjer det ingen snarlig bedring i New Delhi, truer Mehta med å stenge byen som salig Edwin Lutyens skapte. «Når jeg ser hvilken ufattelig katastrofe som truer oss, kan jeg ikke la være å handle. Hvis jeg taper en sak, får det alvorlige følger for millioner av mennesker.»

Så heldig han var, Edwin, som sovnet inn i 1946. Den gang menneskene pustet fritt og sommerfuglene fremdeles koste seg i sommerfuglhaven i Rashtrapati Bavan.

– This is Lok Sabha, sier min lokale los. Nasjonalforsamlingen.

Det var her statsminister Nehru proklamerte Indias uavhengighet en augustnatt i 1947. Klokka tikket mot nullpunktet, og på første benkerad – fem skritt fra talerstolen – satt statsminister Nehru og forberedte sitt livs tale. Han hadde 18

ikke rukket å skrive noe manus, alt hadde skjedd så fort.

Nehru, rolig som alltid, ventet tålmodig på viserne, mens de folkevalgte satt musestille og beundret hverandres hvite, nystrøkne bomullsklær.

Det var en hellig stund, så uskyldsren og forventningsfull, til tross for det blodige dramaet som hadde utspilt seg i månedene før frigjøringen. En halv million mennesker hadde allerede betalt med sine liv. Interne oppgjør. Hinduer mot muslimer, muslimer mot hinduer og sikher mot både hinduer og muslimer. Nå satt noen av de folkevalgte og mumlet lavmælt fra hinduismens hellige skrifter, andre søkte trøst i Koranen, mens et fåtall sikher satt krumbøyd over sin hellige bok, Adi Granth. Nehru – for sin del – hadde ingen bok å støtte seg til. Han var agnostiker. Det eneste som opptok ham var å få orden på tankene.

Men doktor Narlikar i Salman Rushdies Midnattsbarn var opptatt på annet hold: Det er niogtyve minutter til midnatt. Doktor Narlikars klinikk går på stumpene, det er mange som skofter, mange ansatte som har foretrukket å feire den nær forestående nasjonalfødselen, og som ikke vil være med på barnefødsler i natt . . .

Tyve minutter går, med «aaah» fra Amina Sinai, hardere og fortere for hvert minutt, og matte, slitne «aaah» fra Vanita i rommet ved siden av. Uhyret i gatene har alt begynt å feire, og i Delhi sitter en senete, alvorlig mann i folkeforsamlingen og gjør seg klar til å holde en tale . . . To barn er på vei ned gjennom hemmelige passasjer.

Den senete, alvorlige mannen reiser seg. Salvet med hellig vann fra Tanjore-elven reiser han seg, med pannen innsmurt i hellig aske. Uten å ha skrevet noen tale, uten å ha lært seg ordene utenat, begynner Jawaharlal Nehru: «Lange år tilbake avtalte vi et stevnemøte med skjebnen, og nå kommer øyeblikket da vi skal innfri vårt løfte . . . ikke helt eller i fullt monn, men i alt vesentlig . . .»

Klokka er to minutter på tolv. I doktor Narlikars klinikk oppmuntrer den mørke, glødende legen, sammen med 19

en jordmor som heter Flory, en tynn, snill dame uten enhver betydning, Amina Sinai: «Press! Hardere . . .! Jeg kan se hodet . . .!» mens en doktor Bose i naborommet – med Miss Pereira ved sin side – overvåker de siste stadier av Vanitas døgngamle fødselsveer . . .

«Ja, nå, et aller siste forsøk, kom igjen, endelig så er det gjort . . .!» Kvinner jamrer og skriker, mens menn i et annet værelse er tause.

Uhyret i gatene har begynt å brøle, mens det i Delhi er en senete mann som sier: «På slaget midnatt, mens verden sover, vil India våkne til liv og frihet . . .» Og under uhyrets brøl er det to nye hyl, skrik, vræl, gaul fra barn som kommer til verden, og deres fåfengte protester blander seg med uavhengighetsdagens larm som henger safrangul og grønn på nattehimmelen – «Det kommer et øyeblikk i historien, men bare sjelden, når vi trer ut av det gamle og går inn i det nye; når et tideverv er omme; når en lenge undertrykt nasjons sjel kommer til uttrykk . . .» – mens Ahmed Sinai i et rom med safrangult og grønt gulvteppe ennå klamrer seg til en stol når doktor Narlikar kommer inn og opplyser: «På slaget midnatt, bror Sinai, nedkom din begum sahiba med et stort, friskt barn – en gutt!»

Nå begynner guttebarna fra 1947 å bli gamle. Den gjennomsnittlige levealderen for menn i India er 62 år. På Vikas Marg får jeg øye på en mann som utmerket godt kan være en av dem. Han er helt naken, like naken som midnattsbarna på doktor Narlikars klinikk, og vakler ustøtt langs det høye jerngitteret som skiller de to filene i hver kjøreretning. Hvem er han egentlig, og hvorfor har ikke det nye India klart å gi ham så mye som en tråd?

Vikas Marg, den lengste gaten i New Delhi, begynner ved Det internasjonale dukkemuseet, krysser den hellige Jamunaelva og strekker seg som en rett snor i østlig retning, helt til den stanser i en veigrøft et eller annet sted i horisonten. Under den to kilometer lange Jamuna-brua bor 15 000 navnløse mennesker fra ingensteder. Deres navn står ikke skrevet i noe register, og bortsett fra sine sønderrevne presenninger eier de 20

ingenting. På dagtid, så lenge det er håp, sitter de ikke-eksisterende mødrene på den smale fortauskanten med utstrakte hender. De er pur unge, men India har klart å gjøre dem utgamle, og bak dem – som små, livløse bylter – ligger barna i skrotet av plast og søppel, solsvidde og med oppblåste mager.

Jeg er på vei til Devayani Krishna, en vakker kvinne som har passert de åtti. Hun er en av Indias fremste kvinnelige malere og tilbrakte sine yngre år med pensel og palett i Himalaya. Et godt liv. Få mennesker, ren luft og blå himmel.

Devayanis ektemann var også maler. Høydepunktet i hans karriere inntraff så tidlig som i 1939, da han som eneste utenlandske kunstner fikk adgang til Tibet for å overvære kroningen av Dalai Lama. Resultatet ble et varmt portrett av fireåringen med de røde bollekinnene og de store, spørrende øynene.

Devayani møter meg i jernporten med et forsiktig smil. Vi har møtt hverandre før – i Norge. Det gråsvarte håret ender i en knute i nakken, og på sin spinkle kropp bærer hun en salwar kameez og en nydelig vest av kasjmirull. Hun bor i et romslig, toetasjes hus i Bharati Artist Colony, et navn som egentlig er misvisende. For her bor også leger, arkitekter, ingeniører og advokater. Kort sagt middelklassen. Etter indiske forhold er området velstelt og vakkert, og like i nærheten ligger den lille parken hvor barna spiller cricket etter skoletid.

I det ene hjørnet ligger et gartneri som Devayani besøker så ofte hun kan, og i hennes egen hage stiger frodigheten til værs fra tallrike brune krukker.

Etter velkomstmiddagen med bønnestuingen, de vegetariske smårettene og chapatti-lompene, åpner Devayani den digre kisten midt på gulvet. Der ligger noen av tegningene, akvarellene og litografiene fra et langt liv. Hennes kunstneriske uttrykksform befinner seg i grenselandet mellom det figurative og det nonfigurative. Linjene er grasiøse og dristige på samme tid, men kommer fra en annen verden – fra de ensomme dalførene lenger nord.

– Et bilde må puste, sier Devayani, og det må komme musikk ut av det.

Da Bharati Artist Colony ble reist tidlig på 1970-tallet, fant 21

byggherren et ensomt jorde langt utenfor New Delhi. I dag kjemper den lille middelklassekolonien for sitt unge liv, innestengt og halvkvalt, akkurat som resten av Edwin Lutyens by. For hvert år krøller nye belter av slum seg rundt den groteske skapningen. I dette opprørte havet av fattigdom og fornedrelse bor sju millioner mennesker. Sju av elleve millioner mennesker. «I år 2001 vil New Delhi være den største slumbyen i verden,» varsler ordfører Madan Lal Khurana. Minst 1400 mennesker strømmer inn fra landsbygda hver eneste dag, og en tredjedel av alle byens «strukturer» er reist uten tillatelse.

For å identifisere «de uautoriserte strukturene» har byledelsen tegnet et månedsabonnement på bildene fra en amerikansk satellitt. Bildene har skapt en voldsom virketrang i den lille kroppen til K. J. Alphons, som er sjef for Delhi Development Authority.

– I løpet av de siste 18 månedene har jeg revet 10 000 bygninger og gjenerobret 1800 mål med jord, sier han. Alphons har tro på at hans bulldosere kan utrette mirakler, og hvor de fattige til slutt flykter, angår ham ikke.

Ordfører Khurana, derimot, later til å være pessimistisk.

– Men, sier han: – Jeg går i tempelet hver dag.

Min venn Narendra flyttet ut av Lutyens tusenårsby i 1994. Han måtte. Datteren på fire år fikk pusteproblemer.

Familien kjøpte en dyr leilighet i Vasant Kunj, en splitter ny forstad 22 kilometer sør for byen. Da jeg skulle besøke familien like etter innflyttingen, tok taxisjåføren meg med på en lang kjøretur ut i tomheten – til et knusktørt steppelandskap på grensen til Rajasthan. På begge sider av den smale grusveien vokste små, gulgrønne kaktuser, og i det fjerne dirret ørkenen.

Etter en halv time åpenbarte Vasant Kunj seg i sin totale ensomhet. Blokkene var hvite og vakre, kjedet sammen med terrasser, garasjer og små hager. De første blomsterkrukkene var båret ut til vårens pris, og på de asfalterte gangveiene strenet middelklasseborgerne fram og tilbake med sine handleposer. Noen av dem hadde betalt opp til to millioner kroner for å kunne nyte steppen og stillheten.

22

Vasant Kunj i dag?

Igjen står Narendra i døråpningen, like gjestfri som forrige gang, og som i 1994 nyter vi bordets gleder til langt ut i de små timer. Men bismaken er også til stede. Ikke på grunn av maten, men fordi Vasant Kunj – det ensomme byggefeltet på steppen – er blitt omringet av svart slum. Tusenvis av pappog plankeskur, befolket av et ukjent antall mennesker, har voldtatt jomfrueligheten og forvandlet middelklassens lykke til en depresjon.

På Narendras stuebord ligger dagens avis. I notisspalten leser jeg at det har skjedd en tragedie i slummen i Vasant Kunj: Fem barn i alderen to måneder til åtte år har mistet livet i en eksplosiv brann. Plankeskuret begynte å brenne klokka seks om morgenen. Foreldrene hadde dratt på jobb – barna var alene. Da foreldrene kom hjem senere på dagen, fant de fem forkullede barnelik.

– Det skjer til stadighet, sier Narendras kone idet desserten kommer på bordet.

Utenfor er det blitt mørkt, og i plankehavet har slumbeboerne gått til ro.

I flere tiår etter selvstendigheten vokste den indiske middelklassen like langsomt som kaktusene i Rajasthan-ørkenen.

India, nedsyltet i byråkrati og sovjetisk-inspirerte femårsplaner, slet med en årlig vekstrate på tre prosent. Ekspertene kalte den the hindu growth rate – hinduenes vekstrate. Det lå noe hånlig i betegnelsen. Hinduene dugde ikke til noe bedre.

Men så kom 1990-årene. Nehrus og Gandhienes tid var forbi. Nye krefter overtok og slapp markedskreftene løs. Som ved et trylleslag steg den årlige veksten til både seks og sju prosent. De rikeste feiret den nye tid med å reise i sine private jetfly til London, Paris og New York, og den magre middelklassen kastet seg ut i forretningslivet med sine sparekonti i Bank of India.

Resultatet ble en betinget suksess. Middelklassen ynglet seg opp og fram, og nå – ved tusenårsskiftet – teller den 250 millioner mennesker. Men for det store flertall er livet det samme som før. Og ikke bare det: Dette flertallet vokser raskere enn 23

middelklassen og truer med å drepe de indiske storbyene fra New Delhi i nord til Chennai i sør.

Dette er Indias bitre realitet: Folketallet øker med 18 millioner i året, og i år 2049 vil landet som nå runder milliarden, ha 1,6 milliarder munner å mette.

En utfordring til å bli svimmel av, men Ministeriet for helse og familievelferd har ikke latt seg skremme. New Delhi har våknet til Verdens helsedag, og over en halv side i Times of India inviterer ministeriet til en storstilt markering. Både ministeren, direktørene og underdirektørene vil tale. Leger og sykepleiere vil måle blodtrykket på alle som kommer, dele ut vitaminer, kondomer og p-piller og ellers gi gode råd.

Sted: Det sentrale utdanningsbyrået, Kotla Road, tvers overfor Sundari College. Tid: 11.00-17.00.

To snekkere er i ferd med å reise en liten scene når jeg svinger inn på gårdsplassen foran byråets hovedbygning. En tredje person, en eldre mann med bar overkropp, strever med å skru sammen en av rørstolene foran scenen. Etter antallet stoler å dømme, venter arrangøren minst to dusin tilhørere.

En dorsk kvinne tusler fram og tilbake og feier brunt støv opp i luften med en lang piassavakost. Jeg er kommet ti minutter for sent, men hvor er ministeren, direktørene, underdirektørene, legene og sykepleierne? Skulle ikke møtet begynne klokka elleve?

Spørsmålet går til kvinnen med kosten.

– Meeting?

Hun ser forundret på meg og peker med kosteskaftet mot hovedinngangen. Jeg forstår hva hun mener: – Spør arrangøren, ikke meg!

Ut på trappen kommer en litt oppskjørtet, men vennlig kvinne. Hun viser seg å være både lege og direktør. Smilende beklager hun at arrangementet er litt forsinket. Men i påvente av at noe skal skje, vil hun gjerne vise meg den lille utstillingen som ministeriet har hengt opp under banyantreet.

Den handler om svangerskapets ulike stadier, om fødselen og barnets første leveår. Vi går fra plansje til plansje – «riktig kosthold er viktig», «unngå tunge løft like etter fødselen», og 24

«barnet må få brystmelk de første tre levemånedene» – mens kvinnen med piassavakosten fortsetter å piske uhorvelige mengder med støv mot himmelen. I bakgrunnen, i porten til Kotla Road, står to sarikledte kvinner med runde mager og ser på hverandres klokker med spørrende øyne.

Når omvisningen er ferdig, spør legen: – Vil du ikke ha en kopp te?

– Jo takk, gjerne – men når begynner møtet?

– Klokka tolv. Det er utsatt i en time.

Vi – det vil si tekoppen og jeg – slår oss ned under banyantreet, mens mannfolkene på gårdsplassen spikrer de siste plankene i scenegulvet. Jobben er fullført, og esken med de tiloversblevne spikrene kastes likegyldig ut på den grønne gressplenen. Klokka er fem på tolv, og sannelig, i det fjerne kommer fire kraftige mannfolk bærende på en talerstol.

Foran på talersolen henger et stort skilt: Central Health Education Bureau, DGHS, Ministry of Health & Family Welfare.

Over teksten står ministeriets symbol, den røde rosen. Noe er i ferd med å skje. Verdens helsedag er i emning. Nå er det bare ministeren, direktørene, underdirektørene, legene, sykepleierne og publikum som mangler.

Men solen går sin gang. På slaget tolv spør en av bærerne om hvor det er blitt av høyttaleranlegget. Selvfølgelig må ministeren for helse og familievelferd ha et høyttaleranlegg. Han kan vel ikke stå og mumle for seg selv på en dag som denne.

Men hvor er mikrofonen, ledningene, forsterkeren og høyttalerne? Resten av gjengen svarer med å klø seg i bakhodet, der svetten renner som små, uregjerlige bekker. Forresten, er det ikke på tide å ta en pust i bakken? 28 varmegrader.

Klokka har passert tolv. Hva med en liten siesta under banyantreet?

– It’s very hot, sier en av dem. Han gjesper høylytt, legger seg langsomt ned og lener hodet mot en av de lange røttene.

– It’s a sunny day, sier den andre.

Joda, det er en solrik dag.

– Men hva med møtet? spør jeg. – Begynner det ikke snart?

– I dag. Det begynner i dag.

25