I SIGRID UNDSETS HAGE
Kristin Brandtsegg Johansen / Marit Brandtsegg
I SIGRID UNDSETS HAGE
Velkommen til Bjerkebæk
8
Kjære leser 13
Velkommen til Bjerkebæk 17
Barndommens hager 25
«Hun var liksom en liljeblomst» 29
En grønn tråd 35
«Jeg har vært svineheldig!» 41 I Kristin Lavransdatters hus
«Du skulde ikke ha lyst til å sende meg noen kjærmindeplanter?»
INNHOLD
55
«Haven jeg skapte»
57
Bjerkebækeri
59
Det ligger i vår natur
65
Arts and Crafts på Bjerkebæk
77
Ut av tornerosesøvnen
81
Om å skynde seg langsomt
83
Dagevis på leting
87
Jakten på handlelistene
89
«Haven min har aldri vært så fin som i år …»
94
«Hjemme hos Sigrid Undset» i ukebladet «Vi selv og våre hjem»
97 Hagen i svart-hvitt
101 Hagen rekonstrueres
105
Staudene vekkes til live igjen
109 Planter i Sigrid Undsets hage
111 Roser
117 Stauder
137 Ville planter
147 Fjellhagen
153
Løkblomster og blomstereng
157
Urter og grønnsaker
167
I Sigrid Undsets kjøkken
177
«Efter meg skal det aldri komme glanere»
181
«Guds skjønne døtre» – et publikumsbygg
185 Flyvende kulturarv
189
Velkommen til Sigrid Undsets hage!
195 Takk til
196
Anvendt litteratur
Kjære leser
En varm dag i slutten av mai i 1919 går Sigrid Undset av toget på Lillehammer skysstasjon. Hun har reist alene fra Oslo, høygravid med to små barn, Anders på seks år og Maren Charlotte på snart fire. Hun er midt i livet, 37 år gammel, med termin allerede i august. Hun kom reisende alene, uten ektemannen og barnefaren, kunstneren Anders Castus Svarstad.
Med to slitne unger på slep og alt hun har av bagasje, strever hun seg den korte veien oppover Jernbanegata og tar inn på Breiseth hotell.
Byen i nordenden av Mjøsa var både porten til Gudbrandsdalen og på leden til Nidaros, der sporene etter det sagnomsuste middelalderuniverset hun gikk og fabulerte om, fremdeles fantes. Der lå det historiske landskapet hun lenge hadde planlagt å skrive handlingen i sine neste romaner inn i.
Hele sitt liv hadde hun drømt om å ha sin egen hage. Da hun kom til Lillehammer, fikk hun det endelig. Bjerkebæk ble hennes hjem for resten av livet. Innenfor de tykke tømmerveggene på Bjerkebæk satte hun seg ned og skrev bøkene om Kristin Lavransdatter og senere Olav Audunssøn. Det må ha vært noe ved dette stedet som fikk hennes forfatterskap til å folde seg ut i sin fulle bredde. Kanskje var det også noe ved arbeidet i hagen som ga henne inspirasjon?
Hun var allerede en etablert forfatter, men i årene som fulgte, skulle hun bli en verdensberømt forfatter og vinne nobelprisen. I dag har alle lest henne, eller kjenner i alle fall til henne. Likevel er det noe gåtefullt lukket ved henne. Slik er det også med husene og hagen på Bjerkebæk. Her lukket hun seg inne i sitt skriveunivers – ja, skjermet seg innenfor den blå porten og bak de tykke tømmerveggene, samtidig som hun jo delte alle sine tanker, om tro og tvil, kjærlighet, erotikk og politikk i bøkene hun skrev.
Etter Sigrid Undsets død i 1949 ble hagen liggende urørt. Sakte grodde den igjen. I nærmere 60 år ble den liggende og sove. Da hagen på Bjerkebæk skulle vekkes til live, ble den saumfart, centimeter for centimeter, meter for meter. Hvordan hadde den sett ut i Sigrid Undsets tid? Hvilke planter fantes der fremdeles? I tillegg ble brev, regnskapsbøker og kvitteringer gjennomgått, for å gjenfinne planter som ikke lenger fantes i hagen, men som en gang hadde vært der. Målet var å gjenskape den hagen Sigrid Undset en gang hadde skapt, så langt det er mulig. En hage vil alltid være i forandring, og heller ikke i hennes egen tid var hagen den samme fra år til år. Hvilke tanker om hagen finnes i hennes skjønnlitterære forfatterskap? Hvordan kan plantene røpe innsikter i menneskers personlige karakter og utviklingsmuligheter?
Langsomt ble hagen vekket til live igjen, i tråd med Sigrid Undsets bevisste formgrep. For å bedre forstå hagens historie måtte vi også dykke ned i arkivet etter Sigrid Undset, bokhyllene og forfatterskapet hennes. Samtidig som Sigrid Undset satte sitt preg på Bjerkebæk, ga stedet form til hennes liv og forfatterskap.
velkommen inn i sigrid undsets hage!
Lillehammer, januar 2026
Kristin Marit
P eon Paeonia officinalis
Velkommen til Bjerkebæk
Bare en kort rusletur opp fra Lillehammer ligger de fem husene som til sammen utgjør Sigrid Undsets Bjerkebæk: Røssumstua, Dalseggstua, gjestehuset, hønsehuset og publikumsbygget «Guds skjønne døtre». Husene ligger tilbaketrukket, men troner likevel i skråningen over byen. De er typiske gamle gudbrandsdalshus i laftet, mørkt tømmer med hvitmalte vinduskarmer og solide møner som rammer inn skifertak og grønt gresstak.
Husene er omgitt av en fem mål stor tomt, med grusganger, hellelagte stier og steintrapper som snor seg ut fra inngangsdøren. Husveggene, hagegangene og oppbygde stenbed er kantet med bugnende stauder, peoner og gamle roser. Et bredt steingjerde skiller frukthagen fra urte- og grønnsakshagen. På baksiden av huset finnes en fjellhage og en brønn.
Grusgangen fører deg videre gjennom en skigard over i en liten løvskog som er et vakkert hvitveisland om våren, men som overtas av forglemmegei, vakre bregner – ormetegl og strutseving, ballblom og tyrihjelm utover sommeren. Gjennom hele den fem mål store tomten risler og renner en bekk, som gir hagen en fredelig stemning. Når museet er stengt, står hagegrinden åpen, og du kan smette innenfor, rusle oppover grusgangene og la deg omfavne av alt det grønne. Om vinteren ligger en tykk dyne av hvit snø over hele Bjerkebæk. Da er også husene stengt. Hagen på Bjerkebæk er en hage utenom det vanlige – en blanding av en engelsk landskapshage og en gudbrandsdalsk gårdshage. Besøkende kan la seg beruse av hagens skjønnhet slik den ligger der i dag, men det tilfører noe ekstra å kjenne til historien. «Haven jeg skapte», skriver Sigrid Undset – med et ordvalg som viser at hagen ble bevisst formgitt. Slik hun skapte sine litterære verk, skapte hun også denne hagen. I denne boka vil vi formidle hva hagen forteller oss om Sigrid Undset? Og hva vi kan lære av hennes kjærlighet til den?
«Jeg elsker dette gamle huset usigelig», skriver hun i 1925 til sin danske venninne Agnes Slott-Møller, «og skulde bare ønske at De og Deres mann – ja og gjerne frk. Lykke [datteren] med, kommer hit opp
igjen, og jeg fikk vise Dem det, og haven. I sommer, da riddersporene blomstret og dannet hekk langs hele den ene side av veien, rosene på den anden, var det en fryd at våkne hver morgen og se ut.»
De gamle husene hun elsket så usigelig, står der fremdeles. Bjerkebæk, som i dag er museum, var forfatteren Sigrid Undsets hjem. Her bodde hun fra 1919 fram til sin død i 1949. Avbrutt, selvfølgelig, av de fem krigsårene, da hun måtte reise derfra.
Sigrid Undsets datter
Maren Charlotte, oppkalt etter bestemødre på begge sider. Hjemme ble hun kalt Mosse.
Foreløpig har jeg fått mitt eget hus – det er ytterst gammeldags og upraktisk og jeg har
greiet med det og – kostet på – som det heter, uten ende og til endeløs forargelse for praktiske folk, og jeg elsker det naturligvis ubeskrivelig.
Så har jeg i sommer latt bryte opp jord og avlet poteter på den biten som ble ferdigryddet tidsnok. Der ble en gudsvelsignelse utav mitt første forsøk på landbruk – og da min familie i byen påstod at det ikke lønnet seg at sende inn, så billige som potetene var i høst og ingen vil ha poteter i presang av meg og ingen kjøper, så står fremdeles hele husholdningskjelleren min
full av poteter i tønner og kasser, enda vi spiser alt vi orker – for av mine egne hjemmeavlede poteter vil jeg ikke at en skal gå til spille.
Brev fra Sigrid Undset til vennen Gösta af Geijerstam, 4. februar 1923
Sigrid Undset i Kalundborg, ca to år gammel.
Barndommens hager
For å finne begynnelsen på Sigrid Undsets lengsel etter en hage, må vi langt tilbake i hennes liv, helt tilbake til Kalundborg. Der ble hun født i 1882, og der bodde hun i sin bestefars hus de to første årene av sitt liv. Bestefarens hus lå vendt mot torvet i byen. På begge sider av huset gikk det en sidegate, der det fantes to adskilte, små hager bak plankegjerdet. Der regjerte bestefarens søster, gamle moster Signe. I den ene hagen luktet det av urter, selleri, løk og bærbusker. I den andre var det et vell av ulike blomster i alle farger og fasonger. To hager – en til nytte og en til skjønnhet.
Det første jeg husker, er at jeg sitter i gresset under noen store hundekjeksplanter. Gjennom de luftige hvite kroner over hodet mitt kan jeg se den blå himmel. Små fnugg fra blomstene drysser ned i mitt ansikt og kiler [...] det er i min bestefars have i sommeren 1883: jeg er nettopp fylt ett år.
Beskrivelsen av det lille barnet i hagen, som nærmest går i ett med naturen rundt seg, gir et sanselig blikk inn i Sigrid Undsets tanker om naturen som en helt grunnleggende betingelse for mennesket. Naturen er ikke bare en kulisse, men en omsluttende helhet mennesket inngår i, med en stofflighet og sanselighet. Denne tankegangen kommer til syne i hennes fortellinger.
I den selvbiografiske romanen Elleve år finnes et minnebilde som er nærmest identisk. Der trekker Sigrid Undset frem de samme sanselige bildene fra den samme hagen. Her lar hun Ingvild huske hvordan hun krabber bortover gresset i den stekende sommervarmen, helt oppslukt av bestefarens hage:
Det første Ingvild husket, var at hun nettopp krabbet fra gressplenen bort til en stripe jord som var foran en mur av grønne busker.
Mulden er brun og løs og solvarm, deilig å fylle hendene med. Barnet siler den gjennom fingrene sine ned på sine bare legger og hvite halvstrømper, så de blir grå. Hun øser og øser, yr av henrykkelse og har travelt, for hun vet at når de kommer, tar de henne opp, børster av henne jorden og bærer henne bort.
Sommetider beveger gresset seg bortover hele plenen og glinser, og da puster det lunkent på henne, og også hennes hår rører seg. Det rører seg over hodet hennes, – en lang gren som spriker skrått opp mot den blå luften, nikker, og ut fra grenen spriker blader som er hvitaktige på undersiden. Den stille, stekende sommervarmen og de lune vindblaff gjør liksom det lille barnet likt med alt annet som lever i hagen. Barnet sanser det med en slags orgiastisk fryd; det skubber seg en grop, som en høne når den bader i jorden, og roter omkring seg med hendene – lykkelig i bevisstheten om at dette må det ikke gjøre.
Det året lille Sigrid er to år, flytter familien til Norge og bosetter seg i utkanten av Kristiania. I løpet av barndommen flytter de ofte, og noen av adressene har heldigvis hager som også setter avtrykk i den unge Sigrid Undsets hjerte: En av dem er huset i Lyder Sagens gate 10, med den frodige hagen bak smijernsporten i plankegjerdet. Det er den hagen hun har i tankene når hun skriver kapitlet som har fått tittel «Den skjønne barndom» i boka Elleve år.
... deres have var bare gressplener på rad, men lenger nede var et syrinlysthus, hvor nesten aldri noen var, og prydbusker av forskjellige alminnelige sorter –brukket og herjet av ungene som styrtet gjennom buskaset når de lekte.
Haven på sydsiden av huset var helt anderledes. Der var Wilsters have, og for det første hadde jo de som bodde i første etasje verandaen med en bred trapp som skred like ned i haven. Om sommeren sto alltid verandadøren på vidt gap, og ut og inn verandadøren ferdedes hele familien fra morgen til kveld.
Den unge Sigrid Undset fant sitt hemmelige lesested i skjul under ripsbuskene til besteforeldrene i Trondheim. På Bjerkebæk er detbugnende ripsbusker til både nytelse og nytte.
s
hageri P
Ribes rubrum
