Ikampenshete
VivecaStensbøkeriSandhamn-serien:
1. Farligfarvann
2. Ideninnerstekretsen
3. Utenskyld
4. Inatterdudød
5. Ikampenshete –
6. Farligeforhold –kjøpdenidagligvarehandelogkiosk fra26.mars2018
VivecaSten Ikampenshete
OversattavKariEngen
TilminelskededatterCamilla
Ethavavhviteskrogfyltehavnen.Overaltlådetbåtermed folksomfestet.Enyrendetrengselavberusedeungdommer bevegetsegframogtilbakepåbryggene.Sommerkveldenvar varm,menjentasomsjangletgjennommengden,frøssåhun skalv.
Detvarmenneskeroveralt,meningenhunkjente.Allelo ogsnakketmedoppspiltestemmer.Lydenskarihenne,og hunlahendeneoverøreneforåstengebråketute.
Hunmystefortviletikveldslysetmenshunletteetteret kjentansikt.
Engjengmedtenåringergrilletpåstranden,utenåbryseg omforbudsskiltene.Littlengerbortestodetflerepolitibetjenteriførtgulevester,ogendanoenkomkjørendepåen rødfirehjuling,somstoppetpåhjørnetvedSeglarrestaurangen.
Jentapåbryggalaikkemerketildem.Detlysehårethennesvarbusteteogøynenevidtoppsperret.Hunhaltetlitt,og mangletenskopådenenefoten.
Enellerannendultettilhenne,oghunfaltmotensøppelkurv.
Blikketvirretframogtilbake.Ethulkpressetsegfram,og hunstøttetsegtilenbrannhydrant.Meningentoknotisav henne,stemmesurretrundthennestegogsank,ogdenhøye musikkenoverdøvetjamringensomkomutavstrupenhennes.
«Måfinnebåten,»klynkethun.
Endaenpersonstøttebortijenta,ogdennegangengikk
hunoverende.Utmattetblehunsittendepådensolbelyste brygga,uteavstandtilåreiseseg.Detskitneansiktetvargrimeteavtårer,oghunmumletnoesomingenandreennhun selvforsto.
Hunskuttetsegogsloarmenerundtkroppenietforsøk pååblivarm.
«Gårdetbrameddeg?»
Etmiddelaldrendeparhaddestoppetforanhenne.
«Erdudårlig?»sakvinnenbekymretoglahåndenpåarmenhennes.
Jentareistesegogløpsinvei,utpådenlangeflytebrygga iendenavkaien,langtbortefraparet.
«MåfinneVictor,»mumlethun.
Musikkenvarhøyerenå.
Fraenstormotorbåtpumpetstoresvartehøyttalereutintenseteknorytmer.Lydenvarøredøvende,ogvibrasjonene forplantetsegtilbetongenunderføttenehennes.Påbåtens akterdekkstodetetlavtmahognibordderhalvfulleglass slossomplassenmedsigarettstumperogflasker.Ensolbrun mannibaroverkroppsattienbredhvitskinnsofameden sigarettihånden.Hanlotblikketglioverjentaskropp.
«Følerdudegensom?»
Flirendegjordehanensirkelbevegelsemedtungen.
«Detkanjeghjelpedegmed.»
Hunstoppetigjen,ryggetnoenskrittogsprangimotsatt retning,innpåland.
Enskogavhvitemastermøttehenne.Hjelpeløststirret hunpåbåteneforanseg.
«Victor?»hviskethunmenstårenebegynteårenneigjen. «Hvorerdu?»
Sågabenahennesetter,oghunfaltsammenisanden.
Mandag16.juni2008
Kapittel1
«DetskalblihyggeligåbesøkeLarsson-familienimidtsommerhelgen,ikkesant?»
MadeleineEkengreensnuddesegforåsepåham,men Victorgaddikkeåsvarehenne.
Klokkanærmetsegsjuomkvelden.LydenavenmotorutenforvinduetfortalteatfarensJaguarakkurathadde svingtoppforangarasjen.Madeleinespeiletsegidenmetallfargedekjøleskapsdørenogrettetpådenblondefrisyren.
Hvemtrorduatdulurer?tenkteVictor.MeddelysestripeneihåretogBotoxipannen.Deteringensomtrorduer trettifemlenger,uansetthvormyeduprøver.
«Victor?»
«Jegvilikkeværemed.»
«Vipleierjoalltidådradit,»saMadeleine.Blikkethennesbleanstrengt,somomhunikkeheltskjøntehvilkenretningsamtalentok.
Hunsatteenbollemedgrønnsalatpåspisebordetog vendtebladene.
«Hvaskulleduellersgjøre?»fortsattehun. Victorstirretneditallerkenen.
«JeghartenktmegtilSandhamnsammenmedTobbeog noenandre.Christofferharfåttlånebåtentilfarensin,den erdritkul.»
«Ikkesi’dritkul’,»saMadeleineautomatisk.«Dethøres såstygtut.»
Detvartydeligathunikkeliktetankenpåathanskulle feiremidtsommerpåegenhånd.
«SkalfarentilTobbeværemed?»sahunetterenstund.
Victorristetpåhodet.
«Nei.HanskaltilFalsterbo,trorjeg.»
«Felicia,da?»
Nånikkethan.
«Hunblirsåklartmed.»
«Hvasierforeldrenehennestildet?»
Madeleinehørtesmistenksomut,menVictorvissteathun liktekjærestenhans.
«Desynesdetergreit.»
IvirkelighetenhaddeFeliciasagtathunskulleværemed bestevenninnenEbbapålandet.OgEbbahaddesagtathun skulleværemedFelicia.
TvileniMadeleinesøynevarderfortsatt,menhunsnudde segoggikkborttilkjøkkenøya,derhunhentetetfatmed grilletkylling.Detsmaltidørenmellomgarasjenogvindfanget.
HerkommerdenstoreJohanEkengreen,tenkteVictor.
«ErdetheltsikkertatforeldrenetilFeliciaharsagtjatil dette?»saMadeleineogsattekyllingenpåspisebordet.
«Sluttåmase!»
Victorstraktesegettermelkekartongensomstomidtpå bordet,ogfylteglassetsitt.
Madeleinesaingenting.Victorvissteathunvarsåret,men hanorketikkeåbeomunnskyldning.Selvvarhunjoalltid opptatt,såhvorforskullehunbegynneågnålenårhanfor engangsskyldhaddeegneplaner?
DaduogpappadrotilParisihøstferien,gikkdetjobra, tenktehan.Damåttejegklaremegselv.
«Jegersekstenår,jegklarermeg,»sahan.«Vierdessuten dritmangesomskaldra.»
Victorvissteathunkomtilåreagerepåathansa«dritmange»,ogkikketutfordrendepåhenne.
Madeleinegaopp.
«Dutrengerikkeåblisåsint,»sahun.«Jegskjønnerikke
hvorforduharblittsåhissig.Dufarerjooppforalt,uansett hvajegsier.»
«Sluttåmasesånn,da,»gjentokVictor.
Dørengikkopp,ogJohanEkengreenkominn.Hanplystretfornøyd,ogdetvirketikkesomomhanlamerketilden anspentestemningenirommet.
FarentilVictorfyltesnartsekstitre.Hanvarsolbrunog trentepåhelsestudiofleregangeriuken.Håretvarbareblitt enanelsetynnere.Victorvissteathanfargetdetiallhemmelighetforådekkeoveratdetvarblittgrått.
«Heipådere.»
Medetbredtsmilslapphandokumentmappenigulvetog løsnetpåslipset.Såtokhanavsegdressjakkenoghengteden overenstolrygg.
«Victorvilikkeværesammenmedossimidtsommerhelgen,»saMadeleine.Hunkikketoppfordrendepåmannen sin,somforåfåhamtilåforståathanmåttesnakkealvor medsønnen.
«Hvorforikkedet?»
JohanEkengreensnuddesegmotVictor,menMadeleine fortsatteførhanrakkåsvare.
«HanvildratilSandhamnsammenmedvennenesineistedetforåfeiresammenmedLarsson-familien.»
Farenlo,tiltrossforatMadeleineblestramiansiktet.
«Guttenbegynneråblistor.HanviltilSandhamnogfeste, akkuratsomalleandre.Dethaddejegogsågjorthaddejeg værtpåhansalder.»
Hanstraktesegetterdenåpnevinflaskensomstomidt påbordet,ogskjenketietglass.Førhansmakte,luktethan automatiskpåvinen.
«Ikkeverst,»sahanogkikketgranskendepåetiketten.
«Høretter,da,Johan,»saMadeleineogtørketavoppvaskbenkenmedraske,irritertebevegelser.
«Jegfårvellov,pappa?»saVictorførfarenrakkåsvare.
Fyfaen,såforbannahankomtilåblihvismorensatteen stopperforSandhamn-planene.Hanhaddepengernok.Farenhaddegitthamenkonvoluttmedfleretusenibelønning
foreksamenskarakterene,somtrossaltvarblittganskeakseptable.
Detburdeværemuligåfåtakinoeskikkeligbrasakertil midtsommer.
«Hanerikkegammelnok,»protestertemorenhansen sistegang.«Hanharakkuratfyltseksten.Deterfortidligå lahamreiseavstedpåegenhånd.»
«JeggårutifraatFeliciaogsåskalværemed?»saJohan.
«Ja.»
Victornikketutenåseopp.Komigjen,fattern,tenkte han,komigjen.
«Greit.»
JohanEkengreensnuddesegmotsinkone.
«Laguttendra.Manerungbareéngangilivet.»
Hantokendaenslurkavvinen.Detskinteblodrødtidet tynneglasset.
«Deterbaresnakkomnoendageriskjærgården.»
Lørdag
Kapittel2
NoraLindeklarteikkeålaværeåsnappeetterluftdaWilma SköldkomnedfraannenetasjeiBrand-villaen.
Denfjortenårgamlejentahaddestreketoppøynenemed mørkkajal,ogvippenehaddeettjuktlagavmaskarasom fikkdemtilåklistresegsammen.Jeansskjørtetvarsåkort atdetlignetenshorts,ogbehåenvarsynligunderdentynne hvitetoppen.
Medenkraftanstrengelseavstohunfraåkommenteredet. Wilmagikkbareiniendeklasse,mensminkengjordehenne eldreogfikkhennetilåsealtforhardut.Norablenødttilå minnesegselvpåatdetvarJonas’sakåsifra.Dehaddeikke værtsammenimerennåttemåneder,såhunkunneikkeakkuratbegynneåoppdraWilmasomsittegetbarn.
Underhelemiddagenhaddejentasittetsompånåler,som omhvertminuttutenvennenevarenpine.Såforthunfikk lov,haddehunforsvunnetopppåbadetforågjøresegi stand.
NågikkhunforbiNorapåkjøkkenetogvidereinnispisestuen,derJonasfortsattsatttilbordssammenmedAdam ogSimon.Adamvarferdigmedåspise,menSimonholdt fortsattpåmednypotetenesine.Hanelsketdeførstemelne knollenesomkomijuni,oghaddeforsyntsegmedentredje porsjon.
«Pappa,»saWilma.«Jegstikkernå.Jegerkjempesen.» Norahaddefulgtetter,menbleståendeidøråpningenog
lenesegmotkarmen.DetvartydeligatogsåJonasskvatt littvedsynetavdatteren.AvogtilfikkNoraenfølelse avathanikkevilleinnseathunvariferdmedåblivoksen.
«Skalduikkeihvertfalltameddegenjakke?»sahunforsiktig.«Detblirsikkertkjøligutoverkvelden.Duvethvordandetkanværeheruteiskjærgården.»
DetvirketikkesomomWilmahørtehenne.Huntoket parskrittifarensretning.
«Kanjegfålittpenger?»spurtehun.
«Harikkedufåttmånedspengenedineallerede?»
«Jooo.»Wilmadropåsvaret.«Menjegharikkemer igjen.»
Jonashevetøyebrynene,menhantoketterlommeboken ibaklommen.Nølendeåpnethanden.Somomhanoverveidehvorkloktdetvarågitenåringsdatterensinetekstra tilskudd.
«Værsåsnill,pappa,ellersblirdetikkenoemorsomt.»
Wilmahangoverenavstolryggeneoghørtesplutselig barnsligtryglendeut.IetkortøyeblikkkunneNoraforestille seghvordanhunmåttehasettutsomliten,medmusefletter ogetmellomrommellomtennene.
SomventetkapitulerteJonas.Hantokuttrehundrelapper,somhanlapåbordetogskjøvmotdatteren.
«Menjegvilhatilbakedetsomblirigjen,»sahan.
BådetonefalletistemmenogWilmasansikttydetpåatdet ikkekomtilåskje.
AdamsåoppfratallerkenensinogsendteWilmaetlangt blikk.
Detvarbareetårmellomdem,menhittilhaddeikke Adamværtsærliginteressertiågåutomkveldene.Han foretrakkåsittehjemmeogspilledataspill,medelleruten kamerater.Noravissteatdetbarevaretspørsmålomtid førogsåhanvilleutogfeste,menhunvargladsålengedet drøyde.SkilsmissenfraHenrikhaddenærmestfaltsammen medatAdamkomipuberteten,ogingenavdelenehadde værtenkle.
«Kanjegidetminstefåenklemførdugår?»saJonas menshanstakklommebokenpåplass.
Wilmagikkrundtspisebordetogbøydesegfortfram.Så rettethunsegopp,toknoenskrittbakoverogsamedmistenkelignonchalantstemme:«Holderdetatjegerhjemme tilto?»
Jonasrynketpannen.
«Viharjosagtklokkatolv.Detvetduatmorendinogjeg erenigeom.»
«Menhallo…deterjomidtsommerdagen.Alleandre kommertilåfåværeutemyelenger.Skaljegværedeneneste sommåhjemtidlig?Deterdårliggjort.»
Ikkegideg,tenkteNora,samtidigsomhunvargladdet ikkevarhunsommåttetadennefighten.Hunhaddenok medsineegnekamper.
NorableståendeogventepåJonas’svar,utenåblandeseg idiskusjonen.TilogmedSimonvarforengangsskyldtaus ogkonsentrertesegompotetenepåtallerkenensin.
«Værsåsnill,pappa…»
Wilmalahodetpåskakkeogsåommuligendamerbønnfallendeutenntidligere.
Jonasskjøvtallerkenenfraseg.
«Såsierviklokkaett,da.Menbarefordenneenegangen. Jegvilikkehøremersnakkomsenekvelderrestenavsommeren.»
Wilmasansiktavslørtedemotstridendefølelsenehennes. SkullehunfortsetteåmaseogrisikereatJonasbleirritert, ellernøyesegmeddenhalveseieren?
Detvartydeligatklokkaettvarbedreenningenting,for huntoketlitedansetrinnogsa:«Jeglover.Tusentakk,du ersnill.»
Hunbøydesegframoggafarenendaenklem.Dennegangenvargledenekte.Jonasprøvdeåstrykehenneoverhåret, menhungledrasktunna.
TilogmedNorafikketsmiliforbifarten.
«Hadet.Visesimorgen.»
«Passpådegselv.Hardumeddegmobilen?»
«Ja,ja,denermed.»
Stemmenvarutålmodig,dentynnetenåringskroppenvar alleredepåveiut.
«Denskalværeskruddpåogså,»saJonas.«Glemikke det.Dumåloveåsvarehvisjegringer.»
Wilmahadderukketååpnedørenogsnuddesegikke. «Ok,ok.Jeglover.Ikkemas.»
Norasukket.WilmasnurretJonasrundtlillefingeren,men Norasyntesikkehunvarsåenkelåtakle.Detvarnokbra atdefortsattboddehverforseg,hunidennyeleiligheteni SaltsjöbadenogJonasisintreromsibyen.
HerpåSandhamnleideJonasdetgamlesommerhusettil Norasomhunhaddeflyttetutavåretfør,etterathunarvet Brand-villaen,detvakrehusetfraårhundreskiftet,ettersin nabo,tanteSigne.Detvariforbindelsemedleieforholdetat devarblittkjentmedhverandre.
DennehelgenboddeallesammenhosNora,etteraten elektrisitetsfeilhaddegjortatJonasmistetstrømmen.Øyas elektrikerhaddelovetåløseproblemetnestedag.
YtterdørensmaltigjenbakWilma,ogsåvarhunborte.