Page 1


I kampens hete


Viveca Stens bøker i Sandhamn-serien: 1. Farlig farvann 2. I den innerste kretsen 3. Uten skyld 4. I natt er du død 5. I kampens hete – 6. Farlige forhold – kjøp den i dagligvarehandel og kiosk fra 26. mars 2018


Viveca Sten

I kampens hete Oversatt av Kari Engen


Til min elskede datter Camilla


Et hav av hvite skrog fylte havnen. Overalt lå det båter med folk som festet. En yrende trengsel av berusede ungdommer beveget seg fram og tilbake på bryggene. Sommerkvelden var varm, men jenta som sjanglet gjennom mengden, frøs så hun skalv. Det var mennesker overalt, men ingen hun kjente. Alle lo og snakket med oppspilte stemmer. Lyden skar i henne, og hun la hendene over ørene for å stenge bråket ute. Hun myste fortvilet i kveldslyset mens hun lette etter et kjent ansikt. En gjeng med tenåringer grillet på stranden, uten å bry seg om forbudsskiltene. Litt lenger borte sto det flere politibetjenter iført gule vester, og enda noen kom kjørende på en rød firehjuling, som stoppet på hjørnet ved Seglarrestaurangen. Jenta på brygga la ikke merke til dem. Det lyse håret hennes var bustete og øynene vidt oppsperret. Hun haltet litt, og manglet en sko på den ene foten. En eller annen dultet til henne, og hun falt mot en søppelkurv. Blikket virret fram og tilbake. Et hulk presset seg fram, og hun støttet seg til en brannhydrant. Men ingen tok notis av henne, stemmesurret rundt henne steg og sank, og den høye musikken overdøvet jamringen som kom ut av strupen hennes. «Må finne båten,» klynket hun. Enda en person støtte borti jenta, og denne gangen gikk 7


hun over ende. Utmattet ble hun sittende på den solbelyste brygga, ute av stand til å reise seg. Det skitne ansiktet var grimete av tårer, og hun mumlet noe som ingen andre enn hun selv forsto. Hun skuttet seg og slo armene rundt kroppen i et forsøk på å bli varm. «Går det bra med deg?» Et middelaldrende par hadde stoppet foran henne. «Er du dårlig?» sa kvinnen bekymret og la hånden på armen hennes. Jenta reiste seg og løp sin vei, ut på den lange flytebrygga i enden av kaien, langt borte fra paret. «Må finne Victor,» mumlet hun. Musikken var høyere nå. Fra en stor motorbåt pumpet store svarte høyttalere ut intense teknorytmer. Lyden var øredøvende, og vibrasjonene forplantet seg til betongen under føttene hennes. På båtens akterdekk sto det et lavt mahognibord der halvfulle glass sloss om plassen med sigarettstumper og flasker. En solbrun mann i bar overkropp satt i en bred hvit skinnsofa med en sigarett i hånden. Han lot blikket gli over jentas kropp. «Føler du deg ensom?» Flirende gjorde han en sirkelbevegelse med tungen. «Det kan jeg hjelpe deg med.» Hun stoppet igjen, rygget noen skritt og sprang i motsatt retning, inn på land. En skog av hvite master møtte henne. Hjelpeløst stirret hun på båtene foran seg. «Victor?» hvisket hun mens tårene begynte å renne igjen. «Hvor er du?» Så ga bena hennes etter, og hun falt sammen i sanden.


Mandag 16. juni 2008

Kapittel 1

«Det skal bli hyggelig å besøke Larsson-familien i midtsommerhelgen, ikke sant?» Madeleine Ekengreen snudde seg for å se på ham, men Victor gadd ikke å svare henne. Klokka nærmet seg sju om kvelden. Lyden av en motor utenfor vinduet fortalte at farens Jaguar akkurat hadde svingt opp foran garasjen. Madeleine speilet seg i den metallfargede kjøleskapsdøren og rettet på den blonde frisyren. Hvem tror du at du lurer? tenkte Victor. Med de lyse stripene i håret og Botox i pannen. Det er ingen som tror du er trettifem lenger, uansett hvor mye du prøver. «Victor?» «Jeg vil ikke være med.» «Vi pleier jo alltid å dra dit,» sa Madeleine. Blikket hennes ble anstrengt, som om hun ikke helt skjønte hvilken retning samtalen tok. Hun satte en bolle med grønn salat på spisebordet og vendte bladene. «Hva skulle du ellers gjøre?» fortsatte hun. Victor stirret ned i tallerkenen. «Jeg har tenkt meg til Sandhamn sammen med Tobbe og noen andre. Christoffer har fått låne båten til faren sin, den er dritkul.» «Ikke si ’dritkul’,» sa Madeleine automatisk. «Det høres så stygt ut.» 9


Det var tydelig at hun ikke likte tanken på at han skulle feire midtsommer på egen hånd. «Skal faren til Tobbe være med?» sa hun etter en stund. Victor ristet på hodet. «Nei. Han skal til Falsterbo, tror jeg.» «Felicia, da?» Nå nikket han. «Hun blir så klart med.» «Hva sier foreldrene hennes til det?» Madeleine hørtes mistenksom ut, men Victor visste at hun likte kjæresten hans. «De synes det er greit.» I virkeligheten hadde Felicia sagt at hun skulle være med bestevenninnen Ebba på landet. Og Ebba hadde sagt at hun skulle være med Felicia. Tvilen i Madeleines øyne var der fortsatt, men hun snudde seg og gikk bort til kjøkkenøya, der hun hentet et fat med grillet kylling. Det smalt i døren mellom garasjen og vindfanget. Her kommer den store Johan Ekengreen, tenkte Victor. «Er det helt sikkert at foreldrene til Felicia har sagt ja til dette?» sa Madeleine og satte kyllingen på spisebordet. «Slutt å mase!» Victor strakte seg etter melkekartongen som sto midt på bordet, og fylte glasset sitt. Madeleine sa ingenting. Victor visste at hun var såret, men han orket ikke å be om unnskyldning. Selv var hun jo alltid opptatt, så hvorfor skulle hun begynne å gnåle når han for en gangs skyld hadde egne planer? Da du og pappa dro til Paris i høstferien, gikk det jo bra, tenkte han. Da måtte jeg klare meg selv. «Jeg er seksten år, jeg klarer meg,» sa han. «Vi er dessuten dritmange som skal dra.» Victor visste at hun kom til å reagere på at han sa «dritmange», og kikket utfordrende på henne. Madeleine ga opp. «Du trenger ikke å bli så sint,» sa hun. «Jeg skjønner ikke 10


hvorfor du har blitt så hissig. Du farer jo opp for alt, uansett hva jeg sier.» «Slutt å mase sånn, da,» gjentok Victor. Døren gikk opp, og Johan Ekengreen kom inn. Han plystret fornøyd, og det virket ikke som om han la merke til den anspente stemningen i rommet. Faren til Victor fylte snart sekstitre. Han var solbrun og trente på helsestudio flere ganger i uken. Håret var bare blitt en anelse tynnere. Victor visste at han farget det i all hemmelighet for å dekke over at det var blitt grått. «Hei på dere.» Med et bredt smil slapp han dokumentmappen i gulvet og løsnet på slipset. Så tok han av seg dressjakken og hengte den over en stolrygg. «Victor vil ikke være sammen med oss i midtsommerhelgen,» sa Madeleine. Hun kikket oppfordrende på mannen sin, som for å få ham til å forstå at han måtte snakke alvor med sønnen. «Hvorfor ikke det?» Johan Ekengreen snudde seg mot Victor, men Madeleine fortsatte før han rakk å svare. «Han vil dra til Sandhamn sammen med vennene sine i stedet for å feire sammen med Larsson-familien.» Faren lo, til tross for at Madeleine ble stram i ansiktet. «Gutten begynner å bli stor. Han vil til Sandhamn og feste, akkurat som alle andre. Det hadde jeg også gjort hadde jeg vært på hans alder.» Han strakte seg etter den åpne vinflasken som sto midt på bordet, og skjenket i et glass. Før han smakte, luktet han automatisk på vinen. «Ikke verst,» sa han og kikket granskende på etiketten. «Hør etter, da, Johan,» sa Madeleine og tørket av oppvaskbenken med raske, irriterte bevegelser. «Jeg får vel lov, pappa?» sa Victor før faren rakk å svare. Fy faen, så forbanna han kom til å bli hvis moren satte en stopper for Sandhamn-planene. Han hadde penger nok. Faren hadde gitt ham en konvolutt med flere tusen i belønning 11


for eksamenskarakterene, som tross alt var blitt ganske akseptable. Det burde være mulig å få tak i noe skikkelig bra saker til midtsommer. «Han er ikke gammel nok,» protesterte moren hans en siste gang. «Han har akkurat fylt seksten. Det er for tidlig å la ham reise av sted på egen hånd.» «Jeg går ut ifra at Felicia også skal være med?» sa Johan. «Ja.» Victor nikket uten å se opp. Kom igjen, fattern, tenkte han, kom igjen. «Greit.» Johan Ekengreen snudde seg mot sin kone. «La gutten dra. Man er ung bare én gang i livet.» Han tok enda en slurk av vinen. Det skinte blodrødt i det tynne glasset. «Det er bare snakk om noen dager i skjærgården.»


Lørdag

Kapittel 2

Nora Linde klarte ikke å la være å snappe etter luft da Wilma Sköld kom ned fra annen etasje i Brand-villaen. Den fjorten år gamle jenta hadde streket opp øynene med mørk kajal, og vippene hadde et tjukt lag av maskara som fikk dem til å klistre seg sammen. Jeansskjørtet var så kort at det lignet en shorts, og behåen var synlig under den tynne hvite toppen. Med en kraftanstrengelse avsto hun fra å kommentere det. Wilma gikk bare i niende klasse, men sminken gjorde henne eldre og fikk henne til å se altfor hard ut. Nora ble nødt til å minne seg selv på at det var Jonas’ sak å si fra. De hadde ikke vært sammen i mer enn åtte måneder, så hun kunne ikke akkurat begynne å oppdra Wilma som sitt eget barn. Under hele middagen hadde jenta sittet som på nåler, som om hvert minutt uten vennene var en pine. Så fort hun fikk lov, hadde hun forsvunnet opp på badet for å gjøre seg i stand. Nå gikk hun forbi Nora på kjøkkenet og videre inn i spisestuen, der Jonas fortsatt satt til bords sammen med Adam og Simon. Adam var ferdig med å spise, men Simon holdt fortsatt på med nypotetene sine. Han elsket de første melne knollene som kom i juni, og hadde forsynt seg med en tredje porsjon. «Pappa,» sa Wilma. «Jeg stikker nå. Jeg er kjempesen.» Nora hadde fulgt etter, men ble stående i døråpningen og 13


lene seg mot karmen. Det var tydelig at også Jonas skvatt litt ved synet av datteren. Av og til fikk Nora en følelse av at han ikke ville innse at hun var i ferd med å bli voksen. «Skal du ikke i hvert fall ta med deg en jakke?» sa hun forsiktig. «Det blir sikkert kjølig utover kvelden. Du vet hvordan det kan være her ute i skjærgården.» Det virket ikke som om Wilma hørte henne. Hun tok et par skritt i farens retning. «Kan jeg få litt penger?» spurte hun. «Har ikke du fått månedspengene dine allerede?» «Jooo.» Wilma dro på svaret. «Men jeg har ikke mer igjen.» Jonas hevet øyebrynene, men han tok etter lommeboken i baklommen. Nølende åpnet han den. Som om han overveide hvor klokt det var å gi tenåringsdatteren sin et ekstra tilskudd. «Vær så snill, pappa, ellers blir det ikke noe morsomt.» Wilma hang over en av stolryggene og hørtes plutselig barnslig tryglende ut. I et kort øyeblikk kunne Nora forestille seg hvordan hun måtte ha sett ut som liten, med musefletter og et mellomrom mellom tennene. Som ventet kapitulerte Jonas. Han tok ut tre hundrelapper, som han la på bordet og skjøv mot datteren. «Men jeg vil ha tilbake det som blir igjen,» sa han. Både tonefallet i stemmen og Wilmas ansikt tydet på at det ikke kom til å skje. Adam så opp fra tallerkenen sin og sendte Wilma et langt blikk. Det var bare et år mellom dem, men hittil hadde ikke Adam vært særlig interessert i å gå ut om kveldene. Han foretrakk å sitte hjemme og spille dataspill, med eller uten kamerater. Nora visste at det bare var et spørsmål om tid før også han ville ut og feste, men hun var glad så lenge det drøyde. Skilsmissen fra Henrik hadde nærmest falt sammen med at Adam kom i puberteten, og ingen av delene hadde vært enkle. 14


«Kan jeg i det minste få en klem før du går?» sa Jonas mens han stakk lommeboken på plass. Wilma gikk rundt spisebordet og bøyde seg fort fram. Så rettet hun seg opp, tok noen skritt bakover og sa med mistenkelig nonchalant stemme: «Holder det at jeg er hjemme til to?» Jonas rynket pannen. «Vi har jo sagt klokka tolv. Det vet du at moren din og jeg er enige om.» «Men hallo … det er jo midtsommerdagen. Alle andre kommer til å få være ute mye lenger. Skal jeg være den eneste som må hjem tidlig? Det er dårlig gjort.» Ikke gi deg, tenkte Nora, samtidig som hun var glad det ikke var hun som måtte ta denne fighten. Hun hadde nok med sine egne kamper. Nora ble stående og vente på Jonas’ svar, uten å blande seg i diskusjonen. Til og med Simon var for en gangs skyld taus og konsentrerte seg om potetene på tallerkenen sin. «Vær så snill, pappa …» Wilma la hodet på skakke og så om mulig enda mer bønnfallende ut enn tidligere. Jonas skjøv tallerkenen fra seg. «Så sier vi klokka ett, da. Men bare for denne ene gangen. Jeg vil ikke høre mer snakk om sene kvelder resten av sommeren.» Wilmas ansikt avslørte de motstridende følelsene hennes. Skulle hun fortsette å mase og risikere at Jonas ble irritert, eller nøye seg med den halve seieren? Det var tydelig at klokka ett var bedre enn ingenting, for hun tok et lite dansetrinn og sa: «Jeg lover. Tusen takk, du er snill.» Hun bøyde seg fram og ga faren enda en klem. Denne gangen var gleden ekte. Jonas prøvde å stryke henne over håret, men hun gled raskt unna. Til og med Nora fikk et smil i forbifarten. «Ha det. Vi ses i morgen.» «Pass på deg selv. Har du med deg mobilen?» 15


«Ja, ja, den er med.» Stemmen var utålmodig, den tynne tenåringskroppen var allerede på vei ut. «Den skal være skrudd på også,» sa Jonas. «Glem ikke det. Du må love å svare hvis jeg ringer.» Wilma hadde rukket å åpne døren og snudde seg ikke. «Ok, ok. Jeg lover. Ikke mas.» Nora sukket. Wilma snurret Jonas rundt lillefingeren, men Nora syntes ikke hun var så enkel å takle. Det var nok bra at de fortsatt bodde hver for seg, hun i den nye leiligheten i Saltsjöbaden og Jonas i sin treroms i byen. Her på Sandhamn leide Jonas det gamle sommerhuset til Nora som hun hadde flyttet ut av året før, etter at hun arvet Brand-villaen, det vakre huset fra århundreskiftet, etter sin nabo, tante Signe. Det var i forbindelse med leieforholdet at de var blitt kjent med hverandre. Denne helgen bodde alle sammen hos Nora, etter at en elektrisitetsfeil hadde gjort at Jonas mistet strømmen. Øyas elektriker hadde lovet å løse problemet neste dag. Ytterdøren smalt igjen bak Wilma, og så var hun borte.

I kampens hete av Viveca Sten  

Nora Linde skal feire midtsommer sammen med den nye kjæresten, Jonas. Men feiringen får en brå slutt da Jonas’ tenåringsdatter, Wilma, ikke...

I kampens hete av Viveca Sten  

Nora Linde skal feire midtsommer sammen med den nye kjæresten, Jonas. Men feiringen får en brå slutt da Jonas’ tenåringsdatter, Wilma, ikke...