I et annet liv av Jill Mansell

Jill Mansell

I et annet liv

© 2013 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © 2012 Jill Mansell ISBN 978-82-02-40941-8 1. opplag 2013 Originalens tittel: A walk in the park Oversettelse: Linda Marie Vikaune og Hege Frydenlund Omslagsdesign: Camilla Iren Nygård Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet den fine Elsewine

Kapittel 1 «Okay, vi kan se det herfra.» Lara Carson stoppet i veikanten, åpnet vinduet og pekte ned i dalen. «Ser du det L-formede huset med den hvite porten og den grønne bilen utenfor?

Der er det.»

Hjem, kjære hjem. Eller kanskje ikke. Det var atten år siden hun sist gang hadde satt sin fot i huset. Hvem visste hvordan det så ut der inne nå?

Gigi lente seg over fra passasjersetet og pustet peppermyntetyggegummi på henne da hun kikket ned på huset.

«Føles det rart å se det igjen?»

«Nei.» Men det var ikke sant. «Litt.» Lara klemte hånden til datteren.

«Har du tenkt å gråte?»

«Hva tar du meg for – en liten jentunge? Jeg skal overhodet ikke gråte.»

De satt tause i noen sekunder og så ned på det gamle huset med de eføykledde veggene, de blåmalte vinduskarmene og den velstelte hagen.

«Okay, kom igjen,» sa Gigi til slutt. «Vi begynner å få dårlig tid. Du vil vel ikke komme for sent til din egen fars begravelse?»

Lara var en av de siste som gikk inn i kirken. Det føltes som å være med i en film. De høyhælte skoene klapret mot de grå steinhellene, og folk snudde seg for å se hvem som 7

laget alt bråket. De fleste av de sytti-åtti sørgende var fremmede og kjente henne ikke igjen, og det passet Lara veldig godt. Men det var også noen få som åpenbart gjorde det.

Flere hevet øyenbrynene og dultet borti sidemannen. Hun var nøye med å møte blikket deres med fasthet før hun så en annen vei og gled ned på en tom benk bakerst i kirken.

For en rar situasjon å være i. Ryktet spredte seg om henne nå; hun kunne praktisk talt føle minibølgen av hvisking som forplantet seg framover. Til slutt nådde den Janice, som satt på første benkerad, flankert av søstrene sine og med en uvanlig, fjærprydet svart hatt på hodet. Alle tre stivnet før de snudde de seg og stirret iskaldt på henne. Med fjærene som viftet rundt hodet, lignet Janice på en sint kråke som nettopp hadde stått opp av sengen.

Var det veldig galt av henne å tenke stygt om den sørgende enken i ektemannens begravelse? Det var det selvfølgelig, men når det dreide seg om Janice, var det ikke lett å tenke på noe hyggelig.

Orgelmusikken begynte, alle reiste seg, og kisten ble båret inn.

Lara sto og så på at den ble båret forbi benkeraden der hun satt. Den rare følelsen ble enda sterkere. Charles Carson – faren hennes – lå inni kisten.

Han var død.

Og hun følte absolutt ingenting.

Utenfor kirken ventet Evie på at seremonien skulle bli ferdig. Det var et skudd i blinde, men hun hadde ikke klart å la være. I samme øyeblikk som hun så dødsannonsen til Charles Carson i lokalavisen med tidspunktet for begravelsen, hadde hun bedt om fri fra jobben. Sjansen for at Lara kom til begravelsen, var kanskje liten, men det kunne fak8

tisk hende. Og hvis hun gjorde det, hadde ikke Evie tenkt å gå glipp av det.

De hadde vært bestevenninner en gang. Det var så mange ubesvarte spørsmål. Å være her i dag var en sjanse hun ganske enkelt ikke kunne la gå fra seg.

Nå var det ikke lenge før seremonien var over. Inne fra kirken hørte Evie orgelet som sveivet i gang igjen og besværlig begynte å spille Led meg du, den gode hyrde. Det var varmt her ute; solstrålene var brennhete, og håret klistret seg til nakken hennes. Hun skjøv opp bildøren for å få mer luft, svingte seg sidelengs på setet og strakte bena ut. Så vippet hun den venstre hånden fra side til side for å beundre smaragdene og diamantene som gnistret i solskinnet. Var Lara inne i kirken? Kom hun til å få se henne igjen for første gang på atten år?

Det kom hun snart til å finne ut.

Begravelsen tok slutt. Den godlynte presten opplyste om at det ville bli servert forfriskninger hjemme hos Charles og Janice, og at alle var velkommen dit, men Lara gikk ut fra at invitasjonen antakelig ikke omfattet henne.

Heldigvis hadde hun ikke lyst til å gå uansett.

Fra den bakerste benkeraden betraktet hun Janice og søstrene hennes som gikk i spissen av prosesjonen ut av kirken.

Blikkene de sendte henne på vei nedover midtgangen, bekreftet mistankene hennes. De svarte fjærene skalv av raseri, og tre par blasse øyne innrammet av svart sminke boret gjennom henne. Siden dette ikke var det rette tidspunktet for en konfrontasjon, flyttet Lara blikket og ventet på at den ondsinnede trioen skulle passere.

Etter hvert ble kirken tømt. Hun satt og ventet et par minutter til på at begravelsesfølget skulle spre seg. Snart kom lyden av biler som ble startet og kjørte av sted. Da alt var blitt 9

stille igjen, reiste Lara seg opp og gikk ut i den kjærkomne varmen og solskinnet på denne strålende sommerdagen.

Alle hadde dratt, bortsett fra en enslig skikkelse som sto nederst i oppkjørselen. Det satt noen på muren ved siden av den åpne porten; et menneske med rødt hår, koboltblå bluse og hvitt skjørt. Noe som betydde at hun sannsynligvis hadde fått flekker av lav og mose bak på skjørtet.

Lara prøvde å fokusere, men personen var for langt unna, og superkreftene hennes var ikke sterke nok. Hun hadde ikke tenkt på å ta med seg kikkert.

Men … det var noe kjent med skikkelsen som fikk det til å prikke av gjenkjennelse nedover ryggen hennes. Det kunne ikke være … eller kunne det …?

Hun begynte å gå raskere, og avstanden mellom dem ble mindre. Rødhåringen gled ned fra steinmuren og beveget seg mot henne. Noen øyeblikk senere strakte begge to ut armene og begynte å løpe. Det var som en av de Hollywoodscenene i sakte film der vanligvis to medlemmer av motsatt kjønn hadde hovedrollene.

«Det er deg,» ropte Lara.

«Ja, det er det,» strålte Evie da de kastet seg rundt halsen på hverandre og klemte hverandre til begge to hev etter pusten. «Jeg kan nesten ikke tro at du virkelig er her.» Hun tok et skritt bakover og gransket ansiktet til Lara. «Faren din … det var trist … er du lei deg?»

«Nei, nei.» Lara ristet energisk på hodet. «Ta det helt med ro – du trenger ikke å være høflig. Jeg er her bare på grunn av advokaten. Han ringte og sa at jeg måtte ta meg en tur hit. Men vi snakker ikke om det nå.» Hun var så henrykt over å se Evie at hun bare bablet i vei. «Hvordan har du det? Du ser fantastisk ut! Å, jeg har savnet deg så fælt. Du må fortelle meg alt!»

Det var sant, hun hadde savnet den eldste venninnen sin 10

mer enn ord kunne beskrive. Men den gangen hadde hun visst at det var den eneste løsningen. Og se på Evie nå, atten år eldre, og naturligvis så hun eldre ut også … men samtidig var hun overraskende uforandret. Hun snudde ertende Evie sidelengs og kikket bak på det hvite skjørtet hennes. I en alder av trettifire år hadde hun ennå ikke lært seg hvordan hun skulle unngå flekker på klærne. «Du har blitt skitten på skjørtet ditt.»

«Har jeg det? Å nei! Hvordan har det skjedd?» Evie virket oppriktig overrasket – akkurat som hun alltid hadde gjort.

I noen sekunder dasket hun seg nytteløst på den fyldige baken før hun ga opp. «Æsj, det spiller ingen rolle. Du er jo her! Dette er fantastisk! Jeg hadde nesten gitt opp håpet, men så hørte jeg noen på veien ut som sa ’Var det henne?

Var det datteren som rømte hjemmefra?’ Da visste jeg at du var der inne. Alle har dratt hjem til det gamle huset deres.

Skal du også dit?»

«Uff, nei. Absolutt ikke.» Lara så på klokken – den var nesten to. «Jeg skal treffe advokaten på kontoret hans halv fire. Men jeg er ledig fram til det. Har du noe du må gjøre, eller kan jeg spandere lunsj på deg?»

Et kvarter senere satt de på en fortauskafé ved domkirken og drakk prosecco og pratet om alt som hadde skjedd siden sist. Lara, som hadde lagt merke til forlovelsesringen, fikk høre alt om Joel og det nært forestående bryllupet. Om under seks uker skulle Evie bli Mrs. Barber. Joel var den mannen hun hadde ventet på i så lang tid, og hun hadde aldri vært så lykkelig før i hele sitt liv.

Som ved en uuttalt gjensidig overenskomst tok de for seg Evies historie først og ble ferdig med den. Så var det Laras tur. Evie sa: «Fortell hva som skjedde,» og Lara tok en stor slurk av den iskalde musserende vinen.

11

«De som var i kirken – du sa at de omtalte meg som ‘hun som rømte hjemmefra’. Er det det alle trodde?» Hun satte forsiktig fra seg glasset midt på bordet. «Jeg rømte ikke. De kastet meg ut.»

«Jeg dro hjem til deg for å spørre hvor du var,» sa Evie.

«Faren din åpnet. Han sa at du hadde dratt din vei, og at du ikke kom tilbake. Så dukket Janice opp i døren ved siden av ham, og du skulle ha sett ansiktsuttrykket hennes.

Som om hun endelig hadde fått det hun alltid hadde ønsket seg. Og det var vel nettopp det hun hadde, antar jeg.

Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg var så engstelig for deg … du kunne ha blitt drept.»

«Jeg kom for sent hjem,» sa Lara. «Jeg måtte være hjemme klokken elleve, og jeg rakk ikke den siste bussen. Da jeg endelig kom hjem, var klokken nesten halv tolv. Det var det som utløste det.» Hun gikk ikke i detaljer – dette var verken tid eller sted for det. «Det var den verste krangelen vi noensinne hadde hatt. Janice kalte meg alt mulig stygt og sa at hun skulle ønske at jeg aldri hadde blitt født. Pappa sa at jeg ødela livet hans, og at han hadde fått nok, han aktet ikke å finne seg i det lenger. Han ga meg en time til å pakke tingene mine. Så ba han meg om å komme meg ut.»

Evie var sjokkert. «Hvordan kunne han gjøre det? Du var seksten år!»

«Det spilte ingen rolle.» Lara trakk på skuldrene og tømte glasset. «Han kom ikke til å skifte mening. Og når jeg tenker tilbake på det nå, er jeg faktisk glad for at det skjedde.

Det var ikke så lett den gangen. Jeg har aldri vært så redd i mitt liv.»

«Du skulle ha kommet til oss!»

«Jeg kunne ikke det. Klokken var tre om natten. Og jeg var helt desperat etter å komme meg bort. Så det var det 12

jeg gjorde. Jeg satt utenfor togstasjonen resten av natten og tok det første toget fra Bath om morgenen.»

«Hvor dro du?»

«Jeg ringte til tante Nettie og spurte om jeg kunne få bo hos henne noen dager.» Lara brøt ut i et smil da hun tenkte på det. «Og det var i grunnen det. Jeg dro hjem til henne i Keswick, og der har jeg bodd siden.»

«Keswick? I Cumbria? Vi ante ingenting om det,» sa Evie.

«Ingen av oss visste hvor du var. Jeg ventet og ventet på at du skulle ringe eller skrive …»

«Jeg vet det. Jeg er så lei for det.» Den dårlige samvittigheten hadde plaget henne i alle disse årene, men selv nå klarte hun ikke å fortelle Evie resten av historien. «Jeg visste bare at jeg aldri ville komme tilbake til Bath igjen så lenge faren min levde. Det var enklere å bryte kontakten fullstendig.»

Maten kom på bordet, de snakket og drakk litt mer, og så var tiden inne for at Lara måtte gå for å møte advokaten på kontoret hans på Harington Place rett i nærheten.

«Og jeg må tilbake på jobben.» Før de gikk, fant Evie fram den sjuende sansen sin og sa: «Men vi skal ikke miste kontakten igjen. Gi meg alt du har … adresse, e-post, telefonnummer, jeg vil ha alt sammen. Og du må få mine også.»

Da det var gjort, fulgte Lara Evie tilbake til bilen hennes. De klemte hverandre hardt.

«Du må komme i bryllupet,» ba Evie. «Det kommer til å bli helt fantastisk. Du vil komme, ikke sant? Den tolvte august.» Hun klemte hendene til Lara. «Vær så snill å si at du kommer!»

13

Kapittel 2 Kontoret luktet slik det alltid gjør på et advokatkontor: knusktørt og alvorlig med undertoner av støv og møbelpolish. Lara kom fem minutter for tidlig. Hun ble bedt om å sette seg i venterommet og ble tilbudt et utvalg av blader og magasiner som bare en advokat kunne like.

Tankene hennes var uansett et annet sted. Det hadde skjedd så mye allerede. Det at hun hadde truffet Evie etter så lang tid og gjenfortalt historien, hadde vekket alt til live igjen.

Eller rettere sagt: gjenfortalt halvparten av historien. Lara lukket øynene. Det knøt seg i magen da de gamle følelsene slo ned i henne med et brak. I tiden før den skjebnesvangre natten hadde livet kanskje ikke vært perfekt, men det hadde i alle fall vært levelig. På minussiden hadde det vært grusomt da moren døde av kreft tre år tidligere og lot henne være igjen hos en far som aldri hadde vært særlig til far i ordets rette betydning. Og mindre enn et halvt år etter begravelsen hadde han – angivelig – møtt Janice.

På null komma null hadde Janice vært installert i huset og fylte det med den søtladne parfymelukten sin og en enorm samling med porselensfigurer. Før Lara fikk sukk for seg, hadde hun blitt det femte hjulet på vognen – overflødig og i veien. Da hun hørte at Janice snakket med noen i telefonen og sa «Hun er bare i veien, hvorfor kan hun ikke dra i militæret eller noe sånt?», hadde det ikke kommet som 14

noen overraskelse. For det var ikke sånn at Janice var hyggelig mot henne ansikt til ansikt og beklaget seg over henne bak ryggen hennes. Helt fra første øyeblikk hadde hun gitt blaffen i å være hyggelig mot henne.

Så livet hjemme hadde i bunn og grunn vært ganske dystert, men det hadde ikke spilt like stor rolle som det kunne ha gjort, for hun hadde i alle fall hatt Flynn. Og når man var seksten og hadde verdens beste kjæreste … vel, så veide det opp for mye. Den gangen hadde det betydd så å si alt.

Det at hun hadde Flynn i livet sitt hadde gjort at hun klarte å holde ut alt det fæle. Som par kunne de komme seg gjennom alt; sammen kunne de overkomme vanskelighetene.

Helt til den dagen krangelen skjedde.

Lara husket hver minste detalj fra den dagen, helt fra det øyeblikket hun hadde blitt skrekkslagen da hun innså at mensen var forsinket, og fram til morgenen etter, da hun til slutt hadde falt utmattet i søvn på toget.

Det var en fredag ettermiddag, og hun hadde sittet i mattetimen og strevd med trigonometrien, da det plutselig hadde slått henne hvilken dato det var. Mensen var vanligvis punktlig nesten på minuttet, men nå var den fem dager forsinket. Kjære Gud, vær så snill, de hadde jo vært så forsiktige …

Da skoledagen var over, hadde hun gått på Boots-apoteket, og lammet av frykt hadde hun stått og sett på graviditetstestene og innsett at hun ikke hadde råd til å kjøpe en.

Det å treffe Flynn etterpå og klare å sette ord på bekymringen hun følte, var lettere sagt enn gjort. Ordene filtret seg sammen; de ble til knuter inni brystet hennes og nektet å komme ut. Flynn kom til å bli forferdet. Han var bare sytten år gammel. Dette var ikke med i beregningen.

Da klokken var blitt ti om kvelden, hadde hun ennå 15

ikke klart å samle nok mot til å fortelle ham det. Kanskje hun kom til å våkne i morgen og alt ville være i orden, at problemet ville være løst. Det kunne ikke skade å la det vente i et døgn til.

Det var i det øyeblikket telefonen hadde ringt, og Flynn var blitt invitert til en skikonkurranse i Østerrike de neste dagene. Det var også i det øyeblikket Lara innså at hun sto helt alene. Flynn, som var henrykt over muligheten til å få delta i turneringen, svarte ja uten engang å høre med henne om hun syntes det var greit.

Han la på, og det var da krangelen hadde begynt. Først trodde han at hun spøkte. Han ble overrasket over den voldsomme reaksjonen hennes og gikk ut fra at hun var irritert fordi foreldrene hans hadde råd til å betale for flybilletten hans til Østerrike, mens faren hennes aldri ville gjort det for henne. Krangelen varte og varte, og til slutt mistet Lara helt besinnelsen fordi hun visste at hun ikke kunne fortelle ham hva som kanskje var galt. Han var Flynn Erskine, gutten som alle de andre jentene var forelsket i, den flotte idrettshelten med livet foran seg, i tillegg hadde hans store talent som utforkjører allerede vekket oppmerksomhet.

Hun beskyldte ham for å være egoistisk, og han sa at hun var blitt helt sprø. Hun skrek at han bare brydde seg om seg selv, og Flynn, som så på henne som om hun var en totalt fremmed, sa: «Herregud, jeg kan ikke tro at du virkelig mener det.» Hun skrek at hun ikke kunne forstå at hun hadde kastet bort de siste åtte månedene på en som ham, og han ropte tilbake at hvis han hadde visst at hun kom til å bli et sinnssykt nervevrak, ville han aldri ha blitt sammen med henne i det hele tatt.

Krangelen hadde kulminert med at hun erklærte at hun aldri ville se ham mer, og så stormet ut av huset til foreldrene hans. Men siden hun i kampens hete hadde glemt å se 16

på klokken, hadde den siste bussen allerede gått. Å komme for sent hjem hadde vært et betent tema i flere måneder.

Det gjorde faren hennes rasende, og han hadde til og med truet med at hvis hun ikke kunne overholde reglene i hans hus, kunne hun bare flytte. Hun hadde aldri forestilt seg at han faktisk ville gjøre alvor av trusselen, men det viste seg at hun hadde undervurdert ham. Da hun låste seg inn hjemme førti minutter senere, hadde faren og Janice hatt god tid til å planlegge sitt neste trekk.

For ikke å snakke om å hente koffertene på loftet.

Lara skvatt da mobilen hennes ringte og brått brakte henne tilbake til nåtiden.

«Hei, det er meg. Hvordan går det?»

«Helt fint.» Stemmen til Gigi fikk henne til å slappe av.

«Jeg sitter og venter på advokaten nå. Har du kjøpt deg noe fint?»

«Et skjerf med vampyrer på hos New Look og en behå med leopardtrykk fra La Senza!»

«Det perfekte antrekket for ethvert jobbintervju.» Akkurat idet Lara sa det, ble døren til advokatkontoret åpnet, og en eldre mann kom mot henne. «Jeg må legge på nå.»

Hun tok vesken sin og reiste seg opp mens hun sa: «Okay, vennen min. Dette tar ikke lang tid. Jeg ringer deg med en gang jeg er ferdig her.»

Hvordan måtte det ha vært for tante Nettie? Hun var førtisju år gammel, ugift, og hadde viet hele livet til dyrene sine. Hvordan hadde det føltes for henne da Lara plutselig sto utenfor døren hennes med to store, medtatte kofferter og et lite foster som bagasje?

Etter all sannsynlighet måtte hjertet ha sunket i brystet hennes og ikke stoppet før det havnet langt nede i de solide støvlene hun brukte når hun gikk tur med hundene.

17

«Jeg er veldig lei for det. Jeg visste ikke hvor jeg ellers skulle dra. Men ikke vær redd, jeg skal nok finne på noe annet.» Stemmen til Lara var nesten uhørlig mot den tykke, stikkende ullen i Netties lilla, hjemmestrikkede genser. Klær sto omtrent like høyt på prioriteringslisten hennes som øyenvippeforlengning og den siste utviklingen innenfor pentapeptider. Det luktet hund og såpe av genseren. De gule kordfløyelsbuksene hennes hadde antakeligvis blitt donert av en gammel bonde til det lokale loppemarkedet. At hun hadde vært storesøsteren til Laras mor, var nesten ikke til å tro: Barbara hadde vært like elegant som Audrey Hepburn – som en grasiøs mynde sammenlignet med Netties kantete ulvehund.

Men Nettie var en vennlig sjel med et hjerte av gull bak det tøffe ytret. Da hun klemte Lara inntil seg, sa hun barskt: «Du gjorde det rette, vennen min. Du bor her hos meg.»

Okay, like greit å få det overstått med en gang. Si det nå: «Og så tror jeg at jeg kanskje skal ha en baby.»

Nettie skjøv henne fra seg, holdt henne på armlengdes avstand og så ned på magen hennes. «Hva, her og nå?»

Lara hørte seg selv komme med en lyd som var en mellomtid mellom gråt og latter. «Nei, men kanskje om cirka åtte måneder.»

«Ja vel. Da har vi god tid til å venne oss til tanken. Har du en kjæreste?»

Hjertet hennes verket. «Ikke nå lenger.»

Men Netties likefremme, positive innstilling var smittsom. De neste dagene gikk de tur med hundene og snakket om alt mulig. Nettie gikk på apoteket og kjøpte en graviditetstest: «Nå har jeg gitt folk noe å tenke på!» Testen var positiv, og de snakket enda mer. De kom fram til konklusjonen at selv om Lara var altfor ung til å bli mor, skulle de klare det i fellesskap. Og selv om det kanskje virket mest 18

fornuftig ikke å få barnet, var det ganske enkelt ikke aktuelt. Ingen av dem orket å tenke på abort.

Og det var det. Fra da av så hun seg ikke tilbake. Lara kvittet seg med det gamle livet sitt som en slange som skifter ham. To dager etter at hun dro fra Bath, ringte faren hennes. Det var Nettie som svarte i telefonen.

«Det er Charles.» Tonen hans var brysk – de to hadde aldri likt hverandre. «Har du hørt noe fra Lara?»

«Ja, det har jeg.» Nettie på side var rolig og fattet. «Hun er her. Og her blir hun. Dette er hjemmet hennes fra nå av.»

«Det er greit for meg.» Han hørtes lettet ut. «Det er best du informerer politiet om at hun fortsatt er i live. Den kjæresten hennes truer med å melde henne savnet.»

«Hun vil ikke ha noe mer med ham å gjøre heller,» sa Nettie. «Ikke fortell ham hvor hun er.»

Charles svarte kort: «Hvorfor skulle jeg det?» og la på.

«Ferdig med den saken.» Nettie la på telefonen. «Vet du hva? Vi skulle ha gjort dette for tre år siden. Jeg tenkte på det, skjønner du. Men jeg ville ikke dra deg bort fra hjemmet ditt og alle vennene dine.»

Lara så seg rundt i det rotete, uhøytidelige kjøkkenet, der hundeskålene sto på rekke og rad og det nyeste valpekullet lå og sov i kurven sin foran Aga-komfyren. Hun var preget av sterk selvoppholdelsesdrift, og hun tillot seg ikke engang å tenke på Evie og de andre vennene sine. Og hun tillot seg absolutt ikke å tenke på Flynn.

Med en ørliten skjelving i stemmen sa hun høyt: «Jeg skulle ønske du hadde gjort det.»

19

Kapittel 3 Lara satt og ventet på en benk i Victoria Park og betraktet to tenåringer som kom gående mot henne på gangveien.

De gikk arm i arm, med hodene bøyd sammen og hoftene inntil hverandre. Akkurat slik hun og Flynn hadde pleid å gå når de var her i parken for mange år siden. Gutten hvisket noe i øret til jenta, og hun brast i latter og dultet ham spøkefullt i siden. Å ja, hun og Flynn hadde pleid å gjøre det også.

Da de gikk forbi henne, sa jenta: «… pappa spurte om du hadde lyst til å gå på fotballkampen sammen med ham på lørdag. Han har fått tak i en ekstra billett.»

Ansiktet til gutten lyste opp. «Kult.»

Okay, da, det pleide ikke å skje.

Da ringte telefonen hennes igjen.

«Mamma, jeg er i parken nå, ved lekeplassen. Hvor er du?»

Lara fikk øye på henne og løftet armen i været. «Se litt høyere opp og til høyre. Ser du at jeg vinker? Kom hit opp.»

Hun lente seg tilbake og betraktet Gigi som kom gående oppover bakken. Den vakre, viljesterke datteren hennes hadde en forfriskende mangel på forfengelighet. Med de lange bena, det glatte, brune håret som svingte fra side til side, de glade, sølvgrå øynene og de høye kinnbena var hun en som folk snudde seg etter på gaten. Gigi var hennes livs kjærlighet, det heldigste uhellet hun noensinne hadde 20