I den innerste kretsen av Viveca Sten

Viveca Sten

I DEN INNERSTE KRETSEN

Oversatt av Astrid M. Almaas

Viveca Sten Originalens tittel: I den innersta kretsen Oversatt av Astrid Martinussen Almaas Opprinnelig utgave: © 2009 Viveca Sten First published by Forum Bokförlag. Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43605-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Søndag

1 Kvinnestemmen i kanal seksten på kortbølgeradioen telte langsomt ned.

– Ti, ni, åtte …

Havet kokte av båter. De store havkappseilerne med sine enorme seil og glinsende skrog trengte seg sammen på startstreken et par nautiske mil utenfor Sandhamn. Bortenfor startområdet manøvrerte tilskuerne båtene sine for å få best mulig utsikt. Med kikkerter i hendene fulgte de spent dramaet som utspilte seg foran øynene på dem.

På styrbord side av startstreken lå startfartøyet – en stor minesveiper som var utlånt fra marinen. Seilene på deltakerbåtene foldet seg ut som ballonger for å utnytte den lille brisen til fulle.

Alt lå til rette for en spennende regatta.

Stemmen fortsatte å telle ned til start.

– Sju, seks …

Deltakerne kivet om å posisjonere seg best mulig. Det var et under at ingen kolliderte. Noen ganger var det bare et titalls centimeter som skilte fartøyene der de kaptes om å komme nærmest mulig det oransje lovartflagget.

– Fem, fire …

Idet tre sekunder gjensto, skulle startpistolen avfyres. Det ville nemlig ta noen sekunder før lyden nådde frem.

Første viseformann i Kungliga Svenska Segelsällskapet, ad5

vokat Oscar Juliander, sto bredbeint og selvsikker bak rattet på sin Swan-båt, en elegant skjønnhet som var døpt Emerald Gin. Hun målte sekstien fot og hadde en besetning på hele femten mann. Da båten ble kjøpt fra Nautors verft i Finland, hadde den kostet en god slump penger – over tolv millioner.

Men den var verd hver eneste krone, tenkte Oscar Juliander. Det var mye som skulle gå galt for at han ikke skulle bli først over startstreken i dag. Denne sommeren skulle han hale i land sammenlagtseieren i Gotland Rundt, koste hva det koste ville.

Adrenalinet pumpet gjennom årene. Herregud, som han elsket å seile.

Han kastet et kjapt blikk utover havet og merket seg fornøyd tv-helikopteret som kretset over området. Snart ville de filme at Emerald Gin krysset startstreken som første båt.

Juliander hadde som vanlig ingenting imot å synes i mediene. De hadde på sin side ingenting imot å vise ham frem.

Nå gjaldt det bare å klamre seg til den ettertraktede posisjonen høyt i vinden som alle sloss om.

Han knyttet nevene. Snart, snart ville de være på vei ned mot Gotland.

Det skummet rundt kjølen der de fosset fremover i vannet, bare noen meter fra startstreken. De måtte ikke krysse den for tidlig, for da kunne det bli omstart. Det var en stor skam, og man ville miste dyrebare minutter som kunne avgjøre hele konkurransen.

Han holdt an mens de siste sekundene ble telt ned. Nå var de så nær at han nesten kunne ta på startbøyen.

Røykstripen etter startpistolen syntes på himmelen, og i neste øyeblikk drønnet skuddet utover havet.

Første viseformann Oscar Juliander sank langsomt fremover. Hendene slapp rattet, mens blodet fosset ut av såret i 6

brystkassen hans. De stirrende øynene hans registrerte ikke at seilasen hadde begynt. Allerede før kroppen traff dørken med et dunk, var han bevisstløs.

Skuddet som drepte Oscar Juliander, ble avfyrt i samme sekund som startsignalet for kappseilasen.

Emerald Gin krysset startstreken som første båt i sin klasse.

2 – Hva er det de gjør? utbrøt kriminalbetjent Thomas Andreasson.

Sammen med sin beste venn fra sjøpolitiet, Peter Lagerlöf, befant han seg om bord i en av de fineste båtene i sjøpolitiets flåte, en Stridsbåt 90 som målte nesten seksten meter og kunne gjøre førti knop.

Thomas hadde selv hatt kommandoen om bord de årene han arbeidet i sjøpolitiet. Nå var det imidlertid Peter som styrte, siden Thomas i flere år hadde jobbet ved kriminalavsnittet på Nacka politistasjon.

Da Peter spurte om han ville være med ut og se på starten av Gotland Rundt, hadde svaret gitt seg selv. En dag på sjøen takket man ikke nei til. Særlig ikke når det handlet om Nord-Europas største havkappseilas.

Nå registrerte det erfarne politiblikket hans at det skjedde noe på startstreken. En praktfull Swan 601 som lå først i sin klasse, sakket plutselig akterut og svingte utenom startområdet. En uventet og merkelig manøver, når den burde holdt stø kurs mot Almagrundet på vei mot Gotland.

– Gi meg kikkerten, er du snill, sa han og strakte ut hånden for å ta imot den. Han løftet den svarte Zeiss-kikkerten til øynene mens han rettet seg opp i sin fulle høyde – én meter og nittifire centimeter – for å se bedre.

Swanen hadde forvillet seg helt utenfor startstreken. Den 8

burde allerede ha rukket å tilbakelegge noen hundre meter av banen, men lå i stedet sist i startfeltet og ble raskt akterutseilt.

En av mannskapet om bord stilte seg opp på fordekket og viftet med armene over hodet.

Et klassisk nødsignal på sjøen.

Thomas kunne se det fortvilte ansiktet hans gjennom kikkertlinsen. Han kjente et søkk i magen. Noe var alvorlig galt om bord.

– Ser du noe? spurte Peter og myste mot det skarpe lyset.

– Det virker som om det har skjedd noe i cockpiten. Det står flere personer rundt rattet. Thomas stilte på kikkertsiktet for å få et skarpere bilde. – Det ser ut, sa han langsomt, – som om noen ligger med ansiktet ned i dørken uten å røre seg. Men det er vanskelig å si det sikkert, for noen sperrer for utsikten.

Peter snudde seg mot politimannen som sto ved rattet.

– Kjør bort til Swanen.

Kollegaen foretok en rask manøver og satte kursen mot seilbåten.

– Skipperen er skutt! skrek den unge mannen på fordekket da de kom nærmere. Han gestikulerte vilt med begge hender. – Det er noen som skyter på oss!

Han tidde brått, som om det plutselig gikk opp for ham at det kunne komme flere skudd. Deretter huket han seg forskremt ned og trykket seg så tett inntil den høye masten som han kunne. De vidåpne øynene lyste av forvirring.

Thomas så seg rundt uten helt å vite hva han lette etter.

Det var umulig å få øye på noe truende i mylderet av båter som trengte seg sammen på sjøen.

Det virket ikke som om den store skaren av tilskuere hadde 9

skjønt hva som foregikk. De fleste var opptatt med å kikke på kappseilerne som gled stadig lenger unna. Solflekker danset på havoverflaten, og bak dem startet det store startfartøyet opp med en øredøvende lyd. I det fjerne skimtet man omrisset av Sandhamn og Korsö fyrtårn.

Thomas innså straks alvoret i situasjonen.

Et drap var begått rett foran øynene på ham. Foran flere hundre tilskuere og konkurransedeltakere. Under et av seilsportens aller viktigste arrangementer.

Det ville forårsake et mediekaos uten like.

En diger yacht, en Storebro 500, kom mot dem. Den var nærmere sytten meter lang og bygget i flere etasjer. Den blankpolerte mahognien skinte. Øverst hadde den en stor flybridge – en uteplass med et ekstra sett kontrollspaker, slik at man kunne styre båten derfra. Gjennom det skarpe sollyset skimtet han en gruppe menn og kvinner som kikket ned på dem.

Bak rattet sto en middelaldrende mann i kapteinslue og en genser med KSSS-emblem. Da det var cirka ti meter igjen til politibåten, bøyde han seg frem.

– Har det skjedd noe? ropte han.

– Hold avstand! skrek Peter automatisk til svar.

Det var ikke lett å manøvrere uten å komme for nær Swanen eller drive mot yachten. En kollisjon var det siste de trengte.

– Vi har kona til Juliander om bord. Hvordan går det med mannen hennes?

En mann i femtiårsalderen med sølvfarget hår og briller reiste seg plutselig opp i seilbåtens cockpit. Han virket fortumlet og sjokkert, som om han ikke helt trodde på det han nettopp hadde sett. Det var noen røde flekker på genseren hans.

10

– Noen har skutt Oscar, ropte han til mannen med kapteinslue. – Oscar er død.

På avstand registrerte Thomas at en kvinne med lysebrunt hår slo hendene foran ansiktet før hun forsvant ut av syne.

Deretter ble alle forsøk på å kommunisere overdøvet av helikopterstøy.

3 Nora Linde la hånden på smijernshåndtaket og trykket det ned. Den hvite, gammeldagse porten reagerte umiddelbart og åpnet seg mot den vakre, men allerede overgrodde hagen.

Hun ble stående ved trappen nedenfor ytterdøren til Brand-villaen, muligens det vakreste huset på hele Sandhamn. Det lå på toppen av Kvarnberget, rett foran innløpet til øya, med utsikt i alle himmelretninger. Borte ved sundet var en av de hvite Waxholms-fergene på vei inn mot dampbåtbryggen. Fullstappet av turister, så klart, siden det var høysesong. Hun kunne se hvordan passasjerene lente seg forventningsfullt mot relingen og speidet inn mot Sandhamn.

Det lyse håret hennes, som hadde vokst i løpet av vinteren og nådde henne til skuldrene, flagret litt i den milde brisen.

Med vante bevegelser samlet hun det til en hestehale som hun festet med en strikk.

På avstand så hun ut som en tenåringsjente med den guttaktige skikkelsen og de lange beina. Først når man kom nærmere, oppdaget man at hun var en voksen kvinne som hadde født to barn. Den lyseblå skjorten hang fortsatt løst over midjen.

Hun hadde akkurat fylt trettito og fått noen rynker rundt øynene. I det rødblonde håret skimtet man et og annet grått hårstrå, og oppstoppernesen hadde fått fregner i sommersolen.

12

De grå øynene var mørke av nervøsitet.

Hun hadde gruet seg til dette i hele dag. Hun hadde frest mot Henrik og kjeftet på guttene. Til slutt hadde Simon, som bare var sju år, spurt om noen hadde vært slemme mot henne siden hun var så sint. Adam hadde stått ved siden av og nikket samtykkende.

Det sved.

Hun hadde pustet dypt inn og lovet seg selv at hun ikke skulle la seg påvirke på den måten. Eller i det minste ikke la anspentheten gå ut over familien.

Sjokket over at Signe Brand, Noras reservebestemor, hadde testamentert Brand-villaen til henne, hadde lagt seg. Men sorgen over det Signe hadde gjort seg skyldig i, var fortsatt like sterk.

Forrige sommer hadde det kommet frem at hun hadde drept både nevøen sin og hans kusine da de krevde å få ut arven sin av den store villaen. Nora selv hadde vært på nippet til å dø av insulinsjokk da Signe, uten å skjønne hvor farlig det var, hadde låst henne inne i Grönskär fyr. Hadde ikke Henrik og hennes beste venn, Thomas, funnet henne i siste liten, ville hun ha mistet livet.

Nora grøsset ufrivillig.

Hun trakk pusten dypt og prøvde å samle seg. Klumpen i magen nektet å forsvinne, men det var på tide å gå inn. Hun måtte bestemme seg for hva hun ville gjøre med huset. Og det var like greit å gjøre det i dag.

Med tunge steg gikk hun opp de få trappetrinnene og stakk nøkkelen i låsen. Den buttet litt imot, hvilket ikke var uvanlig i et så gammelt hus. Men så gled døren opp, og det velkjente hjemmet som Nora hadde gått inn og ut av siden hun var liten, åpenbarte seg.

Den romslige entreen førte inn til en stor spisestue som 13

vendte ut mot havet, så nær at man kunne kjenne duften av ramsalt sjø. De høye vinduene var innrammet av vakre, gamle blondegardiner. I den ene enden tronet en gigantisk kakkelovn. Den var mørkegrønn med sirlige gullranker.

Ved siden av spisestuen lå en stor stue med en gammeldags sofagruppe, og i tillegg var det en klassisk glassveranda – en såkalt «punsjveranda» – med smårutete vinduer. Det var her man hadde funnet Signe like før hun døde. Hun hadde tatt morfin blandet med en stor dose smertestillende tabletter.

Det var dørgende stille i huset. Altfor stille.

Så gikk det opp for Nora hva som manglet. Den gamle moraklokken i spisestuen tikket ikke lenger. Signe hadde alltid vært så nøye med å trekke opp klokken som farfaren hennes, Alarik Brand, hadde fått fraktet ut til øya på slutten av attenhundretallet.

Nora gikk bort til den grå skjenken som sto i det ene hjørnet, og tok ut nøkkelen. Hun visste godt hvor Signe pleide å oppbevare den. I øverste skuff til venstre. Hun åpnet forsiktig glasset og trakk opp klokken. Da hun hørte den velkjente tikkingen, smilte hun gjennom tårene.

Hun blunket dem raskt bort. Dette måtte hun klare.

I går kveld hadde hun og Henrik nesten blitt uvenner. Han syntes de burde legge Brand-villaen ut for salg. Selge huset så fort som mulig, slik at de kunne legge fortiden bak seg.

De hadde ligget i sengen og pratet sammen lenge etter at guttene hadde sovnet. Hun hadde støttet haken mot den ene albuen mens hun hørte på ham. Bare den ene leselampen hadde vært tent og kastet lange skygger på det blåmønstrete tapetet. Begge vinduene hadde stått på vidt gap på grunn av varmen, likevel hadde det vært lummert i rommet.

Det pene ansiktet til Henrik hadde vært alvorlig, de brune øynene fulle av omtanke. Da hun så på ham, ble hun slått 14

av hvor godt han fortsatt tok seg ut. Det fyldige, mørke håret med noen stenk av grått var ikke blitt tynnere, slik tilfellet var for så mange av vennene deres. Midtskillen passet til ansiktet med de markerte trekkene.

Nora kunne fremdeles undre seg over at en så tiltrekkende og utadvendt person som Henrik en gang hadde falt for henne.

Selv var hun mye mer tilbakeholden og sjenert. Hun hadde ikke den samme sosiale selvtilliten som ham, og hun beundret hans evne til å finne seg til rette alle slags sammenhenger.

Uten å anstrenge seg utgjorde han midtpunktet, mens hun som regel nøyde seg med å lytte til de livlige diskusjonene.

Men hun elsket å stå ved siden av ham og se hvordan vennene deres lo av hans vitser og underholdende kommentarer.

Mens han snakket, hadde hun latt fingrene gli langs utsiden av armen hans. Snust inn den hjemlige duften som hun hadde kjent i femten år.

– Du holdt på å dø, Nora, hadde han sagt. – Hadde vi ikke klart å bryte oss inn i fyret, ville du ikke ha klart deg. Du kunne ha fått alvorlige hjerneskader. Hvordan kan du ønske å bo i hennes hus etter en slik opplevelse?

Hadde det bare vært så enkelt, tenkte Nora med et sukk.

Hun forlot spisestuen og gikk opp trappen. Fire store soverom opptok nesten hele andre etasje. Det som opprinnelig hadde vært et femte soverom, var omgjort til et badeværelse med et stort badekar på løveføtter.

Siden Signe hadde bodd så lenge alene i huset, var det bare det sørvendte soverommet som hadde vært i bruk. De andre hadde stått tomme så lenge Nora kunne huske, og møblene var de samme som på begynnelsen av nittenhundretallet, da Signe vokste opp. Riktignok var de gamle og tunge, men 15

de passet inn i omgivelsene. Mange var dessuten de reneste kunstverk, håndlagde som de var.

I et av rommene sto en fantastisk sovesofa med treutskjæringer og svart fløyelstrekk. Signe hadde fortalt at broren hennes holdt på å bli kvalt i den sofaen en gang han hadde lagt seg for natten og møbelet ved et uhell klappet igjen. I siste øyeblikk hadde moren hørt guttens forskremte skrik og kommet løpende. Etter det hadde Helge nektet å sove på den mer.

Hele familien hadde blitt nødt til å dra inn til Gustavsberg for å kjøpe en ny seng til ham.

Nora ble stående foran et portrett av Signes foreldre. De stirret alvorlig inn i kameraet på gammeldags vis. Moren til Signe var kledd i svart og satt i en lenestol. Faren sto bak med en myndig mine. Bak dem så man den vakre kakkelovnen i spisestuen.

Nå klarte hun ikke lenger å holde igjen tårene. Det var uutholdelig å tenke på at Signe var død. Og på omstendighetene rundt dødsfallet hennes.

Savnet la seg som en tung stein over brystet. Hun måtte avgjøre hva hun skulle gjøre med huset. Det var på tide å bestemme seg.