I store forfatteres fotspor- Verden rundt med udødelige forfattere som reisefølge av Arild Molstad

Page 1


Arild Molstad

I store forfatteres fotspor Verden rundt med udødelige forfattere som reisefølge


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56339-4 1. utgave, 1. opplag 2017 Denne utgaven er en samleutgave av I store forfatteres fotspor. Reisemål: Europa og Reisemål: Fjerne himmelstrøm. Omslagsdesign: Ane Valderhaug Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Charlotte



INNHOLD

INNLEDNING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Thomas Manns Venezia Et drag av høst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

Hemingways Cuba Forfall i tropene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

41

George Orwells Hebridene Et kappløp med tiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

68

Sigrid Undsets Roma Skjøre drømmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

90

Roma åpner seg «Endelig … er jeg min egen herre!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

95

Graham Greenes Saigon Orientens fristelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

109

Sandemoses Nord-Canada En vel bevart hemmelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

139

Franz Kafkas Praha Skjebnesvanger skjønnhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

168

Karen Blixens Kenya Et fantastisk epos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

192


Strindbergs Paris Et uforutsigbart reisefølge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

223

Fjodor Dostojevskijs St. Petersburg I tsarens skygge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

248

Lagerlöfs Jerusalem En pilegrimsferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

274

Johannes V. Jensens Memphis Memphis Blues . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

309


INNLEDNING

På et vis består nesten all litteratur av guidebøker. Herman Melville

Få av oss kan reise og utforske alle de kjente og mindre kjente verdenshjørner som lokker. Iblant må vi nøye oss med oppdagelsesferder i vårt eget hode. Disse utfluktene kan være styrt av vår egen fantasi, inspirert av bilder eller filmer vi har sett, av inntrykk som har sneket seg inn i hjernebarken i form av lukter, lyder eller minner som vekkes til live igjen når vi dreier på globusen, titter på et kart, eller en fargerik nettside. Andre ganger vet vi godt hva som trekker oss mot et sted: Vi har lest om det i en bok. En forfatter har vært der, og med sine setninger spunnet et nett av drømmer, tankeflukter og lengsler vi har latt oss fange i. Denne boken er mer enn en reise i geografien. Den er også en reise i litteraturen, der du som leser får sjanse til å bli bedre kjent med forfattere du kanskje bare har stiftet flyktige bekjentskap med, men gjerne skulle komme nærmere inn på livet. Vi treffer dem på steder og i en fase i livet som kom til å bli av stor betydning for deres senere livsverk, ved kafébord der diktere en gang skrev seg inn i verdenslitteraturen. Kapitlene er formet som reiser der vi, med forfatterne som reisefølge, besøker steder som uunngåelig har satt preg på dem. Samtidig er flere av stedene for alltid tilknyttet dikterens navn og nærvær. En slik valfart i store forfatteres fotspor har utvilsomt med en god porsjon nostalgi å gjøre. På den annen side: er det ikke 9


en kjerne av nostalgi i enhver reise? Hvor kommer jeg fra, hva formet meg, hvor tilhører jeg? Å oppsøke fremmede land er dypest sett en lengsel etter identitet. Joseph Brodsky har i et essay uttrykt det slik: «Jo mer man reiser, desto mer sammensatt blir følelsen av nostalgi. I en drøm … blir man forfulgt eller man forfølger en eller annen gjennom et innviklet system av gater, smug og passasjer som ligger flere steder på en og samme gang: man er i en by som ikke eksisterer på kartet.» Jo, du finner stedene vi skal besøke på kartet. Men de rommer også en egenart som kommer til uttrykk mellom linjene i en roman eller et dikt. Og gjennom dette forvandles stedene til ikke mindre enn mytiske reisemål. Det er neppe tilfeldig at så mange store forfattere skrev noen av sine viktigste romaner mens de befant seg i eksil. Flere av dem vi skal treffe var preget av det forrige århundreskiftet, enten fordi det innvarslet store forandringer, eller fordi de alt hadde opplevd hva det 20. århundre bragte med seg av store omveltninger; både Edison, Ford, Freud og Einstein bidro til å snu opp ned på samtidens verdensbilde. Mange valgte å flykte tilbake i tid, til steder preget av antikken og middelalderen. «Det gångna er en dröm, och det närvärande forstår jag inte,» skrev Dan Anderson. Grunnene til å velge nettopp disse forfatterne på akkurat disse stedene er mange. Jeg ville bli bedre kjent med store forfattere som ikke lenger leses så ofte, som befant seg på steder under en fase i livet som kom til å bli av stor betydning for deres senere forfatterskap, som gjennomgikk større eller mindre personlige kriser som kunne gi innblikk i deres liv – hva de tenkte og følte, ikke bare hva de skrev. Jeg ble fascinert av parallellene mellom dagens nyoppussete St. Petersburg og Dostojevskijs mørkere storby, av de sterke biografiske trekkene i Undsets Jenny og hva Roma kom til å bety for hennes utvikling som kvinne og forfatter, av Strindbergs halv-forrykte «erobring» av Paris og hva det kom til å bety for hans senere forfatterskap. Likedan var jeg nysgjerrig etter å utforske hvordan Thomas 10


Manns svært sparsomme beskrivelser av Venezia kunne tatovere så sterke bilder av kanalbyen på netthinnen, eller hva som drev en dødssyk George Orwell til å velge en av Europas minst gjestmilde og folketomme øyer som bolig når han kjemper mot tiden og vinterstormene for å avslutte sin roman om menneskets kamp mot massesamfunnet. Å ha en forfatter som reisefølge kan by på langt mer enn å snike seg bak fasaden eller klore litt i murpussen på det man i forveien mener seg å kjenne. Bare prøv å følge Ernest Hemingways fotspor i Havana, der han vandrer, ofte fordrukken, fra barkrakk til barkrakk på jakt etter karakterer til sine romaner. I dagens kommunist-Cuba blir denne yankeens navn paradoksalt nok brukt som åte for å skaffe landet sårt tiltrengt valuta. Hemingway og Castro – et underlig tospann. Ikke mindre fascinerende er det å følge Graham Greenes blikk, der han iakttar den bitre kampen mellom to kolonimakter i en by som senere har blitt så verdenskjent fra krigsreportasjer at vi tror vi allerede har vært der. Selv om Saigon i dag heter Ho Chi Minh City, har mye av atmosfæren som Greene opplevde, forblitt uforandret i denne byen. Mange, selv de som aldri har vært i Afrika, føler vel at de også kjenner både Karen Blixen og Kenya fra filmen Mitt Afrika. Eller fra boka som den er bygget på, Den afrikanske farm. Men som alle store forfattere, er Blixen en mester i manipulasjonens kunst. Jakten på hva som er «sant» og hva som er oppdiktet hos Blixen, gir kanskje nye innblikk både i hennes forfatterskap og i Kenyas kultur. Likedan med Aksel Sandemose. Også han valgte seg ut et land langt borte for sine dybdesøk i menneskesjelen, og dette landskapet springer levende frem for oss når vi følger forfatterens dramatiske odyssé gjennom Nord-Canadas tykke skoger og tynt befolkede fiskevær – uansett om vi velger å følge ham mellom permene eller ute i geografien. På pilegrimsferd er i grunnen samtlige av våre forfattere, men kanskje mest av alle gjelder dette Selma Lagerlöf. I sin roman Jerusalem lar hun oss møte noen nordboere hvis tro har drevet dem til Det hellige land. Men i likhet med de fleste Jeru11


salem-besøkende, finner ikke de håpefulle en by som tilsvarer det bildet de hadde dannet seg på forhånd. Hvem kjenner seg ikke igjen hos pilegrimen i Lagerlöfs roman som føler at det riktige Jerusalem «flyttet seg lenger og lenger bort, mens han stadig forsøkte å nå det …». Den danske nobelprisvinner Johannes V. Jensen nådde aldri å bli kjent med den amerikanske byen Memphis. Men dette forhindret ham ikke fra å skrive et dikt som for alltid har satt denne sydstatsbyen på kartet i nordisk litteratur. Diktet er en påminnelse om at ventetiden kan være den mest spennende del av reiseopplevelsen, en tid for å hente frem uferdige tanker eller en ulest roman. Eller kanskje for å begynne å skrive en? Johannes V. Jensens Kongens Fall ble for et tjuetalls år siden kåret til Århundrets danske bok. Også i Memphis kom konger til å falle i det foregående århundre, og den litt melankolske blues-stemningen i forfatterens dikt har siden preget denne byen, noe man oppdager hvis man bare tar seg tid til å komme på fornavn med den. Og hvordan kan man unngå å bli fascinert av Kafka, omgitt av kanskje Europas vakreste bylandskap, der han maner frem en paranoid verden fylt av skrekkvisjoner. Flere av reisemålene der vi avlegger besøk, er nærmest blitt myte-omspunnet som følge av disse forfatternes romaner. Ingen kan upåvirket stå ansikt til ansikt med Prahas smug, St. Petersburgs broer eller Venezias kanaler etter å ha lest henholdsvis Kafkas Slottet og Prosessen, Dostojevskijs Forbrytelse og straff eller Manns Døden i Venedig. Myter er da også utmerkede utgangspunkter for nærmere kunnskap og innsikt; de inviterer til ytterligere gransking og funderinger. Salige Cicero mente at våre sinn blir mer berørt av å være på steder forbundet med store forfattere og tenkere, enn vi blir av å høre om dem, eller av å lese deres verker. Slik føltes det da jeg prøvde å følge i Strindbergs fotspor i Paris der han forvandler Paris’ parker og kaféer til sitt eget private Inferno, Undsets Roma-vandringer mens hun liksom sin Jenny opplever kjærligheten for første gang, eller Orwell på sin gjenstridige motorsykkel over Hebridenes forblåste sletter der han satser livet på å avslutte 1984. Fort oppdager du at forfattere 12


kan også være uovertrufne veivisere til lokaliteter man aldri ville funnet frem til på egen hånd. Sånn blir disse romanene, for det meste skrevet i utlendighet, en fin møteplass med forfatteren. Vi kjenner oss igjen via forfatterens observasjoner, vi oppdager at vi har noe til felles både med dem – vi er sammen om stemningen som skapes når frostrøyken driver over Neva, i menneskemylderet omkring Spansketrappen, på Afrikas savanne i selskap med masaier eller i frustrasjonen over et parisisk hotellværelse som både er kummerlig, lite og lytt … Iblant kan udødelige forfatternavn virke som en sperre på leselysten, der de, nokså utilnærmelige, sitter høyt der oppe på sin bokstabel og ser ned på oss (Mark Twains definisjon av en klassiker: en bok alle ønsker å ha lest, men som ingen ønsker å ta fatt på …). Når forfatterne er på reisefot, derimot, er det som om man treffer dem på samme bølgelengde: Da stiger de ned fra sin usynlige pidestall og blir som deg og meg. På reise havner vi i samme båt, stilt overfor ukjente omgivelser og uvante skikker, prisgitt fremmedes gjestfrihet, der øye og sinn er vidåpne for inntrykk og fornemmelser. Sånt gir både reise- og leselyst. Et lite reisetips med på veien: For ikke å bli overveldet av alt det nye, av fremmede strøk og uvante fasader, hvorfor ikke følge rådet til en gammel japansk fektemester. Han sa: Trikset er å betrakte ting veldig langt vekk som om de er veldig nære. Og ting veldig nære som om de er langt vekk … Til sist: Jeg har tatt meg den frihet å oversette forfattersitater når jeg ikke har funnet frem til dem i norsk språkdrakt. Boktitler er gjengitt på originalspråket når bøkene ikke er oversatt til norsk.

13


Takk for hjelpen Uten verdifull hjelp og assistanse ville ikke denne boken latt seg realisere. En takk til imøtekommende turistkontorer, turoperatører, til flyselskaper for hjelp til planlegging av reisene, der både datoer og reisemål stadig måtte endres. Spesiell takk til Petter Granli og Tove Hussein i forbindelse med Kenya-reisen; til min guide Ruth Holzman for en spennende uke i Jerusalem; til Tad Pierson for hans blues-introduksjon til Memphis; til Jan Verner Carlsson for hans sjenerøse introduksjon til Selma Lagerlöfs verden; til Josef M. i forbindelse med Praha-turen; til Francesca Forni i hotellkjeden The Luxury Collection og Cezare Battisti og Sandro Pignotti for verdifull hjelp i Venezia; til Det britiske turistkontor for hjelp med reisen til Skottland – og til Mike Richardson for en fin dag under Hebridenes himmel. Videre vil jeg takke Tordis Ørjasæter, Peter Norman Waage og Arne Melberg for verdifulle innspill og råd underveis. Jeg sender også varme tanker til Vera Biron, kurator ved Dostojevskij-museet i St. Petersburg. Endelig en takk til min kone Charlotte for verdifulle kommentarer og uendelig tålmodighet i den hektiske tiden da disse kapitlene ble til. Arild Molstad Eze-sur-Mer, juli 2017


Thomas Manns Venezia

Et drag av høst

Ingen kommer ned på stranden denne morgenen. Lidoens alleer viser tegn til høst. Det er flere lønneblader enn turister på benkene, færre fullsatte bord enn vanlig på fortauskafeene. Inne ved Rialto-en synger gondolierene allerede sine serenader for de nyankomne, men her ute på Lidoens Hôtel des Bains er badevaktene i ferd med å ta inn strandstolene for sesongen. Ute på hotellets omfangsrike terrasse sitter en eldre, distingvert herre i en dyp kurvstol og blåser røykringer fra sin sigar. Han kunne like gjerne vært Gustav Aschenbach, den ensomme figuren i Thomas Manns «Døden i Venedig». Det var på Hôtel des Bains forfatteren bodde da han skrev de første notatene til fortellingen, og det var der han plasserte Aschenbach, med ansiktet vendt mot havet, akkurat som den sigarrøykende herren. Han får selskap av sin frue. Hun slår seg ned ved bordet. En servitør i grønn jakke iler til. Sekunder etter gjør han klart et brett med te og småkaker. Hotellet er det samme, møblementet det samme, servicen og fargen på servitørens uniform den samme som i novellen. Alt, bortsett fra at Aschenbach inntok sin te alene, svært alene. Dessuten var det høysommer da Thomas Mann ankom. Og sommer når Aschenbach speider mot stranden: «Under den bleke, overtrukne himmelen lå havet i sløv ro, nesten sammenskrumpet … Da Aschenbach åpner vinduet, mener han å kunne merke den råtne lukten fra lagunen.» Byen lukter forfall, det preger bokens atmosfære. Uten tvil 15


er den påvirket av sinnsstemningen til Mann da han under sitt opphold fikk høre at komponisten Gustav Mahler lå for døden, et menneske han beundret høyt. Fortellingens tone er høstlig. Den er som en elegi, en beretning om tid som fordufter, om tapt vitalitet og ungdom, om et liv i ferd med å ebbe ut. Vi kaller ikke byen Venedig lenger. Men ingen som har lest boken, kunne tenke seg å omtale den som «Døden i Venezia». For byen med de nesten 200 kanalene trer frem fra boksidene, ikke som en kulisse, men som en rollefigur: Den symboliserer både forgangen storhet og tidløshet. Den er Venedig, ikke Venezia. Til tross for at Mann bare var 35 år da han påbegynte fortellingen, var han bevisst sin egen dødelighet. Idolet Mahler døde bare 51 år gammel, mens Manns søster, Carla, nylig hadde tatt sitt eget liv. Selv hadde tanken på selvmord streifet ham ofte. Det nære slektskap mellom skjønnhet og død er et gjennomgangstema i tysk kunst og litteratur: Den som har sett skjønnheten, har også nærmet seg døden. Ikke i noen annen by i verden oppleves dette slektskapet så nært.

Ankomst gjennom bakdøren Jeg kom med tog. Det var kveld, og gjennom St. Lucia-terminalens glassdører så jeg gjenskinnet av båtenes lanterner og en opplyst kirkekuppel i Canal Grandes mørke bølger. Det samme synet møter deg om du velger «vannbussen» – vaporettoen – fra flyplassen: En by som speiler seg i havet. Thomas Mann hadde ingenting til overs for å komme landeveien til Venezia: «… å komme til Venedig over land, med jernbanen, det var som å tre inn i et palass gjennom bakdøren.» Han har et poeng. Fra cruiseskip eller en av fergene som trafikkerer Adriaterhavets havner, er det et syn å observere byens tårn, gavler og spir mens man glir sakte gjennom Giudeccakanalen. Er skipet stort nok, ser du ned på Markuskirken fra 16


toppdekket. Der inne satt Monteverdi på orgelkrakken – og Mark Twain sammenlignet de fem kuplene med «en vortebille på spasertur». Mann viste mer pietet overfor «den forunderligste av landingsplasser, denne blendende komposisjon av fantastisk arkitektur som republikken lot de sjøfarendes ærbødige blikk møte når de nærmet seg byen … palassets eteriske prakt og Sukkenes bro, søylene med løve og helgen ved kaien …» Bare ved høyvann slår bølgene inn på Piazza San Marco. Er det tilfeldig at de hundretalls vinduene og søylegangene rundt selve plassen minner om stiliserte bølger? Før jeg dro ut til Lidoen, pakket jeg bort guideboken. Fakta kommer så lett i veien når man har stevnemøte med skjønnheter som La Serenissima, som italienerne ofte kaller byen. Et uoversettelig ord som beskriver Venezias opphøyde, uforstyrrelige, nesten majestetiske fremtoning. Bedre å la seg oppsluke av gotiske fasader, la noen av Venezias 400 broer føre deg til ubeskrevne strøk, mens skumringen forvandler kulørte fasader til duse, sepia-fargede malerier. Og når du går deg bort – hvilket du bør og sikkert vil – stikk innom en bar og ta noen småretter (cichetti) og en ombra (hvitvin). På ekte venetiansk vis. – Where do I find the canal? spør en amerikaner. – Can you tell me which way to the water? Finner man ikke kanaler i Venezia, bør man holde seg i Midtvesten. Jeg peker mot Canal Grande, og han snubler takknemlig i retning av byens flytende hovedgate. Neste dag er morgenhimmelen klar og skyfri – et varmende høstlys flommer over Riva dei Sciaglone. Venezia på senhøsten er som en drøm når den lave solen speiler seg i Riva-båtenes mahogny-dekk, løst fortøyd ved Rialto-broen. Å se Venezia er som å studere et speilbilde. Fortiden viser seg hver morgen på vannflaten, refleksene i vannet krummer seg i konstant bevegelse. Palassene står som de har gjort i århundrer, men fasadenes linjer og farger gjenfødes på vannflaten hvert sekund.

17


Blant tigre på lidoen For bare drøyt hundre år siden var Lidoen ikke annet enn en sandbanke med noen palmer, en 12 km lang bølgebryter mot Adriaterhavet, en primitiv kontrast til det fornemme Venezia på den andre siden av lagunen. Da Thomas Mann kom hit i 1913, fantes bare noen hundre fastboende her ute. Bebyggelsen var sparsom, vegetasjonen frodig og deler av øya kunne minne litt om det urtropiske landskapet Aschenbach maner frem i sitt indre da reiselysten griper ham for alvor – som en higen etter befrielse, «en tropisk sumpegn under en tåketung himmel der hårete palmestammer stiger opp fra et mylder av frodige bregner … med fruktbar, svulmende og eventyrlig blomstrende plantevekst». Til og med en tigers øyne skimter han i bambusen. Det var ikke meningen at Mann skulle til Venezia. Sammen med sin familie hadde han tatt inn på et kjent feriested i Brioni, nord i Adriaterhavet, men likte seg ikke der, skriver hans kone Katia i Uskrevne memoarer. I boken bekrefter hun at handlingsforløpet i Døden i Venedig har nær sammenheng med aktuelle hendelser, fra været og begivenhetene ved ankomsten, til menneskene de støtte på under oppholdet. Da beslutningen likevel ble tatt om å reise til Venezia, blir Mann minnet om byen han hadde opplevd en gang før: «Igjen hørte jeg dens stillhet, vannets hemmelighetsfulle slag mot tause palasser, dens dødsfornemhet omga meg enda en gang.» I likhet med forfatteren stevner Ashenbach inn i lagunen fra nord. Og akkurat som romanens opphavsmann har han behov for å dra lenger syd, skjønt «ikke helt ned til tigrene». Thomas Mann ankom Lidoen sammen med den første bølgen av turister. Denne smale øya hadde vært badested i noen årtier, men først fått et virkelig eksklusivt renommé da Hôtel des Bains og søsterhotellet Excelsior åpnet for å tilby den europeiske sosieteten luksus og komfort i Venezia-kanalenes umiddelbare nærhet. Solbrun hud var kommet på moten, og Lidoens casino bidro til å kurere de velstående for århundreskiftets omseggripende sykdom: kjedsomhet. 18


Venetianerne var ingen nybegynnere når det gjaldt å tjene penger på sine besøkende. Byen hadde vært transitthavn for korsfarere og pilegrimer som skulle videre med båt til Det hellige landet. Alt på 1400-tallet ble de møtt av en regulær hær av lokale pensjonatverter, pengevekslere, skipsagenter og suvenirselgere. Havet har alltid slått mot venetianernes dørterskel og ført med seg handelsmenn og deres seilskutelaster med silke fra Kina, krydder fra Malacca, edelsteiner fra India. Det samme vannet, irrgrønt i sollyset, som førte St. Markus’ relikvier til byen, sendte kjøpmenn til Orienten, tropper til krig, diplomater til europeiske kongehus. I nesten tusen år nøt Venezia-republikken sin uavhengighet, sin makt og prakt, takket være vinden og vannet. Innbyggernes tilknytning til sjøen var så sterk at de lot bystatens overhode, Dogen, inngå en ekteskapspakt med havet. Gifteringen ble så ofret til bølgene; en handling som skulle gi beskyttelse mot havets krefter. Fremdeles kaster borgermesteren hver Kristi Himmelfartsdag en blomsterkrans i det samme vannet som hver eneste borger og besøkende har speilet seg i, slik Aschenbach gjorde på sin første tur til Lidoen. I novellen får han snart andre ting å tenke på. Men på veien ut til skjebnemøtet med Hôtel des Bains’ klientell, kunne han neppe unngå å legge merke til parken der kunstbiennalen avholdes annethvert år, til glede for tilhengere av avantgarden. De konservative venetianerne setter nok pris på at avantgardistene blir forvist til periferien rundt fotballstadionet, mens de selv kan søke tilflukt hos Tintoretto, Tiepolo eller Tizian som sjelden befinner seg mer enn en spasertur unna. På den motsatte siden av Piazza San Marco ville Aschenbach sett Giudeccaen, der Palladio fikk boltre seg uhemmet med sin neoklassiske arkitektur under Giorgio San Maggiores omfangsrike kuppel. Aschenbach ville også passert den lille øya Lazzaro. Der holdt Lord Byron til i det armenske kloster, et perfekt skjulested for en overopphetet rimsmed som fikk mer enn én illsint 19


venetiansk hanrei etter seg når han hadde unnet seg et romantisk sidesprang for mye. Byrons erotiske eskapader var legendariske, han elsket Venezia og dens kvinner – et tohundretalls hadde han tatt seg tid til å forføre, mente han, mellom diktning og svømmeturer i kanalene. Blant munkene på øya fant han ro til å gjøre poesi av sin unnfallenhet. Noen tror Puppenes bro, Ponte delle Tette, har med Byron å gjøre. Slett ikke. Den fikk sitt navn etter strøket rundt broen hvor kvinnene ble oppfordret til å vise frem sine bryster. Dogen var bekymret over den økende homoseksualiteten blant Venezias menn, som følge av deres lange reiser på åpent hav. Sidesprang var heller ikke ukjent for Thomas Mann. Hans dragning mot unge menn lå lenge godt skjult mellom permene i hans svært detaljerte dagbøker. Hadde nazistenes propagandamakere fått has på dem, kunne både hans litterære løpebane og rykte blitt ganske annerledes. Da Mann fikk ideen til Døden i Venedig, var han allerede berømt. Med den episke slektssagaen Huset Buddenbrook bak seg ble han nærmest genierklært. Novellen Tonio Kröger fikk kultstatus, og ble en slags århundreskiftets ungdomsbibel om lengsler, konflikter og kvaler. Også den handler om fortrengte, uforløste lidenskaper.

En arbeidshest på badeferie: Hôtel des Bains Mann var bare én i rekken av forfattere som dro til Venezia for å få inspirasjon og for å utforske forholdet mellom ungdom og udødelighet, mellom forgjengelighet og erindring. En av de andre var Marcel Proust som ville, «før jeg dør, nærme meg, berøre de falne, men fremdeles bestående og rødmende palasser». Hans refleksjoner om oppholdet i Venezia er å finne i På sporet av den tapte tid. Mens Proust trengte 14 bind, nøyde Mann seg med en lang novelle, som for det meste finner sted på det fornemme Hôtel des Bains. Det ærverdige badehotellet har forandret seg lite de siste årene. Aschenbachs iakttagelser av de høye vinduene, møblene i kirsebærtre, piccoloer og servitører fylt av «tjenestevillig imø20


tekommenhet», den omfangsrike spisesalen som vender ut mot haven, stemmer godt overens med dagens bilde av stedet. Filmversjonen av Døden i Venedig ble delvis innspilt på hotellet. I sommersesongen og under filmfestivalen (når hotellet blir møteplass for showbiz-fjes og paparazzi) kryr det av middagsgjester på terrassen og badegjester på den lange stranden og rundt det enorme svømmebassenget i haven. Utpå høsten, derimot, får stedet et mer mondent utseende. Strandlivet opphører, og hotellet trekker seg liksom tilbake fra havet, nærmest for å gå i mer distingvert dvale. Hôtel des Bains åpnet i 1901, og er bygget i en blanding av neo-klassisk og Liberty-stil, med jugend-detaljer her og der. Alle gjeste- og oppholdsværelsene er rommelige, med utsikt enten mot stranden eller den forseggjorte haven der lyden av tennisballer blander seg med klirringen av glass på terrassen. Ingen steder er det spart på antikviteter og kunstgjenstander. Å vandre inn i Visconti-salongen, oppkalt etter den kjente filmregissøren som udødeliggjorde både boken og hotellet for det store publikum, er som å gli inn i århundreskiftets dekadente La Belle Époque-atmosfære. Parketten svikter under føttene og gir inntrykk av at man ikke står på fast grunn. Mann lar Aschenbach vandre inn i badehotellet gjennom den store, velstelte haven som nå i høstsesongen bare samler noen få spaserende gjester. De hvite liggestolene lyser under trekronene, uten solbrune gjester og lune frottéhåndklær. En gartner går og raker tennisbanen. Manns beskrivelse av Aschenbach levner liten tvil om det nære slektskapet mellom dem. Til sin dagbok klager Mann over å ha mistet talentet for «de ildfullt inspirerende innfall, disse geniale glimt, som utspringer av skaperglede». «Hans stil ga i de senere årene avkall på dristige improvisasjoner, på subtile og originale nyanser,» er Manns skildring av Aschenbach. Men det er som han beskriver seg selv og sitt senere forfatterskap, da han kjemper seg gjennom episke verk som Josef og hans brødre og Dr. Faustus. Thomas Mann var smertelig klar over hva hans jernharde arbeidsdisiplin fratok ham av livets gleder. Han var aldri noen impulsiv forfatter; han skrev sakte, og han skrev mye. Mest 21


av alt slet han med sin siste bok, en humoristisk roman om Storsvindleren Krull, en lettlivet småsvindler og kvinnebedårer – Aschenbachs rake motsetning. Det er heller ikke noen lettlivet person Thomas Mann lar oss møte i den asketiske Aschenbach. Han levde «som en knyttet neve», firte aldri av på kravene til seg selv eller sine omgivelser, tysk til fingerspissene. Som sine foreldre hadde Aschenbach ført et «korrekt, aktverdig liv i nøysomhet» og «aldri kjent til lediggang, heller ikke til ungdommens sorgløse likegladhet». Mye er skrevet om at Thomas Mann brukte Mahler som modell for Aschenbach, men først og fremst penslet han nådeløst frem et portrett av seg selv: Hans far var politiker og en av hjembyen Lübecks mest aktede borgere, en streng skikkelse. Det var fra ham Thomas arvet en sterk pliktfølelse for sitt talent og for hardt arbeid. Hans kreative impulser kom nok mest fra moren, en eksotisk skjønnhet med brasiliansk blod i årene. Mahler kom også til å bli en slags rollemodell for Thomas Manns eget liv. Som en dirigent kontrollerte han alle rundt seg; familien var hans orkester. Den talentfulle Katia innfant seg med rollen som annenfiolinist, og barna underkastet seg hans rutiner og prioriteringer. Lite eller ingenting visste hans nærmeste om det ulmende følelseslivet og de erotiske konflikter som bare kom til syne i hans dagbøker, langt senere. Men det er nettopp disse konfliktene som gjør Døden i Venedig så besettende, der Mann tar oss med på tautrekkingen mellom Apollon og Dionysos, mellom selvfornektelse og nytelse: «Å overleve er å overvinne,» skrev han i sin dagbok. Thomas Manns siktemål i livet var mer berømmelse enn rikdom. Det siste giftet han seg til. Som et annet forbilde, Goethe, følte Mann en sterk tiltrekning mot Italia. Han tilbragte måneder av sitt liv der; ungdomstiden i Roma sammen med broren Heinrich var kanskje den lykkeligste i hans liv. Men det var mer ideen om Italia som besnærte ham, den løsslupne italienske væremåten som han beundret på avstand. Den var ikke noe han kunne eller ville etterape.

22


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.