Hysj av Vigdis Hjorth

Hysj

Vigdis Hjorth

Hysj

© J.W. Cappelens Forlag a.s, Oslo, 1996 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-58335-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I

Hun betraktet det ikke som noen tilfeldighet at hun var prostituert, i den grad hun tenkte på seg selv som det.

Hun mente heller ikke det var noe avgjørende eller særlig i livet hennes. Det var arbeidstiden, at hun sov om dagen, i likhet med de nattarbeidende på sykehus, drosjesjåfører, resepsjonister. At gatene lå tomme når hun kom hjem gjennom byen, at hun visste hvordan lyset faller om natten og skifter gjennom året. Hun sov til ett om formiddagen og arbeidet fra cirka ti om kvelden, det varierte, avhengig av årstid og andre forhold, hun bestemte det selv. Men det var særlig morgenen som kom rolig mens hun satt alene på verandaen, mens byen sov. Ettermiddagene, når kontorer, banker, forretninger stengte og de ansatte dro hjem til hus og leiligheter. Lydene forsvant til det plutselig ble stille. Lyset forandret seg og trærne kom til syne, vinden hørtes i greinene, den tok med seg papiret bortetter fortauet, rundt hushjørner. Til kvelden kom og de fargede lysene tentes, musikken fløt fra dører og vinduer så forskjellen mellom ute og inne ble mindre.

Hun hadde et klesskap hun ikke åpnet ellers, der plaggene var sorte og lette å holde adskilt i klærnes kretsløp i huset, fra skittentøyskurven på badet til vaskekjelleren, 5

tørketrommelen eller snorene i bakgården der hun sjelden hengte det sorte på grunn av lukten som satte seg i tøyet når det tørket ute om våren og sommeren. Videre til kurven på soveværelset, strykebrettet og til slutt det innerste skapet, der det også var plass til toalettsaker, håndklær, sko, vesker og yttertøy. Det hendte hun manglet et par strømper eller en trøye og gikk inn der og lånte dem av seg selv. Ganske små ting, som korte negler. Hun fjernet håret fra navlen og ned så ikke noe skulle klebe seg til dem og gjøre det vanskeligere å vaske seg ren.

Hun tenkte ikke på arbeidet som midlertidig. Hun la ikke opp midler for å kunne investere i noe, en kafé eller et galleri, en klesforretning. Hvis hun tenkte fremover, som hun sjelden gjorde, var dette arbeidet hverken med eller ikke med i tankene. Det fantes i tilværelsen på en usynlig og likevel uunnværlig måte, som kroppen, selvfølgelig og refleksjonsløst det meste av tiden.

Det hendte hun traff gamle bekjente i byen, sent på ettermiddagen når de kom fra arbeid og skulle hjem eller om formiddagen når de kom med barnevogner for å handle. Da hilste de, og hun kunne plutselig merke det, med en kjølig følelse av avstand.

Hun ble ikke overrumplet når hun kom forbi de store vinduene og så seg selv. Hun bar ikke sminke, øreringer, hårspenner eller solbriller når hun ikke arbeidet, som kvinnene bærer for at det skal bli vanskeligere å se øynene deres. Hun så uredd på seg selv. Plaggene var ensfargede, som regel lyse, ikke hvite, tidløse, ledige, en størrelse større enn nødvendig så hun kunne bevege seg uanstrengt. Knappene løsnet ikke, stoffene var sterke, med god vevning, sømmene solide. De varte lenge, i lik6

het med smykkene, få, men ekte, diskrete nesten usynlige på kroppen, så hun ikke tok dem av seg når hun badet.

Hun valgte det som ikke måtte kjøpes om igjen, møbler av tre eller skinn som ble dypere brunt med tiden og mykere. Vinopptrekkere av metall, i ett stykke så skruen ikke løsnet fra håndtaket. Hun fjernet håret med voks så røttene fulgte med og det tok tid før det vokste ut igjen og det som kom var tynt, som dun.

Hun levde ikke et dobbeltliv. Men presten som ble arrestert på et offentlig toalett i Roma. Faren pisker sønnen i den mørke kjelleren. Så kommer morgenen og vasketøyet henger på snoren, det har tørket i løpet av natten og lukter godt.

Hun hadde enslige venner, de som fremdeles satt på kafeene når klokken ble fire og fem på natten, som ikke skulle på jobb om morgenen. De kjente hverandre igjen og hilste, de satte seg ned ved samme bord og tilbrakte julaften sammen. De visste hvor det var fredelig søttende mai og mulig å drikke langfredag. Det var mange måter å leve i byen på, denne var ikke den verste.

Om vinteren tilbrakte hun ettermiddagen på det uoversiktlige Oslo City. Av og til Sentralstasjonen for å se de reisende og de ventende, de som møttes igjen og de som tok avskjed. En mann kysser en kvinne farvel på perrongen og omfavner en annen i kafeen når toget er gått, slike ting.

Det var mange steder å drikke kaffe og hyppige vaktskift, ingen som kjente henne igjen fra dag til dag. Hun leste norske og utenlandske aviser og skrev brev til sønnen sin. Han var tolv år. Hun skrev at hun var glad i ham og at hun tenkte på ham og at han alltid kunne komme til henne. Hun kunne kjenne en slags lengsel etter ham, 7

men den gikk over når hun skrev, hun leverte, tenkte hun, om ikke det beste av seg selv, så det han kunne ta imot av henne. Han svarte av og til, antagelig på oppfordring fra faren, svære bokstaver skrevet for hardt med blyant slik de som ikke har lyst eller trening skriver, fire, fem setninger hver gang. Hun memorerte dem ordrett og svarte alvorlig på alle tanker om skole og idrettsarrangementer. Hun sendte ham utklipp fra aviser han ikke hadde tilgang til, det hun fant om sport eller romferder, som hun trodde interesserte ham. Dopingavsløringer, underslag, ironiske tegninger og kommentarer, voksent, litt forut for ham.

Ved fire-fem tiden om morgenen, når hun kom fra arbeid, satt hun på verandaen. Leiligheten lå i syvende etasje, hun kunne se hustak og veier, fjorden, andre verandaer med stoler og vasketøy. På denne tiden av døgnet var det stille. Ingen å se i vinduer eller på gaten. Bare fuglene fløy forbi eller satt på antennene. Det var fullkommen fred. Om morgenen, eller før, mens det ennå var denne overgangen fra natt til morgen var det ingen vind, ingen bevegelse i luften. Trærne var stille, også de tynneste øverste grenene. Når bladene snart sprang ut, ville de være så ubevegelige som hun selv satt, hjertet slo langsomt, behageligere dess langsommere, så det kanskje var deilig om det stoppet. Ved sekstiden kom de første menneskene til bussholdeplassen på andre siden av veien, arbeidere og skoleelever, tynne jenter med oppklorte overarmer, guttenes lange lemmer veivet i det hvite lyset.

Omtrent på den tiden hun la seg med vinduene åpne. Det var selve luften. Når hun tenkte over det, var det følelsen av å leve oppe i luften. Når hun åpnet vinduene eller gikk ut på verandaen, ellers også, alltid hos seg selv, nær8

mere det vektløse som det øverste løvet, det tynne. Hun tenkte: Jeg har det bra.

Om formiddagen når hun våknet gikk hun ut i stuen, til vinduet. Hun åpnet det og sto med hendene på karmen og sang, hun kunne synge uten lyd. Hun trakk pusten med nesen og kjente luften gjennom de små kanalene i hodet, ned i lungene der den knyttet seg til blodet og rant med det ut i fingrene, ned i bena, de kunne godt bære henne. Munnen var bevegelig, magen hard, hun sang med underlivet, trakk dypt inn og støtte hardt ut eller langsomt, en lang dyp tone, det kjentes som å skifte ut seg selv. Blodet banket i håndledd og tinninger i takt med de store fuglenes vingeslag over takene så det lignet en berøring.

Hvis solen sto slik på himmelen at hun kom til å se seg selv i ruten, så det ut som om hun skar en smertegrimase.

Det var rart, det var ikke sånn det kjentes.

Hun hadde tre nøkler, til rommet, til kjelleren, til leilighetens inngangsdør. Ingen sikkerhetslås, ingen alarmnøkkel, ingenting som ikke måtte stjeles eller bli borte eller holdes skjult. Hun noterte ingenting og gjemte ikke på noe, bare de helt nødvendige bilagene la hun i skuffen og lot dem ligge ti år før hun kastet dem, som pålagt, så den aldri ble full.

Om søndagen gikk hun i parkene i byen, hele dagen, til sent på kveld. Det var blitt varmt, guttene sto på rulleskøyter og mødrene åpnet de små barnas luer. De triste unge pikene, sminket som magasinenes forsider, alene med albuene tett til kroppen. På Vestre gravlund satt enkene med bena frem og veskene i fanget, fingrene så hovne at de ikke fikk ringene av. Nedover mot Bygdøy 9

kom familiene i biler med niste og pledd i ryggsekken, tett sammen med et stort fravær i blikket. Båter ble satt på vannet. Måkene skrek og ute på øyene lå egg i redene.

Det luktet salt og luften drev fra sjøen med små dråper som satte seg i håret. Hun følte seg alene. Det var godt, hun sa det til seg selv: Jeg er alene.

Ingen som visste hvor hun var, ingen som merket det om hun ble borte, brevene ville opphøre og han ville tro hun glemte ham. Ingen som visste hvordan hun hadde det, når på døgnet hun var lykkelig. Tidlig om morgenen, når de sov og det var stille, om våren, når lyset vokste nedenfra og husene lente seg mot solen, stjernene trakk seg inn i himmelen og luften ble fylt av klarhet som et glass vin.

Hun regnet to slags tid uten innbyrdes forbindelse. En for det som forsvant og en for det som ble tilbake. Burde hun leve så hun husket mer, for å få en følelse av å leve rikt? Burde hun oppsøke det som ble lagret i hukommelsen som minner fremfor øyeblikk av fred og helhet som forsvant? Vinen gjør blodet tynt og får det til å flyte lett gjennom kroppen. Den forandrer tidens kvalitet, den renner lettere og umerkelig, som blodet, til gjengjeld går den tapt. Alkoholen forkorter reisetiden og ventetiden, demper innestengthet, tomhet på fly og flyplasser, erstatter uro og rastløshet med en langsom indre bevegelse, så er det borte. Som ord med lyd, de som blir sagt fremfor de som blir skrevet, det som forsvinner fremfor det som varer, følelsen av nesten lykke. Det hvite lyset om morgenen, vinen og internasjonale hotellfoajeer som ikke kan skilles fra hverandre, bevegelig og grenseløs, hun flyter fritt i det store markedet, omsettelig overalt, uten anvisning og oversettelse, bare små bevegelser med hendene og blikket. I store byer, barer, med den nye lukten på 10

kroppen, de nye klærne, sentralt i det aller siste bildet forbrukte hun tiden og kroppen, uforsiktig til stede så verden kunne tære på henne som på et fjell. Støvkornene forsvinner med havet og legger seg på bunnen, som svetten hennes klebet seg til kundenes hud og fulgte med dem hjem i husene så ørsmå partikler av henne fantes i et par tusen hjem i Oslo-området, Stockholm, London.

Det var ikke noe nytt. Det hadde alltid vært noe som lignet. Det var bare fortsettelse og avklaring.

11

II

Fredag tyvende mai, ti over halv seks om ettermiddagen, begynner det å regne. Det kommer fort og veldig, store dråper lager flekker som blod på klærne, treffer asfalten og spruter opp og lager et hvitt felt nær bakken av vann som blandes med luft som i fontener og springer. Folk løper inn under takene, inn i kafeene, ned i nærmeste t-banestasjon og fortauet tømmes langsomt. Bilene kjører med vindusviskerne på. Henny går inn under en hotellpersienne, hun har ikke paraply, håret kruser seg i pannen. Skoene er lette, skjørtet lett, jakken som dråpene lager flekker på, lett. Innenfor døren av glass står restaurantgjester i garderoben. Tre menn i dress, den ene får en støvfrakk og de går mot utgangsdøren. De vet ikke at det regner. At været har forandret seg mens de har spist og drukket. De har drukket, de er opprømte, snakker høyt, de har hvite skjorter. Regnet er en vegg, det vil vare, det merkes på regnet om det vil vare eller ikke. Henny venter på en drosje. Drosjeholdeplassen ligger rett over gaten, det står ingen der. Hun pleier å gå, men det regner for sterkt og det vil vare. De sier å faan når de åpner døren og ser regnet. To av dem har ikke frakker, de skal bli lenger, eller de bor der. De bor der, de foreslår at den tredje, med frakk og paraply i hånden 12

skal bli med dem opp på rommet og ta en drink til og han tenker over det. Det farer noe over ansiktet hans som hun har sett før. Han sier han må hjem og ser på klokken. Helene er ikke bra. De spør hva som feiler Helene.

Det er ingenting alvorlig, bare det vanlige. Det regner, det står en damp av regnet som smyger seg inn mellom kroppen og klærne. Han står fremdeles i døren. Hun står innerst i hjørnet. De smiler, de sier han er en forutseende mann som har tatt paraply med seg, de håper det gjelder også når han gjør forretninger. De tar farvel og døren går igjen bak dem og mannen i frakk snur seg rundt og ser henne og hilser som om de kjenner hverandre. Hun vet ikke hvem det er. De står sammen i det lille rommet mellom regnet og døren. Det kommer en drosje på holdeplassen rett over gaten og hun slår kragen opp og går frem. Han står med denne paraplyen i hånden, han ser at hun skal gå ut og slår den opp og går frem og de går ut i regnet. Han holder paraplyen over henne de tredve metrene over veien til drosjeholdeplassen. Over seg selv, men også over henne og går så tett at hun kjenner benet hans gjennom frakken, den muskelen som går fra kneet til hoften, det lager en litt ubehagelig lyd. Hun strekker hånden frem mot drosjens bakdør og han snur seg for å smile til henne, men det skjer noe, ansiktet blir asynkront, pupillene vokser ut i det hvite så øyet blir svart.

Han snur seg brått og går bort og hun skjønner det er en kunde.

Det er mørkt, klærne fuktige som hendene og håret, luften tung å puste inn. Asfalten skjelver, det er lett å bli svimmel.

Det var vår, mennesker overalt som om byens befolkning ble fordoblet fra den ene uken til den andre. De 13

gikk langsomt og stanset foran vinduer og stanset når de møtte hverandre og ble stående og røyke, å se på dem som gikk forbi. Leste aviser på benker og trappeavsatser.

Forretningene flyttet varene ut på fortauet. Folk handlet, samlet og bar samlingene med seg i hodet og tvilte ikke på verdien av dem. Kjøpte de noe, hadde de plass for det i samlingen sin, de smilte som om noe var oppfylt. Men de gamle damenes gullringer er tynne som sytråd og perlene dør, diamantene varer, men perlene dør, de vakreste, det er døden som skinner i dem mens de lever. Henny samlet ikke. Hun ble kvitt, hun ga fra seg, det var fint som å bli tynnere.

Hun prøvde å huske ansiktet hans, slik det var da han så henne under taket og hilste, vennlig, som om de kjente hverandre, litt opprømt, litt freidig, galant mot ukjente kvinner de møtte i byen og holdt paraplyen over når det regnet, for å huske hvor gammel han var, hvor mørk i håret, hvor tung, hvor lett, hvor langsom eller hvor fort, for å knytte ham til noe i rommet. Men hun greide det ikke. Hun gikk på de smale uasfalterte stiene i parken som luktet av fuktighet og epler. Tulipanene var oppe, de røde som elsker mennesker.

Det lignet andre ubehagelige ting, som tannlegen, det kalde vannet i sjøen, å bevege seg fra en tilstand til en annen. Først den varme dusjen, førti grader så det dugget på vinduet og speilene også i entreen, den blå såpen og de blå håndklærne, ingen parfyme for ikke å bli overrumplet i kiosken eller på polet. Fra badet til det innerste skapet med de svarte plaggene som måtte vaskes separat og ikke forveksles med noe, hun gjorde det konsentrert, hun var effektiv, når hun kom ned, gikk hun over gaten, som regel sto en drosje og ventet.

14

Søndag to og tyvende mai, halv fem om ettermiddagen i 7-Eleven-butikken i Bogstadveien sto det en mann foran henne med to bokser fløte på disken. Hun skulle kjøpe sigaretter. Han ber om en Firkløver når han betaler og åpner den med det samme og snur seg og hun ser mannen fra hotellet, som holdt paraplyen over henne og gikk ved siden av henne så hun kjente den ene muskelen hans gjennom tøyet, uanstendig nær, tyve centimeter borte og hun rygger bakover. Han trekker sjokoladen til seg som for å skjule den, som om han skammer seg, som om den er barnslig, som om han ikke burde spise sjokolade, som om han er for tykk. Det er han med skjorten, den nybarberte, han som ikke snakker. Det har ikke skjedd før.

Det er lyst om kveldene, lyden av stemmer ligger i luften også der det er folketomt. Dører og vinduer står åpne så innelyder høres ute, kafeene brer seg utover fortauet og det lukter søppel.

Han kom igjen. Hvorfor gjorde han det, hvorfor gikk han ikke til en annen? Ville han det skulle sprekke, holdt han ikke ut seg selv?

De gjorde det sånn det var når det var han, ingen forandring, bare at det som hadde skjedd utenfor rommet, i verden, hadde fått henne til å være ved bevissthet. Han sa ikke noe. De sa ingenting. Hun prøvde å huske hvor mange ganger han hadde vært der, seks eller syv, med omtrent fjorten dagers mellomrom, den nybarberte som ikke snakket. Om han kom igjen skulle hun snakke.

Det tok fire minutter fra hun låste døren til hun var nede igjen. Hun brukte de samme skoene, også om vinteren, det var sjelden så mye søle eller snø at hun måtte skifte dem, men hun hadde et par ekstra i skapet, en paraply, noe undertøy. Hun brukte den samme frakken bestan15

dig, uten å kneppe den, heller ikke om vinteren, den hang over skuldrene så luften kom inn mellom klærne. I baren hang den i det mørke hjørnet, den samme knaggen bestandig. Hun satt på den innerste krakken halvt i mørke og røkte. Om askebegeret ikke ble tømt kunne hun av mengden sneiper og lengden deres lese nattens fortjeneste. Hun gikk hjem. Hun gikk bestandig. Bortsett fra drosjen ned om kvelden, eller en sjelden gang når det regnet, gikk hun. Kanskje en drosje de tre hundre meterne fra baren til rommet, hvis en kunde insisterte eller hadde vondt for å gå, hvis været var dårlig, om vinteren, ellers gikk hun. Rytmen, kroppens bevegelser bedøvet hodet og tanker forsvant. Hjemme var hun varm og tom. Hun sto ikke i telefonkatalogen. Når hun lukket seg inn til seg selv, var det stille, hvis hun ikke satte radioen på eller fjernsynet, var det stille. Hun låste døren og lente seg mot den, lukket øynene og stillheten kom og tok henne inn til seg, her kan du være, ingenting skal skje. På badegulvet lå det varmekabler under flisene. Ingenting kunne hende. Gardinene var nede, skrittene langsomme, hun kunne ligge på gulvene og puste fritt. Den hvite såpen og de gule håndklærne, morgenkåpen og det røde teppet om vinteren eller høsten i kurvstolen på verandaen, vin eller armagnac i munnen, lyset dypt og fritt for lyder.

De sprengte i fjellet om dagen. Om natten sto kranene og gravemaskinene stille. De var døde, det banket ikke i dem. Alt var fred.

Solen sto opp. Ikke gul, ikke rød, men hvit. Fjorden flimret hvitt og luften skimret og takstenen, asfalten, hennes egen hud på armer og hender så det var vanskelig å holde øynene åpne, fuglene lettet. Om morgenen kan hun bruke store ord, hun hvisker dem til seg selv. Natten er for de små ordene, som nesten forsvinner. Når det 16

renner i rørene, når hun legger seg, gleder hun seg til å se det om igjen.

Hun hadde vurdert å skrive hver dag. Men hun ville ikke at brevene skulle ligne hverandre. Hvis det lå et lite, men likelydende brev på kjøkkenbordet, kommoden i entreen eller nede på rommet hans, på skrivepulten, hver dag når han kom fra skolen, sluttet han kanskje å lese dem. Ikke av uvilje, bare fordi det ikke lenger var nødvendig.

Konvolutten med navnet hans, frimerket, vissheten om veien til postkassen var budskapet. Jeg tenker på deg.

Hver dag. Han ville lese det fort, han ville vite på forhånd hva det inneholdt. Han ville få bekreftet at hun fantes og tenkte på ham, hver dag, men konvolutten ville være nok til at han husket det. Og en dag han kommer hjem fra skolen og skal ut og spille fotball, en vårdag og han blir hengende ute, fordi det er lyst om kvelden og varmere og han er trett når han kommer inn, glemmer han det eller tenker han kan lese det neste dag. Og dagen etter ligger et nytt brev på pulten på rommet nede eller på kommoden i entreen, likt det andre utenpå og sikkert ikke ulikt inni, så det ikke er nødvendig å åpne det første før det andre.

Det skulle være en begivenhet. Det skulle komme regelmessig som fødselsdager og nyttårsaften, like sikkert som at solen sto opp om morgenen, skulle det komme, men komme med noe særlig, noe uforutsigbart. Hun tenkte seg at det ble hentet inn og lagt på pulten hans.

At det lå der når han kom fra skolen. At han ble glad, spent, fordi han ble en annen når han leste det, som han også ville være. At han tok det med seg og gikk et annet sted, ute, det samme stedet hver gang. Hun ville ikke skrive oftere enn at hun var sikker på at han leste alt og 17

ikke oftere enn at hun fikk til det viktige, som hun ikke hadde ord for, som hun ikke kunne vite om han fikk med seg eller fornemmet. Når hun var kommet langt nok i et brev, når det hadde fått rytme og stemme, fikk det også sin egen logikk og to og to var ikke fire lenger, men fem.

Det var fem istedenfor fire hun ville levere ham, og det som kunne veie opp for at hun ikke var til stede.

Etter ti dager, en tirsdag, det var mye varmere. Vinduene sto åpne bak gardinene, men de beveget seg ikke, det var ingen vind, det luktet hegg og støv og det skjedde sånn som det pleide og han gikk igjen. Han sa ikke noe.

Hun ble liggende da han var gått, på magen, slik hun pleide ligge, med haken mot hånden, vendt mot skapene, med øynene lukket, hun hadde et trykk i halsen. Det var biler utenfor, ikke mange, men jevnt, innimellom, klokken var ti. Hun hørte skrittene hans nedover trappen, en dør som slo i, skrittene bortover gaten nedenunder, gjennom vinduet, noen ropte på en hund. Det var noe hun ikke ble kvitt. Det var noe som hang igjen, kanskje etterbarberingsvannet. Hun luktet ingenting, kanskje hang det likevel igjen mellom ribbeina på ryggen der han støtte haken ned når det gikk for ham. Hun skiftet lakenet og gned ryggen mot flisene i baderommet når hun dusjet.

Det hendte det lå småting igjen under stolen der de la klærne. Det ramlet ut av bukselommene, småpenger, pastiller, binders og bussbilletter. Hun fant visittkortet til Rolf Meltvedt, Northern Investment, Haakon VIIs gate, privatbolig Skøyenhaugveien 8, Oslo. På baksiden var det skriblet et regnestykke.

18