Hvor lenge varer vi by Cappelen Damm AS

Mari Andreassen

Hvor lenge varer vi

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-68034-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Hei Yo Studio Omslagsfoto: Christopher Ide Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Zero

Game mode: Survival

Uten hansker

1995

Han har gitt seg selv sommeren

Uke 20

115

Forstyrrelser

145

Zero

Jeg og Maja stod på busstoppet utenfor skolen. Foreldrene og lærerne hennes hadde aldri sagt det var greit, at vi øvde på å ta buss, men holdeplassen var ikke synlig fra skolen, og ingen spurte hva vi gjorde disse dobbelttimene etter matfri, så jeg måtte bare satse på at de aldri fikk vite det, at det ble mellom oss. Jeg stod med hendene i lomma på fleecen og så på henne, venta til jeg fikk øyekontakt. – Er du klar? – Ja, sa hun. – Har du kortet? Hun åpnet hånden og viste meg månedskortet mitt. – Fint, sa jeg. Jeg sjekka aldri busstidene, det var ikke vits for ei som ikke kunne klokka. Kanskje gikk det fem minutter, ti minutter, på det meste en halvtime før bussen kom. Hvis noen fra skolen skulle komme forbi, hadde jeg planlagt å si at vi gikk tur, det ville de tro 7

på, jeg så for meg at det var helt vanlig, at assistenter og spesialelever gikk på tur i skoletiden. Maja likte å vente på bussen, hun fulgte med på trafikken, nynnet på forskjellige sanger, og for hver buss som kom mot oss, rugga hun fram og tilbake mens hun stirra på tallet i frontruta. Bussene fikk veistøvet til å blåse opp framfor oss, hun gned seg i øynene med knokene mens hun prøvde å tyde om det stod tolv, vekslet mellom å se på tallet og meg, og så lenge jeg ikke gav henne klarsignal, forholdt hun seg i ro, venta videre. Jeg oppdaga tolveren før henne. Hun skvatt da hun så den, inni seg, jeg så det på rykningen i munnviken hennes, øyne som sperret seg litt opp. Hun gikk et skritt mot veien, men rygget like fort tilbake, snudde seg og så på meg. Jeg hadde sagt tusen ganger at hun ikke trengte å være redd. Jeg nikket til henne, og hun gikk til fortauskanten og rakk hånden i været, akkurat som vi hadde øvd på. Bussen gled inn og slo opp dørene. Da hun gikk på, glemte hun seg og gav busskortet til sjåføren i stedet for å legge det på leseren. Han gjorde det for henne. Det lille pipet fra leseren fikk henne til å snu seg og smile til meg. Dørene gikk igjen, og bussen kjørte ut av holdeplassen. Jeg så henne vingle nedover midtgangen og sette seg på en vindusplass. Hun rakk akkurat å vinke til meg før hun var borte.

Vi måtte øve med tolveren siden den hadde endestopp nede i sentrum. Det hadde skjedd en gang før, i begynnelsen, da jeg ikke visste bedre, at jeg hadde satt henne på en annen rute og mista henne. Jeg hadde sprunget byen rundt og lett før jeg fant henne sittende i inngangspartiet til en kiosk. Ingen fikk vite om hendelsen. Jeg hadde vært tydelig på hva som ville skje om hun rota det til, om hun fortalte til noen hva vi drev med, jeg måtte true: Ikke mer Cola om du sladrer. Så hun holdt tyst. De andre som jobba med henne, hadde ikke likt forslaget mitt om bussing. Det fantes andre ting som var viktigere, mente de. De hadde kledd veggene på grupperommet hennes med forskjellige spesialgreier ment for sånne som Maja. Plakater med tall og bokstaver, en tegning av en ape som klamret seg til bokstaven A, bokstaven S formet som en slange. De hadde satt henne til å fargelegge dem, og tusjstrekene gikk godt utenfor linjene. Jeg så at hun slurva med vilje, hun hadde sikkert fargelagt akkurat de samme på barneskolen, og var lei hele opplegget, men jeg var den eneste som skjønte det. Lærerne skrøt av henne, mente hun kunne lære seg å lese og skrive og regne, så de fortsatte med metodene sine. Maja tegna tålmodig både visere i tomme klokker og trakk strek mellom ord og bilder, skrev tall, telte kronestykker og sang barnesanger med lærerne mens de klappa seg på lårene. De sa hun likte det, de sa hun var motivert i 9

timene, men jeg tittet på dem gjennom det runde vinduet i døra til grupperommet, og selv om hun flirte, kunne jeg se at hun var ensom. Foreldrene hennes var mest opptatt av at hun skulle lære litt av det samme som de andre ungdommene: historie, kultur, størrelsen på Finnmark, høyden på Galdhøpiggen, sånne ting. Jeg vet ikke hva de så for seg, at hun skulle ha meningsfulle samtaler med de andre elevene i friminuttene, få seg utdannelse, jobb. Av en eller annen grunn ville de at hun skulle lære små drypp fra verdenshistorien, om verdenskrigene og døde herskere, en oppgave jeg ble tildelt. Lærerne lagde et opplegg jeg skulle følge, men jeg visste at hun aldri ville forstå det, så jeg leide heller noen filmer og booka medierommet på skolen, hengte nå-snurres-film-skiltet på døra, og låste den fra innsiden. Den store skjermen og krigen som ble kastet mot oss i mørket fikk Maja til å krype inn i armkroken min. Etter å ha sett Max Manus og Anne Franks dagbok trodde Maja at Hitler hadde skutt Anne Frank. Hun spurte med tårer i øynene. Jeg burde ikke latt henne tro det, men det var jo nesten sant. Jeg hadde fått henne til å forstå noe, at en krig har minst én som sitter med makten, og ett offer. Jeg gjorde ellers som de ba meg om, fulgte undervisningsoppleggene de gav meg uten å stille spørsmål, ville vise dem at jeg dugde, selv om jeg hadde hoppa 10

av midt i videregående. Hvis de likte meg, fikk jeg kanskje forlenget kontrakten, og kunne være assistenten hennes neste år også. Det var bare denne bussinga om onsdagene jeg tok en risk med. Hun kunne gå av på feil sted, bli borte, og da ville de finne det ut, men jeg måtte fortsette, for hvis hun lærte å ta buss alene, kunne vi besøke hverandre, også etter at hun slutta på ungdomsskolen. Åtte minutter etter at Maja hadde dratt, kom neste buss mot sentrum. Sjåføren så på meg og gav meg ungdomsbillett uten å spørre. Jeg satte meg på det første ledige dobbeltsetet. Mannen foran meg hadde eksem i nakken. Jeg snudde meg vekk, lente ryggen mot vinduet og tittet på folk, ei lubben dame, ikke ulik mamma, stod i midtgangen med to Rema-poser mellom beina, svaia i takt med kjøringa, to guttunger som sikkert skulka skolen, satt bakerst og glodde ned i mobilene. Ei jente med luggen foran øynene og musikk på ørene møtte blikket mitt, jeg smilte til henne, men hun så bare tomt ut i luften. Lillesøstera mi maste om at jeg måtte ta lappen som normale 18-åringer. Hun var ute etter noen som kunne kjøre henne rundt mellom vennene. Jeg hadde aldri møtt dem, de var bare stemmer bak døra hennes, og sko i gangen. Hvite Nikes, helt nye, tøysko med nedtrampa hæl, sorte Converse i min størrelse.

Jeg hadde tatt dem med inn på rommet mitt og prøvd dem på. Digitalklokka i taket viste tiden, for litt siden skulle Maja vært framme i byen. Dama i midtgangen klamret seg fast mens bussen svingte gjennom rundkjøringen ved postterminalen, og gasset på det lange strekket til neste rundkjøring der den tok av mot sentrum. Jeg studerte henne, forestilte meg hva hun hadde i handleposene i et forsøk på å unngå tanken om at Maja kanskje ikke hadde trykka inn stoppknappen på rett holdeplass. Bussen rundet hjørnet ved Scandic og kom inn på veien som fortsatte bort til storsenteret. Den stoppa i lyskrysset så jeg fikk sikt ned til torget. Jeg skimta paviljongen, bua som flasset maling, smuget med pisslukt hvor vi ofte fant småpenger på bakken da vi var små, rekka med minibanken der mamma alltid tok ut kontanter og lot oss trykke kodene. Hver onsdag, når jeg satt sånn og speida etter Maja, så jeg på disse stedene på en måte som gjorde at de ble nye for meg, nærmest farlige, alle avlukkene og innsmettene kunne holde henne skjult for meg. Bussen gled saktere gjennom gatene. Stoppet ved en fotgjengerovergang. Jeg retta meg opp og forsøkte å finne ansiktet hennes i mengden av en skoleklasse som hoia seg over veien, kanskje hun hadde forvilla seg inn blant dem. Busset trillet videre. Jeg pilla på neglebåndet, så mot sjåføren, pilla til det begynte å 12

blø, og da den stoppa i hovedgata, var jeg den første til å reise meg. Jeg ble stående og trippe bak to damer som skulle ut med hver sin barnevogn. Hun stod der. På plassen vi hadde avtalt. Armene ned langs kroppen, den hvite fletta over skulderen, så seg rundt med de skeive øynene, venta på meg. Når hun stod sånn, var hun på sitt søteste. Jeg så på henne fra den andre siden av veien, venta på at hun skulle oppdage meg og bli glad. Jeg ville at hun skulle bryte ut i et glis, nærmest skvette i glede og uttale navnet mitt så godt hun kunne, løfte hånden for en high five, slik hun brukte å gjøre før. Da blikkene våre møttes, vendte hun nesen i asfalten og begynte å rugge. Jeg kikka til begge sider før jeg kryssa veien, tok tak i henne, klemte henne inntil meg. – Så flink du er, hviska jeg. Hun var så lav, ansiktet hennes ble klemt mot brystet på fleecejakka mi. Hun vridde seg løs og så opp på meg. – Gittor, sa hun. Hun sleit med å si V, selv om vi hadde øvd med speil. Jeg hadde funnet et speil i sminkeskuffen til søstera mi og tatt det med til grupperommet. Søstera mi hadde skjønt at det var jeg som hadde tatt det og raste utenfor døra mi, ropte at jeg var en taper til mamma måtte be henne holde kjeft. Da hviska hun 13

bare gjennom nøkkelhullet, hva skal du med speilet, se etter pikken din under alle valkene eller? Typisk henne, å tro at jeg brydde meg. På grupperommet hadde jeg vist Maja i speilet hvordan hun måtte sette tennene i underleppa for å si V. Vi så i speilet, vætet med tunga og beit i leppa. Først kom et prøvende Vi, etterfulgt av et tor fra langt nedi strupen, nærmest som hun sang det opp. Hun klarte det, sa Viktor nesten helt tydelig, igjen og igjen, og igjen. Bedre for hver gang. Jeg fikk henne til å sleike seg rundt kjeften og si flere lyder, B, P, U. Hun lytta til meg, gjorde som jeg sa, lagde trutmunn og sa O, Ost. Jeg stakk fingeren inn i munnen hennes, si ost nå. Hun prøvde, men ble blank i øynene og begynte å harke. Press leppene hardere rundt fingeren min, sa jeg. Hun klarte det når hun konsentrerte seg. – Skal vi dra og kjøpe Cola, spurte jeg. Hun begynte å gå som svar. Jeg holdt meg et skritt bak, lot henne lede. Vi passerte butikkvinduer og skilt, og for hvert av dem stoppet hun et par sekunder og tok dem inn. Noen brølte navnet mitt, jeg snudde meg og så to av guttene jeg hadde gått på videregående med, de stod og vinka fra andre siden av gata, eller, én vinka, han andre prøvde å skjule et flir. Jeg dyttet henne i ryggen så hun skulle gå fortere.