Hvis jeg skulle dø av Amy Plum

Amy Plum

Hvis jeg skulle dø Våk over meg III

Oversatt av Agnete Øye

Amy Plum Originalens tittel: If I Should Die Oversatt av Agnete Øye Opprinnelig utgave: Copyright © Amy Plum, 2013 Published by agreement with Ulf Töregaard Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43545-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Denne boken ble utgitt første gang i 2013.

Seriedesign: Miriam Edmunds Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2013 Trykt på 70 g Holmen book cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings­ ansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Lucia. Styrke. Glede. Kjærlighet.

Sweet my love whom I loved to try for, Sweet my love whom I love and sigh for, Will you once love me and sigh for me, You my Love whom I love and die for?

Christina Rossetti, «Mariana» (1881)

Del I

1

Midt på natten satt jeg på en bro over Seinen og så på en bukett brukne hvite liljer som fløt i retning av det opplyste Eiffeltårnet. Jeg anstrengte meg for å lytte til ordene jeg trodde jeg nettopp hadde hørt. Ordene til en død gutt – gjenferdet av kjæresten min. Jeg kunne ha sverget på at han hadde snakket til meg for et øyeblikk siden. Noe som var umulig.

Men der kom de igjen – ordene dukket opp i hodet mitt enda en gang, de to stavelsene sved like skarpt som en piskesnert.

Mon ange.

Hjertet hamret vilt. «Vincent? Er det virkelig deg?» spurte jeg med skjelvende stemme.

Kate, kan du høre meg?

«Vincent, du er volant! Violette har ikke tilintetgjort deg!» Jeg sprang opp og snurret rundt, ivrig etter å få et glimt av ham, enda jeg visste at det ikke kom til å være noe å se. Jeg sto alene på Pont des Arts. Vannoverflaten bølget og beveget seg under meg som ryggen til en stor, svart slange – de glitrende lysene langs elvebredden speilte seg i den buktende glattheten. Jeg grøsset og trakk kåpen tettere om meg.

Nei. Hun har ikke tilintetgjort liket mitt … ennå.

11

«Herregud, Vincent, jeg var sikker på at hun hadde gjort det.» Jeg tørket en tåre fra kinnet før den ble etterfulgt av en hel styrtsjø. Bare noen øyeblikk tidligere hadde jeg gitt opp alt håp om noen gang å høre fra ham igjen. Jeg hadde vært sikker på at han var borte for alltid og at kroppen var brent av fienden. Men her var han. Jeg skjønte det ikke. Jeg tvang tårene tilbake.

Kate. Pust, sa Vincent inntrengende.

Jeg pustet sakte ut. «Jeg kan ikke fatte at du er her og snakker til meg. Hvor er du? Hvor fraktet hun kroppen din?»

Jeg ligger i dvale i Violettes slott i Loiredalen. Jeg kom først til bevissthet for noen minutter siden. Så fort jeg skjønte hva hun har planer om, kom jeg til deg. Vincents ord lød triste. Håpløse.

Jeg skalv på hendene da jeg trakk telefonen opp av lommen. «Fortell meg nøyaktig hvor du er. Jeg ringer Ambrose – han sammenkaller en gruppe og så kommer vi med én gang.»

Det er for sent med en redningsaksjon, Kate. Violette har ventet på at sjelen min skal våkne, og nå som jeg er volant, kommer hun til å brenne kroppen min. Da jeg ble borte, var noen av håndlangerne hennes i ferd med å tenne opp ild mens hun utførte et slags eldgammelt ritual som hun påsto kom til å binde sjelen min til henne så fort jeg var brent til aske. Jeg har bare noen få minutter på meg, og dem vil jeg tilbringe sammen med deg.

«Det er aldri for sent,» insisterte jeg. «Vi kan prøve å hindre Violette i å gjøre det, uansett hva det er. Jeg er sikker på at frendene dine kan finne en eller annen form for avledningsmanøver. Vi er nødt til å prøve.» Hvorfor ga Vincent opp så lett?

Kate. Hold opp, sa han bønnfallende. Vær så snill, 12

ikke bruk opp den lille tiden jeg har igjen på å prøve å ringe Ambrose når du aldri i verden kan greie å nå frem til meg i tide. Det finnes ingen løsning, tro meg.

Det inntrengende i stemmen hans fikk meg til å nøle, men jeg fortsatte å stirre på telefonen mens klumpen vokste i halsen. Hvis det ikke var noe jeg kunne gjøre, betydde det at alt var tapt. Det første sjokket vek for et isnende gufs av innsikt: Gutten jeg elsket, hadde bare minutter igjen før han ville bli brent på et bål. «Nei!» ropte jeg for å tvinge skrekken bort.

Vincent var taus og lot meg ta virkeligheten inn over meg. Jeg var i ferd med å miste min elskede – for alltid.

Hvis Vincents kropp ble tilintetgjort, kom jeg aldri til å kunne røre ved ham igjen. Aldri mer føle hans munn mot min. Aldri mer holde ham i armene.

Men han kommer da ikke til å bli helt borte? Kommer han vel? Jeg måtte få visshet. Stemmen min kom ut som et halvkvalt gisp. «Men du er i det minste volant, ikke sant? Hvis Violette hadde brent deg før sjelen din våknet, ville du ha vært borte for alltid – både kropp og sjel.»

Jeg skulle ønske hun hadde gjort det. Ordene var bitre.

Hun sa at hun trengte at sjelen min var til stede for å utføre kraftoverføringen. Det gikk noen sekunder før jeg igjen hørte stemmen hans. Jeg tror at jeg heller ville ha vært ikke-eksisterende enn å hjelpe Violette med å bli mektig nok til å tilintetgjøre frendene mine.

Jeg var ikke enig. Vincent var fortsatt i live, selv om kroppen hans ikke var det. Gutten jeg elsket så inderlig, hadde ikke forsvunnet fullstendig. Det er i alle fall noe, tenkte jeg med et glimt av håp. Og så kom jeg til å huske: Jeg kommer aldri til å få se ham. Eller kjenne huden hans mot min når hendene eller leppene våre rører ved hverandre. Aldri mer. Og håpet forsvant.

13

Raseri og fortvilelse kjempet om plassen. «Hvorfor måtte det være deg?» spurte jeg. «Hvorfor er det du som har kraften hun er villig til å drepe for?»

Hadde det ikke vært meg, ville det ha vært en annen.

«Jeg skulle ønske det hadde vært en annen,» sa jeg egoistisk. «Jeg vil at du skal leve.» Men jeg visste at Vincent ikke kom til å være enig. Hele hans tilværelse handlet om å ofre seg for andre. Han ville ha gitt sitt liv på flekken for å redde en av sine frender.

Jeg så ut på det bølgende vannet og forestilte meg at Vincent kom til syne foran meg. Det myke, svarte håret hans. Det safirgrønne glimtet i øynene. Den høye, sterke kroppsbygningen. Vincents spøkelse svevde over bølgene et øyeblikk og skinte gjennomsiktig i månelyset før det igjen løste seg opp for mitt indre blikk.

Jeg vil ikke se på at hun brenner kroppen min.

Han hadde frykt i stemmen. Vincent hadde opplevd mange voldsomme dødsfall, men denne avslutningen var endelig. Jeg hadde lyst til å ta hånden hans. Jeg hadde lyst til å røre ved ham. Trøste ham. Men jeg hadde ikke annet enn ord. «Ikke dra tilbake, da. Bli her hos meg til slutten kommer.» Jeg prøvde å høres tapper ut, men jeg skalv.

«Jeg elsker deg.» Jeg sa ordene høyt mens jeg i det stille formante meg selv om ikke å gråte. Det siste Vincent trengte nå, var å se meg sørge over ham.

Du er selve livet for meg, Kate. Jeg har kjempet mot min egen skjebne for å være sammen med deg, og etter all denne kampen står jeg maktesløs igjen; jeg kan ikke stanse Violette.

Jeg svarte ikke. For hvis jeg gjorde det, kom jeg til å skrike. Hjertet kjentes som om det ble revet ut av brystet på meg nå som den jeg elsket, ble skilt fra meg for all 14

evighet. Gutten jeg hadde gitt avkall på så mye for – som jeg hadde trosset mitt eget selvoppholdelsesinstinkt, for å være hos – skulle tas fra meg av en stormannsgal tenåring, og det var ingenting noen kunne gjøre med det. Jeg greide ikke holde det tilbake: Jeg begynte å gråte igjen, men ikke av tristhet. Tårene var tårer av maktesløst raseri.

Kan du gi Jean-Baptiste og de andre et budskap fra meg? «Selvsagt,» hikstet jeg og forsøkte å snakke gjennom kampesteinen av hat som hadde festet seg i strupen.

Be dem huske på at Violette ikke kommer til å få all kraften min, siden jeg ikke ga meg selv frivillig til henne.

Det er den eneste strimen av håp jeg kan se.

Be JB om unnskyldning for meg. For at jeg ikke trodde på ham, fortsatte han. Jeg skulle ønske jeg hadde forstått hva alt dette innebar mens jeg fortsatt hadde en mulighet.

«Ja. Jeg skal si det til dem.» Pusten min lagde små dampskyer i den kalde luften. Jeg gned hendene kraftig mot armene. Så sprang jeg ned fra enden av broen og gikk fort i retning av La Maison, i visshet om at Vincents sjel kom til å følge meg. Selv om det var for sent å redde ham, måtte jeg fortelle de andre hva som foregikk.

Kate, jeg vil at du skal vite at jeg våknet den første gangen jeg så deg.

Jeg hadde greid å skjerpe meg såpass at jeg maktet den enorme anstrengelsen det var å sette den ene foten foran den andre, men en kjærlighetserklæring fra gutten jeg holdt på å miste, var for mye for meg. Tårene gjorde det vanskelig å se da han fortsatte.

Noe i meg som hadde vært ubevegelig og taust siden den første gangen jeg døde, begynte plutselig å røre på seg og kom til live igjen. Jeg visste det var noe annerledes med deg, og jeg måtte finne ut hva det var.

15

«Når var første gangen du så meg?» spurte jeg i et forsøk på å distrahere meg selv – for å hindre meg i å bryte sammen der og da på elvebredden. «Mener du Café Sainte-Lucie?»

Nei. Han lo. Jeg hadde sett deg i nabolaget – lenge før kafeen. Vi hadde krysset hverandres stier lenge før du faktisk la merke til meg. Og jeg kunne ikke la være å undres på hvem du var og hvorfor du virket så plaget – så sorgtung. Jeg håpet hele tiden at søsteren din eller besteforeldrene dine skulle si navnet ditt. Vi kalte deg bare den triste jenta.

«Hvem er ’vi’?» spurte jeg og saktnet farten.

Ambrose, Jules og jeg.

«Da måtte de ha kjent meg igjen den første gangen på kafeen,» sa jeg, overrasket over dette nye perspektivet på historien vår.

Tausheten hans var en bekreftelse. Du fengslet meg helt fra første stund. Og det gjør du fortsatt. Jeg ville tilbringe resten av ditt liv med å finne ut hvem du var. Men nå … Ordene løste seg opp før de kom tilbake med fornyet styrke.

Kate, jeg lover at jeg skal finne ut hvordan jeg kan slippe bort fra Violette og komme tilbake til deg. Selv om det er for sent for oss, vil jeg at du skal vite at jeg alltid kommer til å være i nærheten. Jeg kommer alltid til å passe på deg.

Jeg stivnet lamslått midt i et skritt. «Hva mener du med ’for sent for oss’?» spurte jeg og følte det som om jeg hadde fått et slag i mellomgulvet.

Kate, om noen minutter kommer kroppen min til å slutte å eksistere. Fra nå av kan jeg ikke gjøre annet for deg enn å prøve å sørge for at du er trygg. Et menneske og en gjenganger – den utfordringen var tøff nok. Men 16

et menneske og et spøkelse? Mon amour, det er noe jeg aldri ville ønske for …

Og det var det. Det var de siste ordene Vincent sa til meg før han ble borte og lot meg stå igjen alene på en elvebredd uten å høre annet enn den pipende vintervinden.

2

Mens jeg løp, virket det som om elven steg opp over breddene og usynlige bølger slo mot anklene mine. På noen sekunder føltes det som om jeg beveget meg under vann og kjempet mot en kraftig strøm mens jeg strevde med å presse meg videre mot La Maison.

Endelig kunne jeg taste inn dørkoden og styrte gjennom porten. Jeg hadde kramper i magen av kvalme da jeg rev døren opp og så meg vilt rundt.

Gaspard og Arthur var på vei ned trappen med blikket festet på sidene i en stor bok de holdt mellom seg.

De stanset da de fikk øye på meg. Den eldre gjengangeren skjøv boken mot Arthur, løp ned trappene og grep meg om skuldrene. «Kate, hva er det?» spurte han.

«Vincent,» gispet jeg og strevde med å få igjen pusten.

«Han kom til meg. Men nå er han borte.»

«Borte, hvor da?» sa han inntrengende.

«Brent,» brast det ut av meg. «Han våknet, kom til meg i volant form, og sa at Violette kom til å brenne ham.

Og så forsvant stemmen hans.»

Gaspard trakk armen min under sin og grep meg trygt i hånden. «Hent alle,» beordret han. Arthur forsvant som et lyn og kalte sammen de få titalls parisiske frendene 18

som hadde samlet seg i La Maison for å vente på opplysninger om hvor Vincent befant seg.

Gaspard førte meg gjennom dagligstuen og inn i den store salen. «Du er iskald på hendene, vennen min,» sa han og fikk plassert meg foran den sprakende ilden med et teppe om skuldrene.

Selv varmen fra ilden og det lune teppet kunne ikke hindre meg i å skjelve. Flammene fikk meg til å tenke på en annen ild som brente noen timer sør for oss. Flammer som hadde tatt Vincent fra meg – for godt.

Jeg hørte raske fottrinn bak meg og kjente at jeg ble omfavnet av nitti kilo muskler. «Er alt bra med deg, Katie-Lou?» spurte Ambrose med en stemme som var brysk av rent beskytterinstinkt. Han trakk seg bakover for å granske ansiktet mitt. Jeg ristet matt på hodet og han slo armene rundt meg igjen.

De neste minuttene satt jeg som lammet inntil ham mens alle samlet seg. Jean-Baptiste hadde vaglet seg opp på en trekrakk foran ilden, Gaspard sto ved siden av ham, og Arthur stilte seg foran meg på gulvteppet. De andre gjengangerne sto i en halvsirkel rundt oss med blikkene rettet mot meg. Tausheten senket seg da jeg kremtet for å hindre stemmen i å skjelve.

Jeg fortalte at numaen Nicolas hadde fulgt etter meg til Pont des Arts for å overbringe Violettes budskap: Hun hadde fraktet Vincents kropp til slottet sitt i Loiredalen og ville tilintetgjøre den når hun «fant det for godt». Og han hadde fortalt meg hvorfor numaene hadde stolt på Violette i utgangspunktet: Hun hadde overbevist anføreren deres, Lucien, om at hun kjente hemmeligheten bak hvordan man kunne erobre seierherrens kraft og lovet å bruke den mot bardiaene.

Etter å ha gitt dem budskapet Vincent hadde bedt meg 19

overbringe, avsluttet jeg: «Og det var alt. Stemmen hans ble rett og slett kuttet tvert av midt i en setning.» La dem bare tro at budskapet til frendene var det siste han sa, tenkte jeg. De virkelig siste ordene var altfor personlige – for ikke å si smertefulle – til å dele med andre.

Det var et sekunds skrekkslagen stillhet før rommet eksploderte av lyd. Ambrose slapp meg ut av bjørneklemmen, reiste seg og lot stemmen lyde med de andres: «Nå, folkens, hva er det vi venter på? Vi drar og stormer slottet!»

Jean-Baptiste ristet alvorlig på hodet og hevet stemmen for å overdøve mengden. «Det er for sent.» Stemmen hans fikk den støyende flokken til å tie like effektivt som en skje som blir slått mot et vinglass. «Vincent kommer til å være brent til aske før vi kommer frem, og sjelen hans bundet til Violette.»

«Men hva betyr det, egentlig, bundet til?» spurte Ambrose og satte seg tett inntil meg igjen. Som vanlig snudde alle seg mot Gaspard for å få en forklaring.

Nå som oppstandelsen hadde roet seg, var han seg selv igjen, rastløs og nervøs. Han fomlet med skjortekragen og hevet en skjelvende finger, og det uregjerlige håret dannet en beksvart glorie rundt hodet hans.

«En vandrende sjel – en gjengangersjel som ikke har noen kropp – er sjelden nok som det er,» begynte han.

«Når fiendene våre lykkes i å drepe en av oss, tilintetgjør de kroppen umiddelbart, og sjelen forsvinner med den.

De har ikke noen grunn til å vente med å tilintetgjøre oss til vi er volante – fange oss som vandrende sjeler – muligens med unntak av når det handler om hevn over en bestemt gjenganger.

Men en vandrende sjel som blir bundet til sin drapsmann forekommer så sjelden at jeg ikke kommer på noe 20

eksempel fra nyere historie. Noe som jo er forståelig når vi tar i betraktning det enorme personlige offeret en numa må yte for å lykkes med en slik binding.» Gaspard skar en grimase.

«Enormt personlig offer?» spurte jeg med klump i halsen. Uttrykket av avsky i ansiktet hans gjorde meg vettskremt.

Han tidde i noen nervepirrende sekunder, veide sine ord med omhu og sa: «De må brenne opp en del av seg selv sammen med kroppen til den de binder til seg.»

«Hva mener du? Hår eller fingernegler eller noe sånt?»

Jeg rynket på nesen av vemmelse.

«Nei, det må være kjøtt og bein,» sa Gaspard. Æsj, tenkte jeg og krympet meg ved det groteske bildet som ble manet frem.

«Det er da ikke store offeret,» kom det fra Ambrose ved siden av meg. «Uansett hva Violette kapper av seg, gror det bare ut igjen neste gang hun er i dvale.»

Den eldre gjengangeren ristet på hodet. «I tillegg til smerten som følger med ’avkappingen’, som du uttrykker det, er det selve offeret: Den kroppsdelen som numaen brenner sammen med gjengangerliket, forsvinner for alltid. Når det gjelder binding, finnes det ingen gjenfødelse.»

Jeg lente meg tettere inntil Ambrose og prøvde å bekjempe den kvalmende følelsen av matthet som spredte seg i meg. Hadde Violette tenkt å hogge av en del av sin egen kropp for å binde Vincents sjel? Jeg visste at hun hadde drept ham for å få kraften hans. Men å lemleste seg selv for alltid? Det virket som om flere hundre år i tjeneste for en skjebne hun ikke hadde valgt, hadde gjort den utgamle gjengangeren vanvittig.

«Jeg skal spørre ham for deg,» hvisket Ambrose, før 21

han hevet stemmen og sa: «Jules vil vite om det å være bundet til Violette innebærer at Vincent må adlyde henne.»

Jeg hadde ikke vært klar over at Jules var sammen med oss før nå, men vissheten om at han var i nærheten, trøstet meg. «Hvis Violette ikke trenger Vincents sjel til annet enn å overføre seierherrens krefter,» svarte Gaspard, «kan vi håpe på at hun vil sette ham fri så snart hun har nådd målet sitt. Men selv om hun velger å holde ham bundet, kan ikke en vandrende sjel tvinges til å handle mot sin vilje.»

Arthur hevet stemmen. «Der må jeg si meg uenig,» sa han unnskyldende. «Det finnes faktisk historiske eksempler på tvang.»

«Som for eksempel?» sa Jean-Baptiste inntrengende.

«Vi har beskrivelsen til vår italienske frende, så tidlig som i renessansen,» slo Arthur fast. «En numaleder drepte en nylig skapt bardia og bandt hennes volante ånd til seg ved å sette fyr på sin egen venstre hånd sammen med liket. Han manipulerte henne til å føye hans vilje ved å true med å ta livet av den menneskelige familien hennes, og ble umåtelig mektig gjennom slavesjelens krefter.»

«Da er det bra at Vin ikke har noen menneskelige familiemedlemmer igjen,» sa Ambrose med et snev av triumf. «Ingen dødelige forhandlingskort som vår Onde Herskerinne kan bruke mot …» Da det gikk opp for ham hva han holdt på å si, tidde han og la ansiktet i hendene.

Han så ikke engang på meg. Det trengte han ikke. For alle andre gjorde det.