Hvis du lyver av Thomas Marco Blatt

Thomas Marco Blatt

Hvis du lyver

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-42985-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Cappelen Damm Omslagsillustrasjon: Jenny Mörtsell Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 12,5/17 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Del 1

1

«Klara og Matias er kjærester,» roper Even og følger etter Klara og Matias mellom blokkene.

«Slutt’a,» sier Klara og skyver Matias videre.

De løper gjennom gresset, langs anleggsgjerdene som omgir Stjerneskuddalen. Det pleier å være fullt av barn i dalen, men nå har den vært stengt lenge. Kommunen bygger en ny badedam. Den skal være ferdig til sommeren, og Klara gleder seg, for i år skal hun ta Store havhestens bronsemerke. Hun klarer alle kravene, bortsett fra å dykke ned til tre meters dybde.

Klara og Matias løper forbi et av de store, hvite skiltene hvor det står «Ingen adkomst».

De følger gjerdene helt over til den andre siden av Stjerneskuddalen. Klara kan se Martin, 7

Iver og Even som små prikker mellom blokkene. Dumme Even, han skjønner ingenting.

Han skulle bare visst hvem Klara er forelsket i.

2

Klara gløtter bort på Matias som er så lys, nesten hvit, i håret. Han er et halvt hode lavere enn Klara og sparker småstein ved gangveien.

«Skal vi legge oss der borte?» spør Klara og peker mellom blokkene.

Matias nikker. De krysser gangveien og legger seg i det fuktige, lysegrønne gresset som stikker Klara i nakken og på de bare armene.

Klara og Matias ligger på rygg og ser opp i himmelen, de sier ingenting. De gjør dette ofte.

Ligger i gresset og ser på skyene som beveger seg. Noen ganger former skyene seg sånn at de ligner figurer eller dyr.

«Der er en elefant,» sier Matias plutselig og peker opp i lufta.

9

Armen hans streifer borti Klaras. Hun ser ørene, men ikke snabelen. Det ligner ikke på en elefant, men Klara sier ikke det, hun sier: «Du, vi er bestevenner, ikke sant?»

Matias nikker.

«Men jeg er ikke forelsket i deg.»

«Jeg er ikke forelsket i deg heller,» sier Matias raskt.

«Bra,» sier Klara og betrakter Stjerneskuddalen der anleggsmaskinene durer omkring. Sola skinner på himmelen, og Klara er varm i kinnene.

3

Stjerneskuddalen er omgitt av lave teglsteinsblokker. Det er atten stykker i alt, Klara har telt den. Hver blokk har tre oppganger, og Klara bor i nummer 35. Hun bor i andre etasje, sammen med moren, faren og lillebroren, Kevin.

I kveld er det moren som legger Kevin og faren som legger Klara.

«Du og Matias er like gode venner som Ronja og Birk,» sier faren idet han legger boka på nattbordet. «Kanskje dere blir kjærester en dag?»

«Mm,» sier Klara og gnir seg i øynene og later som at hun er for trøtt til å svare. Faren sier god natt og lukker døra etter seg.

Pappa skjønner ingenting, tenker Klara. Ma11

tias er snill, Matias er bestevennen min, men jeg er ikke forelsket i han. Pappa skulle bare visst hvem jeg er forelsket i, tenker Klara, og ser for seg naboen i fjerde etasje. Naboen som går inn den samme oppgangen og opp de samme trappene som Klara. Naboen med hullete jeans, langt, rødt hår og grønne øyne. Hun som heter Sofie.

4

I fjor høst flyttet Sofie inn i blokka, sammen med moren sin. Klara husker flyttebilen som sto utenfor oppgangen, den var sprayet med graffiti. Mennene som bar opp møbler og flyttekasser, hadde tatoveringer på armene. Klara husker første gang hun så Sofie, hun satt på lasterampen med en svart caps og dinglet med beina. Det røde håret nådde nesten ned til korsryggen.

«Mamma sier de er anarkister,» sa Matias da de fikk øye på Sofie utenfor blokkene en dag.

Hun var høy og tynn og gikk barbeint i gresset.

Jeansene var svarte og hullete.

«Anarkister, hva er det?» sa Klara.

«Folk som er triste og doper seg, vel.»

13

«Hun ser ikke trist ut,» sa Klara uten å ta øynene fra Sofie. «Jeg syns hun ser tøff ut.»

«Vet du hva som er tøft?» spurte Matias.

Klara ristet på hodet.

«Jeg kan hoppe fra toppen av søppelskuret.»

Klara husker hva hun svarte Matias: «Gjør det, da.»

5

Klara brer dyna godt over seg. Hun lar hendene gli over pysjen. Hun skulle ønske hun var like høy og tynn som Sofie. Hun skulle ønske hun var to år eldre, like gammel som Sofie. Da kunne de ha snakket sammen på skolen, løpt sammen ut av skolegården. De kunne ha ligget i gresset og sett opp i himmelen, slikket is før den smeltet i sola. Nå hilser de bare kort når de tilfeldigvis møtes.

Sofie, hvisker Klara. Hei, hvisker hun til Sofie som kanskje ligger i senga si oppe i fjerde etasje. Hei Sofie, hvordan går det? Bra, elsker du meg? Ja. Klara lukker øynene. Hun puster tungt, fingrene beveger seg så vidt og så faller hun gjennom madrassen. Det er helt mørkt 15

i rommet, og i det fjerne hører hun lyden fra TV-en i stua, noen snakker. Klara snur seg over på siden, dyna er stor og varm.

6

Ved frokostbordet leker Kevin og faren at de flyr brødskiver inn i munnen. Klara syns de er barnslige og gidder ikke å le av dem. Moren til Klara spør om det er noe i veien, Klara virker så tankefull.

«Hva har vi i første time?» spør Klara.

Moren finner fram ukeplanen.

«Skal vi se.»

Men Klara hører ikke lenger etter. Hun ser for seg Sofie komme ned trappa akkurat idet Klara går ut ytterdøra, på vei til skolen. Sofie har på seg hullete jeans, det lange, røde håret flagrer lett, og Klara skal si hei og tørre å møte Sofies blikk.

Klara drikker opp melka si. Hun går på ba17

det, børster tennene og putter matpakka i sekken sin. Hun sier ha det til lillebroren sin som virrer rundt på gulvet med armene rett ut.

«Si ha det, da!» roper moren til Kevin som ligger på stuegulvet og har kræsjlanda.

«Jeg brenner,» roper han idet Klara åpner ytterdøra. Klara ser opp med det samme hun går ut i oppgangen. Det er ingen der, og Klara kjenner at hun blir skuffa. Det er lenge siden hun har møtt Sofie i trappeoppgangen.

7

Ute ved flaggstanga, midt mellom blokkene i borettslaget, står Matias og venter. Det er der de pleier å møtes. Matias bor sammen med moren sin i nummer 45. Foreldrene hans er skilt, og faren til Matias bor oppe ved marka. Klara kjenner han ikke, men det hender hun møter han når han kommer for å hente Matias. Han går ofte i tights og joggesko.

«Skal du til faren din i helga?» spør Klara mens de sykler mellom blokkene.

«Bare i morgen. Pappa skal sykle langtur i Nordmarka på søndag.»

«Trener han hele tiden?»

«Nesten,» svarer Matias. «Det er det pappa liker.»

19

Klara liker også å trene, men ikke så mye som faren til Matias. Klara svømmer og spiller fotball, og både svømmehallen og kunstgressbanen ligger rett nedenfor skolen.

For å komme seg til skolen må Klara og Matias sykle gjennom Hagebyen, der Mie og Anine i klassen bor. Mie bor i en hvit sveitservilla, omgitt av et hvitt tregjerde. I hagen er det et stort bjørketre med en huske, og ved siden av treet står det en rødmalt lekestue.

«En lekestue i hagen,» sier Matias idet de sykler forbi Mies hus. «Det er skikkelig teit.»

«Ja,» sier Klara.