Hvem skal bygge landet?
Jonas Bals
Hvem skal bygge landet?
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60167-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Bildet på side 99 er tatt av Leif Martin Kirknes i Fri Fagbevegelse. Bildene på side 72 og 225 er hentet fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Øvrige bilder er tatt av forfatteren eller hentet fra hans private arkiv der ikke annet er spesifisert.
Omslagsdesign: Handverk Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2018, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Mamma, la ikke sønn’ din bli bygningsarbeider . . . . . . . . Faget mitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Malerfaget: Fra kunstnere til filleproletarer?. . . . . . . . . . . Rølp og rot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra rølp til sosial dumping . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra sosial dumping til arbeidsmarkedskriminalitet . . . . . . Malerbransje i fritt forfall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppløsningstendenser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7 12 18 23 26 31 40 47
Å herske gjennom skrekk: Hvordan arbeidskraft igjen ble en vare Fra faste ansettelser til innleie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arbeidskraft som vare . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alle tjener penger! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dehumanisering av arbeidskraften . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Om du skal drepe noen, gjør det på jobben» . . . . . . . . . Arbeidende fattige: Først på jobb, deretter på fattighuset .
61 71 77 82 90 101
Tilbake til start? Den politiske striden om arbeidslivet Arbeiderbevegelsen og arbeidsinnvandringen . . . . . . . . . . Å skape solidariske fellesskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Allmenngjøring og kampen om de laveste lønningene. . . . «Brutaliseringsmyten» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Med hendene i fanget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
113 121 129 144 152
Det enøyde kunnskapssamfunnet Fra Downton Abbey til sosialdemokrati . . . . . . . . . . . . . . Biblioteket brenner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dummere, dårligere og dyrere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norwegian Model Management . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Maskinknusere? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Hvorfor skal du bli maler?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Helligdagen i kunnskapssamfunnet. . . . . . . . . . . . . . . . . . Ti års studieforberedende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Politikk nytter ikke!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
161 170 176 188 199 208 222 231 242
Hva må gjøres? Sterkere fagforeninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra innleie til faste ansettelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kloke innkjøp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Styrk allmenngjøringsordningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bedre kontroll og beskyttelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Løft arbeidsinnvandrerne inn i den norske modellen . . . . Et kraftløft for yrkesfagene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
265 272 276 282 287 293 299
Sluttord Pappa, la dattera di bli bygningsarbeider . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
307 311 313 325
Mamma, la ikke sønn’ din bli bygningsarbeider
Mamma, la ikke sønn’ din bli bygningsarbeider La’n ikke jobbe i uvær og blest La’n heller bli advokat, proff eller prest
Sånn begynner det som er det nærmeste vi kommer en nasjonalsang for bygningsarbeidere her til lands. Den går etter melodien til Willie Nelsons og Patsy Bruces «Mamas, don’t let your babies grow up to be cowboys», og er oversatt og nyfortolka av tømreren Thorkild Thorkildsen. I Oslos bygningsarbeiderforeninger har vi sunget den på utallige arrangementer, og vi har pleid å gjøre det med et smil om munnen. Men de siste årene har smilet til en del av oss stivna. Mange som selv er bygningsarbeidere sier nå til barna sine at de bør søke seg mot andre utdanninger og yrker. Til tross for at de selv stortrives med arbeidet, ønsker de ikke at barna deres søker seg mot arbeid som på folkemunne kalles «polakkarbeid», og hvor utsiktene er usikre. Mange fortviler over at arbeidsgiverne de siste årene har vært mer opptatt av å kunne ansette folk til minstelønn eller mindre, og at bransjen tenker kortsiktig fortjeneste på bekostning av det som egentlig gjør bransjen lønnsom, bærekraftig og samfunnsnyttig: Kompetanse, god organisering av arbeidet, og et godt arbeidsmiljø for de som jobber der. Det er kanskje ikke noe nytt at folk ser ned på praktiske fag og utdanninger. Det nye er at også folk som selv har praktiske yrker 7
gjør det, og at ungdom som egentlig drømmer om å drive med praktiske fag, synes det er utenkelig å velge en yrkesfaglig studieretning. «Byggebransjen er i ferd med å raseres. Ikke sakte men sikkert, men raskt og dramatisk», skrev jeg i en kronikk før Fellesforbundets landsmøte i 2007. Siden den gang har vi fått utallige oppslag om alvorlig sosial dumping, ikke bare i byggebransjen, men i stadig flere næringer. Da vi som var tillitsvalgte og ansatte i Fellesforbundet advarte mot denne utviklingen for et tiår siden, beskyldte arbeidsgiverne oss for å bidra til fagenes krise fordi vi «svartmalte situasjonen». Jeg har reist rundt på mange utdanningsmesser og ungdomsskoler for å rekruttere ungdom til mitt eget fag, malerfaget. Jeg har fremhevet selvstendigheten, friheten, yrkesstoltheten, arbeidsfellesskapet og den relativt gode lønna, og jeg har snakket om hvor stolt jeg selv er av å beherske et fag til fingerspissene. For jeg er stolt av den kunnskapen og tradisjonen vi forvalter gjennom svennebrevet vårt. Jeg vil gjøre mitt beste for å fortelle ungdom at bransjen også er et bra sted å være, til tross for alle de problemene som preger den i dag. Men mye av det jeg vil fremheve som bra ved å være bygningsarbeider – ikke minst fellesskapet på byggeplassen – har blitt kraftig svekket de siste årene. Folk snakker ikke sammen, sitter hver for seg, oppdelt etter språk og landbakgrunn. Om lønningene i tillegg stagnerer eller går ned, hvem vil da med hånda på hjertet anbefale barna sine å velge den veien? Selv har jeg jobbet med – eller kanskje snarere mot – disse problemene fra ulike vinkler de siste par tiårene. Først som maler, ungdomstillitsvalgt og fagforeningsaktivist; deretter som ombud for baltiske og andre østeuropeiske arbeidere i Oslo Bygningsarbeiderforening; siden som rådgiver i Fellesforbundet, og nå sist som politisk rådgiver for Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet på Stortinget. Selv om denne boka er farget av mitt politiske engasjement som fagorganisert og som sosialdemokrat, er den ikke et parti8
politisk kampskrift. Gjennom samtalene jeg har hatt med utallige folk i alle deler av byggenæringen de siste årene, fra direktørene til grunnarbeiderne, er jeg blitt overbevist om at jeg deler disse bekymringene med folk langs hele det politiske spektrumet i Norge. Og om det kan være til noen hjelp for lesere med et annet politisk grunnsyn, så er det ikke sånn at erfaringene jeg skriver om i denne boka er ment å overbevise folk om sosialdemokratiets fortreffelighet. Om det noen ganger skulle virke sånn, så skyldes det snarere at det nettopp er disse erfaringene som er grunnen til at jeg selv ble sosialdemokrat. Kampen mot sosial dumping har vært avgjørende for min egen overbevisning om at et sterkt og solid forankret sosialdemokrati er den eneste kraften som er i stand til å stå imot utviklingen vi har sett i så mange land rundt oss de siste tre–fire tiårene, der noen av de viktigste, ofte tyngste og altfor ofte lavest betalte jobbene har utviklet seg til å bli rene fattigdomsfeller. Utviklingen jeg har vært vitne til i mitt eget fag, er ikke et resultat av arbeidsuhell eller ulykkelige omstendigheter på det enkelte byggeprosjektet. Tvert imot så er det et resultat av en bevisst satsing fra mange av de tyngste og mest sentrale aktørene i byggebransjen. Med enkelte hederlige unntak har de i en årrekke sendt sterke signaler til ungdom som skal velge karrierevei, at dette er en bransje som verken satser på kunnskap, kompetanse eller kvalitet, og hvor lønningene med all sannsynlighet vil stå stille eller gå ned. Det nytter lite å oppfordre ungdom til å satse på bransjen, så lenge bransjen ikke er villig til å satse på ungdom. Slik det er i dag, kunne man like godt satt opp store skilt utenfor byggeplassene, der de ba folk om å holde seg unna – bli heller advokat, proff eller prest! Svært mye praktisk arbeid har den egenskapen at det ikke legges merke til når det er gjort – selv om det blir svært synlig når det ikke er gjort, eller ikke er blitt gjort skikkelig. En fasade som smuldrer opp, en lekkasje som fører vannet på ville veier, et liggesår som ikke renses skikkelig, sykehus som ikke rengjøres ordent9
lig, eller mangelfullt vedlikehold av infrastrukturen samfunnet er avhengig av: Kort fortalt, arbeid som får samfunnet til å gå rundt. Arbeid vi nok kan anerkjenne fordi det er hardt, men som ofte omtales som om det verken er utfordrende eller en del av det sagnomsuste kunnskapssamfunnet. Arbeid det burde knytte seg mye stolthet og prestisje til, og som rent faktisk bygger landet, men som vi i stigende grad må hente inn folk utenfra for å få gjort. Jeg tror de færreste av oss ønsker å leve i et slikt samfunn. Likevel er det akkurat dit vi er på vei. I flere europeiske land, som i Tyskland og Storbritannia, har vi de siste årene sett hvor galt – og hvor fort – en slik utvikling kan gå. Høsten 2016 ble verden også minnet om hvor ille det står til med vanlige lønnsmottakere i USA, et land som for noen tiår siden hadde sterke fagforeninger, et omfordelende skattesystem og en relativt jevn fordeling av rikdommene. I dag sliter mange amerikanske arbeiderfamilier med å leve av lønna si, selv om de har både to og tre jobber, og mindre enn sju prosent av arbeidstakerne i privat sektor er fagorganisert. Ingenting av dette skyldes 10
naturkrefter utenfor menneskelig kontroll, men krefter i markedet og beslutninger i politikken. Om vi vil, kan vi derfor gjøre noe med det. Men det haster.
Faget mitt
Min første ordentlige utdanning var som maler. Det begynner å bli noen år siden jeg praktiserte faget som lønnet arbeid, men svennebrevet er en viktig del av den jeg er. Sånn har jeg inntrykk av at mange fagarbeidere har det, lenge etter at de eventuelt har funnet seg noe annet å holde på med. Det handler om stolthet, men også om kjærlighet til faget. Malerfaget er et av de fagene som er blitt hardest rammet av lavlønnskonkurranse de siste årene. En viktig grunn til det er den utbredte forestillingen om at alle kan male. På et overflatisk nivå er det selvsagt riktig: Gi noen en pensel, en malerull og litt maling, så blir veggen malt. Mange dyktige malere har begynt i faget nettopp sånn, som ufaglærte. Men for å gå fra å «kunne male» til å bli en maler, kreves det både fagteori, opplæring og erfaring. Og for å kunne vite hvilken behandling som beskytter underlaget best, kreves det inngående kunnskap om materialene, om hvordan de påvirkes av fuktighet og temperatur, og om tørketid og herding. Underlagene kan utvide seg og trekke seg sammen, de råtner, sprekker og ruster. Skal det bli pent, er det også en fordel å beherske verktøyet godt, og å kjenne sin fargelære. På toppen av denne tekniske kunnskapen er det også mye annet en maler skal beherske, i alle fall dersom han eller hun skal være i stand til å arbeide med faget i hele dets bredde: Å imitere treverk eller marmor ved hjelp av lasurteknikker som ådring og marmorering, legge bladgull, male med limfarve, strekke jutestrie og tapetsere med maskinpapir, eller male opp igjen dekor som ble 12
skapt den gang skillene mellom kunst og håndverk var svakere enn de er i dag. Som maler blir man aldri ferdig utlært, og om man har evnen og viljen, er mulighetene for faglig utvikling nesten uendelige. Et paradoks i malerfaget – som i mange andre fag – er at noe av det som fortoner seg som drittarbeid for utenforstående, er nøkkelen til å kunne beherske faget skikkelig. De første gangene jeg selv sto innhylla i en støvsky og slipte ned sparklede gipsvegger i Regjeringskvartalet syntes jeg arbeidet var frustrerende: Det var umulig å se om overflaten ble slett nok, og flere ganger slipte jeg meg for langt inn, sånn at det måtte sparkles på nytt. «Ikke bruk øynene, bruk hendene!» rådet en av de eldre malersvennene meg. Da fikk jeg etter hvert dreisen på det. Og jeg lærte raskt at grunnlaget for et fint sluttresultat man kunne stå inne for og være fornøyd med, ikke lå i sluttstrøket, men i grunnarbeidet. I En snekkers dagbok skriver tømrer Ole Thorstensen at «grunnarbeidet i alle håndverk har lite prestisje og blir ofte kalt drittarbeid, mens det egentlig er den delen av jobben som er den store testen på om man er en god og arbeidsom håndverker, eller en slask og en fagsnobb». Man kan ikke bli flink og samtidig være fin på det, for fin for sin egen jobb. Opplæringen i et håndverk følger som regel en utvikling fra grunnarbeidet til det finere arbeidet. Det er også en test på psyken om grunnarbeidet blir drittarbeid, eller om det blir en selvfølgelig, viktig del av arbeidet.1
Sparkling kan være tidkrevende, og slipingen kan være hardt arbeid. Men når sparkelen er slipt og man har feia og støvsugd og rydda, føles det godt å kunne ta fatt på det som synes, og som går unna. Det er utfordrende og gøy å skulle beherske gamle dekorteknikker, men det er også en stor glede i det å komme inn i drivet når en hel etasje skal tas, kontor etter kontor, og å samarbeide godt. Få det til å gå fort – men riktig. Det å være organisert og 13
strukturert, ryddig og renslig, og å kunne arbeide i flyt, er også en viktig del av det å beherske et fag. Det er en veldig konkret glede i å se noe ta form, og avslutte i vissheten om at man har lagt igjen noe av seg selv. Noen ganger kan man også føle historiens sus når man viderefører noe som håndverkere påbegynte for mange år siden, og som andre kanskje skal fortsette på om noen tiår. Alt dette handler ikke bare om å «skape noe med hendene», som det heter, for også hodet er involvert når hendene arbeider. Men hodet arbeider gjerne på en litt annen måte når det skal skape noe. «Handverkarene har den lykka i arbeidet at dei heile tida får lov til å arbeide fram mot synlege resultat», skriver Jon Bojer Godal i sin bok Om det å lafte. Håndverkere tenker fremover, på hvor de skal, det intensjonelle, ut fra et «indre bilete av kva han skal få til, men som han aldri fullt og heilt når fram til». Denne evnen til å se fremover og ha mål for det vi gjør «høyrer til dei djupaste draga i menneskesinnet», skriver Godal. «Når vi ikkje lenger ser meining med det vi gjer, er det mørkt inni oss.» Når vi jobber teoretisk er tendensen ofte motsatt; da tenker vi gjerne bakover, leter etter årsaker, analyserer og deler opp. Det ene er ikke overlegent det andre, det dreier seg bare om to ulike måter å tenke på. De er ikke hverandres motsetninger, men kan tvert imot berike hverandre. «Den teoretiske tilnærminga gir eit perspektiv som praktikaren kan sakne, og den praktiske har ei fylde som teoretikaren ikkje grip.»2 En håndverkers kunnskap beskrives gjerne som «taus». Den kan vanskelig formidles gjennom tekst alene, og den må videreføres til andre gjennom praksis, ved prøving og feiling – kort sagt gjennom læring, med veiledning fra svenn eller en mester. Likevel er det svært mye av en håndverkers kunnskap som ikke er taus. Håndverkere i samme fag – og noen ganger på tvers av fag – er gjerne i stand til å snakke med hverandre om det de gjør. Å utdanne seg til å bli maler handler blant annet om å gjøre seg 14
kjent med ulike verktøy, lære verktøyenes navn og deres ulike teknikker og bruksområder. Mye av dette utvikles det et rikt fagspråk for å beskrive, men språket er naturlig nok uforståelig for de som ikke har noen grep om fagets praksis. Dette er trolig én av flere grunner til at forbindelsene mellom våre ulike kunnskaps- og læringskulturer – de såkalt praktiske og teoretiske – er så svake som de er. Det er synd at det er sånn, for både teori og praksis har det med å bli best dersom de henger sammen. Og samfunnet blir bedre for alle dersom vi kan forstå og anerkjenne hverandres kunnskap og kompetanse. I dag er det dessverre i stedet gjerne sånn at praktikeren forakter akademikeren, mens akademikeren ser ned på praktikeren. For akademikeren ser «praktisk» ofte ut til å være ensbetydende med «ikke tenkende». Så feil kan ellers kloke folk ta. Som Jon Bojer Godal skriver: For å få til det han skal lage, lyt handverkaren tenkje mykje og klårt. Desse tankane uttrykkjer han, like lite som musikaren gjer det, i ord. Uttrykket kjem i første omgang som rørsler og i neste omgang som form. I handverket blir rørsle til romleg form. Dette er heilt sentralt. Handverkarene uttrykkjer primært tankane sine på annan måte enn i ord. (…) Handverk er både ein måte å tenkje på og eit middel for å uttrykkje desse tankane. Det er nokså likt som for ord. Orda gir oss ein måte å tenkje på, og dei er eit middel for å uttrykkje tankar. For verbalisten ter då handverkaren seg som dum. Han seier så lite. For handverkaren ter verbalisten seg som dum. Han kan då ikkje laga det han pratar om.3
En av de første oppgavene jeg ble satt til da jeg begynte i læra, var å stå inni Ibsentunnelen med en stålbørste og rense veggene for eksosstøv og skit før veggene kunne males. Svett og skitten og med en jevn strøm av biler under meg, husker jeg at jeg sto og vurderte valget jeg hadde tatt. Det var ikke en god dag på jobben 15
– men dagen etter var ikke så verst. Selv om den stort sett inneholdt det samme, hadde jeg funnet rytmen, og jeg så resultater. Og viktigere: Jeg hadde gode kollegaer, og en malermester jeg stolte på. Først mange år senere ble jeg klar over at det var en slags prøve fra hans side. Joda, veggen måtte skrubbes og males – men det var greit å sjekke hva jeg var laget av. Noen år før hadde en annen læregutt bedt om å bli fritatt for noen oppgaver fordi han ikke likte å bli svett. De ble etter hvert enige om at bransjen kanskje ikke var noe for ham. Jeg har siden tenkt på de dagene – og en del som lignet – når jeg har hørt folk snakke om drittarbeid og møkkajobber. Sånn jeg ser det, finnes det ikke drittarbeid, bare bedritne arbeidsvilkår. Nær sagt alt arbeid inneholder oppgaver som er kjedelige, og dager som er dårlige. Den avgjørende forskjellen ligger i hvordan arbeidet er organisert, og hvorvidt det stilles krav som gjør at du kan utvikle deg i og være med på å påvirke arbeidshverdagen. Om du ikke opplever trygghet, medbestemmelse eller arbeidsfellesskap, er det hardt å gå på jobb. Om du opplever at helse, miljø og sikkerhet ikke ivaretas på en skikkelig måte, om du stadig føler at du konkurrerer om jobben med noen som vil gjøre den litt billigere og litt dårligere, eller om lønna gjør det vanskelig å leve et ordentlig liv, så gjør det noe med arbeidshverdagen og selvrespekten. De tyngste oppgavene, som ellers kan være en velkommen avveksling og oppleves som styrkegivende, blir i stedet til et fysisk og psykisk slit. Men det er fortsatt ikke arbeidet som er dritt – det er arbeidsbetingelsene. I anledning Malermestrenes Landsforbunds 50-årsjubileum i 1958 skrev Helge Bibow at «man skulle tro at vi er inne i en god tid for håndverket, fordi vårt århundre karakteriseres av en sterk økning og bedring både i folkeopplysning, almendannelse og spesiell yrkesutdannelse, og håndverket jo nettopp trenger denne kombinasjon av åndelig utrustning og manuelle ferdigheter». Men han fryktet også en tendens som pekte i motsatt retning, «den ytterliggående spesialisering». Den truet med å skille 16
det som «må være en enhet hos håndverket, nemlig hånd og ånd».4 Om det 20. århundre var en god tid for håndverket, har det 21. så langt vært det motsatte. I løpet av svært få år har malerfaget – og særlig i min egen by, Oslo – blitt en bransje der den faglige standarden har stupt. Det samme har ungdommens søkning til bransjen gjort. Det er ikke fordi arbeidet er blitt mindre lystbetont, eller de faglige utfordringene færre. For å få en idé om hvor ille det er blitt, er det verdt å begynne med hvor bra det har vært. Og det kan være nyttig å huske at faget flere ganger tidligere har stått overfor liknende utfordringer og problemer som i dag – og at man har klart å løse dem.
Malerfaget: Fra kunstnere til filleproletarer?
Malerfaget er egentlig af fin familie. Gamle danske håndværk1
De menn som i den målbevisste arbeiderbevegelses tidlige morgen tok initiativ til foreningens start, og førte den frelst gjennom de mange vanskeligheter de første trengselsår fortjener vår fulle honnør. Enhver som har arbeidet med organisasjon av malerne i vår tid har bitre erfaringer om hvilken ubekvem materie mange av dem er, når det gjelder å samle dem til vern om felles interesser. M. Martinsen, ca. 19142
Til langt ut på 1800-tallet hadde billedkunstnerne og malerne samme grunnutdanning, noe som satte sitt preg på malerfaget lenge etter at skillet var et faktum. På de tre første fanene til Malerforeninga i Oslo (fra 1864, 1886 og 1910) ble for eksempel faget symbolisert med kunstens gudinne og en palett.3 Dette skyldtes ikke mytemakeri eller snobberi, det var en levende tradisjon med linjer tilbake til middelalderen, da håndens og åndens arbeid var intimt forbundet. Den gang fantes det ikke noe egentlig skille mellom kunstnere og håndverkere, og en malermester eller malersvenn drev både med kalkmalerier, altertavler og dekorerte billedskjærerarbeider. Selv lenge etter at mer «ordinært» malerarbeid kom til å dominere virksomheten, drev mange husmalere også som portrett- og landskapsmalere, de malte kirker og boli18
ger, utformet medaljer og utsmykket kister, malte faner, skilt og teaterkulisser. Og det var så sent som i 1972 at de siste svenneprøvene i Norge ble avlagt der det var krav om utføring av selvstendig dekorativ maling. Norske malertradisjoner har helt siden senmiddelalderen vært under sterk innflytelse fra utlandet, både i form av inn- og utvandring. Norske svenner som dro ut på såkalte svennevandringer var lenge viktige for fagets utvikling, en tradisjon som varte helt frem til første verdenskrig. Det var vanlig å dyktiggjøre seg ved å ta seg arbeid rundt hos ulike mestre, ofte i Tyskland, Italia, ØsterrikeUngarn og Frankrike. Selv om denne tradisjonen etter hvert ble svekket, er den ikke utdødd. Det finnes utvekslingsprogrammer for lærlinger gjennom EU, og noen av de malermestrene jeg selv har arbeidet for hadde gjennomført slike studiereiser på egen hånd da de var unge. Noen av dem var arbeidergutter med en kunstnerisk åre, som aldri hadde sett det som en mulighet å gå på kunstskole, og som fikk utløp for talentet sitt gjennom håndverket. De mange bybrannene i norsk historie har også bidratt til å skape etterspørsel etter håndverkere fra utlandet. Slik fikk vi både nye impulser, teknikker og materialer. Betegnende nok var hansabyen Bergen lenge den ledende håndverksbyen i Norge, og den eneste som hadde et malerlaug, fra 1743 til 1869. Utdanningsløpet deres ble retningsgivende for malerfaget også i de andre byene.4 Det var først da den nye håndverksloven av 1839 opphevet laugsvesenet og fjernet det kunstneriske aspektet ved utdanningen, at det ble stiftet mesterforening i hovedstaden. Fra midten av 1800-tallet fulgte en periode der det ikke ble stilt noen krav om faglig dyktighet for å drive i malerfaget, noe som skulle vise seg å være ødeleggende for kvaliteten på mye av arbeidet som ble utført. I 1894 ble det derfor vedtatt en ny håndverkslov, som sa at ingen kunne etablere seg som håndverksmester uten å ha avlagt svenneprøve. I tillegg til disse utdannede malerne fantes det også mange formelt sett ufaglærte malere i Norge, som gjerne drev utenfor 19
byene. I motsetning til i mange andre land var det ikke bare borgere, embetsmenn og handelsfolk som dekorerte hjemmene sine, men også bønder. Det at bygdenes frihåndverkere sto utenfor byenes laug og formelle utdanningstradisjoner, betydde ikke at kvaliteten på arbeidet var noe dårligere – noen ganger snarere tvert imot. På bygdene fantes det en enorm rikdom i ulike teknikker og motiver, og ifølge Jon Brænnes verk om dekormaling drev blant annet malerne i Vest-Telemark og Hallingdal «profesjonen opp til et svært høyt nivå», både i form, fargebruk, komposisjon og teknisk utførelse. De hadde ikke formell utdanning, men hadde lært gjennom selvstudier og av hverandre. Disse dyktige dekormalerne har ganske misvisende blitt kalt for «rosemalere», selv om de sjelden eller aldri malte en eneste rose.5 Siden har også mange andre malere begynt i faget som ufaglærte, uten skole i forkant. I motsetning til på bygda, der laugenes manglende kontroll først og fremst var positiv og bidro til en berikelse av malerfaget, bød de ufaglærte i byene på andre utfordringer – ikke minst knyttet til lavlønnskonkurranse og faglig forvitring. Da malersvennen «O.B.» tok til orde for å samle Kristianias malersvenner i en ny fagforening i Vort Arbeide i november 1884, rettet en del av harmen seg mot at mesterne var i ferd med å «ødelægge professionen, ved at dra ind alle slags folk, som sjøfolk, feiere, sjauere og forresten alt mulig i standen».6 Den mest nærliggende måten å forhindre dette på var beslektet med laugstidens monopol-tenkning, og det ble gjort forsøk på å stenge de ufaglærte ute, både fra yrket og fra fagforeningene. Siden slo man inn på en annen, mer inkluderende strategi, der det i stedet kom til å handle om å bistå de ufaglærte med å få formalisert kompetansen sin, og fylle på med den teorien de trengte for å kunne avlegge svenneprøve. I de første etterkrigsårene, da landet skulle bygges opp etter krigen, valgte man denne inkluderende linjen. I hele det forutgående tiåret hadde det blitt utdannet altfor få malere, og med alle de store bygge- og restaureringsoppgavene som ventet, strøm20
met det mange ufaglærte inn i bransjen i blant annet Oslo. Ettersom malernes fagforening den gang stilte krav om å være faglært for å kunne melde seg inn, endte de ufaglærte også opp som uorganiserte, som «arbeidet etter mestrenes betingelser».7 Fagforeninga i Oslo bestemte seg da for å endre praksis, og begynte å tilby medlemskap til de ufaglærte. Kort tid etter satte de i gang med såkalte perfeksjoneringskurs for å løfte de nye kollegaene opp på nivå med de faglærte. Allerede i 1898 hadde foreninga i Oslo startet en egen malerskole for medlemmene, finansiert med lån fra streikekassa, med dag- og kveldsundervisning i dekorasjonsmaling og tre- og marmorimitasjon. Men det var først og fremst et tilbud til de som allerede var svenner.8 I etterkrigsårene gikk fagforeninga sammen med malermestrene, og arrangerte egne kurs for ufaglærte. Kursene fikk økonomisk støtte fra Yrkesopplæringsfondet, og kommunen stilte til rådighet store arbeider på skolebygninger til «vanlig kostpris», slik at det ble mulig å betale kursdeltakerne vanlig tarifflønn i kurstiden. Den første skolen som ble pusset opp på den måten var Sagene skole. Kurset ble en stor suksess. Etter anbefaling fra kurslederne eller et akkordlag fikk de som viste seg dugelige fortsette i faget, og fikk betegnelsen «ikke faglært» strøket fra medlemsboka. Slik kom man over den verste arbeidskraftmangelen, og unngikk et stort innslag av ufaglærte og uorganiserte i bransjen. I 1958 kunne Oslo-foreninga fastslå at dens 1400 medlemmer «omfatter samtlige malere som arbeider der hvor foreningen har sitt virkeområde».9 I dag anslår leder Petter Vellesen i Oslo Bygningsarbeiderforening at andelen organiserte malere i hovedstaden er på under ti prosent, med forbehold om at det er vanskelig å beregne nøyaktig. Det eksisterer ingen krav man skal oppfylle for å kunne drive et malerfirma, og ettersom investeringene knyttet til produksjonsutstyr er minimale, kommer du langt med en malertrapp, litt verktøy og noe maling. Forskere fra Frischsenteret og Institutt for samfunnsforskning ved Universitetet i Oslo har sammenlignet 21
lønnsutviklingen i malerfaget med andre byggfag, og vist at fag uten sertifisering og kompetansekrav, som murer, maler og tømrer, har hatt en langt dårligere lønnsutvikling enn fag som har en slik beskyttelse, som rør og elektro.10 Slike erfaringer lå blant annet til grunn for den uttalelsen El og It-forbundets utdanningskonferanse vedtok i 2016, som krevde flere lovregulerte krav til kvalifikasjoner for å få lov til å utføre arbeid innen bygg og anlegg. Det samme kan man si om Norsk Lokomotivmannsforbunds langvarige og suksessrike streik for kvalifikasjonskrav høsten 2016. Fellesforbundet, Boligprodusentenes forening og Byggenæringens Landsforening har på sin side lenge jobbet for et seriøsitetsregister som kan løfte kompetansekravene i byggenæringen. Høsten 2016 kom de i mål med et register som skal ligge under Direktoratet for Byggkvalitet, men de lyktes ikke i å få med kommunalminister Jan Tore Sanner på å legge inn krav til kompetanse i registeret. Mens byggebransjen venter på et annet politisk flertall, kan man for malerfagets del oppsummere situasjonen som at kvaliteten på arbeidet har falt, organisasjonsgraden har sunket, bedriftsklubbene forvitret, og lønningene stagnert eller til og med sunket. Samtidig har søkertallene til malerutdanningen blitt dramatisk redusert. Forklaringen er nokså enkel: For hvem vil vel bli maler, dersom bransjens viktigste prioritering ser ut til å være billigst mulig arbeidskraft?
Rølp og rot
Da 1980-tallets jappetid og høyrebølge kræsjlanda i en alvorlig krise på begynnelsen av 1990-tallet, ble byggebransjen særlig hardt rammet av arbeidsløshet. På kort tid forlot over 50 000 kvalifiserte ansatte bygg- og anleggsnæringen. 1 Da tidene ble bedre, førte det likevel ikke til at de store entreprenørene begynte å ansette igjen. I stedet satte de bort arbeid til underleverandører og utleiefirmaer, ofte i lange og intrikate kontraktkjeder. Dette åpnet nye muligheter for de som ønsket å tjene raske penger, og som med den aller største uvilje betalte skatt, avgifter og lønn til sine ansatte. Da jeg begynte å jobbe som maler på slutten av 1990-tallet var ikke bransjen ukjent med banditter, svart arbeid og sosial dumping. Region Oslo av Fellesforbundet publiserte regelmessig en Ti på bånn-liste over de mest rølpete bedriftene i hovedstadens byggebransje. Det var ei liste som inneholdt erfarne konkursryttere, forhenværende smuglere, tørste gründere som drev sjappa si fra diverse skjenkesteder langsmed Grønlandsleiret, og andre små og store skurker. Det de hadde til felles var at de besatt langt mer ekspertise i hvordan man kan unndra fellesskapet, de ansatte og kreditorene midler, enn i hvordan man oppfører bygninger. På min nabolagspub den gangen, Galgeberg Corner, fantes det adskillige svartmalere. Noen av dem kombinerte trygd med uformelle og ofte dårlig betalte arbeidsoppdrag. Flere av elevene på maler- og tapetsererlinja på Stovner videregående spedde også på den magre lærlinglønna ved å jobbe litt i gråmarkedet på si, 23
for malermestre med minst ett bein i den svarte økonomien, som betalte lønna i kontanter. Jeg vet det, for jeg gjorde det selv en gang eller to. Fellesforbundet i Oslo hadde en jevn strøm av saker mot flere av disse bandittene, og organisasjonsarbeiderne Tor Mostue og Kjell Skjærvø fløy jevnlig i skifteretten og slo dem konkurs. Dette var flere år før polakker, litauere, rumenere og kosovoalbanere strømmet til byggebransjen. De som jobba svart var svenske, danske, finske og norske, det samme var arbeidsgiverne og oppdragsgiverne. Byggebransjen i Oslo hadde med andre ord et frynsete rykte lenge før EU ble utvidet østover i 2004. Vi hadde en omfangsrik rølpeliste, men den representerte likevel et klart unntak fra hovedregelen. Det svarte arbeidsmarkedet fantes, men arbeidskraften måtte ofte skaffes til veie på skjenkesteder eller via bekjente. Etter at reglene for utleie av arbeidskraft ble liberalisert i 1999 (en liberalisering som blant annet bygningsarbeiderforeningene i Oslo gikk ut i politisk streik imot), ble det mulig for bemanningsselskapene å leie ut arbeidskraft i byggenæringen. Det er et tema jeg vender tilbake til i bokas neste del, «å herske gjennom skrekk». Men i likhet med de grå og svarte arbeidsgiverne hadde heller ikke bemanningsselskapene særlig stor tilgang på arbeidskraft, utover de svenskene, danskene og finnene som faktisk foretrakk å få svart betalt, og muligheten til å arbeide lange dager og helger mens de var her. De fleste andre ønsket derimot ikke å jobbe for et utleieselskap, så lenge det fantes fast jobb å få hos de store entreprenørene og i mesterbedriftene. Alt dette forandret seg da ti nye europeiske land ble med i EU i 2004. Med det ble Norge del av et arbeidsmarked omtrent hundre ganger større enn vårt eget.2 De første fem årene mellom 2004 og 2009 ble det gitt mer enn 150 000 arbeidstillatelser til arbeidstakere fra de nye EU-landene. Kjell Skjærvø beskriver i sin håndbok om sosial dumping at 24
denne utvidelsen innebar en dramatisk endring i EUs indre marked og i den europeiske kapitalistiske økonomien. Den gjorde det vesteuropeiske tjenestemarkedet tilgjengelig for tusenvis av arbeidsgivere i øst, samtidig som det ga arbeidsgiverne i vest en nærmest ubegrenset tilgang til billig arbeidskraft fra de nye EUmedlemsstatene. 3 Den konkurranseutsatte industrien hadde lenge kjent på konsekvensene av globaliseringen, og hadde på godt og vondt levd med virkningene av økt mobilitet for arbeidskraft, varer, tjenester og kapital på tvers av landegrensene. Byggenæringen hadde vært beskyttet mot mye av dette, siden det nå engang er slik at mesteparten av det som skal bygges, må bygges der det skal stå. Bransjen var derfor regnet som en del av såkalt «skjermet sektor», sammen med tjenester som hårklipp og undervisning. Med EU-utvidelsen var det slutt på denne beskyttede tilværelsen: Små og store utenlandske entreprenører entret ettterhvert anbudskonkurransene, og mange arbeidsfolk fra Øst- og Sentral-Europa fant veien til Norge for å jobbe. En god del av dem trodde de skulle ankomme noe tett på et arbeiderparadis, der det var stell på alt og hvor folk var til å stole på. Bransjen som sto og ventet på dem var dessverre innstilt på noe annet.
Fra rølp til sosial dumping
Hvis du ser på polakkernes ansigter. Hvis du ser på deres arbejdstøj. Hvis du ser på deres sko. Hvis du ser, hvad de får at spise, så fremgår det tydeligt, at de danske byggepladser på ingen måde er det paradis, som polakkerne drømte om at komme til. Polakkerne er ikke nær så afslappede og veltilpasse som danske håndværkere. Robert Olejnik, polsk organisasjonsarbeider i fagforbundet 3Fs København-avdeling 1
Før EU-utvidelsene i 2004-2007 var de fleste store byggeplasser organisert. Ikke ved at alle var organisert, men ved at et stort mindretall eller et lite flertall var det – og gjerne alle de som arbeidet for hovedentreprenøren. Det betydde at det fantes et oppegående tillitsmannsapparat på byggeplassen, og at det var de organiserte som satte standarden. For de uorganiserte og samfunnet rundt fungerte det greit at de organiserte dro lasset for en stor mengde gratispassasjerer. Ettersom de fleste arbeidsgiverne fulgte den standarden de organiserte satt, trakk mindretallet bransjen opp på et nivå der det var orden på både lønn og arbeidsmiljø. Det var som en vaksine: Så lenge et tilstrekkelig antall betalte kontingent, var også resten trygge. Det tok ikke lang tid fra østutvidelsen var et faktum til vi som var organisert stadig oftere møtte uorganiserte folk som var grovt underbetalte, også på de store prosjektene. Noen av dem fikk hjelp gjennom direkte aksjoner fra sine organiserte kollegaer. En venn og malerkollega fikk for eksempel vite at de estiske malerne 26
på byggeplassen jobba for knapper og glansbilder. Da han og arbeidskameratene fikk høre om dette, besluttet de å avholde et byggeplassmøte til det var rydda opp i forholdet. «Møtet» var i alt annet enn ordet en sitt-ned-streik. Og det virket. Men det skulle ikke ta lang tid før disse styrkeforholdene var snudd opp-ned: De organiserte arbeiderne ble redusert til et lite mindretall eller forsvant helt, også på mange av de største byggeplassene. De uorganiserte gikk gjerne på minstelønna eller under, og manglet mange av de sosiale rettighetene deres organiserte kollegaer hadde kjempet for og tok som en selvfølge. De uorganiserte arbeidernes arbeidsgivere hadde i tillegg et viktig konkurransefortrinn som kom til å bli mye etterspurt i en byggebransje der anleggslederne ble stadig dårligere til å planlegge og tilrettelegge, og hvor byggefristene var knappe og anbudskonkurransene harde: De kunne stille med arbeidskraft etter behov og på kort varsel, arbeiderne kunne med enkelhet jobbe langt utover normalarbeidsdagen og ofte uten overtidstillegg, og de kunne bemanne opp og ned uten å ta hensyn til elementære rettigheter som vern mot usaklige oppsigelser. Dette var arbeidsfolk som kjente lite til fagforeninger eller som til og med var skeptiske til den slags levninger fra Sovjet-tida, de stilte behagelig få krav, og skulle de finne på å gjøre det, hadde de ofte noen over seg som visste å sette dem på plass. Det var ikke tilfeldig at disse menneskene sjelden ble omtalt som arbeidere eller medarbeidere, men stort sett var henvist til sekkebetegnelsen «utenlandsk arbeidskraft», både av de som ville dem vel og av alle de andre. I den offentlige debatten ble dette av flere fremstilt som et komparativt fortrinn som disse arbeiderne måtte få lov til å benytte seg av. Deres konkurransefortrinn var så å si at de var vant til å stille få krav og arbeide hardt for lav belønning. Men svært få av de arbeiderne vi møtte ute på byggeplassene bekreftet den historien, tvert imot, de som gikk med på å arbeide for 60 kroner timen var også gjerne villige til å arbeide for 160 kroner timen. Og mange av de som kom, fortalte at de ikke bare kom hit for å 27
finne arbeid; de kom for å finne godt arbeid, som det var lite av i deres hjemland. Dessuten skulle de jo faktisk leve her i Norge mens de bygget landet, og måtte forholde seg til det norske kostnadsnivået. For mange ble oppholdet også lenger enn planlagt, og de bosatte seg her etter hvert permanent. Før de eventuelt hentet ektefelle og barn skulle de ikke forsørge bare én, men to husholdninger: Én i Norge og én i hjemlandet. Selv om mange av østeuropeerne etter hvert ble østeuropeiske nordmenn, opphørte de ikke å være «polakker» på arbeidsmarkedet. Det ble gjerne forventet at de skulle jobbe «polske» arbeidsdager etter at de selv hadde fått barn som skulle hentes i barnehage eller leveres på trening. I tillegg ble de gjerne betalt minst mulig og lønnet som ufaglærte, selv når de var dyktige fagfolk med lang bransjeerfaring, og fikk stort sett bare jobbe sammen med andre østeuropeere, ikke som fast ansatte i ordinære håndverks- og produksjonsbedrifter, men som løs- og dagarbeidere. Noen av de første utenlandske arbeiderne jeg selv var med på å organisere, var en gruppe latviske arbeidere som jobbet med å bygge ut boligområdet i Rolvsbukta på Fornebu, der Peab var hovedentreprenør. De kom til Norge i 2006, som ansatte i det latviske selskapet LatNord SIA. Det var et selskap som ble etablert utelukkende for å holde det norske firmaet NC Entreprenør AS med innleid latvisk arbeidskraft. Gjennom ytterligere et kontraktsledd ble de utleid til oppdrag for en rekke av de landsdekkende entreprenørbedriftene, på forskjellige byggeplasser i Oslo-området. Våren 2007 registrerte eieren, en norsk låseselger med forbindelser til Latvia, et nytt selskap i England. Det fikk navnet Euro Arbeidskraft LTD. Samtidig registrerte han en norsk avdeling av selskapet, Euro Arbeidskraft NUF, et såkalt norskregistrert utenlandsk foretak. Arbeiderne ble deretter overført til det nye selskapet. De latviske arbeiderne fikk deretter beskjed om at de fra nå av skulle være enkeltmannsforetak. På spørsmål om hva som 28
skjedde om de ikke ville registrere seg som selvstendig næringsdrivende, fikk de beskjed om at da kunne de reise hjem. I stedet for arbeidsavtaler fikk de latviske arbeiderne avtaler om «oppdragsformidling», og i stedet for lønnsslipper fikk de «fakturaer» som ble sendt til Euro Arbeidskraft. Fakturaene var skrevet ut av arbeidsgiveren, men fremsto som om de var skrevet av arbeiderne selv. Dette arrangementet fungerte helt fint, inntil arbeiderne ble klar over at de ikke var registrert i merverdiavgiftsmanntallet, og at det heller ikke var søkt om forskuddsskatt for dem. Da de kom i kontakt med oss i Oslo Bygningsarbeiderforening, hadde de i praksis arbeidet 8 måneder som utleid på forskjellige byggeplasser, uten at skattemyndighetene hadde mottatt en eneste krone. De hadde vært del av en omfattende moms- og
Streik førte til seier. En gruppe latviske «enkeltpersonforetak» la ned arbeidet med krav om å bli ansatt – og vant. Her sammen med ombud Ina Holmstad (foran) og Kjell Skjærvø (tredje fra venstre) i Oslo Bygningsarbeiderforening. 29
fakturasvindel, og uten arbeidskontrakter sto de i fare for å måtte forlate landet. «Vi føler oss lurt, fornærmet og ydmyket», sa de til Aftenposten, som var med da arbeiderne la ned arbeidet i en sit down-streik og krevde å bli ansatt.2 Aksjonen førte raskt til seier; allerede samme dag fikk de arbeidskontrakter hos underentreprenøren de hadde vært utleid til, og med fagforeningas hjelp fikk de avviklet enkeltmannsforetakene de var tvunget til å opprette. Siden fulgte en endeløs rekke av liknende saker: Arbeidere som var underbetalt eller som ikke fikk betalt i det hele tatt, som arbeidet under farlige forhold og bodde under uverdige forhold, arbeidere som sjelden fikk ordentlige ansettelser. Flere av disse sakene ble dekket av medier i landene de kom fra, under overskrifter som «vill vest i Norge» og «Norge er et helvete for litauere».3 Da dette «nye arbeidslivet» hadde fått virke et par år, var det ikke lenger de organiserte som satte standarden, men de uorganiserte. I virkeligheten er det ikke mye som er nytt ved dette arbeidslivet; det er riktigere å kalle det en krapp u-sving, tilbake til de forholdene som eksisterte før arbeiderbevegelsen fikk makt og innflytelse. Rølpet i utkanten var blitt til omfattende sosial dumping i kjernen – og det var de utenlandske arbeiderne som var de første og tydeligste ofrene.