Huset ved elven

Page 1



hannah richell

huset ved elven Oversatt av Dorthe Erichsen, MNO


Hannah Richell Originalens tittel The River Home Oversatt av Dorthe Erichsen © Hannah Richell 2020 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-66130-4 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Depositphotos Forfatterfoto: © Claire Newman-Williams Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Will



pro l og

I søvne stiger minnene frem, ubedt. Trær står der som mørke skygger, viser vei gjennom frukthagen. Den syrlige sødmen av epler stiger opp fra det lange gresset, mens elven der nede glir stille forbi. I mørket, bak dirrende øyelokk, husker hun gjæret brusing av sider mot tungen, lyspærer som danser som ildfluer over trebryggen, latter som bærer over vannet. Følelsen av papir trykket mot ansiktet, grepet fra fingrer mot hud, tykk svart gjørme på de oppskrapte og blodige hendene, en smerte som føltes som om huden ble skåret med glass. Dypt inne i søvnen dukker duftene, lydene, fargene fra fortiden frem, og alt det hun har begravet – hemmelighetene, mørket – vender tilbake til henne. Hva har du gjort? Hva i himmelens navn har du gjort? Det er noe hun måtte lære seg for mange år siden – rått og brutalt – og som hun vet at hun aldri vil glemme: Selv den søteste frukt faller ned og råtner til jord, til slutt. Uansett hvor dypt du begraver smerten, vil skjelettet av den hjemsøke deg, som den kvalmende duften fra de eplene, som gjenklangen av en sommerkveld, som elven der den nådeløst følger sitt løp.

7



m a n dag

Vet ikke om du har dette nummeret ennå, men du må komme hjem. Lucy skal gifte seg. På lørdag! Jepp. Ring meg. Klem Eve Sendt 18.09.18, kl. 17.58

Eve sier hun har tekstet deg. Vær så snill, kom. Jeg trenger deg. Klem Luce Sendt 18.09.18, kl. 20.49

9


t i rsdag

1 Margot våkner av lyden av togfløyten som skingrer i en tunnel. Kinnet er klamt der det har hvilt mot vinduet, og en velkjent duft, søt og tung, ligger i luften. Da hun åpner øynene, møter hun blikket til en liten jente som sitter på den andre siden av det oppslåtte togbordet. Hun har på seg røde hodetelefoner med spisse katteører på bøylen, og setter akkurat tennene i et eple. Sammenkrøllet papir fra en rosa matboks ligger strødd mellom dem. Margot ser fra matboksen til eplet, og deretter tilbake til jentas ansikt. Hun ser ut til å være sju-åtte år, med blå øyne og gyllenblondt hår i to sirlige fletter. Det er noe ved jentas utseende som minner om Lucy, selv om jentas midtskill er snorrett og flettene stramme og like tykke. Søsterens barndomsfletter hadde aldri vært sirlige. Håret hennes ble som regel temmet i to bustete fletter ved frokostbordet, av Eve eller faren. Lucy hadde alltid vært et vilt virvar av en jente – men nå var hun selvsagt ingen jentunge lenger, men en voksen kvinne som snart skulle gifte seg. Meldingene var kommet kvelden i forveien. Den fra Eve var den første som blaffet opp på Margots telefon, akkurat idet hun låste seg inn i den tomme leiligheten. Hun hadde skummet gjennom den mens hun sto på kjøkkenet og ven10


tet på vannkokeren, og hun hadde måttet lese den to ganger før innholdet hadde sunket inn. Lucy skulle gifte seg, og det om mindre enn en uke? Den mellomste av søstrene hadde alltid vært impulsiv – hadde en tendens til å handle spontant og plumpe ut med alt hun tenkte, uten tanke på konsekvensene – men på dette siste innfallet sto det skrevet katastrofe med store bokstaver. Det var typisk Eve også, eldstesøsterens irritasjon og fordømmelse skinte igjennom den sparsomme tekstmeldingen. Og kanskje, tenker Margot – vender seg mot togvinduet og studerer speilbildet sitt i glasset, studerer de blodskutte øynene og kjenner smaken av den sure vodkaen som henger igjen bak i halsen – typisk for henne selv også. Jenta midt imot knasker i vei på eplet, brune kjerner er nå synlige i de hule rommene i kjernehuset. Margot betrakter henne, venter på at hun når som helst skal kaste epleskrotten, eller kanskje gi den til kvinnen – tydeligvis moren – som sitter bøyd over en bok ved siden av henne. Men den lille jenta fortsetter å tygge i seg eplet, til kjernehuset, kjernene og til slutt også den tynne, brune stilken har forsvunnet inn i munnen hennes. Ja, akkurat som Lucy. Hun ser henne så tydelig for seg: Avklipte dongerishorts og lange, brune lemmer, liggende på et teppe mellom nedfallsfrukten under trærne i frukthagen, det brede smilet og det lange, blonde håret i en bustet vifte rundt ansiktet. Margot sukker. Hun tenker på drikkevaretrallen som skranglet forbi for en halvtime siden, og på de innbydende, klirrende miniatyrflaskene. Hun skulle ønske at hun ikke hadde vært så prinsippfast. Hun skulle ønske hun hadde kjøpt én i det minste, bare for å løfte bakrusens slør. Jeg trenger deg. Jenta midt imot slikker seg på fingrene og kaster et blikk 11


mot Margot, leppene former seg til et smil. Margot nikker alvorlig til henne før hun snur seg vekk og lener hodet mot vinduet. Tre ord. Det var alt som skulle til for at hun skulle omgjøre sin beslutning. For Margot vet hva det vil si å trenge noen. Hun kunne ikke ignorere Lucys bønn. Så her sitter hun nå, mot bedre vitende, på vei hjem til Windfalls. Hva i himmelens navn tenkte hun på?


2

Eve står i den nederste frukthagen, den ene hånden er presset mot brystet, den andre skygger for solen mens mannen fra partyteltutleiebyrået rusler rundt mellom trærne og uffer seg høylytt. Hun liker ikke det skeptiske uttrykket hans, heller ikke hvordan han hele tiden bøyer seg ned og rister megetsigende på hodet mens han vurderer bakkehelling og grunnforhold. «Det er temmelig myrete,» sier han, stiller seg ved siden av henne. «Og hellingen er ikke ideell, men jeg tror vi får det til. Det er nok plass mellom trærne til å sette opp telt på ni ganger tolv meter, det bør gi rikelig plass til alle gjestene. Var det ikke rundt femti du sa?» «Det er litt over seksti nå.» Mannen suger luft inn mellom tennene og skotter på skriveplaten. «Vi kan ordne det torsdag morgen. Da får dere tid til å pynte.» «Flott. Er du sikker på at det går greit her nede?» Bakken føltes illevarslende myk under støvlene. Vil teltpluggene virkelig klare å holde partyteltet fast? Mens hun forestiller seg et enormt hvitt telt som løftes til værs og flyr av sted tvers over dalen, forsøker hun samtidig å ignorere den stramme følelsen i brystet. Det er som om en iskald 13


knyttneve strekker seg inn i brystkassen og klemmer rundt hjertet. «Du trenger ikke engste deg,» sier han, leser ansiktsuttrykket hennes. «Vi skal sørge for at det blir bra. Nydelig sted dere har,» legger han til med ekte anerkjennelse i stemmen. Eve snur seg og betrakter omgivelsene. Frukttrærne står tunge av modne epler. Fugler kvitrer i de frodige, grønne trekronene, mens solen, akkurat over middagshøyden, bader landskapet i et gyllent, høstlig skjær. Under den skrånende frukthagen glitrer en stripe elv som et speil, synlig mellom trærne når de beveger seg i brisen. Bak henne rager de honningfargede skorsteinene på Windfalls mot den blå himmelen. Det store steinhuset fra 1600-tallet har aldri vært vakrere, der det står i det myke septemberlyset, med brede, malte skyvevinduer, grått skifertak og kaskader av blåregn som klynger seg til fasaden. Men Eve klarer ikke å fokusere på barndomshjemmets skjønnhet; hun er altfor opptatt av tanken på flagrende partytelt, og catering, og hva de skal gjøre hvis det begynner å regne mellom i dag og lørdag, slik at hagen blir til en diger, myrete gjørmesklie. Men alt dette er tross alt bare planleggingslogistikk – oppgaver som kan krysses av på en liste. Når hun sammenlikner dem med den langt mer bekymringsverdige tanken på at familien skal samles for første gang på åtte år, er det ikke rart hun får panikk. Høy, tenker hun, og ønsker hun hadde tatt med seg penn og papir. Noen høyballer fra en av bøndene i området vil gjøre susen. De blir i tillegg en rustikk dekorasjon … og folk kan til og med sitte på dem … og de vil dessuten være nyttige hvis været slår seg vrangt og bakken blir altfor sølete. Og så må hun få ordnet strømforsyning. Et aggregat av et eller annet slag, eller ledninger 14


strukket ned fra huset. De må ha et dansegulv og belysning. Fjøslykter hadde vært fint, men hun er usikker på om de får lov å bruke levende lys inne i teltet. Alt dette må hun huske å gå igjennom med mannen fra utleiebyrået. Hun kikker seg rundt etter ham, og oppdager at han har vandret av sted mellom trærne med målebåndet, og samtidig kommer moren hennes til syne på hagestien fra huset. Det gråstripete håret henger i tjafser fra den løse knuten, den fargestrålende silkekimonoen flagrer bak henne, og det hvite bomullsstoffet i den lange, hvite nattkjolen lyser i ettermiddagssolen. Som tenåring pleide Eve å krympe seg i flauhet over morens alternative tilnærming til påkledning. Hun pleide å undre seg på om det var fordi Kit tilbrakte så mye tid i sine oppdiktede verdener, at hun var så fullstendig uvitende om alt som het mote og kleskoder. Hun hadde fundert på om hun gjorde det for å sette døtrene i forlegenhet, eller sjokkere dem fordi hun kanskje syntes de var altfor snerpete. Men etter alle årene med ydmykelser var Eve kommet frem til at Kit rett og slett ikke brydde seg noe særlig om hvordan hun så ut. Siden hun satt begravet i bøkene, merket hun knapt hva hun hadde på seg, like lite som hun merket at kjøleskapet var tomt eller huset skittent. Klesvalget ble avgjort av hva som lå slengt over stolryggen på soverommet, og dermed var nærmest for hånden. Det var bare slik moren var skapt. Mannen fra utleiebyrået skvetter til ved synet av henne, men Eve blunker nesten ikke engang. «Jeg så varebilen ute på gårdsplassen,» sier Kit da hun kommer innenfor hørevidde. «Alt er under kontroll.» «Er Lucy her sammen med deg?» 15


«Nei,» svarer Eve. «Jeg vet ikke hvor hun har gjort av seg.» «De setter det vel opp her i frukthagen, ikke sant?» spør hun, og skotter mot mannen med målebåndet. «Ja, det er det beste stedet.» Kit vender ansiktet mot himmelen og lukker øynene. «Det er nydelig her nede.» «Jeg tenkte vi kunne henge opp vimpler og kulørte lyslenker langs stien fra huset for å vise vei. Det kommer til å ta seg fint ut når mørket faller på. Men alt sånt krever naturligvis mer tid og arbeid,» tilføyer Eve. Akkurat nå er hun ikke sikker på om de får til det mest grunnleggende i dette planleggingsmarerittet før lørdag. «Gjør det du mener er best, vennen min. Jeg er sikker på at det blir flott.» Knyttneven klemmer hardere i brystet. Det er så typisk Lucy å kaste dette hastebryllupet rett i fanget på dem, si at hun vil ha en «’enkel’ feiring … en privat vielse på tinghuset, fulgt av ‘en liten sammenkomst’ på Windfalls … hele familien samlet … ingen stor greie», og mens en del av Eve beundrer søsterens ønske om å unngå bryllupsmaskineriet med alle sine greier og alt presset som følger med, så er det ikke til å komme fra at slike sammenkomster «ikke bare skjer». Uansett hvor spontan Lucy ønsker å være, uansett hvor avslappet moren virker, så er det en grunn til at vordende ektepar planlegger festen flere måneder i forveien. Si ordet «bryllup», og om det er aldri så mye i siste liten, vil gjestene ankomme med visse forventninger. Mat. Vin. Musikk. Dans. Slik er det bare. Hun og Andrew hadde gjort det på den rette måten. De hadde gitt seg selv et helt år på å planlegge dagen. Lokaler var blitt grundig inspisert. Innbydelser med monogram var blitt sendt ut flere måneder i forveien. Catering, kjo16


leprøving, DJ, bryllupskake, blomster og fotograf var alt blitt arrangert med Eves velkjente omhu, og med unntak av en brukket hæl på en brudepikesko, hadde hele bryllupet gått som en klokke. Lucy, på sin side, forventer tydeligvis at musikk, pynting, mat og drikke bare «skjer», at noen små bryllupsfeer kommer svevende inn for å ta seg av alt sammen. Eve sukker. Det hadde vært mulig å få det til, hvis det bare dreide seg om noen få gjester. Men Lucy hadde, i kjent Lucy-stil, annonsert de sprø gifteplanene for bare noen få dager siden, og deretter sendt ut en åpen e-postinvitasjon til alle vennene sine. «Ikke være redd,» hadde hun sagt. «Det er så kort varsel at det blir bare noen få som får det til. Kun de nærmeste.» Men snøballen hadde rullet, og det som for noen dager siden var en enkel liten fest, hadde vokst til helt andre dimensjoner. Ved siste opptelling hadde sekstifem stykker takket ja. Fem vegetarianere. To veganere. En glutenfri. En laktoseintolerant. Hva feilte det disse menneskene? Hadde de ikke egne liv, ferier, kalendere på kjøleskapsdøren fylt med nedrablede avtaler som måtte sjongleres? Det var bare så Lucy, så latterlig naivt og kaotisk. Som om ikke Eve har mer enn nok å holde på med allerede, med hus og hjem og deltidsjobb på kontoret til et lite rekrutteringsbyrå, med Andrew som jobber døgnet rundt i sitt IT-konsulentfirma, og jentene med ballett, pianotimer, naturfagprosjekter og bursdagsinvitasjoner. På toppen av det hele skal hun altså organisere et helt bryllup på en uke, og hodet føles som om det skal sprenges. «Eve, vennen min … hva tror du om fyrverkeri? Og et bål, kanskje?» Stemmen til Kit bryter inn i tankerekken. «Det kunne ha vært ganske festlig, ikke sant?» Eve bare stirrer på moren. Bål og fyrverkeri? Tilføre litt 17


ekte pyroteknikk til det eksplosive følelsesmessige landskapet de allerede må manøvrere seg gjennom på lørdag? Kjempeidé. «Kanskje Andrew eller faren din kan ta ansvaret for det?» fortsetter Kit uten å oppfatte Eves motvillige holdning. Eve svarer ikke. Hun kan levende forestille seg Andrews oppsyn når hun forteller ham at han er blitt utpekt til leder for et improvisert fyrverkeri lørdag kveld. «Har noen hørt fra Margot?» «Lucy og jeg har tekstet henne, men vi har ikke fått noe svar.» Morens munn blir til en smal strek. «Leit å høre, men det er kan hende til det beste.» «Lucy kommer til å bli skuffet. Men hvis Margot dukker opp, må vi alle sammen gjøre vårt beste for å glatte over.» Hun sender moren et talende blikk. «Det er Lucys dag, tross alt,» legger hun til. Kit rynker pannen og snur seg mot dalen. Tanken på den flyktige lillesøsteren og hva hun kan være i stand til i denne trykkokersituasjonen av et bryllup, sender en ny bølge av panikk gjennom Eve. Det var ille nok for to år siden, da Margot hadde kommet hjem for å feire farens sekstiårsdag, selv om moren naturligvis ikke hadde vært invitert dit. Kit slår ut med hendene. «Ja da, ja da. Jeg ville aldri ha hindret Margot i å komme og delta i Lucys store dag, men før hun gir meg en unnskyldning eller forklaring, kan jeg ikke tilgi henne.» Hun snur seg tilbake mot Eve. «Kunne du ha tilgitt, hvis du var i mine sko?» Eve trekker brynene sammen. Hun undrer seg på om hun er den eneste som har lagt merke til hvor like Kit og Margot er, begge oppfarende og uforutsigbare, som ild. 18


Det Margot gjorde, var uforklarlig og, ja, kanskje utilgivelig. «Antakelig ikke, nei,» innrømmer hun. Kit nikker, virker fornøyd med svaret. «Jeg tviler på at hun vil komme.» Kan hende hadde det vært til det beste om Margot holdt seg unna. Det siste noen av dem trenger, er antakelig at Margot dukker opp og øker spenningsnivået ytterligere. Eve legger hånden på brystet igjen og kjenner hvordan hjertet hamrer. Pust med magen, sier hun til seg selv. Alt kommer til å gå bra.


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.