Caroline Albertine Minor
Hummerens skall Oversatt av Hilde Stubhaug, MNO
Caroline Albertine Minor Originalens tittel: Hummerens skjold Oversatt fra dansk av Hilde Stubhaug Copyright © Caroline Albertine Minor and Gutkind Forlag A/S, København 2020 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-68857-8 Utgitt med støtte fra Nordisk ministerråd
1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Kelly Winton Omslagsbilde: Fairfield Porter: A day indoors, 1962 © Fairfield Porter / ARS, New York / BONO, Oslo 2020 Sats: Type-it, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Ivan og Dunia
«I’m only pronouns, & I am all of them, & I didn’t ask for this You did I came into your life to change it & it did so & now nothing will ever change That, and that’s that. Alone & crowded, unhappy fate, nevertheless I slip softly into the air The world’s furious song flows through my costume.» – Ted Berrigan, Red Shift
Ja? (Hvem var det som ba meg komme?) Da er jeg her. Da har jeg kommet. Ingen svarer. Stillhet, stilker av gult lys gjennom tåke. En fuktig varme, ellers ingenting. Forbindelsen har åpenbart blitt brutt, hvis den noen gang ble opprettet? Kanskje det var en feil? En uregelmessighet i systemet, selv om det overrasker meg at noe sånt kan skje. Nei, jeg er sikker. Noen ba meg komme. Noen spurte etter meg, ellers ville jeg ikke vært her. Og jeg er jo her, nyvasket og med de stive gresstråene i enga mellom tærne. Lufta er krydret og heit som i en badstue og svir i neseborene når jeg puster inn. Et stykke unna, i bunnen av en bakke, står en klynge unge bjørketrær. Mellom de tynne, sebrastripete stammene beveger det seg et flakkende lys. Det hopper inn og ut mellom trærne som lyset fra en lykt noen bærer på strak arm tvers over en gårdshage. I en radius på noen meter rundt trærne er perspektivet forvrengt. Bjørkene buer seg hjulbeint utover på midten, for så, lenger opp, å bli strukket 9
lange og tynne. Kronene skrår inn mot hverandre, og lunden framstår på den måten som et tempel eller en pagode med vaklevorne søyler og et tett, grønnflimrende tak. Uten å nøle begynner jeg å gå i retning bakken og trærne. Tåka begynner å bevege seg virvlende for hvert skritt jeg tar, og det varer ikke lenge før jeg er gjennomvåt av svette. Den tynne strikkejakka klistrer seg til armene, og kjolen kryper opp mellom lårene. En vind stryker over enga og bøyer gresset i store, dovne porsjoner. Jeg stopper. Skyver håret bort fra panna og knytter strikkejakka om livet. Jeg ser opp, nå er bjørketrærne borte. Det er ingenting igjen av landskapet jeg så. Isteden er det spent opp noe som jeg best kan beskrive som et mektig, elastisk seil. Det vokser med blikkets retning, utvider seg og overtar tomrommet. Ingen steder er det ikke, og nå fyller det ut himmelen, eller hva man skal kalle det. Er alt. Det duver. Blir slapt og strammer seg, glir tilbake. Synet av seilet fyller meg med en gjennomtrengende lengsel, som om det jeg gleder meg til, for lengst er over. Jeg går nærmere, legger hodet bakover og lar blikket skøyte på den endeløse overflaten, jage fram over det store hvite, før jeg utmattet dumper ned på bakken og blir sittende sånn, med haka på knærne, motløs. Som en turist som venter på bussen i et fremmed land. Prisgitt en dunkel ruteplan. En annen kulturs smidige oppfatning av tid. Tiden som en kuppel, en skål i et tempel, som fylles og tømmes på en og samme tid. Eller som en loop. Ikke større enn en maur mot det hvite. Ikke større enn en maur i forhold til en maur i forhold til en maur mot det utstrakte hvite. Men bak ryggen på meg krever seilet taust oppmerksomheten min, å bli undersøkt nærmere. Stoffet er av ubestemmelig karakter, matt blankt som inni 10
et blåskjell, gjennomskinnelig uten å være gjennomsiktig. Tett inntil kan man ane et nett av fine, rosa årer; det er altså en slags hinne? Vevsaktig og sart. Så nydelig den er. Kan man tillate seg å, aldri så forsiktig … Bare med tuppen av – Åh! Den er kald, og fuktig av kondensvannet. Overflaten kjennes levende mot huden, som en nyfisket skrubbe. Etterpå snurrer det i fingrene, men det er ikke noe å se. Ingen merker, ingen tegn til rødskjær. Først nå legger jeg merke til lyden: en lav, elektrisk knitring. Jeg bøyer meg fram og legger det gode øret til. Jo. Det kommer uten tvil fra den. Popp rizzz popp popp poppopopp, sier den. Rizzz … popp … rizzz. Hårene i tinningene mine værer som følehorn i lufta. Jeg tar et skritt bakover, og da legger de seg pent ned. Fingrene mine har etterlatt seg et merke. Der huden har rørt ved hinnen, er duggen gnidd av, og under er materialet klart som en vindusrute. Årene avtegner seg tydelig i trådtynne, røde forgreininger. Rizz … Popp! RZZZZZZZZ, sier det da jeg trykker fingeren mot det gjennomsiktige. Så så, hvisker jeg, rolig, rolig. Og det er faktisk som om strømmen trekker seg unna. Bare en behagelig prikking mot huden min er igjen. Jeg gnir til jeg har blottlagt et område på størrelse med en asjett, og lener meg fram. Mørke. Stille og tett. Det er ingenting å se; men så skjer det noe ytterst til høyre: en puls, bevegelige tråder av lys som snor seg og danner figurer. Enkle sirkler og streker til å begynne med, men de blir raskt mer komplekse. Bildene bobler opp og strekkes lange, 11
før de med et smell samler seg i en sølvfarget kule. Kulen henger i mørket, dirrer litt, før den smelter utover og fyller rommet med et rødt skjær, og fra det fremkalles skikkelsene en etter en. Flyktige, fargeløse vesener som synes å være langt unna og under vann, inntil alt finner sin form, klikker og dreier en gang rundt. Linsen stilles skarpt inn – og der står det en kvinne på en dørmatte, hun holder på å ta farvel med noen. Ørene titter fram gjennom det korte håret. Den andre sier noe, men kvinnen hører det ikke, hun er allerede på vei ned trappa og ut på gata. På hoveddøra i nabohuset henger det en krans av kunstige blomster: blå, påskegule og rosa roser. Kvinnen skutter seg, rister solbrillene ut av håret og begynner å gå. Det ser ut til at hun har det travelt, hun forter seg av sted, opp en bratt gate, følger rekka med solvarme biler med harde skritt før hun til slutt stopper ved en sandfarget Ford som står parkert i skyggen av en palme. Hun setter seg inn og trekker genseren over hodet, hun har brune og senete armer som en sirkusartist, og så stikker hun nøkkelen i tenningen og rygger i høy fart ut fra plassen. Snur bilen og svinger inn på bulevarden. Hun flimrer. Bildet av kvinnen som kjører, blander seg med andre bilder. Som påmalte glassplater som dyttes inn over glassplater, opplyst nedenfra av en kraftig pære. Fortere og fortere går det, og snart er det umulig å holde fast på det enkelte motivet i mer enn få sekunder av gangen. En foss av bilder, en besatt karusell. Lys og farger slynger seg inn og ut mellom hverandre. Jeg moser ansiktet dypere inn i den myke, kalde ruten, og langsomt senker projektoren farten, til den lander på kvinnen igjen med et tørt klikk. Hun er som en sfinks bak de mørke brillene, fanget i trafikken, men fornøyd er hun ikke, man kan se det på hvordan hun snurrer på ringen. Rundt og rundt langfingeren. Ametysten kaster lyssplinter opp i biltaket. På venstre håndledd har hun en tatovering av en sammenkvei12
let slange, og idet hun lener seg fram etter noe i hanskerommet, gjenkjenner jeg med et støt eldstedatteren min. Til tross for solbrillene og hårfargen er jeg ikke i tvil. Nå blir det grønt, men det er for dem som skal svinge, og vi tok feil, begge to. Hun puster luft ut gjennom nesa, dunker musikkens rytme på rattet med siden på tommelfingeren. Så beveger de endelig på seg foran henne, låret strammer seg da hun trykker på gassen. Kan du høre meg? Hun ser rett fram, på veien, bilen foran. Lyktene er bleke i ettermiddagssola, himmelen over byen er matt som et brustent øye, og nå husker jeg alt i en kvalmende bølge. Erindringens påle gjennom hjertet. Det var tre til sammen. To store jenter og en gutt med strie krøller. Og jeg var moren deres. Lottemor. Bildekanten buler og blir svidd, som om noen holder en lighterflamme tett på overflaten. Horisonten disser som spekk, og de pillefargede husfasadene klapper sammen en etter en. Palmetrærne som har hveset i vinden, holder bladene i ro, og så, uten noe forvarsel, trekker himmelen innover og lukker seg om landskapet som en hånd om en stein. Den svake lyden av en klokke trekker meg tilbake. Jeg setter meg opp. Rundt meg er alt som før. Tåka. Varmen. Hinnens rolige åndedrett et par meter fra føttene mine. Har tiden gått? Ikke mye. Ikke mye tid. Kjolen har glidd opp og avslører to bulende lår. Jeg reiser meg, børster løst gress fra armene og beina, og ser det samtidig: 13
Der jeg har gnidd, har hinnen antatt en usunn farge. Åretegningene har blitt mørkebrune, noen steder svarte. Jeg retter meg mekanisk opp i forventning om møtet med en instans. Avsløringen. Å bli ført vekk. Under strenge blikk som forteller meg at jeg burde vite bedre, men det kommer ingen. Det skjer ingenting. Hva slags merkelig sprekk eller blindsone er det jeg har kilt meg fast i? Uansett er det bare rot. Den fuktige varmen har dampet opp fortidens konvolutter og spredd innholdet rundt meg. Jeg føler meg sjøsyk. Overlistet og gjennomvåt. Jeg vil melde meg og få ordnet opp i alt sammen. Komme med en oppriktig unnskyldning og be om å få slippe denne kroppen igjen så fort som mulig. Jeg hadde glemt alt om inkarnasjonens astronomiske tyngde, følelsen av et jernstempel som blir trykket ned og samler det virvlende frie i en tett kake under seg, hjernen som nagles til føttene av dirrende strenger, som hukommelsen umiddelbart begynner å spille hitlåtene sine på. Melde meg. Greit. Men hvor? Og til hvem? Jeg kniper igjen øynene. Gjennom disen er enga en støvete, fiolett flate. Det er ingen kiming å se, ingen følelse av noen avslutning. Alt er jevnt, alt tier. Jeg kjente igjen byen med en gang, fra filmene sikkert, jeg har aldri vært i USA selv. Hun var veldig tynn, og ikke helt ung lenger. Det betyr at gutten har blitt mann, og den mellomste for lengst en voksen kvinne. Hvis de da – Men hvorfor skulle de ikke det? Gi slipp på det! Rist det av deg, som Trille gjorde da hun 14
kom opp på stranda. (Sandkorn og dråper av havvann sto i en stålfarget glorie om henne.) Nysgjerrighet krever ingenting for å gro, bare karsen er mer beskjeden. Spørsmålene ligger som kirsebærsteiner på tunga. Svelg dem. En etter en. Med hinnen i ryggen begynner jeg å gå, rett fram og med faste skritt. Etter en stund stopper jeg og løfter hendene til munnen. Hallo? Stemmen min lander som en sko et par meter fra meg, og ingen svarer. Klokka er tilbake … nei, vent, den lyden der vet jeg godt hva er! Det er jo ikke noen klokke, men lyden av billige metallarmbånd som rutsjer nedover en arm og slår mot hverandre. Jeg snur meg rundt, og der, mindre enn to meter unna og iført den sedvanlige skinnjakka, sitter eksmannen min og smiler geitebukksmilet sitt, som om det ikke har gått både liv og en ubestemmelig mengde død siden sist vi så hverandre. Du kom for sent, det pleier du ikke. Troels! sier jeg, og etter alle disse årene klinger navnet hans fortsatt som en anklage i munnen min.