Homo deus av Yuval Noah Harari

HOMO DEUS

Yuval Noah Harari

HOMO DEUS En kort historie om i morgen Oversatt av Lene Stokseth lene.stokseth.no

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no

Originaltittel: Homo Deus: A Brief History of Tomorrow Copyright © 2015 by Yuval Noah Harari All rights reserved.

Norsk copyright © CAPPELEN DAMM 2017 Denne utgave, 2018 Oversatt fra engelsk av Lene Stokseth, MNO Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Omslagsillustrasjon: © Stuart Daly Omslagsdesign: © Suzanne Dean Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Sabon 10,5/13 pt Trykk og innbinding: ScandBook UAB Trykt på: 70 g Ensolux Cream, 2,0 ISBN 978-82-58687-4

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til min lærer S.N. Goenka (1924–2013), som lærte meg viktige ting.

Innhold Menneskehetens nye agenda . . . . . . . . . . . . .

9

DEL I Homo sapiens erobrer verden . . . . . . . . . . . .

Antropocen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den menneskelige gnisten . . . . . . . . . . . . . . .

67 69 94

DEL II Homo sapiens gir verden mening . . . . . . . . .

Historiefortellerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et pussig par . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den moderne pakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den humanistiske revolusjonen . . . . . . . . . . .

139 141 161 179 197

DEL III Homo sapiens mister kontrollen . . . . . . . . . .

Den tidsinnstilte bomben på laboratoriet . . .

Den store utkoblingen . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bevissthetens hav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Datareligionen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

247 249 270 309 323

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fotokreditt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

349 351 353 377

1. Kunstig befruktning: å beherske skaperverket.

I

Menneskehetens nye agenda I begynnelsen av vårt tredje tusenår våkner menneskeheten, strekker på kroppen og gnir seg i øynene. Bruddstykker av et fryktelig mareritt går gjennom hodet. «Det var noe med piggtråd og store, soppformede skyer. Heldigvis var det bare et mareritt.» Menneskeheten går på badet, vasker ansiktet, gransker rynkene sine i speilet, lager en kopp kaffe og åpner dagboken. «Hva står på planen i dag?»

Svaret på dette spørsmålet har vært uforandret i flere tusen år. De samme tre problemene opptok 1900-tallets kinesere, middelalderens indere og de gamle egypterne. Hungersnød, pest og krig var alltid øverst på listen. I generasjon etter generasjon har menneskene bedt til guder, engler og helgener, og vi har funnet opp utallige verktøy, institusjoner og sosiale systemer – men likevel døde millioner av sult, epidemier og vold. Mange tenkere og profeter har konkludert med at sult, pest og krig må være en integrert del av Guds store plan eller av vår ufullkomne natur, og at det eneste som kan fri oss fra disse prøvelsene, er verdens ende.

Nå, i begynnelsen av vårt tredje tusenår, våkner imidlertid menneskeheten til en forbløffende erkjennelse. De færreste tenker over det, men i løpet av de siste få tiårene har vi klart å begrense sult, pest og krig. Problemene er ikke løst en gang for alle, men de har gått fra å være ufattelige, ukontrollerbare naturkrefter til å bli håndterlige utfordringer. Vi trenger ikke å be til en gud eller helgen for å reddes fra dem. Vi vet godt hva som må gjøres for å hindre sult, pest og krig – og som regel lykkes vi med å gjøre det.

Jo, vi svikter fremdeles på flere felt, men når vi konfronteres med disse nederlagene, trekker vi ikke lenger på skuldrene og sier: «Det er bare sånn det fungerer i vår ufullkomne verden» eller «Det er Guds vilje». Nei, når sult, pest eller krig brer om seg, tenker vi at noen må ha gjort en tabbe. Vi nedsetter granskningskommisjoner og lover oss selv å gjøre en bedre innsats neste gang. Det fungerer, faktisk. Slike

10

HOMO DEUS

katastrofer skjer stadig sjeldnere. For første gang i historien er det i dag flere som dør av å spise for mye enn for lite, det er flere som dør av elde enn av en smittsom sykdom, og det er flere som dør for egen hånd enn fordi de blir drept av soldater, terrorister eller kriminelle. I det 21. århundre er det større risiko for at gjennomsnittsmennesket skal dø av overspising på McDonald’s enn av tørke, ebola eller et al-Qaida-angrep.

Derfor kan menneskeheten i kosmisk målestokk løfte blikket og begynne å skue mot nye horisonter til tross for at presidenter, administrerende direktører og generaler fremdeles er fullt opptatt med å løse økonomiske kriser og militære konflikter. Hva kommer til å erstatte sult, pest og krig på menneskehetens agenda hvis vi virkelig klarer å få dette under kontroll? Som brannmannskaper i en verden uten brann må menneskene i det 21. århundre stille seg et helt nytt spørsmål: Hva skal vi finne på nå? Hva vil kreve vår oppmerksomhet og oppfinnsomhet i en sunn, velstående og harmonisk verden? Spørsmålet er ekstra viktig fordi bioteknologien og informasjonsteknologien gir oss ufattelig stor ny makt. Hva skal vi gjøre med denne makten?

Før vi besvarer det spørsmålet, må vi si litt mer om hungersnød, pest og krig. Mange vil mene at det er skandaløst, ekstremt naivt og kanskje kynisk å hevde at vi har det under kontroll. Hva med de milliarder av mennesker som bare så vidt overlever på under to dollar dagen? Hva med den pågående AIDS-krisen i Afrika og krigene som herjer i Syria og Irak? For å ta fatt på dette skal vi se nærmere på verden i begynnelsen av det 21. århundre, før vi undersøker menneskehetens agenda for de nærmeste tiårene.

Den biologiske fattigdomsgrensen La oss begynne med sult, som i flere tusen år har vært menneskehetens verste fiende. Inntil nylig levde de fleste på randen av den biologiske fattigdomsgrensen; under denne grensen lider menneskene av feilernæring og sult. En liten feil eller litt uflaks kunne innebære en dødsdom for en hel familie eller landsby. Hvis kraftig regn ødela hveteavlingen eller tyver stjal geiteflokken, kunne du og dine nærmeste sulte i hjel. Ulykker eller dumhet på kollektivt nivå resulterte i omfattende hungersnød. Når det gamle Egypt eller middelalderens India ble rammet av langvarig tørke, var det ikke uvanlig at fem eller ti prosent av befolkningen døde. Det ble for lite forsyninger, transporten gikk for langsomt og kostet for mye til at man kunne importere nok mat, og myndighetene var for svake til å redde situasjonen.

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

11

Uansett hvilken historiebok du åpner, vil du høyst sannsynlig finne grufulle beretninger om uthungrede befolkninger som ble gale av sult.

I april i 1694 beskrev en fransk tjenestemann i byen Beauvais følgene av hungersnøden og de skyhøye matprisene. Han fortalte at hele området var fullt av «utallige stakkars sjeler, utmattet av sult og elendighet og døden nær fordi de er arbeidsløse og ikke har penger til å kjøpe brød. I et desperat forsøk på å forlenge livet og stille sulten spiser disse fattige menneskene uren mat som katter og kjøtt av flådde hester som er kastet på gjødselhaugen. [Andre spiser] blodet fra slaktingen av kyr og okser og innvoller kokkene slenger ut i gatene. Andre stakkarer spiser brennesle og ugress eller røtter og urter de koker i vann.».1 Lignende scener utspilte seg over hele Frankrike. Dårlig vær hadde ødelagt avlingene i hele kongeriket de to foregående årene, så våren 1694 var kornlagrene tomme. De rike forlangte ublu priser for maten de klarte å hamstre, og de fattige døde i hopetall. Mellom 1692 og 1694 sultet omtrent 2,8 millioner franskmenn – 15 prosent av befolkningen – i hjel, mens Solkongen, Ludvig 14., kurtiserte elskerinnene sine i Versailles. Det påfølgende året, i 1695, rammet hungersnøden Estland og tok livet av en femtedel av befolkningen. I 1696 var det Finlands tur. Der døde mellom en fjerdedel og en tredjedel av befolkningen. Skottland hadde alvorlig hungersnød mellom 1695 og 1698, og der mistet noen distrikter opptil 20 prosent av innbyggerne.2 De fleste lesere vet sikkert hvordan det kjennes å ha gått glipp av lunsjen, hvordan det er å faste under religiøse høytidsdager, eller hvordan det er å leve på grønnsaksdrikker i noen dager som del av en ny mirakelkur. Men hvordan føles det når du ikke har spist på flere dager og ikke vet hvor du skal få den neste matbiten fra? I dag har de færreste opplevd en så uutholdelig pine. Forfedrene våre visste derimot altfor godt hvordan det var. Det var det de tenkte på når de tryglet Gud om å «fri dem fra sulten».

I løpet av de siste hundre årene har den teknologiske, økonomiske og politiske utviklingen skapt et stadig sterkere sikkerhetsnett som holder menneskeheten på trygg avstand fra den biologiske fattigdomsgrensen. Hungersnød rammer fremdeles noen områder fra tid til annen, men det skjer svært sjelden og forårsakes nesten alltid av menneskelig politikk, ikke av naturkatastrofer. På de fleste deler av jordkloden er det liten risiko for at en person skal dø av sult selv om han har mistet jobben og alt han eier og har. Private forsikringsordninger, offentlige instanser og internasjonale frivillige organisasjoner redder ham kanskje ikke fra fattigdommen, men vil gi ham tilstrekkelig mange daglige kalo-

12

HOMO DEUS

rier til å overleve. På det kollektive planet skaper det globale handelsnettverket forretningsmuligheter av tørke og flom og gjør det mulig å få bukt med matmangelen raskt og billig. Selv når krig, jordskjelv eller tsunamier gjør store ødeleggelser i et land, kan internasjonal innsats ofte hindre sultkatastrofer. Selv om det fremdeles er flere hundre millioner mennesker som går sultne nesten hver dag, er det i de aller fleste land forsvinnende få som faktisk sulter i hjel.

Fattigdom forårsaker mange andre helseproblemer, og feilernæring er årsaken til en reduksjon i forventet levealder også i noen av verdens rikeste land. I Frankrike er det for eksempel seks millioner mennesker (omtrent ti prosent av befolkningen) som lider av ernæringsmessig usikkerhet. De våkner om morgenen uten å vite om de vil få noe å spise til lunsj, de legger seg ofte sultne, og maten de får i seg, er ofte ubalansert og usunn med mye stivelse, sukker og salt og for lite protein og vitaminer.3 Men ernæringsmessig usikkerhet er ikke det samme som sult, og Frankrike i begynnelsen av det 21. århundre er ikke Frankrike i 1694. Selv ikke i de verste slumområdene rundt Beauvais i Paris omkommer folk fordi de ikke har spist på flere uker.

De samme endringene har skjedd i mange andre land, og de er kanskje aller mest merkbare i Kina. Sultkatastrofer hjemsøkte i flere tusen år alle kinesiske regimer fra Den gule keiseren til de røde kommunistene. For noen få tiår siden assosierte vi Kina med matmangel. Flere titall millioner kinesere sultet i hjel under det katastrofale «Det store spranget», og eksperter spådde stadig at problemet bare ville bli verre.

I 1974 ble verdens matvarekongress holdt for første gang i Roma, og delegatene ble presentert for apokalyptiske scenarioer. De ble fortalt at det var umulig for Kina å brødfø sin én milliard store befolkning, og at verdens mest folkerike land var på vei mot en katastrofe. I stedet skulle det vise seg at landet var på vei mot historiens største økonomiske mirakel. Siden 1974 har flere hundre millioner kinesere blitt løftet opp av fattigdommen, og selv om noen hundre millioner fremdeles lider under forsakelse og feilernæring, er det ikke lenger sult i Kina, for første gang i historisk tid.

I de fleste land i dag har overspising blitt et langt større problem enn sult. På 1700-tallet sa onde tunger at Marie-Antoinette ba sultende franskmenn spise kake hvis de ikke hadde brød. I dag følger fattigfolk dette rådet til punkt og prikke. Beverly Hills’ rike beboere spiser salat og dampet tofu med quinoa, mens de fattige i slummen og ghettoen propper seg med søte kjeks, ostepop, hamburgere og pizza. I 2014 var det over 2,1 milliarder overvektige i verden. Til sammenligning led 850 millioner mennesker av feilernæring. Innen 2030 anslås det at

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

13

halvparten av menneskeheten kommer til å lide av overvekt.4 I 2010 tok sult og feilernæring til sammen livet av rundt en million mennesker, mens fedme tok livet av tre millioner.5

Usynlige armadaer Nest etter sult var menneskehetens største fiende pest og smittsomme sykdommer. Travle byer knyttet sammen av en endeløs strøm av kjøpmenn, offentlige tjenestemenn og pilegrimer som dannet grunnlaget for sivilisasjonen og ble den ideelle yngleplass for patogener. Folk som levde i antikkens Hellas eller middelalderens Firenze, visste at de kunne bli syke og dø når som helst, eller at en epidemi kunne bryte ut og ta livet av hele familien på null komma niks.

Det mest berømte av disse utbruddene, den såkalte svartedauden, begynte i 1330-årene et sted i Øst- eller Sentral-Asia, da bakterien Yersinia pestis ble spredd til mennesker gjennom loppebitt. En armada av loppebefengte rotter spredde raskt pesten over hele Asia, Europa og

2. I middelalderen personifiserte folk svartedauden som en grufull djevelsk kraft hinsides menneskelig kontroll og fatteevne.

14

HOMO DEUS

3. Den egentlige synderen var den knøttlille bakterien Yersinia pestis.6

Nord-Afrika, og det tok under 20 år før den nådde Atlanterhavets bredder. Mellom 75 og 200 millioner mennesker døde – over en fjerdedel av Eurasias befolkning. I England døde fire av ti, og folketallet sank fra rekordhøye 3,7 millioner før pesten til rekordlave 2,2 millioner etter pesten. Firenze mistet 50 000 av sine 100 000 innbyggere.7 Myndighetene var fullstendig hjelpeløse overfor denne katastrofen.

De ante ikke hva de kunne gjøre for å stanse spredningen av epidemien – bortsett fra å organisere massebønn og prosesjoner – og langt mindre hvordan de skulle kurere den. Inntil moderne tid la menneskene skylden for sykdommer på dårlig luft, ondskapsfulle demoner og sinte guder. Bakteriers og virusers eksistens visste de ingenting om. Folk hadde ingen problemer med å tro på engler og alver, men de kunne ikke forestille seg at en liten loppe eller en dråpe vann kunne inneholde en hel armada av livsfarlige rovdyr.

Svartedauden var ikke noe engangstilfelle, og den var heller ikke historiens verste pest. Etter at de første europeerne kom til Amerika, Australia og Stillehavsøyene, ble befolkningen der rammet av enda mer katastrofale epidemier. Oppdagerne og kolonistene brakte intetanende med seg nye smittsomme sykdommer de innfødte ikke var immune mot. Det tok livet av opptil 90 prosent av lokalbefolkningen.8

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

15

5. mars 1520 forlot en liten spansk armada øya Cuba med kurs for Mexico. Om bord i skipene var det 900 spanske soldater, hester, skytevåpen og noen afrikanske slaver. En av slavene, Francisco de Eguía, bar med seg langt farligere last. Francisco visste det ikke selv, men blant de mange trillioner cellene i kroppen hans tikket en tidsinnstilt biologisk bombe: koppeviruset. Etter at Francisco gikk i land i Mexico, begynte viruset å mangfoldiggjøres og brøt etter hvert ut i voldsomme utslett over hele kroppen. Den febersyke Francisco fikk en seng hjemme hos en innfødt amerikansk familie i byen Cempoallan. Han smittet alle familiemedlemmene, og de smittet i sin tur naboene. Cempoallan ble en gravplass i løpet av ti dager. Flyktninger spredde sykdommen fra Cempoallan til nabobyene, og etter hvert som den ene byen etter den andre bukket under for pesten, brakte nye bølger av vettskremte flyktninger sykdommen utover Mexico og over landegrensene.

Maya-indianerne på Yucatán-halvøya trodde at tre onde guder – Ekpetz, Uzannkak og Sojakak – fløy fra landsby til landsby om natten og smittet folk med sykdommen. Aztekerne klandret gudene Tezcatlipoca og Xipe Totec, og kanskje den svarte magien til de hvite.

Prester og leger ble konsultert. De rådet folk til å be, ta kalde bad, gni inn kroppen med bitumen og smøre sårene med knuste kakerlakker. Ingenting hjalp. Titusener av lik lå og råtnet i gatene uten at noen våget å nærme seg dem og begrave dem. Hele familier døde i løpet av noen få dager, og myndighetene ga ordre om å rive hele hus over likene. I noen bosetninger døde halve befolkningen.

I september 1520 hadde pesten nådd Mexicodalen, og i oktober trengte den inn gjennom byporten til aztekernes hovedstad Tenochtitlàn – en praktfullt metropol med 250 000 innbyggere. I løpet av to måneder døde minst en tredjedel av befolkningen, deriblant aztekerkongen Cuitláhuac. Da den spanske flåten ankom i mars 1520, hadde Mexico en befolkning på 22 millioner mennesker. I desember var det ikke mer enn 14 millioner igjen. Kopper var bare det første slaget meksikanerne fikk. Mens de nye spanske herrene var opptatt med å berike seg selv og utnytte de innfødte, slo den ene bølgen etter den andre av influensa, meslinger og andre infeksjoner over landet, og i 1580 var den meksikanske befolkningen nede i under 2 millioner mennesker.9 To århundrer senere, den 18. januar 1778, kom den britiske oppdageren kaptein James Cook til Hawaii. Den gangen var de hawaiiske øyene tett befolket av en halv million mennesker, som levde fullstendig isolert fra Europa og Amerika og aldri hadde vært utsatt for europeiske og amerikanske sykdommer. Kaptein Cook og mennene hans brakte med seg de første influensa-, tuberkulose- og syfilispatogenene til

16

HOMO DEUS

Hawaii. Senere europeiske besøkende tilførte tyfus og kopper. I 1853 var det bare 70 000 overlevende igjen på Hawaii.10 Epidemier fortsatte å ta livet av flere titall millioner mennesker til langt inn på 1900-tallet. I januar 1918 begynte soldater i nordfranske skyttergraver å dø i hopetall av en spesielt smittsom form for influensa som ble kalt «spanskesyken». Frontlinjen var endepunktet for det mest effektive forsyningsnettverket verden hadde sett. Mannskap og krigsmateriell strømmet inn fra Storbritannia, USA, India og Australia. Det ble transportert olje fra Midtøsten, korn og oksekjøtt fra Argentina, gummi fra Malaya og kobber fra Kongo. I bytte mot disse varene fikk alle spanskesyken. I løpet av noen få måneder ble over en halv milliard mennesker – en tredjedel av verdens befolkning – smittet av viruset.

I India tok det livet av fem prosent av befolkningen (15 millioner mennesker). På øya Tahiti døde 14 prosent av befolkningen. På Samoa døde 20 prosent. I kobbergruvene i Kongo døde én av fem arbeidere.

Alt i alt tok pandemien livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker på under et år. Fra 1914 til 1918 kostet første verdenskrig 40 millioner mennesker livet.11 Samtidig med disse epidemiske tsunamiene som rammet menneskeheten med noen tiårs mellomrom, slo også mindre, men mer regelmessige bølger av smittsomme sykdommer årlig inn over menneskene og kostet millioner av mennesker livet. Barn med dårlig immunforsvar var ekstra sårbare, og derfor blir disse sykdommene ofte kalt «barnesykdommer». Inntil begynnelsen av 1900-tallet døde omtrent en tredjedel av alle barn av en kombinasjon av feilernæring og sykdommer.

I forrige århundre ble menneskeheten enda mer sårbar for epidemier på grunn av befolkningsvekst og bedre transportmuligheter. En moderne metropol som Tokyo eller Kinshasa gir patogenene langt bedre jaktmarker enn middelalderens Firenze eller Tenochtitlàn gjorde i 1520, og dagens globale transportnettverk er enda mer effektivt enn det var i 1918. Et virus som spanskesyken kan komme seg til Kongo eller Tahiti på under et døgn. Derfor burde vi egentlig regne med å leve i et epidemisk helvete, med den ene dødelige pesten etter den andre.

Likevel har både hyppigheten og omfanget av slike epidemier sunket dramatisk i løpet av de siste tiårene. Først og fremst har den globale barnedødeligheten aldri vært lavere enn den er nå: Under fem prosent av verdens barn dør før de rekker å bli voksne. I industriland er prosentandelen på under én prosent.12 Dette mirakelet skyldes 1900-tallets uovertrufne utvikling på legemiddelfronten, som har gitt oss vaksiner, antibiotika, bedre hygiene og en langt bedre medisinsk infrastruktur.

En verdensomspennende kampanje for vaksinasjon mot kopper var

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

17

for eksempel så vellykket at Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1979 erklærte at menneskeheten hadde vunnet, og at kopper var blitt fullstendig utryddet. Dette var den første epidemiske sykdommen menneskene klarte å eliminere. Så sent som i 1967 ble 15 millioner mennesker smittet av koppeviruset, og to millioner av dem døde. I 2014 var det ingen som ble smittet eller som døde av kopper. Innsatsen har vært så vellykket at WHO nå har sluttet å vaksinere mot kopper.13 Med noen års mellomrom lar vi oss skremme av potensielle nye pestutbrudd, som SARS i 2002/2003, fugleinfluensa i 2005, svineinfluensa i 2009/2010 og ebola i 2014, men takket være effektive mottiltak har disse tilfellene bare resultert i relativt få døde så langt. SARS vekket for eksempel frykt for en ny svartedauden, men da utbruddet var over, hadde under 1000 mennesker i hele verden mistet livet.14 Ebola-utbruddet i Vest-Afrika så en stund ut til å komme ut av kontroll, og 26. september 2014 beskrev WHO ebola som «den alvorligste krisen for folkehelsen i moderne tid».15 I begynnelsen av 2015 hadde man imidlertid fått kontroll over epidemien, og i januar 2016 erklærte WHO at faren var over.

30 000 mennesker ble smittet av ebola (11 000 døde), og epidemien gjorde stor skade i hele Vest-Afrika og skapte frykt verden over, men den spredte seg ikke utenfor Vest-Afrika, og dødstallene var ikke i nærheten av dem vi opplevde under utbruddene av spanskesyken eller under koppeepidemien i Mexico.

Selv AIDS-tragedien, som mange regner som det største medisinske nederlaget verden har opplevd i løpet av de siste tiårene, kan anses for å være et tegn på fremskritt. Etter det første alvorlige utbruddet i begynnelsen av 1980-årene har over 30 millioner mennesker dødd av AIDS, og ytterligere noen titall millioner er blitt fysisk svekket og har fått mentale skader. Det var vanskelig å forstå og behandle denne nye epidemien, for AIDS er en spesielt lumsk sykdom. Et menneske som blir smittet med koppeviruset, dør i løpet av noen få dager. En HIVpositiv pasient, derimot, kan virke frisk i uker og måneder og risikerer dermed å smitte andre uten å være klar over at han er syk. Dessuten er det ikke HIV-viruset i seg selv som dreper. HIV-viruset svekker immunforsvaret og gjør pasienten sårbar for andre sykdommer som til sjuende og sist koster vedkommende livet. Derfor var det uklart hva som faktisk skjedde da AIDS begynte å spre seg. Da to pasienter ble innlagt på et sykehus i New York i 1981, og den ene tilsynelatende døde av lungebetennelse og den andre av kreft, var det ikke innlysende at begge faktisk var HIV-smittede og kunne ha vært smittebærere i måneder eller år før de døde.16

18

HOMO DEUS

Etter at legestanden ble klar over at dette faktisk var en ny pest, brukte forskerne til tross for disse startproblemene bare to år på å identifisere sykdommen, forstå hvordan viruset spredte seg og foreslå effektive metoder for å sinke epidemien. De neste ti årene forvandlet nye medisiner AIDS fra en dødsdom til en kronisk tilstand (i det minste for dem som var så rike at de hadde råd til å betale for behandlingen).17 Prøv å forestille deg hva som ville skjedd hvis AIDS hadde brutt ut i 1581 i stedet for i 1981. Da ville neppe noen klart å finne ut hva som forårsaket epidemien, hvordan den ble overført fra person til person, eller hvordan den kunne stoppes (eller kureres). Under slike forhold kunne AIDS ha tatt livet av en mye større del av menneskeheten og kanskje rammet like mange eller enda flere enn svartedauden gjorde.

Til tross for at AIDS har krevd fryktelig mange ofre og det fortsatt er millioner av mennesker som dør av utbredte infeksjonssykdommer som malaria, hvert år, er epidemier en mye mindre trussel mot folkehelsen i dag enn de har vært tidligere. De aller fleste mennesker dør av ikke-smittsomme sykdommer som kreft og hjertelidelser eller av elde.18 (Kreft og hjertelidelser er ikke nye sykdommer, men i tidligere tider var det relativt få som levde lenge nok til å dø av det.)

Mange er redde for at seieren bare er midlertidig, og at en hittil ukjent slektning av svartedauden står og lurer rundt neste sving. Ingen kan garantere at pest ikke vil ramme oss igjen, men det er mange gode grunner til å tro at legene vil vinne kappløpet mellom leger og bakterier. Nye smittsomme sykdommer dukker som regel opp på grunn av tilfeldige mutasjoner i patologiske genomer. Disse mutasjonene gjør det mulig for patogenene å ta spranget fra dyr til mennesker og overliste menneskenes immunforsvar eller vise motstandskraft mot medisiner som antibiotika. Slike mutasjoner oppstår og sprer seg antagelig raskere i dag enn tidligere fordi menneskenes innvirkning på miljøet er større nå enn før,19 men i kampen mot medisinen er patogenene til sjuende og sist henvist til skjebnens tilfeldigheter.

Legene, derimot, trenger ikke å nøye seg med å stole på skjebnen.

Vitenskapen har mye å takke tilfeldighetene for, men leger blander ikke bare sammen tilfeldige kjemikalier i et prøverør og håper å finne opp en ny medisin. Legene erverver mer og bedre kunnskap for hvert år som går, og bruker denne kunnskapen til å lage mer effektive medisiner og behandlinger. I 2050 kommer vi utvilsomt til å bli konfrontert med enda mer tilpasningsdyktige bakterier enn nå, men samtidig vil medisinen høyst sannsynlig kunne håndtere dem mer effektivt enn den gjør i dag.20 I 2015 kunngjorde legene at de hadde funnet en helt ny type anti-

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

19

biotika – teixobactin – som bakteriene ikke er resistente mot ennå.

Noen forskere mener at teixobactin kan vise seg å bli avgjørende i kampen mot høyresistente bakterier.21 Forskere arbeider også med å utvikle banebrytende nye behandlingsmetoder som fungerer helt annerledes enn medisiner vi kjenner fra før. Noen forskningslaboratorier har for eksempel nanoroboter som kanskje en dag kan navigere gjennom blodomløpet, identifisere sykdommer og drepe patogener og kreftceller.22 Mikroorganismer kan ha fire milliarder års kumulativ erfaring med å bekjempe organiske fiender, men det er helt nytt for dem å kjempe mot bioniske rovdyr, og derfor er det antagelig ekstra vanskelig for dem å utvikle et effektivt forsvar.

Vi kan som sagt ikke være sikre på at ikke et nytt ebola-utbrudd eller en ukjent form for influensa skal feie over verden og ta livet av millioner, men vi kommer ikke til å se på det som en uunngåelig naturkatastrofe. Vi vil heller anse det som en utilgivelig menneskelig svikt og kreve at de ansvarlige tar konsekvensene. Da det i noen skremmende uker på sensommeren i 2014 så ut til at ebola skulle få overtaket på globale helsemyndigheter, ble det opprettet granskningskommisjoner i hui og hast. En foreløpig rapport som ble offentliggjort 18. oktober 2014, kritiserte WHO for uakseptabel reaksjon på utbruddet og ga korrupsjon og ineffektivitet i WHOs Afrika-avdeling skylden for epidemien. Rapporten kritiserte også hele det internasjonale samfunnet for å reagere for sent og svakt. Slik kritikk tar utgangspunkt i at menneskeheten har kunnskap og midler til å hindre pest, og hvis en epidemi likevel kommer ut av kontroll, skyldes det menneskelig inkompetanse, ikke guddommelig vrede.

I kampen mot naturlige katastrofer som AIDS og ebola vipper vektskålen altså i menneskenes favør, men hva med menneskenaturens iboende farer? Bioteknologien gjør oss i stand til å overvinne bakterier og virus, men den gjør også menneskene selv til en trussel vi aldri har sett maken til. De samme verktøyene som bidrar til at legene raskt kan identifisere og kurere nye sykdommer, kan også hjelpe soldater og terrorister til å utvikle enda mer forferdelige sykdommer og dommedagspatogener. Derfor er det sannsynlig at store epidemier også i fremtiden vil true menneskeheten – fordi menneskeheten skaper dem selv for å tjene en eller annen brutal ideologi. Tidene da menneskeheten var hjelpeløs overfor naturlige epidemier, er antagelig over, men det kan godt hende at vi vil savne dem.

20

HOMO DEUS

Jungellovens fall Den tredje gode nyheten er at krigene også er i ferd med å forsvinne.

Gjennom historien har de fleste mennesker tatt krig for gitt. Fred var en midlertidig og usikker tilstand. Internasjonale forhold ble styrt av jungelloven, som sa at selv om to statssamfunn levde i fred, var krig alltid en mulighet. Selv om det var fred mellom Tyskland og Frankrike i 1913, visste alle at de kunne gå i strupen på hverandre i 1914. Når politikere, generaler, forretningsfolk og vanlige borgere la fremtidsplaner, lå risikoen for at det kunne bli krig alltid i bakhodet. Fra steinalderen til dampalderen og fra Arktis til Sahara visste alle i verden at naboene deres når som helst kunne invadere deres territorium, nedkjempe hæren, slakte ned folket og okkupere landet.

I andre halvdel av 1900-tallet har denne jungelloven endelig blitt brutt, for ikke å si opphevet. I de fleste områder er krig blitt sjeldnere enn noen gang. I gamle jordbrukssamfunn forårsaket menneskelig vold omtrent 15 prosent av alle dødsfall. På 1900-tallet var vold bare årsaken til fem prosent av alle dødsfall, og i begynnelsen av vårt århundre forårsaker vold rundt bare én prosent av dødsfallene i verden.23 I 2012 var det omtrent 56 millioner mennesker i verden som døde. 620 000 av dem døde på grunn av menneskelig vold (krig drepte 120 000 mennesker, og 500 000 døde på grunn av kriminelle handlinger). Derimot var det 800 000 som begikk selvmord, og 1,5 millioner som døde av diabetes.24 Sukker er blitt farligere enn krutt.

Enda viktigere er det at et økende segment av menneskeheten har begynt å se på krig som utenkelig. For første gang i historien tenker ikke myndigheter, internasjonale selskaper eller privatpersoner på krig som sannsynlig når de ser for seg hva som vil skje i nærmeste fremtid.

Atomvåpen har gjort krig mellom supermakter til galskap, et kollektivt selvmord, og har dermed tvunget verdens mektigste nasjoner til å finne alternative og fredelige konfliktløsningsmetoder. Samtidig har den globale økonomien blitt forvandlet fra en økonomi basert på materialer til en kunnskapsbasert økonomi. Tidligere var de viktigste kildene til velstand materielle goder som gullgruver, hveteåkre og oljebrønner.

I dag er det kunnskap som er hovedkilden. Oljefelt kan erobres gjennom krig, men kunnskap kan man ikke tilegne seg på samme måte. Da kunnskap ble vår viktigste økonomiske ressurs, ble dermed krig mindre lønnsomt, og kriger ble i stadig større grad utkjempet i begrensede deler av verden, som i Midtøsten og Sentral-Afrika, der økonomien fortsatt er gammeldags og materialbasert.

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

21

I 1998 ga det mening for Rwanda å erobre og plyndre coltangruvene i nabolandet Kongo fordi det var stor etterspørsel etter dette metalliske grunnstoffet i mobiltelefon- og laptop-industrien og Kongo hadde 80 prosent av verdens coltanreserver. Rwanda tjente 240 millioner dollar årlig på dette tyvegodset, og det var mye penger for det fattige landet.25 Det ville imidlertid vært meningsløst for Kina å invadere California for å sikre seg Silicon Valley, for selv om kineserne skulle ha klart å seire på slagmarken, finnes det ingen silisiumgruver å plyndre i Silicon Valley. Kineserne har i stedet tjent milliarder av dollar på å samarbeide med store høyteknologiselskaper som Apple og Microsoft ved å kjøpe programvarene og produsere produktene deres.

Kina tjener daglig like mye på fredelig handelsvirksomhet som Rwanda tjente på ett års plyndring av kongolesisk coltan.

Resultatet er at ordet «fred» har fått en ny betydning. Tidligere generasjoner tenkte på fred som midlertidig fravær av krig. I dag tenker vi på fred som usannsynligheten for krig. Da folk i 1913 sa at det var fred mellom Frankrike og Tyskland, mente de at «akkurat nå er det ikke krig mellom Frankrike og Tyskland, men hvem vet hva som vil skje neste år». Når vi i dag sier at det er fred mellom Frankrike og Tyskland, mener vi at det i overskuelig fremtid er utenkelig at det vil bryte ut krig mellom de to landene. En slik fred finner vi ikke bare mellom Frankrike og Tyskland, men også mellom de fleste (men ikke alle) land. Det ligger ikke i kortene at det for alvor kan bryte ut krig neste år mellom Tyskland og Polen, mellom Indonesia og Filippinene eller mellom Brasil og Uruguay.

Den nye freden er ikke bare en hippiefantasi. Maktkåte myndigheter og grådige internasjonale selskaper regner også med fred. Når Mercedes planlegger sin salgsstrategi for Øst-Europa, ser de bort fra risikoen for at Tyskland kan komme til å erobre Polen. Et selskap som importerer billig arbeidskraft fra Filippinene, bekymrer seg ikke for at Indonesia kan komme til å invadere Filippinene neste år. Når den brasilianske regjeringen samles for å diskutere neste års budsjett, er det utenkelig at den brasilianske forsvarsministeren vil reise seg fra stolen, slå knyttneven i bordet og rope: «Vent nå litt! Hva om vi vil invadere og erobre Uruguay? Det er det ingen som har tenkt på. Vi må sette av fem milliarder dollar til finansieringen av invasjonen.» Det finnes selvfølgelig steder der forsvarsministere fortsatt sier sånt, og i visse regioner har ikke den nye freden slått rot ennå. Det vet jeg godt, siden jeg bor et slikt sted selv, men disse regionene utgjør bare noen unntak.

Det finnes naturligvis ingen garantier for at den nye freden skal vare til evig tid. På samme måte som det var atomvåpen som gjorde den nye

22

HOMO DEUS

freden mulig, kan fremtidig teknologisk utvikling legge grunnlaget for nye former for krig. Nettkrigføring kan for eksempel destabilisere verden ved å gi selv små land og ikke-statlige aktører mulighet til å bekjempe supermakter på en effektiv måte. Da USA kriget mot Irak i 2003, ble det gjort store ødeleggelser i Bagdad og Mosul, men det ble ikke sluppet en eneste bombe over Los Angeles eller Chicago. I fremtiden, derimot, kan land som Nord-Korea eller Iran bruke logiske bomber til å kutte strømmen i California, sprenge oljeraffinerier i Texas eller få tog til å kollidere i Michigan. («Logiske bomber» er ondartede datavirus som plantes i fredstid og kan fjernstyres. Det er stor sannsynlighet for at nettverk som kontrollerer viktige infrastrukturer i USA og mange andre land, allerede er infisert med slike virus.)

På den annen side er ikke mulighet det samme som motivasjon. Selv om krigføring på nettet åpner for nye ødeleggelsesmetoder, gir ikke det nødvendigvis nye motiver for å bruke dem. I løpet av de siste 70 årene har ikke menneskeheten nøyd seg med å bryte jungelloven – vi har også brutt Tsjekhovs lov. Et kjent sitat fra dramatikeren Anton Tsjekhov sier at «dersom det henger en pistol på veggen i første akt, må den fyres av i siste». Når konger og keisere i løpet av historien anskaffet et nytt våpen, ble de før eller senere fristet til å bruke det. Etter 1945 har imidlertid menneskeheten lært seg å motstå denne fristelsen. Kanonen som dukket opp i første akt av den kalde krigen, ble aldri avfyrt. Nå har vi vent oss til å leve i en verden av bomber som ikke slippes, og rakettvåpen som ikke skytes opp. Vi er blitt eksperter på å bryte både jungel-

4. Atomstridshoder vises frem i Moskva – våpenet som alltid var på utstilling, men aldri ble avfyrt.

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

23

loven og Tsjekhovs lov. Hvis disse lovene skulle ta overhånd igjen, er det vår egen feil, ikke en uunngåelig skjebne.

Hva med terrorisme? Selv om sentrale myndigheter og mektige stater har lært å beherske seg, er det slett ikke sikkert at terrorister har de samme betenkelighetene med å bruke nye og destruktive våpen. Det er absolutt en bekymringsfull mulighet. På den annen side er terrorisme en svakhetsstrategi som brukes av folk som ikke har tilgang til reell makt. I tidligere tider har terrorisme i større grad spredd frykt enn å forårsake alvorlige materielle skader. Terrorister er som regel ikke sterke nok til å beseire en hær, okkupere et land eller ødelegge hele byer. I 2010, da fedme og fedmerelaterte sykdommer kostet rundt tre millioner mennesker livet, tok terrorister livet av til sammen 7697 mennesker i verden, først og fremst i utviklingsland.26 For en gjennomsnittlig amerikaner eller europeer er Coca-Cola en langt farligere trussel enn al-Qaida.

Hvordan kan det da ha seg at terrorister klarer å dominere overskriftene og endre den politiske situasjonen over hele verden? Jo, fordi de provoserer fienden til å overreagere. Terrorisme er i bunn og grunn bare en slags forestilling. Terrorister iscenesetter en skremmende fremvisning av vold, som setter fantasien i sving og gir oss en følelse av at vi er på vei tilbake til den kaotiske middelalderen. Det gjør at stater føler seg forpliktet til å reagere på terrorismeteateret ved hjelp av sikkerhetstiltak og voldsomme maktdemonstrasjoner som forfølgelse av hele befolkninger eller invasjoner av andre land. I de fleste tilfeller representerer denne overreaksjonen på terrorisme en langt større trussel for sikkerheten enn terroristene i seg selv.

Terrorister er som en flue som prøver å knuse en porselensbutikk.

Fluen er for svak til å rikke på så mye som en tekopp, så derfor finner den en okse, kommer seg inn i oksens øre og begynner å summe. Oksen blir gal av frykt og raseri og knuser porselensbutikken. Det er det som har skjedd i Midtøsten det siste tiåret. Islamske fundamentalister ville aldri klart å velte Saddam Hussein på egen hånd. I stedet vekket de USAs raseri gjennom angrepene 11. september, og etterpå knuste USA porselensbutikken i Midtøsten for dem. Nå blomstrer de i ruinene.

Terroristene er for svake i seg selv til å klare å slepe oss tilbake til middelalderen og gjenopprette jungelloven. De provoserer, men til sjuende og sist avhenger alt av hvordan vi reagerer. Hvis jungelloven skulle tre i kraft igjen, kommer det ikke til å være terroristenes skyld.

Hungersnød, pest og krig vil antagelig fortsette å kreve flere millioner ofre i de kommende tiårene også, men det er ikke lenger uunngåelige

24

HOMO DEUS

tragedier som den hjelpeløse menneskeheten verken kan fatte eller kontrollere. Det er blitt håndterlige utfordringer. Dette er ikke ment som en bagatellisering av lidelsene til flere hundre millioner fattige, de millionene av mennesker som dør av malaria, AIDS eller tuberkulose hvert år, eller av de millionene som er fanget i en ond sirkel av vold i Syria, Kongo eller Afghanistan. Budskapet er ikke at sult, pest og krig er helt borte fra jordens overflate og at vi ikke trenger å bekymre oss for det lenger. Snarere tvert imot. I hele vår historie har folk tenkt på dette som uløselige problemer som det var nytteløst å prøve å løse. Folk ba til Gud om mirakler, men gjorde ikke noen oppriktige forsøk på å utrydde sult, pest og krig. De som hevder at verden i 2016 er like sulten, syk og voldelig som den var i 1916, holder på denne urgamle, defaitistiske oppfatningen. Et slikt syn hevder faktisk at menneskene ikke oppnådde noe som helst med den store innsatsen vi gjorde på 1900-tallet, og at medisinsk forskning, økonomiske reformer og fredsinitiativer har vært forgjeves. Hva er i så fall poenget med å investere tid og ressurser i ny medisinsk forskning, nye økonomiske reformer eller nye fredsinitiativer?

En anerkjennelse av det vi faktisk har oppnådd, gir bud om håp og ansvar og oppmuntrer oss til å gjøre en enda større innsats i tiden som kommer. Etter 1900-tallets mange fremskritt kan vi ikke lenger klandre naturen eller Gud hvis folk fortsetter å lide av sult, pest og krig. Vi har selv makt til å gjøre ting bedre og redusere lidelsene ytterligere.

Anerkjennelsen av menneskehetens store prestasjoner bærer også bud om at det ikke kan oppstå vakuum i historien. Når det blir mindre sult, pest og krig i verden, må noe annet ta den ledige plassen på menneskehetens agenda. Vi må tenke nøye over hva vi ønsker at det skal være, ellers risikerer vi at vi står seirende på gamle slagmarker, bare for å bli fullstendig overrumplet på helt nye fronter. Hvilke prosjekter skal erstatte sult, pest og krig på de øverste plassene i menneskehetens agenda i det 21. århundre?

Ett viktig prosjekt vil bli å beskytte menneskeheten og hele planeten mot farene som ligger i vår egen makt. Vi har klart å få hungersnød, pest og krig under kontroll, og det har vi først og fremst klart fordi vi har hatt en fabelaktig økonomisk vekst som gir oss rikelig med mat, medisin, energi og råmaterialer. Den samme veksten destabiliserer dessverre planetens økologiske likevekt på utallige måter som vi bare har sett begynnelsen på. Menneskeheten har nølt med å ta denne faren på alvor og har så langt gjort forsvinnende lite med problemet. Til tross for alt snakk om forurensning, global oppvarming og klimaendringer har de færreste land gjort betydelige økonomiske eller poli-

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

25

tiske ofre for å bedre situasjonen. Når valget står mellom økonomisk vekst og økologisk stabilitet, velger nesten alle politikere, administrerende direktører og velgere vekst. I det 21. århundre er vi nødt til å gjøre en bedre innsats hvis vi skal unngå en katastrofe.

Hva mer kommer menneskeheten til å strebe etter? Vil vi være takknemlige for det vi har og nøye oss med å holde sult, pest og krig i sjakk og å beskytte den økologiske likevekten? Det kan absolutt være klokest, men menneskeheten kommer neppe til å nøye seg med det. Menneskene er sjelden fornøyde med det de har. Menneskesinnets vanligste reaksjon når vi har oppnådd noe, er ikke tilfredshet, men å hige etter mer. Menneskene er alltid på utkikk etter noe som er bedre, større og mer fristende. Hva kommer vi til å sysselsette oss med nå som menneskeheten har ervervet ny makt på mange fronter og trusselen om hungersnød, pest og krig stilner? Hva skal forskerne, investorene, banklederne og presidentene holde på med hele dagen?

Skrive dikt?

Suksess avler ambisjoner, og det vi har prestert de siste årene, oppildner menneskeheten til å sette seg enda dristigere mål. Nå som vi har kommet opp på et historisk høyt nivå for velstand, helse og harmoni, vil menneskehetens neste mål – med tanke på fortiden vår og våre nåværende verdier – sannsynligvis bli udødelighet, lykke og guddommelighet. Vi har redusert dødeligheten av sult, sykdom og vold og vil ganske sikkert hige etter å overvinne elde og til og med død. Når vi har reddet folk fra elendigheten, vil vi gjøre dem lykkelige. Og når menneskeheten er løftet opp fra den brutale kampen for å overleve, vil vi strebe etter å oppgradere menneskene til guder og gjøre Homo sapiens til Homo deus.

Dødens siste dager I det 21. århundre vil menneskene ganske sikkert gjøre sitt ytterste for å oppnå udødelighet. Kampen mot alderdom og død kommer til å ta over for den langvarige kampen mot sult og sykdom, og manifestere det vi setter aller mest pris på i vår moderne verden: menneskelivet.

Vi får stadig påminnelser om at menneskelivet er det helligste i hele universet. Alle sier det: lærerne på skolen, politikerne på Stortinget, advokatene i retten og skuespillerne på teaterscenen. Menneskerettighetserklæringen som ble vedtatt av FN etter andre verdenskrig – antagelig det nærmeste vi kommer en global grunnlov – fastslår kategorisk at «retten til liv» er menneskehetens mest grunnleggende verdi.

26

HOMO DEUS

Det er åpenbart at døden krenker denne rettigheten – derfor er døden en forbrytelse mot menneskeheten, og vi bør gå til full krig mot den.

Verken religioner eller ideologier har helliggjort livet i seg selv. Det de har helliggjort, har vært hevet over eller hinsides jordisk eksistens, og de har faktisk vært ganske tolerante overfor døden. Noen av dem har til og med vist en viss forkjærlighet for mannen med ljåen. Siden kristendommen, islam og hinduismen insisterte på at meningen med livet var avhengig av hvilken skjebne vi ville få etter døden, så de på døden som en viktig og positiv del av verden. Mennesker døde fordi Gud bestemte det, og dødsøyeblikket var en hellig metafysisk opplevelse proppfull av mening. Når et menneske skulle trekke sitt siste åndedrag, var tiden inne for å tilkalle prester, rabbier og sjamaner, finne balansen i livet og akseptere menneskets sanne rolle i universet. Prøv å forestille deg kristendommen, islam eller hinduismen i en verden uten død – en verden uten himmel, helvete eller reinkarnasjon.

Moderne forskning og moderne kultur har en helt annen innfallsvinkel til liv og død. De tenker ikke på døden som et metafysisk mysterium, og de ser i hvert fall ikke på døden som en kilde til meningen med livet. For moderne mennesker er døden snarere et teknisk problem som vi kan og bør løse.

Hvordan dør egentlig mennesker? Middelalderens eventyr skildret døden som en skikkelse i svart kappe med hette og med ljåen i et fast grep. En mann lever livet sitt, bekymrer seg for ditt og datt, farer hit

5. Døden personifisert som mannen med ljåen i middelalderkunst.

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

27

og dit, og så dukker plutselig mannen med ljåen opp, prikker ham på skulderen med en knoklete finger og sier: «Kom!» Mannen ber for seg: «Nei, vær så snill! Vent i et år, en måned, en dag!» Men den kappekledde skikkelsen hveser: «Nei! Du må komme NÅ!» Og slik dør vi.

I virkeligheten dør ikke mennesker fordi en skikkelse i svart kappe prikker dem på skulderen, fordi Gud har bestemt det eller fordi dødelighet er en essensiell del av en stor kosmisk plan. Mennesker dør alltid på grunn av teknisk svikt. Hjertet slutter å pumpe blod. Hovedpulsåren tettes igjen av fettrester. Kreftceller sprer seg til leveren. Bakterier blomstrer opp i lungene. Og hva er det som er ansvarlig for disse tekniske problemene? Andre tekniske problemer. Hjertet slutter å pumpe blod fordi hjertemuskelen ikke får nok oksygen. Kreftceller sprer seg fordi en tilfeldig genetisk mutasjon har omskrevet instruksene for disse cellene. Bakterier havnet i lungene fordi noen nøs på T-banen. Det har ingenting med metafysikk å gjøre. Det er bare tekniske problemer.

Alle tekniske problemer har en teknisk løsning. Vi trenger ikke å vente på Jesu gjenkomst for å overvinne døden. Det kan et par nerder på et laboratorium fikse. Hvis døden tradisjonelt har vært prestenes og teologenes spesialitet, er ingeniørene i ferd med å ta over. Vi kan drepe kreftcellene med cellegift eller nanoroboter. Vi kan utslette bakteriene i lungene med antibiotika. Hvis hjertet slutter å slå, kan vi gjenopplive det med medisiner og elektriske støt, og hvis ikke det fungerer, kan vi implantere et nytt hjerte. Vi har riktignok ikke funnet løsninger på alle tekniske problemer ennå – derfor investerer vi mye tid og penger i forskning på kreft, bakterier, genetikk og nanoteknologi.

Også vanlige mennesker som ikke jobber med vitenskapelig forskning, er blitt vant til å tenke på døden som et teknisk problem. Når en kvinne går til legen og spør: «Hva er det som feiler meg, doktor?» vil legen sannsynligvis si: «Jo, du har influensa» eller «Du har tuberkulose» eller «Du har kreft». Legen vil aldri si: «Du har død.» Vi går alle rundt og tenker på influensa, tuberkulose og kreft som tekniske problemer som vi vil kunne finne tekniske løsninger på en gang i tiden.

Selv når folk omkommer i en orkan, en bilulykke eller i krig, har vi en tendens til å se på det som en teknisk svikt som kunne og burde vært unngått. Hvis myndighetene bare hadde ført en bedre politikk, hvis kommunen hadde gjort jobben sin ordentlig, og hvis øverstkommanderende hadde tatt en klokere avgjørelse, kunne dødsfall vært forhindret. Døden har nærmest blitt en automatisk grunn til saksøking og etterforskning. «Hvorfor døde de? Noen må ha gjort en tabbe.»

De aller fleste forskere, leger og akademikere distanserer seg fremdeles fra drømmer om udødelighet og hevder at de bare forsøker å løse

28

HOMO DEUS

et eller annet spesifikt problem, men siden alderdom og død faktisk bare er resultatet av spesifikke problemer, vil det aldri komme til et punkt der leger og forskere stopper opp og sier: «Så langt, men ikke lenger. Nå har vi eliminert tuberkulose og kreft, men vi kommer ikke til å løfte en finger for å bekjempe alzheimer. Det kan folk fortsette å dø av.» Menneskerettighetserklæringen sier ikke at mennesker «har rett til å leve til de er nitti år gamle». Den sier at alle mennesker har rett til å leve. Punktum. Rettigheten begrenses ikke av en utløpsdato.

En økende minoritet av forskere og tenkere har dermed begynt å snakke mer åpent om dette og erklærer at den moderne vitenskapens hovedmål er å beseire døden og gi menneskene evig ungdom. Blant dem som er verdt å merke seg, har vi gerontologen Aubrey de Grey og polyhistorikeren og oppfinneren Ray Kurzweil (som vant US National Medal of Technology and Innovation i 1999). I 2012 ble Kurzweil utnevnt til forsknings- og utviklingsdirektør i Google, og året etter lanserte Google datterselskapet Calico, som har som målsetting å «løse døden».27 Google har nylig ansatt en annen som også tror på evig liv, Bill Maris, til å lede investeringsfondet Google Ventures. I et intervju i januar 2015 sa Maris: «Hvis du spør meg i dag om det vil bli mulig å leve til man er 500 år, er svaret ja.» Maris kan bygge opp under det dristige utsagnet med store pengesummer. Google Ventures investerer 36 prosent av verdipapirporteføljen på to milliarder dollar i etableringer av livsvitenskap-prosjekter, deriblant flere ambisiøse prosjekter som skal forlenge livet. Maris forklarte kampen mot døden ved hjelp av en amerikansk fotball-analogi: «Vi prøver ikke å vinne noen få meter.

Vi prøver å vinne kampen.» Hvorfor? «Fordi det er bedre å leve enn å dø,» sier Maris.28 Også andre av Silicon Valleys frontfigurer deler disse drømmene.

Peter Thiel, som var en av grunnleggerne av PayPal, har nylig innrømmet at han har håp om evig liv. «Etter min mening er det tre viktige tilnærmingsmetoder [til døden],» sa han. «Man kan akseptere den, benekte den eller bekjempe den. De aller fleste i samfunnet benekter eller aksepterer den. Jeg vil heller kjempe.» Mange vil avfeie slike uttalelser som tenåringsfantasier, men Thiel er en mann man bør ta alvorlig. Han er en av de mest suksessfulle og innflytelsesrike gründerne i Silicon Valley, og skal ha en privat formue på 2,2 milliarder dollar.29 Skriften på veggen sier: Likhet er ut – udødelighet er inn.

Den halsbrekkende utviklingen på felt som genteknologi, regenerativ medisin og nanoteknologi fostrer enda mer optimistiske spådommer.

Noen eksperter tror at menneskene vil overvinne døden innen 2200.

Andre sier 2100. Kurzweil og de Grey er enda mer optimistiske. De

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

29

fastholder at alle som har en sunn kropp og en sunn økonomi i 2050, vil ha gode muligheter til å bli udødelige ved å lure døden for ett tiår av gangen. Ifølge Kurzweil og de Grey kommer vi til å marsjere inn på klinikken omtrent hvert tiende år og få en fornyelsesbehandling som ikke bare vil kurere sykdommer, men også regenerere vev som er i ferd med å forfalle, og oppgradere hender, øyne og hjerne. Innen det er på tide med en ny behandlingsrunde, vil legene ha funnet opp en rekke nye medisiner, oppgraderinger og duppeditter. Hvis Kurzweil og de Grey har rett, kan du allerede oppleve å passere udødelige mennesker på gaten, i hvert fall hvis du spaserer i Wall Street eller Fifth Avenue.

Egentlig snakker vi her om adødelige, og ikke udødelige mennesker.

I motsetning til Gud kan fremtidige supermennesker fremdeles risikere å dø i krig eller ulykke, og da er det ingenting som kan bringe dem tilbake fra det hinsidige. Men i motsetning til oss dødelige vil de ikke ha noen utløpsdato for livet. Så lenge de ikke blir sprengt i filler av en bombe eller blir overkjørt av en lastebil, kan de leve i det uendelige.

Det vil antagelig gjøre dem til de mest engstelige menneskene i historien. Vi dødelige tar sjanser fordi vi vet at livet vil ta slutt en gang uansett. Vi går fottur i Himalaya, svømmer i havet og gjør mange andre farlige ting som å krysse gaten eller spise ute. Hvis du tror at du kan leve evig, derimot, vil det være galskap å ta slike sjanser.

Kanskje vi heller burde begynne med å sette oss mer beskjedne mål, som å doble forventet levetid? På 1900-tallet doblet vi nesten antatt levetid fra 40 til 70 år, så i det 21. århundre burde vi i det minste klare å doble det igjen, til 150. Det er ikke akkurat udødelighet, men det ville likevel revolusjonere samfunnet. Det ville for eksempel innebære store forandringer i familiestruktur, ekteskap og forhold mellom barn og foreldre. I dag regner folk fortsatt med å være gift «til døden skiller oss ad», og mye av livet dreier seg om å få og oppdra barn. Prøv å forestille deg en person som skal leve i 150 år. Hvis hun gifter seg når hun er 40, har hun fremdeles 110 år igjen å leve. Vil det være realistisk å forvente at ekteskapet hennes skal vare i 110 år? Selv katolske fundamentalister kan få problemer med det. Det betyr at nåtidens trend med serieekteskap sannsynligvis vil forsterkes. Hvis hun føder to barn mens hun er i førtiårene, vil hun, når hun er 120, bare ha et fjernt minne om årene hun brukte på å oppdra dem – en bagatellmessig episode i løpet av et langt liv. Det er vanskelig å si hva slags forhold som vil utvikle seg mellom foreldre og barn under slike omstendigheter.

Eller tenk på yrkeskarrierer. I dag går vi ut fra at du lærer deg et yrke i tenårene og tjueårene og beholder dette yrket resten av livet.

Du kan naturligvis lære deg nye ting også i førti- og femtiårene, men

30

HOMO DEUS

livet blir som regel delt opp i en læreperiode etterfulgt av en arbeidsperiode. Det opplegget holder ikke hvis du skal leve til du er 150, i hvert fall ikke i en verden som kontinuerlig blir snudd på hodet av ny teknologi. Folk vil få mye lengre yrkesliv og vil bli nødt til å fornye seg om og om igjen, også når de er i nittiårene.

Dessuten kommer ikke folk til å gå av med pensjon når de er 65, og gi plass til en ny generasjon med nye ideer og ambisjoner. Fysikeren Max Planck sa at vitenskapen gjør fremskritt én begravelse om gangen.

Med det mente han at nye teorier ikke har mulighet til å fordrive gamle før en generasjon er borte. Dette gjelder ikke bare i vitenskapen. Bare tenk på arbeidsplassen din. Hva ville du synes – uansett om du er akademiker, journalist, kokk eller fotballspiller – om sjefen din var 120 år gammel, ideene hans ble formulert mens Victoria fremdeles var dronning og han antagelig ville fortsette å være sjefen din i noen tiår til?

I den politiske sfæren kan resultatene bli enda mer alvorlige. Ville du hatt noe imot at Putin ble sittende som president i 90 år til? Hvis folk hadde levd til de ble 150 år gamle, ville Stalin fortsatt regjert i Moskva, som en sprek 138-åring, formann Mao ville vært en middelaldrende 123-åring og prinsesse Elizabeth ville sittet og tvunnet tommeltotter mens hun ventet på å arve tronen etter 121 år gamle George 6. – og det ville ikke blitt prins Charles’ tur til å overta før i 2076.

Hvis vi skal sette føttene på jorden igjen, er det langt fra sikkert om spådommene til Kurzweil og de Grey vil gå i oppfyllelse i 2050 eller 2100. Selv mener jeg at håpet om at evig ungdom skal bli oppnåelig i det 21. århundre er prematurt, og at de som tar den muligheten for alvorlig, vil bli fryktelig skuffet. Det er ikke enkelt å leve i visshet om at du skal dø, men det er enda verre å tro på udødelighet og oppleve å ta feil.

Selv om den gjennomsnittlige levealderen er blitt doblet i løpet av de siste hundre årene, har vi ikke grunnlag for å ekstrapolere og konkludere med at vi kan doble den igjen til 150 i løpet av de kommende 100 årene. I 1900 var den globale forventede levealderen så lav som 40 år fordi mange døde unge av feilernæring, smittsomme sykdommer og vold, men de som unnslapp hungersnød, pest og krig, kunne gjerne leve til de ble godt opp i sytti- og åttiårene – den naturlige levealderen til Homo sapiens. Folk tror gjerne at syttiåringer ble sett på som sjeldne naturfenomener i tidligere århundrer, men det stemmer ikke. Galileo Galilei døde da han var 77 år gammel, Isaac Newton ble 84 og Michelangelo levde til den modne alder av 88, uten hjelp fra antibiotika, vaksiner eller organtransplantasjoner. Selv sjimpanser i jungelen kan av og til bli over 60 år gamle.30

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

31

Sannheten er at moderne medisin så langt ikke har utvidet menneskenes naturlige levealder med så mye som et år. De store fremskrittene har vært å redde oss fra for tidlig død og latt oss få mulighet til å nyte leveårene våre til fulle. Selv om vi skulle klare å overvinne kreft, diabetes og de andre utbredte dødsårsakene, vil det ikke bety annet enn at nesten alle vil få leve til de er 90. Det vil ikke være nok til at vi kan bli 150 eller 500. Hvis det skal skje, må medisinen omarrangere menneskekroppens mest grunnleggende strukturer og prosesser og finne ut hvordan den skal regenerere organer og vev. Det er ikke på langt nær sikkert at vi kan klare det før år 2100.

Ikke desto mindre vil hvert mislykkede forsøk på å overvinne døden bringe oss ett skritt nærmere målet, og det kommer til å gi nytt håp og inspirere og oppmuntre folk til å legge ned en enda større innsats. Googles Calico kommer neppe til å «løse døden» i tide til å gjøre Googles grunnleggere Sergey Brin og Larry Page udødelige, men vil sannsynligvis gjøre viktige oppdagelser med hensyn til cellebiologi, genetiske medisiner og menneskehelse. Neste generasjon googlere kan derfor innlede angrepet på døden fra nye og bedre innfallsvinkler.

Forskere som roper opp om udødelighet, er som gutten som ropte ulv, ulv: Før eller senere kommer faktisk ulven.

Om vi ikke oppnår udødelighet i vår levetid, vil følgelig krigen mot døden høyst sannsynlig fortsette å være menneskehetens hovedprosjekt i neste århundre. Når du legger sammen troen på at menneskelivet er hellig, dynamikken i forskningens verden og behovene i den kapitalistiske økonomien, virker en nådeløs kamp mot døden uunngåelig. Vår ideologiske forpliktelse overfor menneskelivet vil aldri tillate oss å akseptere at mennesker dør. Vi kommer til å strebe etter å overvinne døden så lenge folk dør av noe.

Forskersamfunnet og den kapitalistiske økonomien vil mer enn gjerne bidra i denne kampen. De fleste forskere og bankfolk gir blaffen i hva de jobber med, bare det gir dem en mulighet til å gjøre nye oppdagelser og tjene mer penger. Er det noen som kan forestille seg en mer spennende vitenskapelig utfordring enn å overliste døden – eller et mer lovende marked enn markedet for evig ungdom? Hvis du er over 40, kan du lukke øynene en stund og prøve å huske kroppen du hadde som tjuefemåring. Ikke bare hvordan den så ut, men først og fremst hvordan den kjentes. Hvor mye ville du vært villig til å betale hvis du fikk muligheten til å få den tilbake? Noen ville utvilsomt gi slipp på denne muligheten, men det er mange nok som ville betale det den kostet.

Markedet er ufattelig stort.

Om ikke det er nok, så vil dødsfrykten som ligger i de fleste av oss,

32

HOMO DEUS

gi krigen mot døden enormt stor slagkraft. Så lenge folk gikk ut fra at døden var uunngåelig, trente de seg opp fra ung alder til å undertrykke ønsket om å leve evig, eller temmet det og satte seg i stedet andre mål.

Folk vil leve evig, og derfor komponerer de en «udødelighetssymfoni».

De higer etter å oppnå «evig heder og ære» i en krig eller ofrer livet for at sjelen skal «leve i evig velsignelse i paradis». En stor del av vår kunstneriske kreativitet, vårt politiske engasjement og vår religiøse pietisme drives av frykten for døden.

Woody Allen, som har skapt seg en fantastisk karriere basert på frykten for døden, ble en gang spurt om han håpet å leve evig gjennom filmlerretet. Allen svarte at han «heller ville fortsette å bo hjemme i leiligheten sin». «Jeg vil ikke oppnå udødelighet gjennom arbeidet mitt.

Det vil jeg gjøre ved ikke å dø,» la han til. Evig heder og ære, nasjonalistiske minneseremonier og drømmer om paradis er dårlige substitutter for det mennesker som Allen egentlig ønsker seg: å slippe å dø. Når folk begynner å tro (uansett om de har grunn til å tro det eller ikke) at de har gode sjanser til å unnslippe døden, vil lengselen etter å få leve nekte å nøye seg med å finne utløp i kunst, ideologi eller religion. Den vil feie frem som et snøskred.

Hvis du tenker på religiøse fanatikere med brennende blikk og langt skjegg som nådeløse, skal du vente og se hva eldre forretningsmoguler og aldrende Hollywood-stjerner vil gjøre når de tror at livseliksiren er innen rekkevidde. Hvis og når vitenskapen gjør betydelige fremskritt i krigen mot døden, vil det virkelige slaget flyttes fra laboratoriene til parlamentene, tinghusene og gatene. Når den forskningsmessige innsatsen krones med suksess, vil den utløse bitre politiske konflikter.

Alle kriger og konflikter vi har sett så langt i historien, kan vise seg å ha vært et tamt forspill til den store kampen som ligger foran oss: kampen for evig ungdom.

Retten til lykke Det andre store prosjektet på menneskets agenda vil antagelig være å finne nøkkelen til lykke. Gjennom hele historien har utallige tenkere, profeter og vanlige mennesker definert lykke, og ikke livet i seg selv, som det største godet vi kan få. I antikkens Hellas forklarte filosofen Epikur at tilbedelse av guder var bortkastet tid, for det fantes ingen eksistens etter døden, og meningen med livet er lykke. De fleste på Epikurs tid avviste epikurismen, men i dag er det blitt et vanlig syn

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

33

på livet. Skepsis mot et liv etter døden driver menneskeheten til å søke både udødelighet og lykke her på jorden. Hvem vil vel leve evig i evinnelig elendighet?

For Epikur var søken etter lykke personlig. Moderne tenkere, derimot, ser ofte på det som et kollektivt prosjekt. Enkeltpersoner kommer ikke langt i sin søken etter lykke uten offentlige planer, økonomiske ressurser og vitenskapelig forskning. Hvis landet ditt herjes av krig, økonomien er i krise og det ikke finnes helsetjenester, får du det neppe særlig bra. Mot slutten av 1700-tallet erklærte den britiske filosofen Jeremy Bentham at det aller største godet i verden er «størst mulig lykke for flest mulig» og konkluderte med at statens, markedets og vitenskapens eneste verdige mål er å øke den globale lykken. Politikere bør skape fred, forretningsfolk bør fremme velstand og forskere bør studere naturen, ikke til ære for kongen, fedrelandet eller Gud, men for at du og jeg skal få et lykkeligere liv.

På 1800- og 1900-tallet var det mange som ga inntrykk av å dele Benthams visjoner, men myndighetene, bedriftene og laboratoriene konsentrerte seg først og fremst om mer umiddelbare og veldefinerte mål. Land målte suksess i territoriell utstrekning, befolkningsøkning og vekst i BNP (bruttonasjonalprodukt) – ikke i innbyggernes lykke.

Industriland som Tyskland, Frankrike og Japan etablerte omfattende systemer for utdanning, helse og velferd, men målet med disse systemene var å styrke nasjonen, ikke å sikre individuelt velvære.

Skoler ble grunnlagt for å produsere dyktige, lydige borgere som skulle tjene nasjonen lojalt. Attenåringer skulle ikke bare være patrioter, men også ha utdanning, slik at de kunne lese brigadegeneralens ordre for dagen og tegne en skisse over morgendagens slagplaner.

De måtte kunne matematikk for å beregne granatenes bane eller løse fiendens hemmelige koder. De måtte også ha en viss oversikt over elektrisitet, mekanikk og medisin for å kunne håndtere radiosendere, kjøre stridsvogner og ta seg av sårede våpenbrødre. Når de gikk ut av hæren, ble det forventet at de tjente nasjonen som kontorister, lærere og ingeniører, bygde opp den moderne økonomien og betalte mye skatt.

I helsesystemet var det likedan. Mot slutten av 1800-tallet kunne Frankrike, Tyskland og Japan tilby gratis helsetjenester til folk flest.

De finansierte vaksiner for spedbarn, et balansert kosthold for barn og fysisk trening for tenåringer. De drenerte våtmarksområder, utryddet mygg og bygde sentraliserte kloakkanlegg. Målet var ikke å gjøre folk lykkelige, men å gjøre nasjonen sterkere. Landet trengte robuste soldater og arbeidere, sunne kvinner som kunne føde flere soldater og arbei-

34

HOMO DEUS

dere, og byråkrater som møtte punktlig på jobb klokken 08.00 og ikke lå hjemme og var syke.

Også velferdssystemet ble opprinnelig planlagt i nasjonens interesse, ikke for å hjelpe folk som trengte det. Da Otto von Bismarck brøt ny mark og innførte statlige pensjoner og et trygdesystem mot slutten av 1800-tallets Tyskland, var hovedmålet å sikre innbyggernes lojalitet, ikke å øke velværet deres. Når du fylte 18, skulle du kjempe for landet ditt, og når du var 40, skulle du betale skatt – fordi du kunne regne med at staten skulle ta vare på deg når du ble 70.31 I 1776 etablerte USAs grunnlovsfedre retten til å søke lykken som én av tre ukrenkelige menneskerettigheter, i tillegg til retten til liv og retten til frihet. Det er imidlertid viktig å merke seg at den amerikanske uavhengighetserklæringen bare ga en garanti for retten til å søke lykken, ikke til lykke i seg selv. Thomas Jefferson gjorde ikke staten ansvarlig for innbyggernes lykke, han søkte snarere å begrense statens makt. Tanken var å gi enkeltmennesker en privat sfære av valg, fri for statlig overoppsyn. Hvis jeg tror at jeg vil bli lykkeligere av å gifte meg med John enn med Mary, bo i San Francisco i stedet for i Salt Lake City og jobbe som bartender i stedet for som melkebonde, er det min rett å søke lykken på min måte, og staten skal ikke gripe inn, selv ikke hvis jeg velger feil.

I løpet av de siste tiårene har situasjonen snudd, og Benthams visjoner blir tatt mer på alvor. Folk mener i økende grad at de omfattende systemene som ble etablert for over hundre år siden for å styrke nasjonen, faktisk burde legge til rette for den enkelte borgers lykke og velvære. Vi er ikke her for å tjene staten – den er her for å tjene oss. Retten til å søke lykken, opprinnelig ment som en begrensning av statlig makt, har umerkelig blitt forvandlet til retten til lykke – som om mennesker har en naturlig rett til å være lykkelige, og alt som gjør oss misfornøyde, er en krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter – og det må staten gjøre noe med.

På 1900-tallet kan BNP per innbygger sies å ha vært det overordnede målet for å evaluere nasjonal suksess. Sett fra denne synsvinkelen er Singapore, der hver enkelt innbygger gjennomsnittlig produserer varer og tjenester for 56 000 dollar i året, et mer vellykket land enn Costa Rica, der innbyggerne bare produserer for 14 000 dollar i året, men dagens tenkere, politikere og til og med økonomer mener at vi bør supplere eller kanskje til og med erstatte BNP med BNL – brutto nasjonallykke. Vi bør tross alt tenke på hva folk ønsker, og de ønsker ikke å produsere. De ønsker å være lykkelige. Produksjon er viktig fordi det danner det materielle grunnlaget for lykke, men det

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

35

er bare et middel, ikke målet i seg selv. Costaricanere har i den ene undersøkelsen etter den andre rapportert om langt høyere tilfredshet med livet enn de gjør i Singapore. Ville du foretrekke å være en meget produktiv, men misfornøyd singaporer, eller en mindre produktiv, men fornøyd costaricaner?

Denne formen for logikk kan få menneskeheten til å gjøre lykke til nest viktigste mål for det 21. århundre. Ved første øyekast kan det virke som et relativt enkelt prosjekt. Hvis hungersnød, pest og krig forsvinner, menneskeheten får oppleve fred og en velstand verden aldri før har sett, og den forventede levealderen øker dramatisk, vil vel menneskene bli lykkelige, ikke sant?

Feil. Da Epikur definerte lykke som det høyeste gode, advarte han disiplene sine om at det er hardt arbeid å bli lykkelig. Materielle goder er ikke nok i seg selv, ikke over tid. Blind jakt på penger, berømmelse og nytelse gjør oss tvert imot ulykkelige. Epikur anbefalte for eksempel folk å spise og drikke med måte og å tøyle den seksuelle appetitten.

I det lange løp vil vi bli mer fornøyde med et godt vennskap enn med en hektisk orgie. For å lose folk gjennom den forræderske veien til lykke utviklet Epikur en hel etikk med regler for hva man bør og ikke bør gjøre.

Epikur var åpenbart inne på noe. Det er ingen enkel sak å bli lykkelig. Til tross for alt vi har oppnådd i løpet av de siste tiårene, er det slett ikke innlysende at menneskene i vår moderne tid er betydelig mer fornøyde enn forfedrene deres var. Det er faktisk et illevarslende tegn at selvmordstallene i den industrialiserte verden til tross for større velstand, komfort og trygghet er mye høyere enn de er i tradisjonelle samfunn.

I utviklingsland med utbredt fattigdom og manglende politisk stabilitet er selvmordstallene lave. Ifølge statistikk fra Verdens helseorganisasjon fra 2012 er det i Peru 3,1, i Guatemala 7,3, på Filippinene 2,6 og i Albania 6,5 selvmord årlig per 100 000 innbyggere. I rike og fredelige land er tallene langt høyere: Sveits 12,2, Frankrike 15,8, Japan 23,1 og New Zealand 10,3 årlige selvmord per 100 000 innbyggere.

I 1985 var de fleste sørkoreanere fattige, uutdannede og tradisjonsbundne, og landet var et autoritært diktatur. I dag har Sør-Korea god økonomi, innbyggerne er blant verdens best utdannede og landet har et stabilt og relativt liberalt demokratisk regime, men mens det i 1985 var omtrent ni av 100 000 sørkoreanere som tok sitt eget liv, var antallet selvmord i 2012 på 36,8 per 100 000 innbyggere.32 Selvsagt kan vi også finne motsatte og langt mer oppmuntrende trender. Den drastiske reduksjonen i barnedødelighet har selvsagt gjort

36

HOMO DEUS

menneskene lykkeligere og har delvis kompensert for stresset ved å leve i vår moderne verden, men selv om vi er litt lykkeligere enn forfedrene våre, er økningen i velvære mye lavere enn vi kunne forvente. I steinalderen hadde et gjennomsnittsmenneske rundt regnet 4000 kalorier til disposisjon per dag. Det inkluderte ikke bare mat, men også energien som måtte investeres i å lage redskaper, klær, kunst og bål. I dag bruker en gjennomsnittlig amerikaner 228 000 kalorier energi per dag, ikke bare i form av mat, men også til bilen, datamaskinen, kjøleskapet og TV-en.33 Det betyr at en gjennomsnittlig amerikaner bruker 60 ganger mer energi enn en gjennomsnittlig jeger og sanker gjorde i steinalderen.

Er den gjennomsnittlige amerikaneren 60 ganger lykkeligere? Det er grunn til en viss skepsis overfor et så rosenrødt syn på verden.

Selv om vi har overvunnet mange av tidligere tiders problemer, kan det være mye vanskeligere å oppnå ren lykke enn å eliminere lidelse. En sultende jordarbeider i middelalderen trengte ikke mer enn et brødstykke for å bli lykkelig. Hvordan skal du gjøre en livslei, overbetalt, overvektig ingeniør lykkelig? Andre del av 1900-tallet var den rene gullalderen for USA. Seieren i andre verdenskrig ble etterfulgt av en enda mer avgjørende seier i den kalde krigen, og landet ble verdens største supermakt. Mellom 1950 og 2000 steg USAs BNP fra 2 billioner til 12 billioner dollar. Realinntekten per innbygger ble doblet. Den nyoppfunne p-pillen gjorde sex friere enn noen gang. Kvinner, homofile, afroamerikanere og andre minoriteter fikk endelig en større del av den amerikanske kaken. En strøm av billige biler, kjøleskap, airconditionanlegg, støvsugere, oppvaskmaskiner, vaskemaskiner, telefoner, TV-er og datamaskiner endret dagliglivet til det nærmest ugjenkjennelige.

Likevel har studier vist at det subjektive velværenivået i USA lå omtrent på det samme i 1990-årene som det gjorde i 1950-årene.34 I Japan ble den gjennomsnittlige realinntekten femdoblet mellom 1958 og 1987 i et av historiens raskeste økonomiske oppsving. Dette skredet av velstand og en rekke positive og negative endringer i japansk livsstil og sosiale relasjoner hadde overraskende liten påvirkning på japanernes subjektive velværenivå. Japanerne var like fornøyde – eller misfornøyde – i 1990-årene som de hadde vært i 1950-årene.35 Det kan se ut til at lykken stanger mot et mystisk glasstak som ikke gjør det mulig for den å stige til tross for alt vi har oppnådd. Glasstaket vil ikke nødvendigvis la seg knuse selv om vi skulle klare å gi gratis mat til alle, kurere alle sykdommer og sikre verdensfred. Det kommer ikke til å bli særlig mye lettere å oppnå ekte lykke enn det vil bli å overvinne alderdom og død.

Lykkeglasstaket holdes på plass av to solide søyler – én mental og

MENNESKEHETENS NYE AGENDA

37

én biologisk. På det mentale planet avhenger lykken av forventninger, ikke av objektive forhold. Vi blir ikke fornøyde av å leve et fredelig, velstående liv. Det som gjør oss fornøyde, er når virkeligheten stemmer overens med forventningene våre. Den dårlige nyheten er at forventningene stiger voldsomt når omstendighetene blir bedre. Den dramatiske bedringen i omstendigheter som menneskeheten har opplevd de siste tiårene, skaper større forventninger, ikke større tilfredsstillelse.

Hvis vi ikke klarer å gjøre noe med det, kan også fremtidige bragder gjøre oss like misfornøyde som før.

På det biologiske planet bestemmes både forventninger og lykke av biokjemien vår, ikke av den økonomiske, sosiale eller politiske situasjonen. Ifølge Epikur er vi lykkelige når vi opplever behagelige følelser og ikke plages av ubehagelige. Også Jeremy Bentham hevdet at naturen ga to mektige krefter herredømme over menneskene – nytelse og smerte – og at det kun er disse to kreftene som avgjør alt vi gjør, sier og tenker.

Benthams etterfølger, John Stuart Mill, forklarte at lykke bare er nytelse og frihet fra smerte, og at det ikke finnes noe godt eller ondt hinsides nytelse og smerte. Alle som forsøker å utlede godt og ondt av noe annet (som Guds ord, eller nasjonale interesser), lurer deg, og kanskje også seg selv.36 På Epikurs tid var det blasfemisk å snakke sånn. På Benthams og Mills tid var det en radikal omveltning. Tidlig på 2000-tallet, derimot, er dette vitenskapelig rettroenhet. Ifølge livsvitenskapen er ikke lykke og lidelse annet enn ulike balanser av kroppslige sanseopplevelser. Vi reagerer aldri på hendelser i omverdenen, bare på sanseopplevelser i vår egen kropp. Ingen lider fordi hun har mistet jobben, blitt skilt eller fordi myndighetene har gått til krig. Det eneste som gjør folk ulykkelige, er ubehagelige kroppslige følelser. Det å miste jobben kan riktignok utløse depresjon, men depresjon i seg selv er en form for ubehagelig kroppslig følelse. Det finnes tusen ting som kan gjøre oss sinte, men sinne er aldri en abstraksjon. Sinne føles alltid som en varme og spenning i kroppen. Det er derfor sinne er så fryktelig irriterende. Det er ikke for ingenting at vi sier at vi «koker» av raseri.

Omvendt sier forskning at ingen kan bli lykkelige av en forfremmelse, av å vinne i lotteri eller å finne ekte kjærlighet. Folk blir bare lykkelige av én eneste ting: behagelige følelser i kroppen. Forestill deg at du er Mario Götze, midtbanespiller på det tyske fotballaget i VM-finalen mot Argentina i 2014. Det har gått 113 minutter uten at det er skåret et eneste mål. Det er bare sju minutter igjen av kampen før de fryktede straffesparkene skal begynne. Rundt 75 000 begeistrede tilskuere fyller Maracaña stadion i Rio, og flerfoldige millioner over

38

HOMO DEUS

hele verden følger med på TV. Du er noen få meter fra det argentinske målet da André Schürrle sender deg en praktfull pasning. Du demper ballen mot brystet, den triller ned langs beinet ditt, du sparker til den midt i luften og ser den suse forbi den argentinske målvakten og bore seg inn i nettet. Mååååål! Stadion blir som en vulkan i utbrudd.

Titusener av mennesker brøler som gale, lagkameratene dine kommer løpende for å klemme og kysse deg og millioner av mennesker hjemme i Berlin og München bryter ut i gråt foran TV-skjermen. Du er ekstatisk, men ikke på grunn av ballen i de argentinske nettmaskene eller feiringen i overfylte Biergartens i Bayern. Det du reagerer på, er stormen av følelser inni deg. Du fryser på ryggen, bølger av elektrisitet strømmer gjennom kroppen, og det kjennes som om du blir oppløst i millioner av eksploderende energikuler.

Du trenger ikke å skåre vinnermålet i VM-finalen for å kjenne slike følelser. Hvis du får en uventet forfremmelse på jobben og begynner å hoppe av glede, reagerer du på samme type følelser. Det innerste av hjernen din vet ingenting om fotball eller jobber. Det kjenner bare følelser. Hvis du blir forfremmet, men av en eller annen grunn ikke får behagelige følelser, vil du ikke føle deg fornøyd. Det motsatte gjelder også. Hvis du nettopp har fått sparken (eller tapt en avgjørende fotballkamp), men kjenner behagelige følelser (kanskje fordi du har tatt en pille), kan du likevel føle at du er i sjuende himmel.

Den dårlige nyheten er at behagelige følelser dempes raskt og før eller senere går over i ubehagelige. Du er ikke garantert livslang lykke selv om du skulle skåre vinnermålet i VM-finalen. Det kan faktisk gå nedover etter det. Og hvis jeg fikk en uventet forfremmelse på jobben i fjor, ville jeg kanskje ha den nye stillingen fremdeles, men de behagelige følelsene jeg kjente da jeg fikk nyheten, gikk over i løpet av noen timer. Hvis jeg vil kjenne de herlige følelsene igjen, må jeg få en forfremmelse til. Og enda en. Og hvis jeg ikke blir forfremmet, kan jeg ende opp med å bli mye bitrere og sintere enn jeg ville vært hvis jeg hadde forblitt en ubetydelig brikke i spillet.

Alt dette er evolusjonens skyld. I utallige generasjoner har det biokjemiske systemet vårt tilpasset seg sjansen til å overleve og reprodusere, ikke til å oppleve lykke. Det biokjemiske systemet belønner handlinger som bidrar til overlevelse og reproduksjon, med behagelige følelser, men det er bare overfladiske salgstriks. Vi kjemper for å få mat og partnere for å unngå ubehagelige følelser som sult og for å kunne nyte behagelige smaker og herlige orgasmer. Men gode smaker og herlige orgasmer varer ikke så lenge, og hvis vi vil oppleve dem igjen, må vi ut og lete etter mer mat og nye partnere.