Puls
Jeg sitter i senga på rommet til Oskar, med ryggen mot veggen. Oskar ligger med lukkede øyne med hodet i fanget mitt mens jeg stryker ham over øyenbrynene, nedover nesa og leppene, over haka og videre ned mot halsen. Hjertet mitt skjelver og dunker helt ned i magen. Oskar er så FIN. Jeg stryker videre oppover kinnet hans, forbi fregnene, opp til panna igjen.
Vi sitter sånn helt til Oskar får en snap og åpner øynene. Han strekker seg etter mobilen, som ligger ved siden av meg på sengeteppet.
«Hvem er det fra?» spør jeg, og kikker ned på mobilskjermen.
«Fra Sander», svarer Oskar.
Sander er en ny gutt i klassen vår. Jeg liker ham ikke, for å si det sånn, men det har jeg ikke sagt til Oskar.
«Hva skriver han?» spør jeg.
Oskar viser meg hva det står.
«Hva mener han?» spør jeg. «Din tur til hva?»
«Den der holde pusten-greia», sier Oskar og kikker opp på meg med de nydelige øynene sine.
«Jeg tror nesten jeg bare må gjøre det», mumler han.
«Må du vel ikke», hvisker jeg og stryker ham over panna igjen.
«Det går bra, Lea», sier Oskar. «Se her.»
Han finner en TikTok av en gutt som står ved en seng og lener seg frem med hendene på knærne. Plutselig faller han fremover og lander på senga med ansiktet først.
«Hva skjer med ham, liksom?» spør jeg.
«Han besvimer», sier Oskar. «Men han våkner jo igjen med en gang. Ser du?»
«Men hvorfor besvimer han?»
«Fordi han ikke får luft. Se her.»
Oskar viser meg flere videoer av ungdommer som står og lener seg frem, før de plutselig faller i gulvet eller bakken. En jente slår hodet i en kommode, og venninna hennes skriker mens hun holder hendene rundt ansiktet.
«Ser du, det er farlig», sier jeg, og stryker pekefingeren over arret Oskar fikk da noen løsnet hjulet på sykkelen hans i femte.
«Sander filmer alle, liksom», sier Oskar. «Det er en greie.»
«Men du driver jo ikke med sånne ting», sier jeg og snurrer litt av håret hans rundt fingeren min.
«Men dette må jeg», sier Oskar. Men hallo? Han MÅ vel ikke?
«Sander skal forresten ha vors før høstballet», fortsetter Oskar med fjern stemme, som om han prøver å snakke om noe annet.
«Hva slags vors da?» spør jeg.
«Guttevors», sier Oskar, og smiler det nydelige smilet sitt igjen.
Jeg har lyst til å kysse ham da, men selv om Oskar og jeg har vært sammen i snart fem måneder, tør jeg ikke å gjøre det. Jeg burde være modigere, helt klart, men jeg blir så SYKT sjenert i sånne situasjoner.
«Sander har ordentlig anlegg hjemme», sier Oskar, og kikker opp på meg mens han fortsetter å smile. «Sånn de har i russebusser.»
«Hun jenta på den ene videoen skader seg jo», sier jeg, for jeg tenker fortsatt på det, og har en skikkelig DÅRLIG følelse.
«Det er fordi hun treffer kommoden, da», sier Oskar.
«Det ser farlig ut», mumler jeg igjen.
«Du er jo redd for alt, da, Lea.»
Han smiler og tar hånda mi.
«Men har du lyst til å gjøre det?» spør jeg.
«Egentlig ikke», sukker Oskar.
«Så hvorfor skal du gjøre det da?»
Oskar svarer ikke, bare fortsetter å se opp på meg. Jeg teller fregnene hans inni meg mens jeg stryker pekefingeren over munnen og haka hans og ned mot halsen igjen.
Oskar tar hånda mi, og vi åpner hendene sånn at vi har håndflate mot håndflate, og fletter fingrene inn i hverandres. Hendene hans er varme, jeg kan se pulsen dunke på håndleddet. Som om hjertet hans slår i takt med mitt.
«Kan du please si nei?» hvisker jeg.
Oskar lar hånda falle ned på sengeteppet. Jeg prøver å ta den igjen, men han drar den til seg.
«Ikke vær sur, da», mumler jeg.
«Skal ikke du på håndballtrening?» svarer Oskar.
«Jeg kan bli litt til», sier jeg.
Oskar ser sur ut i flere minutter, men så aker han seg nærmere, kikker opp på meg under luggen og strekker seg etter hånda mi igjen.
Flokkdyr
Neste dag er sykkelsetet vått av morgendugg. Det er ofte sånn i august, ifølge mamma. Man kan liksom merke at høsten kommer før sommeren er helt slutt. Trærne er fortsatt mest grønne, men sykkelhjulet triller over flere oransje blader på asfalten før jeg får fart og kjenner vinden i ansiktet.
I krysset lenger fremme ser jeg den hvite hjelmen til Sara. Hun har begynt å stå tidlig opp for å være i stallen om morgenen, og kommer alltid først til møtestedet vårt.
«Hei, Pookie», smiler hun da jeg stopper sykkelen, før hun lener seg frem for å gi meg en klem.
Vi snur oss mot veien der Alexa skal komme syklende. Den er tom. Det er typisk Alexa nå om dagen. Helt siden vi begynte i sjuende, har hun
vært treig om morgenen. Jeg er tålmodig, siden det er Alexa, men Sara blir sur.
«Klokka er åtte på halv, skal vi bare sykle?» sukker hun.
«Vi venter litt», sier jeg og fester blikket på det hvite huset til Alexa, som vi så vidt kan se fra møtestedet vårt.
«Det er sykt irriterende», sier Sara, og akkurat da kommer den blå hjelmen til Alexa til syne.
Hun sykler fort mot oss, og er andpusten da hun kommer frem til der vi står.
«Vent litt», gisper hun og hekter av seg sekken.
«Vi kommer for sent», sukker Sara.
Alexa stikker hånda i ytterlomma på sekken og finner mobilen. Så lener hun hodet bakover og holder telefonen på strak arm i lufta mens hun lager Snap-ansikt mot skjermen.
Det er fast nå. Akkurat her på dette stedet i krysset. Hun får med deler av en gatelykt bak. Litt av himmelen også.
«MÅ du gjøre det der akkurat nå?» sukker Sara.
Jeg tenker også at Alexa kunne ha sendt den snappen før hun dro hjemmefra, men hva vet jeg?
Jeg hadde håpet at mamma skulle si ja til Snap da alle andre fikk det, men hun nekter å gi seg.
Også sykkelstativet er vått av morgendugg. Jeg parkerer sykkelen min ved siden av Oskar sin,
tett inntil, og da jeg er ferdig med å låse, leter jeg med blikket gjennom skolegården.
Oskar står i flokk sammen med Sander, Ravn, Thomas og noen til. Tett sammen, som om de trenger hverandre for å puste. Han har på seg den mørkeblå genseren som jeg elsker at han bruker, og da Sara, Alexa og jeg går gjennom skolegården, kikker han seg over skulderen og vinker litt med hånda. Han smiler også, et sånt lite smil som bare er til meg, og jeg kjenner hvordan det suger i magen og iler nedover ryggen. At jeg hadde bestemt meg for aldri å bli forelska, føles veldig merkelig nå.
Før jeg ble forelska, var hjertet mitt et rolig hjerte. Det skalv ikke. Og dunket sjelden fort uten grunn. Magen min var også rolig, ikke nervøs og kilende sånn som den ofte er nå.
Det eneste jeg vil er at Oskar skal komme bort og legge armene rundt meg sånn som han gjorde da vi sa ha det i gangen hans i går, men han blir stående i flokken sin.
Det ringer inn. Jeg ser Ebba gjemme mobilen i en innerlomme i sekken. Hun har fortsatt Snap, og det er faktisk helt utrolig. Er det én person som ikke burde hatt Snap, så er det Ebba. Da vi var på klassetur i slutten av sjette, snappet hun med en fyr på NITTEN ÅR som jobbet på leirskolen vi bodde på. Han sitter i fengsel nå, for å si det sånn!
13
Gjengen til Oskar møter en annen guttegjeng utenfor døra, og hele gutteflokken subber mot inngangen og lager kø da de prøver å presse seg inn gjennom døra samtidig. Så fort vi kommer inn i klasserommet, samler de seg rundt Sander borte ved vindusrekka og lener seg frem for å se på mobilen han holder i.
Jeg tenker på meldingen fra Sander som Oskar viste meg i går, og kjenner at jeg faktisk hater
Sander litt. Eller hater hvordan de andre guttene blir når han er i nærheten.
