Hoggerne av Roy Jacobsen

Roy Jacobsen

Hoggerne

© J.W. Cappelens Forlag AS, 2005 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43805-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

’Hvis man står foran Sokrates og Karl den tolvte, og den første sier: ’Kom med meg, så tar vi en time filosofi,’ og den andre sier: ’Nei, kom med meg, så styrter vi den russiske tsaren,’ så ville vi alle ha ønsket å følge Karl, ene og alene fordi det krever mot, mens det første ikke krever noe som helst.’ samuel johnson

1 Suomussalmi ble brent allerede den sjuende desember, etter at de fire tusen innbyggerne var evakuert, bortsett fra meg, jeg var født her, hadde bodd her i hele mitt liv og kunne ikke tenke meg å være noe annet sted – så da det plutselig sto et vesen foran meg i hvit uniform og leste opp fra et ark at jeg skulle bort, satte jeg hælene i snøen og var ikke til å rikke, sånn er det vel overalt i verden, det er alltid én, minst én, som ikke gjør som de andre, han trenger ikke engang vite hvorfor, og her i Suomussalmi var det meg.

Det var merkelig nok både forferdelig og opphissende å stå der som en ensom saltstøtte og se det veldige flammehavet i de iskalde skogene, for det hadde vært en fin by, min by, den eneste jeg kjente som noe mer enn en ansamling tak og vegger, og nå sto bare noen få hus igjen, da det hele var over kunne jeg ikke telle stort flere enn tjue.

Også kjøpmannen Antti hadde sagt før han trakk seg ut at her kan du ikke være, Timmo, russerne kommer når som helst, og de vil drepe deg.

– De dreper ikke idioter, hadde jeg svart. – Jeg kjenner russerne.

7

– Ikke tøv, de dreper alle, enten de kjenner dem eller ikke, det er krig, Timmo.

Da hadde jeg ikke annet å gjøre enn å gjenta det jeg hadde sagt, at ingen kom til å røre meg, men det syntes jeg var unødvendig, siden jeg allerede hadde sagt det, så jeg så i stedet på Antti som jeg pleier når det ikke er nødvendig å si noe, Antti som jeg har jobbet for siden foreldrene mine døde og som aldri har kalt meg noe nedsettende, selv om det nok har hendt at han har vært misfornøyd med både oppførselen min og arbeidet mitt.

– Vedkubbene skal være kortere, kan han si.

– Du sa de skulle være en halvmeter, kan jeg da svare og gjerne også finne fram tommestokken og slå den mot håndflaten som en slags trussel om å vise ham sannheten hvis han ikke trekker tilbake påstanden sin.

– Kirken har ikke langovn, kan han drive på, – og nå vil ikke presten ha veden.

– Så selg den til Marja.

– Kafeen hennes har ikke gjester lenger.

– Hva om jeg kapper den en gang til da, så kubbene blir 25 centimeter, da kan du selge dem til lærer Mäkinen, skolen har små ovner?

– Det blir dobbelt arbeid, kan Antti drive på, – og du tjener jo nesten ingenting som det allerede er.

Men det er en avsporing, for hvordan man har det her i verden er som regel ens egen sak, det er de fleste enige om, så det er merkelig at det må gjentas så ofte; jeg trengte dessuten ikke penger, jeg hadde gården og jorda og skogen, jeg kunne fiske og jakte, jeg fikk gratis melk og mel og også litt hermetikk av Antti, eller han trakk det fra betalingen jeg skulle ha for veden, det spilte ingen rolle, for så 8

lenge han selv bestemte prisen på både melk og ved, ble den lav, ettersom han ikke bare var gjerrig, men også syntes synd på meg – de fleste i distriktet synes synd på meg, hvis de ikke irriterer seg over utseendet mitt eller driver gjøn med meg av andre årsaker, men det har jeg aldri brydd meg om, for det kan ofte være de samme menneskene som synes synd på meg som i neste øyeblikk finner ut at de skal drive gjøn med meg, som om de blir slitne av medlidenheten sin; den ene dagen kan de kalle meg idioten og den neste gir de meg melk eller flesk, jeg får sjelden begge deler samtidig, jeg er av den typen som får litt av gangen, som betyr at jeg har måttet lære meg å spare på det vesle jeg har, også på det som i andres øyne ikke er verd noe som helst.

Nå hjalp jeg Antti og de to småsønnene hans å pakke, det var ikke måte på hva han skulle ha med seg.

– Har du ikke tenkt å komme tilbake? spurte jeg mens vi bar ut rokken og den digre symaskinen som han ikke hadde hatt bruk for siden kona hans, Anna, døde.

– Jo, svarte han. – Men huset skal brennes, og det vil jeg ikke se på, skynd deg.

– Skal du da bygge nytt når du kommer tilbake?

– Ja, og det skal stå akkurat her, tomta går ingen vei.

– Jeg skal passe på den.

Men Antti smilte ikke denne dagen. Han sa at det var den tristeste han hadde opplevd i hele sitt femogførtiårige liv, kanskje med unntak av den dagen Anna døde, det skjedde for temmelig nøyaktig ett år siden.

Vi fylte både den store sleden og de to små, med møbler og sengetøy og klær og bestikk, også etterlatenskapene til Anna, og tømte butikken for hermetikk og tørrmat, resten 9

ødela vi, det eneste som sto igjen i de fremmede og vidåpne rommene var ovnene, det var blitt et hus med ekko og grå støvdotter som drev langs golvlistene som vettskremte rotter.

– Kan jeg bo her? spurte jeg og nikket mot bakkammeret, der jeg hadde en seng og også noen av tingene mine.

– Det skal brennes! skrek Antti. – Skal du da ikke få det inn i skallen!

– Hvis jeg bor her så klarer jeg kanskje å redde det, sa jeg. – Så slipper du å bygge nytt når du kommer tilbake.

Antti så ut som om han både syntes synd på meg og foraktet meg. Men så la han en hånd på skulderen min og så bedrøvet en annen vei, det var en vane han hadde dette, å se en annen vei når han visste at bare synet av meg kunne sette det skrøpelige vennskapet vårt på prøve.

– Da blir du skutt, sa han. – Ordren kommer fra selveste Mannerheim.

– Det blir min sak, sa jeg.

Så var vi ferdig med den saken, på den måten at vi begge hadde fått det som vi ville, slik vi pleier, uten at noen av oss hadde noen glede av det.

Vi ble enige om at Antti skulle ta med seg også min hest, Kävi. Så plasserte han den store kroppen sin med et stønn i den første sleden og tok også tømmene til hesten bak, som trakk sleden som den eldste sønnen hans satt i, Harri, som holdt tømmene til hesten som trakk den bakerste sleden, der Jussi satt, og bak der igjen luntet Kävi, fri som fuglen, slik at de så ut som et lite tog, et lokomotiv med to små vogner, der de gled avsted på knirkende meier mot brua til Hulkoniemi, og ingen av dem så seg tilbake, så vidt jeg 10

kunne se, for jeg ble stående på trappa og vinke til de var forsvunnet sammen med hundrevis av andre sleder og biler og husdyr og også noen traktorer, alt som kunne krype og gå forlot Suomussalmi på denne mørkeste dagen i Anttis liv, den sjuende desember 1939.

Det har aldri vært så stille i noen by. Det brant ikke lys noe sted, ingen skritt var å høre i den sandtørre snøen, ingen stemmer, raut eller bjeffende hunder, ingen hester eller kyr som stampet og prustet i båsene sine, byens lyder, de var vekk, og fremfor alt – ingen røyk fra pipene; det som hadde vært en by med fire tusen innbyggere og like mange dyr, om ikke flere, var i løpet av noen få timer forvandlet til et sammenrask av tomme treskall som sto der og holdt pusten i den iskalde vinteren som har herjet og hersket i skogene her siden før både dyr og mennesker tenkte på å bli skapt.

Jeg forlot butikken og gikk rundt i den plutselige tomheten, nærmest for å ta på den og kjenne på den. Men da la jeg merke til at mange av dørene sto ulåste, ja, åpne, og at enkelte av innbyggerne selv hadde kjørt fram små lass med halm og ved, så det skulle bli enklere for soldatene å tenne på, og mye av veden kjente jeg igjen, den var min, måten den var kappet og kløyvd på, jeg har nesten mitt eget bumerke når det gjelder ved.

Noen hadde også båret veden inn, strødd den sammen med halm og avispapir på golvene og stablet den i trapper og skap. Og det var tydelig at ikke alle hadde tatt med seg så mange av eiendelene sine som Antti hadde gjort. I ett hus var bare soveromsmøblene borte, i et annet så kjøkkenet ut til å ha vært det uunnværligste, i et tredje så det ut til 11

å ha vært tyver på ferde, eller en slags panikk, det hersket et rot av en annen verden, som om de hadde ødelagt inventaret med vilje.

Men i en stue som tilhørte gamle Luukas og kona hans, som vi kalte tante Roosa, så det ut som om ingenting var forsvunnet, det luktet tvert imot nyvasket i alle rom, sengene var pent redd, og det var ryddig som om de hadde gjort i stand til jul. På veggene hang ennå fotografiene av de tre sønnene og det gamle parets familie i Raatevaara, den lille byen inne ved grensa, som det ble sagt at russerne hadde brutt gjennom for en snau uke siden, troppene som nå var på vei mot Suomussalmi.

Jeg hadde ofte vært hos Luukas og Roosa for å levere ved, og den gamle hadde tatt et bilde av meg også, ved siden av Kävi og vedvogna, som jeg hadde stilt meg oppå som en slags høvding. Men det er som regel bare familiemedlemmer som henger på veggene til folk, så jeg lå vel forvart i en skuff et eller annet sted. Men jeg rørte ingenting, gikk bare omkring og betraktet denne merkelige og nyvaskede ro og orden – alt det menneskene trenger, minnene deres i tillegg, og så var det dødt, dødt som snø.

Men det gjorde at jeg bestemte meg for å redde også dette huset, i tillegg til Anttis, så jeg fant en høygaffel og gikk løs på halmdungen som Luukas hadde etterlatt utenfor døra, fikk den inn i fjøset og ned i møkkakjelleren. Der inne fant jeg også et halvt griseslakt, som de gamle måtte ha glemt, eller som det var meningen skulle gå opp i røyk sammen med fjøset.

Uten å tenke noe videre over det – det var rett og slett ikke noe annet å gjøre –, gikk jeg i gang med å partere den 12

halvfrosne grisen, surret kjøttstykkene inn i en presenning og hengte dem i en gran et stykke inne i skogen der de kunne holde seg i frosten i både uker og måneder, hvis det fikk være i fred for dyr. Og det var mens jeg sto og lurte på om jeg også skulle sette opp en mårfelle, at jeg hørte krigen for første gang, fjern motordur som kom langsomt nærmere i den vindstille vinteren, fra samme retning som de evakuerte hadde forsvunnet, deretter lød også noen skudd, svært langt borte fra, østfra, kanondrønn.

Jeg gikk tilbake gjennom de mørke gatene og kom til Anttis butikk idet de første militære kjøretøyene rullet over brua, og en jeep stanset rett foran meg – mens de andre fortsatte inn i byen, fulle av hvitkledde soldater som hoppet ut og trengte inn i de forsvarsløse husene med halm, tennved og parafinkanner.

En mann i tredveårene gikk ut av jeepen og ga seg til å måle meg med et blikk som kunne tyde på at han ikke trodde sine egne øyne, et levende menneske i en by som skulle tilintetgjøres.

– Hva gjør du her? spurte han.

– Jeg bor her, sa jeg.

– Byen skal evakueres, sa han. – Russerne er her om . . . , kanskje allerede i morgen.

– Det gjør ikke meg noe.

Han så igjen ut som om han sto foran noe han ikke helt kunne tro på. Sjåføren hans hoppet ut og ga seg i snakk med ham, lavt, men det har aldri vært noe i veien med hørselen min, og mannen som hadde snakket til meg, og som tydeligvis var offiser, kom tilbake og spurte om jeg var landsbyidioten. Han sa det uten tegn til alle de sortene som finnes av vemmelige smil, som om han stilte et helt vanlig 13

spørsmål, om for eksempel hvor gammel jeg var, så jeg svarte ganske enkelt at det var jeg nok ja, og at jeg kom til å bli her, om han så truet med å skyte meg, for Suomussalmi kom jeg aldri til å forlate, det er viktigere ting her i livet enn et skarve menneskeliv.

Det fikk ham i hvert fall til å smile, om enn uvillig.

– Har du våpen? spurte han etter en stund og tygget på isbitene som hang og dinglet i den flisete barten.

Jeg gikk inn i bakrommet til Anttis lager, der jeg også hadde stablet verktøyet mitt og det jeg hadde av mat, gikk ut igjen og viste ham geværet.

– En Moisin, sa han tankefullt og strøk den gamle skatten med bare hender så jeg fikk inntrykk av at han var imponert over hvor velholdt det var. – Et armégevær?

– Ja. Etter faren min.

– Har du ammunisjon også?

Jeg ga ham ammunisjonen også. Han la både den og geværet i bilen og snudde seg halvt mot meg igjen og lot til å fortsette å tenke gjennom dette som voldte ham så stort besvær at han ikke kom seg videre.

Det hadde begynt å lue bak vinduene i de nærmeste husene, stadig løp ropende menn fram og tilbake mellom bilene og bygningene, og i samme øyeblikk som de første glassrutene eksploderte var begge nabohusene til Anttis fullstendig overtent, i noe som lignet en dobbelteksplosjon. Vi måtte rygge unna den intense varmen, offiseren ga tegn til sjåføren om å få bilen i sikkerhet og gikk selv langsomt etter, mens jeg ble stående der jeg sto med varmen som en steinhard sol i ryggen.

Etter bare noen få skritt stanset han og kom tilbake, dro meg med nedover mot brua, trakk opp en tobakks14

pung og spurte om jeg ville ha en røyk.

Jeg sa nei.

– Vi må brenne det der også, sa han og nikket mot butikken til Antti mens sigarettrøyken sto som to hvite slanger ut av de vibrerende neseborene hans.

– Jeg kan gjøre det, foreslo jeg. Og han fikk igjen dette tenksomme uttrykket som ikke førte til noe. – Jeg er ikke redd, føyde jeg til. – Ikke for noe som helst.

Nå var varmen blitt så veldig at vi ikke kunne oppholde oss i gata heller. Jeg har sett brann før, men det var på avstand, og et enkelt hus, og det jeg nå ikke kunne fatte det minste snev av var ikke den uutholdelige varmen, men lydene, den ene eksplosjonen som gikk over i den andre og til sammen ble noe som lignet veldige vulkanutbrudd, og hvor kom den forferdelige vinden fra, det blåste plutselig full storm gjennom det vindstille infernoet.

– Krig uten branner er som pølser uten sennep, skrek offiseren inn i øret mitt. – Kom. Han begynte å småløpe nedover mot brua. Og jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å løpe etter, jeg tok ham igjen også, og løp ved siden av ham et stykke. Det var ikke noe problem å holde følge med ham, skjønt det er vanskelig å si om han gjorde noe forsøk på å løpe fra meg, han løp egentlig ganske avslappet, likevel lot det til å ergre ham at jeg holdt så godt følge med ham, helt ned til brulegemet, der bilene nå samlet seg i påvente av nye ordre – Suomussalmi ligger på et nes i den milelange innsjøen Kiantajärvi, som snor seg rundt den som en taggete orm, og nå så jeg at også husene på motstående nes sto i brann, men der var det langt færre, så jeg antok at regimentet kunne komme seg helskinnet forbi, hvis de da ikke hadde planer om å ta 15

seg over isen mot sørsiden av sjøen, noe jeg ville ha gjort dersom jeg hadde vært sjef for disse troppene og hadde planer om en gang å gjenerobre en by som jeg i første omgang, av taktiske årsaker, hadde brent.

Men det sa jeg ikke, og nå stirret offiseren igjen på meg med det utslitte vinterblikket sitt, før han endelig virket irritert nok til å kunne ta en avgjørelse.

– Jeg kan ikke la deg beholde geværet, sa han. – Det gjør bare vondt verre . . . , for deg.

Jeg nikket.

– Men ta godt vare på det, sa jeg.

Han mumlet et surt ja, plutselig fraværende, hvorpå også det vesle smilet kom fram igjen. Og først etter at han hadde gitt soldatene en del hylende ordre, og bilene begynte å rulle over brua, skjønte jeg at han en siste gang grunnet på mulighetene for å få meg med ved hjelp av rå makt, eventuelt om han i det hele tatt skulle gidde å bry seg med meg.

– Du har ikke sovet på lang tid, sa jeg.

Han så forbauset opp.

– Ikke siden i forrige uke, hvordan det?

Jeg gikk noen skritt unna.

– Du får meg ikke med uansett, ropte jeg. – Jeg løper bare inn i flammene, så er det over.

Han lot omsider til å skjønne at jeg mente det jeg sto der og sa. Nå kom også hans egen bil rullende, han åpnet døra, sa noe til sjåføren og vendte seg mot meg med en hvit anorakk i hendene, mumlet noe om at den ville beskytte meg mot kulda, i alle fall mot å bli oppdaget dersom jeg likevel skulle finne på å rømme. Men jeg gjorde ikke mine til å ta imot.

16