Hjemkomsten
Dan Buthler & Dag Öhrlund
Hjemkomsten Oversatt av Aleksander Melli
Dan Buthler & Dag Öhrlund Originalens tittel Återvändaren Oversatt av Aleksander Melli Copyright © Dan Buthler & Dag Öhrlund, 2012 Published by agreement with Stockhom Noir Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56689-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Nils Olsson, OINK Omslagsfoto: Istockphoto.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1 FT. MYERS BEACH, SØRVEST-FLORIDA SEPTEMBER
Christopher Silfverbielke tok et dypt trekk av sigaretten og betraktet flammekulen som langsomt forsvant inn i Mexicogulfen. Sanden var fremdeles varm og en lett bris gjorde temperaturen behagelig. En mann gikk sakte langs vannkanten mens den svarte hunden hans løp ut i bølgeskvulpet. Lenger borte sto et ungt par og kysset. Ellers var alt stille. Han ville savne Ft. Myers Beach. Ikke idiotene som oppholdt seg der, men stranden. I solnedgangen og på kveldene innbød roen til lange spaserturer der han kunne tenke over det som hadde skjedd. Og det som måtte komme. Det hadde gått altfor lang tid siden han flyttet til Florida, fordi altfor mange mennesker hadde begått feil. Ikke gjort som de skulle. Ikke gjort det rette. Silfverbielke sukket, begravde sigaretten, gikk bort til parkeringsplassen og startet Chevroleten. Han tenkte på kveldens oppdrag, følte seg rastløs og kjente at behovet for å ta seg en stripe kokain gjorde seg gjeldende. Ikke riktig ennå. På WalMarts parkeringsplass ble han raskt rammet av kvalme. En veldig svær, svart kvinne i en BMW klarte å presse seg inn foran ham og ta hans parkeringsplass. Han bremset og betraktet henne mens hjertet begynte å slå hardere. 5
En neger i BMW. Hvordan i all verden hadde det skjedd? Sannsynligvis hadde hun stjålet den. Hvis ikke halliken hennes hadde gjort det. Eller kanskje … Han lot sidevinduet gli ned. Med stort besvær klarte kvinnen å komme seg ut av bilen, så låste hun med fjernkontrollen og kikket spørrende på ham. «Is there a problem?» Christopher smilte og viftet avvæpnende med hånden. «Not at all, ma’am.» Det hadde vært artig å strupe deg, men du er for feit til at jeg klarer å gjemme deg under bilen din. Det blir bare mas. Silfverbielke ristet lett på hodet, slapp bremsen og lot varebilen gli videre til han fant en ledig plass. En feit neger i BMW. Finnes det overhodet ingen grenser? Idet Christopher gikk inn gjennom hoveddørene, kom en skjeløyd tenåringsgutt med skjelvende hender fykende mot ham med en handlevogn. Det ene hjulet kjørte over foten hans. «Velk… velkommen til WalMart, sir. Ha … en hygg… ha en hyggelig kveld.» Christopher presset fram et smil, tok vognen og ga seg i vei. Gutten var naturligvis en del av varehuskjedens program som gikk ut på å ansette krøplinger og åndssløve til å plukke søppel og dele ut handlevogner. Hvorfor? Både gutten og den feite negeren var bevis på at det ikke kunne finnes en gud. Naturen lot de sterke dyrene og plantene leve og kvittet seg med dem som ikke var sunne. Hvorfor skulle da Gud la alle misfostrene løpe i veien for de friske? Nei, det fantes ingen gud. Og om han mot formodning fantes, var han en komiker av rang. Foran ham somlet en feit kvinne med stripete, hennafarget hår og hennes like feite sønn seg fram mellom hyllene. Begge var kledd i posete joggebukser som hadde sett bedre tider, og skitne joggesko. Kvinnen gikk med en altfor kort, ermeløs topp som en gang hadde vært hvit. Mot den bleke huden hennes 6
kunne man ane omrisset av to frynsete behåstropper og noen tatoveringer. Under toppens nedre kant kunne han skimte øverste del av rumpesprekken. Vognen hennes var allerede full av ferdigmat, chips og toliters Coca Cola-flasker. Christopher ble tvunget til å stoppe opp. Pulsen økte igjen, og han ble tørr i munnen. Hun burde ryddes av veien. Avkommet også. De burde ikke få lov til å videreføre genmaterialet sitt. Silfverbielke tvang seg til å fokusere. Han hadde ikke tid. Gudene skulle vite at han allerede hadde tatt sin del av ansvaret og ryddet bort mange. Men andre måtte også yte sin skjerv. Christopher valgte en annen midtgang og skyndte seg mot avdelingen der han ville finne det han søkte. Ti minutter senere var han på vei bort til en av hurtigkassene. Jennifer Ronda stappet diskré en ny tyggegummi i munnen og kastet et raskt blikk mot kunden mens varene beveget seg mot henne på båndet. Herregud, så kjekk han var. Høy, mørkhåret og med brune øyne som man kunne drukne i. Blikket hans møtte hennes, og Jennifer rakk å se et underfundig smil før hun kikket ned på kassaapparatet igjen. Hun kjente at kinnene rødmet mens hun begynte å slå inn varene. Nå og da løftet hun raskt blikket. Han var kledd i stramme jeans og en tettsittende t-skjorte som avslørte en veltrent overkropp. Dessuten var han kledelig solbrent, hvilket avslørte at han ikke var en typisk Florida-innbygger. Med mindre han var bassenggutt eller gartner, selvfølgelig. En elektrisk motorsag, flere ruller med byggeplast, kraftige, svarte søppelsekker, sølvteip, jaktkniv, kost, to beholdere med sterkt vaskemiddel, skurefiller og en kjempepakke papirhåndklær. Gartner. «Trives du her?» 7
Spørsmålet overrasket henne. Hun møtte blikket hans og rødmet enda mer. «Arbeidstidene er OK. Jeg får bare ni femti timen, men vi har jo gratis helse- og tannforsikring, og mamma sier at det er …» Silfverbielke smilte mens han betraktet henne. Hun var uvanlig søt til floridajente å være, og under andre omstendigheter kunne han ha tenkt seg å leke med henne en stund. Kanskje senere. «Jeg forstår. Men firmaet mitt betaler elleve dollar timen, og vi dekker også helseforsikring. Hadde du vært interessert i en kontorjobb?» Tankene raste gjennom Jennifers hode. Jobbe for en så kjekk fyr for høyere lønn enn den hun hadde nå? Jesus! «Så klart, jeg tar hva som … jeg mener, absolutt!» «Gi meg nummeret ditt, så ringer jeg deg om noen dager.» Christopher rakte henne hånden. «Steve Carillo, jeg er i byggebransjen.» Hun kjente et lite gys idet huden hans møtte hennes og syntes han holdt hånden hennes et par sekunder for lenge. På parkeringsplassen tente Christopher en sigarett og kikket på lappen i hånden. Jennifer hadde skrevet ned mobilnummeret sitt med pyntelig håndskrift og sagt at han kunne ringe når som helst. Praktisk. I bilen på vei til strandhuset funderte han igjen over fortid og nåtid. Etter en lang periode i solen sto det klart for ham at han langt på vei hadde feilbedømt USA. Amerikanerne var om mulig enda dummere enn svenskene, og den eneste fordelen var at de fleste i det minste var veloppdragne nok til å si god dag, takk og be om unnskyldning når de gjorde noe feil. Og at de amerikanske jentene generelt var tilstrekkelig blåst til å bite på hva som helst, på veien til sengen. Men det holdt ikke. Tanken på en høyere makt slo ham igjen. Et så intelligent 8
vesen som Gud ble beskrevet som, kunne aldri ha begått den feilen å skape tusen idioter for hvert intelligente menneske. Christopher Silfverbielke kjente at det var på tide å komme seg hjem til Sverige igjen. Og det fantes to avgjørende grunner til det. Mamma måtte være fra seg av bekymring for ham. På grunn av alt det som hadde skjedd, hadde han ikke hatt mulighet til å kontakte henne på lenge. Kanskje hadde hun til og med mottatt melding om at han var erklært død. Og Mariana, den eneste kvinnen han noen gang hadde elsket. Psykiateren som hadde erobret hans hjerte, men som ikke hadde forstått sitt eget beste da han valgte å vise henne sin kjærlighet. Det smertet ham at han var blitt tvunget til å etterlate henne naken og fastbundet i sengen i leiligheten hennes og ikke hadde fått sjansen til å komme tilbake. Men hun hadde skreket at hun ikke brukte prevensjon, og forhåpentligvis hadde han i det minste gjort henne gravid. Tanken fikk ham i uvanlig godt humør. Det lille trehuset lå bare noen få hundre meter fra stranden. Christopher innså at han ville savne det, selv om det ikke levde opp til hans vanlige standarder når det gjaldt stil, klasse og komfort. Men et lite kjøkken, en stue, et soverom og et bad hadde holdt lenge til ham selv og til jentene som hadde vært innom i løpet av de siste månedene. Franskkanadieren som leide ut huset, hadde trolig vært i en desperat økonomisk situasjon. Da Christopher tilbød ham fire tusen dollar i kontanter og et forskudd på fire måneders leie, hadde han takket ja på flekken med lettet mine. Avtalen var at Christopher ville ringe ham om det oppsto problemer, men ut over det skulle eieren ikke forstyrre leietakeren med noen besøk. Han pakket opp posene på kjøkkenet, tok med seg byggeplasten og sølvteipen på badet og brukte den neste halvtimen på å dekke gulv, vegger og tak med pinlig nøyaktighet. 9
I døråpningen til soverommet stoppet han opp og kikket bekymret på jenta i sengen. Hun lå naken på ryggen og hun var et sørgelig syn. Hun så ut til å ha enda flere blåmerker nå enn for noen timer siden. Følsom hud, kanskje. Silfverbielke ristet langsomt på hodet. Hadde du bare hatt vett til å kjenne din plass. Han hadde møtt henne i en bar i Naples kvelden før, og til å begynne med hadde alt vært såre vel. Hun var tjuesju år gammel, jobbet om resepsjonist på et hotell, hadde halvlangt, mørkt hår og en velproporsjonert kropp. Da han fortalte at han var oljemekler, hadde interessen hennes, som allerede var sterk fra begynnelsen av, økt betraktelig. Og da han påtatt beruset tilfeldigvis hadde nevnt at han tjente drøye tre millioner dollar i året, hadde det vært hun som foreslo at de skulle fortsette hjemme hos ham. I løpet av den førtifem minutter lange bilturen hadde hun ublygt lagt seg ned i forsetet, tatt lemmet hans i munnen og fått ham til å komme. Han måtte ta et raskt stopp i veikanten for ikke å kjøre av veien. Bra. Det var sånt man skulle slippe å be om. Julie hadde forstått selv. I huset hadde de drukket drinker og snortet hver sin stripe før leken fortsatte på soverommet. Da hun kledde av seg, hadde han konstatert fornøyd at hun hadde stayups og en minimal tanga under den korte kjolen. Uniform. Flink jente. Julie hadde vært uvanlig deilig, og problemene hadde begynt helt uventet da han kastet henne over på magen, satte på henne håndjern og begynte å trenge inn i anus. Hun hadde hylt i protest, skreket om smerte og voldtekt, at hun ikke ville lenger, at han måtte slutte. Silfverbielke hadde aldri skjønt det der. Kvinner kunne betale titusenvis av kroner for smertefulle inngrep i form av botoxbehandlinger, fettsuging, ansikts- og brystoperasjoner. Men så fort 10
man ville belønne dem med litt ekstra nytelse, ble det et voldsomt rabalder. Opphisset og uvanlig hard av motstanden hadde han gitt henne noen ørefiker til hun først stilnet, så begynte å gråte. Hikstene hennes fikk ham til å komme nesten umiddelbart, rulle av henne og hvile litt før han låste opp håndjernene i troen på at hun hadde besinnet seg. En tabbe. Julie hadde kastet seg over ham og prøvd å rive, bite og lugge ham før han med et par reale ørefiker fikk situasjonen under kontroll igjen. Da Silfverbielke hadde fått på henne håndjernene igjen og satte seg over skrevs over brystet hennes, tilbød han henne i all velment vennskapelighet å roe seg ned og be om unnskyldning gjennom å ta lemmet hans i munnen. I noen sekunder hadde hun vært stille, så hadde hun igjen begynt å skrike hysterisk mens øynene ble fylt av nye tårer. Han hadde umiddelbart blitt stiv igjen og vært på nippet til å komme over henne, men konsentrerte seg om å holde hånden hardt over munnen og nesen hennes. Til slutt var hun stille og urørlig, slik at Christopher kunne forlate sengen, få på seg bokseren og ta en sigarett på verandaen. Nå gikk han nærmere sengen og betraktet henne igjen. «Uffameg …» Christopher snudde seg, gikk ut i husets lille, tilliggende garasje, skiftet til overall og hentet en bensinkanne. På kjøkkenet prøvestartet han motorsagen og åpnet rullene med plastsekker. Han bar alt sammen ut på badet, gikk tilbake til soverommet og løftet med en viss anstrengelse Julie over skuldrene. Så begynte han å jobbe. Etter at han hadde rygget varebilen inn i garasjen og lukket dørene, vendte Christopher tilbake til badet, som nå var skin11
nende rent og tomt, bortsett fra en rekke plastsekker av ulik vekt. Han konstaterte fornøyd at det var mye lettere å bære Julie nå, og plasserte sekkene pent og pyntelig bakerst i lasterommet etter å ha flyttet unna registreringsskiltene han hadde stjålet fra en identisk varebil. Før han låste huset, stappet han Glocken han hadde kjøpt et par uker tidligere, av en narkoman i North Ft. Myers, innenfor bukselinningen og rettet på t-skjorten så den skjulte våpenet. På vei til havnen stoppet han i et industriområde og kastet sekkene med byggeplast, teip og våte papirhåndklær lengst nede i en dyp container. Båten han hadde leid for tre uker var perfekt til formålet. Doble 150 hestekrefters påhengsmotorer ga ham all den kraften han trengte, og i løpet av førti minutter var han så langt fra land at han kunne dumpe den første av sekkene. En halv time senere hadde han på tre ulike steder sunket resten av Julie samt sekkene med motorsag, kniven, sengetøy og Julies klær. Christopher hvisket et stille, ironisk farvel og vendte tilbake mot Ft. Myers Beach i et bedagelig tempo. Klokken var litt over elleve da Silfverbielke parkerte Chevroletvarebilen utenfor huset og gikk inn. Så vasket han og inspiserte badet en gang til. Han slo på tv-en og lot den stå på i bakgrunnen. Ved kjøkkenbordet lekte han tankefullt med stayupsene han hadde tatt vare på som et minne, og kjente en flyktig opphisselse da fingrene gled over nylonet. Raskt la han strømpene og tankene til side, tok fram notatboken og tente en sigarett. Planen var enkel. Mamma skulle få en bedre alderdom, og så snart Mariana hadde forstått sitt eget beste, ville hun bli henrykt ved tanken på å bo på Lanzarote sammen med ham. Og Lillegutt. Christopher smilte. Naturligvis ville det bli en gutt, akkurat som sist. 12
Det var litt synd at verken lille Christian eller Veronica fantes lenger, men sånn var jo livets gang. Om bare ungens nærvær ikke hadde vært så forbannet upraktisk. Om Veronica bare ikke hadde tatt livet av seg. Om bare … Kvinner var så sarte. Silfverbielke hadde allerede brukt et par timer til å surfe på nettet for å lete etter egnede husobjekter i Spania og på Kanariøyene. Lanzarote appellerte til ham av flere grunner, og der hadde han også funnet en rekke hus som falt ham i smak. Det eneste problemet med å dra til Sverige og ordne det praktiske før ferden kunne fortsette videre til Spania, var purken. Overbetjent Colt. Men Jacob Colt og våpendrageren hans, Henrik Vadh, hadde ved flere anledninger og med all mulig tydelighet vist at de var dumme som brød. Selv om de hadde hatt flaks og klart å ta ham én gang, ville det ikke skje igjen. Christopher hentet plastposen og helte ut litt hvitt pulver på den blanke bordplaten før han formet en stripe, rullet en seddel og nøt følelsen i fulle drag da han sniffet kokainet opp i nesen. Han lukket øynene. Seddelen. Den eneste lille feilen han hadde begått. Julie hadde ikke vært den første som han hadde måttet sette på plass en gang for alle. Iblant fløt drøm og virkelighet inn i hverandre, og han klarte ikke helt å huske alle jentene. Men hun andre, også i Naples, hun som hadde vært ordentlig ulydig. Hva var det nå hun het igjen – Stephanie? Megan? Nei, JoAnne var det! Da de skulle ta seg en stripe, hadde Silfverbielke til sin forbauselse oppdaget at han ikke hadde en eneste dollarseddel i lommeboken, men at det imidlertid lå en gjenglemt, svensk femhundrelapp der. Mange timer senere, da han kraftig ruset forlot JoAnne, hvis 13
nakke nå hadde fått en kunstig vinkel, hadde han også glemt igjen seddelen. Ikke at det spilte noen rolle. Han var svensk og ikke på offisielt besøk i USA, og verken fingeravtrykket eller DNA-et hans ville gi noen treff i dataregisteret. Men likevel. Han måtte skjerpe seg. Fokusere. Plutselig fanget nyhetsankerets stemme hans interesse. «… tjuesju år gamle Julie Everton, som har vært savnet siden i går. Kriminalpolitiet i Naples vil gjerne komme i kontakt med noen som har sett eller vært i kontakt med henne. Everton ble sist sett på baren … » Silfverbielke ristet på hodet og sa lavt: «Folk forsvinner over en lav sko her …» Han gjorde spredte notater i boken sin. Visst hadde han i løpet av månedene i USA oppdaget hvor lett det var å stjele lommebøker, utnytte andre menneskers social security numbers – personnummer – skape nye identiteter og skaffe seg både førerkort og ulik legitimasjon. Men for å dra tilbake til Sverige måtte han ha mer. En ny, sikker identitet som holdt helt i mål. Akkurat som den han hadde hatt sist, da han kom tilbake som tyskeren Rudi Schwartz. Og Christopher visste nøyaktig hvordan han skulle skaffe seg den. Han var ferdig med Ft. Myers Beach, i alle fall for denne gang. Han hadde bestemt seg for å ta seg en liten ferie i Key West, USAs sydligste punkt, før han tok fatt på den lange reisen hjem. Christophers tanker ble avbrutt av at det banket på døren. Han rykket til. I løpet av de månedene han hadde bodd i huset, hadde ingen banket på døren. Etter å ha forsikret seg om at Glocken var lett tilgjengelig innenfor jeansen, gikk han rolig fram til ytterdøren og åpnet den. Utenfor sto to uniformerte politifolk, og Silfverbielke noterte 14
seg at den ene holdt hånden på pistolkolben i hylsteret. På gata bak mannen sto en svart og hvit Ford Crown Victoria med de røde og blå utrykningslysene på. «God kveld, Mr. …» Silfverbielke gjenvant fatningen raskt. Han hadde legitimert seg med et stjålet førerkort da han leide huset, og hvem visste om purkene hadde snakket med huseieren? «Gailer.» Christopher så spørrende på dem. «Mr. Gailer. Vi leter etter en forsvunnet person og lurer på om du kan ha sett henne …»
2 KEY WEST, SØR-FLORIDA SEPTEMBER
Christopher lente seg tilbake i en av stolene på treverandaen utenfor Duval House, tok på seg solbrillene og tente en sigarett. Mens han langsomt trakk røyken ned i lungene, betraktet han turistene som vandret mellom butikkene på gata. Avreisen fra Ft. Mayers Beach var blitt litt mer hastig enn beregnet etter de to politifolkenes besøk. Da de hadde vist ham et bilde av en forsvunnet, ni år gammel jente, hadde han kunnet puste ut, men i noen minutter hadde alle tankene hans kretset rundt å få opp Glocken, skyte purkene og – komme seg vekk. Selvsagt ville det ha gått bra. Men det ville ha vært unødvendig. Han ville fått ytterligere to lik å kvitte seg med, og hvor gjemte man en politibil på fem minutter? Amerikanerne var jo hysteriske, og han ville ikke engang tenke på politioppbudet det ville ha ført til hvis man hadde funnet to uniformerte politifolk med kulehull i hodet. Det ville ha vært upraktisk. Silfverbielke hadde tilbrakt den siste natten under falskt navn på et lite hotell, og så kjørt sørover neste morgen på Interstate 75 mot Miami, der han valgte den smalere veien som ville føre ham over Florida Keys og omsider til Key West. Den eneste bagasjen han hadde med seg, var en trillebag og en ryggsekk med de viktigste eiendelene. Ikke minst Glocken og etuiet 16
med sprøyter, kanyler og bedøvelsesmiddel som på praktisk vis hadde kommet ham i hende. Georgina hadde stått alene ved bardisken på en restaurant i Ft. Myers den kvelden Christopher tilfeldigvis valgte å spise middag der. Egentlig var hun overhodet ikke hans type. For stor, på grensen til mannhaftig. Kjapp i replikken og med en altfor høy latter. Under normale omstendigheter ikke verdt å bruke tid på. Men han hadde kjedet seg grundig den kvelden, og det var nesten en uke siden sist han hadde hatt en kvinne, altså hadde Christopher stilt seg opp ved siden av henne, bestilt en Dry Martini, begynt å småprate med henne og skrudd på sjarmen. I løpet av middagen hadde han vist stor interesse for henne uten å fortelle spesielt mye om seg selv. Georgina var blitt smigret. Da hun fortalte at hun var veterinærassistent, hadde Silfverbielke – nå plutselig i form av ingeniøren Franz Dackermann – lynraskt blitt en sann dyrevenn og fortalt henne om hundene og kattene han hadde hjemme i Tyskland. Spriten hadde gjort resten. Silfverbielke hadde ikke lyst til å ta med seg Georgina til strandhuset, det var en for stor investering i forhold til gevinsten, og dessuten ville han bli nødt til å få beistet til å dra hjem neste morgen. I stedet hadde han vist stor interesse for Georginas arbeid og overtalt henne til å vise ham dyreklinikken, til tross for at det var lenge etter stengetid. Hun hadde sikkert gjettet hva han ville, for toalettbesøket hennes varte uvanlig lenge, og han hørte at hun lot kranene renne. Bortkastet tid å vaske deg der nede, for så langt kommer vi ikke. Imens gjorde han seg raskt kjent med skap og esker, fant det han lette etter og stakk det ned i blazerens innerlomme. Da hun kom ut, hadde han motvillig kysset henne et par ganger som oppvarming før han med mild tvang presset henne ned på gulvet og dro ned glidelåsen for at hun skulle få takke for maten. 17
Silfverbielke hadde måttet lukke øynene og fantasere om Reanna – ei jente han hadde møtt et par uker tidligere, og som villig hadde underkastet seg en real behandling – for å klare å bli opphisset. Georgina hadde protestert høylytt da han trakk seg ut av munnen hennes og kom over ansiktet hennes. Han hadde gitt henne et sjenert smil og forklart at hun var så flink at han ikke hadde klart å holde seg. Da hun gikk på toalettet for å vaske ansiktet før leken kunne fortsette, hadde han musestille listet seg ut av klinikken og småløpt gjennom gatene bort til bilen sin. Skip som møtes i natten, tenkte han nå. Iblant ville vel skjebnen at slike møter skulle være korte. Silfverbielke tok en slurk av den kalde ølen. Da han hadde kommet ned til Key West dagen før, hadde han sjekket inn på hotellet, hvilt hele dagen, spist en rask middag på kvelden og deretter gått tilbake til rommet for å sløve foran tv og drikke whisky. Nå var planen å spasere rundt i den pittoreske byen som hvert år trakk til seg millioner av turister, men da han kikket ut over Duval Street, innså han at det ville bli en til dels frastøtende opplevelse. Hva var i veien med folk? Mannen som kikket inn i utstillingsvinduet til en suvenirbutikk, kunne være i femtiårene. Han var kraftig overvektig, kledd i en mørkeblå kaps med teksten US Air Force Veteran, en for liten pikétrøye med svetteflekker på ryggen og magen, kakifarget shorts, hvite rørsokker og hvite gymnastikksko. Krigsveteran, liksom. Christopher bet tennene sammen og stumpet sigaretten, bare for å tenne en ny umiddelbart og ta et par dype trekk. Antakeligvis hadde mannen latet seg på en eller annen amerikansk base i Tyskland mens kameratene hans døde i jungelen i Vietnam. Likevel hadde han den frekkhet å kalle seg veteran. Svin. 18
Kona hans var en karikatur av en amerikansk turistkvinne. Hårrullkrøller, for store solbriller, smakløse armbånd og klær som fikk henne til å se ut som en dansebandsangerinne på finlandsferjen. «Å, Mary, se her, de har til og med bøker! Skal vi gå inn?» Herregud. Om Christopher bega seg ut i dette levende freakshowet, hvordan ville han da klare å avstå fra å … Med et sukk reiste han seg og ruslet sakte mot Whitehead Street og det vakre huset som hadde vært Ernest Hemingways hjem mellom 1931 og 1940. Han betalte inngangsbilletten, stilte seg i kø og fulgte deretter en gruppe turister som gikk gåsegang bak en monotont messende guide rundt i huset og hagen. Historien om en av tidenes største forfattere var interessant, og Christopher smilte da guiden fortalte om Hemingways mange koner og elskerinner. Klok fyr. Dessuten kunne han både drikke, fiske og skrive bøker. For en begavelse. Likevel hadde Christopher vanskelig for å lytte og konsentrere seg. To mennesker ødela konsentrasjonen hans. En støyende amerikaner som gjentatte ganger hevdet at han var professor i litteraturvitenskap ved et universitet i Virginia, stilte seg høylydt tvilende til det meste guiden sa, og kom med pinlige, halvmorsomme kommentarer. Silfverbielke knyttet neven i shortslomma. Dø. En ung kvinne sammen med en altfor gammel mann. Pappa er sugardaddy? Hun var mørkhåret, med lange, slanke bein og en nærmest perfekt kropp. Den korte, tettsittende kjolen avslørte en rumpe som Silfverbielke ville ha likt å undersøke i ro og mak. Mens vandringen gjennom Hemingways private eiendeler fortsatte, tonet guidens stemme bort i Christophers hjerne mens han gikk gjennom den vanlige sjekklisten. Hadde hun G-streng eller vanlig truse? Til tross for det tynne kjolestoffet klarte ikke hans veltrente øye å avgjøre det. Hva var hennes 19
mørke sider? Hva fantaserte hun om når hun lå alene i mørket? Var hun glattbarbert eller hadde hun kjønnshår? Skrek hun når hun fikk orgasme? I neste sekund stoppet han opp og stirret vantro da hun kysset den eldre mannen, og han oppfattet at hun hvisket: «Skal vi ikke gå tilbake til hotellet, honey? Du ser ut som du trenger en hvil …» Silfverbielke kjempet mot kvalmen. Herregud, fyren var elskeren hennes. Hvorfor? Hvor mye hadde han betalt henne? Jenta fortjente noe bedre enn et tjukt, gammelt svin, og Christopher ville ha kunnet gi henne … Han skyndte seg bort til skyggen under noen trær da pulsen økte. Svettedråper piplet fram i pannen, og den merkelige varmen som han hadde kjent i hjernen noen ganger i løpet av de siste månedene, kom tilbake. Han sank ned på en benk ved siden av et ungt, japansk par som pjattet mens de kikket på et kart. Alltid så mange avgjørelser … Professoren fortjente ikke å leve videre, heller ikke det gamle svinet som gikk ved siden av skjønnheten. Teoretisk sett kunne han prioritere paret, følge etter dem til hotellet og ta hånd om jenta før han ryddet typen av veien. Men det var risikabelt. Et minneblaff dukket opp på netthinnen hans. Politiet hadde ringt på døren bare noen timer etter at han hadde kvittet seg med Julie. Silfverbielke trakk pusten dypt, reiste seg opp og gikk med raske skritt mot forfatterens hjem. Han var fremdeles opprørt, men ville ta en rask titt på husets andre etasje før han rundet av kulturopplevelsene for dagen. Lenge betraktet han dobbeltsengen der Ernest Hemingway hadde ligget med minst én av sine kvinner. Kona, Pauline Pfeiffer – hvis far, Paul, hadde bygget opp formuen sin på apotekvirksomhet, bomull og gjennom å eie en bank – hadde vært kjent som et vanskelig overklasseludder, og Silfverbielke kland20
ret ikke forfatteren for at han hadde drukket hardt og etter hvert gått fra henne. Antakeligvis hadde hun ikke holdt seg til reglene, og kanskje hadde det litterære geniet ikke orket å få kustus på henne. Tragisk. Christopher forlot soverommet og kom ut i den øvre hallen. Han stoppet opp. Foran ham sto professoren lengst borte ved den bratte trappen som gikk ned til husets første etasje. Mannen, som kunne være et sted mellom seksti og sytti, var høy og mager med glissent, grått hår som var krøllete og langt i nakken. Silfverbielke så tjukke, svarte hårstrå i ørene hans og en stor vorte som stakk ut på halsens ene side. Gjennom de tjukke brillene sine studerte mannen glasskapet med bøker som utgjorde Hemingways bibliotek – rekker av hans egne bøker og andres, som forfatterne hadde dedikert til Ernest. Gjennom husets åpne, franske vinduer strømmet en behagelig bris inn i rommet. Christopher kastet et raskt blikk omkring seg. For øyeblikket så det ut som at alle de besøkende utenom ham og amerikaneren var samlet i husets første etasje. Professorens blikk festet seg på en av Hemingways egne romaner. «Klokkene ringer for deg», hvisket han for seg selv. Nettopp, tenkte Silfverbielke. Tirsdagshygge. Han tok et raskt skritt framover, presset begge hendene mot professorens rygg og dyttet til av all kraft. Samtidig som skriket og det første dunket hørtes, snudde han på hælen, passerte Hemingways soverom og kom ut på trealtanen som omga hele huset. Med raske skritt rundet han to hjørner og fant trappen ned til hagen. Mens han rolig spaserte mot utgangen, hørte han ropene inne fra huset. «Herregud, hva skjedde?» «Noen må ringe etter ambulanse!» 21
«Han har ingen puls!» «Er det en lege her?» Ute på Whitehead Street rettet Silfverbielke på solbrillene og begynte å gå. Femti meter foran ham spaserte en gruppe mennesker, og blant dem så han skjønnheten og den gamle elskeren hennes. Ubevisst satte han opp farten, men i neste sekund tok han seg i det. Han hadde gjort menneskeheten en tjeneste og fortjente en kald øl. Samme ettermiddag, rett før solnedgang, studerte Silfverbielke overkroppen sin tilfreds i speilet på badet. Han innledet fremdeles hver dag med femti armhevinger og like mange situps, før han jogget seks kilometer. De siste, harde årene hadde ikke satt nevneverdige spor, til tross for at han hvis han skulle være oppriktig, måtte innrømme å ha tatt litt vel hardt i når det gjaldt både alkohol og kokain. Men livet var kort og nytelsene få. For å klare å holde ut i hverdagen og med alle idiotene trengtes kompenserende stoffer som heldigvis var mulig å få tak i nærmest overalt. En anelse bekymret konstaterte han at reiseapoteket nå trengte påfyll av hvitt pulver. På den ene side hadde han bare noen få striper igjen, på den annen side befant han seg i ukjent terreng og ville ikke ta noen unødige sjanser. Om noen dager skulle han ta et opphold i Miami, og der ville han uten problemer få tak i alt han ville ha. Christopher helte ut litt hvitt pulver på benken ved siden av vasken, laget en stripe og dro den i seg. Så tok han på seg jeans, hvit skjorte og seilersko. Forlot hotellet og ruslet langsomt bortover Duval Street ned til havnen, der han vandret omkring blant alle kunstnerne, artistene, utbryterkongene, sjonglørene og gjøglerne som hadde samlet seg til den sedvanlige Sunset Celebration for å loppe turistene for penger. Noen timer senere nøt han et fortreffelig skalldyrsmåltid på en av restaurantene nede ved havnen. Mens han nippet til konjakken, tente han en av de håndrullede sigarene han hadde 22
kjøpt et par timer tidligere, skuet ut over det svarte havet og funderte. Der ute et sted lå Cuba. Bare 140 kilometer unna, og likevel bare en drøm, så lenge han befant seg i USA. Han hadde for lengst undersøkt muligheten for å reise dit for å gjøre seg kjent med kubanske kvinner, men det var håpløst. Gamle politiske hindre levde i beste velgående, og ville han til Cuba, måtte han ta store omveier via Mexico, Den dominikanske republikk eller Caymanøyene. Idiotisk. Han måtte nøye seg med å ha landet på ønskelisten. Akkurat nå var det viktigere ting å ta tak i. Klokken var litt over ti da Silfverbielke banet seg vei inn blant menneskene og stemmesurret på Sloppy Joe’s, baren der Hemingway mange år tidligere hadde druknet sorgene sine. Det som en gang hadde vært et anstendig etablissement både for stedets fiskere, Hemingway og resten av byens kulturelite, var nå blitt forvandlet til en sørgelig turistfelle. På en scene spilte et countryband som var dømt til aldri å få platekontrakt. Suvenirsjappa solgte altfor dyre t-skjorter, og på veggene hang bilder av menn som mente at de liknet Hemingway, og stilte opp i årlige dobbeltgjenger-konkurranser. Christopher fant en ledig barkrakk, slo seg ned og bestilte for avvekslingens skyld en Pina Colada. Han skar en grimase da den kvinnelige bartenderen sprayet ferdigvispet krem fra en metallboks over drinken, før hun skjøv den bort til ham i et drikkekrus av plast. «Sju dollar femti, sir.» Rene ranet. Kokainet og den vellykkede aksjonen i huset til Hemingway hadde likevel fått ham i uvanlig godt humør, som han var fast bestemt på å opprettholde. Etter å ha smakt på kjemikalieblandingen med rødt cocktailbær på toppen, skjøv han den til side, bestilte en øl og en dobbel whisky. «Herlig her i Key West, eller hva sier du? Skål, kompis!» 23
Christopher snudde seg mot stemmen. Til høyre for ham satt en slank, mørk mann som til tross for smilet, hadde et hardt ansikt. I motsetning til resten av barens gjester var han ganske greit kledd, og Christopher følte en umiddelbar sympati for ham. Han løftet glasset sitt i en skål og tok whiskyen sin på styrten før han bestilte en ny. Litt senere satt mennene fordypet i småprat om litt av hvert. Kokainet og alkoholen han hadde fått i seg i løpet av kvelden, hadde fått Christopher til å slappe av, og det gode humøret hans ble bare bedre. Hans nye venn hadde allerede etter noen få setninger forklart at «alle de jævla homsene» var det eneste som ødela det gode inntrykket man fikk av Key West, og Christopher kunne ikke annet enn å si seg enig med ham. Etter enda en drink bestilte Silfverbielke en flaske tolv år gammel, røkt whisky og to glass. Han var behagelig beruset og syntes plutselig til og med at musikken som strømmet fra scenen var skikkelig bra. Da de skålte igjen og kommenterte smaken, dro mannen opp et lite kamera fra lomma. «Dette her må jo foreviges!» Han vinket til seg bardamen, ba henne ta et bilde og stilte seg opp ved siden av Christopher. De hevet glassene og smilte inn i blitsen. «Ta ett til, jenta mi!» Det lynte fra blitsen igjen, mannen stakk kameraet i lomma og strakte fram hånden. «Vi har jo ikke presentert oss. Chris Lewis. Jeg er egentlig døpt Christopher, tro det eller ei, men det er det ingen som kan uttale, ha ha …» Silfverbielke tok en slurk whisky, nøt at spriten brant i halsen og kjente at mannen hadde et fast håndtrykk. «Mener du det? Jeg heter faktisk også Christopher.» «Er det sant? Jeg syntes jeg hørte en liten aksent … Hvor er du fra?» «Landet Langt Borte», sa Silfverbielke. «Sverige.» 24
«Wow», sa Lewis. «Er det ikke der alle damene er langbeinte og blonde? Ha ha, jeg bare tuller, men det er vel det bildet folk har av Sverige, eller hva?» De diskuterte forskjellene mellom USA og Sverige en stund, før Lewis kom med en lang tirade om at hjemlandet hans var i ferd med å gå i hundene på grunn av korrupte politikere og at de forbannede kineserne spiste opp Amerika innenfra. Han lente seg mot Christopher og hvisket snøvlende: «Det blir ikke bedre av at det sitter en nigger ved roret. Hadde faren min visst det, ville han ha snudd seg i graven!» Silfverbielke nikket. «Ja, det hadde vært godt med en real storrengjøring her i landet …» Gjennom alkoholtåken i hjernen hans presset nå et nysgjerrig spørsmål seg fram. Hvem var mannen med de sunne verdiene? «Tja …» Lewis avbrøt seg selv for å ta en slurk whisky. «… det er jo sånt man ikke forteller til hvem som helst. Det blir alltid så mye mas når man forteller at man er purk. Jeg jobber i voldsavsnittet i Naples. Det ligger oppe på Floridas vestkyst, om du ikke visste det. Jeg kjente at jeg trengte en liten pause og dro ned hit i noen dager for å sole meg og drikke. Du vet, jeg ser så mye dritt hver eneste dag og …» Stemmen til Lewis forsvant inn i bakgrunnsstøyen mens Silfverbielke langsomt analyserte betydningen av ordene hans. Purk. Voldsavsnittet. Naples. Lenger kom han ikke før Lewis tok et fast grep om skulderen hans, lente seg nærmere og stirret på ham med blanke øyne. Snøvlingen hadde tiltatt i styrke, men likevel var det som om en høyttalerstemme ropte ordene tydelig inn i Christophers øre. «Du … litt av et sammentreff, forresten. Vi hadde en sak for en tid tilbake. Ung jente, voldtatt og myrdet. Jævelen hadde brukket nakken hennes. Og gjett tre ganger hva vi fant i leiligheten hennes – en seddel som viste seg å være svensk! Vilt, ikke sant?» 25
Hva var det hun het nå igjen – JoAnne … I Christophers hode steg musikken fra scenen til et voldsomt crescendo helt til det plutselig ble helt stille. Hundrevis av gjester i baren sto stille, og alles øyne rettet seg mot ham. Munnen til Lewis begynte å bevege seg igjen, nå i hurtig film, men Christopher hørte ikke ordene som kom ut av munnen hans. Ikke før han gjentok seg selv samtidig som han ristet Christophers skulder med den ene hånden. «Hva er det med deg, kompis? Du ser så rar ut. Var det det jeg fortalte om den myrdede jenta …?»
3 KEY WEST, SØR-FLORIDA SEPTEMBER
Silfverbielke slo av motoren og bannet da den glovarme kaffen fra pappkruset brant ham på tungen. Han lot sideruten gli ned og betraktet oppmerksomt inngangen til Sloppy Joe’s. Ordene til Lewis hadde utløst alarmklokkene i hjernen hans og gjort ham delvis edru på flekken. Lewis var purk. Lewis hadde et mordoffer. Lewis hadde en svensk seddel med kokain på og – uten at han visste det – Christophers DNA. Dessuten hadde han nå et kamera med bilde av Christopher. Helvete! Han skulle selvfølgelig ha spilt kald, latt som ingenting eller vist en forsiktig interesse. Men han hadde reagert. Utilgivelig. Nå hadde han ikke mye valg. Silfverbielke hadde notert seg at whiskyflasken på bardisken fremdeles var mer enn halvfull. Han hadde servert en nødløgn om at han måtte treffe en kompis på hotellet for å gi ham noen bilnøkler, men at han ville være tilbake om en halv time. Lovet Lewis å vente på ham? Det gjorde han. Christopher kikket på klokken. Det hadde gått nøyaktig førti minutter siden han forlot baren. Han hadde småløpt bort til 27
hotellet, slengt klærne og toalettsakene i vesken, sjekket ut og hentet bilen. Nå gjensto det bare å vente. Etter ytterligere tjuefem minutter hadde Chris Lewis åpenbart fått nok, og det hersket ingen tvil om hvordan han hadde fordrevet tiden. Mannen sjanglet ganske kraftig idet han begynte å gå bortover Duval Street, og iblant måtte han stoppe opp og støtte seg mot veggen. Silfverbielke bannet innvendig. Mannen gikk for sakte og var altfor full. Det ville bli vanskelig å følge etter ham med bilen, dessuten var det en risiko for at han enten ville snuble og falle sammen på gata, eller at politiet ville plukke ham opp. Christopher lot den berusede mannen få et forsprang på noen kvartaler før han sakte gled fram med Chevroleten langs gata, passerte Lewis og stoppet en gate lenger fram. Mannen vaklet videre. Til tross for den kraftige beruselsen visste han tydeligvis hvor han befant seg og hvor han var på vei. Og han bodde åpenbart ikke på noen av hotellene langs Duval Street. I krysset Duval og Olivia Street tok mannen til venstre, hvilket forbauset Christopher. Gata var smal, mørk og dessuten folketom, til tross for alle bolighusene på begge sider. Silfverbielke stoppet i veikanten og rakk å røyke en sigarett mens den berusede Lewis sakte sjanglet tre kvartaler videre. Christopher gjorde en risikovurdering. Hvor lenge våget han å vente? Så vidt han visste, lå det ikke så mange hoteller i den retningen. Kunne det hende at Lewis hadde leid et hus eller – enda verre – bodde hjemme hos noen han kjente? Han dro til seg etuiet på passasjersetet, tok fram en kanyle og en av de små flaskene. Da han var ferdig, kjørte han bort til Lewis og passerte ham. Et halvt kvartal lenger fram stoppet han opp i høyde med inngangen til den store kirkegården og slo av motoren. Et raskt blikk i høyre sidespeil viste at amerikaneren sakte men sikkert kom nærmere. Christopher åpnet førerdøren uten en lyd og listet seg ut. 28
Skjult av bilen holdt han utkikk bakover, ventet til Lewis passerte og kom i høyde med Chevroletens høyre side. Etter at han hadde forsikret seg om at gata fremdeles lå øde, tok han et par raske skritt opp på fortauet og la venstrearmen rundt halsen til Lewis. Mannen gurglet forbauset og i neste sekund stakk Christopher nålen inn i halsen hans og tømte sprøytens innhold. Han ble overrasket over hvor raskt bedøvelsesmiddelet virket, og skjenket Georgina en takknemlig tanke. Varebilens sidedør gled opp, og Christopher lempet sin bevisstløse navnebror inn i lasterommet før han selv hoppet inn og dro igjen døren etter seg. Raskt fant han en lommelykt og en rull sølvteip i ryggsekken. Noen minutter senere lå Lewis lengst bak i lasterommet med sammensurrede håndledd og ankler og en teipremse over munnen og kinnene. Silfverbielke tente en sigarett, startet motoren og skrudde på billyktene. Noen minutter senere rullet han langsomt ut fra Key West. Nordover. Mot Miami. Silfverbielke holdt fartsgrensen de første sju milene nordover mot Marathon og røykte den ene sigaretten den andre mens han analyserte situasjonen. Igjen hadde han slurvet. Mistet fokus. Ikke bra. Selv om det amerikanske byråkratiet i stor grad fremdeles var et ville vesten der myndighetene i ulike delstater var dårlige til å kommunisere med hverandre, var de blitt flinkere etter det lille fyrverkeriet 11. september 2001. Om man dessuten gjorde det Christopher hadde til hensikt å gjøre – begå en forbrytelse i én delstat og forsvinne inn i en annen – ble det plutselig en sak for FBI hvis han skulle bli oppdaget. Og da var det ikke lenger en lek med dumme småbypur29
ker. Federal Bureau of Investigation var en koloss med 35 000 ansatte som kunne mobilisere hundrevis av agenter i én eneste sak om den ble ansett for å være viktig nok. Ikke min divisjon, tenkte Silfverbielke og kastet enda et blikk på speedometeret. Han lovet seg selv at han skulle kutte ned på spriten og kokainet så mye som mulig til han hadde forlatt USA og var på den sikre siden. Den kjedelige, tofelts veien som iblant gikk over broer mellom øyene, førte ham gjennom Key Colony og Long Key uten problemer. Da han nådde Plantation, hørte han at Lewis begynte å jamre seg i bagasjerommet. Med et sukk svingte Christopher inn til veikanten, klatret bak mellom setene og ga politimannen et par slag mot hodet med lommelykten. Mannen stønnet og ble liggende stille og rolig. Silfverbielke kjørte videre. Han fant en radiostasjon med eldre popmusikk og smilte ved minnet idet Gloria Gaynors I Will Survive fylte kupeen. Da han kjørte ut fra svingen i Key Largo, oppdaget han ikke politibilen og blålysene før det var for sent. Patruljen var noen hundre meter foran ham, og om han stoppet eller svingte brått unna, ville det se mistenkelig ut. Han sakket på farten, og da han kom nærmere, så han at en politimann vinket ham inn til veikanten. Han så ut til å være alene, uten en kollega i bilen. Silfverbielke lot hånden gli ned mellom setene og kjente det svale metallet i Glockens munning. I verste fall ville han ha en grei sjanse. Purken kom bort til bilen og lyste ham i ansiktet med lommelykten. Christopher lot sideruten gli ned. «God aften. Er det noe i veien?» Politimannen gransket ham og ristet på hodet. «God kveld, sir. Florida Highway Patrol. Rutinekontroll, bare. Får jeg se førerkort og registreringsbevis, takk.» Christopher nikket, dro langsomt opp lommeboken og rakte over førerkortet før han lente seg mot hanskerommet. 30
«Sakte, sir! Hold hendene synlige!» Silfverbielke snudde forbauset på hodet og fornemmet nå at politimannen holdt høyrehånden på tjenestevåpenet. Din dumme jævel. Hadde jeg villet skyte deg, ville jeg ha gjort det allerede før du kom fram til bilen. Han smilte. «Selvsagt, sir.» Christopher tok langsomt fram papiret og rakte det til ham. «Hvordan har det seg at du er ute og kjører midt på natten?» Silfverbielke gjorde en oppgitt gest med hendene, samtidig som politimannen lente seg fram og fikk lommelyktstrålen til å lyse over baksetet. Nære på. «Jeg var nede i Key West da broren min ringte og sa at moren vår er blitt alvorlig syk. Hun ligger på akuttmottaket nå, og han venter på meg der.» «Jeg forstår. Vent her mens jeg kontrollerer førerkortet ditt og registreringsbeviset.» Purken beveget seg bort fra bilen, og Christopher trommet lett med fingrene mot rattet. Han stivnet til da Lewis plutselig stønnet i lasterommet. Enda et langt stønn. Strupelyder bak teipen. Gjennom frontruten så han at purken steg ut av bilen og kom gående mot ham. Christopher lot høyrehånden gli ned mellom setene og fikk opp Glocken slik at han kunne klemme den inn under låret. Nok et stønn, etterfulgt av en lav dunkelyd. Purken var bare fem meter unna nå. Skyte eller ikke? Christopher skrudde opp radiovolumet og myk popmusikk fylte kupeen. Purken smilte. «Syttitallet. Jeg liker det.» «Jepp, det var tider, det.» 31
«Alt ser ut til å være i orden. Håper moren din blir bedre. Kjør forsiktig.» «Takk.» Christopher lot ruten gli opp, satte bilen i gir og akselererte langsomt mens han kikket i bakspeilet og så purken gå tilbake til bilen sin, slå av blålysene og svinge ut på veien. Faen. Den svarte og hvite bilen lå bak ham i noen kilometer før den plutselig gjorde en u-sving og begynte å følge etter et kjøretøy som kom fra motsatt hold. Silfverbielke pustet ut, tente en sigarett og lot sideruten gli ned slik at den varme vinden strømmet inn i bilen. Han tråkket ned gasspedalen og kastet et blikk på klokken. Godt med tid. I Florida City forlot han US 1 og svingte vestover mot våtmarkene i Everglades. En halv time senere begynte han å kjøre langs stadig mindre veier mens han kastet sporadiske blikk på GPS-en. På en øde landevei svingte han inn til veikanten, tok fram en kartbok over Florida og fant fram et veldig detaljert kart over den delen av Everglades der han befant seg. Tjue minutter senere var han bekymret for om steinene i midten av grusveien ville skade eksossystemet eller – enda verre – slå hull på bensintanken. Chevroleten hoppet opp og ned i de dype veihullene, og for hvert harde dump hørtes et kvalt skrik fra lasterommet. Lewis hadde våknet og klaget så høyt han kunne bak teipen. Hadde du ikke vært så forbanna nysgjerrig, hadde vi sluppet å være her. Som så mange ganger før, ble Silfverbielke overrasket over at en som ga seg ut for å være en smart politimann, kunne være så vanvittig dum i hodet. Han stoppet bilen, slo av motoren, tok lommelykten og forlot bilen for å orientere seg. Lyden fra sumpen, dyrene og vegetasjonen fikk raske minnebilder til å dukke opp på netthinnen hans. 32
Brasil. Rio de Janeiro. Den tyske ingeniøren Rudi Schwartz, som nesten var en kopi av Christopher, hadde arvet millioner etter foreldrene sine, gått av med tidlig pensjon og var helt alene i verden. Christopher var raskt blitt Rudis beste venn. De hadde festet sammen, lekt med brasilianske jenter og lagt ut på små utflukter. Rudi var den usikre av dem, glad for å ha funnet en erfaren venn, mens Christopher var den glade og kreative som alltid hadde hyggelige ideer på lager. Og da Silfverbielke hadde foreslått en spennende ekspedisjon til Amazonas, hadde Rudi ikke nølt et sekund. Noen døgn senere hadde Silfverbielke vendt tilbake til Rio alene. Med en ny identitet i bagasjen og ytterligere femten millioner kroner rikere. Og nå. «Det er den samme gamle visa», stønnet Christopher mens han slepte Lewis’ kropp gjennom vegetasjonen og ble forbauset over hvor tung den slanke mannen var. Han kjente noe som beveget seg ved foten, sparket instinktivt fra seg, og i det svake månelyset ante han konturene av slangen som fløy mot et tre. Silfverbielke stoppet opp og lyste med lommelykten over området foran seg. Bare noen få meter til. Lewis forsøkte igjen å skrike under teipen, og Christopher ristet sakte på hodet mens han tok tak i mannens bein og dro ham bort til vannkanten. Nytter ikke, kompis. «Det er visst ikke din kveld i kveld, kamerat», hvisket han. Så tok han et godt tak i kroppen og vippet den ned i vannet. Da han lot lommelyktstrålen spille over den mørke overflaten, ante han plutselige bevegelser. Alligatorer. Silfverbielke snudde seg og gikk tilbake til bilen mens han lyste på bakken foran seg for å unngå flere møter med sumpens innvånere. 33
Bak seg hørte han plaskelyder. Christopher stoppet opp og tente en sigarett. «God appetitt, mine venner.» Så startet han Chevroleten, styrte forsiktig tilbake til hovedveien og satte kurs mot Miami. Han smilte da han husket mammas formaning til ham da han var liten: Vokt deg for å snakke med fremmede. Tenk om mammaen til Lewis hadde lært ham det.