SarahJio Hjemtildeg
OversattavMariJohanneMüller
SarahJio
Originalenstittel: BackToYou
OversattavMariJohanneMüller
Copyright©SarahJio,2017
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2018
ISBN978-82-02-56999-0
1.utgave,1.opplag2018
Omslagsdesign:MiriamEdmunds Omslagsfoto:webphotographeer/GettyImages
Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2018 SattiSabonogtryktpå70gEnsoluxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Tilkjærlighetsomertapt,mengjenfunnet.
«Hverveijeggikk,førtetilbaketildeg.»
PauloCoelho
Tilminekjærelesere!
Deterflereårsidenjegbegynteåskrivedenneboken. Ideenåpenbartesegformegenettermiddagdajegsatt påyndlingskafeenminiSeattle.Jegoverhørtenoensom snakketomenkvinnesomhaddeforsvunnetdahunvar påbryllupsreise,ogbegynteåmanefremogskapeen romanfigursomhaddeettilsynelatendeperfektliv,men somså,medett,mistetalt.
Førstehalvdelavdennebokenduskaltilålese,skrev jegveldigfort.Settfraforfatterensståstedvardeten sånntypefortellingsomfløtlettutfrafingrene.Jeg trengteikkeåtenkepåhvapersoneneskullegjøreellersi –jegvisstedetallerede,ogdetvarbaresåvidtjegklarte åskrivefortnok.
Mendajegvarkommethalvveisidenneromanen,ble mittegetprivatlivveldigkomplisert.Jeggikkgjennom enekstremtvanskeligtidimittegetliv.Hverdaghandletkunomåoverleve,omåsettedenenefotenforan denandre.Rettfremforøynenepåmeggikkmitteget livoppisømmene,ogjegmåtteinnfrienleveringsfrist påenannenbok.Tiltrossforatjegelsketdennehistorienogpersoneneiden,måttejegsørgelignoklegge«øyboken»tilside.
Menlikevelklartejegikkeåslutteåtenkepåperso-
nenejeghaddeskapt.HvavillehendemedCharlotte, ErikogGray?Vardetidetheletattmuligatdettehjerteskjærendeogtragiskescenarioetkunnefåenlykkelig slutt?
AttpåtilblejegsombesattavområdetrundtBermudatriangeletogalledeforskjelligeskipene,flyeneogutalligemenneskenesomharforsvunnetidettemystiskeog mysteriefyltehjørnetavjordkloden.
Dakontureneavmittegetlivbegynteåkommetil syneigjen,dastøvetendeliglaseg–ogtakkogprisså gjordedetdet–åpnetjegenfilsomhet«Hjemtildeg –førsteutkast»pådatamaskinen.Ogakkuratsomitittelenpåbokenhaddejegfunnetveienhjemtildennehistorienogdisseromanfigurene.Pånyttfordypetjegmeg iCharlottesverden.Jeggikklangsdesanddektestrendenesammenmedhenne.Jeggråtsammenmedhenne. Jegvarhennesfølgesvennpåhennesstoreeventyr,gjennomhennesgledeogsorg.Ogdetvarenfryd.
Jeghåperatduogsåvilglededegoverdettestoreeventyret,ogatuansetthvasommøterdegherilivet,kommerdutilågjenvinnebalansen,slikjegtilsluttgjorde –entenpåensandstrand,ellerensteinetefjelltopp,eller hvorsomhelstimellom.
Forlivetogkjærligheten,ogforåkommesegtilbake pådenretteveienfremover.
MedkjærligehilsenerfraSeattle, Sarah
Kapittel1
31.januar2037
Inattdrømtejegomøya.Jeglyttettilbølgenesomslo innmotstranden,kjentedenvarmevindenmotkinnene, trakkinndenmildeduftenavfrangipanitrærneiden salteluften.Grayvarderogså,hanventetpåmegpå klippen–øynenehansvarvarme,magnetiske,trakkmeg motham.
Jegkunneikkefordraåvåknealene.Jegvilledratilbake.Jegvillegjorthvasomhelstforådratilbake. «Bankbank»,roperLeciafratrammen.
Detertidligpåkvelden,oghunbærerpåetserveringsbrettmedkuppellokkirustfrittstål.Detersikkertstekt fiskogdampedegrønnsaker.Mangosalsaomjegerheldig.
«Værsåsnill,dumåspise»,sierhun. Jegtrekkerpåskuldrene.«Jegerikkesulten.»
Hunrynkerpannen.«Duerfortynn.»
JegfyltesekstifemimaiogharboddherpåBermuda sidenjegvarimidtenavtrettiårene.Førstiethus,et nydeligmurhusvedenrosasandstrand,ognåidenneleiligheten.Detergreit,jamerenngreit.Måltiderservert pårommettregangeromdagen.Hushjelp.Havetrett utenfordørstokkenpåminegenprivatebungalow.Jeg burdeværelykkelig,jegvetdet.Mendeterlengesiden
jeggaopphåpetomåopplevelykke,ihvertfallden typelykkedeflesteforestillersegatmanvilkjennepåi livetshøst.Jeglukkerhåndenrundtakvamarinsmykket jegbæreromhalsen.Detskalliksombringesjøfolkhell. Jegsmileroverironienidethele.
«Jegharmedennyboktildeg»,sierLecia.Hunvet atjeglikerålese.Bøkeneersomenvirkelighetsfluktfor meg.
«Tusentakk»,sierjeg.
Hunleggerenromanpåbordetvedsidenavstolen min.Jegserdetgamleskipetpåomslaget,enkvinnesom serutoverhavet.Deterenhistorieomforlis,yndlingstemaetmitt.DetvetLecia.Jegkikkerbortpåbokhyllenpå veggenogforsøkerågjøreetoverslagoverhvormange bøkerjegharlestiårenesløp.Tusenvis,utentvil.
Leciastikkerhåndenilommenogdrarfremenbunke medbeskjeder.Iaprilkobletjeguttelefonen.Resepsjonistenetarimotallesamtaler,ogfine,små,rosalapper medbeskjedermaterialiserersegpåmirakuløstvisunder dørenminipyntelige,hvitekonvolutter.Jegforetrekker virkeligdenneløsningenistedetforalternativet.Hvorforutsettemegforbryderinårjegikkeønskeråbliforstyrret?
«Telefonenringerutenstansderoppe»,sierLeciaog girmegrundtti–tolvpapirlapper.Jegblargjennomdem. People,CNN,USAToday.Omenmånederdettrettiår sidenjegblereddet.Jegvetatdealleønskersegeteksklusivtintervju.Devilhøreomhvordanlivetmitthar blitt,omjegfortsatttenkerpåøya.Omjegfortsatttenkerpå ham.
JegsukkeroggirbunkentilbaketilLecia.«Nei»,sier jeg.«Jegkommerikketilåginoenintervjuer.»
Hunnikker.Jegserathunerskuffet.Deteringenhem-
melighetathuntrordetåsnakkeomfortidenvilbidratil atjegfårbearbeidetdetsomharhendt,menjegerikke klar.Foråværeærligerjegusikkerpåomjegnoensinne blirklar.Lecianølerførhundrarenensliglapputavbunken.«Denne»,sierhunoggirdentilmeg.«Hanheter JeremyEdwards.Hanjobberi NewYorkTimes.»
Jegtrekkerpåskuldrene.Fortiårsidentakketjegnei tilåbliintervjuetavOprah.Hvorforskullejegbrymeg om NewYorkTimes ?
«Hanhergirsegikke»,sierhun.«Hanharringttre ganger.»
«Sitilhamatjegerleifordet»,sierjeg,«menjeggir ikkeintervjuer.»Jegfølermegslitennå.Slitenavoffentlighetensuavlateligefascinasjonforhistorienmin.Deter livetmittdetersnakkom,ikkeenfilmbasertpåensann historie.
«Greit»,sierLeciaogreiserseg.«Menhansaathan harfunnetnoe.Hansanoeomkoordinatenetiløya, og–»
«Nei»,sierjegogristerpåhodet.
«Værsåsnill.»Hungirikkeopp,leggerhåndenpå armenmin.«Hansanoeom…»–hunsvelger–«…sommerfuglene.»
Jeggjørstoreøyne,mensåristerjegpåhodet.«Det erumulig»,sierjeg.«Duvetatjegharfinkjemmethver enestecentimeteravdetområdet.Ogsommerfuglene… nei,jegtrorikkenoepådet.»
Lecianikker.«Jegvetdet»,svarerhun.«Menjeghar liksompåfølelsenathanvetnoenytt.»Hungranskermeglenge.Degrønneøynenehenneservennligeog tålmodige,blikketfast.«Kanskjedubørringehamtilbake»,ymterhunfrempå.«Bareforåhørehvahanhar åsi.Bareforåseom…»
«Jegtrorikkedet»,svarerjeg.
«Neivel»,sierhun,sukkerførhuntvingerfremet smil.Hungårtildøren.«Jegkommertilbakeimorgen tidlig.»
Etterathunhargått,stirrerjeglengepåbrettet,før jegtilsluttskyverdettilside.Istedetstikkerjegføttene isandaleneogfinnerfremengenser.Vindenhartattseg littoppsideniettermiddag,oghøyvanneterpåveiinn. Jeggårlangsvannkantenogkikkernedisanden,slikjeg alltidgjør,etterhvaennhavetbestemmersegforåskylle opppåstranden.Detharbåretfrukteriformavenorme mengderskatteriårenesløp:etparrosabarnesko,med skolisseneknyttetsammeniensteinhardknute;enenslig strikkepinne;femgifteringerigull,denenemed«Foralltidminelskede»inngravertpåinnsiden.Elskerhunham fortsatt?
Solenerpåveined.Denkasteretrosaskinniluften. Andrestrandgjengerepakkersammenforkvelden,men jegfortsettervidere,plukkeroppenbitlillasjøglass. Kanteneerglatte,perfekteformosaikkenjeglagerpå kjøkkenbordet.Jegstikkerglassbitenilommenoggår videre.Jegfårøyepåengrønnstein,plukkerdenopp,og der,rettfremformeg,serjegnoesomglitrer.Jeggårnærmere.Enflaske.Detgrønneglasseteruklart,såjegkan førstikkeseomdeternoeinniden.Jegbøyermegned ogløfterdenoppogtørkeravkantenmedgenserermet. Enkrølletepapirlappliggerpåinnsiden.Hjertetbegynneråhamrehøytibrystet,menjegsiertilmegselvatjeg ikkemåbliforivrig.Iårenesløpharjegfunnetmange flaskeposter,meningenharværtfraham.Hvorforskulle denneværedet?
Likeveltarjegflaskenmedmegtilenstorsteinpå oversidenavstrandenogknuserdenspentmotsteinkan-
ten.Jegplukkerforsiktigvekkdetknusteglassetogtar denbrettedelappenihånden,mendajegfolderdenut, synkerhjertetilivetpåmeg.Blekketharflyttut.Jegtror jegkanskjelneen«kjære»,mendeternestenumuligå si.Blekketerødelagtavfukt.Mensåsnurjeglappen,og gisper.Påbaksidenstårdetnemlig«FraE.E.Gunthers skrivebord».Jegtarmegtilhjertet.Kunénannenperson vethvadeordenebetyr.Kunén.Éneneste.Jegfølermeg svimmel,såjegsettermegnedogristervantropåhodet. Entårerennernedoverkinnet.Jegknugerlappeni neven.Jegmakterikkeåriveblikketvekkfraden. Kan detvirkeligværesant?Erhanderutefortsatt?Venter hanfremdeles?
JeghuskerdetLeciasaomjournalistenfra NewYork Times,ogsetterkursentilbakemotbungalowen.For førstegangkjennerjeghåp,ektehåp.
Kapittel2
15.februar2037
Detbegynneråblisent.Jegertrøttiøyneneogstivi beina.Havluftenkjenneskaldereenndenburdehavært, ogjegdrarjakkekragenhøyereoppihalsen.Jeremy,den ungejournalistenfra NewYorkTimes,hargrønnskjæri ansiktet.Viharværtibåtensidenklokkento,ognåer solenpåveined.Dajegbestemtemegforåringehamtilbake,tilåtakkejatiletintervju–tildenneleteaksjonen vinåerpå–virketdetsomdetrette.Havethaddetross altgittmegenledetråd,enhåndfasten.Ogselvomlivet haddeforledetmegpånestenalleandremuligemåter, troddejegpåhavet,påøya–pålogikkenbakgalskapen, sannhetenbakmysteriene.
Jeremysettersegnærmeremeg,granskernotisboken. Hanerungnoktilåværesønnenmin.«Jegskjønner ikkehvorforviikkefinnerden»,sierhanogglatterpå detkastanjebrunehåretmedenraskhåndbevegelse.Jeg lurerpåomhanharkjærestepåManhattan.Jeglurer påomhanharkjentkjærlighetenslikjegharkjentden. Hanristerpåhodet.«Koordinateneerriktige»,fortsetterhan.«Jegharsjekketdemgangpågang.Ekspertenpå VirginiaTechkanikkehatattfeil.»Handrarfremkartetogsernøyepådet,kryssjekkermednavigasjonssystemet.«Detmåværeher.»
Tidligereforklartehanformegathanharundersøkt medetteamavhavnavigasjonseksperteroglignende. Denlilleøyamiervisstnokansettforåværeetavde størstemysterieneinnenformarinemiljøer,etsomkan forklaredemetafysiskeegenskapeneveddetberyktede Bermuda-triangelet.Jeremypekerpåensidemedbilde avtriangeletiengammelmaritimbokhanholderihånden.Denhareselørerogerfullavnotater,erheltsikkertgransketoppognedavhamogtalløseandrepå leting.Imargenestårnotaterogdetmanantarerkoordinatenetiløya.Atdenfinnes,erdokumentertiminst enti–tolvoldtidstekster,avdemsompåmirakuløst,eller kanskjemagisk,vistraffpåden.Jeremyfortellermegat mantroratjegerdenenestenålevendepersonensomhar ståttpådensbredderinyeretid–idetminsteerjegden enestesomharkommettilbakeogkanfortelleomdet.
Jeghåperogberomatdetertoavoss.
Jeremyskuerutoverhavet.Hanerhøflig,menutålmodig.Hanvilskriveenbanebrytendeartikkel.Enartikkel ommeg.Menaltstårogfallerpåatvifinnerøya,enøy jegikkeharværtpåpåtrettiår,ensomdeflestehavforskeresvergerpåatikkeengangfinnes.«Sernoeavdette idetheletattkjentut?»spørhanogdunkerpennenlett motbåtsiden.Hanholderblikketfestetpåansiktetmitt, følgermedpåhverminstebevegelse,hverrykning.
Leciaharogsåblittmed,sommoralskstøtte.Hunkikkerpåmegmensjegserutoverdetendeløse,dypgrønne vannet.Jegvilatøyaskalhoppefremmotmeg–atden medettskaldukkeoppimåneskinnet,slikdengjorde forsåmangeårsiden.Endelfinbryteroverflatenidet fjerne,ogjegsmilerunnskyldendetilJeremy.«Jegskulle ønskejegkunneværemerbehjelpelig»,sierjegogmyser inniskumringen.«Detersålengesiden.Jegtroddejeg
skulleklareåhuske,men…»Akkuratdaflyrenlilla sommerfugloveross,oghjertetmittgjørethopp.Den dalernedibåtenoglandersåvidtpåarmenmin.Jegfår tåreriøynene.«Se»,sierjeg,idetsommerfuglenslårmed vingeneogsetterkursentilbakeutmothavet.«Ensommerfugl,akkuratsomdepåøya.»
Jeremyssmilertriumferende.«Biologenjegintervjuet, saatvikomtilåsedem.Øyamåværerettinærheten.»
Kapteinenrynkerpannen.Jeggjenkjenneraksenten, hanerfraJamaica,ogminnenefåradrenalinettilå strømmegjennomårene.Minnene.Destikkerimegsom kniver.Kapteinenerhyggelignok,mendeteråpenbartathanikkeerinteressertiådrapåenforgjeves jaktanførtavensommerfugl-jagende,gråhåretdamefra Amerika.Jegkantenkemegathanharenkonepåfastlandet,kanskjeetparunger.Deventernokpåham.Middagenhansblirkald.
«Snartblirdetmørkt»,sierkapteinenogskrurav motoren.Jegsmilertilham,menhanleggervisstikke merketildet.Hanlenersegtilbakeisetet,leggerarmene ikorsogventer.Detenestejeghører,erdenstilleklukkingenavbølgenemotbåten,somlokkerosstilåfortsettevidere.Saktebegynnerstjerneneåtrefrem.Ensterk stjerneglitrerovermegsomengammelvenn.
Jeremy,journalisten,snursegmotmegpånytt.Nå serhandesperatut.Hanvet,akkuratsomjeg,atdette kanværesluttenpåletingenetterdenødeøyajegen gangbetraktetsomhjemmetmitt.Hanbegynneråmiste motet.Jegserdetiblikkethans.Herhansitter,lurerhan påomøyaertankespinn,enmyte.Etøyeblikktenkerjeg atdetkanskjeertilfellet.Kanskjeminnetmittomden øyaikkeerannetennendrømsomhjemsøkermeg.Kan-
skjedetergrunnentilatjegaldriklarteåfinneveientilbakepåalledisseårene,atdeterderforingenharlyktes iåsporeoppdenlilleflekkenmedlandjordiAtlanterhavetlikesørforBermuda,selvmedavansertteknologi.
Mensålukkerjegøynene,ogpånetthinnenkommer øyatilsyne,akkuratslikdenvardajegforlotden.Den frodigerekkenmedpalmerlangssandstranden,somvar overstrøddmedsortemineralersommotdenhvitesandenminnetompepperkornisalt.Mangotrærnepåden østresidenavstranden.Detlillehusetpåklippen,og Gray…Jegskyndermegååpneøynene.
«Dumåtromeg»,sierjegtilJeremy.«Denerderute. Jegvetatdenerdet.»
Hannikkeruengasjertoggjørtegnmedhåndentil kapteinen.Jegvetatjaktenerover.Artikkelenhanser dødfødt.Fartenøker,ogjegholdermegfastirelingen mensbåtenbrøytersegfremgjennomdetmørkevannet. JegharikkelysttilådratilbaketilBermuda.Jeghar ikkelysttilågiopp,menJeremyfiklermedmobiltelefonensin,sikkertforåringeredaktørensinmeddedårligenyhetene.Jegserathanstrevermedåfåsignal.Han viftermedtelefoneniluften.
Leciaklemmerhåndenmin.«Detgårbra»,sierhun. «Viprøvde.Ikkeværleideg.Dugadetihvertfallet sisteforsøk.»Jegsnurmegtilbakemotvannetoggisper dajegseratdetsåvidtglitrerunderoverflaten.Etlysglimt.
Jegreisermegogveiverhektiskmedarmenemotkapteinen.«Stopp!»roperjeg.
Jeremyskyndersegborttilmeg.«Hvaerdet?»spør han.«Gårdetbra?»Hanernysgjerrigogstorøyd.Jeg kantenkemegathjertethansslårlikerasktsommitt.
Pånyttstanserkapteinenmotoren,ogjegnistirrerpå
vannetmensvidriverfremoverbarevedhjelpavbølgene ogetterdønningenefrapropellen.
«Se»,sierjegogpekernedmotdetsomgløderunder overflaten.Førstflakkerdetusikkert,nestensåmanikke kansedet,mensåglitrerogskinnerdet,lysersterktog klartsometfyrgjennomtåke.Hendenemineskjelver. «Dukansedet,ikkesant?»sierjegtilJeremy.Dethar kommettiletpunkthvorjegikkestolerpåmineegne øyne.Jegtrengerbekreftelsepåatjegikkehallusinerer. Jeremynikker.Hanstårheltstille,somenstøtte.Bare øynenebevegerseg,ogdesvirrerfremogtilbake,følger lysenesomdanserogflakkerundervannetliketundersjøisknordlys.
«Deterakkuratsomjeghuskerdet»,sierjeg.
Jeremyerforfjamset.«Erdusikkerpåatdetvirkelig er…?»
«Fosforescens,ja»,sierjegogklarerikkeslutteå smile.
Jeremymåper.Forførstegangserjegathan tror.
«Øyaerinærheten»,sierjeg.Hårenepåarmenehar reistseg.«Jegfølerdet.»
«Vent»,sierkapteinen.«Viharlitedrivstoffigjen.»
Jeremyserirritertut.«Sørenòg.Hvakanvigjøremed det?»
«Jegfårvelringehavnaogbedemkommemedmer», svarerkapteinen.«Dettarbareentimestid.Vibørikke drasåmyelengernå.Deterikkesikkertviharnokbensintilåkommeosstilbake.Viharblittværendeutelengerennplanlagt.»
Jeremygripernotisboken.«Daerdetkanskjelikegreit atvistartermedintervjuet.»
Jegnikker.Ialleårenesidenjegblereddet,harjeg aldrigittetintervju.Ikkeeteneste.Jegharholdtøyafor
megselv,Grayogså,mennå–jegkanikkeforklaredet, mendetbarefølesriktig.«Ja»,sierjeg.«Hvorskalvi begynne?»
Jeremyblaropppåenblanksideinotisbokenogholderpennenklar.«Kanskjedukanstartemedbegynnelsen»,sierhan.«ISeattle.Bryllupsdagendin.»
Leciasenderhametblikk,ogJeremytarsegidet.«Jeg mener»,sierhan,«omdetikkeerforvanskeligåsnakke om.»
Jegnikker.Hendeneerkaldeogklamme.Leciakikkerbortpåmeg.Jegprøveråpressefremetsmil. Dette klarerjeg,sierjegtilmegselv.«Ja»,sierjeg.«19.august 2007,detvardendagenjeggiftetmeg.»
«Ogduogmannendin,Erik,dropåbryllupsreise dagenetter?»
«Jepp»,sierjeg. Erik.
Hvorlangtidhardetgåttsidenjegharhørtnavnet hans?Sidenjegharlattminnetomhamtrengeinnitankene?
«Oghvordrodere?»spørhan.
«NewYork»,sierjeg.«Vigikkombordicruiseskipet iNewYork.»Ordenehensettermegnærmestientranse. Jegblirsomfjetretavmineegneminner.«Detskulle væreettidagerscruise.»Jegserutpådetmørkevannet bakbåten.«Menjegkomaldritilbake.»
Kapittel3
Seattle,19.august2007
Jegsugerinnmagenidetbestevenninnenmin,Gabby, hjelpertilmedåfesteknappeneikjoleryggen.Tenkom jegbarehaddeklartågåneddesistetoogenhalv kiloeneførbryllupet.Jegglatterutenfoldpåmagenog angrermeddetsammepåatvifeiretmedcakepopsog champagnedagenfør. Nårerkakepåpinnenoensinne engodidé?
Gabbysmilertilmegoggirmegbuketten.«Daer tideninne»,sierhun.
Jegfølgerhenneutifoajeen,serpåEriksyngrebror somstikkerarmeninnunderbestemorensførdesetter segnedpåsineanvisteplasser.
Kvartettenbegynneråspille,ellerkanskjedeallerede varigang,menatjegførstleggermerketildetnå.Jeg erikkesikker.Detenestejegkantenkepå,eratjegmå tisse.Noesåveldig.«Gabby»,hviskerjeg.
Hunserforvirretpåmeg.
«Jegmåpå do »,sierjeg.Farenminstårbakmegog fiklermedermetpåsmokingen.
«Kanduholdedeg?»spørGabby.«Seremonienstarternå.»
«Nei»,sierjeg.«Jegmå virkelig.» Herregud,hvor gammelerjeg?FEMÅR?
«Sidetsomdeter.Bimmelimellerbommelom?» Jeg elskervennskapetvårt.
«Detførste»,sierjegogskjærerengrimase.
«Greit»,sierhun.«Jeggirbeskjedtilkvartettenom atdemåhaleuttiden,såmøterjegdegpåtoalettet.Du kommertilåtrengehjelpmeddenkjolen.»
Jegsenderhenneetsværttakknemligblikk.Jegkan umuligklareådrafremunderstelletfra syvogtyvetusen lag medblonde.Jegløfterskjørtenefragulvetogløper nedgangenmottoalettene.Hjertethamreribrystet.Jeg kanseformegatfolkstrekkerpånakkenogsnurseg bakover,lurerpåhvorforseremonienerforsinket.«Brudenmåttebruke…fasilitetene»,kanjegtenkemegat EriksblæretetantefraBostonhvisker.Jegblirrødikinnenemensjegpassererdenenedørenetterdenandre. Hvorertoalettene?Vardettredjeellerfjerdedørpå høyrehånd ?Jegstrevermedetdørhåndtakogbraser rettinni…Erik.
Jegstøkkertilogskvetterbakover.«Duskremte meg»,sierjeg.«Hvagjørduher?»
Hansmilertilmeg.«Pussigduspør.Duskjønner,jeg skalgiftemegidag.»
«Lukkøynene!»roperjeg.«Duskalikkesemeg,det betyrulykke!»
Hanadlyderikke.«Duer… heltnydelig »,sierhan, førhantarhendenemineogkysserdemlett.«Vent,du erikkepåveitilårømmeframeg?»
«Veldigmorsomt»,sierjegogsmiler.«Etterånesten hatattmindødavåplanleggedettebryllupet?»Førsti gårkveldblejegferdigmedgavenetilgjestene.Åknytte båndpåfemhundreeskermeddrasjertemandlereruten tvilenskikkeligdrittjobb.«Jegmåpåtoalettet.Husker duhvordeter?»
Jeghøreratkvartettenspillerendaenrundeav«Air»i G.(Gabbyhaddesettoverprogrammetbarenoendager førogdrattengrovspøkomatdetstykketvillefådettil årøskegodtiG-strengenomdetblegjentattformange ganger,sådetfårholdeatvihaddeleddgodtoverglassenemeddoblemargaritas.) Dehaleruttiden,tenkerjeg panisk.Jegdrarnervøstikjolelivet.
Erikpekermotdørenpådenandresidenavgangen. «Deterder»,sierhan.
Jegløperbortfraham.«Visesomnoenminutter!»
«Ikkefallnedi»,sierhanogsmilerforsegselv.
Jegstyrterinndørentiltoalettetlikenenormvaniljemarengs.EtparøyeblikkseneredukkerGabbyoppog hjelpermeginnihandikap-avlukket.
«Hjelpemeg,Charlotte»,sierhundahunharløftet oppkjoleskjørtet.Heldigvisharhunklartårullesammenslepetsådetikkeskalfallenedidoskålen.«To par medhold-in-truser?»
«Detkallesdobbelthold-in»,sierjeg.
Hunsendermegettomtblikk.
«Slutt!Deteren greie !Jeglesteomdetietbryllupsmagasin.»
Hunskrelleravmegdetsistelagetogholderoppkjolensåjegkanlettepåtrykket.
Jegharikketidtilåbliflau.Femhundrevennerog familiemedlemmererikirken(deflesteavdemervennerogbekjenteavEriksogmineforeldre,foråværehelt ærlig.Deterrarthvordanbrylluprasktblirenforestillingfordemsomoppfostretdeg.)Jegmåskyndemeg. OgGabbyogjegkomossdessutengjennomstudietiden sammen.Hunharalleredesettalt.Ogdamenerjeg alt. «Eh»,sierjegmensjegstrevermedtoalettpapiret. Magenkjennesrumleteograr,menjegforsøkeråigno-
reredet.«Gabby,dajeggikktiltoalettet,støttejegpå Erik.»
Hunsmiler,larsegikkeaffisereavatjegeruhelbredeligovertroisk.«Jegsåhamogså.Hanerkjekkismokingen,ikkesant?Jegsajoatdetvarlurtmedsmaltslips.»
«Joda»,sierjegogforsøkerålirkepåmegdet hviteblondeundertøyetigjen.Gabbyhjelpermegmedå hindretrusekanteniåkrypeinnoverførjegbegynner meddetførstelagetmedhold-in-undertøy.«Menbetyr detikkeulykkeatbrudgommenserbrudenførseremonien?»
Hunblirtausetøyeblikk,såsmilerhun.«Neida», sierhun.«Ikkeværreddfordet.Alterperfekt.Ogdet eruansettbaretulleteovertro.»
Jegnikkerogtarmegsammen.
«Sånn»,sierhunogglatteroverkjolenminidetvigår utavavlukket.Viskynderosstilbaketilkirkedøren,og kvartettenbegynneråspillemusikkensomskalakkompagnereossoppmidtgangen.Gabbygirmegbuketten min,ogjegtrekkerinnduftenavroserogfrangipani. Erikstårderoppe,øverstikirken.Jegseransiktethans, såkraftfull,såkjekk.Ja,alt er perfekt.
Erikogjeglyttertilenlangrekkebryllupstaler(jegerlettetoveratGabbyikkenevnerturenvitoktilLasVegas førstestudieår),viskjærerkaken(Erikklarerheltemodig nokåikkeklineglasuriansiktetmitt),ogsåsetterDJ-en på«Can’tHelpFallinginLove»medElvis,ogvigårut pådansegulvet.Erikleggerarmenerundtmidjenmin. «Erdulykkelig?»hviskerhan. «Ja»,sierjeg.«Kjempelykkelig.»
Alleserpåoss.Jegserforlegentrundtmegpådansegulvet.Mammavinker.OnkelJerrysmiler.Hanharfått
formyeådrikke,ogforsynersegmedendaetkakestykke.SåfårjegøyepåGabby.Jegserathunhartårer iøynene.Jegvinkertilhenne,oghunsmiler.Senere,da sangentarslutt,drarbrorentilErikhenneutpådansegulvet,oghunlenersegmotmeg.«Jegkommertilå savnedeg,vetdu»,sierhunogtørkerentårefrakinnet. «Deterbareetår»,sierjeg.Baretoukerførbryllupet haddejegfåtttilbudomenjobbietgalleriiNewYork. Erikvarikkeoverbegeistretovertankenpååflytte,men firmaethansgikkmedpååoverføreham,sålengedet varmidlertidig.«Dukankommepåbesøk»,sierjegtil henne.
Hunnikker,menjegseratinvitasjoneneretdårligplasterpåsåret.Jegskulleønskeathunkunnemøte noen.Etforholdvillehjelpe.Sangenerover,ogpappa vinkertilmeg.Hanvilatjegskalhilsepåenfjernslektning,entremenningfraKansassomjegsistmøttedajeg fortsattbruktebleier.Jegsmilerhøfligogvinkertilbake. «Deretokandansesålenge»,sierjegtilGabbyogErik.
Erikbukker,oghunler.Jegforventerenhurtigeresang nå,menutavhøyttalernestrømmerensaktepianomelodi.«AndSoItGoes»avBillyJoel.Jegkikkerpådem frasidelinjenmenstremenningenfraKansasbeundrer kjolenmin. ErdetVeraWang?Prøvdedukjempemange førduvalgteden? Jegforsøkeråfølgemed,menErikog Gabbyleravnoe,ogjegtarmegselviålurepåhvade sier.Hunkasterhåretvekkfraøynene.Hanjusterergrepetomlivethennes.Devinkertilmegdasangentarslutt, ogjeggårtilbaketildem.
«Overraskendenokerhanslettikkeverstpådansegulvet,denneektemannendin»,sierGabby.
Erikleggerarmenrundtmeg.«Derserdu,Char,dansetimenebetalteseg.»
Gabbytaretskrittbakover.«Jaja»,sierhun.«Jeg fårvelgåogsamlesammenjentene.»Smiletertilbakei ansiktethennes.«Noenharetstrømpebåndåkaste.»
Jegseretterhennederhungår.«Detfølesheltuvirkeligåikkeskulletreffehennehverenestedag»,sierjeg.
Erikdrarmeginntilseg.«Hunkommerpåbesøk», sierhan.
«Detblirikkedetsamme»,sierjeg.Gabbyogjeghar boddsammenitiår.Inoenstatererdetlikestiltmed samboerskap.
Erikskjønnergreia.«Detersluttenpåenæra»,sier hanogdrarmegendatettereinntilseg.«Mendeterogså begynnelsenpåenny.»
Jeglenerhodetmotbrystethans.«Laossstikke», hviskerhaniøretmitt.
Jegsmilerogsetterkursenmotmidtenavdansegulvet, derjegmålidemeggjennometheltminuttmedstrømpebåndydmykelse,førEriktarmegihåndenogviløper gjennomenstormavhaglenderis(engrusom,grusom tradisjon)tilparkeringsplassen,derenkitschyhvitlimo venter.Hans(veldigvulgære)lillebrorhaddepåtattseg åfiksedet.Jegtarennærmeretittogseratdeterblondegardineribakvinduene.Jegerforlykkeligtilåbliirritert.Erikogjeghopperinnibilen,ogjegfallerinni favnenhansogler.
«Nå,hvasynesdu,Mrs.Bellweather?»
«Jegsynesdetvaretganskesåstrålendebryllup,Mr. Bellweather.Menjegmåinnrømmeenting:Jegerglad foratdeterover.»
Hanåpnerenflaskechampagne,ogvinippertilden påveitilhotellet.Jegerøravglede.Jegerforelsket.