Hjem til deg
Sarah Jio
Hjem til deg Oversatt av Mari Johanne Müller
Sarah Jio Originalens tittel: Back To You Oversatt av Mari Johanne Müller Copyright © Sarah Jio, 2017 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56999-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: webphotographeer/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til kjærlighet som er tapt, men gjenfunnet.
«Hver vei jeg gikk, førte tilbake til deg.» Paulo Coelho
Til mine kjære lesere!
Det er flere år siden jeg begynte å skrive denne boken. Ideen åpenbarte seg for meg en ettermiddag da jeg satt på yndlingskafeen min i Seattle. Jeg overhørte noen som snakket om en kvinne som hadde forsvunnet da hun var på bryllupsreise, og begynte å mane frem og skape en romanfigur som hadde et tilsynelatende perfekt liv, men som så, med ett, mistet alt. Første halvdel av denne boken du skal til å lese, skrev jeg veldig fort. Sett fra forfatterens ståsted var det en sånn type fortelling som fløt lett ut fra fingrene. Jeg trengte ikke å tenke på hva personene skulle gjøre eller si – jeg visste det allerede, og det var bare så vidt jeg klarte å skrive fort nok. Men da jeg var kommet halvveis i denne romanen, ble mitt eget privatliv veldig komplisert. Jeg gikk gjennom en ekstremt vanskelig tid i mitt eget liv. Hver dag handlet kun om å overleve, om å sette den ene foten foran den andre. Rett fremfor øynene på meg gikk mitt eget liv opp i sømmene, og jeg måtte innfri en leveringsfrist på en annen bok. Til tross for at jeg elsket denne historien og personene i den, måtte jeg sørgelig nok legge «øyboken» til side. Men likevel klarte jeg ikke å slutte å tenke på perso9
nene jeg hadde skapt. Hva ville hende med Charlotte, Erik og Gray? Var det i det hele tatt mulig at dette hjerteskjærende og tragiske scenarioet kunne få en lykkelig slutt? Attpåtil ble jeg som besatt av området rundt Bermudatriangelet og alle de forskjellige skipene, flyene og utallige menneskene som har forsvunnet i dette mystiske og mysteriefylte hjørnet av jordkloden. Da konturene av mitt eget liv begynte å komme til syne igjen, da støvet endelig la seg – og takk og pris så gjorde det det – åpnet jeg en fil som het «Hjem til deg – første utkast» på datamaskinen. Og akkurat som i tittelen på boken hadde jeg funnet veien hjem til denne historien og disse romanfigurene. På nytt fordypet jeg meg i Charlottes verden. Jeg gikk langs de sanddekte strendene sammen med henne. Jeg gråt sammen med henne. Jeg var hennes følgesvenn på hennes store eventyr, gjennom hennes glede og sorg. Og det var en fryd. Jeg håper at du også vil glede deg over dette store eventyret, og at uansett hva som møter deg her i livet, kommer du til å gjenvinne balansen, slik jeg til slutt gjorde – enten på en sandstrand, eller en steinete fjelltopp, eller hvor som helst imellom. For livet og kjærligheten, og for å komme seg tilbake på den rette veien fremover. Med kjærlige hilsener fra Seattle, Sarah
Kapittel 1 31. januar 2037
I natt drømte jeg om øya. Jeg lyttet til bølgene som slo inn mot stranden, kjente den varme vinden mot kinnene, trakk inn den milde duften av frangipanitrærne i den salte luften. Gray var der også, han ventet på meg på klippen – øynene hans var varme, magnetiske, trakk meg mot ham. Jeg kunne ikke fordra å våkne alene. Jeg ville dra tilbake. Jeg ville gjort hva som helst for å dra tilbake. «Bank bank», roper Lecia fra trammen. Det er tidlig på kvelden, og hun bærer på et serveringsbrett med kuppellokk i rustfritt stål. Det er sikkert stekt fisk og dampede grønnsaker. Mangosalsa om jeg er heldig. «Vær så snill, du må spise», sier hun. Jeg trekker på skuldrene. «Jeg er ikke sulten.» Hun rynker pannen. «Du er for tynn.» Jeg fylte sekstifem i mai og har bodd her på Bermuda siden jeg var i midten av trettiårene. Først i et hus, et nydelig murhus ved en rosa sandstrand, og nå i denne leiligheten. Det er greit, ja mer enn greit. Måltider servert på rommet tre ganger om dagen. Hushjelp. Havet rett utenfor dørstokken på min egen private bungalow. Jeg burde være lykkelig, jeg vet det. Men det er lenge siden 11
jeg ga opp håpet om å oppleve lykke, i hvert fall den type lykke de fleste forestiller seg at man vil kjenne på i livets høst. Jeg lukker hånden rundt akvamarinsmykket jeg bærer om halsen. Det skal liksom bringe sjøfolk hell. Jeg smiler over ironien i det hele. «Jeg har med en ny bok til deg», sier Lecia. Hun vet at jeg liker å lese. Bøkene er som en virkelighetsflukt for meg. «Tusen takk», sier jeg. Hun legger en roman på bordet ved siden av stolen min. Jeg ser det gamle skipet på omslaget, en kvinne som ser utover havet. Det er en historie om forlis, yndlingstemaet mitt. Det vet Lecia. Jeg kikker bort på bokhyllen på veggen og forsøker å gjøre et overslag over hvor mange bøker jeg har lest i årenes løp. Tusenvis, uten tvil. Lecia stikker hånden i lommen og drar frem en bunke med beskjeder. I april koblet jeg ut telefonen. Resepsjonistene tar imot alle samtaler, og fine, små, rosa lapper med beskjeder materialiserer seg på mirakuløst vis under døren min i pyntelige, hvite konvolutter. Jeg foretrekker virkelig denne løsningen i stedet for alternativet. Hvorfor utsette meg for bryderi når jeg ikke ønsker å bli forstyrret? «Telefonen ringer uten stans der oppe», sier Lecia og gir meg rundt ti–tolv papirlapper. Jeg blar gjennom dem. People, CNN, USA Today. Om en måned er det tretti år siden jeg ble reddet. Jeg vet at de alle ønsker seg et eksklusivt intervju. De vil høre om hvordan livet mitt har blitt, om jeg fortsatt tenker på øya. Om jeg fortsatt tenker på ham. Jeg sukker og gir bunken tilbake til Lecia. «Nei», sier jeg. «Jeg kommer ikke til å gi noen intervjuer.» Hun nikker. Jeg ser at hun er skuffet. Det er ingen hem12
melighet at hun tror det å snakke om fortiden vil bidra til at jeg får bearbeidet det som har hendt, men jeg er ikke klar. For å være ærlig er jeg usikker på om jeg noensinne blir klar. Lecia nøler før hun drar en enslig lapp ut av bunken. «Denne», sier hun og gir den til meg. «Han heter Jeremy Edwards. Han jobber i New York Times.» Jeg trekker på skuldrene. For ti år siden takket jeg nei til å bli intervjuet av Oprah. Hvorfor skulle jeg bry meg om New York Times ? «Han her gir seg ikke», sier hun. «Han har ringt tre ganger.» «Si til ham at jeg er lei for det», sier jeg, «men jeg gir ikke intervjuer.» Jeg føler meg sliten nå. Sliten av offentlighetens uavlatelige fascinasjon for historien min. Det er livet mitt det er snakk om, ikke en film basert på en sann historie. «Greit», sier Lecia og reiser seg. «Men han sa at han har funnet noe. Han sa noe om koordinatene til øya, og –» «Nei», sier jeg og rister på hodet. «Vær så snill.» Hun gir ikke opp, legger hånden på armen min. «Han sa noe om …» – hun svelger – «… sommerfuglene.» Jeg gjør store øyne, men så rister jeg på hodet. «Det er umulig», sier jeg. «Du vet at jeg har finkjemmet hver eneste centimeter av det området. Og sommerfuglene … nei, jeg tror ikke noe på det.» Lecia nikker. «Jeg vet det», svarer hun. «Men jeg har liksom på følelsen at han vet noe nytt.» Hun gransker meg lenge. De grønne øynene hennes er vennlige og tålmodige, blikket fast. «Kanskje du bør ringe ham tilbake», ymter hun frempå. «Bare for å høre hva han har å si. Bare for å se om …» 13
«Jeg tror ikke det», svarer jeg. «Nei vel», sier hun, sukker før hun tvinger frem et smil. Hun går til døren. «Jeg kommer tilbake i morgen tidlig.» Etter at hun har gått, stirrer jeg lenge på brettet, før jeg til slutt skyver det til side. I stedet stikker jeg føttene i sandalene og finner frem en genser. Vinden har tatt seg litt opp siden i ettermiddag, og høyvannet er på vei inn. Jeg går langs vannkanten og kikker ned i sanden, slik jeg alltid gjør, etter hva enn havet bestemmer seg for å skylle opp på stranden. Det har båret frukter i form av enorme mengder skatter i årenes løp: et par rosa barnesko, med skolissene knyttet sammen i en steinhard knute; en enslig strikkepinne; fem gifteringer i gull, den ene med «For alltid min elskede» inngravert på innsiden. Elsker hun ham fortsatt? Solen er på vei ned. Den kaster et rosa skinn i luften. Andre strandgjengere pakker sammen for kvelden, men jeg fortsetter videre, plukker opp en bit lilla sjøglass. Kantene er glatte, perfekte for mosaikken jeg lager på kjøkkenbordet. Jeg stikker glassbiten i lommen og går videre. Jeg får øye på en grønn stein, plukker den opp, og der, rett fremfor meg, ser jeg noe som glitrer. Jeg går nærmere. En flaske. Det grønne glasset er uklart, så jeg kan først ikke se om det er noe inni den. Jeg bøyer meg ned og løfter den opp og tørker av kanten med genserermet. En krøllete papirlapp ligger på innsiden. Hjertet begynner å hamre høyt i brystet, men jeg sier til meg selv at jeg ikke må bli for ivrig. I årenes løp har jeg funnet mange flaskeposter, men ingen har vært fra ham. Hvorfor skulle denne være det? Likevel tar jeg flasken med meg til en stor stein på oversiden av stranden og knuser den spent mot steinkan14
ten. Jeg plukker forsiktig vekk det knuste glasset og tar den brettede lappen i hånden, men da jeg folder den ut, synker hjertet i livet på meg. Blekket har flytt ut. Jeg tror jeg kan skjelne en «kjære», men det er nesten umulig å si. Blekket er ødelagt av fukt. Men så snur jeg lappen, og gisper. På baksiden står det nemlig «Fra E.E. Gunthers skrivebord». Jeg tar meg til hjertet. Kun én annen person vet hva de ordene betyr. Kun én. Én eneste. Jeg føler meg svimmel, så jeg setter meg ned og rister vantro på hodet. En tåre renner nedover kinnet. Jeg knuger lappen i neven. Jeg makter ikke å rive blikket vekk fra den. Kan det virkelig være sant? Er han der ute fortsatt? Venter han fremdeles? Jeg husker det Lecia sa om journalisten fra New York Times, og setter kursen tilbake mot bungalowen. For første gang kjenner jeg håp, ekte håp.
Kapittel 2 15. februar 2037
Det begynner å bli sent. Jeg er trøtt i øynene og stiv i beina. Havluften kjennes kaldere enn den burde ha vært, og jeg drar jakkekragen høyere opp i halsen. Jeremy, den unge journalisten fra New York Times, har grønnskjær i ansiktet. Vi har vært i båten siden klokken to, og nå er solen på vei ned. Da jeg bestemte meg for å ringe ham tilbake, til å takke ja til et intervju – til denne leteaksjonen vi nå er på – virket det som det rette. Havet hadde tross alt gitt meg en ledetråd, en håndfast en. Og selv om livet hadde forledet meg på nesten alle andre mulige måter, trodde jeg på havet, på øya – på logikken bak galskapen, sannheten bak mysteriene. Jeremy setter seg nærmere meg, gransker notisboken. Han er ung nok til å være sønnen min. «Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke finner den», sier han og glatter på det kastanjebrune håret med en rask håndbevegelse. Jeg lurer på om han har kjæreste på Manhattan. Jeg lurer på om han har kjent kjærligheten slik jeg har kjent den. Han rister på hodet. «Koordinatene er riktige», fortsetter han. «Jeg har sjekket dem gang på gang. Eksperten på Virginia Tech kan ikke ha tatt feil.» Han drar frem kartet og ser nøye på det, kryssjekker med navigasjonssystemet. «Det må være her.» 16
Tidligere forklarte han for meg at han har undersøkt med et team av havnavigasjonseksperter og lignende. Den lille øya mi er visstnok ansett for å være et av de største mysteriene innenfor marine miljøer, et som kan forklare de metafysiske egenskapene ved det beryktede Bermuda-triangelet. Jeremy peker på en side med bilde av triangelet i en gammel maritim bok han holder i hånden. Den har eselører og er full av notater, er helt sikkert gransket opp og ned av ham og talløse andre på leting. I margene står notater og det man antar er koordinatene til øya. At den finnes, er dokumentert i minst en ti–tolv oldtidstekster, av dem som på mirakuløst, eller kanskje magisk, vis traff på den. Jeremy forteller meg at man tror at jeg er den eneste nålevende personen som har stått på dens bredder i nyere tid – i det minste er jeg den eneste som har kommet tilbake og kan fortelle om det. Jeg håper og ber om at det er to av oss. Jeremy skuer utover havet. Han er høflig, men utålmodig. Han vil skrive en banebrytende artikkel. En artikkel om meg. Men alt står og faller på at vi finner øya, en øy jeg ikke har vært på på tretti år, en som de fleste havforskere sverger på at ikke engang finnes. «Ser noe av dette i det hele tatt kjent ut?» spør han og dunker pennen lett mot båtsiden. Han holder blikket festet på ansiktet mitt, følger med på hver minste bevegelse, hver rykning. Lecia har også blitt med, som moralsk støtte. Hun kikker på meg mens jeg ser ut over det endeløse, dypgrønne vannet. Jeg vil at øya skal hoppe frem mot meg – at den med ett skal dukke opp i måneskinnet, slik den gjorde for så mange år siden. En delfin bryter overflaten i det fjerne, og jeg smiler unnskyldende til Jeremy. «Jeg skulle ønske jeg kunne være mer behjelpelig», sier jeg og myser inn i skumringen. «Det er så lenge siden. Jeg trodde jeg 17
skulle klare å huske, men …» Akkurat da flyr en lilla sommerfugl over oss, og hjertet mitt gjør et hopp. Den daler ned i båten og lander så vidt på armen min. Jeg får tårer i øynene. «Se», sier jeg, idet sommerfuglen slår med vingene og setter kursen tilbake ut mot havet. «En sommerfugl, akkurat som de på øya.» Jeremys smil er triumferende. «Biologen jeg intervjuet, sa at vi kom til å se dem. Øya må være rett i nærheten.» Kapteinen rynker pannen. Jeg gjenkjenner aksenten, han er fra Jamaica, og minnene får adrenalinet til å strømme gjennom årene. Minnene. De stikker i meg som kniver. Kapteinen er hyggelig nok, men det er åpenbart at han ikke er interessert i å dra på en forgjeves jakt anført av en sommerfugl-jagende, gråhåret dame fra Amerika. Jeg kan tenke meg at han har en kone på fastlandet, kanskje et par unger. De venter nok på ham. Middagen hans blir kald. «Snart blir det mørkt», sier kapteinen og skrur av motoren. Jeg smiler til ham, men han legger visst ikke merke til det. Han lener seg tilbake i setet, legger armene i kors og venter. Det eneste jeg hører, er den stille klukkingen av bølgene mot båten, som lokker oss til å fortsette videre. Sakte begynner stjernene å tre frem. En sterk stjerne glitrer over meg som en gammel venn. Jeremy, journalisten, snur seg mot meg på nytt. Nå ser han desperat ut. Han vet, akkurat som jeg, at dette kan være slutten på letingen etter den øde øya jeg en gang betraktet som hjemmet mitt. Han begynner å miste motet. Jeg ser det i blikket hans. Her han sitter, lurer han på om øya er tankespinn, en myte. Et øyeblikk tenker jeg at det kanskje er tilfellet. Kanskje minnet mitt om den øya ikke er annet enn en drøm som hjemsøker meg. Kan18
skje det er grunnen til at jeg aldri klarte å finne veien tilbake på alle disse årene, at det er derfor ingen har lyktes i å spore opp den lille flekken med landjord i Atlanterhavet like sør for Bermuda, selv med avansert teknologi. Men så lukker jeg øynene, og på netthinnen kommer øya til syne, akkurat slik den var da jeg forlot den. Den frodige rekken med palmer langs sandstranden, som var overstrødd med sorte mineraler som mot den hvite sanden minnet om pepperkorn i salt. Mangotrærne på den østre siden av stranden. Det lille huset på klippen, og Gray … Jeg skynder meg å åpne øynene. «Du må tro meg», sier jeg til Jeremy. «Den er der ute. Jeg vet at den er det.» Han nikker uengasjert og gjør tegn med hånden til kapteinen. Jeg vet at jakten er over. Artikkelen hans er dødfødt. Farten øker, og jeg holder meg fast i relingen mens båten brøyter seg frem gjennom det mørke vannet. Jeg har ikke lyst til å dra tilbake til Bermuda. Jeg har ikke lyst til å gi opp, men Jeremy fikler med mobiltelefonen sin, sikkert for å ringe redaktøren sin med de dårlige nyhetene. Jeg ser at han strever med å få signal. Han vifter med telefonen i luften. Lecia klemmer hånden min. «Det går bra», sier hun. «Vi prøvde. Ikke vær lei deg. Du ga det i hvert fall et siste forsøk.» Jeg snur meg tilbake mot vannet og gisper da jeg ser at det så vidt glitrer under overflaten. Et lysglimt. Jeg reiser meg og veiver hektisk med armene mot kapteinen. «Stopp!» roper jeg. Jeremy skynder seg bort til meg. «Hva er det?» spør han. «Går det bra?» Han er nysgjerrig og storøyd. Jeg kan tenke meg at hjertet hans slår like raskt som mitt. På nytt stanser kapteinen motoren, og jeg nistirrer på 19
vannet mens vi driver fremover bare ved hjelp av bølgene og etterdønningene fra propellen. «Se», sier jeg og peker ned mot det som gløder under overflaten. Først flakker det usikkert, nesten så man ikke kan se det, men så glitrer og skinner det, lyser sterkt og klart som et fyr gjennom tåke. Hendene mine skjelver. «Du kan se det, ikke sant?» sier jeg til Jeremy. Det har kommet til et punkt hvor jeg ikke stoler på mine egne øyne. Jeg trenger bekreftelse på at jeg ikke hallusinerer. Jeremy nikker. Han står helt stille, som en støtte. Bare øynene beveger seg, og de svirrer frem og tilbake, følger lysene som danser og flakker under vannet lik et undersjøisk nordlys. «Det er akkurat som jeg husker det», sier jeg. Jeremy er forfjamset. «Er du sikker på at det virkelig er …?» «Fosforescens, ja», sier jeg og klarer ikke slutte å smile. Jeremy måper. For første gang ser jeg at han tror. «Øya er i nærheten», sier jeg. Hårene på armene har reist seg. «Jeg føler det.» «Vent», sier kapteinen. «Vi har lite drivstoff igjen.» Jeremy ser irritert ut. «Søren òg. Hva kan vi gjøre med det?» «Jeg får vel ringe havna og be dem komme med mer», svarer kapteinen. «Det tar bare en times tid. Vi bør ikke dra så mye lenger nå. Det er ikke sikkert vi har nok bensin til å komme oss tilbake. Vi har blitt værende ute lenger enn planlagt.» Jeremy griper notisboken. «Da er det kanskje like greit at vi starter med intervjuet.» Jeg nikker. I alle årene siden jeg ble reddet, har jeg aldri gitt et intervju. Ikke et eneste. Jeg har holdt øya for 20
meg selv, Gray også, men nå – jeg kan ikke forklare det, men det bare føles riktig. «Ja», sier jeg. «Hvor skal vi begynne?» Jeremy blar opp på en blank side i notisboken og holder pennen klar. «Kanskje du kan starte med begynnelsen», sier han. «I Seattle. Bryllupsdagen din.» Lecia sender ham et blikk, og Jeremy tar seg i det. «Jeg mener», sier han, «om det ikke er for vanskelig å snakke om.» Jeg nikker. Hendene er kalde og klamme. Lecia kikker bort på meg. Jeg prøver å presse frem et smil. Dette klarer jeg, sier jeg til meg selv. «Ja», sier jeg. «19. august 2007, det var den dagen jeg giftet meg.» «Og du og mannen din, Erik, dro på bryllupsreise dagen etter?» «Jepp», sier jeg. Erik. Hvor lang tid har det gått siden jeg har hørt navnet hans? Siden jeg har latt minnet om ham trenge inn i tankene? «Og hvor dro dere?» spør han. «New York», sier jeg. «Vi gikk om bord i cruiseskipet i New York.» Ordene hensetter meg nærmest i en transe. Jeg blir som fjetret av mine egne minner. «Det skulle være et tidagers cruise.» Jeg ser ut på det mørke vannet bak båten. «Men jeg kom aldri tilbake.»
Kapittel 3 Seattle, 19. august 2007
Jeg suger inn magen idet bestevenninnen min, Gabby, hjelper til med å feste knappene i kjoleryggen. Tenk om jeg bare hadde klart å gå ned de siste to og en halv kiloene før bryllupet. Jeg glatter ut en fold på magen og angrer med det samme på at vi feiret med cakepops og champagne dagen før. Når er kake på pinne noensinne en god idé? Gabby smiler til meg og gir meg buketten. «Da er tiden inne», sier hun. Jeg følger henne ut i foajeen, ser på Eriks yngre bror som stikker armen innunder bestemorens før de setter seg ned på sine anviste plasser. Kvartetten begynner å spille, eller kanskje de allerede var i gang, men at jeg først legger merke til det nå. Jeg er ikke sikker. Det eneste jeg kan tenke på, er at jeg må tisse. Noe så veldig. «Gabby», hvisker jeg. Hun ser forvirret på meg. «Jeg må på do», sier jeg. Faren min står bak meg og fikler med ermet på smokingen. «Kan du holde deg?» spør Gabby. «Seremonien starter nå.» «Nei», sier jeg. «Jeg må virkelig.» Herregud, hvor gammel er jeg? FEM ÅR? 22
«Si det som det er. Bimmelim eller bommelom?» Jeg elsker vennskapet vårt. «Det første», sier jeg og skjærer en grimase. «Greit», sier hun. «Jeg gir beskjed til kvartetten om at de må hale ut tiden, så møter jeg deg på toalettet. Du kommer til å trenge hjelp med den kjolen.» Jeg sender henne et svært takknemlig blikk. Jeg kan umulig klare å dra frem understellet fra syvogtyve tusen lag med blonde. Jeg løfter skjørtene fra gulvet og løper ned gangen mot toalettene. Hjertet hamrer i brystet. Jeg kan se for meg at folk strekker på nakken og snur seg bakover, lurer på hvorfor seremonien er forsinket. «Bruden måtte bruke … fasilitetene», kan jeg tenke meg at Eriks blærete tante fra Boston hvisker. Jeg blir rød i kinnene mens jeg passerer den ene døren etter den andre. Hvor er toalettene? Var det tredje eller fjerde dør på høyre hånd? Jeg strever med et dørhåndtak og braser rett inn i … Erik. Jeg støkker til og skvetter bakover. «Du skremte meg», sier jeg. «Hva gjør du her?» Han smiler til meg. «Pussig du spør. Du skjønner, jeg skal gifte meg i dag.» «Lukk øynene!» roper jeg. «Du skal ikke se meg, det betyr ulykke!» Han adlyder ikke. «Du er … helt nydelig», sier han, før han tar hendene mine og kysser dem lett. «Vent, du er ikke på vei til å rømme fra meg?» «Veldig morsomt», sier jeg og smiler. «Etter å nesten ha tatt min død av å planlegge dette bryllupet?» Først i går kveld ble jeg ferdig med gavene til gjestene. Å knytte bånd på fem hundre esker med drasjerte mandler er uten tvil en skikkelig drittjobb. «Jeg må på toalettet. Husker du hvor det er?» 23
Jeg hører at kvartetten spiller enda en runde av «Air» i G. (Gabby hadde sett over programmet bare noen dager før og dratt en grov spøk om at det stykket ville få det til å røske godt i G-strengen om det ble gjentatt for mange ganger, så det får holde at vi hadde ledd godt over glassene med doble margaritas.) De haler ut tiden, tenker jeg panisk. Jeg drar nervøst i kjolelivet. Erik peker mot døren på den andre siden av gangen. «Det er der», sier han. Jeg løper bort fra ham. «Vi ses om noen minutter!» «Ikke fall nedi», sier han og smiler for seg selv. Jeg styrter inn døren til toalettet lik en enorm vaniljemarengs. Et par øyeblikk senere dukker Gabby opp og hjelper meg inn i handikap-avlukket. «Hjelpe meg, Charlotte», sier hun da hun har løftet opp kjoleskjørtet. Heldigvis har hun klart å rulle sammen slepet så det ikke skal falle ned i doskålen. «To par med hold-in-truser?» «Det kalles dobbelt hold-in», sier jeg. Hun sender meg et tomt blikk. «Slutt! Det er en greie! Jeg leste om det i et bryllupsmagasin.» Hun skreller av meg det siste laget og holder opp kjolen så jeg kan lette på trykket. Jeg har ikke tid til å bli flau. Fem hundre venner og familiemedlemmer er i kirken (de fleste av dem er venner og bekjente av Eriks og mine foreldre, for å være helt ærlig. Det er rart hvordan bryllup raskt blir en forestilling for dem som oppfostret deg.) Jeg må skynde meg. Og Gabby og jeg kom oss dessuten gjennom studietiden sammen. Hun har allerede sett alt. Og da mener jeg alt. «Eh», sier jeg mens jeg strever med toalettpapiret. Magen kjennes rumlete og rar, men jeg forsøker å igno24
rere det. «Gabby, da jeg gikk til toalettet, støtte jeg på Erik.» Hun smiler, lar seg ikke affisere av at jeg er uhelbredelig overtroisk. «Jeg så ham også. Han er kjekk i smokingen, ikke sant? Jeg sa jo at det var lurt med smalt slips.» «Jo da», sier jeg og forsøker å lirke på meg det hvite blondeundertøyet igjen. Gabby hjelper meg med å hindre trusekanten i å krype innover før jeg begynner med det første laget med hold-in-undertøy. «Men betyr det ikke ulykke at brudgommen ser bruden før seremonien?» Hun blir taus et øyeblikk, så smiler hun. «Nei da», sier hun. «Ikke vær redd for det. Alt er perfekt. Og det er uansett bare tullete overtro.» Jeg nikker og tar meg sammen. «Sånn», sier hun og glatter over kjolen min idet vi går ut av avlukket. Vi skynder oss tilbake til kirkedøren, og kvartetten begynner å spille musikken som skal akkompagnere oss opp midtgangen. Gabby gir meg buketten min, og jeg trekker inn duften av roser og frangipani. Erik står der oppe, øverst i kirken. Jeg ser ansiktet hans, så kraftfull, så kjekk. Ja, alt er perfekt. Erik og jeg lytter til en lang rekke bryllupstaler (jeg er lettet over at Gabby ikke nevner turen vi tok til Las Vegas første studieår), vi skjærer kaken (Erik klarer heltemodig nok å ikke kline glasur i ansiktet mitt), og så setter DJ-en på «Can’t Help Falling in Love» med Elvis, og vi går ut på dansegulvet. Erik legger armene rundt midjen min. «Er du lykkelig?» hvisker han. «Ja», sier jeg. «Kjempelykkelig.» Alle ser på oss. Jeg ser forlegent rundt meg på dansegulvet. Mamma vinker. Onkel Jerry smiler. Han har fått 25
for mye å drikke, og forsyner seg med enda et kakestykke. Så får jeg øye på Gabby. Jeg ser at hun har tårer i øynene. Jeg vinker til henne, og hun smiler. Senere, da sangen tar slutt, drar broren til Erik henne ut på dansegulvet, og hun lener seg mot meg. «Jeg kommer til å savne deg, vet du», sier hun og tørker en tåre fra kinnet. «Det er bare et år», sier jeg. Bare to uker før bryllupet hadde jeg fått tilbud om en jobb i et galleri i New York. Erik var ikke overbegeistret over tanken på å flytte, men firmaet hans gikk med på å overføre ham, så lenge det var midlertidig. «Du kan komme på besøk», sier jeg til henne. Hun nikker, men jeg ser at invitasjonen er et dårlig plaster på såret. Jeg skulle ønske at hun kunne møte noen. Et forhold ville hjelpe. Sangen er over, og pappa vinker til meg. Han vil at jeg skal hilse på en fjern slektning, en tremenning fra Kansas som jeg sist møtte da jeg fortsatt brukte bleier. Jeg smiler høflig og vinker tilbake. «Dere to kan danse så lenge», sier jeg til Gabby og Erik. Erik bukker, og hun ler. Jeg forventer en hurtigere sang nå, men ut av høyttalerne strømmer en sakte pianomelodi. «And So It Goes» av Billy Joel. Jeg kikker på dem fra sidelinjen mens tremenningen fra Kansas beundrer kjolen min. Er det Vera Wang? Prøvde du kjempemange før du valgte den? Jeg forsøker å følge med, men Erik og Gabby ler av noe, og jeg tar meg selv i å lure på hva de sier. Hun kaster håret vekk fra øynene. Han justerer grepet om livet hennes. De vinker til meg da sangen tar slutt, og jeg går tilbake til dem. «Overraskende nok er han slett ikke verst på dansegulvet, denne ektemannen din», sier Gabby. Erik legger armen rundt meg. «Der ser du, Char, dansetimene betalte seg.» 26
Gabby tar et skritt bakover. «Ja ja», sier hun. «Jeg får vel gå og samle sammen jentene.» Smilet er tilbake i ansiktet hennes. «Noen har et strømpebånd å kaste.» Jeg ser etter henne der hun går. «Det føles helt uvirkelig å ikke skulle treffe henne hver eneste dag», sier jeg. Erik drar meg inntil seg. «Hun kommer på besøk», sier han. «Det blir ikke det samme», sier jeg. Gabby og jeg har bodd sammen i ti år. I noen stater er det likestilt med samboerskap. Erik skjønner greia. «Det er slutten på en æra», sier han og drar meg enda tettere inntil seg. «Men det er også begynnelsen på en ny.» Jeg lener hodet mot brystet hans. «La oss stikke», hvisker han i øret mitt. Jeg smiler og setter kursen mot midten av dansegulvet, der jeg må lide meg gjennom et helt minutt med strømpebåndydmykelse, før Erik tar meg i hånden og vi løper gjennom en storm av haglende ris (en grusom, grusom tradisjon) til parkeringsplassen, der en kitschy hvit limo venter. Hans (veldig vulgære) lillebror hadde påtatt seg å fikse det. Jeg tar en nærmere titt og ser at det er blondegardiner i bakvinduene. Jeg er for lykkelig til å bli irritert. Erik og jeg hopper inn i bilen, og jeg faller inn i favnen hans og ler. «Nå, hva synes du, Mrs. Bellweather?» «Jeg synes det var et ganske så strålende bryllup, Mr. Bellweather. Men jeg må innrømme en ting: Jeg er glad for at det er over.» Han åpner en flaske champagne, og vi nipper til den på vei til hotellet. Jeg er ør av glede. Jeg er forelsket.