Historien om vinter-OL

Historien om Vinter-OL

Hans Olav Lahlum og Øyvind Tronstad

Historien om Vinter-OL Fra Thorleif Haug til Marit Bjørgen Bind 1 1924–1988

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-71938-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2021 Satt i 10,3/13 pkt. Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Del 1: 1924–1944 Oppstart og avbrudd I. Chamonix i Frankrike. 25. januar–5. februar 1924 . . . . . . . .

Norge var best, men USA var først . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Thorleif Haug – OLs første skikonge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Herma Szabo – den første gullvinneren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1924 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 11 24 30 34

Norsk nesten-katastrofe og triumftog . . . . . . . . . . . . . .

Sonja Henie – isprinsessen som ble filmstjerne . . . . . . . .

«Alene mot hele Norge» – skøytekongen Clas Thunberg Medaljeoversikt OL 1928 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

II. St. Moritz i Sveits. 11.–19. februar 1928 . . . . . . . . . . . . . . . ......... ......... ......... .........

39 39 47 58 67

III. Lake Placid i USA. 4.–15. februar 1932 . . . . . . . . . . . . . . . ......... ......... ......... .........

71 71 81 91 97

IV. Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. 6.–16. februar 1936 . . ....... ....... ....... ....... ....... .......

102 102 114 128 134 137 138

Fellesstarter og USA-dominans . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Johan Grøttumsbråten – helt i bakken, sporet og krigen .

Andrée Joly Brunet – kjærligheten på og til isen. . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1932 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Folkefest og nazipropaganda. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ivar Ballangrud – fra barnearbeider til OL-konge . . . . . . .

Christl Cranz – en brunflekket alpindronning? . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1936 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1940 Sapporo i Japan, Garmisch-Partenkirchen i Tyskland .

1944 Cortina i Italia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 2 1948–1968: Kald krig og amatørstrid V. St. Moritz i Sveits. 30. januar–8. februar 1948 . . . . . . . . . . .

Høyt oppe og langt nede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Villstyringen og lagbyggeren Birger Ruud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gretchen Fraser – USAs første skidronning . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1948 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

141 141 152 166 172

VI. Oslo i Norge. 14.–25. februar 1952 . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Folkefest og triumftog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hjallis – den blendende OL-stjernen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Naturbarnet og naturverneren Andrea Mead Lawrence . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1952 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

177 177 195 208 218

VII. Cortina D’Ampezzo i Italia. 26. januar–5. februar 1956 . .

Sovjetisk innmarsj i «Smilets OL» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jevgenij Grisjin – OL-dramaene og tragedien . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den store lille patrioten Ljubov Kozyreva Baranova . . . . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

223 223 238 246 255

VIII. Squaw Valley i USA. 18.–28. februar 1960. . . . . . . . . . . .

Fra farse til suksess . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lidija Skoblikova – den første og største skøytedronningen . . . . . . .

Den tålmodige gladgutten Knut Johannesen . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1960 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

259 259 278 287 303

Sovjets jerngrep løsner . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den uregjerlige lillesøsteren Marielle Goitschel Kraftpluggen og tennpluggen Sixten Jernberg .

Medaljeoversikt OL 1964 . . . . . . . . . . . . . . .

IX. Innsbruck i Østerrike. 29. januar–9. februar 1964 . . . . . . . ................ ................ ................ ................

307 307 320 329 337

X. Grenoble i Frankrike. 6.–18. februar 1968 . . . . . . . . . . . . . ............ ............ ............ ............

341 341 355 368 376

Norge tilbake på toppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den store og gåtefulle Eero Mäntyranta . . . . . . . . .

Toini Gustafsson – fra flyktningbarn til nasjonalhelt Medaljeoversikt OL 1968 . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 3 1972–1988: Vekst og profesjonalisering XI. Sapporo i Japan. 3.–13. februar 1972. . . . . . . . . . . . . . . . .

Asias første OL – og gull . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Galina Kulakova – skiheltinnen og den mørke skyggen . . . . . . . . . .

Ard Schenk – 1900-tallets nederlandske skøytekonge . . . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1972 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

383 383 400 409 421

XII. Innsbruck i Østerrike. 4.–15. februar 1976 . . . . . . . . . . . .

Et vellykket gjensyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rosi Mittermaier – fra utur til gulltur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ivar Formo – Oslo-mannen og naturopplevelsene . . . . . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

427 427 444 453 467

XIII. Lake Placid i USA. 13.–24. februar 1980 . . . . . . . . . . . . .

Et mindre lykkelig gjensyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fenomenet og virvelvinden Eric Heiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Irina Rodnina – suksess og turbulens på og utenfor isen . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1980 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

473 473 495 506 517

XIV. Sarajevo i Jugoslavia. 8.–19. februar 1984 . . . . . . . . . . . . 523 Første Vinter-OL i Øst-Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 523 Marja-Liisa Hämäläinen – Den rørende oppturen og det mystiske fallet 542 Thomas Wassberg – den siste og første . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 558 Medaljeoversikt OL 1984 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 574

Bunnmål og vendepunkt for norsk vinteridrett . . . . .

Matti Nykänen – triumfene og tragedien . . . . . . . . .

Katarina Witt – den frittløpende kunstløpdronningen.

Medaljeoversikt OL 1988 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

XV. Calgary i Canada. 13.–28. februar 1988 . . . . . . . . . . . . . . ........... ........... ........... ...........

581 581 604 615 624

Etterord fra Hans Olav. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etterord fra Øyvind . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilder og utdypende opplysninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

629 632 634 665

Del 1: 1924–1944

Oppstart og avbrudd

Forholdene var ganske enkle da franske Camille Mandrillon i Chamonix anno 1924 ble historisk som den første til å avlegge den olympiske ed.

I Chamonix i Frankrike 25. januar–5. februar 1924

Norge var best, men USA var først Veien frem til startstreken i historiens første Vinter-OL var både lang og kronglete. Den internasjonale olympiske komité, IOC, hadde helt fra de første sommerlekene i 1896 hatt en idé om å få med vinterøvelsene i OL. Allerede i 1900 ble hurtigløp på skøyter oppført på det olympiske programmet, men det ble ikke gjennomført i praksis. Under sommerolympiaden i London i 1908 satte man opp et ispalass hvor det ble avviklet tre kunstløpsøvelser. Det samme ble gjentatt i Antwerpen i 1920, og her ble også den første ishockeyturneringen arrangert.

Disse øvelsene regnes i ettertid til de olympiske sommerleker.

Egne olympiske vinterleker ble først foreslått av den italienske greven Eugène Brunetta d’Usseaux i 1911. Tyskland hadde en plan om å arrangere en skiolympiade i Feldberg i Schwarzwald i 1916, men den ble stanset av første verdenskrig.

I de nordiske land var de nasjonale idrettslederne meget negative til planene om å arrangere olympiske vinterleker. De fryktet at dette ville ta noe av glansen fra samtidens store og godt innarbeidede internasjonale vintersportsstevner. Disse var EM og VM på skøyter, Nordiska Spelen i Sverige og Holmenkollrennene i Norge.

Til tross for denne motstanden vedtok IOC i 1922 å arrangere olympiske vinterleker i Chamonix i Frankrike i 1924. Paris skulle arrangere sommerlekene, og det var primært et ønske om at Sommer- og Vinter-OL skulle arrangeres i samme land. Det ble presisert 11

historien om vinter-ol

at Vinter-OL bare skulle være en prøveordning. Dersom det ikke ble vellykket, skulle vintersport fjernes fra det olympiske programmet.

Grunnleggeren av de moderne olympiske leker, baron Pierre de Coubertin, var sterkt imot å arrangere egne olympiske vinterleker. Hans landsmann, grev Melchior de Polignac, sto hardt på den motsatte linjen og fikk til slutt flertall for sitt forslag. Polignac er uten tvil den som bør få størst heder for at ideen om olympiske vinterleker ble realisert i 1924. Den nordiske motstanden førte imidlertid til at disse lekene i første omgang fikk betegnelsen «Den internasjonale vintersportsuken».

Arrangementet ble likevel gjennomført etter olympisk mal og med utdeling av olympiske gull-, sølv- og bronsemedaljer. IOC bestemte at hvert land kunne stille med maksimalt fire utøvere i de individuelle øvelsene. I ettertid anså også IOC arrangementet for en suksess, og på initiativ fra Melchior de Polignac ble det fremlagt et forslag til et «charter» for de olympiske vinterleker. Dette skjedde på kongressen i Praha i 1925. At dette forslaget ble vedtatt, hadde nok også sammenheng med at baron Pierre de Coubertin samtidig gikk av som president i IOC. Mellomkrigstiden var en tid for de store menn og høvdingeskikkelser, som i Sentral-Europa fortsatt ofte var adelsmenn.

Charteret ga vinterlekene status som olympiske leker, men samtidig ble betegnelsen olympiade forbeholdt sommerlekene. Vinterlekene var opprinnelig nærmest oppfattet som et tillegg. De skulle avholdes i samme år som Sommer-OL og tildeles landet som arrangerte Sommer-OL dersom dette kunne garantere et tilfredsstillende arrangement. Både statusen og fremtidsutsiktene forble uklare gjennom arrangementet i 1924. Først på kongressen til IOC i Lisboa to år senere ble det endelig vedtatt at «vintersportsuken» i Chamonix fikk status som de første olympiske vinterleker.

13 menn og 1 barn fra Norge …

Chamonix er et berømt vintersportssted lengst sørøst i Frankrike og ligger vel 1000 meter over havet ved foten av fjellet Mont Blanc. Åpningen av de første vinterlekene skjedde på olympiastadion den 25. januar 1924. I tillegg til utøvere deltok også ledere fra 16 land i innmarsjen der. De aktive telte totalt 285 menn og 13 kvinner. Nor12

chamonix i frankrike

ges tropp besto av 14 aktive og 4 ledere. Habilitetskravene var ikke strenge, og flere av de norske lederne hadde også oppgaver som dommere. Størst oppmerksomhet fikk en liten pike i en lys kunstløpskjole.

Hun hadde ennå ikke fylt tolv år og het Sonja Henie. Likestilling i idrettens verden var langt unna i 1924. Listen over norske deltakere telte 13 menn og 1 barn.

Dette var første gang det foregikk en defilering med vintersportsmenn. Deltakerne tok oppstilling foran hovedtribunen der medlemmene av IOC hadde tatt plass. Flaggbærerne gikk så frem og avla den olympiske eden. De sto i en halvsirkel rundt Camille Mandrillon, den franske flaggbæreren og lederen av laget som skulle delta i militært patruljeløp. Han fikk æren av å være den første vinterolympier som avla OL-eden. Lekene fikk ikke høyeste prioritet hos den franske regjeringen og ble offisielt åpnet av visestatsråden Gaston Vidal. Han var imidlertid også en kjent idrettsleder og hadde gjort en betydelig innsats med OL-forberedelsene.

Deltakerne defilerte med idrettsutstyr: Skøyteløperne bar sine skøyter, skiløperne sine ski og ishockeyspillerne sine køller. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm fra Horten. Han var på sommerstid mest kjent som landslagsspiller i fotball, men hadde på skøyter vunnet VM-gull i 1922 og EM-gull i 1923. Flaggbærer Strøm gikk barhodet iført en tynn skøytetrikot og fikk en svært dårlig oppladning til konkurransene ved å pådra seg influensa.

Det ble arrangert 16 øvelser under OL 1924. I oversiktene fra hele 1900-tallet forble det offisielle tallet 14, idet curling og militært patruljeløp bare ble regnet som oppvisningsøvelser. Vedtaket i 1926 nevner imidlertid ikke noe om oppvisningsøvelser, og det ble også i disse to grenene delt ut medaljer til de tre beste lagene. I 2006 fastslo IOC, etter krav fra etterkommere etter det skotske vinnerlaget i curling, at både curling og militært patruljeløp i 1924 hadde vært olympiske øvelser på lik linje med de andre. Alle de for lengst avdøde medaljevinnerne i disse to øvelsene fikk dermed omsider sikret sin plass i den offisielle OL-historien og medaljestatistikkene.

De 16 landene som deltok var: Belgia, Canada, Finland, Frankrike, Italia, Jugoslavia, Latvia, Norge, Polen, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkoslovakia, Ungarn, USA og Østerrike. Seks år etter avslutningen av første verdenskrig var Tyskland fortsatt utestengt fra delta13

historien om vinter-ol

kelse. Sovjetunionen befant seg etter de rødes seier i borgerkrigen året før fortsatt i en krevende intern situasjon med et anstrengt forhold til andre stormakter og deltok ikke.

Finske triumfer og en ny skøytekonge I hurtigløp på skøyter skulle det arrangeres fem øvelser: 500, 5000, 1500, 10 000 meter og sammenlagt. Hvert land kunne maksimalt stille med fire deltakere.

Norges Skøyteforbund ville først ikke at nordmennene skulle stille opp i Chamonix. Lederne der var også imot at det skulle utdeles medaljer på de enkelte distanser. Etter hvert endret de mening og besluttet å sende fire deltakere. Etter sterkt press fra Kristiania Skøiteklub ble troppen utvidet med sprinteren Oskar Olsen, riktignok på klubbens egen regning. For at det skulle sendes en skøytetropp, måtte alle stille opp på et stevne i Oslo for å skaffe penger i kassen. Dette medførte at nordmennene kom ned til Chamonix like før konkurransene, uten tid til høydeakklimatisering. Dette forundret den finske storløperen Clas Thunberg. De tre finske deltakerne hadde reist til Davos allerede før nyttår og ankom lekene i toppform.

I USA trakk uttakningsløpene tusenvis av tilskuere, og de kvalifiserte derfra reiste til Chamonix tidlig på nyåret. Det er også grunn til å merke seg at det under lekene ble benyttet klokker med femtedels sekunder. Følgelig endte alle sluttider med partall.

500 meter var den korteste skøytedistansen og den første øvelsen som ble avviklet i Chamonix. Datoen var 26. januar, og 27 utøvere stilte til start. Blant dem var ikke Norges og verdens antatt beste skøyteløper. Skøytekongen Oscar Mathisen hadde i ti år holdt verdensrekorden på 43,4. Han var fortsatt aktiv på samme nivå, og skulle som 40-åring fem år senere presse sin personlige rekord ned til 43,0.

Mathisen hadde imidlertid blitt profesjonell og tjent store penger på sine idrettsprestasjoner både i USA og hjemme i Norge. Han var etter tidens strenge amatørbestemmelser dermed utelukket som OL-deltaker.

Gullmedaljen ble i Mathisens fravær vunnet av 23 år gamle Charles Jewtraw, USA på 44,0. Han var en kraftig kar på 90 kilo og nærmest oppvokst på skøytebanen som sønn av banemesteren i Lake Placid.

14

chamonix i frankrike

Han hadde egentlig lagt opp og lot seg motvillig overtale til å reise til Europa for å forsvare USAs ære i OL. Det var en beslutning han kom til å angre på underveis: «Jeg var så sjøsyk på veien over Atlanterhavet at jeg ba til Gud om at skipet måtte synke. Jeg var ikke engang nervøs på konkurransedagen. Hvorfor skulle jeg være det? Jeg visste at jeg ikke kunne vinne!» Oddsene var tilsynelatende mot ham med regler på europeernes premisser: Sprintdistansen i USA varte bare 440 meter, og man gikk der fellesstart uten klokke og uten startpistol.

Jewtraw junior fikk altså full uttelling til tross for sine nøkterne forventninger, og han ble den første som vant gull i Vinter-OL. Oskar Olsen fikk sølv på 44,2 og bronsen ble delt mellom Clas Thunberg og Roald Larsen på tiden 44,8. Forskjellen mellom gull og sølv var altså den minste som stoppeklokkene tillot. Om vinneren faktisk gikk fortest, vet ingen. Thunberg fortalte senere at Oskar Olsen etter manges mening skulle hatt tiden 43,8. Dette skulle ikke bli siste gang at det ble diskusjon om vinnertiden på 500 meter i et Vinter-OL. Oskar Olsen ble senere en profilert skøyteleder og var i mange år eier av avisen «Sportsmanden».

Gullvinneren Jewtraw sto tross sin unge alder på seierspallen i OL for både første og siste gang. Han ble bare nummer 8 på 1500 og nummer 13 på 5000. Jewtraw la opp for andre gang etter den lange hjemreisen til USA. Han håpet på å få jobb som idrettstrener etter OL-gullet, men endte under depresjonen opp som rengjører og senere som sikkerhetsvakt. 60 år senere begynte han fortsatt å gråte da han ble minnet om opplevelsen av å stå der under det amerikanske flagget og høre nasjonalsangen spilt som den første vinneren i et Vinter-OL. Jewtraw ble også den siste gjenlevende vinneren fra OL i 1924. Han døde 95 år gammel i 1996 – på samme dato som han vant sin historiske gullmedalje 72 år tidligere.

5000 ble avholdt samme dag som 500. Finlands Clas Thunberg ble en udiskutabel vinner på tiden 8.39,0. Julius Skutnabb fra Finland fikk sølv på 8.48,4 og Roald Larsen bronse på 8.50,2. Harald Strøm hadde verdensrekorden på 8.26,5, og det måtte føles ekstra bittert for ham å bli nummer fem på middelmådige 8.54,6.

På 1500 gikk Clas Thunberg og Roald Larsen i samme par, og de tok gull og sølv med tidene 2.20,8 og 2.22,0. Sigurd Moen fikk bronse 15

historien om vinter-ol

på 2.25,6. Avstanden var betydelig til Oscar Mathisens legendariske verdensrekord på 2.17,4, satt i Davos i 1914.

På 10 000 opplevde man det utrolige at de to finnene avtalte rekkefølgen før løpet. Skutnabb og Thunberg skulle starte i par etter nordmennene og kunne dermed gå på deres tider. «Lar du meg vinne?» spurte Skutnabb. «Ja», svarte Thunberg. Mot slutten av løpet lå de jevnsides. «Husker du hva du lovet?» spurte Skutnabb. Thunberg slakket da av, og Skutnabb gikk i mål som vinner på tiden 18.04,8, mens Thunberg fikk sølv på 18.07,8. Roald Larsen fra Kristiania Skøiteklub tok bronse på 18.12,2. Også på 10 000 var OL-deltakerne langt bak Oscar Mathisens verdensrekord på 17.22,6, satt på Frogner i 1913.

For første og siste gang ble det i 1924 også utdelt olympiske medaljer sammenlagt i hurtigløp på skøyter. Suveren vinner ble selvfølgelig Clas Thunberg foran Roald Larsen og Julius Skutnabb. Både Thunberg og Larsen erobret altså fem medaljer i hurtigløp på skøyter i samme vinterolympiade. Denne rekorden ble først tangert av Eric Heiden i 1980. Roald Larsen, som i løpet av en måned etter OL i 1924 vant gull i både EM og VM, er fortsatt den eneste utøveren i VinterOLs historie som har vunnet fem medaljer i et OL uten å vinne gull.

Han forble en av Norges beste skøyteløpere de kommende årene og fikk med seg en bronsemedalje til fra OL i 1928, men kom aldri opp mot høydene fra 1924 igjen.

Rekkefølgen ble avgjort med plassiffer, og ved likhet var det den tradisjonelle utregningen for skøyteløp allround som avgjorde. Dette medførte at Harald Strøm ble nummer fire og Sigurd Moen nummer fem i sammendraget selv om de hadde samme plassiffer. Flaggbæreroppgaven ble trolig katastrofal for Strøm selv om tre plasser på topp fem med influensa var en stor prestasjon. OL 1924 ble uansett den store forspilte sjansen for Harald Strøm. Etter den skuffelsen fant han aldri tilbake til samme høye nivå som han hadde vært på i årene før, og Strøm kom aldri til å stå på startstreken i et OL igjen. Harald Strøm kom fra Horten og representerte Kristiania Skøiteklub, mens Sigurd Moen kom fra Krødsherad og gikk for Drammens Skøiteklub.

16

chamonix i frankrike

To østerrikske gull – og en norsk aldersrekord Under kunstløpkonkurransene sto et orkester inne i klubbhuset og spilte musikkstykkene for de enkelte deltakerne med åpne vinduer.

Vinnere i pardans ble Helene Engelmann og Alfred Berger fra Østerrike foran det finske ekteparet Ludowika og Walter Jakobsson. Finnene hadde en gullmedalje i samme øvelse fra Sommer-OL i 1920.

I Sommer-OL 1920 ble det sølvmedalje til Alexia og Yngvar Bryn, men i 1924 var det ingen norsk deltakelse.

Et litt morsomt og veldig vanskelig sportsquizspørsmål er hvilken idrettsutøver som har vunnet individuelt gull i både Sommer-OL og Vinter-OL i samme øvelse. Svaret er den i dag lite kjente svensken Gillis Grafström, som i 1924 «forsvarte» sitt gull i kunstløp fra Sommer-OL i 1920. Det ble Sveriges eneste gullmedalje i 1924, og et lyspunkt i en ellers skuffende svensk innsats. På de neste plassene fulgte Willy Böckl fra Østerrike og Georges Gautschi fra Sveits. Under Sommer-OL i 1920 fikk vi norsk sølv og bronse ved Andreas Krogh og Martin Stixrud. Siden har det pussig nok aldri vært norsk deltakelse i kunstløp for herrer.

Subjektive dommere var en stor utfordring for kunstløpsporten i mellomkrigstiden, noe resultatene fra OL i 1924 godt illustrerte. Den mer offensive løperen Böckl var best ifølge de to østerrikske dommerne, og den tsjekkoslovakiske fjerdepremievinneren Josef Sliva var best ifølge den tsjekkoslovakiske dommeren. Stilløperen Grafström vant fortjent etter å ha fått topplassering fra alle de fire øvrige dommerne – hvorav ingen var svensker. Et bemerkelsesverdig unntak fra den subjektive dømmingen var den sveitsiske dommeren, som levde opp til landets nøytralitetstradisjoner ved å sette sin landsmann på tredjeplass bak svensken og østerrikeren.

I kvinneklassen var storfavoritten Herma Plank-Szabo fra Østerrike best og sølvvinneren Beatrix Loughran fra USA nest best ifølge alle de sju dommerne. Bronsen gikk med knepen margin til britiske Ethel Muckelt. Den norske elleveåringen Sonja Henie ble som klart yngste deltaker en stor publikumsfavoritt selv om hun kom på sisteplass blant de åtte deltakerne.

17

historien om vinter-ol

Norsk storeslem i langrennssporet Første konkurransedag for langrennsløperne var 30. januar. Da sto femmila på programmet. Det norske laget hadde fått åtte dagers akklimatisering og var de store favorittene med Thorleif Haug i spissen. Det hadde derimot vært betydelig turbulens før avreise: Skogsarbeideren Thoralf Strømstad fra Bærum hadde etter en feiring av gode resultater i Holmenkollen 1921 røket uklar med høye herrer i ledelsen til skiforeningen og fikk en reprimande etter at han visstnok klappet til en av dem. Det ble liggende en konflikt som ble trappet opp da Strømstad i 1923 demonstrativt nektet å ta imot Holmenkollmedaljen. Strømstad ble truet med utestengelse, men fikk delta etter at de andre uttatte hadde truet med boikott.

Skiløpernes ferd til Chamonix er betegnet som selve eventyrferden i norsk skisports historie. Femmilsløypa var meget krevende og steg til 800 meter over startstedets nivå. Det var også første gang de tre nordiske landene møttes uten at noen hadde fordel av hjemlige forhold.

Det var bitende kaldt med 20 minusgrader da starten gikk for en av OLs største øvelser, med 33 deltakere fra 11 ulike nasjoner. 12 fullførte ikke kraftprøven som femmila i en uvanlig kupert løype utviklet seg til, og alle som fullførte falt en eller flere ganger i de bratte utforkjøringene.

Det ble firedobbelt norsk seier til Thorleif Haug foran Thoralf Strømstad, Johan Grøttumsbråten og Jon Maardalen. Haug vant på 3.44,32 med nesten to minutters margin til Strømstad, som i sin tur hadde nesten halvannet minutts margin ned til tredjeplassen. De norske løpernes overlegenhet illustreres av at det skilte 16 minutter fra Maardalen på fjerdeplass og ned til den svenske samen Torkel Persson på femte. Persson nektet lenge å bli med til Chamonix fordi det på den tiden var importforbud for tobakksvarer til Frankrike. Han nektet å reise uten sin snus som han benyttet både i og mellom løpene. Til slutt medvirket den franske legasjon i Stockholm til at han fikk skriftlig godkjenning til å ta med seg et par hekto og kunne sette seg på toget sørover. Da telemarkingen Jon Maardalen gikk i mål, fikk han på seg en frakk og beskjed om å skynde seg og få et bad. «Nei, først vil jeg ha en liten konjakk», sa Maardalen. Det fikk han. De gamle skiløperne var tøffe karer.

18

chamonix i frankrike

Det spesielle langrennet ble slått sammen med kombinert langrenn.

En deltaker kunne få sitt løp godkjent for begge konkurranser, men hvert land kunne bare ha med fire mann i hver konkurranse. I kombinert stilte Norge med Haug, Grøttumsbråten, Strømstad og Harald Økern, i spesielt langrenn med Haug, Grøttumsbråten, Maardalen og Einar Landvik. Drammenseren Haug vant igjen klart foran sørkedølen Grøttumsbråten. Den finske skikongen Tapani Niku erobret bronsen.

Kombinert, også kjent som nordisk kombinasjon, besto i 1924 av 18 km langrenn og et spesielt hopprenn. Kombinertløperne hoppet før spesialistene i hopprennet. Nok en gang vant Haug, denne gang foran Strømstad og med Grøttumsbråten på bronseplass. Økern sikret firedobbelt, og Norge etablerte et sterkt grep om den øvelsen. Gjennom mange tiår ble kombinert betegnet som en norsk paradegren.

OL-historiens mest forsinkede premieutdeling I skihopp besto det norske laget av Jacob Tullin Thams (med det muntre kallenavnet «Tulla»), Narve Bonna, Einar Landvik og Thorleif Haug. Haug var ikke Norges fjerde beste hopper, men han kom med på laget for å vise hvor allsidige de norske skiløperne var. Thams, som med 46 meter den gang holdt bakkerekorden i Holmenkollen, vant gull i OL etter to hopp på 49 meter. Sølvet gikk til Narve Bonna, mens Haug overrasket stort med bronse. Den norskfødte 35-åringen Anders Haugen, som representerte USA, ble dømt inn på fjerde til tross for at han hadde de lengste hoppene på 49 og 50 meter. Mellom de beste hopperne var utslagene på lengde så små at stilkarakterene ble helt avgjørende, og Haugens dårlige nedslag kostet ham gullmedaljen.

I skyggen av Thorleif Haugs trippelgull i skisporet svevde Thams inn til OL-historiens første gull i skihopp – og Norges fjerde gull i 1924.

Det ble også avgjørende for Norges førsteplass i medaljestatistikken.

Gullvinneren Jacob Tullin Thams representerte idrettsforeningen Ready fra hovedstadens beste vestkant. I sommersesongen var han en meget god seiler. I Sommer-OL 1936 vant han sølv som mannskap i 8-meteren til Olaf Ditlev-Simonsen. Thams ble dermed den andre i historien med medalje både fra Sommer-OL og Vinter-OL. Etter hopprennet ble det arrangert ekstrahopping med lengre til19

historien om vinter-ol

løp. Strømstad, Thams og Bonna hoppet alle 57,5 meter, og dette gikk over i protokollen som bakkerekord og verdensrekord. Lommedølen Bonna regnes som den første skihopperen som hoppet med det som betegnes som aerodynamisk stil.

Den alltid sportslige Haug så visstnok selv med skepsis på bronsemedaljen i hopp. Han nektet å tro at han hadde hoppet bedre enn Haugen. Nesten 50 år senere viste det seg at Haugs mistanke var berettiget. Skihistorikeren Jakob Vaage oppdaget en regnefeil som verken ledere, utøvere eller journalister hadde lagt merke til i 1924, og det ble påvist at det var Haugen, og ikke Haug, som skulle hatt bronsen.

I 1974, 50 år etter rennet, reiste den snart 86-årige Anders Haugen tilbake til Norge for å få overrakt medaljen fra Thorleif Haugs yngste datter ved en høytidelig seremoni i Holmenkollen. Det var OL-historiens mest forsinkede premieutdeling og eldste mottaker.

Anders Haugen var født i Bø i Telemark i 1888 og emigrerte til USA i 1909. Han ble dermed den første medaljevinneren fra skifylket Telemark, ofte omtalt som skisportens vugge. At det skulle gå helt frem til 2014 før det første olympiske ski-gullet ble erobret av en utøver fra Telemark, var det vel ingen som kunne tenke seg. Anders Haugen ble sammen med sin medbrakte bror en aktiv forkjemper for vintersport i sitt nye hjemland fra 1910-tallet til 1960-tallet. Historien om hans forsinkede OL-medalje ble en lykkelig slutt på en trist historie.

Haugen hadde før OL i 1924 blitt advart av sin bror om at dommerne i Europa ville dømme mot ham, og oppfattet i et siste tilbakeblikk nær 60 år senere fortsatt at han var blitt bortdømt. «Jeg var en nordmann som hadde utvandret til Amerika og det var et stort handikap. Dommerne var alle europeere og så på meg med mistro.

De andre hopperne var ikke sportslige mot meg heller, bare Haug var annerledes … Min bror hadde rett. Dommerne ville ikke la meg vinne.» Anders Haugen døde få måneder etter intervjuet, 95 år gammel.

Målforskjell 132–3!

1924-lekenes mest suverene vinner var Canadas ishockeylag. De stilte med et rent klubblag, Toronto Granites, som var godt samkjørt og viste seg helt overlegne alle landslagene. I tre innledende kamper 20

chamonix i frankrike

var Canadas målforskjell 85–0, etter knusende seire med 30–0 mot Tsjekkoslovakia, 22–0 mot Sverige og 33–0 mot Sveits. Den samlede målforskjellen ble 132–3 etter at Canada i semifinalen mot Storbritannia vant 19–2 og i finalen mot USA 6–1. Storbritannia fikk bronse etter å ha slått Sverige 4–3 i en langt mer spennende bronsefinale.

Toppscorer ble den store kanadiske stjernen Harry Watson med lett eventyrlige 38 mål på 5 kamper. Bare i kampen mot Sveits scoret han 13 mål.

Ishockey var idretten med klart flest deltakere i OL 1924, og øvelsen hadde også status som VM. Relativt sett var det nok likevel grenen med svakest nivå siden amatørbestemmelsene der utelukket svært mange dyktige ishockeyspillere særlig i USA og Canada. Watson, som i en alder av 19 år hadde vært en fremgangsrik krigsflyger i første verdenskrigs siste år, kunne bli den store ishockeystjernen i OL fordi han flere ganger hadde sagt nei til proffklubber i National Hockey League.

Etter OL-triumfen sa han nei til et nærmest eventyrlig tilbud på 10 000 dollar, og la opp som idrettsutøver for å satse på en karriere som forretningsmann.

Bobsleigh med stillesittende start Bobsleigh betyr egentlig slingrekjelke og er en delvis overbygget kjelke av stål og aluminium med to par meier. Den styres med ratt, og konkurransen foregår i spesialbygde baner. Firemannsbob er en klassisk øvelse som har blitt arrangert i alle vinterleker med unntak av 1960.

Bobene i 1924 så ikke ut som dagens sigarformede kjelker, men var mer som en lang slede med et ratt foran. Starten var den gang stillesittende. Man løp ikke i gang starten, noe som gjorde deltakernes idrettsprestasjoner mindre viktig enn senere. Bobsleigh-konkurransen i de første OL handlet mye om å få samlet sammen en gruppe av tunge og fartsglade menn, og få av dem fremsto som verken atletiske eller toppidrettsutøvere ut fra senere tids krav. Arrangørene hadde imidlertid her fremskaffet elektrisk tidtaking med hundredelers nøyaktighet, og dette var svært uvanlig.

Det merkverdige i 1924 var at det var tillatt med fire eller fem mann i boben. Vinner var Sveits foran Storbritannia og Belgia. De to første hadde fire mann i boben mens Belgia stilte med fem. De fire vinnerne 21

historien om vinter-ol

for Sveits var Eduard Scherer, Alfred Neveu, Alfred Schläppi og Heinrich Schläppi. De to sistnevnte var brødre.

Far og sønn på samme gullag – og medalje til alle!

Curling, noe misvisende omtalt som sjakk på is, er en lagidrett som utkjempes på isbane med cirka 20 kilos steiner med håndtak. Det spilles med fire spillere på hvert lag. Idretten oppsto i Skottland, og det var ikke overraskende at vinnerne ble Storbritannia som stilte med fire skotter. Vinnerlaget besto av Willie Jackson, Tom Murray, Robin Welsh og Laurence Jackson. Laurence var sønnen til Willie, og dette er eneste gang far og sønn har erobret gull i samme vinterolympiade.

Robin Welsh var 54 år i 1924 og er fortsatt tidenes eldste gullvinner i Vinter-OL. Sverige stilte med åtte deltakere som vekslet på å spille. De var alle middelaldrende, velsituerte og distingverte herrer, som etter den første kampen feiret med en champagnelunsj. Carl August Kronlund var 58 år, og han er til dags dato den eldste medaljevinner i olympiske vinterleker. Bronsen – og sisteplassen – gikk til Frankrike. For første og eneste gang i historien til Vinter-OL var samtlige deltakere sikret medalje fra start, og det ble spydig hevdet at Sverige hadde vunnet sølv i «kastende strykejern».

Militært patruljeløp besto av en patrulje på fire utøvere med ulike militære grader. Løpet gikk over en distanse på 30 km. Midtveis skjøt tre av deltakerne på hvert lag 18 skudd mot et mål med avstand på 250 meter. For hvert treff ble det trukket et halvt minutt fra lagets sluttid.

Tiden ble bestemt av når lagets fjerdemann passerte målstreken.

Seks lag stilte til start, men været var så dårlig at både Italia og Polen ga opp underveis. Vinner ble Sveits foran Finland og Frankrike.

Vinnerlaget var: Alfred Aufdenblatten, Alfons Julen, Anton Julen og Denis Vaucher. Alfons og Anton Julen fikk æren av å bli første søskenpar til å vinne OL-gull, siden militært patruljeløp gikk få dager før bobsleigh.

Nivået var rekordlavt også kvalitativt, selv korrigert for det dårlige været. Vinnerlaget brukte nesten fire timer på å gå 30 kilometer, og bronselaget fra Frankrike traff bare på to skudd. Den yngste av de finske sølvmedaljevinnerne, Martti Lappalainen, ble imidlertid en sterk langrennsløper som vant femmila i Holmenkollen i 1928. Han kom 22

chamonix i frankrike

tilbake som OL-deltaker i 1928 og 1932, og han ble verdensmester i stafett 1934. Den 6. oktober 1941 falt Martti Lappalainen, 39 år gammel, under Finlands krig mot Sovjet i Øst-Karelen.

Militært patruljeløp var offisiell medaljegren bare i 1924, men oppvisningsgren i 1928, 1936 og 1948. I et historisk perspektiv forstås grenen best som en forløper til vår tids skiskyting.

En ellevill mottakelse De to klart mestvinnende utøverne i tidenes første Vinter-OL ble den finske skøyteløperen Clas Thunberg med tre gull, en sølv og en bronse og den norske langrenns- og kombinertløperen Thorleif Haug med tre gull. Norge ble beste nasjon med fire gull, sju sølv og seks bronse, mens Finland ble nummer to med fire gull, fire sølv og tre bronse. Østerrike ble nummer tre med to gull og en sølv, men vant utelukkende medaljer i kunstløp. Et uttrykk som har blitt stående, er av journalisten Per Foss i bladet «Idrætsliv». Med begeistring laget han den berømte overskriften «Vi Viste Verden Vinterveien».

Det ble også beregnet et poengsammendrag ut fra plassering blant de seks beste med 7, 5, 4, 3, 2, 1 poeng for plassene fra 1 til 6. Derav kommer uttrykket poengplass. Det var også slik at de seks beste i hver øvelse fikk et offisielt diplom fra arrangøren. Norge tok en klar førsteplass på poengstatistikken med 121,5 poeng mot 64,5 for Finland og 27 for USA. Denne poengberegningen fra 1924 har uoffisielt hengt med helt frem til våre dager, men har aldri vært godkjent av IOC. Lederne mente i 1924 at olympiske leker skulle være en kappestrid mellom individer og ikke nasjoner.

Det ble ingen gullmedalje til arrangørlandet Frankrike. Arrangementet ble likevel oppfattet som en suksess, og det kom totalt rundt 10 000 tilskuere. Avslutningsseremonien ble imidlertid en nedtur: Den ble avholdt dagen etter de siste konkurransene. Mange av deltakerne hadde da reist hjem.

Den norske troppen fikk en ellevill mottakelse da den kom tilbake til hovedstaden, som fortsatt het Kristiania. Skiløperne kom med båt fra Antwerpen. Det var hard kamp om ståplassene da den la til kai, og det til tross for at klokken hadde passert 22 da skipslanternene endelig ble synlige fra land. Antallet fremmøtte har vært anslått til mellom 23

historien om vinter-ol

40 000 og 50 000 – fire til fem ganger flere enn de som var til stede under konkurransene i Chamonix. Det var umulig å komme frem med byens fåtallige biler, så løperne ble båret på gullstol langt opp i byen.

To dager senere ble det avholdt en stor borgermiddag på hotell Bristol. Forsvarsminister Karl Wilhelm Wefring holdt festtalen og takket på landets vegne. Han avsluttet med å rette skålen til Thorleif Haug med ordene: «Haug er blant likemenn allikevel den største.»

Thorleif Haug – OLs første skikonge

Skøyteløperne konkurrerte først i 1924, men Harald Strøm og de andre norske håpene forspilte sin historiske sjanse til å vinne Norges første gullmedalje i OL. Den 30. januar 1924 var ballen dermed spilt over til langrennsløperne, som den gang hadde femmila som sin første øvelse. Langrennsløperne innfridde til fulle der skøyteløperne hadde skuffet. De tok Vinter-OLs første storeslem med en firedobbelt seier. Mest av alle innfridde ikke uventet en svært energisk og innbitt 29-åring fra Buskerud. Thorleif Haug fikk tiden 3.44,32 og vant med 24

chamonix i frankrike

nesten to minutters margin ned til sølvvinneren. Det finske gullhåpet Tapani Niku ble passert og distansert i sporet selv om han startet med tre minutters forsprang på Haug.

Det ble litt mer spenning på 18-kilometeren tre dager senere, men det skyldtes primært at Thorleif Haug startet som en av favorittene i et løp uten offisielle mellomtider. Sett i forhold til distansen ble seiersmarginen enda større der. Tapani Niku så svært sterk ut da han kom i mål på 1.16,26. Finnene begynte å snakke om gull da han lenge ledet stort. Men så kom Johan Grøttumsbråten inn på 1.15,51. Det var en suveren ny bestetid som likevel ble feid bort av Thorleif Haug. Han kom med sent startnummer uventet tidlig inn for målgang: Klokken stoppet på 1.14,31 og en seiersmargin på 1 minutt og 20 sekunder.

Det var bare to rene langrennsøvelser i 1924, men til gjengjeld kunne 18-kilometeren da også telle i kombinert. Haug benyttet den muligheten og sikret i praksis sin tredje gullmedalje. Blant kombinertløperne hadde Haug imidlertid også den høyeste poengsummen i hopp, og han ble altså også tildelt en uberettiget fjerde medalje i hoppkonkurransen.

«… den greieste og mest sympatiske idrettsmann jeg har kjent» Thorleif Haug blir uansett hvordan man tolker resultatene den store skikongen fra det første Vinter-OL. Men hvem var han – og hvordan ble han så suveren i sin tid?

Historien om skikongen Thorleif Haug startet i den avsides dalen Vivelstad i Lier i Buskerud, hvor han ble født under enkle forhold 28. september 1894. Fra sjuårsalderen vokste han opp i bygda Årkvisla, hvor foreldrene arvet et småbruk etter Thorleifs morfar. Faren hans var småbrukeren og hjulmakeren Leonard Jonsen Haug, en lavmælt kraftkar som visstnok kunne bære en 50-kilossekk på hver skulder opp den tre kilometer lange bakken hjem til småbruket. Thorleif Haugs eneste søster døde bare noen måneder gammel av sykdom. En yngre bror, som også var en lovende skiløper, omkom som 17-åring i en drukningsulykke.

De to gjenlevende sønnene måtte hjelpe til fra tidlige barneår, og som vanlig i tidens arbeiderklasse måtte man direkte ut i lønnet arbeid etter konfirmasjon og sjuårig folkeskole. Det passet neppe dårlig for 25

historien om vinter-ol

unge Thorleif. Han var en urolig skolegutt, som vinterstid ofte så drømmende ut på snøen når læreren underviste. Etter skolegangen ble han noen år boende hjemme som såkalt frikar, som påtok seg fysisk arbeid i skogen eller på gårdene når muligheten bød seg. Den gjenlevende broren ble også en lovende konkurranseløper, men i stedet for å satse videre på en skikarriere utvandret han til Sør-Amerika.

Den unge Thorleif Haug var en impulsiv og utålmodig gladgutt, men samtidig en for den tid målbevisst og treningsglad utøver. Han utforsket fra ung alder ikke bare bruken av skismøring, men også hvilket kosthold og hvilken oppladning som ga best resultater. Thorleif Haug var kort sagt en selvstendig og nytenkende idrettsutøver, men fikk også viktig drahjelp av at man innenfor hans hjemområde hadde et stort og aktivt idrettslag i drammensklubben Drafn. Klubben dekket blant annet reiseutgiftene hans til viktige konkurranser. I tidens skarpe klassesamfunn kom det i lokalpressen, også etter OL-gullene, irriterte leserbrev om at et idrettslag i Drammen med så mange medlemmer fra høyere samfunnslag, satset så mye på en mann av så enkle og landlige kår.

I skyggen av første verdenskrig gjorde Thorleif Haug, med kallenavnet «Hauern», store fremskritt. På sett og vis fikk han sitt internasjonale gjennombrudd før det nasjonale: Under sitt livs første utenlandsreise vant han i 1917 det korte løpet på 17 km under Nordiska Spelen ved Stockholm. Det store gjennombruddet foran hjemmepublikummet kom da han etter et skiftende oppgjør med flere svensker vant femmila i Holmenkollen året etter.

Gjennombruddet kom med perfekt timing like før avslutningen av krigen i Europa. Den første norske skikongen, skogsarbeideren Lauritz Bergendahl, hadde avsluttet sin konkurransekarriere på toppnivå etter at han i 1915 vant sin femte seier på femmila i Holmenkollen.

Thorleif Haug tok den ledige plassen og ble anerkjent både som Norges og verdens beste skiløper fra avslutningen av første verdenskrig og til OL i 1924. På overgangen til 1920-tallet var han en av landets mest kjente idrettsutøvere. Det fortelles at han etter NM på Elverum i 1920 spiste middag med kong Haakon VII, som foreslo at man skulle skåle fra kongepokalen. Kongen skal deretter muntert ha kronet Thorleif Haug til Norges skikonge. I Holmenkollen vant han mer eller mindre suverent både 17-kilometeren og femmila fire år på rad fra 1918 til 26

chamonix i frankrike

1921. Etter å ha smurt seg bort i 1922 kom han tilbake med en femte klar femmilsseier året etter. OL i 1924 hadde han alt da blinket ut som det siste og største målet for skikarrieren. Han la opp en ambisiøs treningsplan for det siste året før mesterskapet og sov med et norsk flagg over sengen for å motivere seg.

Oppstarten av Vinter-OL kom for sent for Lauritz Bergendahl, men akkurat i tide for den nesten 30 år gamle Thorleif Haug. Få dager etter trippelgullet i OL og folkefeiringen av det gikk han et siste løp i Holmenkollen og oppfylte målet om å slå forbildet Bergendahls rekord ved å vinne en sjette femmilsseier. Så la han opp og trappet ned på treningen. Jubelåret 1924 avsluttet Thorleif Haug da han i romjulen giftet seg med den fem år yngre Oslo-kvinnen Edith Karoline Magnussen.

Det kom protester mot Thorleif Haugs formelle kvalifikasjoner som rørlegger da han etablerte seg i Drammen, men han levde opp til forventningene der også og ble en populær rørlegger i kommunale bygg der. Haug var ikke politisk aktiv, men glemte aldri sine enkle oppvekstår og satt en periode i styret for Drammen kommunale arbeiderforening. Han forble på fritiden en ivrig skiløper og gjorde et kortvarig comeback høsten 1926. Han stilte til start i kombinert under VM i Lahti – og vant sølvmedaljen bak den nå suverene Grøttumsbråten.

Det ble helt til OL i 1928 spekulert omkring et nytt comeback for den fortsatt bare 33 år gamle Thorleif Haug. Haug betrodde venner at han nok ville stille på femmila i OL hvis han ble spurt av forbundet, men hadde knapt gått renn og tok det med fatning at mer aktive unge løpere ble foretrukket. Han reiste til St. Moritz og savnet nok konkurransene der, men var mye dårligere trent enn i 1924. Haug virket mest oppgitt over at han ikke ble brukt mer som smører og ambassadør for sporten. De siste dagene satt han mest ved sykehussengen til den andre norske 1924-mesteren, Jacob Tullin Thams, som hadde pådratt seg hjernerystelse etter et stygt fall i hoppkonkurransen. Det var et hyggelig gjensyn, men likevel en trist situasjon. OL-besøket ble en skuffelse, hvor heller ikke de norske resultatene i langrenn levde opp til den gamle mesterens forventninger. Tredobbelt svensk seier på femmila sved hardt.

27

historien om vinter-ol

«… jeg hadde gjort hva jeg kunne for flagget og farvene» Etter OL-besøket i 1928 reiste han hjem til Drammen, familien og rørleggerjobben for godt. Lenge før ordet kjendis ble innført i det norske språket var Thorleif Haug A-kjendis i Drammen. Han stilte opp på alle gode formål fra barneskirenn til veldedighetsdans. Selv om han var godt gift, betalte damer i ulike aldre gjerne en krone for en dans og noen ord med ham. I sine få intervjuer uttrykte han tidlig på 1930-tallet uro blant annet for økende spesialisering innen skisporten, og han anså at forbundet gjorde for lite for talenter fra utkantstrøk. Innsamling av ski for utdeling til skolebarn med dårlig økonomi ble en sak han engasjerte seg for. Begge foreldrene gikk bort tidlig på 1930-tallet, noe som kanskje bidro til at Thorleif Haug bak sin munterhet kunne fremstå som sliten og desillusjonert.

Ved månedsskiftet november–desember 1934, på festmiddagen etter åpningen av Drafns nye turnhall, ble olympiavinnerens innsats for laget, byen, landet og flagget hyllet med store ord av ordføreren.

Det var en synlig rørt Thorleif Haug som i takketalen vendte tilbake til OL i 1924: «Jeg var for eksempel meget stolt og hadde tårer i øynene nede i Chamonix, da jeg stod der og så det norske flagg gikk opp på seiersmasten for min seier der nede. I det øyeblikk gikk mine tanker til Drammen, jeg tenkte glad over at nu stod det mange mennesker i gaten utenfor avisene og ventet spent på resultatet. Jeg visste mig trygg for at drammenserne ville bli fornøiet og glade, jeg hadde gjort hva jeg kunne for flagget og farvene.»

Hyllesten på jubileumsmiddagen i Drammen ble den siste Thorleif Haug selv fikk oppleve. Hverdagene som rørlegger medførte mange harde arbeidsøkter i kaldt vær, i en tid hvor det å bli syk også for yngre mennesker var langt farligere enn i dag. Den 10. desember 1934 var en ganske vanlig arbeidsdag for tobarnsfaren Thorleif Haug. Dagen etter ble han plutselig syk, og sykdommen gikk i løpet av få timer over i en livsfarlig lungebetennelse. Kvelden 12. desember mottok avisene i Oslo sjokkmeldingen om at olympiamesteren Thorleif Haug få timer tidligere hadde dødd i sitt hjem i Drammen, bare 40 år gammel. Størst var tragedien selvsagt for den nærmeste familien, som foruten kona nå inkluderte to døtre på åtte og fire år. Thorleif Haug hadde hatt en for tiden bra inntekt, men hadde som amatør ikke tjent noe av betydning 28

chamonix i frankrike

på idretten sin og hadde alltid vært en livsglad optimist med et spontant forhold til penger. Innsamlinger til hans familie innbrakte et for tiden betydelig beløp, men døtrenes vei videre ble enda mer krevende da også moren deres døde tidlig noen år senere.

Thorleif Haug fikk bare med seg ett OL, og det er ikke lett å sammenligne ham med senere norske langrennskonger. I de første tiårene av etterkrigstiden ville ikke tidene han gikk på rukket langt, selv korrigert for vær, føre, løyper og utstyr. I våre dager ville han selvsagt vært sjanseløs også i konkurranse med kvinnelige løpere under landslagsnivå. Thorleif Haug brukte i 1924 over fire minutter per kilometer ikke bare på 50 km, men også på 18 km. Men ut fra mellomkrigstidens forutsetninger var han en gigant som kunne vunnet mange flere mesterskapsmedaljer hvis ikke OL og VM først hadde kommet på tampen av hans karriere.

Sammenligning av langrennstider er en krevende øvelse i vår tid, og var det enda mer i mellomkrigstiden. For hva det er verdt var Haugs vinnertid på 18 km i 1924 ikke bare mange minutter bedre enn vinnertidene fra 1928 og 1932, men også noen sekunder bedre enn vinnertiden fra 1936. 1924-tiden hans på 50 km ville ikke ha holdt til medalje i 1936, men hadde med stor margin gitt gull i både 1928 og 1932.

Vennen og etterfølgeren Johan Grøttumsbråten ble mellomkrigstidens mestvinnende norske langrennsløper i OL, men Haug vant like mange gull på sitt ene OL som Grøttumsbråten vant på sine tre.

Thorleif Haug var ingen skrivende mann og levde i en tid med få store intervjuer. Vi kjenner ham som menneske mest fra muntlige anekdoter og korte uttalelser til ulike aviser, samt av bevarte omtaler fra konkurrenter som fikk et lengre liv. Det synes å ha vært et nærmest enstemmig inntrykk i samtiden at Thorleif Haug trente beinhardt og var et uvanlig ambisiøst konkurransemenneske, som likevel alltid opptrådte sportslig og bidro til sportens utvikling gjennom å dele egne funn om skismøring og treningsmetoder med andre løpere fra inn- og utland. Lagkameraten og konkurrenten Johan Grøttumsbråten mintes Haug som «den greieste og mest sympatiske idrettsmann jeg har møtt, et sjeldent menneske med et strålende humør, en kjernekar». Den andre norske gullvinneren fra 1924, skihopperen Jacob Tullin Thams, noterte i et tilbakeblikk på Chamonix: «Skisport er jo individuell konkurranse og enhver tenker bare på sig. Bare ikke Thorleif Haug. Han 29

historien om vinter-ol

var førstemann oppe og for å være sikre på oss alle smurte han selv alle skiene med sin egen patent. Sent og tidlig var han på ferde – som den selvskrevne anfører for oss alle.»

I 1946 ble det reist en statue av Thorleif Haug i Drammen. Den svært vintersportsinteresserte kronprins Olav reiste dit for å avduke den og uttalte at «Minnet om skikongen Thorleif Haug vil alltid stå levende for meg, ikke bare på grunn av hans enestående prestasjoner som skiløper, men kanskje særlig på grunn av de karakteregenskaper og den idrettsånd han alltid viste i all sin ferd som idrettsmann». Det var første gang det i Norge ble reist en statue av en idrettsmann. Fra og med 1966 hedret Haugs gamle klubb Drafn ham også med en årlig skifestival, som under kallenavnet «Hauern» fortsatt er i drift. Hans barndomshjem, bygget i 1750, drives nå som et lite idrettsmuseum under navnet Haugstua. Bak det står en støtteforening ved navn Skikongens venner, som har ambisiøse planer om løypeutvikling og ultraløp frem mot 100-årsjubileet i 2024.

Herma Szabo – den første gullvinneren 28. og 31. januar ble kvinnenes to første konkurransedager under OL i 1924. Kunstløp var den eneste konkurransen hvor de fikk delta. Der deltok det fordelt på to øvelser til sammen 13 kvinner. I kvinneklassen stilte åtte deltakere fra seks nasjoner til start.

Det ble en av øvelsene med favorittseier. Den regjerende verdensmesteren, østerrikske Herma Szabo, vant foran den langt mindre meritterte amerikaneren Beatrix Loughran. Konkurransen var uventet hard, men avgjørelsen fra dommerne var likevel 30

chamonix i frankrike

enstemmig. Vinneren fylte 22 år måneden etter mesterskapet, men hadde likevel en lang idrettskarriere bak seg.

Herma Szabo ble 22. februar 1902 født i Wien, i en overklassefamilie med sterk interesse for kunstløp. Onkelen var en tredobbelt europamester som bygde verdens visstnok første kunstløpbane. Den ble et selvsagt møtested for Herma og hennes venninner fra tidlige barneår.

Før krigen hadde Herma opplevd at hennes mor Christa von Szabo både i 1913 og 1914 vant bronsemedalje under VM i parløp. Morens karriere endte med krigsutbruddet.

Herma Szabo var i tenårene da den gamle stormakten ØsterrikeUngarn i 1918–19 falt fra hverandre etter nederlaget i første verdenskrig. Igjen sto det tyskspråklige Østerrike som en småstat med en storby i Wien og en krevende stormaktnabo i et revansjesugent Tyskland. Skepsisen til den nye småstaten Østerrike var stor også blant landets egne innbyggere. Vinteridrett ble, i Østerrike som i Norge, en viktig del av nasjonsbyggingen. «Vi fire som fikk delta, hadde jobbet så hardt vi kunne. Vi ville så gjerne vise verden at vårt krympede lille Østerrike fortsatt var livskraftig», mintes Herma Szabo på 1980-tallet. Tyskland var i 1924 nektet deltakelse, og anti-tyske følelser var sterke i et Frankrike hvor en fjerdedel av mennene mellom 20 og 30 år hadde blitt drept under første verdenskrig. Herma Szabo og de tre andre østerrikske kunstløperne gikk tett sammen og var redde for å bli pepet ut under åpningsseremonien. De følte en stor lettelse og takknemlighet da de hørte applausen der.

Kvinnen med det korte skjørtet Den unge og svært talentfulle Herma Szabo hadde tidlig seilt opp som en av sin sports dominerende utøvere og som en av hjemlandets store idrettshelter. VM-gullet som moren aldri hadde fått, vant datteren både på første forsøk i Davos i 1922 og på andre forsøk hjemme i Wien i 1923. Hun bidro sterkt til populariteten og utviklingen av kunstløp som 1920-tallets store vintersport for kvinner. 1920-tallets kleskoder var konvensjonelle også på idrettsbanen: Herma Szabos mor hadde i alle år konkurrert med lange skjørt som ga begrenset bevegelsesfrihet for bena. Den ofte gjengitte påstanden om at det var Sonja Henie som innførte korte skjørt på kunstløpbanen medfører 31

historien om vinter-ol

ikke riktighet. Herma Szabo hadde på et kort skjørt som stoppet over knærne på de få bevarte bildene fra OL-konkurransen i 1924.

Kvinnen med det korte skjørtet vakte betydelig oppmerksomhet i Chamonix, tross den mannsdominerte tidens begrensede interesse for kvinneidrett. Hun kom som storfavoritt, men ble imponert over nye britiske og amerikanske konkurrenter hun ikke hadde sett i aksjon før, og regnet slaget for tapt. «De så mye penere ut enn meg og gikk så annerledes – så moderne», mintes Herma Szabo i et intervju 60 år senere. Hun dro betuttet tilbake til hotellet etter å ha fullført sitt program. Det kom som et gledessjokk da faren hennes banket på døren og ropte at hun hadde vunnet, og at det østerrikske flagget var på vei inn for premieutdelingen.

Szabos gullmedalje i 1924 var ikke bare den første vunnet av en kvinne, men også den første vunnet av en utøver fra Østerrike. Østerrikes andre gull kom på samme bane tre dager senere. Herma Szabos fire år eldre søskenbarn og barndomsvenninne Helene Engelmann vant da i parløp sammen med sin partner Alfred Berger.

Herma Szabo var altså fortsatt bare 21 år da hun skrev seg inn i historien med OL-gullet i Chamonix, i en tid hvor kunstløpdamene ofte var langt eldre og hadde lengre karrierer enn tilfellet ble senere. Utsiktene til nye OL-gull i 1928 og 1932 var tilsynelatende svært gode, særlig siden OL-gullet inspirerte til utvidet satsing de neste årene. I 1925 vant Herma Szabo VM-gull ikke bare i singel, men også i parløp sammen med den åtte år eldre landsmannen Ludwig Wrede. Det kom et lite faretegn da de to året etter bare vant bronse under VM i parløp, men Herma Szabos individuelle seiersrekke ble forlenget da hun med klar margin vant et nytt VM-gull i 1926. Sonja Henie hadde i en alder av 13 nå klatret opp til sølvplass og seilte opp som en alvorlig utfordrer frem mot OL i 1928.

Seiersrekken brast og tronskiftet kom på høydramatisk vis under VM 1927 i Oslo. 14-årige Sonja Henie overtok plassen øverst på pallen fordi de tre norske dommerne satte henne på førsteplass, mens den tyske og den østerrikske dommeren holdt Szabo foran. Kunstløp var i mellomkrigstiden enda mer enn senere en sport med stort rom for dommernes skjønn, og det lar seg ikke fastslå objektivt om de norskspråklige dommerne dømte mer subjektivt enn de tysktalende. Kombinasjonen av hjemmebane og et flertall dommere fra hjemlandet ga 32

chamonix i frankrike

uansett Henie en urimelig stor fordel, også ut fra mellomkrigstidens standarder.

Det er en liten forenkling når det mange steder har vært hevdet at Szabo umiddelbart avsluttet karrieren etter nederlaget i VM 1927. Få dager senere stilte hun på sin 25-årsdag til start som planlagt under VM i parløp på hjemmebane i Wien. Hun fikk med en siste dundrende applaus fra hjemmepublikummet da hun sammen med Ludwig Wrede vant et siste VM-gull. Men det er riktig at den stolte og ambisiøse Szabo ble rasende over dommeravgjørelsen i Oslo, og kort tid senere avsluttet kunstløpkarrieren som en direkte reaksjon på den. Livet hennes hadde i stor grad kretset om kunstløp frem til februar 1927. Etter februar 1927 stilte hun så langt kjent aldri til start i noen konkurranse på is.

Gullkampen mellom Szabo og Henie i 1928 ble en av duellene OLpublikummet aldri fikk oppleve, og Ludwig Wrede måtte i all hast finne seg en ny partner for å ta medalje der. Herma Szabo mistet etter sitt første nederlag mot Sonja Henie helt motivasjonen for kunstløp, men interessant nok ikke motivasjonen for vintersport. På slutten av 1920-tallet kastet hun seg på den nye bølgen for kvinnealpint. Szabo tilhørte i en årrekke den østerrikske eliten uten å nå opp til noe olympisk nivå i sin nye sport.

Herma Szabo er kvinnen med det korte skjørtet og kvinnen med de mange etternavnene i kunstløphistorien: Hun sto i resultatlistene fra OL 1924 som Szabo-Plank, og brukte ved ulike anledninger også von Szabo, Plank-Szabo, Planck-Szabo, Jarosz-Szabo, Jaross-Szabo og Szabo-Stark. Hun var gift fire ganger og levde et privilegert liv innenfor den østerrikske samfunnseliten. Til et siste intervju i desember 1983, i anledning 60-årsjubileet for OL i 1924, ankom hun med to stokker og hevdet at disiplinen til en sportskvinne nå var det eneste som var igjen fra hennes ungdom. Seks tiår senere omtalte hun fortsatt nederlaget fra VM i Oslo 1927 som en skandale. Hun holdt ellers en lav profil helt frem til sin død 7. mai 1986.

Selv om overklassekvinnen Herma Szabo levde mer enn 50 år lenger enn arbeideren Thorleif Haug, deltok hun også bare i ett OL. Også hun fremstår som noe uklar og gåtefull sett i bakspeilet fra 2021. For ettertiden falt Herma Szabo i skyggen av sin store etterfølger Sonja Henie. Idrettshistorien vet dermed mindre enn man burde vite om den 33

historien om vinter-ol

første kvinnen som vant et gull i et Vinter-OL. Bevarte sitater tilsier at hun tross sin overklassebakgrunn var en folkelig toppidrettsutøver. Et minneverdig sitat fra 1926, to år etter OL-gullet er: «De fineste øyeblikkene er når totalt ukjente før en konkurranse kommer med råd og hjelp.»

En av tingene man uansett trygt kan fastslå, er at hun i likhet med Haug var en historisk og svært fortjent vinner, som dominerte sin sportsgren i en årrekke og fikk stor betydning både for den og for hjemlandet som vintersportsnasjon. Herma Szabos navn står ikke bare på listen over kvinnelige OL-vinnere i kunstløp, men også på den langt kortere listen over kunstløpere som har vunnet VM minst fem ganger. Småstaten Østerrike vant bare gull i kunstløp under OL i 1924, men skulle komme sterkere tilbake i andre øvelser.

Medaljeoversikt OL 1924 Bobsleigh: 1. Sveits I (Eduard Scherrer, Alfred Neveu, Alfred Schläppi, Heinrich Schläppi) 2. Storbritannia II (Ralph Broome, Thomas Arnold, Alexander Richardson, Rodney Soher) 3. Belgia I (Charles Mulder, René Mortiaux, Paul van den Broeck, Victor Verschueren, Henri Willems).

Curling: 1. Storbritannia (John T. Robertsen-Aikman, Willie K. Jackson, Robin Welsh, Tom B. Murray, Laurence Jackson, John McLeod, Willie Brown) 2. Sverige (John Petter Åhlén, Carl-Axel Pettersson, Karl-Erik Wahlberg, Carl Wilhelm Petersén, Ture Ödlund, Victor Wetterström, Erik Severin, Carl August Kronlund) 3. Frankrike (Georges André, Armand Bénédic, Pierre Canivet, Henri Cournollet, Henrik Aldebert, Robert Planque).

Ishockey: 1. Canada (Jack Cameron, Ernest Collett, John Albert McCaffery, Harold McMunn, Duncan Munro, Beattie Ramsay, Cyril Slater, Reginald Smith, Harry Watson) 2. USA (Clarence Abel, Herbert Drury, Alphonse Lacroix, John Langley, John Lyons, Justin McCarthy, Willard Rice, Irving Small, Frank Synott) 3.

Storbritannia (William Anderson, Lorne Carr-Harris, Colin 34

chamonix i frankrike

Carruthers, Eric Carruthers, George Clarkson, Ross Cuthbert, George Holmes, Hamilton Jukes, Edward Pitblado, Blane Sexton).

Kombinert: 1. Thorleif Haug, Norge 2. Thoralf Strømstad, Norge 3.

Johan Grøttumsbråten, Norge.

Kunstløp kvinner: 1. Herma Plank-Szabo, Østerrike 2. Beatrix Loughran, USA 3. Ethel Muckelt, Storbritannia.

Kunstløp menn: 1. Gillis Grafström, Sverige 2. Willy Böckl, Østerrike 3. Georges Gautschi, Sveits.

Kunstløp par: 1. Østerrike (Helene Engelmann og Alfred Berger) 2.

Finland (Ludowika Jakobsson og Walter Jakobsson) 3. Frankrike (Andrée Joly og Pierre Brunet).

Langrenn 18 km: 1. Thorleif Haug, Norge 2. Johan Grøttumsbråten, Norge 3. Tapani Niku, Finland.

Langrenn 50 km: 1. Thorleif Haug, Norge 2. Thoralf Strømstad, Norge 3. Johan Grøttumsbråten, Norge.

Militært patruljeløp: 1. Sveits (Adolf Aufdenblatten, Alphonse Julen, Antoine Julen, Denis Vaucher) 2. Finland (August Eskelinen, Heikki Hirvonen, Martti Lappalainen, Väinö Bremer) 3. Frankrike (André Vandelle, Camille Mandrillon, Georges Berthet, Maurice Mandrillon).

Skihopp: 1. Jacob Tullin Thams, Norge 2. Narve Bonna, Norge 3.

Anders Haugen, USA. Skøyter 500: 1. Charles Jewtraw, USA 2. Oskar Olsen, Norge 3. Roald Larsen, Norge 3. Clas Thunberg, Finland.

Skøyter 1500: 1. Clas Thunberg, Finland 2. Roald Larsen, Norge 3.

Sigurd Moen, Norge.

Skøyter 5000: 1. Clas Thunberg, Finland 2. Julius Skutnabb, Finland 3. Roald Larsen, Norge.

Skøyter 10 000: 1. Julius Skutnabb, Finland 2. Clas Thunberg, Finland 3. Roald Larsen, Norge.

Skøyter sammenlagt: 1. Clas Thunberg, Finland 2. Roald Larsen, Norge 3. Julius Skutnabb, Finland.

35

historien om vinter-ol

Medaljetabell OL 1924 Norge Finland Østerrike Sveits USA Storbritannia Sverige Canada Frankrike Belgia

Gull 4 4 2 2 1 1 1 1 0 0

Sølv 7 4 1 0 2 1 1 0 0 0

Bronse 6 3 0 1 1 2 0 0 3 1

Medaljer 17 11 3 3 4 4 2 1 3 1

Det norske laget vant i 1928 gull i militært patruljeløp – og skapte uttrykket «samling i bånn».