Hilmar-Iversen trilogien

Hilmar Iversentrilogien

Jan Jakob Tønseth

Hilmar Iversentrilogien Hilmar Iversens ensomhet Et vennskap Resignasjon og portvin

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60241-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Tidligere utgitt av J.W. Cappelens Forlag as, 2003 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Hilmar Iversens ensomhet

Tilegnet minnet om min onkel Gunnar Skjeseth som falt i den spanske borgerkrigen 13. februar 1937

Man började frukta öppen strid i Barcelona mellan å ena siden anarkisterna och POUM, mellan regeringen och kommunisterna å den andra. Det var det intryck George Orwell fick. Han återvände till Barcelona från fronten den 26 april, efter att ha tjänstgjort i POUM-förbandet. Hans redogörelse för de följande gateurolighetarna är, hur magnifikt den än är skriven, en bättre bok om kriget i sig än om det spanska kriget.

Hugh Thomas. «Spanska inbördeskriget» Originalens tittel: «The Spanish Civil War»

If this was history it did not feel like it.

George Orwell. «Homage to Catatonia»

efter seilas havn. efter krig hvile. efter sykdom rekonvalesens. Min krig er forbi. Jeg har lagt våbenet ned. Det vil si: Geværet, en mauser-modell 1918, ble fratatt meg der jeg lå hårdt såret, ja, døende, blant vinranker et sted vest for elven Ebro. Jeg var på dødens terskel. Men så viste det seg at min tid slett ikke var kommet. I stedet befinner jeg meg på republikkens hospital i Murcia, «La Pasionaria-hospitalet», oppkalt efter kommunistenes store, ubestridte leder: Dolores Ibarruri, La Pasionaria er hennes heltenavn, hennes «nom de guerre», hennes partisan-navn. Jeg overlevet krigens store slag, det endelige slag, et slag som ennu pågår og, som jeg efterhvert blir mere og mere overbevist om, for vår del vil ende med full tilbaketrekning, slik vi opplevet tilbaketrekningen i mars og april. Jo, jeg er sikker på det. Jeg tør ikke si det høyt. Men dette er begynnelsen på det definitive sammenbrudd. Vi er i ferd med å bli valset ned av det fascistiske krigsmaskineri. Det er ubønnhørlig.

11

Jeg har gjort mitt. Også jeg var med i den store offensiven, denne gigantiske manøvre som skulle snu krigens gang, som skulle få historien i lage igjen, som skulle bringe oss den nødvendige og logiske og efterlengtede seier. Men så ble jeg truffet av et prosjektil efter få dagers fremrykning. Min lidelseshistorie begynner i det øyeblikk dette prosjektilet rammet meg. Og det som er så forbasket, det er at det kom fra våre egne. Det kom bakfra, det rammet meg i maven. Det betyr ikke annet enn at jeg et øyeblikk hadde snudd meg, for å se hvor de andre ble av. (Når vi rykket frem på linje gjennom det ofte ulendte terrenget, var det lett å miste forbindelsen med dem som gikk til høyre og venstre for deg.) Det var lett å bli borte i tumultene. Plutselig befant jeg meg alene. Og jeg husker ved en annen anledning, en annen anledning … hva var det nu det gjaldt? Jeg benytter meg av ordet husker, men det er forkjært. Det dreier seg om glimt i hukommelsen, billeder dukker opp, uten sammenheng, uten årsak, uten virkning. Legen har kalt det for hvite flekker, altså det som er blitt borte. Det er en partiell amnesi.

Men det er forbigående, sier legen. Det skyldes visstnok påkjenningene den siste tiden.

Men dette husker jeg: Jeg hadde snudd meg og brått ble jeg slått overende av en eksplosjon i maveregionen.

En eller annen, en nervøs efternøler (eller var det jeg som befant meg foran de andre?) hadde sendt av gårde et skudd mot noe han mente beveget seg fem – ti meter der fremme, mot noe som kunne være en fiendtlig soldat.

Fienden var der, allestedsnærværende, synlig eller usyn12

lig. Kulene hvinte, flyene sveipet over oss, barken spratt av stammene, granatene plystret og eksploderte, røk og grus og jord sprutet til værs, og mere enn en gang har jeg sett mennesker parteres i slike eksplosjoner. Noen billeder er ikke til å glemme. Det gjaldt å beregne granatenes nedslagsfelt. Det gjaldt å søke ly når de andre søkte ly. Og da vi rykket frem … det var ikke lett å orientere seg. Det hendte vi møtte noen av våre egne, på vei bort fra fronten. Hvor var øst, hvor var vest? Hvor var krigen? Hvem skjøt på hvem? Vi kunne møtes i et ingenmannsland. Hvem som helst kunne dukke opp fra intet.

En venn. En fiende. Det var i denne forvirring jeg ble rammet av et prosjektil. Forvirring? Her må jeg ta et lite forbehold. Det var en viss målrettet bevegelse oppe i det hele. Det var ikke tale om sammenbrudd. Vi hadde samband. Det var ikke så ille som tilbaketrekningen noen få måneder tidligere, i mars og april. Men det er ikke det jeg skal fortelle om her. Nu dreier det seg om meg, om den tilskikkelse som, for mitt vedkommende, betød slutten på borgerkrigen. Jeg anklager ingen. Jeg var uheldig.

Men det er ikke sant. Jeg var utsatt for et makeløst hell, et mirakel. Soldaten som skjøt meg skal ha min takk.

Han reddet mitt liv. Han som uforvarende, det vil jeg tro, skjøt meg, han reddet jo mitt liv. Efter all sannsynlighet å dømme.

Jeg falt overende, bakover, og ble liggende i en lite heroisk posisjon. Det var slik de falt de som deserterte.

Og alt dreiet seg om smerten i maveregionen. Så husker jeg ikke mere. Men noen må ha innsett at det berodde på 13

en misforståelse at jeg lå slik. Jeg må være blitt gjenkjent av mine egne. Han som skjøt meg, var han der? Innså han sin brøde? «Men det er jo Hilmar!» Og de var nok raske med å bringe meg i sikkerhet, til en ambulanse. (Feltlegene befant seg aldri langt bak de forreste linjer. Et tegn på at det var en styrelse i offensiven.) En ambulanse må ha kjørt meg til et feltlasarett. Der vet jeg at jeg våknet til bevissthet. Hvor lang tid var gått? Jeg merket at jeg lå på en brisk i en ambulanse. Og jeg innså i et øyeblikk av klarhet, før smertene tok meg: Jeg er ute av krigen, om jeg dør eller overlever, jeg er ute av krigen. Så ble jeg smerte, helt og holdent. Jeg ble paralysert av smerte, jeg ble borte i smerte. Dette er et forsøk på å rekapitulere. Og jeg må her delvis støtte meg til andres vidnesbyrd. Men jeg lar den saken ligge foreløbig. Og ber om forståelse for det.

For nu befinner jeg meg på terrassen til dette hospitalet. Det er fin, mild høstdag. Eller sensommer-dag. Svalene flyr lavt. De gjør det. Og selvom de synger vederstyggelig, så er det stille. Jeg tilhører nu de oppegående. Jeg er utenfor faresonen. Nu samler jeg krefter til … hjemreisen. Jeg skal ikke tilbake til fronten, det har legen sagt.

Jeg skal hjem.

Ingen vet når hjemreisen kan finne sted. Grensen til Frankrike er stengt, republikken er delt i to. Fascistene nådde Middelhavet allerede i april. Jeg befinner meg altså i syd. Republikkens regjering befinner seg i nord. Den skal være fortrukket til Barcelona. Å, det er bare ett og et halvt år siden jeg selv var i Barcelona. Det føles som om 14

jeg har levet et helt liv siden den gang. Av og til lurer jeg på hvordan jeg selv skal komme meg forbi og videre inn i Frankrike. Men det er ikke et problem som volder meg bekymring i øyeblikket. Jeg har det for så vidt bra. Jeg sitter i en dyp kurvstol med et pledd over knærne. For så vidt er jeg ved godt mot. Jeg er i live. Langtfra alle som fór til Spania for ett og et halvt år siden er det. Daglig hører vi om et kommende sammenbrudd. Offensiven har dessverre gått i stå. Og tilbaketrekningen må være nær forestående, det kan det ikke være noen som helst tvil om. Det sies ikke høyt. Det ligger i luften. Jeg har lært meg å lite på jungeltelegrafen, på rykter og halvkvedede viser. Brokker av samtaler når meg. Ryktene sniker seg avsted, fra munn til øre, fra munn til øre. Det hviskes.

Det er gift. Men det er en gift med sannhet i. Det ryktes.

Jeg beroliges. NEDERLAGET er nær forestående.

I dag har jeg gått tur. Det skjedde på den lille plassen foran hospitalet. «Vi skal være forsiktige i begynnelsen,» sa min lege. Nu tror jeg snart jeg kan stå rett. Tidligere, når jeg har prøvet å stå oppreist, har jeg måttet lute overkroppen fremover, mot venstre, der såret sitter. (Jeg benytter anledningen til å beskrive skaden: Kulen trengte altså inn på venstre side, rett over hofteskålen, men uten å ramme vitale organer, hverken milt, nyre eller lever, eller galleblære, for den saks skyld, hvor nu den sitter. Det var som om forsynet styrte den kulen. Jeg er nesten takknemlig.) Så når jeg går, skjer det prøvende. Det er som om det venstre benet er blitt litt kortere enn det høyre. Det har selvsagt med sammentrekningen i maveregionen å gjøre.

15

Når jeg prøver å strekke meg ut, i min fulle lengde, er det som om jeg skal til å revne nede i buken. Uten at det egentlig gjør vondt. Jeg sitter for det meste.

Jeg har fått medalje for å ha utvist tapperhet i strid.

Det skjedde i Teruel, vi tok en fascist til fange. Fascist?

Han var en fattig fisker fra Bilbao og skjønte ikke hvilken krig han var med i. Det var verdt en medalje, mente man.

Men jeg er ikke tapper. Jeg er ikke stolt. Jeg var redd. Jeg lærte meg å bli forsiktig og listig. Det er ikke for ingenting at jeg har overlevet krigen. Nu er jeg lettet. Jeg kan ikke noksom gi uttrykk for min lettelse. Men det tør jeg ikke si til noen. Det er en helt annen følelse som råder her.

Skuffelse, en skuffelse som er enorm. Vi er nu i september. Og jeg legger bånd på meg. Jeg går og gremmes med de andre. Akk, vi roper ut våre veklager så det må høres i himmelen. For hva har vi ikke nu fått vite, nu nylig, og denne gang offisielt, kringkastet. De internasjonale styrkene er blitt trukket ut av kamphandlingene.

I dag er det slutt for vårt vedkommende. De internasjonale frivillige sendes hjem som helter i morgen. Eller når det kan skje. De venter på avreise i Barcelona by. I den samme by der vi ble hilst velkommen som helter for ikke lenge siden. Vi gikk ut i krigen viss på seier. Men vi har tapt krigen. Er det noen som ennu ikke har innsett det? Sannheten er bitterhet og skuffelse. Sannheten er en medisin. Dreper den vår tro? For et sløseri. Min perforerte mave, til ingen nytte. Jeg, og de andre som reddet seg ut av krigen, er havnet i en avkrok i historien. Vi er de renoverte. Det er ikke plass til oss lenger. Det lider 16

mot slutten av september 1938. Det er ikke bruk for oss lenger.

Vi har ydet vår skjerv for saken. Vi har gitt våre krefter og vår helse, vår tro og vår fornuft til saken. Vi er blitt brukt til siste trevl. Nu er det intet igjen av oss, enten vi er levende, døde eller syke. Nei, jeg holdt tilbake noe. Forleden var det innsamling av penger. Det skulle gå til republikkens foreldreløse barn, til barnehjemmet i Alcoy. Alle gav, vi gav det vi hadde av penger. Det var da en stemme i meg sa: «Nu Hilmar, nu beholder du en – én seddel, for deg selv.» Jeg fulgte den innskydelsen. Ikke av gjerrighet.

Jeg ville gjenvinne litt av meg selv. Den seddelen, på to og en halv pesetas, den har en lav nominell verdi, men den er en kostelig skatt. Vi er slagget det ikke er plass til i dialektikken. Vi er ferdige med vårt. Jeg nyder synet av appelsintrær oppover åssiden bak hospitalet. Jeg kjenner på den seddelen jeg … underslo! Den siste rest av meg selv? Jeg har overlevet.

I dag kom det en norsk delegat på besøk, fru Haslund Gleditsch. En liten og spinkel kvinne. Men det er megen besluttsomhet i det spinkle legeme. Det skal jeg si. En staselig dame. Her nede organiserer hun den internasjonale hjelpen til nettopp de foreldreløse barn. (Jeg fortalte henne ikke om min seddel.) Jeg husker henne godt fra møtene i Studentersamfundet. Selvom jeg aldri før har hilst på henne. Hun var en av dem. Var hun kanskje ikke en av de meget få kvinner i den meget enge kretsen rundt Erling Falk. Ham turde ikke jeg å nærme meg. Jeg var i det hele tilbakeholden av natur. Det hendte aldri 17

at jeg steg opp på Studentersamfundets talerstol og bad om ordet. Det turde jeg ikke. Men alt det der tilhører en annen tid. Det er mere enn et liv siden nu. Vi er langt fra Studentersamfundet, og jeg og fru Haslund Gleditsch har hatt en lang passiar, jeg tør si: til begges utbytte. Skal vi en gang møtes igjen? Ikke utenkelig. Ikke utenkelig. Hun var godt informert. Det var hennes sak å holde motet oppe, motet og kampmoralen. Hun snakket ikke om sitt praktiske arbeide i Spania. Hun hadde besøkt oss her på sykehuset, det ligger ikke langt fra Alcoy, for å holde håbet levende. Det var hennes uoffisielle ærend. (Senere samme aften holdt hun et foredrag om sitt hjelpearbeid for barn.

Efterpå var det kollekt. Om jeg ofret min seddel? Ikke faen. Ikke faen.) Men tilbake til vår passiar: – Jeg skal ikke kaste blår i øynene dine, sa hun, vi kommer til å tape.

– Det vet jeg vel.

Og hun fortsatte, uten bitterhet, uten resignasjon: – Dette har vært klart lenge. Det har ingenting med defaitisme å gjøre. De som sitter øverst oppe vet det. De andre vet det ikke. Dolores Ibarruri vet det. Republikkens president vet det. Jeg vet det. Og vi lyver så det står efter når vi sier at ennu, ennu kan krigen vinnes. Det er umulig, dessverre.

– Men hvorfor, hvorfor i all verden fortsetter vi å kjempe, spurte jeg i min naivitet.

– For at du Hilmar Iversen skal komme trygt hjem. Vi haler ut tiden. Vi rydder opp. Vi bringer vår bagasje i sikkerhet.

18

Uvilkårlig tenkte jeg på min berganssekk. Den ville jeg nødig gi slipp på.

– Ikke min sekk. Den beholder jeg.

Og fru Haslund Gleditsch la en vennskapelig hånd på min albue.

– Jeg snakker i billeder, min kjære Hilmar. Ingen skal få komme og ta din sekk.

La meg være åpenhjertig. Jeg har ikke megen erfaring med det svake kjønn. Jeg rødmet av min egen dumhet.

Jeg rødmet ved denne lette, uskyldige berøringen (hennes hånd på min albue, hun flyttet ikke hånden, en skjønn, ung dame tar på meg!). Jeg reiste meg fra stolen.

– Unnskyld, sa jeg, legen har forordnet det. Jeg skal ikke sitte for lenge i ro.

Jeg satte meg igjen og vi fortsatte vår passiar. Jeg stirret på hennes hånd. Ville den komme igjen? Det vi diskuterte var den store drømmen, SAKEN, kongstanken, innsikten, overbevisningen. Vi var i ferd med å tape. Dette er nu. For ikke lenge siden var det motsatte tilfelle. Da var det utenkelig at vi kunne tape. Vi hadde historien på vår side, dialektikken, lovmessigheten, nødvendigheten. Vi kunne ikke unngå å vinne. Det kan ikke noksom understrekes. Det var knapt så vi behøvde våben. Men hva var dette? Hva var det som gikk galt? Fru Haslund Gleditsch så ikke så mørkt på det. Men jeg løftet min venstre hånd, avvergende. Ikke kun for å komme hennes argumenter i forkjøpet. Men (– skulle hun atter legge sin hånd på min albue, vennskapelig?) jeg snakket: – Mange av oss, hvor mange egentlig? har efterlatt sine legemer 19

på slagmarken, eller de sitter og venter og råtner i Francos fengsler. Jeg reddet meg, fru Haslund Gleditsch, med nød og neppe, og med varige mén, selvom legene sier at såret gror fint. Jeg kom meg i sikkerhet. Det er verre stillet med den store idé, kongstanken, drømmen. Den ble igjen på hin side av elven Ebro. Den gikk opp i røk. Den forsvant i slagtummelen. Min drøm og jeg skilte lag i det øyeblikk det prosjektilet traff meg. Det perforerte min tarm og forstøtte min drøm.

Men så er det altså at hun forsikrer meg om, idet hun atter legger sin hånd på min albue: – Drømmen er intakt.

Sosialismens idé vil seire, til slutt. Hun sa det med inderlighet. Hun forstod at hun hadde med et nedbrutt menneske å gjøre. Nu simpelthen knuget hun min albue med sin hånd. – Du snakker som en mann som har mistet motet, sa hun. Så reiste hun seg og gikk.

Dessverre fru Haslund Gleditsch, den drømmen er ikke lenger for meg. Men jeg utbasunerte det ikke. Hun trodde hun snakket med et menneske som hadde mistet motet.

Jeg satt inne med en fundamental innsikt: Efter drømmen tomhet. Med ett stod sosialismens idé for meg som et blendverk. Jeg lot som intet. Mangt er blitt sagt om Hilmar Iversen. Men aldri at han sviktet. Jeg er den tapte saks ridder. Det gjelder å late som intet. Jeg var motløs den dagen. Nu er det blitt kveld.

Vi har tapt. Men har vi feilet? Fru Haslund Gleditsch’ ord kunne ikke muntre meg opp. Men hennes håndspåleggelse gav meg glød. Det må være håb for meg allikevel. Nu spiser jeg sjokoladen hun gav meg. Den var nok 20

tiltenkt de foreldreløse barn i Alcoy. Men fru Haslund Gleditsch mente jeg kunne trenge den. Du verden, den smaker. Det er lenge siden jeg sist spiste sjokolade. Denne spiser jeg i det skjulte. Jeg akter ikke å dele den med noen.

Hva går det av meg? Jeg som tidligere kunne gi bort min siste sigarett. Men den er god.

Det skjer veldig lite. Fru Haslund Gleditsch’ besøk var en begivenhet. Det hender det ankommer en ny kontingent sårede. Det hender også at noen forlater oss. Jeg tenker ikke da på dem som dør. Jeg tenker på dem som blir skrevet ut. Noen skal tilbake i krigstjeneste, det gjelder spanjolene, vi har noen av dem her. Andre, skandinaver og tyskere, blir sendt til transittleire i påvente av hjemreise. Men tyskerne! hvilket hjemland har de å vende tilbake til? Arme mennesker! Men dette angår ikke meg nu. Noe som heller ikke angår meg er de flyene som vi av og til ser passere over oss. Som bevegelige stjerner ved høylys dag. Sorte stjerner på en lys himmel. Vi hører den dumpe duren av flymotorer. Så ser vi de små korsene rett over oss. Det er heldigvis ikke vi som er deres mål. De skal videre med sin bør. Bakenfor oss venter de endeløse kolonnene med soldater på marsj, de venter på bombene.

Landsbyene, husene, kirkene, havene venter på bombene.

Mennesker og dyr venter. Barn venter. Fabrikkene venter. Veiene og broene venter. Jernbanevognene venter, og bilene, og ambulansene, og kjerrene. Av og til, når vinden blåser fra vest, eller nord-vest, bærer den med seg drønnet av bomber som eksploderer. Da vet vi: Nu står en landsbykirke i brann, nu søker mødre og barn og gamle 21

ly i kjellere, bak stengjerder, i sine egne hus, nu lemlestes et menneske, nu springer soldater og flyktninger vekk fra veien og inn i krattskogen eller ned i juvene, nu skriker hestene (det er et skrik verre enn alt annet). Jeg hører drønnene her jeg sitter. Og det er ingenting jeg kan gjøre.

Ikke jeg og ikke de andre som er her. Vi kan ikke gripe inn. Vi kan sende de døende våre mildeste tanker. Det er det vi kan gjøre. Vi er hinsides krigen. Vi er ikke engang et bombemål. Vi er uten interesse. Og, jeg har sagt det før, jeg sier det igjen: Utad er jeg skuffet. I likhet med alle de andre, skuffet. Innad er jeg lettet. Og efterhvert som jeg spiser fru Haslund Gleditsch’ sjokolade, kan jeg konstatere at tannråten er borte (tannråten, mitt proletære stempel). Den forbaskede tannråte som har plaget meg så lenge jeg kan huske, den er borte, den har fullført sitt arbeide. Nervene er døde. Jeg pines ikke mere. Og merk dere: Det gjelder ikke alene mine tenner. Min lettelse nu skyldes smertens fravær. Smerten, angsten og den tyngende drømmen er som døde nerver. Jeg lever ikke. Jeg skaper ikke historie.

Mens jeg beskriver min helsetilstand. Jeg tenker tilbake på det øyeblikket da jeg ble rammet av prosjektilet, fra det øyeblikket av, og til jeg mistet bevisstheten. Det gikk ikke så raskt som først antydet. Det var et spann av tid, langt eller kort, mellom de to begivenhetene. Jeg kaller det det. Jeg rakk å områ meg. Det var en nådens tid som ble meg forunt, en nådens tid som enhver døende burde bli forunt. Nu minnes jeg at smerten i maveregionen et øyeblikk slapp taket. Den ble erstattet med kulde. Så var 22

dette min tanke (og det er besynderlig hvor tydelig det kommer for meg nu som jeg skriver): Nu blir jeg forvandlet til en skrott. Døde hadde jeg sett nok av under denne krigen. Jeg innså da, uten redsel, at jeg selv saktens kom til å ende som et lik, en skrott til glede for hunder og rovfugler, mark og insekt. Mitt ønske, om det verste skulle skje, var: Et lite, men dødelig sår, og så begravelse, mens jeg ennu var intakt. Men dét skulle ikke forunnes meg.

Dessverre, dessverre, her kom jeg til å bli liggende. Hvem har tid til å bry seg om en død soldat midt under en travel offensiv. Når det først skjer noe under en krig, så skjer det med et usannsynlig tempo. Et par timer tidligere stanset jeg ved et tre for å late vannet. Da ærendet var utrettet, var de andre allerede forsvunnet. Jeg fant dem igjen.

Jeg mener: Jeg kom til rette. Det skjedde først ut på formiddagen. De andre hadde ansett meg som tapt og stor var gleden og forbauselsen da jeg atter dukket opp. Men nu skulle det gå anderledes, jeg skulle efterlates her, for å dø. Og uten at jeg riktig forstår hvorfor, kom jeg til å tenke på den gang jeg stjal katten fra lillesøster. Jeg har gjort meget galt i mitt liv og det var som om alle mine synder samlet seg i den ene ugjerningen. Som jeg angret!

Hender dette med alle som skal dø? Jeg husket hva katten het. Den het Lappelill. Og det var ikke tanken på døden som fylte meg, men bildet av min gråtende lillesøster. Tilgi meg! Og det var som om jeg bad om tilgivelse for alt det gale jeg hadde gjort. Så blir billedet borte, som om jeg var blitt bønnhørt, som om jeg var blitt innrømmet syndenes forlatelse. Så blir jeg igjen nærværende. Jeg 23

blir vár smerten. Jeg kjenner slagets tummel. Mennesker løper forbi. Så er det et ansikt som bøyer seg over mitt.

Er det Einar? Denne nådens tid var forbi. Så, så! mister jeg bevisstheten.

Livet kommer tilbake og det forsvinner igjen. Jeg blir ikke riktig våken. Jeg er i en smertefri døs. Jeg vet at jeg på et visst tidspunkt befant meg i et provisorisk lasarett, teltduken hevet seg over meg. Jeg fikk akutt behandling.

Kulen ble fjernet. Jeg kjente ikke noe. Men jeg var ved bevissthet. Jeg var fylt av velbehag. Jeg var allerede langt inne i en utredning om Lenins strategi i tilfelle borgerkrig, med noe jeg mener var et lynende skarpt intellekt, og på tysk, da kirurgen viste meg en kule, og sa, du har vært heldig. Helt usedvanlig heldig. Så blir han borte. Så blir jeg borte. Neste gang jeg våkner tror jeg at jeg befinner meg i en jernbanekupé. Det er sannsynlig. Jeg ligger på gulvet. Det rister. Verden skjelver og dirrer. Jeg fryser. Så blir også det borte. Så våkner jeg igjen. Denne gangen er jeg fremme. Jeg ligger i kjellerkorridoren på sykehuset i Murcia. Smertene er fortsatt fraværende. Jeg svever. Tankene går tilbake til slagmarken. Jeg skulle egentlig vært død. Jeg skulle egentlig blitt igjen på den andre bredden.

Jeg skulle ikke vært her. Hvor er mine redningsmenn nu?

Hvor er mine venner? Jeg skulle så gjerne takke dem.

Kanskje de har fått den skjebne jeg var tiltenkt. Hvorfor de og ikke jeg? Det finnes ingen lovmessighet. Det finnes ingen rettferdighet. Det finnes vilkårlighet. Ikke for det.

Er jeg ikke selv en fullkommen illustrasjon på den dialektiske bevegelsen. Jeg svinger frem og tilbake, frem og til24

bake, som pendelen i stueuret vårt hjemme, det uret stod aldri. Jeg svinger mellom lys og mørke, liv og død, nærvær og fravær, væren og intet, mellom retten og vrangen.

Men jeg kunne ikke overføre denne lovmessighet til verden rundt meg. Maskineriet hadde begynt å opptre på egenhånd. Jeg var ikke Gud. Har jeg nevnt appelsintrærne som vokser her? Det må jeg ha gjort. Jeg blar tilbake i min kladdebok og ser at jeg allerede har skrevet om appelsiner. Men disse appelsinene i Murcia kom til å spille en viss rolle for meg under min rekonvalesens. Jeg skal forklare nærmere. Det var ikke første gang jeg så appelsiner. Til og med hjemme, i Kabelvåg, hadde jeg spist en appelsin en gang. Det var en julaften. Men her nede kunne man egenhendig forsyne seg av appelsiner fra trærne. I Brunete, i varmen, lærte jeg å spise appelsiner som en spanjol. Det vil si: Man spiste den ikke. Man suget saften ut av den og spyttet ut kjøttet. Men her nede henger de ennu harde, grønne og små på grenene. De er for kart å regne. Den gyldne frukten, som ennu ikke er riktig gylden, henger tett i tett på trærne oppefter åssiden. Jeg tenker på appelsiner og verden viker. Et øyeblikk fylles jeg av tanken på den syrlige, fyldige saften. Det eneste som kunne leske oss i heten i Brunete. Jeg er ikke tørst nu, men det er som om tanken på den saften fremkaller tørste og … lengsel. Å, det å være appelsin helt og holdent. En appelsin tørster ikke. En appelsin kjenner ikke til krigens realiteter. Den er appelsin til det siste, til mitraljøsene og granatene fler25

rer opp lunden. Jeg har appelsiner i sikte. Det andre, det med krig og knuste drømmer, må vike et øyeblikk. Jeg lar det i bero, et øyeblikk.

Fravær. Rekonvalesens har med fravær å gjøre. Smerten, sykdommen viker, nydelsen må vente. Appelsinen vil være uoppnåelig ennu en lang stund. Ikke alene fordi den ikke er moden. Men jeg er på streng diett. Den sjokoladen, for eksempel, den skulle jeg aldri spist. Jeg kastet opp i dølgsmål. Ellers fryder jeg meg over det som ikke lenger er. Borte er smerten, borte er frykten, borte utøyet, lus og fluer, dritten som lå overalt efter noen dager i skyttergravene. Men hva skulle vi gjøre? Det finnes ikke water closets ved fronten. Ikke engang generalene har tilgang til water closets ved fronten. Borte er raseriet, borte skuffelsen og bitterheten. Tomheten inni deg er av det gode, sier jeg til meg selv. Er alt ideligen tomhet? Ja, sier jeg. Det er den som utgjør min glede. Det tomme liv. Og far sa til meg en gang: Du kommer naken inn i livet, du går naken inn i døden. All verdens rikdom hjelper deg ikke når du står foran dødens port. Jeg har stått ved den porten. Jeg var en tom bankkonto. (Det er en talemåte jeg har fra mor. Hun var, tro det eller ikke, bankfunksjonær før hun ble prostinne.) Mitt forråd av tanker og tro og kunnskap hadde jeg lagt fra meg, jeg hadde lagt fra meg mitt gevær og min vandringsstav, mitt yttertøy hadde jeg hengt fra meg i entreen, slik man gjør når man trer inn i en fremmed stue. Og da især!

Jeg ble kalt tilbake ved noe jeg selv mener må være en misforståelse. Galt eller riktig, jeg reddet skinnet. Fra 26

mitt nye platå ser det mørkt ut. Jeg var kommet for tidlig, jeg var ubuden. Jeg skulle ikke vært der. Men også her, her på denne terrassen, her i denne krigen, som ikke lenger er min krig, er jeg en uvedkommende. Jeg har intet her å gjøre lenger, mitt ærend er forbi, jeg er satt til side.

Derfor griper jeg tak i det som bys meg av trøst og forbigående gleder. Ta denne sjokolade (som dessverre ikke bekom meg vel), ta disse mange tusen appelsiner som jeg nyder synet av, men som jeg nok aldri, det har jeg erkjent, vil få anledning til å smake. Jeg er hjemme i Norge når de er modne. Men slik forløper mine timer og dager. På en måte er jeg ved veis ende. Så er jeg allikevel til stede.

Men like lett, like forbigående, like lite nærværende som disse mine gleder.

Brått blir vi minnet om krigen. Det arbeider to eldre nonner ved sykehuset. De kom hit fra et kloster som ligger bortgjemt oppe i fjellene. De utfører sin samaritantjeneste hinsides fornuften. Jeg har ennu ikke hørt dem si et ord om politikk. Vet de hvilken krig dette er? Vet de hvilken side de er havnet på, uforvarende? Vet de at de røkter sin dont på feil side? Vet de at de går djevelen til hånde? De røkter sin dont, dag som natt, innbitte og tause. Jeg har aldri opplevet maken.

Men det som er av det gode skal ta slutt. En dag kjørte det opp en lastebil foran sykehuset, en svart lastebil påsmurt de velkjente bokstavene POUM. Når disse initialer dukket opp, da skulle vi være ytterst vaktsomme.

Man skulle ikke innlate seg med POUMister. Man kunne ikke vite hvor man hadde dem. Ut av lastebilen sprang det 27

to muntre menn i full krigsmundur. De svinget med hver sin pistol. Den ene lot det falle et skudd. For å påkalle oppmerksomhet. Alle, alle som kunne krype og gå var ute på terrassen for å ta de to gjester nærmere i øyensyn. Men på behørig avstand. For dette var karer som ikke vek av veien for hvem det skulle være. De var glade og fryktløse.

De var anarkister ute på autonomt oppdrag. De var livsfarlige! Vi forstod straks hva det uventede besøk gjaldt.

Dette var karer som skilte klinten fra hveten. (Hadde jeg ikke selv en gang fått erfare dem på kroppen?) Ingen fraternisering kom på tale. Den ene av de to hadde tatt seg inn i sykehuset. Straks var han ute igjen, nu ledsaget av våre to nonner. Jeg vil ikke si at han slepte dem efter håret, men det var ikke meget om å gjøre. De ble halt ut på plassen og dyttet opp på lasteplanet. Vi så dem gjøre korsets tegn. Vi så dem be en taus bønn. Skjønte de hva som skjedde dem? Vi rakk ikke å takke dem. Vi fikk ikke engang sagt adjø. Måtte Herren se til dem, for vi var unnfalne. De to anarkistene smilte og spøkte. Det er lite jeg forstår av det spanske sprog. Men jeg er hellig overbevist om at de lot obscøniteter hagle over de to arme nonner.

De krøp sammen, holdt seg for ørene. Bleke som lik. Og vi visste det. Snart skulle de være lik. De ble kjørt avsted, og det å bli med på kjøretur, det var en eufemisme. Man ble kjørt avsted for å bli skutt. Særlig var denslags kjøreturer hyppige i Madrid. Ja, det var en tradisjon. Det var slik man tok sine fiender av dage. Det var en måte å drepe på. Og slik kom de to nonner til å bli tatt av dage.

Farvel tjenerinner, farvel trøsterinner, farvel helgeninner.

28

Dere så til oss. Vi visste hva som kom til å hende dere og vi kjente dere ikke.

Som vi skjemtes. Men hva kunne vi oppnådd? Skulle vi fortelle de to anarkistene at krigen egentlig er forbi. Den er tapt. Legg våbnene ned. Vend hjem til familien. Kanskje de visste det. Kanskje de tenkte slik: «Det gjelder å anstifte så megen ulykke som mulig, innen det er for sent.

For snart er det vi som skal bli med på kjøretur.» Kanskje de tenkte slik. Der de kjente desperasjon, der kjente jeg resignasjon. Det var ingen fremtid for de to i det Spania som nu åpenbaret seg. De var allerede døde. Ja, jeg er defaitist. Og jeg priser min lykke. Jeg er heldigere stillet enn den spanske anarkist. Jeg kommer til å unnslippe.

De må bli. Det gjelder å komme seg vekk i tide. Det er ikke comme il faut å gi uttrykk for defaitisme. Jeg tenker en formastelig tanke: Finnes det noen, finnes det virkelig noen, enten de er sosialister, kommunister eller anarkister, som ikke i dag, innerst inne, vet at krigen er tapt. For denne gang, det bør tilføyes. Å si, slik det stadig sies, at vi ennu kan vinne denne krigen, det er å lyve. Før holdt de saken, det blankpussede ideal, opp for oss. Nu holder de en løgn opp for oss. Vi som en gang var så seiersvisse!

Det fantes ingen brist i oss! Og nu (jeg snakker for min egen del) er det tomhet tilbake.

Men var jeg ikke harm da de to nonnene ble hentet? Jeg var så harm at jeg trosset legens ordre. Jeg gikk en lang tur i appelsinlunden. Det er visst ennu en rest av liv i meg. Å, jeg var ofte harm i min ungdom. Mitt sinne var ikke til å styre, sa mor. Den gang kunne en bagatell vekke min 29

harme. Jeg tok tidlig politisk standpunkt. Jeg var skråsikker i mine analyser. Nåde den som var uenig med meg, jeg slo neven i bordet. Et ord i utide, jeg frådet. Jeg firet aldri. Hilmars harme ble et begrep i Svolvær og Kabelvåg. «Harme Hilmar,» kunne de si i diskusjonens hete.

Jeg tror de lo av meg bak min rygg. Brødrene mine hadde meg til beste. De kunne være ubarmhjertige. De skjulte ikke sin latter. Mor, derimot, hun lot seg terge. «Dra til Moskva,» sa hun en gang til meg. Da var det snakk om dette mannfolket Mussolini som fikk Italia på fote. «Dra til Moskva, så kan du se hvordan de har det der. Jeg skal betale togbilletten.» Den reisen ble det ingenting av.

Jeg besværet omgivelsene med mitt temperament og min standhaftighet. Jeg besværet meg selv. Men jeg ser ikke bort fra at det nettopp var standhaftigheten som bragte meg til Spania. Det ble ikke Moskva. Det ble Madrid. (Ja, jeg har vært i Madrid.) En gang raste revolusjonen i mitt indre. Jeg er blitt et mildere menneske. Far, når du treffer meg igjen, da er jeg viss på at du kommer til å si: «Se så saktmodig Hilmar er blitt.»

En bør er blitt løftet fra mine skuldre. Turen i appelsinlunden var vederkvegende. Endelig skjer det ingenting mere. Det som betyr noe er luften vi puster i, maten vi spiser (fortsatt suppe, dessverre, for mitt vedkommende), og vinen vi drikker (med måte for mitt vedkommende), (vin er vi aldri opprådd for). Av og til ankommer en ny kontingent sårede soldater. Det er det nærmeste vi kommer krigen. Appelsintreet der er nært. Krigen er fjern. Påminnelsene er få. Jeg prøver å ikke ta notis av flyduren 30

lenger. Men de to anarkistene, for eksempel. De forstyrret freden i appelsinlunden. Å, de bandittene!

En ny påminnelse. Vi får aldri være helt i fred. I dag kom det en ung kommissær til sykehuset. En ærlig optimist. Rett fra Moskva, uten tvil. Han besøkte oss, sa han, for å høste kunnskap. Han var uprøvd som en jomfru.

En sann novise. Og rett-troende. Hos anarkistene hadde troen hardnet til. De tok den med seg i graven. Denne kommissærens tro var myk og medgjørlig. Han var uferdig. Han visste ikke bedre. Og han skulle stive opp troen blant de syke og døende og desillusjonerte. Trodde han at vi skulle vinne krigen. Trodde han virkelig, virkelig! at krigen kunne vinnes. Eller lot han som han trodde. Noe sier meg at denne kommissæren ikke var durkdreven.

Han var ærlig. «Kamerater,» sa han, «fatt mot. Opp med humøret, leve partiet.» Og det var ved det ordet: partiet, jeg resolutt reiste meg fra benken vi satt på, jeg tvang ut av meg en kraftig vind (som ingen kunne unngå å høre, for derefter å beklage det inntrufne, «Nu blir det visst uro i Kreml,» sa jeg). Jeg skyldte på såret selvsagt, og den post-operative tilstand, det var visse funksjoner jeg ikke var herre over, og siden jeg tydeligvis var til gêne, skulle jeg fortrekke umiddelbart, så vendte jeg meg rundt ved utgangen og gav den unge kommissær disse ord til trøst og oppmuntring: «Det er korrekt det du sier. Det er innlysende korrekt. Og er det ikke korrekt, så skal det bli korrekt. Du er Gud og dine ord skal bli sannhet.»

Kommissæren fortsatte å snakke som om episoden ikke hadde funnet sted. Fienden hadde makten. Vi hadde 31

ordet. Fienden seiret. Vi hadde ordet. Ordet Parti kom til å overleve. Og her kan jeg ikke dy meg for å bidra med en liten blasfemi. Mot Gud? Nei, mot partiet. Partiet er partiet, om så alle medlemmer er borte og døde. Ordet kom til å overleve. Det var mere enn ingenting. Mere enn ingenting. Det var en betryggende innsikt. Vi var så godt som døde, men vi hadde ordet. Noen minutter senere hørte jeg klappsalver der innefra og en dessverre nokså spinkel avsyngning av Internasjonalen.

Ordet skal bestå, uberoende av meg. Er mitt legeme lenger noe verdt. Jeg har gitt min helse, min forstand til det ordet. Jeg er ferdig og oppbrukt. Jeg er en ting som noen har benyttet en gang og så kastet fra seg i grøftekanten, som en utgått sko, eller et rustent ur. Apostaten Hilmar Iversen står under Spanias himmel og konstaterer uten bitterhet: Selvom jeg blir borte, så vil ikke den stjernen der oppe slukne. Selvom jeg mister troen, så vil ikke partiet slutte å bestå. Og forstå meg: For en inntil nylig nokså intransigent kommunist var dette bitre tanker. Partiet forlater ikke meg. Jeg forlater partiet. Josef, Josef, kom meg til unnsetning. Kommissæren der inne duger ikke.

Ikke før hadde jeg bedt denne bønn, inni meg, før kommissæren stod ved siden av meg. Foredraget var over. Jeg lot som intet. Jeg grep hans hånd og beklaget nok en gang det inntrufne. Så la jeg min venstre arm om hans skulder og jeg dreiet ham rundt slik at han vendte sitt ansikt mot øst, mot havet under oss og bortenfor åsene, og jeg spurte ham: 32

– Vet du hva du skal gjøre den dag du taper din tro?

– Hvilken tro?

– Den tro du nettopp gjorde rede for på en så overbevisende måte. Troen på partiet. Troen på saken. Troen på det klasseløse samfunn og grønne lunder.

– Jeg taper aldri min tro.

– Men om det verste skulle skje, at en dag et såkorn av tvil skulle slå rot i ditt hjerte og i din tanke og du uforvarende kom til å spørre: Er vår vei den rette? Eller, er historien på vår side? Min bror, min venn, min kamerat, jeg spør deg, vet du hva du da skal gjøre?

– Nei. En skygge viste seg i hans blå blikk, blått som himmelen og havet. Og en usynlig rynke tegnet seg på hans fine panne. Hadde jeg sådd det såkornet?

– Men si det.

– Da, sa jeg, da skal du dra avsted, mot øst, mot øst.

Ikke til Moskva, men til det herlig skimrende hav. Der, i det evig uforanderlige hav, der skal du finne trøst.

Og jeg knuget hans skulder og presset min munn mot hans glatte, uprøvede panne. Jo, jeg brøt kodeksen. Det sakk i den unge mann. Det hadde han ikke ventet. Så lett det var å velte bygningen. Så lett å rokke ved dialektikken. Han rev seg ut av mitt grep og fór bort til hospitalets overlege, som hadde stått og sett på oss. Overlegen kom meg til unnsetning. Han gjorde en talende bevegelse med pekefingeren mot tinningen. Jeg mener sogar han sa: «trepanert». Og den unge kommissær kom bort til meg etterpå, han gjorde det, og ønsket meg god bedring.

33

Er det tre uker siden nu at jeg våknet til bevissthet i hospitalets kjeller? Det er et spann av tid i mitt liv som på det nærmeste er blitt borte. Jeg tenker ikke på dagen i dag.

Nu er jeg nærværende, nærværende som aldri før. Jeg tenker på døden, min nesten-død. Mitt liv ble borte. For å si det slik. Det ble borte i det øyeblikk en kule rammet meg i maven og jeg falt omkull under et oliventre. Nei! Det var blant vinranker. Men det var vest for elven Ebro. Jeg ble funnet. «Men det er jo Hilmar!» Og jeg ble båret i sikkerhet. Dette er beskrevet. Men det må utdypes. Jeg prøver å holde fast ved øyeblikket, det øyeblikket som forandret mitt liv, mitt indre liv, som la mine drømmer i ruiner, som var begynnelsen til forandringen. Og det dukker nye billeder frem i hukommelsen, dette garnet, fullt av revner, som har begynt å bøte seg selv. Og nu er jeg ganske ute av stand til å skjelne det drømte fra det virkelige.

Men følgende er drømt: Jeg var blitt bandasjert og gipset, jeg var ubevegelig som en mumie. Og dette er drømmen: Brått fylles teltet (det dreier seg om et provisorisk lasarett) av marokkanske soldater kledt i utrolige marionetteskjørt, de ter seg som syngende og dansende ballerinaer og det fremmede tungemålet smeller i luften. Mørke, glisende hoder med hvite togaer svever under teltduken, det renner blod fra bajonettene. Disse marokkanske marionettene tilhører mitt morfinmareritt. Jeg hadde sett døde marokkanske soldater før, for eksempel ved begynnelsen av Ebro-offensiven. Dette var anderledes. Vi hadde hørt om dem. Det gikk gjetord om deres råskap og villhet og mot. Disse soldatene gjeldet sine fiender, ble det sagt, og 34

gjerne innen de døde, og iallfall mens de døde ennu var varme. Hadde vi ikke sett sporene efter deres herjinger der vi rykket frem. Skrekk og gru. Skrekk og gru. Min manndom er intakt. Og det tar jeg som et ugjendrivelig bevis på at mitt møte med marokkanske soldater ikke har funnet sted. Men hvor begynner mine mareritt? Hvor slutter de? Det jeg husker best, det har ikke skjedd. Det jeg ikke husker, det som er blitt borte, det har skjedd.

Efter intermessoet med de marokkanske soldater er det slutt en lang stund. Da er det hverken drøm eller bevissthet en lang stund. Jeg kunne godt vært død. Det var på hengende håret.

Det var en av mine medpasienter og medpassasjerer (fra toget og ambulansen) som på et senere tidspunkt kunne legge ut om omstendighetene omkring vår ferd fra slagmarken og til feltlasarettet og videre, en som hele tiden hadde vært ved bevissthet, det påstod han selv. Det var ristingen i ambulansen, larmen, den drepende smerten i benet som holdt ham i live (hans ord). Hans venstre ben var blitt amputert, over kneet, uten anestesi, også det påstod han. (Jeg tillater meg å trekke dette siste i tvil. De spanderte morfin på meg. Hvorfor ikke på ham.) Likeledes det han videre forteller bærer preg av overdrivelser. Det hadde vært en halsbrekkende ferd gjennom ville juv, over solsvidde sletter. Ambulansen fór (fór er ordet) av sted med en Fords hastighet. (Det er stadig hans ord jeg gjengir.) Vi hadde tatt oss frem gjennom det terrenget dagen før. Det så ikke slik ut. Befordringsmiddelet var ikke en Ford. Men til min venn: Vi steg opp til fjell, 35

vi fór (fór er atter ordet) ned i daler. Fjellene smeltet og dalene revnet. Vi ble beskutt fra oven, fra siden, bakfra og forfra. Flyene falt over oss. De kom som gresshopper i svermer, og rammet oss med bomber og mitraljøser. Men Vår Herre holdt sin hånd over oss. Innimellom kjørte vi av veien for å finne ly. Innimellom punkterte et hjul. Innimellom ble et vindu smadret. Innimellom kokte motoren. Det kom hagl. Og midt i haglskuren lyn i lyn.

Men vi nådde nøytralt terreng. Vi fant det provisoriske lasarettet. Sannelig hadde det vært en dramatisk og eventyrlig kjøretur. Det har jeg min medpassasjers ord for. Min medpassasjer som dessverre døde kort tid efter på sykehuset her i Murcia. Det gikk koldbrann i såret.

Han kom aldri helt til bevissthet. Han snakket gjennom feberfantasier og,– morfinrus. Stenspruten var mitraljøser. Motorduren en skvadron Heinkelfly. Bakketoppen et svimlende fjell. En grøft en avgrunn. En punktering en eksplosjon. Jeg minnes min avdøde venn med hans egne ord. Han ble igjen i det hinsidige.

Jeg derimot ble hentet tilbake. Til en virkelighet som ikke var til å ta feil av. Hospitalets kjeller. Var det virkelighet? Det var livets vrange og dødens rette. Det var ikke en underetasje, det var en underverden. Forgården til underverdenen, mellomstasjonen. Og jeg kjente en smerte i maveregionen som jeg av en eller annen grunn vil karakterisere som hvit. Det rev og slet i meg. Noe hadde gått i stykker der nede. Jeg var blitt delt i to og sydd sammen igjen. Det var som om noen hadde hugget en øks inn i maven og latt den sitte der. De gav meg morfin. Det er en 36

kunst å være i live. Når du har vært borte fra de levendes land en stund, tar det tid å venne seg til livet. Jeg prøvet å løfte en hånd. Den adlød. Den var min. Jeg la den på brystet, varsomt, jeg kjente den. (Smertene hadde veket, men jeg lot meg ikke bedra av det stigende velvære.) Jeg løftet hånden opp for øynene. Jeg så den! Og smerten i maven, som jeg visste kom til å hugge til igjen, den var min. Det var min smerte. Jeg var Hilmar Iversen, ingen tvil om det. Jeg var av Hilmar Iversens kjøtt og blod. Jeg hadde fått en forsmak på den uunngåelige død. Kommer den ikke nu, kommer den senere. Var det min bestemmelse å dø mett av dage? Morfin fører deg bak lyset. For først og fremst var jeg smerten i maven. Denne smerten, i det øyeblikket, var mitt pant på livet. De døde kjenner intet. Jeg var som skyldneren som fikk sitt pant igjen. Den store pantelåneren hadde miskunnet seg over meg.

Jeg prøvet å se omkring meg. Jeg dreiet hodet fra høyre til venstre, litt opp og ned. Det var ikke mye jeg kunne oppfatte. Jeg befant meg i en lang, bred korridor. Og så ble jeg vár lydene. Et langtrukkent rop kom nede fra den ene ende, det minnet grangivelig om en tåkelur. Fra andre senger kom en dyp, dyp ralling. Nu vet jeg hva dødsrallen er for noe. Eller det siste sukk. Her lå man og døde.

Ved siden av meg satt det én oppreist i sengen. Han snakket, snakket uavbrutt. Det var en tale i villelse. Jeg kjente ham. Jeg husket at han og jeg var blitt befordret med den samme ambulanse. Jeg oppfattet brokker av talen. I to døgn lå jeg og lyttet til ham. Han var ikke iblant oss.

Han dro ikke kjensel på meg. Men jeg satte sammen ord 37

han brukte. Og slik er jeg i stand til å gjengi den ville ferden i ambulansen. Jeg tror ikke den mannen, gutten? (han kunne ikke være tyve år engang) ville dratt kjensel på sin egen mor. Det hadde vært en hasardiøs ferd. Det kunne det ikke herske noen som helst tvil om. Og under et legebesøk hadde jeg den glede å kunne formidle den sykes tale. Heller ikke legen oppnådde å få kontakt med min medpasient. Efter tre døgn tiet han.

Selv hadde jeg det slik: Jeg ble borte og jeg kom tilbake. I takt med smertene. Hver gang jeg våknet til live, var det en bølge som bar meg ut av døsen. Og inn i smertene. Men for hver oppvåkning var det som om bevisstheten grep tak i virkeligheten og ble der litt lenger enn ved den forrige oppvåkning. Ved det fjerde døgnet, jeg vet det var det fjerde døgnet, for tausheten var inntrådt i sengen ved siden av min. Jeg hadde våknet opp og det var stille. Min døde kamerat (jeg tok det for gitt at han var død) var blitt hentet i nattens mulm og mørke. Nu hadde en annen tatt hans plass. Døden gikk sin gang her nede. Å møtes og skilles er vår lodd. Hvis jeg var dikter, ville jeg skrevet noen linjer om livet på vrangen og døden på retten.

Denne gangen ble jeg vekket. Noen hadde tatt tak i hodet mitt og ristet det. Jeg prøvet, prøvet det jeg var kar om, å komme meg ut av døsen. Dosene med morfin var blitt redusert. Og trolig hadde jeg nettopp fått min sprøyte, for det bød visst på store strabaser å få meg våken (jeg mener sogar det vanket en ørefik), og ingen skal få komme og si at jeg ikke anstrengte meg for å 38

våkne, men det var som om de to hodene over meg var ute av fokus. Men jeg hørte dem, eller jeg innbilte meg at jeg hørte dem: – Han her skal opp!

Det var mye som stod på spill. Her nede ble man enten liggende, for å dø. Eller man ble hentet opp til livet. Denne legen dømte meg tilbake til livet. Alt minnet om død her nede. Og jeg hadde ikke lyst til å dø under slike omstendigheter. Ikke under noen omstendigheter.

Livsgnisten var ikke sluknet. Denne legen benådet meg.

Jeg hadde immunitet i underverdenen. Dødens brodd rammet meg ikke. Videre sa den ene legen til den andre: (Han visste ikke at jeg fulgte hvert ord han sa.)

– Du må velge og vrake. Disse menneskenes væren eller ikke væren, det er det vi som råder over. Vi er satt til å sortere. Ta denne unge mannen her … Og han så på meg.

Han så at jeg så på ham. Jeg klarte å feste blikket. Jeg var stiv av skrekk. Hadde han ombestemt seg? Han løftet en pekefinger, beveget den fra høyre til venstre (de døde, forestilte jeg meg, ble båret ut venstre dør. Dem det var håb for kom ut døren til høyre) … fra venstre til høyre.

– Jeg tror, sa han, jeg tror (han dro på det, som han dro på det) at det er håb for han her. Han pekte definitivt til høyre.

Døden er på utsiden av mennesket, jeg var udødelig og ved godt mot. Lyset og livet kalte på meg. Snart skulle jeg tvette meg i den klare luft. En dør lukket seg til, bak meg. Jeg følte meg som, som … gjenoppstanden!

Foran meg er verden entydig. Drømmen er borte.

39

Saken er uforrettet. Men merk dere, hvem det nå enn er jeg deler mine innerste tanker med, jeg slutter meg ikke til de seirende. Jeg har firet flagg. Jeg har intet å kjempe for. Jeg har til fulle fått erfare historiens gjenstridighet.

Det går ikke alltid som det skal.

Jeg har ikke mange dager igjen på La Pasionariahospitalet i Murcia. Det er blitt ordnet med de fornødne papirer. Jeg kan reise. Jeg skal avsted med båt i første omgang.

Og en tidlig morgen. Det var blitt oktober. Og det regnet. Jeg stod på den gruslagte plassen foran hovedinngangen med en slunken berganssekk på ryggen. Nu kunne jeg gå uten store besvær. Men i forståelse med min lege har jeg stokk. En merkelig kjepp, en appelsintregren som jeg selv har skåret av. Jeg tok farvel med leger, medpasienter og kjøkkenpersonale. «Du har vært en mønsterpasient,» sa legen til meg. På en måte var det trist å ta avskjed.

Hvordan skulle det gå med dem?

Jeg forlot hospitalet med en ambulanse. Nu fikk jeg sitte i forsetet. Vi skulle til kysten. Vi nådde Frankrike i båt. Nu sitter jeg i en togkupé. Jeg er på vei til Paris. Konsulatet i Marseille har forstrukket meg med kapital. Jeg reiser hjem. Den trette kriger forlater valen. Er jeg trist?

For min egen del: en stille jubel og lettelse. For sakens del: en nummenhet, en oppgitthet uten grenser. Jeg har noen grønne appelsinkart på bunnen av sekken. Jeg håber jeg er hjemme til jul.

40

for en måned siden døde josef stalin. det ville ikke ligne Hilmar Iversen å la en slik nyhet gå innpå seg.

Men i dag ble jeg bragt ut av fatning. Står det ikke i avisene at filmen «Klokkene ringer for deg» ikke vil bli vist i reprise? Det ville være en fornærmelse mot Franco!

Filmselskapet Paramount holder filmen tilbake fordi den kunne støte en vennligsinnet stat! Jeg husker godt den filmen. Den ble vist i Oslo rett efter krigen. Gary Cooper (dessverre ikke min gode venn Errol Flynn) spiller hovedrollen som universitetslæreren og dynamittarden Robert Jordan, og forfører den underskjønne Maria (forøvrig spilt av Ingrid Bergman, skjønnheten og uskylden i egen person) med en selvfølgelighet og autoritet som kun kan forekomme i en verden av pappmaché. Like meget beveget av minnene om filmen som indignert over nyheten om at filmen nektes vist på ny, har jeg funnet veien opp på et loft i en bygård (Ullevålsveien nr. 37, nedenfor St. Hanshaugen). Der oppe, i en kartong med papirer, avis41

utklipp, fotografier, finner jeg igjen den kladdeboken jeg benyttet på La Pasionaria-hospitalet for femten år siden da jeg nedtegnet mine opplevelser i den spanske borgerkrig. Kartongen befant seg nøyaktig der jeg hadde satt den en aprildag i 1940. Innerst i loftsboden. Det var den dagen Oslos innbyggere plutselig fant det for godt å forlate sin by, det var den dagen engelskmennenes bomber skulle falle over skyldige og uskyldige, på deg og meg, på den tyske soldat og den skremte borger. Bombene skulle falle tett som hagl og slette oss vekk fra jordens overflate.

Jeg ble igjen i byen. Jeg som hadde tilbragt et døgn i Madrid sommeren 1937, visste hvordan man skulle te seg i en by som blir bombet. Jeg kunne sagt til de flyktende Osloborgere: Ikke et hår skal krummes på deres hoder. Gå ned i kjelleren. Gå ned i undergrunnsstasjonene. Dra opp på Ekeberg. Ta en tur i Frognerparken. Men hvem var jeg som skulle si det? Hvem var jeg som skulle stille meg opp i Trondhjemsveien og stanse den skrekkslagne, flyktende horde? Jeg forholdt meg i ro den minneverdige aprildagen. Jeg fant veien til nettopp dette loftet i Ullevålsveien.

Der stakk jeg unna disse papirene, som jeg fryktet kunne bli kompromitterende. Det var forøvrig min grandtante som eide den gården. To ord om henne før jeg fortsetter beretningen om mitt makeløse liv.

Makeløst er jo ethvert liv. Og mindre makeløst enn mitt var neppe min grandtantes. Også hun holdt hodet bemerkelsesverdig kaldt den dagen. Hun var gammel og ærverdig og ville heller avslutte sitt liv med et smell enn å stryke til skogs sammen med hopen. Hun, som inntil den dagen 42

neppe hadde satt sine ben i en skog. Og neppe siden heller. Ingen kunne uttale ordet Nordmarken med en slik forakt som hun. Nei, den dagen satte hun seg på en benk i Slottsparken. (Slottsparken var nok det nærmeste hun kom naturen, beliggende som den er mellom hennes hjem i Ullevålsveien og Chat Noir – der hun forøvrig hadde sin arbeidsplass som husdikter, fruen var dikter – og Theatercaféen der hun pleiet omgang med sine noe ringere kolleger. Som den arme Sigurd Hoel, han som ikke var urban, men kom fra de dype skoger. Jeg tror det er Nicolette, altså min grandtante, Nordahl Grieg så omsvøpsfritt omtaler i sin bok «Ung må verden ennu være», i en scene fra nettopp Theatercaféen.) Jeg rakk aldri å spørre ham om det. Jeg rakk aldri å spørre min grandtante om det. Nicolette var forøvrig hennes «nom de guerre». Iallfall satte hun seg på en benk i Slottsparken for å bivåne verdens undergang (hennes ord). Hun ønsket å dø med sin by. Hun hadde sittet en stund ved Gardens vaktstue, da noen tyske soldater kom løpende. En bataljon soldater, sa min grandtante, hun var ikke fortrolig med militær terminologi. Da var det at en av soldatene mistet termosen sin. Hun siktet til den metallboksen de stridskledte tyske soldatene bar i bandolæret. Høflig som hun var, gikk hun bort og plukket opp det hun antok var en termos. Da sto det brått en tysk soldat over henne. «Bitte Frau, möchte ich meine Handgranaten zurück haben.»

Det sa han ifølge grandtante. Og grandtante lo sin varme latter, varm av portvin og kake. Hun overlevde krigen.

Hun døde først i fjor.

43

Hva jeg selv gjorde under krigen? Jeg ber om forståelse når jeg sier at krigen var over for mitt vedkommende. Jeg var ikke sen om å komme meg til Sverige.

Det var altså på min grandtantes loft at jeg gjemte vekk kartongen med kompromitterende papirer. Der lå også min tapperhetsmedalje. Der lå også en seddel, selve seddelen, to og en halvpesetasseddelen. Mine dyrgriper fra borgerkrigen. (Nå henger begge deler på veggen i min hybel i Deichmansgate. En idrettsmann omfatter neppe sine medaljer og laurbærkranser med større kjærlighet enn jeg mine to dyrgriper.) Men nå skal det dreie seg om kladdeboken med de stive, sprø, gulnede ark. Jeg bladde forsiktig. Papiret var som flatbrød, nesten. Og i lyset fra en 25 watt-pære forsøker jeg å tyde min egen skrift. De grove, grå blyantstrekene er nesten ikke til å skjelne. Men jeg leser min egen skrift. Bemerkelsesverdig tydelige er de minnene som er knyttet til denne nesten usynlige skriften. Mine egne minner. Min egen skrift. Jeg trekker opp skjorten og studerer arret, et krater, på mageregionens venstre side. Mitt Ostrolenkas merke! Bemerkelsesverdig tydelig er minnet om sjokoladen. Bemerkelsesverdig tydelig minnet om den grønne appelsinlunden. Bemerkelsesverdig tydelig minnet om hvordan jeg dagen før avreisen plukket med meg appelsinkart fra Murcia. Jo, jeg rakk hjem til jul, året 1938. Og jeg kunne dele ut appelsiner til mine himmelfalne brødre og søstre, én til hver. De var da blitt modne. Også mor og far fikk hver sin. Så viste det seg at jeg hadde en appelsin for lite. Ikke slik å forstå at jeg avsto fra min. Jeg hadde rett og slett tatt med én 44

for lite. Ingen skal komme og si at Hilmar Iversen er av en generøs natur. Desto mer fortjenstfull var min handling. Alle fikk appelsin. Bortsett fra giveren. Det kostet.

Det kostet.

– Dere vet det, sa jeg, nede i Spania spiste vi appelsiner hele tiden. Ja, ofte fikk vi ikke annet å spise enn appelsiner. Dere vet det, sa jeg, der nede vokser appelsinene på trær. Akkurat som epler. Det er bare å forsyne seg. Tro meg når jeg sier at jeg er lei av appelsiner. Det ble for mye appelsiner i lengden. Så dere skal ikke synes synd på meg. Bare spis appelsinene dere. Dessuten hadde jeg ikke plass til flere i sekken.

Dette var julen 1938. Nå er det våren 1953. Ennå har ikke appelsinene kommet til Norge. Den forjettede frukt.

Når noen spør meg hva i all verden jeg gjorde nedi Spania (borgerkrigen er kommet i skyggen av verdenskrigen), så forteller jeg om disse appelsinene. Hvordan var det der nede egentlig? blir det spurt. Og jeg: «Der nede vokser appelsinene på trær, jeg farer ikke med eventyr, der nede spiste vi appelsiner til og med til frokost. Ja, når vi lå i våre skyttergraver og var sultne og tørste, da var det bare å strekke en hånd i været og plukke seg en appelsin.»

Nå bor jeg altså på en hybel i Deichmansgate. Med do (water closet) i kjelleren. På den andre siden av gaten ligger Møllergaten skole. Nettopp nå marsjerer Møllergaten skoles musikk-korps forbi. De øver seg til 17. mai.

Endelig har jeg oppnådd det jeg så lenge har traktet efter.

Jeg har fartet og flakket om i verden. Nå har jeg funnet trygghet og fasthet. Vanen bestemmer mitt liv. Seks 45

dager i uken sover jeg til kl. 06.30. Klokken 07.30 forlater jeg min hybel. Klokken 07.45 er jeg på plass i arkivet. Klokken 17.00 forlater jeg arbeidet. Og en halv time senere inntar jeg min middag på Dampkjøkkenet. Klokken 18.30 sover jeg middag. Klokken 19.30 går jeg aftentur. Lørdag kveld hender det at jeg er på møter i partiet.

(Der går det sannelig for seg om dagen!) På søndager sover jeg til klokkene i de omkringliggende kirker vekker meg med sine drønn. Hvis du tegner en hektagonal med hjørner ved Jakobskirken, Trefoldighetskirken, Sankt Olavskirken og Gamle Aker kirke, da blir min hybel liggende i hektagonalens midte. Er det så rart at jeg av og til våkner om søndagen og tror jeg befinner meg i min barndoms værelse i Prestegården. Like utenfor mitt vindu strakte Vågan kirke sitt spir inn i himmelen.

Men nå, hvis du har sett en ensom og trett mann sitte på trappen utenfor Deichmanske bibliotek for eksempel en mild kveld i mai og røyke og eventuelt lese i en bok eller skue ut over Empirekvartalet som nå står for fall (syrinene blomstrer) , da kan du være sikker på at det er meg.

Hvis du har sett en mann på Eldorado kino, gjenkjennelig fordi han alltid sitter ytterst på benkeraden, om han så er alene i salen (for dersom det skulle bryte ut brann, er han den første til å komme seg i sikkerhet; en foranstaltning krigen lærte ham å ta), det er meg. Hvis du ser en mann vandre langs grusgangene på Vår Frelsers Gravlund en søndag formiddag (hver eneste søndag formiddag, det er det første han gjør efter å ha spist frokost), kanskje med nesen i en bok, og med overkroppen umer46

kelig bøyd mot venstre, igjen er det meg. Det jeg vil ha frem er: Efter tryggheten og fastheten, er det én ting jeg har lært meg å sette pris på. Og det er vanen.

Mitt partimedlemskap er intakt. Jeg har min arbeidsplass i partiet, nærmere bestemt i partiets arkiv. Det er et arbeid som byr på gjentagelsens glede. Vanen er blitt mitt vesen. Jeg er redd også mitt medlemskap i partiet er blitt vane. Er det ingenting igjen i meg som kan minne om engasjement? Hvis du for eksempel lurer på hvor jeg befant meg kvelden den 28. oktober 1949 da Peder Furubotn (en mann som har forundret meg meget), da han av sine nærmeste ble omtalt som den største forbryter historien kunne oppvise, en imperialistlakei, og sist, men ikke minst, en trotskist! (Retorikken hadde beholdt sin kraft.) Jeg befant meg i min seng. Jeg burde vært indignert. Selvom mine og Peder Furubotns veier aldri var de samme. Det var bare da partiets formann Emil Løvlien noe senere omtalte sin gamle partifelle som forhenværende gestapo-agent at jeg tok bladet fra munnen og utbrøt: «Men det kan da ikke være mulig.» Det ble sagt under en diskusjon på min arbeidsplass. Og det ble stille. Ikke bare hadde Hilmar Iversen sagt noe. Men han hadde kommet med noe forvorpent tøv. Jeg måtte da vite – Og jeg fikk vite. Men inni meg var det fortsatt en røst som sa: «Det kan da ikke være mulig.» Tvilens herolder hjemsøkte meg. Den replikken var nære på å koste meg mitt medlemskap i partiet.

Ingen norske kommunister hadde det godt det året.

Eller kanskje noen nød situasjonen. Emil Løvlien for 47

eksempel. Det var iallfall urolige tider. Og burde ikke disse hendelsene også berørt meg. Burde ikke jeg også, når status ble gjort opp på dommens dag (en dag alle i partiet innså var nær forestående), frykte utstøtelsen.

Burde jeg ikke med nebb og klør kjempe for det jeg trodde var den rette vei. De lot meg være i fred. Jeg var ikke lenger den som hisset seg opp unødig. Av og til lurer jeg på om det egentlig var det skuddet under Ebro-offensiven som gjorde det av med min strålende drøm. Jeg lurer på om det ikke var det granatsjokket jeg pådro meg under kampene ved Brunete som en gang for alle lamslo meg. Når det røyner på, da trekker jeg meg tilbake.

Legen i Cueva de la Potita mente det var en form for selvbeskyttelse, helt naturlig for en som hadde granatsjokk.

Ta aprildagene i 1940, for eksempel, jeg møtte invasjonen, jeg møtte bombetruslene med … stoisk ro. Og i 1949, i Oslo, da invektivene og beskyldningene slo frem og tilbake som uberegnelige kastevinder mellom personer og fraksjoner, og det med en kraft som fikk ordbruken i Spania-krigen til å fortone seg som saklig meningsutveksling i sammenligning, da søkte jeg ly. Var det feigt?

Jeg ble ikke smittet av det tiltagende hysteri som kulminerte med Peder Furubotns eksklusjon, Emil Løvliens forherligelse og Johan Strand Johansens nervesammenbrudd. Og i denne opprydningen, forvirringen om man vil, var det ikke kun snakk om eksklusjoner, her ble det også truet med likvidasjoner. Det gikk rykter om at den tidligere ambulansesjåføren fra Spania-krigen og partisan fra okkupasjonen, Asbjørn Sunde, atter hadde pusset 48

sine våpen og gikk rundt i Oslos gater med en stengun under frakken. (La meg tilføye, for ordens skyld, at det ikke var Asbjørn Sunde som befordret meg i ambulanse den junidagen i -38. Ifølge hans bok «Menn i mørket» var han da allerede tilbake i Norge.) Nok om det. Men var det feigt av meg, i den gitte situasjon, ikke å tone flagg?

Jeg holdt min troskap og min tvil for meg selv.

Det var urolige tider for norske kommunister. Det var urolige tider for kommunister over hele verden. Det indre partioppgjør var svært nok å leve med. I Arbeiderpartiet begynte de jo å svinge pisken over oss. Våre tidligere kamerater. Skulle ikke vi, kommunister og sosialister, gjenoppbygge landet i samdrektighetens ånd? Det var ikke så lenge siden det ble sagt. Einar Gerhardsen tok de ordene i sin munn. Nå øste han edder og galle utover oss. Vi var femtekolonnister. Vi var den indre fiende. Så er det rart at det rablet for enkelte? Når det ikke rablet for meg, skyldtes det muligens en viss forherdelse.

Jeg beholdt mitt medlemskap i partiet. Men jeg brautet aldri med det. Jeg kom ikke til Moskva. Det var jeg ikke god nok til. Gad vite om jeg noen gang vil bli innvilget visum. Forherdelse er ikke ordet, apati er ordet. Kall meg trotskist, kall meg femtekolonnist, samme for meg. Men er det en ting jeg ikke er, så er det glødende kommunist.

Det eneste som kan bringe meg ut av fatning er å bli påminnet om krigen, min krig, den spanske borgerkrig.

Og det at filmen «Klokkene ringer for deg» ikke skulle vises i reprise! Jeg ble indignert. Mor ville sagt: «Skandaløst!» Like fullt hefter det noe fiktivt ved fil49

men. Det hefter noe fundamentalt fiktivt ved historien om den krigen. Den historien er frynset. Noe ved den krigen tåler ikke dagens lys. Den er blitt til gjetningenes, formodningenes og de motstridende sannheters krig. Det er noe forkjært ved alt jeg leser om krigen.

Den er blitt de andres krig. Det er mens jeg blar gjennom de gulnede arkene at denne følelsen kommer for meg: Jeg er blitt frastjålet en dyrekjøpt erfaring, en selververvet innsikt. Min krig «er kommen paa lallende Tunger i Mode». – Jeg var den mer eller mindre integrerte kommunist, den mer eller mindre intransingente kommunist.

Nå er det så vidt mitt verdenssyn henger sammen. Hvis jeg skal sammenligne meg med noe, så må det være med et av de utbombede husene jeg så i Madrid da jeg var der på permisjon et døgn i august 1937. Fasaden var revet vekk. Men innenfor det som hadde vært en fasade, der kunne man etasje for etasje, værelse for værelse, rekonstruere livet. Der hadde kjøkkenet vært. En utslagsvask hang efter rørene. Der hadde de vasket opp efter middagen. Der hadde stuen vært. Et spisebord sto på kanten av et halvt gulv, et skap var falt overende. Der oppe i en trappeavsats var det festet en sykkel på en krok. Og der hadde soveværelset vært. En revnet madrass lå over sengegjerdet, et klesskap var revet opp, på døren, skapdøren, så vi restene av et knust speil, men der! over sengen hang det fortsatt et bilde av Jomfru Maria. Det var helt. Det hang ikke engang på skjeve. Det hang der som om bomben aldri hadde falt. Det hang urokkelig fast. Slik forholder det seg med meg. Veggene inn til mitt indre har 50

rast sammen, men innerst inne henger det et bilde som fortsatt er urørt, det er ingen Jomfru Maria på det bildet.

Ingen Jesus. Men en Josef. Og tro nå ikke at jeg snakker om far til Jesus. Skjønt min Josef var også en tømmermann. Den største av dem alle. Josef Stalin. Så er det sagt.

Så vet dere hvor dere har meg. En ting skal straks anføres: Det mennesket har voldt meg meget ondt, ufattelig meget ondt. Og bildet av ham er kapslet inn i apati.

Jeg har altså ennå ikke fått vasket hendene rene efter den store krigen, min krig, den besynderlige borgerkrigen der hele verden var til stede. Ikke på valen. Men som tilskuere på en gigantisk arena. Det var en krig for delegasjoner, det var en krig for diktere. Fortsatt er det noen som har republikken i hodet. Det var en krig for turister.

Det var en krig for innsamlingsaksjoner. Det var en krig for aviser. Av og til føler jeg at denne krigen er blitt tatt fra oss. Den er blitt annenhånds. Den er kommet på andres hender. På ryktesmedenes, på journalistenes, på den dårlige dikterens, på historikerens hender. Jeg mener det må være lettere for en trett kriger fra den andre krigen. Den var tydeligere. Den fant også sted her.

Men Madrid er en ufattelig fjern by. Den var ufattelig fjern i 1936. Og avstanden må ha skapt en innbildt klarhet. Når jeg leser om min krig, da får jeg lyst til å utbryte: Men det var ikke slik den var! Min krig finnes ikke i historiebøkene. Historikeren kommer til slagmarken når larmen har lagt seg, når piggtråden er rustet vekk, når de døde er blitt kalde, når de dødes ben er formuldet, når minnene er formummet, når livet igjen har for51