©CAPPELENDAMMAS,Oslo2023
ISBN978-82-02-76598-9
1.utgave,1.opplag2023
Omslagsdesign:MagnusRiise Sats:Type-itAS,Trondheim
Trykkoginnbinding:LivoniaPrint,Latvia,2023
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Ogdesomblesettdansende,bleansettforåværegaleav demsomikkehørtemusikken.
Ordspråk,uklartopphav
Detvarjegsomsadetengang.Davisstejegikkedetjeg vetnå.
Nåvetjeghvaondskaper,forjegharstirretdetondei hvitøyet.
Nåvetjeghvadødener,forjegharværtder,ogkjent favntaketavdetkalde,tomme,absoluttemørket.
Nåvetjeghvahåpløsheter,forjegharmistetabsoluttalt, ogdenenestejegharålenemegpåerdenmestsvikefulle ogfarligstepersonenjegvetom:megselv.
Ognårdetfinnesondskap,dødoghåpløshet,mådet ogsåfinnesgodhet,livoghåp,ogsåformeg.Det må !
Unnskyld,dettegårforfort.Lamegtadetfrabegynnelsen.
«JegtrorikkepåGud,jegtrorpåmegselv.»
Jegvarsåflink–jegmenerdet,jegvarskikkeligflink.Jeg lestebøkerførjegbegyntepåskolen,skjøntemattelettsom baredet,ogsyntesalgebraoglikningervarsomenåpenbaringdavilærteomdetpåungdomsskolen.Seneremøtte jegdensammeoppskriftenifysikkensformler,ogskjønte atverdenkunneordnes,forståsogforutsiespåenlovmessigmåte,ataltsomskjeddekunneforklaresmatematisk. Davarjegsolgt.Franåavvisstejeghvorveienminskulle gå:Realfagvarminrettestiherilivet.Forjegelsketorden likemyesomjeghatetkaos,ogherfantjegendeligdetjeg søkte.
Detvarikkebareimatteognaturfagjegvardenbeste, menogsåideflesteandrefag.Jeghadderettogslettlettfor det.
Snartfikkjegerfareatsåntgjørfolkmisunnelige.
Måtendetokmegpå,varåfrysemegut.Ikkealtforsynlig,bareismåporsjoneromgangen,elegantsomenvelkoreografertdans.
Jegskjøntespillet,menkunneikkegjørenoemeddet–vil deikkehadegmed,såvildeikke.Dukanikketvingedeg innivennegjengen,møteopppåfestnårduikkeerinvi-
tert,blimedpåplaneneomrussebussnårkvotaerfull.Er duførstutenfor,erdetkjørt.
Jegsatilmegselvatjegikkebryddemeg.Jeghadde joalleredebestemtmeg:Jegskullepåuniversitetetetter videregående,studerefysikk,boremegdyptnedinaturens tilsynelatendevirvarogavsløredenshemmeligheter.
Hvemgidderåpratemedeisånnei?Hvemplystreretter skolelyset,sendermeldingerdublirliggendevåkenmed hamrendehjerteav,dulterbortidegmedetsmilsomgjør degmykiknærneogfårhendenetilådirre?
Ingen.
Dukanværesågoddubarevil,mengodthardudetikke.
Pådetyngstedageneføltejegmegsåvisketutatjegnestenbegynteåtvilepåatjegeksisterte.Jegvarsomenfigur iendatasimulertvirkelighetderenondkraftstoutenfor ogstyrtealtsammen.Detvarenheltjævligtanke,ogden strammettilenhardknuteimagensomdetvarumuligå løsne.
Nåskaljegikkeoverdrive,forjeghaddedetpåmange måtergreitderjeggikkiminegenverden–ikkebra,men greit.Jeghaddeavfunnetmegmedatjegkomtilåforbli venneløs,atjegaldrivillefåmegkjæreste,atingenvilleha meg.Altså,jegvarikkestygg,jegvarheltvanligoggjorde ingentingforåendrepåakkuratdet.Jegbryddemegknapt omhvajeghaddepåmeg,tokbaredetførstejegfantiskapet.Sålengedetvarrent,passetsånnnoenlundeogføltesbehagelig,varjegfornøyd.Også uten klærvarjegsånn midtpåtreet.Jeghadderiktignokregistrertatnoenavguttenegloddepåpuppenemineismug,somomrestenavmeg ikkefantes.Jegsåimidlertidingenfornuftiåsitteforan
speiletmedsminkesakertilsvarendeetkjemisklaboratoriumforåendeoppsomeiuttrykksløsdukkeitrynet,eller bruketimevisibutikkenepåkjøpesenteretsomdeandre jentenegjorde,kunforatguttenepåskolenskullesynesjeg vardigg.Forhvagikkjegglippav,egentlig?Guttenebrydde segikkeomannetennåsitteforanetellerannetspill,eller snakkeomfotballellerhvordritadevarpåforrigefest.
Flereavdemluktettilogmedvondtbakskyenavgutteparfyme:avtestosteron,gammeltalgogrumpesvette,somom dealdrivasketsegellerskiftetundertøy.
Detvarselvsagtnoenavdemjeglikte,mendelikteikke meg.
Såjeggikkrundtogtroddejegvisstehvordanårene framoveristoretrekkskullebli:ikkemyeåjubleover,men hellerikkenoeågrinefor.
Såfeilkanmanaltsåta.
Livetkanendresiløpetavetfriminutt.Detvarførsiste time,ogpåveitilklasserommetkastetjegetoppgittblikk motværetutenfor.Vårenskullehaværtherforlengst,men utevardetetsnøværsåtettatfolkmåtteholdehånda foranansiktetforikkeåfådesværefnuggeneiøynene. Mankunneknaptseoverparkeringsplassenutenforskolen.
–…fikk6påmatteprøven!
Jegbråstoppet.DetvarnoenavjenteneiB,denandre realfagklassen,somstoogpratetsammen.Jegvissteatjeg varsomusynligfordem,menforsikkerhetsskyldlatetjeg somomjegletteilommeneettermobilenminmensjeg smuglyttettildetdesnakketom.Hallo, jeg varjoskolens besteimatte,ogpåtoppenavdenseierspallenvardetkun romforén,nemligmeg!
Jeghaddeimidlertiddummetmegutpåsisteprøve,og fåttenfluelortaven5-erforførstegangpådetjegkunne huske.Matteni3.klassekunneværelittvrien,jegmåtte innrømmedet,ogjegvarikkevanttilåmåttejobbefor resultatene.Nåhaddejegfåttmegenvekker,ogtidenframovermoteksamenskulleblibruktovermattebøkene,det
variallefallsikkert.IB-klassengikkdetdessutenstortsett middelmådigefjotter,såhvemavdemhaddegreidå…?
–Ogsåhan,da,somer så søt!
Han ?Hallo,en gutt,somhaddeslåttmegimatte?
Jegbegynteåkoke.
–Oi,dererhan!komdetfraenavsminkedukkene.
Medsmaleøynefulgtejegblikkethennes–ogfikkøye pådenfinesteguttenjegnoenganghaddesett.Smilethan haddeommunnenfikkumiddelbartdenhardeknuteni magenmintilåløsne.Istedetkjentejegenrislendefølelse derinne,somomnoelivgivendeogvarmtstrømmetigjennommeg.
Hangikkrettborttiljentene.Jegsnuddemegetterham, sådiskretsommulig.Guttenvarhøy.Svartejeans,svart skinnjakke,eivinrødT-skjortemednoenuleseligebokstaverigotiskskriftpå.Gnistrenderødt,langthårmedkrøller.Slank.Hanbevegetsegroligogselvsikkert,ogminnet megomenavdissehannløvenejeghaddesettpåtv,påvei inniflokkenavventendehunner.
Hanåpnetmunnen,ogenfyldigbassfyltegangen.
Jentenehvintesombarnehageungeravnoehansa.Det varlikeførjeggjordedetsamme.Hanvistenoemed armenesine,ryggetetparskrittmenshanlo–ogstøtterett påmeg.
Jegrødmervanligvisikkesålett,mennåregistrertejeg nærmestipanikkatansiktetmittblekokvarmt.
–Å,unnskyld,sahanoverrasketogsmiltetilmeg.Så, utenforvarsel,tokhanmeglettiarmen.Enelektriskimpuls gikkfrahamogrettinnikjernenavsjelami.Slikføltesdet iallefall–somomnoetokboligikroppenmin,lasegtil retteogstartetmedåtaoverhelemeg.Jegmøtteblikket
hansbareietparsekunder,forjegvilleikkeatøynenemine skullerøpehvasomforegikk.Jegkunnekjenneluktaav ham,ogvisstegodtatdetsomskjedde,barevarrenkjemi. Samtidigmåttedetværenoemer, mye mer,fordetvarså overveldende,somomentsunamiskylteoveraltjeghadde avsanser.Jeghaddealdri,aldriføltnoeliknendefør,ikke inærheten.Nåtraffaltveddenneguttenmegsomenflytendeveggavnoejeggledstilleigjennomogdruknahelti.
–Gikkdetbra?
Jegsmiltepåautomatikk.Nikket.Festetblikketpåmunnenhans.
–JegheterSimon.Ja,jegbegyntepåskolenherbarefor noenukersiden,såjegkjennerikkesåmangeennå.Du er…?
Påandreforsøkadlødstemmenmin.
–Diana,gjentokhanettertenksomt.–Jegharhørtom deg.Sådetersånnduserut…
Ansiktetmittstivnet.Jegfikkikkeframetord.
Såbaregikkjeg.
Jegsattheltfortaptitankenemineitimensomfulgte,og reagerteknaptdalærerensanavnetmitt.
Jegsåmegforvirretrundt:–Hæ?
Hunsukket:–Skal du ogsåslutteåfølgemed,Diana?Jeg giropp!
Bakmeghørtejeghvordanflereavgutteneflirte.
–Sorry,hvaspurteduom?
JeglikteAnne.Hunvarlangtfraverdenskulestelærer, mengjordesittbesteforåpresselitthistoriskforståelseinn ihodettilgjengenjeghaddebakmeg.Detvilleværefeilå siathunlyktes.
–Renessanse,hvabetyrdet?
–Gjenfødelse,svartejegkjapt.–Manvilleopppåantikkensnivåigjen,ikunstogarkitektur,litteraturogvitenskap.
Detkomenironiskjubelfraenavguttene.
–Nettopp,takk,Diana!Renessansentokordentligfart medKonstantinopelsfalli1453,dafolkflyktetfraosmanenesherjinger,tokmedsegdetdeklarteavskriftersomvar blittbevartibyengjennomårhundrer,ogstrømmetførstog fremstinntilNord-Italia.Omtrentpåsammetidoppfant
Gutenbergboktrykkerkunsten,ColumbusoppdagetAmerikaogVascodaGamasjøveientilIndianoentiåretter. Ognåtaraltsådeneuropeiskestorhetstidentil,somskulle formerestenavverden.
JeglukketørenedaAisharakteopphåndaforåprotestere.Forsvanthellertilbaketildrømmenemine,kjentemed forundringhvordankroppenminreagerte,atdetprikket ogkilteimagennårjegtenktepådetsomnettopphadde skjedd.
Samtidigvardetsåbunnløstnedslåendeat jeg,dengrå, ukyssedestreberen,aldrivillefåopplevedetjegønsket.For jegbefantmegienheltannenligaennSimon.
Somregellikerjegbedreatdetringer inn tiltimenennut.
Nåvarjegderimotsjelegladforatdagenvarover.Jegvar denførstesomforlotklasserommet,ogregistrerteikkeat noenløpettermeg,førvedkommendetokmegigjen:–Hei, Diana.Jegbarelurtepå…skaldupårussetreffetpåfredag, eller?
Jegsnuddemeg,medethjertesomalleredehaddebegynt åslåraskere.Ietkort,idiotiskøyeblikkhaddejegtrodddet var ham,mendetvistesegbareåværeGabriel.Humøret dalteumiddelbart.
–Nei,det…passerikke.Sålajegtil,forhøflighetsskyld: –Skaldu?
–Erusikker.Trordet,eller,kanskje,eller…Håndahans strøkrasktgjennomdetmørkehåret.Hansvelgetogsåned påskoenesine.Såvardetsomomhantoksats:–Vildu sittepåhjemover,såduslipperåvassegjennomallsnøen? Jegharfåttlånebilentilmamma.
–Neitakk,jeglikeråfågåttmegenturetterskolen. Klarnehodet,hvisduskjønner.
Jegsåhvorskuffethanble,oghimletmedøynene.Bare fordiviboddeinærhetenavhverandreoghaddegåtti sammeklassepåungdomsskolen,varjegdaikkevennen hans!Detvardetforresteningensomvar.Gabrielvarden stillesteguttenpåskolen.Påetallerannetvisgjemtehan segbort,somomhanhaddefunnetenmagiskoppskrift somgjordehamusynlig.Selvlærernebleavogtilforbauset overåoppdageathanfaktiskvartilstede.Gabrielhadde ikkeværtsånnfør.Påungdomsskolenhaddehanengjeng rundtsegogvarheltvanlig,menpåvideregåendeblehan enannen.Jegvetikkehvorfor.Ogjegbryddemegikke.Jeg tokhamavogtiliåstirreiminretning,ogdetskjeddebåde tittogofteathankomborttilmegogvilleprate,sliksom nå.Jegforsøktealltidåristehamavmeg,forhanvartotalt uinteressant–formeg,ogforalleandre.
–JegsyneslittsyndpåAnne…,begyntehan,menjegavbrøtkjapt:–Du,jegmåskyndemeg.Harnoensomventer, lajegtilforatløgnenskulleværemertroverdig.
Gabrielnikket.Smilteforsiktig. Jegskyndtemegbortfraham.