Henrik Ibsens Peer Gynt er en historie om et langt liv, fortalt på kort tid. Vi følger Peer fra han er ganske ung, til han er en gammel mann. Da Ibsen selv var liten, var han glad i å spille dukketeater. Han likte å gjøre dukkene levende for et begeistret publikum. Allerede som barn ville han fortelle historier. Men en dag klippet noen andre barn av snorene på alle dukkene, bare for å ødelegge. Senere i livet møtte Ibsen mange slike som ønsket å ødelegge, eller kritisere ham for det han gjorde.
Etter mange stykker og mange år i Norge hvor han ofte møtte mer motstand enn suksess, reiste han til Italia. Og utenlands ble han lenge. Mange av Ibsens mest kjente teaterstykker er skrevet i utlandet. Peer Gynt ble skrevet i Italia, både i Roma, på øya Ischia og ved kysten i Sorrento. Med andre ord: Et av verdens mest kjente stykker om en fantasirik gutt som rir på reinsdyr over Gjendineggen, er skrevet i solvarme Italia, med utsikt til vulkanen Vesuv.
Diktet Peer Gynt, som egentlig ikke var ment som teater til å begynne med, ble både rost og kritisert. Noen sa det ikke var ekte dikt. Men Ibsen sa at hvis ikke det var et dikt, så skulle det bli det. Han mente det var folkets mening om hva som var et ekte dikt, som måtte endres. Med først Brand og så Peer Gynt ble Ibsen en stor internasjonal dramatiker, den nest mest spilte i verden, etter William Shakespeare. Det krevde litt forandring, syntes han, så han klippet av seg det store buskete skjegget, kastet den store blå hatten og fikk seg kinnskjegg, dress, flosshatt og hansker i stedet. NÅ kunne han erobre verden.
Kåre Conradi
«Peer, du lyver!»
Det er moren til Peer som roper, og nå er hun ordentlig sint på ham!
Peer har nettopp kommet tilbake fra en fjelltur, uten geværet sitt og med fillete klær. Han stakk av for flere måneder siden, akkurat da moren trengte ham til arbeid på gården.
«Men jeg sa jo at jeg ble angrepet av et reinsdyr!» roper Peer.
Mor bare ler av ham. «Ja visst, ja!»
Han har løyet for henne så mange ganger før at hun ikke tror et ord av det han sier.
Men Peer er god til å fortelle.
«Jeg snek meg på magen med geværet», sier Peer. «PANG! Bukken falt sammen, og jeg trodde jeg hadde skutt den. Men da jeg tok kniven og satte meg over ryggen på den, spratt den opp og låste hornene sine over lårene mine, og så red den i vill fart over kanten av Gjendineggen, med meg oppå! Jeg mistet kniv og slire og gevær! Aldri har jeg ridd noe så fantastisk!»
«Nei, det vil jeg tro», sier mor forsiktig.
«Plutselig fløy en rype opp fra en busk, og skremte vettet av bukken sånn at vi skled over stupet og raste nedover mot vannet i vill fart.»
Mor begynner å bli svimmel av historien Peer forteller.
«Vi raste gjennom tåke og så måker som flakset til alle kanter,
men så oppdaget vi en skygge nede i sjøen. Det var skyggen av bukken og meg som vi så i vannet! Og skyggen ble større og større. Og så: PLASK!»
Mor står helt stille og bare stirrer på Peer. Han har fortalt så levende at hun kan se det hele for seg, og har helt glemt at sønnen er en løgnhals.
«Ja … der lå vi nå og plasket … og så kom vi oss i land på en måte, og jeg dro hjem», sier Peer.
«Men hva med bukken, da?» spør mor.
«Åh, han går der vel enda! Kan du finne ham, så ta ham!»
Mor Åse er helt stum.
«For en lykke at du ikke har ødelagt deg på den turen … at ryggen er hel og at …»
Men plutselig stopper hun og tenker seg om. Peer kan vel umulig snakke sant?
«Å nei, din luring, som du kan lyve! Denne historien har jeg jo hørt før!»
Nå blir mor ordentlig sint. «Dette har jo ikke skjedd deg, du bare fant på så mye nytt at jeg ikke kjente igjen historien!»
«Hvis en annen snakket slik til meg, så ville jeg slått ham», sier Peer.
Men da begynner Mor Åse å gråte, og Peer trøster.
Helt siden barndommen har det bare vært de to. Bestefaren til Peer var rik, og den gangen var gården skikkelig flott. Men Pappa Rasmus drakk og festet for mye, og da han døde, var det ingen penger igjen. Hva gjør man da for å trøste hverandre? Da forteller man eventyr. Om prinser og troll og alle slags dyr og om knappestøpere, og om å røve med seg bruder inn i fjellet.
Men nå har Peer fortalt så mange eventyr at han nesten glemmer hva som er eventyr og hva som er virkelighet.
Mor Åse sukker.
«Du kunne virkelig ha blitt til noe, om du hadde giftet deg med Ingrid som har den flotte gården i nærheten», sier mor.
Da spretter Peer opp.
«Kom, jeg kan jeg gifte meg nå!»
«Du er gal», sier mor, «Ingrid skal gifte seg med en annen. Bryllupet er i morgen!»
«Neida, for jeg kommer jo dit i kveld! Mor, du får sitte på taket av møllen så du ikke stopper meg.» Han løfter moren sin og setter henne på taket.
Og så løper han av gårde mot bryllupet på nabogården.
På gården er det full fest, og alle er kledd i sine fineste klær. Peer er fremdeles kledd i fillene etter fjellturen. Bryllupsgjestene koser seg og ler, og ingen av jentene tør å danse med ham.
Han er altfor vill!
Plutselig står det en lyshåret, ung jente foran ham. Og da er det akkurat som om verden står helt stille. Peer hører ikke lenger de som ler. Han ser bare henne.
Det er akkurat som om denne vakre jenta ser tvers igjennom ham …
«Du er visst den gutten som vil danse?» sier jenta.
«Ja», sier Peer. «Kom så!»
Han griper henne i armen og vil ta henne med seg ut på tunet. Men hun vil vite hva han heter.
«Jeg heter Solveig, hva heter du?»
«Peer Gynt.»
«Å, uff da!»
Da vil ikke Solveig danse likevel, for hun har hørt så mye rart om Peer Gynt.
Peer griper Solveig i armen og truer med å komme til sengen hennes som et troll etter at det er blitt mørkt. Men rett etterpå angrer han seg, og ber henne så pent han kan: «Dans med meg, Solveig.» Det hjelper ikke, og Solveig går vekk fra ham.
«Nå var du stygg», sier hun.
Peer blir stående igjen alene og vet ikke helt hva han skal gjøre. Men så får han høre at bruden, Ingrid, ikke er sikker på om hun vil gifte seg likevel. Da løper Peer bort til henne, lemper henne opp på ryggen og bærer henne med seg. Hun synes det er spennende, og brudgommen blir bare stående igjen.
«Han bærer henne som han bærer en gris!» roper han.
Peer bærer Ingrid vekk fra alt, vekk fra bryllupet og inn i den ville og mystiske skogen. Men etterpå vil han ikke ha henne, og sier at hun kan dra hjem igjen. «Hvor skal jeg dra etter dette?» spør Ingrid. «Så langt du vil for meg», sier Peer.
Hun er ikke som Solveig, tenker Peer.
«Det er en djevel i alle jenter», sier han. «Alle utenom én.»
«Og hvem er den ene?» spør Ingrid.
Det vil ikke Peer si. «Ikke deg.»