Viveca Sten
Hemmelig begravet Oversatt av Kari Engen, MNO
Viveca Sten Originalens tittel: I hemlighet begravd Oversatt av Kari Engen Copyright © Viveca Sten 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 First published by Forum, Sweden. Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden. ISBN 978-82-02-66438-1 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10,2/14,1 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min mor Lisbeth Bergstedt (1935–2019)
Prolog
«Varsko her!» Arbeidsformannens stemme gjallet over Telegrafholmen, og anleggsarbeiderne skyndte seg å søke dekning bak noen furutrær. Den gule gravemaskinen sto klar et stykke unna. Når dynamitten hadde gjort sitt, skulle steinmassene fraktes bort. Om ikke lenge kom førti elegant utformede skjærgårdshus til å stå ferdige på den lille øya rett utenfor Sandhamn. Foreløpig var det imidlertid bare en byggeplass med maskiner, byggematerialer og skrot. Dynamittsalven eksploderte så bakken ristet under føttene. Det øredøvende braket traff trommehinnene før det rullet ut over Østersjøens glitrende vann og gradvis tonet ut. En stor støvsky skygget for solen, og formannen hostet da støvet nådde nesen hans. Han ventet litt før han reiste seg. De lå allerede etter tidsplanen. Det gjensto fortsatt mye før de kunne begynne å støpe og få tak og vegger på plass. Stillheten la seg. Micke, en av karene som nettopp hadde sittet sammenhuket under vernehjelmen sin, stirret på noe gråhvitt blant støvet og pukksteinen. «Norräng …?» sa han og pekte. Arbeidsformannen fulgte blikket hans uten helt å forstå hva mannen siktet til. Så slapp lammelsen taket. «Hva i …?» Han tok et par skritt nærmere. Skjelettdelene på bakken lyste mot ham: Noe som lignet rester av en brystkasse med ribbein som var 7
viveca sten
revet løs. Litt lenger unna lå det en klolignende hånd som manglet to fingre. Han måtte svelge hardt for å holde kvalmen tilbake. «Herregud!» utbrøt en eller annen bak ryggen hans. «Det må ha ligget en grav her.»
mandag 8. august 2016
1
Det var lyden av listende skritt utenfor soverommet som fikk Nora Linde til å våkne. Hånden hennes famlet etter Jonas, men det var tomt på hans side av sengen. Så husket hun at han jobbet, og at Julia var hos farmoren sin. Nora var alene på Sandhamn. Redselen grep henne umiddelbart. Han hadde funnet henne. Hun hadde visst det i flere måneder, at han kom til å spore henne opp. At hun aldri ville slippe unna. Hun hadde hatt mareritt om å stå ansikt til ansikt med Emir Kovač, Andreis Kovačs bror. Det hadde bare vært et spørsmål om tid før han kom til å hevne seg. Nora tvang seg til å åpne øynene og stirre ut i mørket. Soveromsdøren gled noen centimeter opp. En svart skygge kom til syne i åpningen. Alle sansene hennes oppfordret til flukt, men musklene nektet å lystre, enda hun visste at hun ville dø hvis hun ikke kom seg unna. Som paralysert ble hun liggende i sengen, ute av stand til å røre seg eller finne et gjemmested. Ikke engang skrike klarte hun. I stedet stirret hun som hypnotisert på døren. Langsomt åpnet den seg helt, og Emir Kovačs iskalde blikk møtte hennes. Hatet som strålte fra den muskuløse mannen, fikk halsen hennes til å snøre seg sammen. Hun hadde fryktet dette møtet så mange ganger, med hver fiber i kroppen. Kovač hadde på seg svarte skinnhansker. I den ene hånden holdt han 11
viveca sten
noe som glimtet i metall. Nå var han bare et par meter fra sengen, men Nora var fortsatt ikke i stand til å røre seg. Først da han hevet den skinnende kniven, slapp lammelsen taket. Hun hørte seg selv skrike i dødsangst. «Nora!» En eller annen ristet henne i skuldrene. «Du må våkne.» Nora slo opp øynene og stirret rett inn i Jonas’ bekymrede ansikt. «Du drømte igjen,» sa han og trakk henne inntil seg. «Jeg trodde han var her,» mumlet hun mot skulderen hans. «Det var så virkelig.» Han strøk henne mykt over håret til skjelvingen ga seg. Kinnene var våte av tårer. «Det er ingen fare, elskling. Det var bare en vond drøm. Ingen kommer til å gjøre deg noe. Det er ingenting å være redd for.» Nora ristet på hodet i armene hans. Hun visste at han tok feil. De ordene Emir Kovač hadde hvisket til henne den siste gangen de møttes, ga fortsatt gjenlyd inni henne. Uansett hvor mye hun forsøkte, var det ikke mulig å viske dem ut.
2
Kriminalbetjent Thomas Andreasson stirret inn i skjermen på skrivebordet. Innboksen var full av meldinger. Det var den første arbeidsdagen etter ferien, og han burde ha vært uthvilt og klar til å ta fatt igjen. I stedet var det vanskelig å samle tankene. Blikket falt på fotografiet av Elin, som sto ved siden av pc-en. Det var tatt på brygga på Harö nedenfor sommerhuset. Den åtte år gamle datteren hans smilte mot kameraet, og det lyse håret rørte seg i vinden. Før hadde han også hatt et bilde av Pernilla på skrivebordet, men det lå med knust glass i nederste skuff. Resultatet av et raseriutbrudd da livet var på sitt verste, rett etter separasjonen året før. Men det hadde blitt bedre, minnet han seg selv på. Familieterapien Nora hadde overtalt ham til å prøve, hadde hjulpet. Nå kunne han og Pernilla i det minste snakke sammen. Et bank på døren fikk ham til å se opp. «Velkommen tilbake.» Sjefen hans, Margit Grankvist, sto i døråpningen. Selv om hun nesten ikke hadde hatt ferie i juli, var hun likevel brun som en nøtt, og det fikk de mange rynkene i det magre ansiktet til å tre enda tydeligere fram. «Jeg håper du er uthvilt,» sa hun. «Nå drar det seg i gang igjen.» Thomas vred på stolen så han kunne se henne forfra. «Hva har skjedd?» «Det er gjort funn av det man regner med er rester av et menneskeskjelett på Telegrafholmen. Det er vel ute i dine trakter?» 13
viveca sten
Thomas nikket langsomt. Med et sommerhus på Harö visste han nøyaktig hvor Telegrafholmen lå. Det var den langsmale øya rett overfor Sandhamn, den som beskyttet innløpet og havna mot nordlige vinder. En ubebodd øy. «Et menneskeskjelett?» gjentok han langsomt. «Det virker sånn. Teknikerne er på vei dit for å undersøke saken. KSSS bygger nye boliger der ute, og i den forbindelse ble det utført sprengningsarbeid. Da støvet hadde lagt seg, oppdaget de knokkelrester på bakken.» «Hvor gamle?» spurte Thomas. «Det aner jeg ikke.» Margit slo ut med armene. «Du og Aram får dra ut og ta en titt. Jeg har snakket med kystpolitiet. De kan hente dere i Stavsnäs om en time.»
3
Nora lente seg tungt over baderomsvasken. Synet som møtte henne i speilet, fikk henne ikke til å føle seg bedre. Til tross for en hel sommer på Sandhamn så hun trøtt og sliten ut, og kinnene var innsunkne. Femtiårsdagen var bare noen få år unna, og det var svært synlig. Det hadde tatt lang tid å sovne igjen etter det skremmende marerittet om Emir Kovač, og resten av natten hadde hun sovet urolig. Sånn hadde det vært hele sommeren. Det var bare ved hjelp av sovetabletter hun klarte å få en hel natts uforstyrret søvn. Fuglene kvitret utenfor vinduet, og solen skinte, men kroppen var stiv og dorsk. Helst ville hun gå og legge seg igjen. Ta en sovetablett og dra dynen over hodet. Men da kom Jonas til å bli enda mer bekymret. Akkurat nå orket hun ikke blikkene hans og den konstante omsorgen. Hun orket ikke engang seg selv. Han var allerede nede på kjøkkenet og småpratet med Julia. Hun hørte lyden av klirrende servise og kjente lukten fra kaffetrakteren. Med et sukk tok hun på seg shorts og en T-skjorte. Det var like greit å komme i gang. Ingenting ble bedre av at hun sto på badet og syntes synd på seg selv. Jonas og Julia satt ved bordet og spiste frokost da hun kom ned trappen. Julia la knapt nok merke til henne – hun tygget bare videre på rundstykket sitt – men Jonas sendte henne et undersøkende blikk. «Hvordan går det?» spurte han. «Klarte du å sovne til slutt?» Nora bet i seg et syrlig svar. Hun ville ikke klage, og Jonas mente 15
viveca sten
det godt. Hun kunne ikke la frustrasjonen gå ut over ham, men det var vanskelig å holde fasaden oppe. Snart skulle hun begynne å jobbe igjen også, sykemeldingen gikk ut trettiførste august. Hun orket ikke å tenke på hvordan det ville bli å jobbe hvis hun følte seg like mislykket som nå. «Det er lenge siden du har blitt så ute av deg av et mareritt,» fortsatte Jonas. «Ikke nå,» sa hun lavt og kikket på Julia. Hun ville ikke snakke om det foran henne. I dagslys virket alt så normalt. Likevel hadde hun gang på gang våknet svett og fortvilet om natten gjennom hele sommeren. Hver gang med bildet av Emir Kovačs hatefulle ansikt på netthinnen. Det var så hun nesten ikke torde å legge seg lenger. Frykten for flere mareritt holdt henne våken. Hvorfor skulle Kovač ta en så stor sjanse? spurte hun seg selv for sikkert hundrede gang. Han oppnådde ingenting ved å komme etter henne. Truet man en statsadvokat, fikk man hele rettsvesenet imot seg. Likevel klarte hun ikke å skyve fra seg frykten for hevnen hans. Det uforsonlige blikket han hadde gitt henne under det siste avhøret av ham, hadde sagt alt. Hatet hadde truffet henne like hardt som om han hadde slått. Emir Kovač holdt henne ansvarlig for brorens skjebne. Det var det ingen tvil om. Og det var ingenting hun kunne gjøre. De fiendtlige ordene som hadde skremt vettet av henne, hvisket han først da avhøret allerede var over. De var ikke blitt fanget på opptaket som var gjort. Hun var blitt så sjokkert at hun ikke fikk fram et ord. Etterpå hadde hun heller ikke fortalt noen om truslene. Det manglet konkrete bevis, og det var hennes ord mot hans. Dessuten kviet hun seg for å ta det opp med sjefen sin, Åke Sandelin. Det var ille nok med sykemeldingen; hun ville ikke bli behandlet som et offer i tillegg. Da ville de siste restene av den allerede maltrakterte yrkesstoltheten hennes forsvinne. Ikke engang Thomas hadde hun orket å fortelle det til. 16
hemmelig begravet
«Burde du ikke snakke med den psykologen igjen?» sa Jonas. «Det har jo ikke blitt bedre, enda det har gått flere måneder.» Sandelin hadde tilbudt henne psykologtimer. Nora hadde gått to ganger, og etter det hadde hun diktet opp forskjellige unnskyldninger. Alt i henne strittet imot å skulle snakke om det. Da måtte hun innrømme skyld, erkjenne at hun ikke hadde klart å beskytte Mina. At det som hadde skjedd, egentlig var hennes feil. Hun orket ikke å utlevere karrierens verste fiasko til en vilt fremmed. Ingenting ble bedre av at hun blottla sjelen sin. Hun kom bare til å få det enda dårligere selv. Nora hentet en kopp i skapet. Når skulle hun bli som vanlig igjen? Kom det aldri til å ta slutt? Hun orket ikke å ha det på denne måten.