Page 1


Karin Fossum

Helvetesilden Roman


© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43824-1 ISBN 978-82-525-8354-0 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslag: Terese Mo Leiner | Blæst design Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,7/13 pkt. Janson og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Aller kjĂŚreste Finn. Takk.


Femte juli 2005, varmt. Kvinner og barn glødet, mennene visste bedre og holdt seg i skyggen, med bremmen ned foran øynene. På jordene oppe ved Skarven, nede i et lite dalsøkk med en klynge av sorte graner, sto en gammel campingvogn fra Fendt med rust omkring vinduene. I et vindu en fillete gardin, noen insekter hadde latt seg fange og lå døde i nettet av nylon mellom tette, fine tråder og hvite blonder. Rett innenfor døra lå barnet, en unge på fire-fem år. På en smal sofa under vinduet, en voksen kvinne. I munnviken hadde hun en stor flenge, der blodet hadde silt nedover haken. Overbetjenten sto i døra, hjertet hamret. Vogna var i dårlig forfatning, kunne de virkelig ha bodd her disse to, mora og barnet, nei, han trodde ikke det. Kanskje var de bare sammen for å leke en lek. På tur over jordene i det vakre været, og der sto det vesle, rustne huset. I natt skal vi sove ute i en vogn! Vestover lå Geirastadir, østover lå Haugane, men altså her, i den svarte treklyngen, mora og barnet. Sejer gikk inn. Adrenalinet gjorde ham tørr i munnen. Han skrittet over barnekroppen, passet på ikke å trå i blodet, fikk øye på en kniv 7


som lå på gulvet foran benken. En kniv med treskaft og nagler, og et langt, smalt blad, en slik man brukte til å filetere med, kjøtt eller fisk. På det blanke bladet, render av blod, det hadde rent i strie strømmer og det luktet rått. På benken, en håndveske med en lommebok, den var rød med mange rom. En ryggsekk og en halvspist pizza, litt klær i en hylle. I lommeboka, tusen kroner i kontanter. Altså, tenkte han, ikke et rovmord, og det hadde han da heller ikke trodd. Det er alltid en relasjon, tenkte han, en beveggrunn, et motiv. Eller en kime fra langt tilbake. Denne som hadde drept mora og barnet visste hvem ofrene var. Og hvor de var. Han hadde vært på jakt etter dem, han hadde tatt seg over jordene og funnet gjemmestedet deres. Hvis det var et gjemmested. Det var et fattigslig sted å bli funnet, et krypinn med skjolder og fukt og vond lukt. Regn som hadde trengt inn gjennom taket, døde insekter. Barnet hadde på seg en treningsdress i de norske fargene, rød og blå og hvit, det var umulig å fastslå om kroppen var en gutt eller en jente. Ungen lå på ryggen på gulvet med utstrakte armer, liksom slått tilbake av noe ved døra. Noen lyse lokker klebet seg til pannen. Hodet var vendt bakover fra nakken, strupen var tynn og hvit. Sejer åpnet lommeboka han nettopp hadde funnet, plukket ut sertifikatet. Bonnie Hayden, det var altså mora. Men enn så lenge var barnet navnløst. Nei, sa han til de andre som ville inn, ikke rør noe. Det er ikke lenge siden dette hendte, det er fremdeles vått. Ring til Snorrason på rettsmedisin og be ham innfinne seg med én gang. Han måtte ut igjen og trekke frisk luft, sto en stund i gresset og pustet. Han merket seg noen krystallklare ting, at fuglene fortsatt sang, at granene duvet i brisen med sine svarte skjørt, at en trost ute på jordet hadde funnet en mark som 8


den halte og dro i. Store deler av området ble øyeblikkelig sperret av. Plastremsene skalv i brisen som fargerike gavebånd. Mennene fulgte den tørre stien oppover mot Geirastadir. Samtalen dem imellom besto av korte, lavmælte kommentarer. Her hadde han antagelig gått, her hadde han trampet av sted etter ugjerningen. Den ene må ha sett den andre dø, sa Sejer, henvendt til sin yngre kollega. Han visste ikke hva som var verst. Om barnet hadde vært vitne til moras død, eller om mora hadde vært vitne til barnets død. Det aller, aller verste hadde rammet disse to. En djevel hadde tatt seg over jordene og stukket kniven i dem. Det var også noe metodisk over drapene, noe villet, han kunne ikke se det annerledes. Jeg håper ved Gud det har gått fort, tenkte han. Han vekslet et par ord med gårdbrukeren som hadde funnet dem. Han sto forskremt på behørig avstand, kom seg hverken fram eller tilbake, ville ikke hjem, ville ikke bli. Det var han som eide vogna, den hadde ikke vært i bruk på mange år, hadde bare stått der inne mellom granene og rustet. Vi kommer tilbake til deg, sa Konrad Sejer. Har du sett noen i området her de siste dagene? Som ikke hører til her? Nei, sa han, jeg har ikke sett en eneste sjel. Jeg har polakker som jobber på gården, la han til, og de visste om mora og guttungen, at de bodde i vogna. Men det var jo bare for en natt, de kom i går. Jeg nekter å tro at noen av dem er involvert i dette her. Hvis det er sånn så kommer jeg ikke over det, de er jo mine folk. Det ligger en kniv på gulvet der inne, sa Sejer, så du den? Gårdbrukeren trakk pusten. Så vidt. Jeg vil at du skal se nærmere på den. Om du har sett den før. 9


Må jeg inn igjen? Han vegret seg. Ja. Han gikk de to trinnene opp og stirret inn. Den er ikke vår. Kan jeg gå? Ja, vi kommer etter. Ikke snakk med pressen. Sejer ville inn igjen for å fortsette sine undersøkelser da han fikk øye på noe i gresset ved siden av den smale døra. Et veltet kakefat. En kake var sklidd over kanten og lå på bakken. Den var urørt. Funnet av kaken forundret ham, og han forsikret seg om at den ble fotografert. De fete kråkene ville utvilsomt kaste seg over den og fortære den i løpet av kort tid hvis de ikke tok den med seg. Teknikerne tok sine bilder. Krummet seg sammen inne i den trange vogna, hukte i knærne. Det var flere blodige avtrykk på linoleumsgulvet etter en såle i stor størrelse, de fleste var svake eller ufullstendige, men ett av dem var tydelig. Sejer gikk forsiktig omkring mellom de døde kroppene. Den ramme lukten av kjøtt og blod rev ham i nesen. Samtidig var hjernen hans klar. Gjennom vinduet så han det tette kjerret med modne bringebær. * Desember 2004. Rett før jul kom endelig snøen. Må du virkelig ut, sa Eddie, det stormer! På radioen sa de at det er glatt, de sa at det er vanskelige kjøreforhold, og de anbefalte folk å holde seg hjemme, bare se som det snør! Det er nesten ikke sikt! 10


Mass la en hånd på armen hans, stemmen var rolig og bestemt. Eddie, sa hun vennlig, jeg har jo piggdekk. Og det er klart at jeg kjører forsiktig, jeg kjører som en lus. Jeg vil jo hjem igjen til deg i god behold. Men jeg er nødt til å dra på butikken, vi må jo ha mat. Eller hadde du kanskje tenkt å klare deg uten? Ved tanken på å være uten mat, ristet Eddie på sitt tunge hode. Du skal være hjemme og vente sammen med Shiba, sa hun. Hva vil du ha i butikken? Du er sikkert sulten. Eddie Malthe tørket snørr med håndbaken. Han hadde fasong som en gigantisk pære, leggene var tynne og spinkle, føttene i de tykke støvlene som han alltid gikk med, var smale bakerst ved hælen, og så ble de adskillig bredere framover mot tærne. Han hadde føtter som en fet gås. Nevene var store og hvite, fingrene var korte og tykke. Kanelgifler, sa han bestemt. Kanelgifler skal bli, sa mora, nå drar jeg. Vær snill med Shiba, ikke dra henne i halen. Jeg vet at du gjør det når du er hjemme aleine. Lover på tro og ære, sa Eddie, kors på halsen. Alt mens han i fryd planla å gjøre nettopp det. Når han dro henne i halen begynte hun alltid å pistre, mens hun krafset med de lange klørne i gulvet for å komme seg vekk. Husk sikkerhetsbeltet, sa han bestemt. Mora tredde armene inn i en kåpe. Ikke glem mobilen, fortsatte han. Ring hvis du kjører utfor, ring nødsentralen. I hvert fall hvis du ikke har mistet bevisstheten. Eddie, sa hun, nå må du gi deg. Sånn, gå og sett deg i so11


faen, jeg er hjemme om tre kvarter, verre er det ikke. Eddie så langt på mora. Når du drar blir det kaldt i hele huset, klaget han, du vet jo hvordan det er. Ikke glem kanelgiflene. Har de ikke gifler må du kjøpe kjeks. Pepita med sitron. Han stirret med såre øyne gjennom vinduet, rutene var blanke og klare, mora holdt orden. Han så bilen rygge ut av garasjen og svinge ut på riksveien. Snøen lavet ned og ble feid unna i den sterke vinden, nede ved veien lå noen store skavler. Inne i seg ba han en bønn om at alt skulle gå bra. At mora skulle komme helskinnet hjem med melk og kaker. Hunden lå og sov foran støpejernsovnen med hodet på labbene. Straks gikk han bort og nappet henne hardt i halen slik han hadde for vane. Hunden begynte å pistre, kom seg opp og løp over gulvet, rømte ut på kjøkkenet for å komme seg unna. Eddie satte seg i sofaen, tok etter dagens avis og åpnet på nest siste side der det var et kryssord. Han pleide å greie dem. Han manglet så visst ikke vett. Han fant blyanten og ga seg til å lese. Loddrett, tenkte han, eiesyk på fem bokstaver. Han skrev ordet «sjalu» inn i de fem rutene. Hunden lå urørlig i kroken inne på kjøkkenet, det duret i ovnen. Hun var en åtte år gammel labrador med en del overvekt, og hun hadde ikke lenge igjen, det hadde mora sagt. Kroppen hennes var full av kuler, han kunne kjenne dem gjennom den gule pelsen, men de hadde ingen forsikring og ikke midler til å få henne operert. Livet må bare gå sin gang, pleide mora å si, og du vet, ingen varer for bestandig. Jeg vet det, svarte Eddie da. Så tenkte han på moras død, for den ville jo komme en gang. Og selv om hun bare var 12


femtiseks, og han selv var tjueén, så var det så skremmende for ham å tenke på slutten at han ble varm og opprørt. Ofte måtte han legge hånda på hjertet for å tvinge det til ro. Sigøyner, leste han, og den andre bokstaven fikk han fra sjalu, det var en a. Han skrev ordet tater inn i de fem rutene. Han tok alltid de lette først. Deretter så han på klokka på veggen som tikket av sted. Om tjue minutter skulle mora være tilbake med kanelgiflene. Allerede nå kunne han kjenne smaken av dem i munnen. Bare, bare de hadde! Bare de var gode og ferske! Himmelretning på fire bokstaver, det kunne være vest. Eller nord. Og hvis det var nord kunne han kanskje også ha det neste ordet klart, som var «runde». På seks bokstaver. Det kunne være «omgang». Etter dette fulgte de vanskelige og han unnet seg en pause. Gikk til vinduet og stirret ut på snødrevet mens han ba en bønn til Jesus Kristus, hvor han nå enn befant seg. La mamma klare seg gjennom uværet. For her sitter jeg aleine og venter på kake. Det er jo bare oss to. Du må passe på oss! Han gikk ut i kjøkkenet til Shiba igjen, røsket henne hardt i halen, og storlo da hun fór opp og rømte inn igjen på stua. Der krøp hun inn under sofaen, lå og pustet. Di feige bikkje, sa han og skrattet, at du ikke tar igjen. Har du ikke tenner i kjeften? Så satte han seg med kryssordet igjen, suttet på blyanten. Ordet «avslutning» forstyrret ham voldsomt, det var på tre bokstaver. Førtifem minutter var gått og mora var ennå ikke kommet. Bekymret grep han mobilen og tastet nummeret hennes med de fete fingrene. Men alt han fikk var en stemme som sa at «den du ringer kan ikke nåes for øyeblikket». Igjen gikk han 13


til vinduet og stirret ut på snødrevet, det var tett og hvitt, sola var bare et blekt, beskjedent lys. Han visste at mora seinere ville sende ham ut for å måke, og var det noe han avskydde så var det snømåking. For sikkerhets skyld ringte han en gang til, men fikk fortsatt den samme fremmede stemmen, at hun ikke var til å nå. Femti minutter var gått. Nå har det skjedd, tenkte han fortvilet, hun har kjørt utfor veien og krasjet med et tre. Nå sitter hun med nesa begravd i kollisjonsputa. Et øyeblikk vurderte han å hive på seg jakka og begynne å gå etter veien for å se etter henne. Men så, mens han sto der ved vinduet, mens nevene hans knyttet seg i engstelse fikk han øye på bilen hennes som svingte inn. Frontlyktene lyste imot ham og han løp ut i gangen og videre ut på trappa. Du sa førtifem minutter, klaget han, jeg ble redd. Eddie, sa hun, ikke vær så dramatisk. Jeg kan ikke ta telefonen når jeg kjører og jeg var nesten hjemme. Hadde de gifler? Jo, sa hun, det hadde de, jeg kjøpte to poser. Se, her er de, nå kan du kose deg. Sett melka kaldt, jeg skal feie snøen fra trappa. Etterpå, når du har spist kakene, må du ut og måke. Hun talte opp sju gifler og la dem på en asjett. Til kvelden skal du få resten. La oss være ærlige mot hverandre, du er ganske tjukk. Jeg vet at du er en stor gutt, men hundre og tretti er for mye, bare så du vet det. Overvekt er farlig, Eddie. Melka og kakene legger seg som leire i årene. Og så løsner det en diger propp som går med strømmen til hjertet. Eller, for den saks skyld til hjernen, og da blir det ikke flere kryssord på deg. Men da får jeg de siste giflene til kvelden, ikke sant, ba han. Jo, sa hun, jeg lover. Men du vet, jeg er nødt til å være streng. Noen må holde orden på deg, det er vi vel enige om. 14


Vi må på CC, sa han, jeg trenger klær. Jeg vil ha den genseren som jeg så i avisa. I love New York. Om natta drømte han om kyllinger. Gule, dunete og myke løp de rundt på tynne bein. Han plukket dem opp og slapp dem i en gryte med hvitløk og smør. Han drømte at de lå der og putret mens de pep og bar seg i det kokende vannet. Da drømmen var slutt våknet han brått, ble liggende og lytte inn mot rommet til mora. Noen ganger snakket hun i søvne, andre ganger lå hun og stønnet, men som oftest var det stille der inne hele natta igjennom. Han likte det ikke når mora sov. Når hun ikke var der og passet på ham, når hun ikke svarte på tiltale, men bare lå der og pustet ut i mørket, utenfor rekkevidde. Det var alltid han som våknet først og ble liggende og lytte etter mora, om hun kanskje var våken. Han lå i ro helt til han hørte at det bruste i toalettet, da veltet han seg ut av senga og gikk inn på stua, røsket gardinet til side og stirret ut på den nye dagen som var blitt ham til del. Deretter gikk han ut i kjøkkenet, den ene hånda var nede i trusa, den andre var i brødboksen. Han skar to skiver brød og la tykke lag med smør på, tok etter sukkerskåla. Børstet noen smuler fra den glatte voksduken. Så kom mora ut fra badet og så ham sitte der med brød og sukker. Det var det samme maset alltid, hvor ofte skal jeg si at du må vaske hendene før du spiser, du har ikke vært på badet. De hendene har vært overalt. Eddie tenkte sitt. Han visste at hun ofte sov med en hånd mellom de svette lårene, og noen ganger, om natta, kunne han høre at hun stønnet. Jeg er jo for faen meg ikke idiot, sa han til seg selv. Og selv om mora jaget ham ut på badet for 15


å vaske hender, følte han seg ovenpå. Mora kikket ut av vinduet på det tette snødrevet. Vi tar bussen i dag, sa hun og så på sønnen, det er like greit. Og nå er vi altså nødt til å få deg til frisøren, du ser ut som en jente. Eddie blåste gjennom nesa. Han var én meter og nitti høy og stemmen hans var grov som et rivjern. Han lignet absolutt ikke på en jente, at hun kunne si noe sånt. Men håret krøllet seg i nakken, tykt og brunt og bløtt, og han likte det ikke når saksa gvein om ørene hans. Snart satt hun i setet ved siden av ham med hendene kneppet sammen om den brune håndveska. Vi går til Dressmann, sa hun myndig, der har de ekstra ekstra large. Du må slutte med sukker på brødskiva, gjentok hun, du kan få diabetes. Han svarte ikke på det. Han satt der i setet ved siden av henne og kjente lukten av såpe. Han likte å sitte sånn og rugge på bussen, den lave, søvnige brummingen fra motoren, lukten av de nye setene i rød plysj. Lukten av fremmede mennesker som han ikke behøvde å forholde seg til. Dressmann lå i andre etasje på kjøpesenteret og de tok rulletrappa opp. Utenfor butikken sto stativer med ting for salg, noe gammelt og nedsatt. Jeg skal ha en bukse og en genser, sa han, høyt og tydelig til den unge jenta som kom gående for å hjelpe dem. Buksa skal være svart. Den skal ha mange lommer både foran og bak og nedover beina. Ikke dongeri, det må være et annet stoff. Stive klær er ekkelt. Størrelse ekstra large, jeg er en stor gutt. Hun smilte med hvite tenner. Huden hennes var mørk som sjokolade og håret var sort. 16


Du er ikke norsk, sa Eddie bestemt. Det er jeg vel, sa hun ivrig. Faren min er etiopisk, men jeg er født og oppvokst i Norge. Se, her har jeg et par bukser med mange lommer. Seks foran og to bak, det er vel ikke verst? De er ikke svarte, sa Eddie og var misfornøyd. Nei, men det er det nærmeste jeg kommer. I din størrelse. Hvis det er veldig viktig med de lommene. Ellers har jeg jo andre svarte busker, men da blir det jeans. Og det har du nettopp sagt at du ikke vil ha. Ja vel, sa Eddie. Så blir dette dagen da jeg kommer hjem med mørkeblå bukser. Makan at det ikke går an å få oppfylt noen sparsomme ønsker. Og så skal jeg ha en genser, fortsatte han, og den skal også være svart. Har du noen gang vært i Etiopia for å leite etter røttene dine? spurte han nysgjerrig. Mora grep inn og var irritert. Nå må du ikke mase. Kom deg nå bare inn i prøverommet, du må prøve klærne. Imens går jeg ut og finner en genser. Ikke spør folk hvor de kommer fra, du har ikke noe med det. Ville du ha likt det om folk spurte og grov om opphavet ditt? Ja, det ville jeg ha likt, sa han. Han rev forhenget til side og gikk inn i det trange prøverommet, vrengte av seg de gamle buksene og tok på seg de nye. Mora kom gående med en genser, hun hadde funnet den med New York på stativet, men den ville han ikke prøve, han kunne se at den passet. Mass betalte sju hundre og tjue kroner, og Eddie bar posen ut av butikken. De sto foran disken inne på Christiania kafé i andre etasje. Du kan få et smørbrød, sa Mass, og en kake. Jeg skal ha vaffel og syltetøy. Eddie, du må ikke spørre utlendinger hvor de er fra. 17


Etiopia er vel fint, mente han. Det er vel ikke noe å skamme seg over. De satte seg ved et vindusbord. Eddie moste napoleonskaken ned i asjetten, forsøkte å dele lokket opp i små biter. Husker du da vi kom fra Las Palmas, sa han, husker du han negeren som falt i rulletrappa oppe på Gardermoen? Han brakk begge beina. På flere steder. Det er det verste jeg har sett. Du må ikke si neger, sa Mass. Hvorfor tenker du på ham nå? For nå må vi ned rulletrappa vi også. Vær forsiktig. Hold deg i gelenderet. Jeg tar posene. Han slikket seg rundt munnen. I kveld skal jeg se på Tore på sporet, sa han, du vet at jeg lurer veldig på bestemor og bestefar. Og alle de andre på pappas side. Hvor de kom fra. Og alle før dem. Og hvordan de hadde det. Og hva de gjorde. Mass drakk av kaffekoppen. De er jo døde, innvendte hun, det spiller ingen rolle. Nå er det du og jeg og jeg synes vi har det fint. Hun tok en bit av vaffelen sin. Jeg synes du skal få deg en jente, sa hun. Jeg kommer ikke til å være her for bestandig. Eddie satte opp en forferdet mine. Hva skal jeg med dame, sa han, jeg har jo deg. Ble du lei deg da pappa stakk? Nei, sa hun, i grunnen ikke, jeg var godt forberedt. Han var en skjørtejeger, Eddie, bare så det er sagt. Jeg har jo fortalt deg at han fant seg en annen, og hun var selvfølgelig mye yngre enn meg, det er sånn menn er. Men så ble han syk, han døde i to og nitti, så hun fikk ikke mye glede av ham hun hel18


ler. Jeg vet ikke om de fikk noen unger, det er slett ikke sikkert. Dette har vi snakket om før, Eddie, jeg har ikke mer å si. Det høres ut som om du synes det var helt greit, sa Eddie og var såret. Tenkte du ikke på meg? Selvsagt gjorde jeg det. Men jeg ønsket jo heller ikke at du skulle vokse opp med en far som ikke ville ha oss. Senere samme ettermiddag satt Eddie i sofaen med avisa. Han likte godt å lese dødsannonsene, han smattet på dem som sukkertøy, mange var gamle damer, de smakte som kamfer. Noen var søte som karameller, det var de små ungene. Noen dødsfall var sterke som tyrkisk pepper. Det var kanskje drap eller selvmord, og det var mange som tapte kampen mot kreft. Han fortapte seg fullstendig i sine egne tanker. Etterpå gikk han løs på kryssordet. Corona. På fem bokstaver, den siste var en s. Han visste at Corona var et ølmerke, han visste at det var en by. Og så hadde det selvfølgelig også noe med sola å gjøre. Han reiste seg og søkte på nettet og fant til sin store overraskelse ut at det også var et virus. Hva jeg kan! tenkte Eddie fornøyd. Jeg har oversikt. * Blåkollen, desember 2004. Barnet sov ved siden av henne med en fuktig hårlokk i panna. Fire og et halvt år gammelt med store lyse krøller, og små, hvite hender med negler som perlemor. Simon, hvisket hun lavt, er du våken? Den nye dagen er begynt og vi må opp og stå. 19


Barnet vred seg i senga, vendte seg over på siden og ville sove videre. Da står jeg opp uten deg, sa hun oppgitt og satte en fot i gulvet. Og så skal jeg lage grøt til deg. Havregrøt med smør og rosiner og sukker og kanel. Fra barnet hørtes et sukk, som om meldingen om den varme grøten hadde trengt inn gjennom søvnen. Hun kysset ham på kinnet og kjente at det var varmt og dunete. Så tredde hun på seg en varm genser, gikk over det kalde gulvet og ut i kjøkkenet. Hun slo melk i en kjele og fylte på med gryn, drysset over en teskje salt. Så en neve sultanarosiner til slutt. Etterpå gikk hun inn og løftet barnet opp fra senga. Han glippet søvnig med øynene og slo armene om halsen hennes. Han veide nesten ingen ting, han var en spinkel gutt. Hun bar ham ut på badet og hjalp ham med klærne mens han støttet seg til vasken. Etterpå satte han seg på tripptrapp-stolen ved kjøkkenbordet. Akkurat som alle andre dager slo han seg fullstendig vrang, jeg vil ikke i barnehagen, skrek han og slo med skjea i bordet så grøten skvatt. Bonnie ble på gråten. Men det blir jo så fint, sa hun ivrig. Kanskje du kan leke med Märta. Kanskje dere får kakao med marshmallows, sa hun og strøk ham over kinnet. Han fortsatte å delje med skjea i bordet. Alt han ville var å være hos mora, aller helst ville han tilbake til senga og den varme dyna. Bonnie sukret grøten hans og fylte på med melk. I ettermiddag er jeg tilbake, sa hun, da skal vi kose oss. Vi kan lage telt med sofapleddet og to stoler, så kan du bo der inne i teltet, og jeg kan komme med middag til deg, det blir vel fint?

20

Helvetesilden av Karin Fossum  

En rusten campingvogn i et skogholt skjuler en forferdelig forbrytelse. Et lite barn og en voksen kvinne er skåret opp og drept med kniv. Mo...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you