Hele sannheten
Hele sannheten
Cara hunter Oversatt av Ulrik FarestadCara Hunter
Originalens tittel The Whole Truth
Oversatt av Ulrik Farestad
Copyright © Shinleopard Ltd, 2021
Lyrics to ‘I shall be released’ copyright © 1967, 1970 by Dwarf Music; renewed 1995 by Dwarf Music. All rights reserved.
Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023
ISBN 978-82-02-71474-1
1. utgave, 1. opplag 2023
Omslagsdesign: Miriam Edmunds
Sats: Type-it AS, Trondheim 2023
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023
Satt i 11,5/14 pkt. Garamond og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
Til Judith, en ekstraordinær dameFor nye lesere: Fawley-mappen
Dette er den femte boken i Fawley-serien, og hvis det er den første du åpner, vil du kanskje ha et overblikk over de viktigste personene i teamet før du setter i gang. Vi begynner naturligvis med hovedpersonen ...
Navn Adam Fawley, kriminaletterforsker
Alder 46
Gift? Ja, med Alex (44), som jobber som advokat i Oxford.
Barn? Fawley-parets ti år gamle sønn, Jake, tok livet sitt for to år siden. De ble sønderknust, og trodde at de aldri skulle få barn igjen, men nå er Alex gravid på ny ...
Personlighet innadvendt, oppmerksom, intelligent. Kan virke mer hardfør enn han egentlig er. Han bryr seg ikke om at Alex tjener mer enn ham, eller at hun blir høyere enn ham med høye hæler. Han er en god problemløser, men takler jobbkonflikter dårlig. Han er medfølende og rettferdig, men kan samtidig være utålmodig og oppfarende. Han vokste opp i en bedrøvelig forstad nord i London, og han er adoptert. Dette oppdaget han ved en tilfeldighet, og han har fremdeles ikke snakket om det med foreldrene sine.
Han ser ikke på krimserier (han får nok av sånt på jobben); han liker å høre på Oasis, Bach og Roxy Music (da Alex en gang bemerket at han lignet på Bryan Ferry, svarte han at han «skulle ønske det var sant»); hvis han skulle ha hatt et kjæledyr, måtte det ha vært en katt (men han har aldri hatt katt); yndlingsvindruen hans er merlot, og han foretrekker spansk mat (selv om han spiser altfor mye pizza); yndlingsfargen hans er blå (selvfølgelig).
7
Navn Chris Gislingham, kriminalførstebetjent (nylig forfremmet fra kriminalbetjent)
Alder 42
Gift? Ja, med Janet
Barn? Billy, snart to år
Personlighet munter, vennlig, arbeidsom, ordentlig. Ihuga Chelseafan.
«Han blir omtalt som ’robust’ og ’solid’, og ikke bare fordi han begynner å bli litt fyldig rundt livet. Alle kriminalavdelinger trenger en Gislingham, og hvis du noensinne holder på å drukne, kan du håpe at det er en sånn fyr som holder i den andre enden av tauet.»
Navn Gareth Quinn, kriminalbetjent (nylig degradert fra kriminalførstebetjent etter en affære med en mistenkt)
Alder 36
Gift? Glem det
Personlighet kjepphøy, ambisiøs, kjekk. Fawley beskriver ham som en «skarpskåren sløving».
«Da Quinn ble forfremmet til førstebetjent, kastet han seg ut i det – uten å nøle, uten å tenke seg om.»
Navn Verity Everett, kriminalbetjent
Alder 33
Gift? Nei, men har en katt (Hector)
Personlighet omgjengelig som person, men nådeløs i jobben. Hun burde ha større tillit til sine egne evner (noe Fawley er klar over).
«Hun ser kanskje ut som en trettifem år gammel Miss Marple, men hun er akkurat like jernhard som den skikkelsen. Eller som Gis pleier å si – Ev må ha vært blodhund i et tidligere liv.»
8
Navn Erica Somer, kriminalbetjent
Alder 29
Gift? Nei, men hun er nylig blitt sammen med Giles Saumarez, som er kriminaletterforsker i Hampshire Police.
Personlighet Har studert engelsk. Jobbet som lærer før hun begynte i politiet (hun var fremdeles politibetjent i den første boken). Etternavnet hennes er et anagram for Morse –min lille hyllest til Oxfords mest berømte etterforsker!
«Mennene undervurderer henne fordi hun er pen og går i uniform, og jeg merker meg at hun utnytter det.»
Navn Andrew Baxter, kriminalbetjent
Alder 38
Gift? Ja, men har ikke barn
Personlighet traust, pålitelig. Han er flink med datamaskiner og blir ofte belemret med slike oppgaver.
«En kraftig mann i en litt for liten dress. Skjortestoffet gaper mellom knappene. Han er tynn i håret, og andpusten. På god vei til høyt blodtrykk. Det ser ut som om han er førti, men han er sikkert midt i trettiårene.»
Navn Anthony Asante, kriminalbetjent
Alder 32
Gift? Nei
Personlighet Gikk rett fra universitetet til politiet. Ny i teamet. Nylig overflyttet fra Metropolitan Police i London. Foreldrene er meget velstående, og faren er en tidligere diplomat fra Ghana.
Fawleys beskrivelse: «Han er flittig, smart, teknisk dyktig. Han gjør det han blir bedt om, og han tar initiativ når det passer. Likevel får jeg ikke helt tak på ham, og jeg tror det samme gjelder for resten av teamet. Hver gang jeg tror at jeg har forstått ham, gjør han noe som forbauser meg.»
9
De andre i teamet er åstedsgranskerne Alan Challow , Nina Mukerjee og Clive Conway, rettsmedisineren Colin Boddie, og Bryan Gow, som er psykolog.
10
Prolog
Du vet hva du må gjøre?
Ja, jeg er på saken
Er du helt sikker på at du vil gjøre det?
Ja, for faen. Har du et bedre forslag?
Nei da. Men hvis det går galt ...
Det kommer ikke til å gå galt. Ikke hvis du gjør som jeg sa
Greit. Jeg forstår
Jeg ville ikke ha bedt deg om å gjøre det hvis jeg ikke var nødt
Folk som F – de tror at de kan komme seg unna med alt. De driter i andre mennesker
Det er på tide at vi tar igjen
Jeg trodde du var enig?
11
Jeg er enig, men dette er ikke
å svare med samme mynt
Dette er MYE verre
Hvis vi ikke gjør det, kommer det til å skje igjen
Du skjønner det, ikke sant?
Ja, jeg skjønner det
Du skal få hevnen din
Jeg har jo sagt at dette ikke er hevn
Det er rettferdighet
12
«Mer sprudlevann? Pappa, hva med deg? Du kjører ikke i dag, så du har ingen unnskyldning.»
Stephen Sheldon smiler til datteren sin, der hun står bak ham med flasken i hånden. «Ja vel, da. Den eneste fordelen med å være steingammel, er at man slipper å bry seg om de hersens alkoholrådene fra myndighetene.»
Kona hans sender ham et spydig, men vennlig blikk. De vet begge at han må passe på helsen, men han har bursdag i dag, så hun lar det ligge.
Nell Heneghan bøyer seg frem og skjenker i glasset hans. «Sytti er ikke gammelt, pappa. Ikke i disse dager.»
«Si det til leddene mine.» Han ler en kort latter, og Nell går rundt bordet og fyller på i de andre glassene.
Jeg tar hånden til Alex under bordet, og kjenner at det tynne kjolestoffet gnisser mot det fuktige låret. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være gravid i trettifemte uke i denne varmen. Hun har svettedråper på overleppen, og en liten rynke mellom brynene, som de andre neppe kan se. Jeg hadde rett: Dette er for mye for henne. Jeg sa at vi ikke trengte å gjøre det – at ingen forventet det av henne, særlig ikke i dette været, og at Nell uansett hadde tilbudt seg å ta ansvaret – men Alex insisterte. Hun sa at det var vår tur, og at det ikke var rettferdig at søsteren måtte gjøre det to år på rad. Men det var ikke den egentlige grunnen. Hun vet det, og jeg vet det. Mens graviditeten forløper, krymper verden rundt Alex. Nå går hun nesten ikke ut av huset lenger, og det kommer ikke på tale å kjøre de to milene til Abingdon. Jeg sa til Nell at hun er nervøs for barnet, og Nell nikket og sa at hun hadde det på samme måte da hun var høygravid, og at det var forståelig at Alex er urolig. Og hun har rett. Det vil si, hun ville ha hatt rett hvis det var den eneste grunnen.
13
Adam Fawley 7. juli 2018 kl. 13.15
Ungene til Nell er ute i hagen sammen med hunden sin og spiller fotball. De bytter på å ta straffespark. Barna er elleve og ni år gamle. Jake ville ha vært tolv nå. Ikke en liten gutt lenger, men heller ikke noe mer enn en gutt. Før Alex ble gravid igjen, undret jeg av og til på hvordan det ville ha vært hvis de møtte hverandre, han og fetterne. Jake var ikke interessert i sport, men kanskje han ville ha vært med der ute, hvis han var her nå? Jeg liker å tro at han ville ha gjort det for å være snill, for å glede moren sin, eller fordi han likte hunder, men jeg har en mistanke om at han ville ha vært like gretten og umedgjørlig som andre tolvåringer. Jeg har fått erfare at det er altfor lett å helgenerklære et barn som er borte.
Audrey Sheldon ser på meg nå, og vi veksler blikk. Hennes er vennlig, mitt er litt forlegent. Ingen vet mer om hva vi gikk gjennom da vi mistet Jake enn foreldrene til Alex, men medfølelsen til Audrey minner om ostekaken hennes – den er god, men jeg orker ikke så mye av den. Jeg reiser meg og begynner å samle sammen tallerkenene. Mannen til Nell, Gerry, gjør et halvhjertet forsøk på å hjelpe meg, men jeg gir ham et kameratslig klapp på skulderen og skyver ham bestemt ned på stolen igjen.
«Dere kom med maten. Nå er det min tur.»
Alex smiler takknemlig til meg da jeg tar dessertasjetten hennes. Faren hennes har mast forsiktig på henne om å «spise ferdig» i ti minutter allerede. En gang forelder, alltid forelder. Moren min gjør det samme med meg. Om tjue år kommer jeg til å gjøre det selv. Forhåpentligvis.
På kjøkkenet står Nell og setter inn oppvasken i maskinen. Hun gjør alt feil, men jeg motstår trangen til å gripe inn, for jeg vet at hun ville bli rasende. Alex sier at oppvaskmaskiner er som griller – menn kan ikke la være å blande seg. Nell smiler da hun ser meg. Jeg liker henne, det har jeg alltid gjort. Hun er like skarp som søsteren, og like oppriktig. De har et godt liv sammen, hun og Gerry. De bor i et fint hus (enebolig), drar på skiferier (til Val d’Isère), og har en hund (en cockapoo, etter
14
sigende, men potene er så digre at man skulle tro det var litt isbjørn i den). Han er aktuar (Gerry, ikke hunden), og jeg synes
ærlig talt at Dino er langt mer interessant enn ham, men det har jeg aldri røpet for noen andre enn meg selv.
Nell ser på meg nå, og jeg skjønner med en gang hva hun vil. Hun vil ha et par ord. Og hun går rett på sak, sin vane tro. Hun er akkurat som søsteren sin.
«Jeg er litt bekymret for henne, Adam. Hun ser ikke bra ut.»
Jeg trekker pusten dypt. «Jeg vet hva du mener, og det blir ikke akkurat bedre i denne varmen, men legen sjekker henne med jevne mellomrom. Hun får mer tilsyn enn de fleste kvinner i hennes situasjon.»
Men de færreste kvinner i hennes situasjon har vært innlagt på sykehuset med forhøyet blodtrykk og blitt beordret til å holde sengen.
Nell lener seg mot benken og tørker hendene på et kjøkkenhåndkle. «Hun spiste nesten ingenting.»
«Jeg prøver –»
«Og hun ser fullstendig utmattet ut.»
Hun rynker pannen og ser på meg. Det må være min skyld, ikke sant? Ben scorer et mål ute i hagen og løper omkring på plenen med T-skjorten over hodet. Nell kaster et blikk på dem, og fortsetter å stirre på meg.
Jeg prøver på nytt. «Hun sover dårlig – du vet hvordan det er i det siste trimesteret. Hun sliter med å finne en behagelig stilling.»
Men rynkene forsvinner ikke fra pannen hennes. Nicky roper at broren jukser, og Gerry reiser seg og går til vinduet for å si at de må leke pent sammen. Han bruker den bryske foreldrestemmen som vi alle lover at vi aldri skal bruke. Foreldrerollen er og blir seg selv lik.
«Hør her,» sier jeg, «jeg har det travelt på jobben, men jeg gjør så mye husarbeid som jeg klarer, og vi har en vaskehjelp som kommer en gang i uken og tar seg av resten.»
15
Nell betrakter guttene sine. «Jeg snakket med henne i sted,» sier hun uten å snu seg. «Hun fortalte meg at du har flyttet inn på gjesterommet.»
Jeg nikker. «Så jeg ikke vekker henne. Særlig nå som jeg står opp ulidelig tidlig fire dager i uken for å gå på treningsstudio.»
Hun ser på meg. «Røykeslutt er noe dritt, ikke sant?»
Blikket hennes er kjølig, men ikke uvennlig: Nell har stumpet røyken selv. Hun vet alt om de forskjellige fortrengningsstrategiene.
Jeg smiler skjevt. «Ja, fy flate. Men jeg tror jeg skal klare det.»
Hun mønstrer meg fra topp til tå. «Og du har slanket deg litt. Det kler deg.»
Jeg ler. «Ja, og det er et pokkers mirakel, med tanke på at jeg spiser en pakke mintpastiller i timen.»
Det blir stille, og til slutt smiler hun. Et trist smil. «Pass godt på henne, Adam. Hun er så stresset – dette barnet betyr veldig mye for henne. Gudene vet hva som skjer hvis hun –»
Hun stanser, biter seg i leppen og ser bort.
«Hør her, Nell, jeg skal sørge for at Alex har det bra. Nå, og i all fremtid. Du vet det, ikke sant?»
Hun kikker på meg og nikker, og jeg venter. Jeg vet hva hun ønsker å si, og hvorfor det er så vanskelig for henne.
«Det sto i avisen,» sier hun omsider. «Han har sluppet ut, ikke sant? Gavin Parrie.»
«Ja, han er ute.» Jeg får henne til å se på meg. «Men det er en prøveløslatelse – det stilles strenge krav til ham. De passer på hvor han drar, og hvem han møter.»
Underleppen hennes skjelver litt. «Og så får han en sånn fotlenke, ikke sant? Sånn at de vet hvor han er til enhver tid.»
Jeg rister på hodet. «Fotlenkene er ikke så avanserte. Ikke ennå. De er knyttet til forbryterens bostedsadresse. Hvis han beveger seg utenfor en viss radius, blir det sendt et varsel til overvåkningssentralen.»
16
«Og hvis han kommer i nærheten av huset deres, blir han, som Gerry sa, halt tilbake til fengsel før han får sukk for seg. Ikke sant?»
Jeg trekker pusten dypt. «Det stemmer.»
«Så hvorfor skulle han gjøre noe så dumt?» Hun vil at jeg skal si meg enig med henne, at jeg skal avfeie frykten hennes. «Han er ikke dum – han har altfor mye å tape.»
«Det stemmer.»
Hun sukker. «Beklager. Du synes sikkert at jeg overreagerer. Men jeg kan ikke la være å tenke på de truslene han kom med i rettssalen –»
Hun har ingen anelse om hvor vanskelig det er for meg å gi henne den bekreftelsen hun trenger. Men jeg gjør et forsøk. «Han lettet bare på trykket, Nell. Det skjer hele tiden. Og jeg synes ikke at du overreagerer. De pårørende er alltid urolige når forbrytere kommer ut av fengsel. De andre ofrene går gjennom akkurat det samme.»
«Men Alex har deg, i det minste,» sier hun og smiler usikkert. «En privat livvakt.»
Jeg tør ikke å svare på det, men det trenger jeg heldigvis ikke. Hun stryker meg forsiktig på armen og tar en stabel med tallerkener. «Vi får komme i gang. De lurer sikkert på hva vi holder på med her inne.»
Da jeg går ut i spisestuen igjen, lurer jeg på hva hun ville ha sagt hvis hun fikk vite sannheten.
Hun har rett i at Gavin Parrie ikke er dum, og at han har mye å tape. Men han har en grunn. En grunn som kanskje –muligens – kan få ham til å sette alt på spill. Hevn.
Han lettet ikke bare på trykket den dagen i retten. Han var skyldig. Det vet han, og det vet jeg. Men det er noe annet som vi begge vet.
Gavin Parrie ble dømt på grunnlag av en løgn.
17
***
