Harde fakta om livet, døden og kjærligheten

Harde fakta om livet, døden og kjærligheten

Frode Thuen & Bent Sofus Tranøy

Harde fakta om livet, døden og kjærligheten

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 Forfatterne har fått støtte fra NFFO til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-59947-8 1.utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign og illustrasjon: Marius Renberg Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Livets store spørsmål, hva er de annet enn rester etter regnestykker som aldri går opp Vi adderer, summerer, alltid et ord for lite og et annet for mye Men i fortvilelsen og kjærligheten besvarer livet seg selv Stein Mehren Fra Den usynlige regnbuen (1981)

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

1. Våren 2012: Den sårbare kjærligheten . . . . . . . .

11

2. Høsten 2012: «Hot states» og «soft spots» . . . .

48

3. Forsommeren 2013: Selvregulering . . . . . . . . . . .

81

4. Vinteren 2014: Makt og avmakt . . . . . . . . . . . . .

117

5. Våren 2014: Konflikt og samarbeid . . . . . . . . . . .

156

6. Sensommeren 2016: Kriser . . . . . . . . . . . . . . . . . .

202

7. Høsten 2016: Lykken og det gode liv. . . . . . . . . .

234

Ved veis ende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

281

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

285

Forord

Denne boka er bygd opp rundt syv skriveopphold. Vi begynte med å skrive om forskning og fascinerende studier, men snart viste det seg at både skrivetreffene våre og forskningen sammenfalt med utfordringer ellers i livet. Derfor vever vi også her to fortellinger inn i hverandre; vi skriver om personlige omveltninger og kriser, samtidig som vi formidler forskning knyttet til ulike typer livsutfordringer som alle kan oppleve. Slik forsøker vi å forene erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap – det subjektive og det objektive.

Alle de faglige spørsmålene vi tar opp, inngår som del av større fagområder. Forskningsfronten på noen av disse områdene beveger seg så raskt, eller er såpass omstridt, at vi ikke har hatt noen ambisjon om å reflektere alle reaksjoner på og kritikk av de aktuelle studiene vi presenterer. Vi har snarere vært ute etter å fortelle gode og informative historier om studier som vi synes er fascinerende og originale, enten de har møtt motbør eller ikke. Målet vårt er at forskningen som vi presenterer, både kan bidra til opplysning, innsikt og refleksjon – uten å legge til grunn at disse studiene gir den fulle og hele sannheten.

Vi vil takke Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for skrivestipend fra Det faglitterære fond. Vi vil også takke Alexander Elgurén og Birgitte Kjos Fonn 9

for gjennomlesning og verdifulle kommentarer undervis i skriveprosessen, Lise Gundersen for nitid språkvask, og vår redaktør hos Cappelen Damm, Mari Bjørkeng, for konstruktive tilbakemeldinger og redaksjonelle innspill gjennom arbeidet med boka.

1.

Våren 2012: Den sårbare kjærligheten Frode oppdager at han ikke kan ta kjærligheten eller samlivet for gitt. Herfra begynner utforskningen av noen av kjærlighetens mest grunnleggende forutsetninger: tiltrekning, forelskelse, tilknytning og begjær. Mye viser seg å være annerledes enn det man gjerne skulle tro.

Var det noe med blikket hennes? Noe bortvendt? Noe fjernt? Som om hun allerede var frakoblet før vi skilte lag og gikk hver til vårt? Det var nærmest som om hun så forbi meg idet vi sa ha det, i stedet for å møte blikket mitt. Samtidig strøk et drag av likegyldighet over ansiktet hennes. Eller var det utålmodighet?

Eller er det bare meg? Er det jeg som kaver rundt i mine egne tanker, basker med alle planene og avtalene og tidsfristene og alt jeg må rekke, og som ikke klarer å følge med på hva Sonja snakker om? Er det jeg som er ute av synk, er det jeg som er fjern og frakoblet?

Var det i hele tatt noe å sette fingeren på? Var vår lille avskjed i morges egentlig annerledes enn den pleier å være?

Er ikke begge litt fraværende når vi kommer til det punktet hvor vi tar avskjed om morgenen, fordi vi allerede er halvveis inni i det som venter på oss når vi kommer på jobb? Vi har tross alt levd sammen i 20 år, og vel så det.

Vi har hatt tusenvis av daglige avskjeder – små hverdagsritualer som for lengst har funnet sin form. Vi vet hva som skjer, følger det samme mønsteret, med små variasjoner, hver eneste dag – slik jeg vil tro alle ektepar og samboere 11

gjør når de går fra hverandre om morgenen, i visshet om at de treffes igjen senere på dagen. Tidlig i et parforhold kan nok slike avskjeder fortone seg mer intense og lidenskapelige. Man foregriper et stort savn som man vet vil oppstå selv om man bare skal være borte fra hverandre noen timer.

Men hvorfor bet jeg meg merke i dette mønsteret akkurat i dag? Var jeg av en eller annen grunn mer oppmerksom enn jeg pleier å være? Eller var jeg mer på vakt?

Tankene på avskjeden fortsetter å kverne rundt, helt til jeg noen minutter senere låser meg inn på kontoret og slår på pc-en – slik jeg alltid gjør når jeg kommer på jobb. Og mens dagens oppgaver, gjøremål og forpliktelser trenger seg på og trekker meg inn i helt andre tankespor, merker jeg at grubleriene glipper, at de går i oppløsning så å si, og etter en stund har jeg nesten glemt hva det var jeg tenkte på. Bare en merkelig og udefinerbar følelse av uro er tilbake.

Tankene kretser uansett rundt helt andre ting nå. Ikke minst alt jeg har å gjøre de neste dagene, alt jeg må få ferdig til jeg skal reise på skriveopphold i neste uke.

Tre dager på Geilo sammen med Bent Sofus, min beste venn og nå også, min medforfatter på dette bokprosjektet – en bok om hvordan psykologisk teori og forskning kan gi oss innsikt i noen av de livsutfordringene man ofte står overfor midtveis i livet. Ikke bare utfordringer knyttet til sex og samliv, men også generelt; det å leve et godt og meningsfullt liv.

I utgangspunktet var dette min idé – en idé vokst frem som resultat av min mangeårige interesse for nære relasjoner og samlivsspørsmål, og en minst like langvarig fascinasjon for alle de originale og spennende studiene som psykologien har å by på. Ikke bare de ville og rare studiene som det er så mange av, men også de epokegjørende og innflytelsesrike undersøkelsene som har vært med å forme vår kollektive selvoppfatning gjennom de siste generasjonene og bidratt til å definere oss som mennesker. Det de har til 12

felles er originalitet: De er utført av åpenbart kreative forskere som våget å gå nye veier i jakten på menneskesinnets hemmeligheter.

Bent Sofus hadde sansen for ideen om å kombinere disse to interessene, og inviterte seg selv med på prosjektet. Han og jeg har nemlig i årevis arrangert felles skriveopphold hvor vi har jobbet med hver vårt skriveprosjekt. Når vi nå bestemte oss for å ta det et skritt videre og samarbeide om en felles bok, har det sin bakgrunn i at vi i alle år – helt siden barneskolen – har hatt et vennskap som stadig har fått næring av vår felles interesse for psykologiske og mellommenneskelige spørsmål. Gjennom utallige samtaler har vi utforsket og prøvd å analysere og forstå både oss selv og andre, og menneskenaturen generelt. Denne aktiviteten skal vi nå ta et skritt videre, og i fellesskap dykke ned i forskningslitteraturen på jakt etter studier som kan kaste lys over våre egne liv.

Tre gode arbeidsdager er det vi vanligvis pleier å sette av til skriveopphold. Egentlig litt for kort, men vi har sjelden mer tid. Vi er tross alt begge opptatt med travle jobber, og kanskje enda travlere familieliv. For til forskjell fra mange godt voksne menn hvor jobben utgjør en betydelig del av identiteten, har Bent Sofus og jeg minst like mye av vår identitet knyttet til familielivet – som fedre og ektemenn.

Opplevelser og utfordringer i disse rollene har da også vært et av de tilbakevendende omdreiningspunktene i våre samtaler de siste 25–30 årene.

Jeg er akkurat ferdig med å svare på noen mailer som har kommet etter arbeidstid i går, i det telefonen ringer. Det er Bent Sofus.

– Du, jeg tror ikke jeg klarer å komme meg av gårde i neste uke. Stemmen i andre enden er alvorlig og dempet. Jeg skjønner at det er noe alvorlig.

– Hvorfor ikke? Hva er det som har skjedd?

– Det er Julie. Hun er blitt akutt dårlig og innlagt på Rikshospitalet. Og jeg vet ikke hvor lenge hun blir liggende der. Men selv om hun skulle komme ut igjen etter noen få 13

dager, kan ikke jeg reise bort sånn som tilstanden hennes er nå.

Julie er Bent Sofus’ kone, som for noen år siden ble diagnostisert med en svært sjelden og alvorlig sykdom i det lille kretsløpet mellom hjerte og lunger, en sykdom hun bærer med stor tapperhet og en sterk evne til fortsatt å leve og elske. Like fullt er det en svært alvorlig sykdom med et mulig dødelig utfall. Derfor er det selvfølgelig ingen vei utenom; Julies sykdom må ha prioritet.

Tilfeldighetene ville det altså slik at starten på bokprosjektet sammenfalt med at Bent Sofus plutselig sto foran noen overveldende prøvelser som gikk til selve kjernen av meningen med boka. Og ganske raskt skulle det vise seg at også jeg plutselig befant meg i en alvorlig livskrise. Våre egne kriser og prøvelser blir da også et tilbakevendende tema gjennom hele boka. Men selv om våre personlige liv utgjør et bakteppe, har vi likevel et bredere blikk når vi løfter frem erfaringer fra forskningens verden. Dette er derfor en bok om utfordringer vi alle kan møte på i voksenlivet. Utfordringer som kan arte seg på høyst ulike vis for ulike mennesker, og som noen ganger dreier seg om liv eller død.

Kvinner og menns perspektiv To måneder senere er Julies tilstand stabilisert og ikke lenger preget av akutt krise. Vi er endelig på plass på Geilo.

Snøen dekker fortsatt åsene og bakkene, men alle skiheiser står, og grå og grønne flekker er begynt å dukke opp, luften er mild og himmelen klar. Det er typisk mellomsesong – påskeferien er forbi, hotellene har knapt gjester, hyttene står tomme, og gatene er øde. Det er som om hele bygda har stengt ned, som om befolkningen og alle virksomheter samler krefter og overskudd til sommersesongen – som bare er noen uker unna.

Jeg ankommer hotellet hvor vi har avtalt å treffes. En ung, vakker kvinne møter meg i hotellets resepsjon. Hun 14

er slank og blond med et vennlig ansikt og virker oppriktig glad for å ta imot meg. Ikke så rart, kanskje, tatt i betraktning at det ikke er så mange gjester akkurat nå. Så da gjelder det vel å ta godt imot de få gjestene som faktisk kommer.

Hun har en naturlig og liketil væremåte, det virker som hun flørter litt, slår det meg. Eller kanskje er det bare min fantasi som løper løpsk i øyeblikket. Vi menn gjør gjerne det i møte med vakre kvinner som viser vennlighet og interesse, men undersøkelser tyder på at vi ofte feiltolker signalene. Vi har nemlig en tilbøyelighet til å tolke vennligheten og interessen som et uttrykk for at kvinnene er tilgjengelig på markedet for sex og samliv, mens de ikke egentlig er det.

Denne tilbøyeligheten til å feiltolke slike situasjoner, er for øvrig mindre vanlig blant kvinner. Vi menn er altså mer innbilske enn kvinner flest.

Hvis jeg hadde vært et par tiår yngre, ville jeg kanskje ha oppfattet hennes flørtende stil som uttrykk for interesse.

Hvis jeg var singel, ville jeg kanskje også ha prøvd å flørte tilbake, for å utforske mulighetene. Men nå lar jeg meg ikke lenger rive med av slike fantasier – eller fortolkninger, på samme måte som jeg kunne gjøre da jeg var ung. Og jeg er dessuten ikke singel.

Hennes fremtoning får meg likevel til å reflektere over hvor lett det er å danne seg feilaktige antakelser og forestillinger om andres motiv, og å tillegge andre intensjoner og meninger som de ikke nødvendigvis har – både i positiv og negativ forstand – utfra våre egne ønsker, følelser og behov.

Og selv om jeg ikke lar meg vippe av pinnen i møte med den unge, vakre hotellresepsjonisten, lar jeg meg nok av og til rive med av mine egne fortolkninger i møte med andre mennesker. Spesielt når mye står på spill og følelsene er sterke, slik det ofte kan være i vårt samliv. Ikke minst når vi føler at ikke alt er som det burde være. Da er faren for feiltolkninger større enn ellers. Kanskje er vi også generelt mer tilbøyelige til å feiltolke på tvers av kjønnene. Spesielt på områder hvor det i utgangspunktet er tydelige kjønnsforskjeller. For 15

eksempel når vi ser på tiltrekning og forelskelse, begjær, og sjalusi.

Jeg tror for øvrig at vi ofte ikke er bevisste nok på slike dype følelsesmessige krefter, og hvordan de er med å forme livet vårt. Men kanskje vi kan utforske disse kreftene ved å stille oss på sidelinjen og være nøytrale observatører. Og kanskje er det først og fremst gjennom større innsikt i hvordan de preger oss, at vi kan bli bedre partnere.

En forsker ved Florida State University i USA gjorde på slutten av 1970-tallet et høyst utradisjonelt eksperiment som plasserte forsøkspersonene langt til side for normal oppførsel mellom kvinner og menn. Dette er en frihet vi ikke har i vårt daglige liv. Men forskere kan, i vitenskapens tjeneste, prøve å besvare allmenngyldige spørsmål på måter som kanskje ingen andre har tenkt på, eller ville våge å prøve ut for sin egen del.

Undersøkelsen ble opprinnelig foretatt inne på universitetsområdet. Fem kvinnelige og fire mannlige psykologistudenter, alle vurdert som moderat tiltrekkende, fikk i oppgave å ta kontakt med personer av motsatt kjønn og si følgende: «Jeg har lagt merke til deg her på universitetsområdet og synes du er veldig tiltrekkende». Dernest skulle de stille ett av følgende tre spørsmål: «Kunne du tenke deg å ha sex med meg i kveld?» Eller: «Kunne du tenke deg å komme hjem til meg i kveld?» Eller: «Kunne du tenke deg å gå ut med meg i kveld?»

Resultatene var oppsiktsvekkende: Så mange som 75 prosent av mennene som fikk direkte invitasjon til sex, takket ja på stedet. Suksessraten falt noe blant dem som fikk tilbud om å bli med hjem, mens kun halvparten (50 prosent) takket ja til å gå ut sammen. De fleste mennene som avslo forespørselen om sex, følte seg for øvrig smigret og takket for tilbudet. Og noen av dem beklaget at det ikke passet, men sa at de gjerne kunne treffe henne ved en senere anledning.

Hva så med kvinnene? Her var reaksjonen en ganske annen; samtlige av de som fikk tilbud om sex, avslo. Bare 16

seks prosent takket ja til å bli med hjem. Langt flere var derimot villige til å bli med ut – 56 prosent svarte ja til det. Det hører med til historien at de fleste kvinnene ble provosert og støtt av den utilslørte sex-invitasjonen.

Hvordan kan vi tolke den enorme kjønnsforskjellen? Er det grunnleggende og naturgitte forskjeller mellom kvinner og menn som kommer til uttrykk, eller er det kulturen som former kjønnsrollene på ulik måte? Eksperimentet gir i seg selv ikke svar på om vi er født sånn eller blitt sånn.

Men den ansvarlige forskeren, en ung Darwinistisk orientert sosialpsykolog ved navn Russell D. Clark III, hadde i utgangspunktet en forventning om at han ville finne tydelige kjønnsforskjeller. For ut fra evolusjonsteorien vil menn ha en nedarvet tilbøyelighet til å ønske å spre sine gener på flest mulig kvinner, mens kvinner har en mye sterkere tendens til å søke trygghet og sikkerhet for de barna de setter til verden. Dette kommer for eksempel til uttrykk ved at menn rent biologisk er utrustet til å kunne produsere et nærmest uendelig antall avkom, mens kvinner ikke har mulighet til å bære frem, føde og oppfostre mer enn maksimalt ti–femten barn i løpet av sitt liv. Det kommer også til uttrykk ved at flerkoneri har vært praktisert i en lang rekke kulturer gjennom historien, og fortsatt er vanlig i visse deler av verden, mens det knapt nok finnes kulturer hvor en kvinne har rett til å ha flere menn.

Med dette som teoretisk bakteppe, formidlet Clark resultatene i en kort artikkel som han sendte til et anerkjent vitenskapelig tidsskrift. Artikkelen ble imidlertid refusert.

Det ble den også i det neste tidsskriftet han prøvde seg på.

Og det neste, og det neste. Ingen ville publisere artikkelen. Årsaken lå i den innbitte motstanden mot biologiske forklaringer som var fremherskende på mange forskningsområder sent på 70-tallet. Dette var en periode med kvinnefrigjøring og store endringer i synet på seksualitet og samliv, hvor forskjeller mellom kvinner og menn skulle forstås i et kulturelt perspektiv og motarbeides. Kjønnsforskjeller skulle ikke betraktes som biologiske og uforanderlige egen17

skaper. Selve undersøkelsen, og ikke minst resultatene, passet dårlig inn i den ideologiske og vitenskapelige tidsånden.

Den unge Clark ga imidlertid ikke opp. I stedet gjentok han eksperimentet med nye forsøkspersoner, under ellers identiske forhold. Først en gang og dernest enda en gang, og resultatene var stort sett de samme; jo mer direkte og tydelig spørsmålet om sex ble formidlet, desto tydeligere var kjønnsforskjellene i reaksjonene. Han inviterte dessuten med seg en medforfatter, Elaine Hatfield, som i større grad vektla betydningen av kulturelle og historiske faktorer i forklaringen av psykologiske fenomener. Og i fellesskap omformet de artikkelen for å gjøre den mer spiselig for tidsskriftredaktørene. Likevel ble den fortsatt avvist, gang på gang. Ikke før i 1989 fikk de den endelig på trykk. Da hadde det gått mer enn ti år siden den opprinnelige artikkelen ble sendt inn. Først nå var tiden moden for de kontroversielle resultatene.

Men kan disse resultatene overføres til dagens samfunn, og til en norsk likestilt kultur? Ja, det kan de sannsynligvis.

Eksperimentet ble gjentatt i Danmark i 2009, med lignende resultater som i USA fra 1970- og 80-årene. Her gjorde man imidlertid en liten vri; man skilte mellom de som var i parforhold, og de som var single. Blant de som allerede var etablert i et parforhold, var det svært få både blant kvinner og menn som aksepterte noen av de tre forespørslene.

Unntaket var spørsmålet om å ha sex – hvor 18 prosent av mennene i faste forhold takket ja. Blant de som var single, derimot, var bildet svært likt det Russell Clark fant.

At resultatene er så like på tvers av USA og Danmark til tross for de om lag 35 årene som har gått siden det første eksperimentet, tilsier at forskjellige normer og forventinger til kvinner og menn neppe er hele forklaringen på de tydelige kjønnsforskjellene. Disse 35 årene er en periode hvor det har foregått store samfunnsmessige omveltninger.

Muligens reflekterer resultatene, i tråd med Russell Clarks opprinnelige hypotese, at det faktisk er grunnleggende forskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder villighet 18

til å ha sex med fremmede. Antakelsen er ikke like kontroversiell i dag som da eksperimentet ble gjennomført første gang.

– Så kreativt og originalt! Tenk å drive forskning på en så ukonvensjonell måte, og samtidig fremstå som vitenskapelig. Det er jo strålende, sier Bent Sofus.

Og det var nettopp det jeg også tenkte da jeg første gang leste om dette merkelige eksperimentet. Jeg kom over det i en bok av den kjente evolusjonspsykologen David Buss: The dangerous passion: Why jealousy is as necessary as love and sex. Boka handler som tilttelen antyder, om sjalusi, satt inn i en evolusjonsmessig sammenheng. Ut fra evolusjonsperspektivet tenker man at sjalusi – i likhet med alle andre følelser, har hatt en funksjon i menneskeartens utvikling. Vi er altså utstyrt med tilbøyeligheten til å føle sjalusi fordi den øker vår evne til å reprodusere oss selv. Hvordan henger dette sammen? Ifølge David Buss er sjalusiens grunnleggende funksjon å beskytte parforholdet, for dermed å øke sjansen for at våre gener blir overført til neste generasjon. En sjalu ektemann er nemlig på vakt mot mulige rivaler som kan stikke av med kona. Eller enda verre: Rivalen kan gjøre henne gravid. For i verste fall kan ektemannen risikere å bruke livet sitt på å oppdra og beskytte det som han tror er sitt eget avkom, men som egentlig er avkommet til andre menn. Dermed reduserer han muligheten for å videreføre sine egne gener. Kona, på sin side, har behov for en partner som kan stå sammen med henne om oppfostringen av barna. Derfor vil hun også være på vakt mot andre kvinner, fordi de kan tenkes å forføre ektemannen slik at han forlater både kone og barn.

Et overraskende perspektiv siden vi gjerne forbinder sjalusi med det motsatte; at det er en trussel mot parforholdet.

For hvem ønsker vel å ha en sjalu og kontrollerende partner? Og sant nok; sjalusi kan absolutt virke mot sin hensikt når det blir for mye av følelsen. Akkurat som med andre følelser, for eksempel frykt; vi har utviklet evnen til å føle frykt for å overleve. Hvis vi var helt fryktløse ville vi aldri 19

ha utviklet oss som art – vi ville blitt spist opp av rovdyr eller blitt drept av ulykker allerede i menneskehetens urtid.

Frykten beskytter oss altså mot ytre farer. Men noen ganger slår den innover, og blir til sykelig angst, som i verste fall kan tære oss opp innenifra. Og slik er det også med sjalusien.

I boken Dangerous Passion viser David Buss til en lang rekke spennende undersøkelser og studier som underbygger et evolusjonspsykologisk perspektiv på sjalusi og på seksualitet generelt. Russell Clarks eksperiment er kanskje det mest oppsiktsvekkende, og det er også den beste historien.

En historie som egner seg i festlige lag. På samme måte finnes det studier fra alle mulige områder av psykologien som har stor underholdningsverdi, i tillegg til at de gir viktig innsikt i menneskenaturen.

Egentlig er psykologifaget basert på talløse undersøkelser og eksperimenter som ofte er kreative og originale, og som hver for seg er spennende og fascinerende fortellinger fra vitenskapens verden. Det ligger liksom i sakens natur; for å trenge inn i menneskesinnet, må man være kløktig og kreativ. Hadde forskerne bare valgt opplagte tilnærminger – benyttet hovedinngangen så å si – ville de bare oppdaget det forsøkspersonene selv visste om, eller tillot andre å få øye på. Innblikk i sinnets mange kriker og kroker, hvor de virkelige mysteriene befinner seg, forutsetter at forskerne finner bakveier og finurlige måter å avsløre hemmelighetene på. At de nærmest lurer forsøkspersonene til å gi innblikk i det de ikke selv vedkjenner seg eller vil innrømme for andre.

– Uten at jeg noen gang har vært så direkte selv, så stemmer funnene i eksperimentet med de direkte invitasjonene til sex godt med mine erfaringer, sier Bent Sofus og fortsetter: Kvinner og jenter, i hvert fall de som er vokst opp samtidig som oss, ønsker ikke å styre så direkte og eksplisitt mot sex. Jeg vil gjette at de fleste ikke føler for det, de ønsker at vi følger noen konvensjoner i form av oppmerksomhet, 20

noen komplimenter og ofte genuin menneskelig kontakt utover og i forkant av den seksuelle. På den annen side er jo one night stands et utbredt fenomen. Både da vi var unge og nå. Det er med andre ord til enhver tid mange kvinner som har vilje til sex med temmelig fremmede menn på temmelig kort varsel.

Bent Sofus blir engasjert. Han påpeker helt betimelig at disse funnene kanskje ikke bare reflekterer en underliggende forskjell i tenningsmønstre og behov for trygghet.

De har også noe å gjøre med måten mennene i undersøkelsen går fram på. Damer flest frykter å bli oppfattet som «lette». Spør du en vilt fremmed om sex, formidler du på en måte at du tror de er nettopp det. Mennene, derimot, ser ut til å ta det som en kompliment: «Er jeg virkelig så attraktiv og sexy at damer bryter konvensjoner om hvordan de skal opptre for min skyld?»

– Jeg er enig i det, sier jeg og går bort til vinduet og ser utover Ustevannet. – Dette mønsteret handler nok ikke bare om naturgitte forskjeller mellom kvinner og menn.

Ulike sosiale normer og forventinger har antakelig vel så mye å si. For tenningsmønsteret vårt er ikke i seg selv ukontrollerbart, noe vi bare passivt styres av. Både som individer og som kultur er vi med på å forme de sosiale rammene som virker fremmende og hemmende på seksuell tenning og utfoldelse. En slik tolkning er for øvrig mer i tråd med mitt syn på forelskelse og romantisk kjærlighet generelt; at det er noe vi selv er med å skape og opprettholde. Det er ikke noe vi blir rammet av. Våre egne forestillinger om den andre, og vår innstilling til det å la seg rive med av følelsene for vedkommende, er vel så viktig som de faktiske egenskapene til denne personen. Hvis vi anerkjenner det, har vi mer kontroll over hvem vi faller for, og hva vi velger å fokusere på ved vår utkårede, enn hvis vi overlater alt til følelsene. Kjærligheten er for viktig til å overlates til følelsene.

– Nei, nå synes jeg du er for lite romantisk, protesterer Bent Sofus. – Alt kan jo ikke være valg og beslutninger hel21

ler. Det må jo begynne et sted. Jeg ser for meg at det må være noe der i det man bestemmer seg for å innlede et forhold. En X-faktor, ett eller annet som gjør at du tiltrekkes.

Er tiltrekningen sterk nok, går det jo av seg selv en stund.

Begge oppfører seg pent, og begge er tolerante og overbærende. Men så, på ett eller annet tidspunkt blir det mer hverdag. Da er det viktig å ikke overlate kjærligheten til følelsene.

Bent Sofus og jeg har kanskje ulike personlige syn her, farget av våre private opplevelser. Eller av ulikt faglig ståsted? Men hva tenker du? Er det en uforklarlig gnist som initierer kjærligheten og ikke lar seg analysere? Eller kan forskningen, de harde fakta, si noe om hvordan tiltrekning, forelskelse og tilknytning oppstår?

Glorie-effekten Spørsmålet er altså om den tidlige forelskelsen har et vesentlig element av beslutning ved seg. Ikke på den måten at vi kan bestemme oss for å bli forelsket i hvem som helst.

Det kan vi absolutt ikke. Men – idet vi møter en person som vi tiltrekkes av, vil vi ikke mer eller mindre automatisk begynne å skape et indre bilde, en idyllisering, av denne personen, en forestilling som gir næring til tiltrekningen? Er det kanskje slik at vi forelsker oss vel så mye i dette indre bildet, eller idylliseringen, som i personen slik han eller hun faktisk er?

Historien om forelskelsens initielle gnist er kanskje et av de største mysterier. Det har enorm påvirkning på livet vårt. Hvis vi kunne vite noe mer, noe sikkert, om dette, ville ikke det være til nytte og betydning i livet vårt?

Det finnes en rekke forskjellige faglige oppfatninger om og forskningsmessige tilnærminger til disse tilsynelatende enkle og allmenne spørsmålene. Jeg sier «tilsynelatende» enkle, fordi de virker enkle – men alle som har vært forelsket, vet at det ikke er så enkelt i virkeligheten.

En av disse oppfatningene handler om vår grunnleggende 22

tilbøyelighet til idyllisering, noe som første gang ble omtalt i psykologien for omlag 100 år siden, under benevnelsen glorie-effekten, på engelsk kalt halo-effekten. Dette er vår tilbøyelighet til å tillegge mennesker et sett egenskaper på bakgrunn av ett iøyenfallende trekk. Det typiske eksempelet er at vi ofte tror vakre mennesker er varmere, ærligere og mer intelligente enn hva som faktisk er tilfelle. Vi idylliserer dem altså.

Tenk etter selv! Kanskje gjenkjenner du denne tendensen hos deg selv? Mest sannsynlig vil du ikke det, for det hører med til historien at vi vanligvis ikke vedkjenner oss vårt eget selvbedrag. Det er nemlig nettopp det glorie-effekten gjør med oss – den får oss til lure oss selv. Men hva er det som skjer når vi lurer oss selv på denne måten?

Det skulle gå mange tiår fra glorie-effekten var beskrevet, til forskerne faktisk begynte å studere dette fenomenet systematisk. Det startet ikke før ut på 1970-tallet, og det de fant, var virkelig oppsiktsvekkende.

En av de klassiske studiene ble utført av sosialpsykologene Richard E. Nisbett og Timothy DeCamp Wilson ved University of Michigan i USA. De ønsket å undersøke i hvor stor grad glorie-effekten faktisk gjør seg gjeldende, og hvorvidt vi er klar over denne effekten når vi gjør oss opp meninger om mennesker vi ikke kjenner. Studien ble gjennomført som et eksperiment hvor forsøkspersoner i første omgang fikk se et kort video-opptak hvor en angivelig foreleser på universitetet ble intervjuet om sine erfaringer med undervisning, veiledning og sensurering. Intervjuet forelå i to versjoner; i den ene versjonen fremsto «foreleseren» som en varm og hyggelig person, mens han i den andre versjonen fremsto som kald og usympatisk. Hans fysiske fremtoning og måten han snakket på, med tydelig fransk aksent, var imidlertid den samme i begge versjonene. Det var altså det han faktisk svarte i intervjuet, ikke hvordan han formidlet sitt budskap, som var forskjellig.

Etter at forsøkspersonene hadde sett video-intervjuet ble de bedt om å vurdere en rekke egenskaper ved «forelese23

ren»; blant annet hvor godt de likte ham på en 8-punkt skala fra «misliker ham ekstremt» til «liker ham ekstremt».

Videre ble de bedt om å vurdere en rekke mer spesifikke egenskaper ved foreleseren: fysisk utseende, manerer og aksent, også det på en 8-punkt skala fra «ekstremt irriterende» til «ekstremt tiltalende».

Ikke overraskende vurderte forsøkspersonene som hadde sett videoen med den hyggelige «foreleseren» ham som langt mer likendes enn de som hadde sett den usympatiske utgaven; med gjennomsnittsverdier på henholdsvis 5.5 og 3.2 på 8-punktskalaen. Forskerne hadde altså lykkes i å manipulere forsøkspersonenes generelle oppfatning av «foreleseren». Men den egentlige testen av glorie-effekten kom først da forskerne undersøkte i hvor stor grad forsøkspersonenes generelle oppfatning påvirket deres vurdering av «foreleserens» mer spesifikke egenskaper, i form av fysiske utseende, manerer og aksent. Hvor stor andel av forsøkspersonene vurderte ham positivt eller negativt på disse egenskapene? Resultatene var slående: Blant dem som hadde sett videoen med den hyggelige «foreleseren», ga ca. 70 prosent en positiv vurdering av utseendet hans, mens andelen blant dem som hadde sett den usympatiske utgaven, var ca. 30 prosent. Et lignende mønster gjorde seg også gjeldende for vurderingen av manerer og fransk aksent. Helhetsinntrykket av ham, som henholdsvis hyggelig eller usympatisk hadde altså åpenbart påvirket forsøkspersonenes vurdering av de mer spesifikke egenskapene.

Noe av det som er særlig interessant med denne studien, er at forsøkspersonene faktisk hadde informasjon om disse egenskapene; de så jo hvordan «foreleseren» tok seg ut, og de hørte hvordan han snakket. De kunne altså danne seg et inntrykk av ham basert på egne erfaringer. Mens man opprinnelig hadde en teori om at glorie-effekten først og fremst kommer til uttrykk i forhold til egenskaper man ikke uten videre har informasjon om. For eksempel når man antar at en person er intelligent, eller vennlig og pålitelig utelukkende på bakgrunn av personens vakre utseende. Eksperi24

mentet demonstrerte med andre ord en glorie-effekt som var enda mer potent enn det forskerne opprinnelig hadde antatt.

Et sentralt aspekt av undersøkelsen gikk for øvrig ut på å undersøke hvorvidt forsøkspersonene selv opplevde at helhetsinntrykket av «foreleseren» hadde fargelagt deres vurdering av hans mer spesifikke egenskaper. Her kunne de svare ett av tre; at det ikke hadde hatt betydning i det hele tatt, at det hadde bidratt til en mer positiv vurdering eller at det hadde bidratt til en mer negativ vurdering. Og igjen fant forskerne et slående resultat: Omkring 60 prosent av forsøkspersonene avviste at helhetsinntrykket hadde hatt noe som helst betydning for hvordan de vurderte slike kvaliteter som utseende, manerer og aksent. Og her var det ingen forskjell mellom de som hadde sett den hyggelige eller den usympatiske utgaven.

Glorie-effekten er særlig viktig å være oppmerksom på hvis man har en historie med å falle for feil folk. Eller hvis man er i et forhold som man ikke har til hensikt å forlate, samtidig som man oppdager at man er tiltrukket av en annen person. I begge tilfeller bør man utfordre seg selv: Er mine følelser basert på en realistisk opplevelse av denne personen, eller er jeg i ferd med å skape meg et feilaktig og idyllisert bilde? Å stille seg selv slike spørsmål, gir naturligvis ingen garantier mot å ende opp i et forhold man absolutt burde unngå. Men det skjerper den kritiske sansen og øker sannsynligvis motstandskraften mot å la seg forføre av sine følelser.

Det Bent Sofus kaller en X-faktor er gjerne en forutsetning for forelskelsen. Men spørsmålet er i så fall hva denne faktoren er. Det er for eksempel ikke uvanlig at to mennesker blir kjent med hverandre uten at de føler seg spesielt tiltrukket av den andre. Men så utvikler bekjentskapet – eller vennskapet – seg senere til en sterk forelskelse. Kanskje fordi de av en eller annen grunn begynte å møtes under andre omstendigheter, eller begynte å se hverandre på nye måter. Eller de begynte å åpne opp for hverandre på en 25

annen måte enn tidligere. Poenget mitt er at forelskelse, i likhet med så mye annet i livet, er et mer komplekst fenomen enn man tenker. Og noe av kompleksiteten handler om vår egen mulighet til å regulere opp og ned følelsene – alt etter hva som er mest hensiktsmessig. Jeg synes ikke det er spesielt uromantisk å tenke slik.

Det synes heller ikke Bent Sofus, når han får tenkt seg om et øyeblikk: – Du har sikkert rett. Ditt generelle råd til meg og andre venner, og klienter, om å tenke at man ikke skal handle på alle følelser, gjelder jo selvsagt også her. Og dette kan du jo mye mer om enn meg – i alle fall i teorien.

Ubevisst tiltrekning Vi trenger altså en god dose fornuft eller rasjonalitet når vi er på partnerjakt, og senere for å ta vare på partneren vår.

Men det er likevel viktig å understreke at dette naturlig nok ikke er hele historien om den menneskelige tiltrekning og forelskelse. Langt ifra. Og det er heller ikke slik at det bare er vi menn som styres av begjær og lyster. Det gjør selvsagt også kvinner. Blant annet på måter som du ganske sikkert ikke har tenkt på, med mindre du tilfeldigvis har hørt om forskningen på hvordan vi ubevisst kan lukte oss frem til en passende partner. Akkurat som vi kjenner det fra dyreriket ellers.

Som kjent bruker mange dyr vellystige dufter som et viktig sjekketriks. For eksempel mus. Og tidligere forskning har vist at et segment av DNA-et kalt Major Histocompatibility complex (MHC) hos hannmus utløser en duft som i varierende grad stimulerer hunnmusenes paringsvilje.

Dette DNA-segmentet kommer til uttrykk på ulike måter hos ulike individer, uavhengig av kjønn, og vil følgelig være mer eller mindre overlappende på tvers av individer. Og det man har funnet, er at hunnmusen tydelig foretrekker hanner som i minst mulig grad overlapper med hennes egne MHC-gener. Og hvorfor det? Jo, fordi høy grad av gene26

tisk match på dette området synes å være forbundet med økt risiko for feil og mangler ved avkommet – omtrent på samme måte som ved innavl. Hunnmus kan altså lukte seg frem til hvilke hanner som gir størst sjanse for reproduktiv suksess.

Kan man tenke seg en lignende effekt hos mennesker?

Ja, mente en gruppe sveitsiske forskere ved Universitetet i Bern, som på midten av 1990-tallet satte seg fore å undersøke dette ved å sammenligne ulike menns kroppslukt og se om kvinner vurderer dem forskjellig. Fremgangsmåten var original: De rekrutterte en gruppe mannlige studenter til å delta i et eksperiment hvor de skulle ha på seg en ubrukt T-skjorte i bomull to netter på rad. Om dagen skulle T-skjorten oppbevares i en forseglet plastikk-container for å hindre at den ble utsatt for andre typer lukter. Mennene ble dessuten bedt om å ikke spise sterkt krydret mat, ikke bruke deodorant, etterbarberingsvann eller parfyme, og ellers unngå røyking, drikking og sex de to døgnene eksperimentet varte. Tanken var at T-skjorten kun skulle speile mannens naturlige kroppsodør, og ikke noe annet.

I neste omgang ble et utvalg kvinnelige studenter fra et annet college satt til å lukte på hver enkelt T-skjorte. De skulle vurdere hvor sexy og behagelig den luktet, og hvor intens lukten var. Fra tidligere studier hadde man funnet at kvinner luktesans er best omkring eggløsningsperioden – noe som for øvrig i seg selv indikerer at dufter kan spille en rolle i forbindelse med tiltrekning, sex og reproduksjon.

Av den grunn ble alle kvinnene i test-panelet bedt om å lukte på T-skjortene i en periode hvor de normalt hadde eggløsning.

Og i tråd med antakelsen, fant forskerne at kvinnene likte best lukten fra menn med MHC-profil som var mest forskjellig fra deres egen profil. Det var altså kombinasjonen av mannens og kvinnens gener som avgjorde i hvor stor grad kvinnen likte eller mislikte lukten av T-skjorten.

En annen måte å forstå opplevelsen av «god kjemi» på, kan man kanskje si. Kvinnene oppga ellers at den fore27

trukne lukten minnet dem om nåværende eller forhenværende partnere, omtrent dobbelt så ofte som lukten av menn med en MHC-profil som var mer lik deres egen. Hvilket kan tyde på at lukt også har spilt en rolle i forbindelse med tidligere valg av partnere. Lukten av T-skjorten til menn med stor grad av MHC-likhet, derimot, minnet i større grad om kroppsodøren til kvinnenes brødre og fedre.

Utover dette hovedresultatet fant man for øvrig også et overraskende og høyst tankevekkende mønster: nemlig at de av kvinnene som brukte P-piller ikke viste samme luktpreferanse som de øvrige kvinnene. De fortrakk tvert imot lukten til menn som hadde en MHC-profil lik deres egen.

Så ved å lure kroppen til å tro at kvinnen er gravid, hvilket er det P-piller faktisk gjør, ser det ut til at en kvinne kan bli tiltrukket av andre menn enn de hun normalt ville falle for.

Menn som muligens ikke er en like god match med tanke på eventuell fremtidig reproduksjon. Så en lærdom av denne undersøkelsen – hvis vi virkelig skal ta funnene på alvor – er at kvinner bør avstå fra P-piller i den perioden de leter etter en fremtidig partner. For å følge «the wisdom of the body» – for å låne et uttrykk av den store amerikanske fysiologen, Walter Cannon.

– I vår antiseptiske tid, full av parfyme og barbersaker til både her og der, er det artig å høre at kroppslukt kan ha en erotisk-romantisk funksjon, kommenterer Bent Sofus, og han fortsetter: – Jeg lurer på hvor bevisste folk flest er på dette fenomenet. De fleste kvinner jeg har kjent godt nok til at det har vært naturlig å snakke om slik, har vært opptatt av renslighet. Mer enn gjennomsnittsmannen, for å si det pent. Men hvorfor undersøkte forskerne bare menns lukt?

Hvorfor spekulerer ikke forskerne i det minste i om dette også kan gjelde for menn?

Kanskje fordi det i et evolusjonsperspektiv har stått mer på spill for kvinner enn for menn i jakten på en partner å reprodusere seg med? Menn kan jo i prinsippet spre sine gener nærmest i det uendelige, mens en kvinne bare har et begrenset antall muligheter til å føde og oppfostre barn. Og 28

derfor er kvinner fra naturens side mer avhengig av å finne seg en solid far til de få barna hun kan føde. Men i rettferdighetens navn bør det nevnes at det finnes studier som har hatt tilsvarende fokus på kvinners kroppslukt og undersøkt hvordan kroppslige prosesser hos kvinner kan gjøre menn tiltrukket uten at noen av dem er bevisst hva det er som virker tiltrekkende. Og innfallsvinklene har også her vært høyst originale, ikke minst i en undersøkelse fra University of New Mexico fra 2007. Denne undersøkelsen er for øvrig nok et eksempel på friheten forskere har til å undersøke ting som skjer i verdener som er lukket for folk flest, og som kan føre til oppsiktsvekkende funn og innsikter.

Forskning om lapdance Utgangspunktet var en ung student: Brent Jordan. Han hadde en deltidsjobb på en strippebar hvor han blant annet registrerte hvor mye tips stripperne fikk inn i løpet av en kveld. Han hadde også ansvar for kvinnenes helse og sikkerhet, inklusive å sørge for sanitærutstyr når de hadde menstruasjon. Dette var en strippebar hvor kvinnene drev med lapdance, hvilket innebærer at de iført et minimum av klær (som oftest bare en truse) danser rundt i lokalet og setter seg på de mannlige gjestenes fang. Så forventes det at mannen stikker en eller flere pengesedler ned i danserens truse. Brad Jordan oppdaget at kvinnene fikk langt mindre tips de dagene de hadde menstruasjon. Dette ønsket han å finne ut mer om, og han meldte seg derfor på et kurs i evolusjonsbiologi ved universitetet. Her lærte han blant annet om hvordan eggløsning kommer til uttrykk hos ulike dyrearter. Han ble dessuten kjent med en av lærerne på kurset, evolusjonspsykologen Geoffrey Miller, og i fellesskap planla og gjennomførte de det som sannsynligvis er den største, og kan hende også eneste, vitenskapelige undersøkelsen blant lapdansere.

Det de ønsket å undersøke, var om det faktisk er slik som Jordan hadde observert, at lapdansere får mindre tips når 29