Hanssen, Triangel blaibok

Triangel

Eystein Hanssen

Triangel

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39041-9 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Anders Bergersen Omslagsfoto: Fredrik Arff Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,3/12,6 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Snøen la seg hvit og dekkende over trærne og gresset i Birkelunden. Været var typisk for Oslo i desember, noen grader minus. Om noen timer eller døgn ville gradestokken krype over null, kanskje pluss, og la byen falle tilbake til vinterhammen av gråtoner.

Kai Magnussen speidet etter en taxi. Det var ikke været å gå hjem i. Dessuten ville han raskt hjem. Jenta ved siden av ham på Bar Boca hadde gitt de riktige signalene underveis i de fargerike drinkene. Han følte seg sikker på at hun ville bli med helt inn på soverommet.

«Taxi!» ropte han verdensvant etter en bil fra NorgesTaxi. Selv om taklyset var på stoppet den ikke.

«Drittsekk,» ropte jenta, som het Janne, etter taxien.

Nok en taxi kom rullende nedover i snøføyka. Kulda var i ferd med å gjøre overkroppen nummen. Det hastet virkelig med transport hjem.

«Hei!» ropte han.

Heller ikke den fant det for godt å stoppe. Etter ytterligere to passeringer så Kai at jenta begynte å miste motet.

«Er det ingen pirater her? De er jo overalt ellers?» spurte hun.

Klokka var halv to, det begynte å tynnes ut med folk.

Kai speidet rundt. Der! På hjørnet to kvartaler nedover Thorvald Meyers gate sto en eldre Toyota med parklysene tent.

Kai og Janne stabbet seg krumbøyde nedover til bilen.

5

Ettersom de kom nærmere så Kai at mannen i førersetet var fra Midtøsten eller deromkring. Kai banket på vinduet. «Taxi?» hutret han.

«Sir,» sa araberen og gestikulerte serviceinnstilt. Et tykt teppe i vinrød plysj dekket hele baksetet, inkludert låsene til sikkerhetsbeltene.

Takknemlige hoppet Kai og Janne inn.

En halv time tidligere kjørte Puenthai Sriyanonda rolig nedover Østre Aker vei. Vinternatta var mørk og kald utenfor vinduene på den gamle Mazdaen. Temperaturen var ikke noe bedre inni bilen. Det gamle varmeapparatet hadde for lengst tatt kvelden. Et islag hadde dannet seg på innsiden av vinduene. Det var ikke mer enn en liten time siden sist Puenthai hadde skrapt dem.

Man kunne få bot i dette overorganiserte landet for å kjøre med is på vinduet. Det var en risiko han ikke likte.

Puenthai hadde vært i Norge i sytten år. Lenge å leve under radaren, og en av grunnene til at han ikke hadde blitt oppdaget var at han var ekstremt nøye med ikke å vekke oppsikt. Om noen minutter skulle han stoppe igjen. Da fikk han skrape på nytt.

Ved Økern svingte han av østover på Ring 3 og deretter mot sentrum, før han igjen tok av på Ensjø. Et par minutter senere parkerte han foran idrettsarenaen Valhall. Det var det faste møtestedet. Øde, lite gjennomgangstrafikk, dårlig opplyst. Klokka viste 01.10.

Han snudde seg i setet, lente seg bakover mellom forsetene, vippet ned bakseteryggen og fisket fram to bager fra bagasjerommet. Rutinen var at kontakten hans satte seg inn ved siden av ham i passasjersetet foran, sjekket innholdet i den ene bagen samtidig som han tok den andre med seg, den med pengene i. Det tok sjelden mer enn ett minutt.

Omtrent en million var det i pengebagen denne gangen.

Da han hadde plassert bagene ved siden av seg, tente 6

Puenthai en røyk. Lente seg tilbake og ventet mens han dro inn den kraftige tobakkssmaken. Fem–ti minutter så kunne han kjøre videre.

Men bare noen sekunder etter kvakk han til av at det banket hardt på vinduet. Samtidig ble han blendet av det kraftige lyset fra en lommelykt på utsiden av vinduet.

Politi? Vekter? Her? Tankene for gjennom hodet hans.

«Er alt ok der inne?» spurte en mannsstemme.

Puenthai nølte, et øyeblikk rådvill.

Han hørte et dunk, så lyset forsvinne og hørte den kjente lyden av en kropp som traff bakken utenfor.

Kort etter ble døra på passasjersiden revet opp.

«Det var en vekter,» sa kontakten hans mens han sjekket innholdet i bagene. «Vi må endre planene.»

Kai begynte umiddelbart tilnærmelsene i baksetet. Med myke, vennlige bevegelser dempet Janne ham samtidig som hun lente seg mot ansiktet hans med halvåpen munn.

«Vi vil det samme,» sa hun sløvt. «Men ikke her.»

Over alkoholtåken kjente Kai virkningen av det sensuelle kysset. Reisningen varte i rundt sju sekunder før de begge ble slynget framover av at sjåføren bråstoppet.

«Gærning!» skrek Kai. Han kjente seg ør i hodet av sammenstøtet med den harde Toyota-plasten. Janne stønnet omtumlet på gulvet ved siden av ham med en blodstrime rennende fra venstre munnvik.

«Du kan jo faen ikke kjøre!» snøvlet Kai idet han stablet seg opp i setet igjen.

«Look!» sa sjåføren og pekte ut gjennom frontruta.

Kai myste. De var i en tunnel, Ekebergtunnelen trodde han. Kai fokuserte noen sekunder og så en bil som sto på skrått over begge filene med fronten mot dem.

«Round and round,» forklarte sjåføren.

«Hva er det?» hikstet Janne, som nå hadde karet seg opp i setet.

7

Kai ristet på hodet. «Bilen foran må ha snurret.» Han knep øynene sammen, ristet på hodet. «Eh … vi må sjekke sjåføren,» sa han. Legeeden slo inn på autopilot.

«No license,» opplyste sjåføren med skingrende stemme. «No stay permit!»

Kai klapset ham på skulderen. «Don’t worry, me fix,» sa han, åpnet døra og gikk mot bilen. En blå Mazda, kunne han se. Lysene var av, ikke noe kupélys, heller ikke noe blod på innsiden av frontruta. Enda godt.

«Kai!» Han snudde seg og så at Janne hadde gått ut og sto nølende foran pirattaxien.

«Bli der,» kommanderte han. «Jeg roper hvis det er behov for hjelp.»

Janne ble stående.

Han fortsatte å gå. Da han var fem meter unna Mazdaen hørte han plutselig startmotoren gå. Kai skvatt til og stoppet, men bilens motor tente ikke.

«Er dere ok?» ropte han.

Ingen respons.

Bak de rimete vinduene så Kai konturene av en skikkelse i forsetet. Han tok retning mot passasjersiden, registrerte at personen der inne beveget seg. Kai åpnet døra på gløtt.

Innenfor skimtet han en mannsperson. Han hadde en hette godt trukket fram på sidene av ansiktet. Samtidig vendte han ansiktet bort fra Kai. «Er du ok?» spurte han.

«Gå vekk!» svarte sjåføren hardt og konsist.

Kai ble så overrumplet av svaret at han rygget og ble stående litt unna døra. Oslo var sannelig blitt en fiendtlig by.

«Vi bør ringe en ambulanse,» sa Kai høyt.

Mannen i bilen ristet på hodet. «Gå vekk! Ikke ring.»

Kai pustet tungt. «Jeg er lege. Jeg må forsikre meg om at du er ok.»

Igjen gikk startmotoren, denne gangen hostet motoren 8

noen runder og fikk bilen til å bykse fram et par meter før den igjen døde.

Kai bestemte seg for at han måtte handle. Fyren kunne være i sjokk, eller kanskje var han full. Han gikk besluttsomt bort og rev opp døra.

Mannen satt fortsatt like rolig. Kai rakk å registrere at det var en kjølig besluttsomhet i blikket hans, at han holdt en eller annen metallgjenstand i hånda – var det et våpen eller et verktøy? – og at det som lå på passasjersetet i bilen var noe han absolutt ikke skulle se.

«Unnsk…» stotret Kai. Så skjøt armen mot ham. En vanvittig smerte ved neseroten ble avløst av munningsflammen.

2

«Han bare skjøt ham rett ned?» spurte Kurt Fjeld ut i neonlysene i Ekebergtunnelen. På tross av at han hadde vært leder for Voldsavsnittet ved Oslo politidistrikt i flere år, en typisk administrasjonsjobb, hadde han det med å rykke ut ved større hendelser. «Skal jeg lede en avdeling som løser volds- og drapssaker, må jeg kjenne det på kroppen,» var mantraet hans.

Fjeld, med stålblå øyne og kortklipt, grå manke, hadde gått gradene i politiet. Fra gata og opp til sjefsjobben via en periode i Delta, deretter som etterforsker og etterforskningsleder. Nå var han femtién.

Jan Nereng, etterforsker ved Voldsavsnittet, kremtet.

«Ifølge vitnet,» sa han og pekte på en patruljebil der Janne Stenseth satt inntullet i et av politiets ulltepper, «hadde hun truffet avdøde, Kai Magnussen ser det ut til at han heter, på en bar på Grünerløkka. De tok pirattaxi, meningen var å dra hjem til avdøde. Så kom de over en bil som hadde snurret på glatta i tunnelen. Ifølge vitnet gikk avdøde ut for å sjekke tilstanden til sjåfør og eventuelle passasjerer. Magnussen var lege, de er jo forpliktet til å sjekke.»

«Og da smalt det?»

Nereng nikket. «Ja, det vil si, etter at Magnussen rev opp døra på bilen.»

Fjeld så på ham noen sekunder, før han flyttet blikket 10

til åstedet der teknikerne hadde fått opp et hvitt telt for å holde vanndryppet fra tunneltaket unna.

«Herregud så unødvendig,» sukket Fjeld. Han ble stående og stirre på Nerengs hode. «Har du strikket lua selv?» Én nitti over bakken, dandert på toppen av Nerengs fregnete hode, og i flukt med et par grønne øyne, satt en oransje topplue med lilla dusk. Nereng klødde seg litt brydd i nakken.

«Mutter’n,» forklarte han.

«Sikkert god og varm,» sa Fjeld.

En latter borte fra teltet der teknikerne holdt på fortalte at spøken gikk inn.

Nereng myste mot Fjeld. «Jeg kan godt be henne strikke en maken til deg. I rosa kanskje?»

«Nei takk,» smilte Fjeld.

Nereng gestikulerte mot teltet. «Skal vi?»

Fjeld svarte ikke, men beveget seg møysommelig etter anvisning fra kriminalteknikerne mot teltet.

«Ingen andre vitner?» spurte Fjeld.

«Trafikksentralen må ha opptak,» repliserte Nereng.

«Jeg har sendt et par betjenter ned dit for å hente ut materialet. Ove Sigurdssønn fra Voldsavsnittet koordinerer dør til dør i området rundt tunnelutløpene, men det er nok ikke mye vi får ut av det nå midt på natta. Han sjekker om det er andre videokilder, og vi har begynt sporing av mobiler i området i det aktuelle tidspunktet.» Han ble stående og betrakte åstedet en stund, tilsynelatende uaffisert av den ufyselige desembervinden som trakk gjennom tunnelen.

Fjeld skuttet seg. «Bilene?»

«Vitnet forteller at pirattaxien rygget vekk da skuddet falt. Vitnet løp selv vekk fra åstedet og etter pirattaxien, men stoppet da hun hørte at drapsmannen fikk startet bilen igjen. Han forsvant i motsatt retning.»

«Hun har selvsagt ikke reg-nummeret til piraten?»

11

Nereng ristet på hodet. «Ingen nummer. Rød bil og blå bil.» Han stirret på kriminalteknikerne. De samlet prøver av det blodige slapset der Kai Magnussen hadde falt død om. Prosjektilet – eller prosjektilene – hadde truffet ved siden av neseroten, men ikke kommet ut på andre siden.

Sannsynligvis hadde de rikosjettert inne i skallen og laget stuing av Magnussens hjerne.

«Merkelig inngangssår,» sa han. «To skudd?»

Fjeld tok et skritt fram. «Kan være vinkelen, men det ser liksom … litt upresist ut?»

«Det var det jeg tenkte også,» sa Nereng. «Enten et veldig stort kaliber, men da hadde vi hatt utgangssårene også.

Prosjektilene er der inne et sted. Vi får se hva obduksjonen kan gi oss.»

De sto slik en stund og observerte krimteknikernes nitidige arbeid.

«Noen teorier?» spurte Fjeld.

«Ifølge vitnet tilkjennega Magnussen seg som lege,» sa Nereng. «Kan være en bevæpnet fyllekjører kanskje, som har mye å tape hvis han får kontakt med hjelpeapparat, politi, sykehus … Eller at det var noe i bilen Magnussen ikke burde se. Ikke kunne se.»

Fjeld masserte tinningene. «Snakk om uflaks.»

Nereng rettet på lua. «Ja, snakk om.»

3

Akerselva rant som en svart krusedull gjennom det stadig hvitere landskapet utenfor Elisabeth Sunee Rathkes leilighet på Bjølsen. Hun satt sammenkrøpet i sofaen sammen med Zenith, hennes snart seks år gamle rhodesian ridgeback.

«Ikke noe vær å gå ut i nå, gutt,» sa hun og rusket ham kjærlig i nakkeskinnet. Han lå i motsatt ende av sofaen med alle sine førtiåtte kilo. Tjueto kilo mindre enn Elli.

Hun var femti prosent norsk, femti prosent thai. Hundre prosent politi.

Zenith løftet det ene øyenbrynet og skottet bort på henne. «Og heller ikke tidspunktet,» slo hun fast etter et raskt blikk på klokka, som viste 01.45.

Zenith gryntet og strakte på potene.

Elli tok en slurk rødvin fra et kjøkkenglass i håp om å bli litt mer døsig. For vel tre uker siden hadde hun kommet tilbake fra Uganda og det tøffeste oppdraget i sin karriere som etterforsker. Fortsatt satt strabasene i kroppen.

Fortsatt våknet hun om natta etter livaktige drømmer om det som hadde skjedd. Den unge mannen som stormet mot henne med våpenet hevet, skuddene hun avfyrte, blikket hans som mistet alt liv før muskulaturen i kroppen et sekund senere sluttet å fungere og gjorde at han klappet sammen som en filledukke.

Det var alltid på dette punktet i drømmen hun våknet.

Da kroppen klappet sammen. Det ene sekundet en ung 13

mann med livet foran seg, i det neste var livet hans avsluttet. Og det var hun selv, Elisabeth Rathke, Elli, som hadde avsluttet det.

To mennesker hadde hun drept i løpet av dette oppdraget. Far og sønn, Michael og Bernhard Croukamp. På dagtid plaget tankene henne om begge to, men i drømmene var det kun den yngste som hjemsøkte henne.

På et rasjonelt nivå kunne hun forsvare begge hendelsene. Det hadde stått om hennes eget liv. Hun hadde vært nødt til å forsvare seg med alle tilgjengelige midler. Sjefen hennes, Fjeld, hadde kvernet om og om igjen på at det var naturlig å føle skyld, og at hun burde bearbeide dette. På hans instruks var hun nå i permisjon, fram til nyttår. «For å komme til hektene», som Fjeld sa. Psykologen hadde også antydet at det var en god idé med en liten pause.

Hun tok en ny slurk av vinen og stakk de bare føttene inn under Zeniths varme mage.

Lyset fra vinduet var intenst da hun åpnet øynene. Så trengte lyden av mobilen inn i bevisstheten.

«Ja,» presterte hun med rusten stemme.

«Vært på fest?»

Makkeren Jan Nerengs stemme var både lystig og nysgjerrig.

«Vil ikke akkurat si det. Hva er klokka?»

«Kvart over ni.»

Elli knep øynene sammen. Hun var på sofaen, Zenith lå på gulvet. Det tomme vinglasset sto på det lille bordet som egentlig var en glassplate oppå en sinkbøtte med elefantmotiver fra Thailand. Hodet var tungt, men kroppen kjentes deilig uthvilt. Rødvin var åpenbart god sovemedisin, men neppe noen permanent løsning.

«Er du der?» fortsatte Nereng.

«Ja, ja … jeg sovnet på sofaen sammen med Zenith i natt.»

«Fortsatt drømmer?»

14

«Ja. Samme greia hver gang. Han kommer mot meg, så skyter jeg og våkner idet han faller.»

Nereng tok en kort pause. «Du må gjennom det. Jeg hadde det på samme måte i fjor.» Han hadde selv vært med på å skyte en mistenkt i en sak. Også han hadde fått et våpen rettet mot seg, og måtte ta et valg der og da. Nereng var fortsatt blant de levende.

Elli myste og så at himmelen var klar. «Ja, jeg må gjennom det,» sa hun utålmodig. «Men jeg lurer på om det er bedre for meg å jobbe i stedet for å sitte her med drømmene og tankene.»

«Jeg kan stikke innom hvis du vil i ettermiddag, så tar vi en tur ut? Rundt Sognsvann for eksempel?»

Elli tygde kort på det og kom til at det selvsagt var en god idé. De avtalte klokka to, før det hadde Elli en annen avtale.

4

Med thailandsk mor og norsk far hadde Elli og lillesøsteren Anne fått en annerledes oppvekst. Moren, Dee Porntip Praphasirirat Rathke, traff faren Lars Rathke i Thailand tidlig på syttitallet, og hadde bodd i Norge siden 1974. Ellis barne- og ungdomsår på Nordstrand hadde vært preget både av farens liberale holdninger, og morens buddhistiske. På noen områder var de svært ulike, på andre områder var de forbausende like. Dee hadde innprentet hos Elli og Anne at det å være en god buddhist først og fremst var en sinnstilstand, som ville føre til riktige ord og gjerninger. Og god karma. I Dees buddhisme kunne alt rettes opp, men det ville ta tid, avhengig av karmabalansen. Oppdraget i Uganda hadde sendt Elli langt på minussiden når det gjaldt karma.

Helt siden ungdomsskolen hadde hun hatt et avmålt forhold til buddhismen, og i lange perioder definert seg helt ut av den. Men den kom alltid tilbake. Slik som nå.

Elli og Zenith gikk rolig inn i det lille buddhistiske tempelet i Gamlebyen. Behovet for et buddhistisk tempelrom økte i takt med at norske menn lot seg bergta av kulturen og kvinnene fra smilets land. Elli gjorde en dyp wai til munken som møtte dem i hallen der man tok av seg på føttene.

«Pra-song,» sa hun, slik moren hadde lært henne at man tiltalte en munk.

Munken hilste tilbake, deretter til Zenith, før Elli pre16

senterte seg med sitt thailandske navn, Sunee. Greiest slik, tenkte hun.

Munken var kledd i den klassiske rødoransje drakten og hadde det typiske barberte hodet, men var vesentlig høyere enn thaier flest, vel én åtti anslo Elli. Han gestikulerte at de skulle bli med videre inn i templet. Det ble aldri stilt noe spørsmål ved at Zenith var med. Elli gjorde nok en wai foran alteret og stappet en tohundreseddel ned i gaveboksen. Munken takket og førte dem videre innover til et rom der de tok plass på gulvet med beina i kors. Rommet hadde kun ett lite vindu, veggene var malt i en dyp rød farge, gullborder med typiske thaimønstre løp i overgangen mellom vegg og tak. Noen innrammede bønnetekster hang i massive rammer på alle fire veggene. Zenith ga seg til å snuse rundt på teppene som dekket gulvet.

«Du kan kalle meg for Ajahn,» opplyste munken da de satte seg.

«Lærer,» konstaterte Elli og smilte forsiktig.

Ajahn nikket til betydningen av navnet. «Hva kan jeg hjelpe med?» De brune øynene hans utstrålte en åpen vennlighet.

Elli trakk usikkert på skuldrene. «Jeg skal være ærlig med deg, Ajahn. Jeg sliter med noen dårlige erfaringer fra et oppdrag jeg var på. Men jeg sliter også med troen på …» hun gestikulerte rundt seg, «… dette.»

Ajahn smilte. «Vi sliter alle med våre tanker, Sunee,» sa han.

Zenith hadde snust ferdig, gikk rundt seg selv noen ganger og la seg til ved siden av Ajahn.

«En vennlig hund,» konstaterte han.

Zenith smattet.

«Hva jobber du med?» fortsatte Ajahn.

«Jeg er politi.»

«I Norge er det en respektabel jobb.» «…Jeg forsøker å gjøre det rette, det er ikke alltid enkelt.»

17

Ajahn la håndflatene mot hverandre. «Å skulle skille mellom rett og galt er ikke enkelt for noe menneske.»

Elli trakk pusten dypt. «Det er jo rettsapparatet som har den jobben, vi samler bare bevis for tiltalen.» Hun slo armene forsiktig ut, gjorde seg flid med å bruke myke, vennlige bevegelser. «Mitt siste oppdrag var komplisert. Rett og galt var ikke bare svart-hvitt. Mange gråtoner, om du vil.»

Ajahn holdt blikket hennes. Vennlig, uten at det virket påtrengende. Elli så likevel bort.

«Jeg har drept et menneske,» sa hun og vendte seg mot ham. «Vel, faktisk to.»

Ajahn så fortsatt på henne, den samme snillheten i øynene. «Fortell, Sunee.»

Elli fortalte. Ajahn lyttet. Hun var omstendelig, men så aldri så mye som et bitte lite tegn til utålmodighet i Ajahns ansikt.

«Så du tenker at du ikke hadde noe valg, og måtte redde ditt eget liv?» spurte Ajahn.

Elli nikket vagt. «Som politi er man trent på å ta slike avgjørelser.»

Ajahn lot kroppen svaie forsiktig, nærmest asketisk, men han sa ingenting. Ble bare sittende der og bruke tid.

Etter en god stund, Elli tenkte det måtte være flere minutter, kremtet hun vagt.

Ajahn så forventningsfullt på henne. «Noe du vil føye til, Sunee?»

Elli spilte scenene igjen i hodet. Konklusjonen var den samme: Hun var sikker på at hun ikke kunne gjort det annerledes.

«Nei.» Ajahn strøk seg over det glattbarberte hodet. «Hvorfor kommer du og ber om råd da, Sunee?»

«Men …»

«Innerst inne … tviler du kanskje på din egen konklusjon?»

18

Elli stirret rett framfor seg, men lot blikket gli ut av fokus. Var hun bare opptatt av å rettferdiggjøre sine egne handlinger, i stedet for å være kritisk til dem?

«Hva kunne du gjort annerledes?» spurte Ajahn, litt hardere i stemmen.

«Jeg vet ikke … jeg har mest tenkt at det var viktig å forstå hvorfor jeg måtte handle som jeg måt… som jeg gjorde.»

Ajahn strøk Zenith over ridgen, partiet på ryggen der håret vokste motsatt vei av den øvrige pelsen. «Det må du kanskje tenke litt mer på?»

Elli så ned.

«Vil du ha litt te?» spurte Ajahn.

Hun ble litt forvirret av temaskiftet, men takket ja.

En yngre munk dukket straks opp med en kanne grønn te, to krus og noen kjeks på et fat. Ajahn gestikulerte til henne at hun skulle forsyne seg. Elli helte opp til dem begge.

«Du vil vite hva jeg tenker om dette?» spurte Ajahn.

«Ja.» «Jeg har ingen svar nå. Vi får snakkes igjen. Tenk på karmaen som ringer i et vann. Ti eller femten år fram – hva mener andre om denne handlingen? Hvordan vil du avspeiles i disse handlingene?»

Elli forsøkte å se for seg ringer i et vann, men endte opp med å forestille seg to lik som lå og duppet i vannskorpa.

De lå med ansiktet ned. «Jeg tenker at … hva slags spørsmål er det, Ajahn?» Hun så frustrert på ham. «Jeg jobber jo med å løse drapssaker. Gjør det jeg må gjøre for å løse en sak. Når vi får en drapsmann dømt er han en drapsmann også etter femten år. Eller kvinne.»

Frustrert lukket hun øynene. Forsøkte å forestille seg andre situasjoner der hun kunne komme til å drepe noen.

Måtte drepe noen. «Jeg vet jo ikke hvilke oppdrag jeg kommer til å få. Men det er en jobb jeg må gjøre.»

Ringer i vannet.

19

Femten år fram.

Femten år tilbake.

Søsteren hennes Anne fløt inn i tankerekken. Ansiktet opp.

Ajahn hevet øyenbrynene en tanke. «Hvorfor er det et kall, Sunee?»

«Hm?» «Å være politi.»

«Søsteren min ble drept.»

Hun overrasket seg selv med svaret.

Ajahn grep rundt den ene hånda med den andre, masserte forsiktig fingrene. «Og de har aldri tatt drapsmannen?»

«Nei.» En gruppe på ti–tolv joggere passerte Elli og Nereng i nordenden av Sognsvann. Zenith lusket ved siden av dem.

Nereng fortalte kort om saken i Ekebergtunnelen.

«Drapsmannen skjøt legen som ville hjelpe ham etter en bilulykke?» spurte Elli forundret. Hun hadde lest om saken på nettet, men detaljene i pressen var selvsagt langt færre enn det Nereng kunne gi.

«Det neste i voldsspiralen,» sa Nereng, «blir vel at legen skyter pasienten som ber om hjelp?»

Elli ristet på hodet. «Helt absurd … har dere noen teorier?»

De tuslet et stykke før han svarte. «Enten så er det en gærning, eller så må han ha blitt overrasket i noe. Kanskje fått panikk.»

«Dere er sikre på at det ikke er noen forbindelse mellom gjerningsmann og offer?»

«Ja, helt utelukket. Offeret er en helt vanlig person – ikke innblandet i noen som helst konflikter eller ulovligheter. Det eneste vi fant på ham var en fartsbot.»

Elli skottet inn i skogen, der Zenith hadde tatt en avstikker og var opptatt med et interessant luktbilde. De disku20

terte saken litt mer før Elli kom inn på møtet med munken.

«Nordmenn flest er vel heller ikke så inderlige i sin statskirketro,» fastslo Nereng i et forsøk på å komme makkeren i møte, som refererte buddhistmunkens spørsmål i en frustrert tone. Hun ristet på hodet til Nerengs replikk.

«Men som religion er kristendom konkret. Og dermed enklere. Det er definert rett og galt, og så tror de at angrer man, så er alt greit.»

«Hm,» sa Nereng. «Jeg er vel som nordmenn flest: Statskirkemedlem av gammel vane, har ikke vært i kirken siden konfirmasjonen, som i hovedsak ble gjennomført fordi jeg trengte penger til et stort stereoanlegg.»

Nereng kastet en pinne til Zenith, som bare kikket dumt på Nereng og lusket uinteressert videre.

«Smart bikkje,» sa Nereng. «Søsteren min har en retriever. Den gjør ikke annet enn å hente pinner.»

Elli laget en smattelyd. Zenith trasket inntil henne og holdt seg der mens en ny gruppe joggere passerte. «Rhodesian ridgeback er avlet fram med egenskaper som at de skal foreta egne vurderinger. Hva får den igjen for å hente en pinne?»

«Jeg kaster den på nytt,» lo Nereng.

«Nettopp. Det er meningsløst.»

«Som sagt: Zenith er smart.»

Resten av turen gikk de stort sett i taushet. Det var snaut to år siden hun og Nereng hadde begynt å jobbe sammen.

Han hadde vokst fort med oppgavene, og nå betraktet hun ham som en likeverdig partner. Ubønnhørlig var de nå også knyttet sammen av et skjebnefellesskap: De hadde begge tatt liv.

Mens de gikk der reiste tankene tilbake til karma og hva hun ville bidra til i kretsløpet, samsara. Om livet fortsatte slik det nå gjorde, ble det nok et stort minusregnestykke.