Maurtuemordene av Hans Olav Lahlum

Maurtuemordene

Hans Olav Lahlum

Maurtuemordene

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45093-9 ISBN 978-82-525-8431-8 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,2/12,6 Sabon og trykt på Ensolux Cream 80/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Jonas Lie (1833-1908)

Dag én: Et særdeles usannsynlig drapsoffer

I Jeg har i tankene stått og ventet akkurat her hver kveld i flere uker. Nå, mandag 24. april 1972, er første gang jeg gjør det i virkeligheten også.

Armbåndsuret mitt viser ti på elleve. Kvelden er mørk og litt våt. Regndråpene i luften øker ytterligere min spenning. Da jeg gikk hjemmefra var jeg fortsatt i tvil om jeg kunne gjennomføre dette. Men idet jeg endelig sto her alene i regnet var all tvil som blåst bort. Den formuleringen var mer fiks enn jeg først forsto selv. Jeg ler litt for meg selv. Har alltid visst at jeg er skarpere enn folk flest aner.

Veien er på kveldstid enda mindre trafikkert enn jeg trodde. Jeg har stått her og ventet i snart ti minutter uten å se et menneske, og bare to personbiler har kjørt forbi.

Ingen kommer til å se oss når det skjer. Regnet vil vaske vekk de få sporene jeg etterlater meg her i veikanten.

Spenningen sitrer i hele kroppen nå. Jeg som ellers kan kjenne meg lett døsig selv på formiddagen, kjenner meg i denne sene kveldstime mer våken enn noensinne. Jeg ville gjort dette i kveld selv om jeg visste at jeg ikke kunne slippe unna med det i morgen. Det kjennes stadig mer som en plikt, et slags instinkt jeg alltid har båret i meg. Eller kanskje mest som et gudegitt oppdrag jeg bare må utføre før jeg kan gå tilbake til mitt hverdagslige liv. Det gjelder først bare å være sterk nok til å gjennomføre det. Etterpå 7

gjelder det bare å være kjapp og klartenkt nok til å unnslippe.

Jeg kan fortsatt ikke se noen i kveldsmørket, men hører skrittene hennes nå. Helt siden mine tidlige barneår har jeg hatt både en uvanlig skarp hørsel og en svært god hukommelse for ulike skritt. Da jeg var to år, kunne jeg kjenne igjen mine besteforeldres skritt på gaten fra balkongen utenfor tredje etasje i bygården hvor de bodde. Nå har jeg for lengst gjenkjent disse. Det er skrittene til den unge kvinnen jeg venter på. Hun er vakker, men kald. En kvinne med varm pust, men et hjerte av is. Hun er en av dem som liksom tilfeldig glemmer å kneppe øverste knapp i blusen, og som liker at menn ser det, men som aldri har tenkt å la dem få se noe mer.

Jeg står her for å drepe en av de kvinnene som bare elsker seg selv. Jeg tenker at hun derfor ikke fortjener livet hun har fått. Men jeg er fullt klar over at dette egentlig ikke handler om henne – bare om meg og mine egeninteresser.

I så måte har jeg for lengst avslørt meg selv. Det gjenstår å se om noen andre kan gjøre det.

Jeg har flere ganger, senest på fredag, hørt henne si at hun nesten alltid går forbi her mellom kvart på elleve og fem på elleve mandager. Hun kommer visst litt sent i kveld.

Folk nå for tiden, særlig unge kvinner, er så upålitelige slik.

Klokken er tre minutter på elleve og hun har ikke kommet.

Men nå hører jeg lyden av hennes raske skritt. Der er hun endelig synlig i mørket, knapt tyve meter unna.

Nå saktner skrittene farten – fordi hun ser at jeg står her og holder ut hånden foran henne.

Jeg har for flere uker siden forutsett hva som kommer til å skje videre. Nå kommer hun først til å stanse helt opp.

Hun kommer først til å føle uro og lure på hva som skjer.

Deretter vil hun kjenne meg igjen. Da vil hun først slappe av litt, og kanskje til og med verdige meg noen tomme og overbærende ord. Jeg har oftest tenkt at hun ganske fantasiløst vil spørre hvorfor jeg står her. Deretter vil alvo8

ret med ny og større gru gå opp for henne – når hun er nær nok til å se det nye uttrykket i øynene mine. Hun vil raskt forstå hvorfor jeg står her. Det vil likevel være for sent.

Hun er høyere enn meg. Det kjennes ofte som hun ser nedlatende på meg når vi møtes. Men jeg er både mye sterkere og bedre forberedt. Jeg vil ha lagt hendene rundt den myke hvite halsen hennes før hun rekker å skrike eller gjøre motstand. Etterpå skal jeg bare klemme til. Klemme og klemme, så hardt og så raskt som jeg klarer, til hun ligger her død for mine føtter. Deretter kan jeg rolig gå bort og gjemme meg blant alle andre i storbyens mylder.

Der stopper hun. Jeg tar to skritt frem mot henne og ser opp, slik at hun kan se ansiktet mitt.

«Er det deg? Hvorfor står du her ute så sent på kvelden?», sier hun.

Stemmen hennes er mindre overbærende og mer engstelig enn jeg har ventet. Den gir meg en liten sympati for henne – og en siste liten tvil om dette. Vi ser på hverandre et øyeblikk. Men det er for sent – både for henne og meg.

Jeg ser at hun forstår i samme sekund som hendene mine skyter ut mot henne.

Hun skriker ikke. Blir bare stående der lydløs og handlingslammet, mens hendene mine strammer seg rundt halsen hennes og klemmer stadig hardere til. Noen sekunder kjenner jeg den varme pusten hennes mot min. Deretter bråstopper den. Hun faller plutselig, litt raskere enn jeg ventet.

II «Agnes Halvorsen», sa jeg.

Ingen av de to andre sa et ord til svar. Klokken var fem på tolv, luften var fylt av regn og stemningen var blytung ute i veikanten ved Hovseter.

9

Konstabelen på min høyre side kastet et raskt blikk på studiebeviset i hånden min og nikket samtykkende. Det sto «Halvorsen, Agnes» med store blokkbokstaver. Bildet viste kvinnen som lå her livløs mellom oss i veikanten.

Tungen man ikke så på bildet, var nå lett blålig og stakk ut av munnen. Det skulderlange lyse håret og de blå øynene var imidlertid de samme, korset i halskjedet var det samme – og hun hadde den samme røde lille føflekken øverst på det høyre kinnet.

Agnes Halvorsen lå utstrakt på ryggen ved veikanten, og stirret på oss med vidt oppsperrete øyne. Hun var barhodet og iført en lang grønn regnfrakk. Like under den skimtet man et sølvkors i halsgropen, og lenger ned en hvit bluse. Under regnfrakken skimtet jeg et legglangt svart skjørt. Den døde kvinnen i veikanten måtte ha vært en uvanlig høy og sannsynligvis også uvanlig vakker ung kvinne. Jeg tenkte at et eller annet var galt med påkledningen hennes, men klarte irriterende nok ikke å forstå hva.

Agnes Halvorsen var ifølge studiebeviset i gang med fjerde avdeling på Menighetsfakultetet og skulle fylt 22 år i neste måned. For litt over en time siden hadde hun drukket te, og snakket om studiene og livet hjemme hos sin beste venninne, slik hun pleide å gjøre nesten hver mandag. For vel en halv time siden hadde venninnen funnet henne død.

Det var tre kvart kilometer tilbake til venninnens barndomshjem – og bare vel en halv kilometer unna avdødes eget hjem. Hun var blitt liggende død igjen i kveldsmørket her, med bloduttredelser rundt halsen som tydet på at hun var blitt kvalt.

Det var alt jeg foreløpig visste om Agnes Halvorsens liv og altfor plutselige død.

«Jeg skulle ha flyttet hjemmefra i mars. Da ville Agnes vært i live nå. Men det var ikke min skyld. Det ble ikke noe ledig i studentbyen før i mai», sa den mørkhårede unge kvinnen som sto der på den venstre siden av meg. Nora Jensen hadde hun sagt at hun het. For meg selv kalte jeg 10

henne enn så lenge bare for bestevenninnen. Hun virket som en snill og genuint sørgende bestevenninne.

Jeg tenkte at det måtte være hardt for den unge Nora å leve videre med den fatale betydningen den utsatte flyttingen hennes nå hadde fått. Høyt sa jeg selvsagt bare at hun jo ikke kunne ane dette og ikke måtte laste seg selv på noen måte. Hun svelget og nikket, men svarte ikke.

Tausheten kjentes etterpå stadig mer lammende. Jeg fulgte opp med et spørsmål om det altså var ti på elleve hun hadde sett avdøde Agnes Halvorsen for siste gang.

Bestevenninnen nikket takknemlig og nesten ivrig.

«Ja, det var nøyaktig som jeg sa. Vi pleide å avslutte like etter halv elleve, men hadde det så hyggelig at vi ble sittende til ti på elleve i kveld. Agnes selv var aldri urolig for disse sene spaserturene. Hun visste at jeg er litt mer nervøs av meg, så hun ringte alltid med en gang hun var trygt i hus hjemme på presteboligen. Hun var i god form og gikk raskt, så det pleide ikke å ta mye over ti minutter fra hun gikk ut døren til telefonen ringte. Du kan tenke deg hvordan frykten min steg da klokken ble både fem over og ti over elleve uten at telefonen ringte.»

Jeg kunne tenke meg det – og nærmest følte hvordan venninnens frykt igjen steg da tausheten kom tilbake. Derfor ba jeg henne om å fortelle hvordan hun fant avdøde.

«Tolv over elleve ringte jeg to ganger, men uten å få svar. Storebroren hennes flyttet ut i fjor og foreldrene er bortreist noen dager, men jeg ble engstelig da Agnes ikke tok telefonen selv. Etter den andre oppringningen kastet jeg på meg jakken og løp ut. Jeg fant henne her noen få minutter senere. Hun lå livløs med tungen ut av munnen og øynene hennes så rett på meg uten liv. Jeg ble med skam å melde grepet av frykt for mitt eget liv, så jeg kastet meg rundt og løp tilbake som om jeg hadde den onde selv i hælene. Jeg ringte politiet så fort jeg var i hus.»

Hun hadde fortalt nøyaktig den samme historien en gang før, og den hang fortsatt godt sammen. Venninnen 11

hadde virket både andpusten og skremt da hun ringte hovedpolitistasjonen like før halv tolv, men hadde likevel vært forbilledlig klar på hva hun hadde sett hvor.

Jeg sa til venninnen at hun hadde håndtert tragedien svært godt og at ingen kunne gjort det bedre. Deretter ba jeg henne likevel forsøke å tenke etter en gang til om hun hadde sett eller hørt noen andre mennesker ute da hun fant avdøde.

Hun ristet igjen på hodet.

«Jeg har stått her og tenkt på det hele tiden. Jeg var redd da jeg løp ut og livredd da jeg løp hjem igjen … Men jeg verken så eller hørte noen andre.»

Fortsatt hørtes det svært troverdig ut. Uansett om Agnes Halvorsens morder hadde stått her og ventet eller kommet gående mot henne, hadde han neppe blitt her lenge etter ugjerningen. Morderen hadde etter alt å dømme gjennomført drapet akkurat her jeg sto nå, like før klokken elleve. Deretter hadde han vært dyktig eller heldig nok til å komme seg usett unna før venninnen dukket opp her vel et kvarter senere.

Jeg hørte min egen stemme spørre om det hadde vært noen uro å spore hos Agnes. Hadde venninnen merket noen bekymring for en nåværende eller tidligere kjæreste, eller for en uønsket beundrer?

«Nei nei, da ville jeg ikke latt henne gå ut alene. Agnes hadde ingen kjæreste, og har hva jeg vet aldri hatt noen heller. Hun var strengt oppdratt og skikkelig slik. I kveld var hun som vanlig. Hun gledet seg til morgendagen og engstet seg bare for neste ukes eksamensoppgaver.»

Stemmen holdt på å briste da hun sa de siste ordene.

Etterpå ble det stille igjen. Jeg lurte på om Agnes Halvorsen hadde sett ansiktet på sin morder i kveldsmørket – og på om hun i så fall hadde kjent ham igjen. Det siste kunne i tilfelle gjøre oppklaringen mindre krevende, men lett ville den neppe bli uansett. Regnet hadde tiltatt ytterligere mens vi sto her, og jeg så ingen grunn til å tro at denne gjernings12

mannen hadde vært hjelpsom med å etterlate seg tekniske spor.

Håndvesken til Agnes Halvorsen lå ved siden av henne på bakken. Lommeboken holdt jeg i hånden. Foruten studiebeviset og et månedskort for Oslo Sporveier, inneholdt den to femtilapper, tre tikronesedler og to kronestykker.

Det var litt flere kontanter enn en ung kvinne vanligvis ville gå rundt med, men ikke noe oppsiktsvekkende høyt beløp.

Ingenting tydet på at Agnes Halvorsen hadde hatt økonomiske bekymringer. Ei heller var det grunn til å tro at et ransutbytte hadde vært noe medvirkende motiv for gjerningsmannen.

Håndvesken inneholdt bare en lommebok, to leppestifter, et lommetørkle og et nøkkelknippe med to umerkede nøkler. Samt en liten papirbit, rundt tre centimeter lang og to centimeter bred. Jeg ble stående og se på den. Det var et tegnet bilde med skarpe kanter, etter alt å dømme klippet ut av en bok.

«Vet du om hun brukte å gå rundt med denne?», spurte jeg og holdt papirbiten opp for venninnen.

Hun stirret på den noen sekunder, og ristet deretter raskt på hodet.

«Nei, den der – har jeg aldri sett før, og jeg har vanskelig for å tro at det var noe hun gikk rundt med. Agnes var svært ryddig, og kastet alle løse papirbiter og lapper hun ikke lenger hadde bruk for. Det var ingen barn i familien, så hun leste ikke barnebøker. Hun var ikke spesielt interessert i dyr heller, i hvert fall ikke i insekter. Nei, det virker usannsynlig at hun gikk rundt med et slikt bilde på seg.»

Jeg ble stående og se på den lille tegningen av en brun maur, med en merkelig sikker følelse av at dette tilsynelatende udramatiske funnet kunne få stor betydning for mordsaken. Enten hadde 21 år gamle Agnes Halvorsen, av foreløpig uforståelige årsaker, plutselig begynt å gå rundt med et utklipt barnebokbilde av en maur. Eller så 13

hadde morderen, av foreløpig enda mer uforklarlige årsaker, lagt det igjen i håndvesken hennes.

Mens vi sto der, gikk det plutselig opp for meg hva som var feil med avdødes påkledning. Under regnfrakken var blusen skjevt kneppet. Det stemte dårlig overens med mitt inntrykk av avdødes personlighet. Jeg spurte raskt venninnen om blusen hadde vært skjevt kneppet en time tidligere også.

Nora Jensen hev etter pusten og vaklet et øyeblikk, men holdt seg på bena og snakket fortsatt kontrollert da hun fortsatte.

«Nei, det er jeg nesten helt sikker på at den ikke var.

Agnes hevdet at hun ikke pustet fritt med stramt kneppede bluser i varme rom, og gikk derfor noen ganger med den øverste knappen åpen. Jeg har aldri sett henne med en skjevt kneppet bluse, og er nesten helt sikker på at hun heller ikke hadde det i kveld. Vi satt like overfor hverandre, så det ville jeg nok både lagt merke til og sagt fra om.»

Vi ble stående der alle tre og se ned på den døde kvinnen og hennes skjevt kneppede bluse. Bestevenninnen hikstet lavt.

Konstabelen kom meg uventet til hjelp. Han bemerket at det ikke var spor etter noen kamp og at skjørtet jo var på henne, slik at det neppe var noen større dramatikk i det med blusen.

Jeg sa meg enig i det. Nora Jensen sa ikke noe mer, men pustet litt jevnere etterpå. Avdøde Agnes Halvorsens skjevt kneppede bluse ble likevel et nytt lite mysterium i mysteriet, noe som ytterligere økte min uro.

III Klokken halv ett var åstedet sperret av, og både ambulansen og åstedsgranskerne var ankommet. Jeg etterlot konstabelen som vakt, og kjørte selv bestevenninnen til hennes hjem. Hun takket pent for det, og så seg to ganger 14

rundt før hun låste seg inn i huset. Dørklinken beveget seg etterpå tre ganger, åpenbart fordi hun ville forsikre seg om at døren var låst. Jeg tenkte at Nora Jensen nok alltid hadde vært den litt kortere og litt mer nervøse bestevenninnen sammen med avdøde Agnes Halvorsen, men at hun likevel hadde vist seg sterk og handlekraftig i kveld.

Etter at hun var forsvunnet inn i huset, ble jeg sittende alene igjen i bilen noen minutter. Deretter kjørte jeg forbi åstedet og til presteboligen dit Agnes Halvorsen hadde vært på vei.

Ingen åpnet da jeg ringte på dørklokken, men en kuppellampe lyste opp trappen utenfor presteboligen på Hovseter. Det var en stor og staselig brun trevilla, med en for årstiden uvanlig grønn og velholdt hage. Her bodde ifølge navneskiltet ved dørklokken Valdemar, Henriette, Helmer og Agnes Halvorsen. Det stemte ikke lenger. Å stå der alene med skiltet kjentes beklemmende.

Det kjentes ikke mindre beklemmende å låse meg inn ved hjelp av avdødes nøkkelknippe. Jeg sa til meg selv at det var min plikt å sjekke om det kunne være ferske spor å finne i avdødes hjem. Den største nøkkelen gned knirkefritt rundt i låsen.

Presteboligen var nesten irriterende ryddig og harmonisk. De bortreiste foreldrene hadde tydeligvis hengt alle ytterklær de ikke tok med seg inn i garderobeskapet før avreise. På knaggene i yttergangen hang bare en enkel gul sommerjakke. Etter alt å dømme hadde den tilhørt Agnes Halvorsen selv. Om hun nettopp hadde tatt den frem for sommeren eller om hun hadde byttet den ut med regnfrakken i kveld, kunne jeg ikke vite. Et ubehagelig syn var det uansett. Dette var sommerjakken tatt frem for en ny sommer som eieren nå aldri ville få oppleve. Jeg tok av skoene i gangen og gikk videre inn i sokkelesten.

Et enkelt utslag av en mer barnslig side hos avdøde fant jeg i annen etasje. «Agnes’ dronningrike!» sto skrevet med en blanding av røde, grønne og blå tusjbokstaver på 15

døren til et av soverommene der. Det var etter alt å dømme et skilt hun hadde hengt opp i barneårene, og senere latt bli hengende.

Rommet bak skiltet tilhørte imidlertid nå en voksen og seriøs kvinne. På skrivebordet lå en norsk bibel, sammen med to tyske teologibøker hvis lange tittel jeg nok ville slitt med å uttale riktig. Bokhyllen inneholdt bøker fra ulike fag på gymnaset, samt pensumbøker fra forberedende og teologi. Foruten en barnebibel var det ikke noen barnebøker å se der – ei heller noen bok om maur eller andre kryp.

Sengen var sirlig oppredd med rent sengetøy, og på nattbordet var det ikke så mye som et støvkorn å finne. Hvis Agnes Halvorsen hadde hatt noen forbilder, hadde ingen av dem fått plass på veggene hennes. Det hadde heller ikke eventuelle hemmelige forelskelser. Det ene fotografiet var et konfirmasjonsbilde, hvor en yngre Agnes i bunad smilte fornøyd til fotografen mellom et par runde foreldre og en mørkhåret storebror. Det andre var et klassebilde fra gymnaset hvor jeg foruten Agnes Halvorsen selv bare gjenkjente venninnen Nora Jensen. Jeg fant det illustrerende at Agnes var høyest og Nora lavest på jenterekken, og at Agnes også raget høyere enn flere av guttene.

Skrivebordsskuffene viste seg å inneholde kronologisk arkiverte notater fra foredrag og seminarer. Et vitnemål fra artium viste oppsiktsvekkende høye karakterer, men ga meg ellers ikke noe av interesse.

Jeg visste ikke helt selv hva jeg hadde håpet å finne da jeg åpnet skrivebordsskuffene, men fant det uansett ikke.

Her var ingen hemmelige kjærlighetsbrev og ingen mystiske bilder av ukjente personer. Det var kort sagt ikke en skygge å se verken av noen morder eller av noe mordmotiv.

Avdøde Agnes Halvorsen var udiskutabelt blitt drept, men fremsto enn så lenge som et særdeles usannsynlig drapsoffer.

På innsiden av døren hang en timeplan over foreles16

ningene på Menighetsfakultetet. Jeg noterte meg pliktskyldig at hun ikke skulle hatt noen forelesning i morgen, men at hun hadde hatt en mellom klokken to og fire på ettermiddagen i dag. Notatene derfra lå på toppen av bunken i øverste skuff på skrivebordet. At Agnes Halvorsen hadde vært på forelesningen kunne hjelpe oss til å kaste lys over hennes siste timer.

Døren til Agnes’ dronningrike hadde vært ulåst da jeg tok i den. Det slo meg likevel på vei ut at jeg burde kontrollere om den andre nøkkelen hennes var til døren der. Det viste seg straks at pikeromsdøren kunne låses med den.

Mens jeg sto der, ble stillheten plutselig brutt av at et stort gjøkur i spisestuen gol klokken ett. Den hadde et poeng. Alene i nattemørket så jeg ingen muligheter til fremgang med etterforskningen. Derfor låste jeg meg ut av presteboligen på Hovseter, like stille og forsiktig som jeg hadde låst meg inn, og kjørte hjem.

Minnebildet av de stirrende øynene og den blålige tungen til prestedatteren Agnes Halvorsen fulgte med meg, også etter at jeg sovnet.