Hans Olav Lahlum
De fems tegn
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-55554-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
«Tida går, forteler dei. Men det er vi som går. Tida blir liggande att ho, og lat henne ligge.» Olav Duun, 1932 (i romanen Ettermæle)
Denne romanen tilegnes de utallige menneskene fra ulike land som helt inn i vår tid har fått sine liv preget av opplevelser som de selv eller nære familiemedlemmer hadde under 2. verdenskrig.
Innhold
Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
Del 1. Eberhard . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
17
Del 2. Franz . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
43
Del 3. Vincent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
101
Del 4. Paola . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
167
Del 5. Bruno. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
253
Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
378
Prolog
Asker, onsdag 31. desember 2003 Jeg vokste opp og levde mesteparten av mitt voksne liv i en tid hvor menn ikke skulle gråte. Trolig ble jeg preget av det. Ganske sikkert var jeg også helt fra barneårene uvanlig alvorlig og kontrollert av natur. Etter mine fire første leveår gråt jeg i hvert fall sjelden i barneårene og nesten aldri i ungdomsårene. Selv om nesten alle dagene i mitt voksne liv har vært preget av sorg og savn, kan jeg etter 1945 bare huske å ha grått tre ganger. Kanskje har det skjedd flere ganger, men jeg tror ikke det. Min hukommelse var særdeles god i yngre år, og så langt jeg har kunnet kontrollere, fungerer den fortsatt meget godt. Jeg har ofte tenkt at den fungerer for godt. De tre gangene etter krigen jeg kan huske å ha grått, er alle knyttet til Ole Martin. Første gang var onsdag 2. mai 1990. Det var like før jeg avsluttet min yrkeskarriere som ingeniør. Jeg satt alene hjemme med middagen etter en lang arbeidsdag, da telefonen ringte. Det var min ellers sindige sønn Jens, som opprømt fortalte at jeg skulle bli bestefar. Jeg ga mine gratulasjoner til ham og hans kone, og uttrykte min uforbeholdne glede over barnet. Etter å ha lagt på røret begynte jeg plutselig å gråte uhemmet av glede, der jeg satt ved telefonbordet. Jens var mitt eneste barn, og jeg hadde gitt opp håpet om at han skulle bringe slekten videre. Våren 1990 var Jens 44 og hans kone 42. De hadde gjennom tolv års ekteskap sterkt ønsket seg et barn uten å lykkes med å få det. At jeg nå likevel skulle få se slekten etter meg gå vi9
dere med en ny generasjon, var et under som i noen timer nesten gjenopplivet den kristne barnetro jeg hadde gitt opp fem tiår tidligere. Den andre gangen jeg gråt for Ole Martin var søndag 9. desember 1990, noen timer etter at jeg traff ham for første gang. Han kom på alle måter sent, men godt. Det snødde den dagen han kom til verden, men for meg kom han som verdens vakreste lille høstbarn. Jeg var så glad som jeg aldri hadde vært i mitt voksne liv, allerede før jeg fikk se ham og høre hvilket navn han skulle få. Siden ble jeg stående lenge der på sykehuset, for å stryke forsiktig over det myke og vidunderlige lille babyhodet. Det kjentes som jeg fløy ut gjennom sykehusgangene etterpå. Likevel klarte jeg å beherske meg. Jeg gråt mine gledestårer for Ole Martin den dagen han ble født, men også da gråt jeg bare alene i mitt hjem. På grunn av min sønnesønn og hans utvikling i livet, ble mitt liv meningsfylt også etter at jeg gikk av med pensjon høsten 1991. Det kom en iskald januardag i 1993, da Jens ringte og fortalte om sin kreftdiagnose. Enda tyngre ble det en marsdag året etter, få dager etter den store folkefesten med OL på Lillehammer, da jeg besøkte Jens på sykehuset og fikk høre at utgangen var uunngåelig. Men jeg gråt verken da eller i hans begravelse noen uker senere. Derimot gråt jeg for tredje gang i mitt voksne liv søndag 14. desember 2003. Det var fra begynnelsen en lykkelig dag. Ole Martin og hans mor kom på et avtalt søndagsbesøk, som også skulle være vår feiring av Ole Martins 13-årsdag. Jeg hadde ventet ved vinduet i et kvarter for å få se ham da han kom, og var blitt bekymret for at et eller annet hadde skjedd da det gikk fem minutter over avtalt tid. Jeg kan godt huske lettelsen da jeg så hans mors bil komme rundt svingen – og gleden da Ole Martin spratt ut og vinket opp til meg. Som vanlig var på bursdagsfeiringene, tok jeg et nytt fargefoto av ham. Det skulle henges opp sammen med alle de 10
andre på hans vegg i stuen. De gamle barnebildene av Jens pakket jeg ned i en skuff etter hans død. I stedet laget jeg da en bildevegg i stuen for Ole Martin. Det var en del av mine anstrengelser for å tenke på min levende sønnesønn i stedet for på min avdøde sønn. 14. desember 2003 så vi på bildene av Ole Martin, og lo sammen av hvor liten og troskyldig han hadde vært i sine første leveår. Nå var han for alvor i ferd med å skyte i været, og var med sine 1,70 nesten like høy som meg. Ole Martin ble jublende glad for den første pakken med fotballskoene, som lå klar på bordet da han kom. Deretter ble han enda gladere for de to bokgavene, som jeg senere hentet frem fra sitt gjemmested under sofaen. Jeg kjente meg stadig mer igjen i Ole Martin. Han hadde det visst som meg både i bena og i hodet. Likesom meg i mine yngre år var han seriøs og vitebegjærlig, men samtidig alltid en munter fremtidsoptimist. Vi snakket over lunsjen både om fotballaget og skolen. Jeg forsto at det gikk bra med begge deler, og ble aldri lei av å høre ham fortelle om ting som ingen andre i verden kunne fått meg interessert i. Etter nyhetene klokken tre spilte de Lou Reeds sang «Perfect Day» i radioen. Jeg var ganske lite begeistret for denne Reed første gang min sønn kom hjem med en av LP-platene hans. Men 14. desember 2003 lot jeg meg begeistre av melodien, da jeg for første gang hørte den sammen med min sønnesønn. Jeg fortalte Ole Martin at hans far hadde likt den sangen, og lo da min sønnesønn spøkefullt bemerket at tittelen kunne passe på vår egen dag. Etter en sorgløs biffmiddag kom det til et ubekvemt avbrudd midt i desserten. Ole Martin spurte for første gang om det store femkantede brennmerket på brystet mitt, som han hadde merket seg da vi solte oss i hagen en dag i sommer. Han maste litt om hvordan jeg hadde fått dette merket, og om det hadde noen sammenheng med at jeg mangler høyre lillefinger. Heldigvis lot han seg drive over på fotballen igjen da han forsto at jeg ikke ville svare i dag. En en11
kelt gang forsøkte Ole Martin seg med et spørsmål om sin farmor. Han avfant seg heldigvis med mitt svar om at hun hadde vært en sterk og hjertens god kvinne som fikk en vond skjebne i en hard tid, og at han burde vente noen år til med å få høre mer om det også. Ole Martin var en omgjengelig og tålmodig ungdom, som visste å gi seg i tide uten å provosere voksne. Han slo seg til ro med mitt løfte om at han en dag skulle få svar på alle sine spørsmål. Det var likevel tydelig at hans nysgjerrighet rundt familiehistorien ble stadig sterkere og mer utålmodig. Ole Martins mor og jeg vekslet et par blikk den dagen, og tenkte vel begge at det kunne bli vanskelig å avgjøre når han var gammel nok til å få svar på sine spørsmål. Hvor mye hans mor visste om det, hadde jeg for øvrig aldri spurt henne om. Jeg hadde alltid antatt at Jens måtte ha fortalt henne noe, men neppe alt han visste. For øvrig kjente han heller ikke hele historien. Preget av sin vanskelige start på livet, forble min sønn hele sitt liv en stille og lite pågående mann. Han visste hvordan moren døde, men husket bare et uklart omriss av henne. Om hendelsene som hadde rammet hans foreldre forut for hans fødsel, visste han nesten ingenting. Min sønn og jeg hadde tidlig avfunnet oss med at vi ikke ville snakke mer om hans mor og hennes triste skjebne. Spørsmålet om hvor mye Ole Martin skulle få vite, og når han skulle få vite det, plaget meg under den engelske fotballkampen vi så den ettermiddagen 14. desember 2003. Men ellers var det virkelig en perfekt søndag. Fotballkampen ble stadig mer spennende. Ole Martin levde seg med en 13-årings herlige glede inn i dagen vår – uten å uroe seg mer for familiehemmeligheter i fortiden. De skulle kjørt hjem klokken seks, men da cupkampen sto uavgjort ved full tid var det knapt praktisk mulig å flytte Ole Martin. Han så demonstrativt stivt på TV-skjermen, holdt krampaktig fast rundt armen min, og fikk bli sittende der i sofaen til kampen ble avgjort i ekstraomgan12
gene. Moren ville gjerne av sted til et avtalt møte med en venninne, men både Ole Martin og jeg ville gjerne at han skulle bli lengst mulig. Det er fryktelig å tenke på hvor annerledes alt kunne blitt hvis bare den fotballkampen ikke hadde blitt TV-sendt, hvis den ikke hadde gått til ekstraomganger, eller hvis Ole Martin og jeg hadde akseptert hans mors ønske om å dra før kampen var ferdig. Som vanlig ble jeg stående der i vinduet og følge dem med øynene, mens de gikk ned oppkjørselen og satte seg i bilen. Jeg var spent på om Ole Martin en dag i trassige ungdomsår ville slutte med å snu seg og vinke til meg før han satte seg inn i bilen. Det skjedde definitivt ikke denne dagen: Den nakne hånden hans veivet glad og lenge opp til meg, tross vinterkulden rundt ham. Som vanlig ble jeg stående i vinduet og følge bilen med øynene, mens den trillet ut i gaten og mot svingen. Det var mens jeg sto der i vinduet den kvelden og smilte for meg selv, at jeg plutselig ble lammet av mitt livs mest skremmende syn. Det var noe så vanlig som en varebil. Men denne kom i altfor stor fart rundt svingen, på is – og på frontal kollisjonskurs med bilen til min svigerdatter. Maktesløs og nærmest paralysert så jeg at bilen Ole Martin satt i, bråbremset og svingte mot grøfta, men ikke rakk å komme seg av veien før varebilen smalt inn i den. Smellet lød gjennom det åpne vinduet som en kanon avfyrt like inn i ørene mine. Enda verre var likevel lydene som gjennom det åpne vinduet kom umiddelbart etter smellet: Singlingen av glass – og så et skjærende høyt skrik. Jeg så at førersetet på bilen var smadret, og forsto at skriket måtte ha kommet fra passasjersetet ved siden av. Etterpå husker jeg ingenting mer før jeg selv sto der nede på gaten. Jeg kjente en uvant kald og irriterende smerte i bena, men forsto først ikke at det var fordi jeg hadde løpt ned oppkjørselen og ut på asfalten uten sko. Frontruteglasset var smadret. Gjennom det fikk jeg først bare et utydelig glimt av Ole Martin. Med bare nevene og 13
uten noen tanke for mulige skader, slo jeg løs på restene av glasset mellom oss til det falt ut. Jeg husker et kort rykk av lettelse da jeg så at Ole Martin kunne bevege seg, og at han var bevisst nok til å strekke hånden opp mot meg. Og jeg husker et nytt og enda mer lammende slag av angst, da jeg kjente hvor kald og skjelvende hånden hans var. Det ble til en nagende visshet da jeg så blodet som rant fra munnen hans mens han forsøkte å snakke til meg. Siden ble jeg grepet av en panisk angst for at Ole Martin ville dø hvis jeg slapp taket i hånden hans. Derfor ble jeg bare stående der og holde i den, helt til alt liv var sluknet. Mens jeg sto der, gråt jeg for tredje gang i mitt voksne liv. Denne gangen gråt jeg på åpen gate, uten noen tanke for alle menneskene som hadde flokket seg rundt meg – og uten å kunne slippe taket i Ole Martins hånd. Ole Martins mor var en god kvinne av en sykelig familie. Hun hadde verken søsken eller foreldre i live ved sin død. Det var en vond og krevende time i begravelsen, da jeg tre dager før julaften satt der alene igjen på første benk. Jeg har aldri i mitt liv følt meg mer ensom, selv om det var et hundretall andre mennesker i rommet. Det fulgte en rørende seanse utenfor kirken etterpå, da hele klassen til Ole Martin marsjerte forbi og tok meg i hånden. De gråt nesten alle sammen. Men jeg selv gråt verken i kirken, utenfor den, eller etter at jeg kom hjem. Mine tanker var allerede langt borte. Jeg tenkte med sorg på Ole Martin hver dag gjennom juleferien, og jeg drømte om ham nesten hver natt. Men han var borte for alltid, og det var ingen verdens ting jeg kunne få gjort med det. Det sto verken igjen noen spørsmål eller noen ansvarlige etter ulykken. Sjåføren av varebilen var en alkoholisert vinningsforbryter som hadde stjålet bilen. Han omkom selv av skadene han pådro seg, få timer etter ulykken. Det at jeg selv hadde sett Ole Martin dø, gjorde det hele mer definitivt. Jeg gjenopplevde ulykken utallige ganger i drømmer, men han døde fra meg hver gang. 14
Den gangen min kone døde, klarte jeg å fokusere på den optimistiske fremtiden som min sønn utgjorde, mer enn den triste fortiden min kone ble i løpet av få dager etter sin død. Jeg levde de påfølgende tiårene for min sønn. Da han 45 år senere døde, klarte jeg på en lignende måte å omstille meg til den fremtiden som min sønnesønn representerte. Men da min sønnesønn døde, hadde jeg ingen fremtidshåp igjen å leve for. Med et brutalt slag ble jeg kastet to generasjoner og seks tiår tilbake i tid. Mørke rom som i mange år hadde vært nesten fullstendig avstengt i min hjerne, åpnet seg. På et merkelig vis ble jeg selv sperret inne i dem. Uken etter min sønnesønns død, begynte mine tanker å kretse rundt hendelsene fra mine ungdomsår under krigen. Jeg begynte igjen å tenke på min kones tragiske skjebne, på hvorfor jeg mistet henne så tidlig, og på hvorfor vi bare fikk ett av de fire barna vi hadde ønsket oss. Mine tanker kom stadig oftere til å kretse rundt de fem menneskene som hadde skylden for alle mitt livs tidligere ulykker, og dermed også for at jeg nå satt alene igjen uten noe håp for fremtiden. Det begynte som et ønske om å få vite hvordan det hadde gått med dem. Plutselig fikk jeg et sterkt behov for å vite hvordan livene hadde artet seg etter krigen for mine fem fiender – for Eberhard, Franz, Vincent, Paola og Bruno. Jeg undret på hvordan de hadde levd videre med sine avskyelige handlinger fra ungdomsårene, på om de var i live, og på om de i så fall hadde mer å se frem til enn meg. Det ble allerede før Ole Martins begravelse en besettelse for meg å få vite sannheten om hvordan det hadde gått videre med de fem som hadde ødelagt livet mitt. Da det i tillegg gikk opp for meg at tiden og teknologien hadde åpnet nye muligheter til å oppnå den visshet som jeg i mange tiår hadde fortjent, men aldri tidligere hadde kunnet få, kjentes det som om utgangen var gitt enten av en høyere makt eller av en nådeløs skjebne. Det gjaldt både for de som hadde ødelagt livet mitt og for meg selv. 15
Gjennom juleferien kjempet jeg fortsatt mot, og motsto standhaftig trangen til å starte jakten på historien om de fem djevlene fra min ungdoms krigshelvete. Men jeg ble stadig oftere hjemsøkt av fortidens marerittopplevelser mens jeg sov, og tenkte stadig oftere på mine minner om dem mens jeg var våken. I kveld sto jeg her alene ved siden av bildene av Ole Martin, mens fyrverkeriet lyste opp nabolaget utenfor. Da hadde jeg forstått at spørsmålet ikke var om jeg i det nye året ville starte min jakt på sannheten om fortiden, men når jeg ville gjøre det – og hvor det ville lede meg.
Del 1. Eberhard
Kapittel 1
Trondheim, lørdag 23. desember 1944 Fem tårn av mynter sto stablet opp på bordflaten. Ved siden av mynttårnene lå en sersjantlue med fem papirlapper. Fem par med ølglass og vinglass sto oppstilt på bordet. Fem unge mennesker satt rundt bordet, med blikket vendt i samme retning inn mot midten av rommet. En av de fem ved bordet var en kvinne i hvit sykepleieruniform. De fire øvrige var menn iført grågrønne soldatuniformer. En av dem hadde sersjantstriper. Han var den som reiste seg og tok ordet. «Da er vi klar for vår lille førjulsfeiring – og alle er enige om forutsetningene. Vår felles oppgave er å overtale fangen til å utlevere navnene på sine tre medsammensvorne, som han standhaftig har nektet å gi fra seg under innledende forhør tidligere i dag. Vi er her på frivakt og uten formell fullmakt, men vil sikkert bli tilgitt og kanskje forfremmet hvis vi i morgen tidlig kan gi min Gestapo-onkel en navneliste i julegave. Vi får i tur og orden én sjanse til å overtale fangen vår og står fritt i valg av ett hjelpemiddel, men får bare bruke én torturmetode hver. Loddtrekning avgjør rekkefølgen. Æren og pengene vinnes av den som først får fangen til å oppgi navnet på sine tre medsammensvorne. Er vi alle enige om forutsetningene?» De fire andre svarte i kor et høylytt «Ja!». «Du oppsummerer meget godt, min kjære Vincent. Men kan vi være sikre på at fangen ikke narrer oss ved å oppgi 19
feilaktige navn?», sa kvinnen og hevet ølglasset mot sersjanten. Sersjanten nikket, skålte tilbake, og trakk frem en tre siders maskinskrevet liste fra lommen. «Ingen fare. Vi vet at de tre medsammensvorne arbeidet på samme fabrikk som fangen, og jeg har her en alfabetisk liste over arbeiderne der. Fangen vil umiddelbart avsløre sin løgn hvis han oppgir andre navn enn de som står på listen, og han vil neppe ønske at uskyldige arbeidskolleger blir henrettet.» De fem skålte og skrålte. Den tettbygde unge mannen lengst til venstre ved bordet ropte «Heil Hitler!», og de andre stemte med varierende styrke i hyllesten til føreren. I det samme begynte gjøkuret på veggen å slå ti slag. De fem lo og spøkte om gjøken. Da trefuglen etter sitt tiende koko forsvant, senket alvoret og stillheten seg i rommet. Vincent løftet sersjantluen og holdt den frem mot kvinnen. «Du skal få æren av å trekke hvem som får første forsøk, min skjønne Paola», sa han tilgjort galant. Kvinnen i sykepleieruniform hevet hånden, snappet til seg en lapp og brettet den tilgjort langsomt ut. «Første forsøk går altså da til deg – Eberhard», sa hun og la lappen ned på bordet. Den unge mannen nest lengst til venstre ved bordet nikket, men smilte ikke. Kinnene hans var glattbarberte og kjeven nesten rettvinklet skarp. «Jeg kan la en av dere andre overta første forsøk», sa han langsomt. «Nei!», ropte de fire andre i kor. «Reglene var klare og ble akseptert av alle. Det er både din rett og din plikt å gjøre første forsøk!», presiserte mannen med sersjantstripene. Eberhard nikket ettertenksomt. Han ble sittende tankefull og konsentrert i stolen sin et lite halvminutt før han reiste seg. 20
Rommet de befant seg i var rundt ti meter langt og fem meter bredt, uten vinduer, og med hvitmalte murvegger. Med sin sparsomme møblering, kjentes det stort og tomt med bare seks mennesker der. Ilden luet friskt fra kubbene i en peis like bak bordet, og temperaturen steg stadig. Sidemannen ved den venstre bordenden tok av seg frakken idet Eberhard reiste seg. Eberhard gikk bort til et skap like ved inngangsdøren, åpnet det, kastet noen blikk inn i det, og tok med en langsom håndbevegelse ned en gjenstand fra den nest øverste hyllen. Da han snudde seg mot dem, så de andre at det han hadde tatt frem var et to desimeter langt trehåndtak med fem lange og knutefylte lærreimer. Eberhard gikk med langsomme skritt forbi de fire menneskene og de fem stolene ved bordet, og stoppet foran den sjette personen i rommet. Fangen var en mann på omtrent samme alder som de fem andre, i begynnelsen av tyveårene et sted. Han satt bakbundet på en pinnestol, med ryggen mot veggen lengst unna inngangsdøren. Øynene var blå og håret blondt. Det høyre øyet var omkranset av en blåveis, men ellers var han i det ytre uskadet. «Din mor var tysk. Du forstår godt hva vi sier og dermed alvoret i din situasjon. Vi ønsker ikke å slå deg i hjel. Vi vil bare få dine tre medsammensvorne vekk fra gatene. Hvis du nekter å oppgi navnene deres, tvinger du meg til å gjøre alt hva jeg kan for å få deg til å snakke», sa Eberhard alvorlig. Fingrene hans strammet seg om piskeskaftet mens han snakket. Fangen stirret opp på mannen med pisken i noen lange sekunder, men ristet bare langsomt på hodet uten å svare med et ord. Eberhard rev seg løs fra fangens blikk, gikk tilbake til bordet og la fra seg pisken. Så tok han de ti skrittene frem til fangens stol. Med svakt skjelvende fingre kneppet han opp 21
knappene i skjorten til fangen, og brettet den tilbake slik at den bakbundne ble sittende med naken overkropp. Fangen var en slank og velbygget mann, men ikke spesielt kraftig, og med sparsom hårvekst på overkroppen. Under det skarpe lyset fra en lampe like over ham, pustet fangen nesten lydløst og uten synlig bevegelse i den bleke overkroppen. Eberhard gikk tilbake til bordet og løftet pisken opp i den venstre hånden. Han lot blikket gli frem og tilbake over de fire andre. Alle var tause og alvorlige nå. Eberhard gikk etter et lite halvminutt bort og stilte seg to skritt foran fangen. «Du tvinger meg til å bruke pisken på deg hvis du nekter å gi oss navnene på dine tre medsammensvorne», sa Eberhard langsomt. Han flyttet i det samme pisken over til høyre hånd. De to stirret på hverandre i noen sekunder. Uventet ble det fangen som først brøt stillheten. Han snakket med høy og klar stemme, på grammatisk perfekt tysk. «Jeg kjemper også for mitt fedreland i denne krigen. Men til forskjell fra dere kjemper jeg ikke for et nazistisk diktatur», sa fangen. Det kom i det samme et rasende utbrudd og et nytt «Heil Hitler» fra mannen ved venstre bordende. Eberhard så ikke den veien. Han tidde og trakk pusten dypt. Deretter tok han plutselig to steg frem og hevet pisken over skulderen. Eberhard hadde nølt lenge før han brukte pisken, men ble grepet av et voldsomt raseri da han gjorde det. Fem ganger svingte han pisken tilbake og slo med full kraft. Så bråstoppet han. Det var stille i torturkammeret de neste sekundene. De fem andre stirret på fangen. Overkroppen hans var ikke lenger hvit; den var blitt rødflekket. Blodet rant fra et utall små og større sår på brystet, magen og skuldrene. Men han pustet like jevnt og stirret like fast og taus opp på sin fiende. 22
Eberhard trakk pusten dypt to ganger mens han gjenvant fatningen. Deretter vendte han blikket bort fra fangen og tverrvendte på hælene. Han gikk bort til skapet ved veggen, åpnet det og la pisken tilbake på den nest øverste hyllen. Sersjantluen med de fire gjenværende lappene sto igjen midt på bordet. Eberhard løftet luen opp over hodet sitt med den høyre hånden, og trakk en av lappene opp med den venstre. Det var så stille i rommet og så anspent i luften, at lyden av luen som ble satt ned på bordet, smalt som et skudd. «Din tur, Franz», sa Eberhard idet han la lappen ned foran den litt lavere og tyngre sidemannen ved venstre bordende.
Kapittel 2
Asker, torsdag 15. januar 2004 Etter mitt notat fra nyttårsaften, klarte jeg helt til i dag å motstå fristelsen til å skrive en ny dagboknotis. Helt til i dag klarte jeg også å motstå en stadig sterkere trang til å finne ut om mine fem fiender kunne oppspores via internett. Det var et stort sprang, som jeg i flere uker har både gruet og gledet meg til. I dag tok jeg det endelig. Fire av de fem hadde for vanlige navn, og ble usynlige i nettets myriade av ukjente mennesker. Eberhard var den som interesserte meg minst. Dessuten var han død. At jeg fant ham, ble likevel et inspirerende første glimt inn i historien om mine fem fiender. Eberhard von Weinstadt var den første av de fem som torturerte meg lille julaften 1944. Det fremgikk av samtalen deres at han sammen med sin venn Franz arbeidet som vakt for Gestapo, og at det var slik de hadde skaffet seg nøkler til cellen min. Jeg anslo at Eberhard den gang var i første halvdel av tyveårene, og følgelig født på begynnelsen av 1920-tallet. Det stemte godt. En datter hadde lagt ut tekst og bilder fra «80årsdagen til en elsket far, bestefar og oldefar» 12. november 2002. Det var et ubehagelig syn, som jeg likevel ikke klarte å løsrive meg fra. Den gamle mannen midt på bildet var en hårløs, rundere og mye eldre versjon av den unge mannen jeg i noen redselsfulle timer møtte under krigen. Men det var udiskutabelt ham. Jeg kjente igjen den rettvinklede kjeven allerede før jeg skimtet tatoveringen på underarmen. 24
Ifølge teksten hadde Eberhard studert kjemi i Vest-Berlin de første årene etter krigen, og senere blitt ansatt som stipendiat ved et universitet der. Der hadde han fullført sin doktorgrad i 1954 og blitt professor i 1968. Eberhard giftet seg i 1947 og ble enkemann alt i 1979. Han var ikke synlig preget av det der han på bildet satt med sitt første oldebarn på fanget, omkranset av fire barn og ni barnebarn. Ifølge bildeteksten var han da fortsatt ved god helse både fysisk og mentalt. Eberhard døde for bare fire måneder siden, 14. september 2003. Han hadde vært en høyt verdsatt kollega ifølge en universitetskollegas nekrolog, og en uvurderlig støtte og veiviser for alle sine etterkommere ifølge datterens. Det sto ikke noe sted nevnt at han hadde vært soldat i Norge under krigen, ei heller noe om noen venner fra ungdomsårene. Skulle man tro nekrologene, startet livet hans med studiene i 1946. Jeg søkte i timevis på hans navn sammen med navnene til hver av de fire andre, men fant ingenting av interesse. Det behøvde jo ikke å bety at han ikke hadde hatt noen kontakt med dem senere. Eberhard forble mitt beste spor til de fire andre. Men han selv hadde med noen få måneders margin unnsluppet alle mine spørsmål. Ser man Eberhard isolert, er det godt til å leve med. Hadde historien om mine krigsopplevelser sluttet med hans piskeslag, ville jeg for lengst ha lagt den bak meg. Eberhard hatet jeg mindre for hva han selv gjorde mot meg, enn for hva han etterpå så på at de andre gjorde. Eberhard hadde tydeligvis kunnet leve godt videre med sine ugjerninger fra krigen, og klarte seg bra både i yrkeslivet og familielivet. Jeg ble sittende der lenge for å se på bildet av ham og alle hans etterkommere. Deretter noterte jeg navnet og e-postadressen til datteren som hadde lagt ut teksten og bildene fra 80-årsdagen. Hun heter Manuela Schäfer, og har tydeligvis tatt sin ektemanns etternavn. Navnet gir meg noen ubehagelige assosiasjoner. Tyskerne 25
kom med schäferhunder den morgenen de tok meg i 1944. Denne Manuela er imidlertid en middelaldrende kvinne som ser vennlig ut på familiebildene nå i 2004. Fristelsen til å ta kontakt for å finne ut hva hun kan fortelle om faren og hans medsammensvorne, blir stadig større.
Kapittel 3
Asker, tirsdag 20. januar 2004 Klokken ble halv fire før jeg sovnet i forgårs natt. Da hadde jeg endelig tatt min beslutning. Den sto fast i går morges. Før frokost satte jeg meg ned, opprettet en ny fiktiv e-postadresse og kladdet en e-post på tysk. Jeg vokste opp i et hjem hvor det å lyve var en synd både mot Gud og andre mennesker. Etter krigen har jeg nok tiet om mye, men aldri løyet om noe. Det var et smertefullt steg å ta da jeg i dag ga meg selv et falskt navn og sendte fra meg en e-post full av løgn. Jeg kom meg gjennom det ved å si til meg selv at noen hvite løgner må kunne forsvares når hensikten er å finne sannheten. Anders Jansen heter jeg ifølge den nye e-postadressen min. Ifølge den eneste e-posten sendt derfra er jeg altså en aldrende norsk tysklandsympatisør, som møtte Eberhard da vi begge var i militær tjeneste i Norge under krigen. Jeg har ofte lurt på hvordan det gikk med ham videre i livet. Etter å ha søkt på internett, oppdaget jeg nå at han nylig er død. Ettersom jeg også hadde gleden av å møte flere av hans medsoldater, er jeg takknemlig for å få vite om han beholdt kontakten med noen av dem. Jeg har tilfeldigvis tenkt meg til Berlin i årets påskeferie, og spør Eberhards datter om hun kan avse tid til en kort samtale med meg da. Jeg lot teksten i den e-posten stå oppe på dataskjermen i nesten en halv time før jeg sendte den. De første minuttene etterpå var jeg i tvil om hvorvidt jeg virkelig ønsket noe svar. Senere ble det svaret imidlertid en besettelse. Resten 27
av dagen i går sjekket jeg e-posten hver hele time. I dag har jeg hatt computeren stående på hele dagen, med den tomme e-postboksen oppe på skjermen. Jeg kjente meg stadig mer ensom og motløs da jeg satt her alene uten å få noe svar utover formiddagen og ettermiddagen i dag. Men den tomme e-postboksen var et håp og en mening som jeg ikke klarte å gi opp. E-postboksen på skjermen var ennå tom da jeg gikk ut på kjøkkenet for å lage middag klokken halv fem. Men akkurat idet jeg etter å ha satt kjelene med poteter og kjøttboller på ovnen gikk ut i stuen igjen, så jeg en svarmelding sprette opp på skjermen. Jeg løp bort til computeren, og klikket med svakt skjelvende hånd opp svaret fra Manuela Schäfer. Kjære Herr Jansen Mange takk for Deres vennlige e-post og for kondolanser i anledning min fars død. Mine yngre søsken og jeg visste at vår far hadde vært i Norge under krigen, men han snakket aldri med noen av oss om sine opplevelser som ung soldat. Så langt vi kjenner til, hadde han heller ikke noen kontakt med venner fra den gang. Det kan være interessant for oss å få vite mer om denne perioden i vår avdøde fars liv, og vi vil uansett besvare Deres spørsmål om hans liv etter krigen. Jeg stiller gjerne til et møte dersom De kommer til Berlin i påsken. Mine yngre søsken bor i andre deler av Tyskland, men jeg kan spørre om deres muligheter til å komme dersom De ønsker det. Med vennlige hilsener Dr. Manuela Schäfer
Av adressen nederst på e-posten fremgikk det at Eberhards datter hadde en doktorgrad i medisin, og var professor ved samme universitet som faren hadde arbeidet ved. Det var umulig for meg ikke å bli rørt av vennligheten og hjelpsom28
heten hennes. Litt på samme måte som min sønn, var kanskje hun blitt et intetanende offer, som levde sitt liv lykkelig uvitende om sine forfedres synder fra krigen. Eberhard hadde, litt på samme måte som meg selv, valgt fortielsen som strategi for å leve videre etter krigen. Forskjellen var bare at jeg hadde fortiet en avskyelig forbrytelse jeg var blitt offer for, mens han hadde fortiet en avskyelig forbrytelse som han selv hadde begått. Jeg tvang meg til å vente i noen timer. Deretter sendte jeg i kveld en ny e-post hvor jeg takket for hennes svar, foreslo at vi skulle møtes torsdag i påskeuken, og la til at jeg kunne komme dagen før eller etter, hvis det passet bedre for henne. Jeg fant en ny ro etter det, men ergret meg utover kvelden stadig mer over at det er sen påske i år. Ventetiden får jeg fordrive som best jeg kan – med å søke videre etter de andre på internett, og lese meg bedre opp på Berlin og krigshistorien.
Kapittel 4
Berlin, torsdag 8. april 2004 Min mor var født og oppvokst i Hamburg. Men mormor kom egentlig fra Berlin, var meget glad i byen og flyttet tilbake dit da hun ble enke mot slutten av livet. Jeg kan ennå huske to besøk hos henne i Berlin fra mine barneår. Planen hadde visst vært at jeg skulle studere her. Tyskerne var verdensledende i realfag på 1920-tallet. Men mor var sosialist og anti-nazist på sin hals, og gjorde det klart at besøk i Tyskland var utelukket etter Hitlers maktovertakelse i 1933. Derfor møtte jeg aldri mormor igjen. Hun døde av sykdom og alderdom sommeren 1936, midt under sommer-OL i Berlin. Mor trodde at mormor døde i protest mot at nazistene forvandlet OL til et propagandaarrangement, men det var kanskje ønsketenkning. Uansett understreket mor til det siste at Berlin var en rød og liberal by som nazistene med vold hadde erobret og misbrukt. Det stemmer godt med hva jeg de siste månedene har lest. Berlin var en liberal og internasjonal by som mange konservative og nasjonalister i Tyskland mislikte intenst på 1920-tallet. Det ble aldri noe av planen om at jeg skulle studere i mors hjemland. Mine ingeniørstudier tok jeg i stedet ved Norges tekniske høgskole i Trondheim, i løpet av de to siste årene før krigen og det første krigsåret. Da krigen var over og tyskerne fordrevet, var også mor død. Jeg forsøkte å legge både min mors familie og historien fra krigen bak meg, og svor på at jeg aldri ville sette mine ben i Tyskland igjen. 30
I går sto jeg likevel her på tysk jord igjen – og da hadde jeg i flere uker ventet med ungdommelig utålmodighet på avreisen. Alt gikk etter planen både med flyturen hit og med toget inn til sentrum. Jeg var usikker på hvordan det ville føles å høre folk snakke tysk rundt meg, men det gikk overraskende greit. Språket er i stor grad det samme. Jeg lærte meg det av min mor som barn, og gjør meg fortsatt enkelt forstått. Alt annet var selvsagt annerledes. Jeg visste på hvilken adresse min mormor bodde den gang og på hvilken kirkegård hun nå ligger begravet, men gjorde ikke noe forsøk på å finne dem eller noen av stedene jeg husket fra barneårene. I går dro jeg direkte til hotellet og spiste middag i restauranten der. Tross vakkert vårvær med solskinn, har jeg etter frokosten i dag ikke vært utenfor hotellet før jeg gikk hit. Det kjentes symboltungt at det var på skjærtorsdag jeg satt her og ventet på Eberhards datter. Jeg ventet på en kafé noen få hundre meter unna huset hvor han døde. Det var samtidig bare få kilometer unna huset hvor min mormor ble født. I en annen retning var vi bare få kilometer unna bunkeren hvor Hitler i april 1945 endelig satte sluttstrek for sine ugjerninger med å drepe seg selv. Eberhards datter hadde gjestfritt tilbudt meg å møte henne i farens gamle hjem, og gjentatt sitt tilbud om å innkalle noen av søsknene. Men jeg hadde høflig takket nei til begge deler, og sagt at jeg helst ville møte henne under fire øyne på en kafé. Man skulle tro at jeg, med alle mine ubesvarte spørsmål om Eberhard, ville ha interesse av å se hvor han bodde. Men det kjentes for mye som jeg trengte meg på hans uvitende etterlatte. Jeg var dessuten for usikker på hvordan jeg ville reagert, hvis jeg måtte se ham på lykkelige familiebilder sammen med barn og barnebarn. Inntrykket er klart nok at Eberhard etter krigen levde et fremgangsrikt og harmonisk liv, både i sitt arbeid og med sin familie. Jeg har undret mye på om han noen gang ang31
ret eller gjorde seg noen ettertanker om det han hadde vært med på under krigen. Men jeg kom hit mest på grunn av håpet om å få opplysninger som kan sette meg på sporet av hans fire medsammensvorne. Ut fra hva datteren hadde skrevet, regnet jeg sjansen for særdeles liten. Likevel er den altså stor nok til at jeg brøt mitt forsett om aldri å besøke Tyskland igjen, og reiste hit for å møte henne. Dr. Manuela Schäfer ankom med tysk presisjon og i rask fart ett minutt før avtalt tid. Jeg kjente henne umiddelbart igjen fra internettbildene. Hun hadde ikke endret seg noe fra dem og minnet på ingen måte om en schäferhund. Håret var brunt og ansiktshuden hvit. Hun så yngre ut enn sine 55 år. Jeg hadde behendig unngått å sende henne noe bilde av meg selv, men hun fant meg likevel på første forsøk. Det var ingen heksekunst; jeg var den eneste enslige mannen blant de få gjestene. Jeg hadde innprentet meg selv at jeg for noen timer heter Anders, og nikket idet hun sa det navnet. Hun så meg rett inn i øynene og trykket hånden min med et fast grep. Jeg så ingenting av Eberhard i henne, og fikk umiddelbart et godt inntrykk. Blikket hennes ble hengende noen sekunder ved fingerprotesen på min høyre hånd. Som lege la hun selvsagt merke til den. Jeg hadde tenkt å lyve og si at det var en arbeidsulykke hvis hun spurte om fingerprotesen hadde noe med krigen å gjøre. Heldigvis slapp jeg det. Hun spurte meg ikke om den, og komplimenterte meg i stedet for min gode tysk. Jeg fortalte uten videre detaljer at min mor var tysk av fødsel, og at jeg derfor lærte språket som barn. Manuela Schäfer fortalte meg at hun av sin farmor fikk høre at Eberhard hadde vært soldat i Norge. Han ble tvangsutskrevet høsten 1943 og sendt til Norge våren 1944, ifølge farmoren. Farmoren hadde vært fra seg av redsel da hennes eneste sønn ble tvunget ut i militærtjeneste, og hoppet i taket av glede da han sto der hel og levende i døren 32
en vårdag i 1945. Dette betrodde hun sitt eldste barnebarn kort tid før sin død i 1960. Men da barna senere spurte om tiden i Norge, svarte Eberhard bare at det var en vond tid som han nå hadde lagt bak seg. Han ville leve livet i nåtid, for sitt arbeid og sine barn, sa han. De hadde respektert hans ønske om ikke å snakke om ungdomsårene, men seg i mellom hadde de diskutert det og undret på hva som kunne skjule seg i farens krigshistorie. Eberhard hadde selv vokst opp i trygge overklassekår her i Berlin. Den eldste datteren understreket at familietradisjonen var liberal, og at ingen av besteforeldrene hva hun visste hadde hatt noen forbindelse til nazipartiet. Morfaren var en kontorsjef som hadde ligget syk siste del av krigen, og moren hadde pleiet ham i deres hjem til hans død våren 1946. Eberhard hadde vært enebarn med alle forventninger på seg, og alltid ønsket seg en større familie. Han hadde vært en for sin tid meget oppmerksom far, som aldri slo sine barn og alltid lyttet hvis det var noe de ville snakke om. Hans kones tidlige død hadde gått sterkt inn på ham. Han hadde til gjengjeld gitt store gaver til barn og barnebarn, og brukt uvanlig mye tid på dem de neste tiårene. Manuela spurte hva jeg kunne fortelle om mine møter med faren hennes under krigen. Det ga meg et dilemma som jeg heldigvis hadde forberedt meg på. Jeg beskrev først hvordan Eberhard så ut fysisk. Hun nikket og sa at det stemte godt både med de få bevarte ungdomsbildene av faren og med hvordan hun husket ham fra sine barneår. Uoppfordret nevnte hun at faren fra ungdomsårene hadde en mystisk femkantet tatovering på underarmen, men at han ikke ville fortelle noe mer om den. Jeg svarte at jeg heller ikke har noe kjennskap til tatoveringen. Det var en ubehagelig grov løgn. Skjult under klærne bar jeg det samme femkantede merket i større format på brystet. Men jeg ville selvsagt ikke avsløre noe om tatoveringen hans eller brennemerket mitt. 33
I stedet fortalte jeg Manuela at faren hennes var menig soldat da jeg møtte ham i 1944, at han var en del av okkupasjonsstyrken i Trondheim, og at han hang mye sammen med en gruppe på tre jevnaldrende soldater fra den tyske hæren. De var ofte sammen med en kvinnelig italiensk sykepleier, som var kjæresten til en av de andre soldatene. Hun sa at de andre dessverre var ukjente for henne. Jeg visste ikke mye mer om hva Eberhard gjorde i Norge, og ville nødig lyve mer enn nødvendig for hans datter. Så jeg fortalte litt om hva slags tjeneste han var i og hvordan forholdene var i Trondheim anno 1944. Han gikk med nazisymbol på uniformen, men jeg hørte eller så aldri noe som tydet på at han personlig var nazist, la jeg til. Hun pustet ut og nikket ivrig mens jeg sa det. «Takk, det var en lettelse å høre. Vi merket heller aldri noe til at han skulle ha slike sympatier. Min far stemte på de liberale fridemokratene i alle år, og jeg har aldri hørt ham si et vondt ord om verken jøder eller mennesker av noen andre raser. Jeg er redd vi kan hjelpe deg mindre enn du kan hjelpe oss. Far snakket aldri om hva som hendte i Norge under krigen. Verken mine søsken eller jeg kan huske å ha hørt ham nevne et eneste navn på medsoldater eller andre han møtte der. Jeg hadde en kort samtale med ham om dette helt på slutten …» Hun stoppet et øyeblikk der, men fortsatte så med lavere og mer fortrolig stemme. «Min far var svak fysisk de siste månedene, men forble til det siste klar mentalt. Jeg flyttet tilbake til mitt barndomshjem for å ta meg av ham, så det var meg han snakket mest med. Tre dager før han døde sa jeg at det var viktig for oss etterkommere å vite mest mulig om hva han hadde gjort under krigen. Jeg spurte om han i det minste kunne gi oss et svar på om han hadde drept mennesker. Min far så meg i øynene, og svarte at han aldri i sitt liv hadde drept noe menneske. Men deretter vek blikket unna, og han gjentok 34
at ungdomsårene under krigen hadde vært en vond tid han aldri mer ville snakke om. Kan du si om min far løy for meg da han sa at han ikke hadde drept noen? Snakk fritt, jeg er forberedt på alt nå!» Hun var uventet direkte, og ga meg dermed et nytt dilemma. Jeg svarte som sant var. «Jeg kjenner ikke til at din far på noe tidspunkt drepte mennesker, og tror han snakket sant da han sa at han ikke hadde gjort det. Derimot vet jeg at han i en periode arbeidet som vakt for Gestapo, og at han ved minst en anledning selv deltok i tortur.» Jeg sa det med dempet stemme. Hun rykket likevel til i stolen idet jeg uttalte ordet tortur. «Dette er jo forferdelig, men likevel omtrent som vi trodde, og mindre ille enn vi fryktet. Takk for at du forteller alt. Kan jeg spørre om du så dette med egne øyne, og hva slags tortur far i så fall utførte?» Hun så på meg med både undring og en ny skepsis da hun sa det. Blikket hennes streifet igjen over høyrehånden min. Igjen ga hun meg et dilemma. Sannheten ville jeg selvsagt ikke fortelle henne, og lyve ville jeg ikke hvis jeg kunne unngå det. Jeg svarte unnvikende at jeg selv aldri torturerte noen, men at jeg ved en anledning var til stede da hennes far og noen av hans medsoldater torturerte en norsk motstandsmann. Jeg la til at hennes far langt fra var den verste av dem, og at jeg nærmest fikk inntrykk av at han motvillig var blitt dratt med dit av de andre. Hun rakte meg spontant hånden igjen, og takket for at jeg har kommet hit og vært så åpen. «Det er vondt å vite at vår far deltok i tortur, men uansett er det en lettelse for oss å vite at sannheten ikke var enda verre», sa hun med dempet stemme. Jeg sa meg enig i det. Deretter la jeg til at det for meg også var fint å vite at Eberhard kom over sine opplevelser fra krigen og fikk et godt liv med jobb og familie. 35
Jeg innså mens jeg ennå snakket at jeg ikke skulle ha sagt det siste. Det var feil ikke bare fordi det var en løgn. Som den høflige tyskeren hun var, spurte Eberhards datter etter dette selvsagt om hvor gammel jeg var og om jeg selv hadde familie. Om alderen svarte jeg som sant var, at jeg et par måneder tidligere feiret min 81-årsdag. Jeg nevnte selvsagt ikke at datoen var 20. februar og at jeg selv var den eneste tilstedeværende på feiringen. Hun gratulerte med at jeg da må være i meget god form for alderen. Jeg nølte litt for lenge, men ville ikke lyve om min egen familie. Til slutt hoppet jeg i det, med å fortelle at jeg også hadde blitt enkemann tidlig, at min eneste sønn døde av sykdom og at mitt eneste barnebarn nylig døde i en ulykke. Hun rykket til, lente seg frem over bordet og la spontant hånden sin på min. Sa at det var meget trist å høre det, og at det var synd og skam at hun ikke kunne hjelpe meg mer med å finne hennes fars venner fra krigsårene. Hun nølte et siste øyeblikk etter å ha trukket til seg hånden. Deretter tok hun frem en gul notisbok av en type jeg så vidt kan huske fra mine ungdomsår. «Min far var en ordensmann og laget seg hvert fjerde år adressebøker med adresser og telefonnummer til kolleger, venner og familiemedlemmer. Dette er den eldste adresseboken han har tatt vare på. Kanskje du kan finne noen av de andre du møtte under krigen i den?», sa hun. Jeg takket henne hjertelig, og trakk påtatt finfølende på meg et par tynne hvite hansker før jeg tok imot notisboken. Inne i hansken skalv hånden min som i feber mens jeg åpnet boken. Eberhard var tydeligvis en ordensmann med en stor vennekrets selv i sine unge år. «Adressebok for kjemistudent Eberhard von Weinstadt, 1949» sto det med sirlig skrift på forsiden. Inne i boken hadde han ført opp et hundretall navn alfabetisk etter etternavn. 36
Jeg slo først opp på Schneider, men fant ingen Bruno der. Nye skuffelser fulgte slag i slag. Under bokstaven W fant jeg to Wagner, men ingen av dem het Vincent til fornavn. Under bokstaven M fant jeg en Fredrik Müller, men ingen Franz Möller – og ingen Paola Mazzoni. Adresseboken til Eberhard så ut til å være et blindspor. Men jeg klarte ikke å gi den opp så fort etter å ha reist så langt. Jeg bladde meg derfor møysommelig gjennom boken side for side, fra A til Z. Jeg hadde et lite håp om at kvinnen som het Paola Mazzoni den gang jeg møtte henne, kunne stå der skjult under et annet etternavn, dersom hun hadde giftet seg. Men det fantes verken noen fru eller frøken Paola noe sted i Eberhards adressebok fra 1949. Samtlige navn i boken var ukjente og uinteressante for meg. Helt til slutt i den gule gamle adresseboken, på siste sides siste linje, sto det imidlertid en mystisk liten anmerkning som gjorde at jeg bare så vidt klarte å bli sittende rolig i stolen. «F.M., Erlevvej 98, Haderslev, Danmark.» Det var ikke noe navn og ikke noe telefonnummer – bare to initialer og en 55 år gammel adresse i et annet land. Likevel var jeg i det samme jeg leste det, sikker på at jeg hadde fått det ene sporet jeg trengte for å komme meg videre. Dette kunne bare ikke være en tilfeldighet. Initialene var de eneste i adresseboken og stemte perfekt. Franz Möller satt på stolen ved siden av Eberhard den kvelden i 1944. Han snakket tysk, men med en uvanlig aksent som fikk meg til å undre på om han kom enten fra et annet land eller fra et avsides sted med en for meg ukjent dialekt. Jeg ga boken tilbake til Eberhards hjelpsomme datter. Sa at ingen av navnene der var kjent for meg og at hennes far vel neppe hadde holdt noen kontakt med sine soldatkamerater etter krigen, men at det uansett var hyggelig av henne å møte meg. 37
Hun svarte at det bare skulle mangle og at hun satte stor pris på hva jeg hadde fortalt henne om faren. I det samme tok hun frem et lite fotoapparat, og spurte om vi kunne ta et bilde av oss sammen. Jeg har aldri likt å bli tatt bilde av, selv ikke sammen med nære familiemedlemmer. Jeg likte det enda mindre nå som jeg reiste under falskt navn, og helst vil etterlate meg færrest mulig spor. Men jeg erkjente at det ville virke ikke bare uvennlig, men også utakknemlig og mistenkelig, dersom jeg sa nei nå. Jeg svarte ja, og vi tok med kelnerens hjelp et bilde av oss sammen. Deretter skiltes vi i en vennlig tone. Hun tilbød seg to ganger å betale regningen, lovte å sende meg en e-post dersom hun skulle få høre noe mer av interesse om farens krigshistorie, og vinket nesten muntert til meg da hun gikk forbi på utsiden av vinduet. Jeg ville løpe ut og hjem for å forfølge dette nye sporet etter Franz så snart som mulig. Likevel ble jeg sittende igjen noen minutter i selskap med to tomme kaffekopper. Selv om utallige detaljer åpenbart var gått tapt både for hans datter og for meg, kjentes det som om Eberhards del av historien i sine hovedtrekk var oppklart. Eberhard husket livet ut sine synder fra krigen, men brøt all kontakt med sine medsammensvorne fra den gang. Hva de hadde gjort sammen, fortiet han i alle år senere for alle rundt seg. Jeg kunne fortsatt ikke tilgi Eberhard for hva han selv gjorde, og enda mindre for hva han så på at andre gjorde. Men jeg kunne, etter å ha møtt hans datter, endelig forsone meg med at Eberhard bare var den halvt ufrivillige medløperen jeg alltid hadde trodd at han var. Sårene og arrene etter piskeslagene hans sved fryktelig de neste dagene og var synlige de første årene etter krigen. Men alle fysiske smerter og spor etter dem er for lengst borte nå. Jeg husket mens jeg snakket med Eberhards datter at jeg på et tidspunkt, like før hennes far løftet pisken for å slå meg, så opp på ham og 38
undret på om det var han eller jeg som egentlig var fangen her. Kort sagt kan jeg nå endelig legge Eberhards del av historien bak meg. Men samtidig har jeg blitt enda mer ivrig etter å finne ut hva som skjedde med de fire andre.