Oyinkan Braithwaite
HAN ER MIN Oversatt av Leif Bull
Oyinkan Braithwaite Originalens tittel The Baby is Mine Oversatt av Leif Bull First published in paperback in Great Britain in 2021 by Atlantic Books, an imprint of Atlantic Books Ltd. Copyright © Oyinkan Braithwaite, 2021 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70274-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: www.benstudios.co.uk Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 12,5/15,9 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min bestemor – Mrs. Florence Olubosola Oduntan Du var den første til å betale meg for å skrive, takk
Kapittel en
Jeg bodde sammen med Mide (hun med de brede hoftene og det krusete håret) da vi hørte nyheten. Den nigerianske regjeringen ville at vi skulle slutte oss til verden og stenge ned. Så vi gjorde det. Vi holdt oss hjemme. Det var greit for meg. Mide hadde en nydelig leilighet i Ikoyi med utsikt over lagunen. Den hadde store franske vinduer, så lyset strømmet alltid inn og ble kastet tilbake av de mange speilene hennes. Vi landet på en rutine. Hun likte å lage mat til meg, jeg likte å la henne gjøre det. Vi pleide å spise, så gikk vi hver til vårt i noen timer for å sjekke e-poster og delta i Zoom-møter, før vi møttes igjen om kvelden. Vi var lykkelige. Så jeg hadde ikke ventet å bli vekket klokka 7
ett om morgenen av en telefon som glødet noen centimeter fra ansiktet mitt. Hadde hun holdt den der til jeg våknet, eller hadde hun sagt navnet mitt? «Hva er dette?» spurte hun. Hun halvt gråt, halvt bjeffet ordene, så jeg visste at noe var galt. Jeg myste mot det sterke lyset. Telefonen i hånden hennes var min, og den viste en WhatsApp-samtale fra en uke siden. Hvordan hadde jeg glemt å slette den? «Du gikk inn på telefonen min?» spurte jeg. Jeg visste ikke hva jeg ellers skulle si. Jeg gned fremdeles søvnen ut av øynene, prøvde fremdeles å skjønne hvordan hun kjente passordet mitt. «Ja. Og det er jeg glad for, for du er en løgner og bedrager!» Hun slapp telefonen ved siden av meg og sprang opp fra sengen vår. Jeg fisket til meg telefonen, slettet meldingene og bildene, og hastet etter henne. «Jeg kan forklare», sa jeg til henne. Jeg kunne ikke det. Jeg sa alt man skulle si – Det betydde ingenting. Det var en tabbe. Det skjedde før det ble seriøst mellom oss. Men alt jeg sa gjorde henne bare sintere. «De advarte meg om deg, men jeg hørte 8
ikke etter», sa hun mens hun slengte opp døra til klesskapet og begynte å hale ut skjortene og buksene mine. «Hatere. Alle sammen. Vennen, vi kan jobbe oss gjennom dette. Det går opp og ned i alle forhold.» Hun lo. «Du er ikke til å tro, Bambi, virkelig. Helt unik. Men det er ikke meg du skal holde for narr. Jeg vil ha deg ut!» Dette begynte å se alvorlig ut. Jeg prøvde en ny innfallsvinkel. «Vennen, rolig nå. Jeg kan jo ikke dra noe sted nå. Det er innført nedstenging, husker du det?» Det var bare så vidt jeg klarte å dukke unna en av skoene mine. Kanskje det var best om vi ga hverandre litt plass. Jeg samlet sammen alle klærne mine og stappet dem ned i en bag mens jeg lovte å ringe. Hun reagerte med å låse opp inngangsdøra og holde den åpen. Jeg satte meg i bilen og rygget ut av oppkjørselen hennes for første gang på to uker. Spørsmålet nå var: Hvor skulle jeg dra? Mide ga meg ikke tid til å finne ut av det først, så jeg bare kjørte rundt i tomme gater. Jeg prøvde å ringe Uche, som jeg hadde delt leilighet med før jeg flyttet inn hos Mide. Men han tok ikke telefonen, og uansett hadde han 9
allerede sagt at noen andre hadde tatt rommet mitt. Søsteren min ville ha vært det letteste, men hun og familien hadde ikke rukket tilbake fra ferie før Nigeria stengte grensene. Så de var blitt tvunget til å forlenge Airbnboppholdet sitt og bruke penger de ikke hadde planlagt å bruke. Jeg kunne ha ringt henne likevel for litt trøst, men hun ville bare ha snøftet av uføret jeg hadde havnet i. «Til pass for deg», ville hun sagt. «Kanskje dette vil lære deg å beholde buksa på.» Selv om jeg hadde fortalt henne, gang på gang, at en mann ikke var ment å binde seg til bare én kvinne. Det var naturstridig. Og hvem var jeg til å bestride naturen?
Kapittel to
Bestefars hus var et av de siste som sto igjen i Awolowo Road. Han hadde kjøpt det like før borgerkrigen og etterlatt eiendommen til onkel Folu i testamentet sitt. Jeg hadde ikke vært på besøk på en stund, men det var bare en timinutters kjøretur fra leiligheten til Mide, og jeg visste hvor reservenøkkelen lå. Jeg regnet med at huset sto tomt – onkel Folu var den første jeg kjente som døde av viruset, og jeg trodde ikke tanten min ville bli boende i huset på egen hånd. Og siden hun hadde en nyfødt baby, var det langt mer sannsynlig at hun ville ha reist til en slektning. Jeg kunne bo i bungalowen til nedstengingen var over. Det var ingen portvokter til å åpne por11
ten for meg, så jeg løftet slåen selv og skjøv den skrikende gamle porten til åpningen var vid nok. Jeg kjørte inn og skrudde av motoren. Ingenting rørte seg, bortsett fra de store palmetrærne som skjulte bungalowen. På vei rundt til baksiden av huset unngikk jeg mangoene som for lengst hadde modnet og falt til bakken. De hadde begynt å råtne. Jeg løftet matta foran kjøkkendøra og plukket opp den blanke nøkkelen. Jeg gikk inn på kjøkkenet. Huset lå i mørke. Jeg skrudde på lysbryteren, men ingenting skjedde – strømmen var gått. Jeg brukte lommelykten på telefonen min til å lete gjennom skuffene til jeg fant et stearinlys og en fyrstikkeske. Uten strøm kunne jeg ikke lade telefonen, så jeg ville ikke sløse med batteri. Jeg varmet bunnen av stearinlyset med flammen fra fyrstikken, så den smeltet litt og ville klistre seg fast til en tallerken. Slik kunne jeg bære det uten å få flytende stearin på meg. En dør gikk igjen, og jeg slapp nesten lyset. Men med mindre huset var hjemsøkt nå, kunne jeg trygt slå fast at tante var hjemme. Jeg burde ha ringt først. Jeg tente lyset og gikk ut av kjøkkenet og bort gangen til spisestuen. Jeg var på vei mot husets hjerte. 12
Plutselig åpnet døra til gjestebadet seg så jeg skvatt og måtte ta et par skritt tilbake. Tante Bidemi kom ut. Hun pep av frykt da hun så meg. Jeg løftet lyset litt, så hun kunne se ansiktet mitt ordentlig. «Det er meg, tante.» «Bambi?» «Ingen ringere.» Jeg kunne skimte henne i det flakkende lyset – den korte kroppen, de brede hoftene og den lange parykken limt til hodet – så ulik Mides naturlige sexy afro. «Hva gjør du her? Har du ikke hørt om nedstengingen?» spurte tante Bidemi mens hun myste mot meg. «Leiekontrakten for leiligheten min har løpt ut, og gårdeieren var helt urimelig. Du vet hvordan folk er nå for tiden …» Det tok et øyeblikk før hun svarte, et øyeblikk da jeg bekymret tenkte at jeg snart ville være tilbake i bilen. Mens jeg betraktet henne, la jeg merke til at parykken lå litt skjevt til venstre, og at den neppe var blitt gredd på ukevis. Den var flokete og minnet enkelte steder om høy. Sorgen tynget henne fremdeles. Jeg prøvde å huske om jeg hadde ringt for å kondolere. 13
«Tja, kanskje det er bra at du er her», sukket hun. Hun åpnet stuedøra, jeg fulgte etter henne. Rommet var svakt opplyst av en batteridrevet lanterne. Veggene var dekket av bilder av barn og barnebarn som bestefar hadde samlet. Over TV-en hang bildet av meg etter eksamensfesten over bildet av søsteren min. De gammeldagse sofaene var dekket av store overtrekk så de ikke skulle samle støv, pianoet også. Og det var en kvinne i rommet. Selv om hun sto med ryggen til oss, kjente jeg henne igjen på hoftefasongen og de lange sterke bena hennes. Esohe snudde seg og øynene våre møttes. Det var forvirrende. Jeg hadde aldri ventet å se disse to kvinnene i samme rom. «Bambi, dette er Esohe», sa tante Bidemi. Burde jeg innrømme at jeg kjente henne? Jeg kremtet. «Hallo.» «Hei.» Vi sto der, mens de små lyskildene våre lyste opp hvert vårt matte ansikt. Jeg var fristet til å blåse ut lyset mitt, i tilfelle ansiktet mitt røpte tankene mine. Å se Esohe her, mens tanten min også var i huset, var merkelig. Jeg hadde så mange spørsmål, men jeg kunne ikke stille noen av dem uten å avsløre for mye. Og jeg 14
hadde ikke lyst til å bli kastet ut av to hus på én dag. «Er du sulten?» spurte tante Bidemi. «Esohe, kan du ordne med litt mat til Bambi?» Esohe la hendene på de knoklete hoftene sine og presset leppene sammen. Hun gikk i T-skjorte og leggings, i skarp kontrast til den formløse bubuen til tante Bidemi. «Jeg er sliten.» Tante Bidemi masserte linjene i pannen og strakte leppene ut i et smil. Det var en bevegelse jeg kjente igjen fra mine sinte ungdomsår. Jeg kunne gjette hva hun ville si. «Jeg spør vel ikke om for mye?» Esohe trakk på skuldrene. «Jeg går og gjør i stand. Men du kan ikke behandle meg som en tjenestepike.» Hun gikk forbi meg. Hun luktet mango og mynte. Musklene mine spente seg. Jeg lot være å følge etter henne. Da jeg snudde meg tilbake, stirret tante Bidemi som om hun prøvde å lese tankene mine. Hun smilte. «Kom, bli med og se på babyen, Bambi.» Det var da jeg la merke til barnesengen.