Haakon Lie
Hans Olav Lahlum
Haakon Lie Historien, mytene og mennesket
«Til pocketutgaven høsten 2010 er det bare foretatt en del mindre korrekturrettelser, samt blitt rettet et fåtall oppdagede unøyaktigheter og feil fra 2009-utgaven. I tillegg er det foretatt noen oppdateringer av leveårene i bokens navneregister.»
© CAPPELEN DAMM AS 2009 Forfatter har fått støtte fra det faglitterære fond til å skrive manuskriptet til denne boken. Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-32473-5 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: Haakon Lies billedsamling/Arbark Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sitater om Haakon Lie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7 9 13
Del 1 En klassekjemper i vekst – 1905–29 . . . . . . . . . . . Kapittel 1: En ganske alminnelig arbeidersønns fødsel – 1905 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 2: Fra brannstasjonen til fotballbanen – 1906–18 . . Kapittel 3: En brå politisk oppvåkning – 1919–24 . . . . . . . . . Kapittel 4: Veien til partikontoret – 1925–29 . . . . . . . . . . . .
21 23 26 34 48
Del 2 Kulturbygger og klassekjemper – 1929–40 . . . . 67 Kapittel 5: Egen familie og eget opplysningsforbund – 1929–31 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Kapittel 6: Blomstring under mørke skyer – 1932–35 . . . . . . 78 Kapittel 7: Moskva, Madrid og lærdommene derfra … . . . . . 102 Kapittel 8: Et forsøk på å svømme mot strømmen – 1936–40 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Del 3 Kapittel Kapittel Kapittel Kapittel
Nasjonal frihetskjemper med videre planer – 1940–45 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9: I radiokrig for Norge: 9. april – 7. juni 1940 . . . 10: Lastebilsjåfør og motstandsmann – 1940–41 . . . . 11: Flyktning i Sverige og England – 1941–42 . . . . . . 12: Et nytt hjemland og en ny kjærlighet – 1943–45 . 5
135 137 151 160 176
haakon lie
Del 4 Kapittel Kapittel Kapittel
Partisekretær i medvind – 1945–57 . . . . . . . . . . 13: Gjenoppbyggingen og valgseieren – 1945 . . . . . . . 14: Veien til NATO – 1946–49 . . . . . . . . . . . . . . . . . 15: Ny valgseier, ny statsminister og ny kone – 1949–51 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 16: Ny familie, ny valgseier og «tragedien Torp» – 1952–54 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 17: Den fjerde valgseieren og den nye kløften – 1955–57 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
281
Del 5 Kapittel Kapittel Kapittel
385 387 421 454
Partisekretær i motvind – 1958–69 . . . . . . . . . . 18: Enheten og flertallet som brast – 1958–61 . . . . . . 19: Regjeringsmakten som falt – 1961–65 . . . . . . . . . 20: Vietnamkrig og partikrig – 1965–69 . . . . . . . . . .
Skogsarbeider, suksessforfatter og nasjonalikon – 1969–2009 . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 21: Nye oppgaver, nye allierte og et nytt nederlag – 1969–73 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 22: Skogsarbeider og suksessforfatter – 1973–88 . . . . Kapittel 23: Patriark, partiaktivist og nasjonalikon – 1989–2009 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Epilog: Konklusjoner om mytene og mennesket Haakon Lie 1905–2009 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
219 221 242
310 348
Del 6
Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Liste over muntlige kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øvrige kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Viktige begivenheter i Haakon Lies liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
525 527 545 579 647 669 787 807 811 813 845
Forord En historisk biografi med et stort omfang både i tekst og kilder, forutsetter i de aller fleste tilfeller en storstilt innsats fra langt flere enn forfatteren. Så er i høyeste grad også tilfellet med denne. I Cappelen Damm forlag skal først redaktør Marius Wulfsberg ha takk for konstruktive kommentarer til både innhold og språk så vel som praktisk hjelp med bildeutvalget. Språkvasker Helge Vold gjorde under sterkt tidspress en viktig innsats med å forenkle og klargjøre språket mitt. Journalisten og sosiologen Andreas Hompland har gitt omfattende kommentarer til både tekst og innhold. Det samme gjelder seks svært godt kvalifisert historikerkollegaer som har tatt seg tid til å lese hele eller store deler av manuset: Stein Bjørlo, Knut Einar Eriksen, Terje Halvorsen, Kristin Hatledal, Øyvind Tønnesson og Hilde Henriksen Waage. Kristin Hatledal skal i tillegg ha stor takk for hjelp med nettsøking i mulige internettkilder samt utvalget av illustrasjoner og tekster til dem. I tillegg har Tore Pryser og Olav Riste lest og kommentert omtalen av 2. verdenskrig. Ingrid Næss Olstad Busterud har i mitt sammensatte rådgiverpanel representert de ivrige studentene, og Espen Lie de interesserte allmennleserne. Journalist Erling Bø har generøst stilt til disposisjon både ideer og skriftlig materiale ment for Haakon Liebiografien han selv aldri fikk skrevet. Blant andre enkeltpersoner som har bidratt med skriftlig kildemateriale, skal journalist og forfatter Frode Nielsen ha en særlig takk for sin hjelp med materialet fra amerikanske arkiver. Det er også på sin plass å rette en offisiell takk til den lange listen med personer som har stilt opp til kortere eller lengre intervjuer 7
haakon lie
i forbindelse med denne boken. Haakon Lies familie representert ved døtrene Gro Dragland, Turid Hegna og Karen Lie samt barnebarnet Lene Li Dragland har alle vært svært åpne og imøtekommende i møte med biografens mange spørsmål, og har fra familiens bildesamling også bidratt vesentlig til bokens illustrasjoner. Det var fra start en forutsetning for bokprosjektet at Haakon Lie skulle få se hvordan opplysningene han ga ble presentert og gitt sjansen til å kommentere manuset, men uten noen form for løfter om at hans endringsønsker ville bli tatt til følge. Haakon Lie selv leste førsteutkast for de tre første hoveddelene, og fikk opplest hoveddel fire samt de første kapitlene av hoveddel fem. Hans tre døtre og eldste barnebarn er siden gitt mulighet til å gjennomgå manuset på samme forutsetninger. Jeg har under bokens kildeinnsamling fått all hjelp fra personalet på Gjøvik bibliotek, Riksarkivet og Stortingsbiblioteket. Særlig takk fortjener her Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek ved arkivleder Knut Einar Eriksen, konsulent Kjersti Åberg og bibliotekar Jorunn Pedersen, samt Vivi Aaslund som representant for bildetjenesten. Denne biografien er som mine tidligere bøker Oscar Torp – en politisk biografi og Presidentene. Fra George Washington til Barack Obama skrevet etter den såkalte totempometoden hvor hovedteksten forsøkes gjort lettest mulig av hensyn til allmennleseren, samtidig som ekspertleserne forhåpentligvis finner både utfyllende opplysninger og kildetips for videre studier i utvidede sluttnoter. Forfatteren leser med interesse ulike leseres ulike kommentarer om boken, som enklest kan sendes til e-post hanso.lahlum@c2i.net. Avslutningsvis tilegnes denne boken min mormor, Petrine Henriette «Lillemor» Aandal (1909–2008). Hun møtte aldri Haakon Lie, men tilhørte samme generasjon og levde et nesten like langt liv i hans tids Norge. Det var mormor som en sommer midt på 1970-tallet lærte meg forskjellen på rødt og blått, og vekket min sterke interesse for ulike menneskers livshistorier. På spørsmålet om hvilken dag som var den største i hennes eget liv, svarte hun: «Den største dagen var da du kom, men den nest største dagen var nok da vaskemaskinen kom.» Gjøvik, 31.08.2009 Hans Olav Lahlum
8
Sitater om Haakon Lie
«En av de største politiske ledere Norge har fostret.» Statsminister og partileder Jens Stoltenberg.1 «Haakon Lie burde jo vært malt opp til minkfor for lenge siden.» Forfatter og kommunist Johanna Schwarz.2 «Som organisasjonsmann og partibygger er Haakon Lie uovertruffen i Norge. Arbeiderpartiets dominans i etterkrigstiden var i svært stor grad hans fortjeneste.» NKP-formann og jurist Hans I. Kleven.3 «Like sterk er motviljen mot alt det typen Haakon Lie representerer innenfor Arbeiderpartiet: meningsundertrykkelse, maktsyke, sentralisme også her, uredeligheten i oppgjør med partifeller. Og bakom disse trekkene – det fanatiske Sovjethatet og propagandaen for Norges orientering vestover. Lie er en stor ulykke for partiet, han kan etter mitt skjønn komme til å gjøre større skade for bevegelsen enn noen annen enkeltperson.» Forfatter og journalist Sigurd Evensmo.4 «Haakon Lie kommer jeg aldri til å kunne tilgi. Selv ikke når han er død.» Journalist og programleder Ingolf Håkon Teigene.5 9
haakon lie
«Jeg hadde et meget avbalansert forhold til Haakon Lie, jeg likte ikke hans intoleranse, men likte hans utrettelige arbeid for partiet, for u-hjelp og hans evne til å begeistre. Men jeg syntes han var utålelig når han begynte med sin utskjelling av folk fordi de mente noe annet enn han gjorde. Han hørte til en tid i partiet som var forbi da dette skjedde.» Stortingspresident Guttorm Hansen.6 «Om Fridtjof Nansen har det vært sagt at han var god å samarbeide med, bare han fikk det som han ville. Om Haakon Lie kan en si det samme. Hvordan Nansen reagerte når noen ikke var enig med ham, vet jeg lite om. Men jeg vet litt om hvordan Haakon Lie kunne ta det når noen ikke var enig med ham i spørsmål han så som viktige.» Partiformann og statsminister Einar Gerhardsen.7 «Haakon Lie var en stor organisator, en glimrende taler og en fenomenal valgkampleder, men dessverre også lite tolerant overfor dem som var uenig med ham.» Finansminister Per Kleppe.8 «Men en ruvende skikkelse er han. Det er format over alle sider ved Haakon Lie – også over hans intoleranse.» Journalist, politiker og Gerhardsen-biograf Jostein Nyhamar.9 «Haakon Lie dreiv ei menneskejakt som verkar heilt utruleg … Det førte til mange tragediar, visstnok også til sjølvmord. Dei fekk liv og karriere øydelagt endå dei ikkje hadde gjort noko rettsstridig. At Haakon Lie etter denne meiningsterroren blir boren på gullstol av dei mest militante på høgrefløyen, er lett å forstå.» Justisminister Jens Haugland.10 «Haakon var elles eit varmhjerta menneske, gjestfri og gåvmild. Og for dei svoltne millionane i den tredje verda, ville han gjere alt.» Justisminister Jens Haugland.11 «Uansett hva man mener om Haakon Lie: Ingen kan benekte ektheten i hans engasjement eller ignorere den betydningen han har hatt for bevegelsen og landet.» Partiformann Reiulf Steen.12 10
sitater om haakon lie
«Å forestille seg at Haakon Lie skulle forandre seg, ville være som å tro at tigeren kan bli vegetarianer.» Partiformann Reiulf Steen.13 «Vil du snakke med Haakon om noe som angår ham selv, må du enten gå en tur med ham i full fart, eller sitte ved siden av ham i bilen mens han selv kjører.» Redaktør og politiker Rolf Gerhardsen.14 «Haakon er jo ikke lett å plassere. Han har aldri gitt uttrykk for at han vil ha en annen jobb. Han er litt av en diktator, men er ytterst beskjeden når det gjelder sin egen person.» LO-formann Konrad Nordahl.15 «Når alt annet en dag er sagt om Haakon Lies lange liv, tror jeg kampen mot fattigdommen blir stående igjen som den store motivasjonen bak alt han gjorde.» Historiker og forfatter Harald Berntsen.16 «Jeg er faktisk en av svært få som med hånden på hjertet kan si at jeg vokste opp uten noen gang å se min far være sint på noen.» Datter Karen Lie.17 «Jeg har aldri sett min far sint på noen. Bortsett fra en gang på et folkemøte, da han verbalt nesten drepte kommunisten Johan Strand Johansen.» Datter Gro Dragland.18 «Jeg har gjort så godt jeg har kunnet. Verken mer eller mindre.» Haakon Lie (kort om sin egen innsats).19 «Han Haakon? Han er vel helst som en kaktus. Den har alle pigga strittende rett ut, men inni er den helt blaut.» Haakon Lie (kort om sin egen personlighet). 20
Innledning
Et ventet og likevel sensasjonelt dødsbudskap Klokken kvart på fem mandag 25. mai 2009 sovnet en eldgammel mann stille inn i sin seng på rom 441 i Oppsal sykehjem. Det kom slett ikke uventet. Oldingen i sykehjemsengen på Oppsal var knapt fire måneder unna sin 104-årsdag. Med unntak av et kortvarig forsøk på å bo hjemme hadde han de siste fem månedene vært kontinuerlig innlagt på sykehus eller sykehjem. Han hadde vært avhengig av rullestol gjennom nesten 15 år, og var etter et sjeldent langt og aktivt liv utslitt i alle ledd. De siste ukene var mannen i sykesengen praktisk talt blind, og de siste dagene var han bare unntaksvis i stand til å snakke. Likevel ble nyheten om hans død en av disse sensasjonsmeldingene som utløste hektisk aktivitet i hele media-Norge, og som liksom fikk hele Norge for øvrig til å stoppe opp noen timer. Dødsfallet var første sak i alle kveldens nyhetssendinger på TV og i radio, og førstesideoppslag på så godt som alle riksavisene dagen etter. Det kan synes som en sterkt overdreven oppmerksomhet for en ekspolitiker hvis aktive karriere lå mange tiår tilbake i tid, og som aldri hadde vært medlem av noen regjering eller stått på noen valgliste. Oppmerksomheten skyldtes selvsagt mye at den avdøde Haakon Lie gjennom 24 år hadde vært partisekretæren med stor P og en av Norges mektigste menn. Mest skyldtes den likevel at han ved sin død 40 år senere var blitt ikke bare en politisk legende, men også et nasjonalt ikon.
13
haakon lie
Et nasjonalt ikon 22. september 2008 skjedde det noe ganske unikt i NRKs historie. Første halvdel av Dagsrevyen ble brukt på omtale av en fødselsdagsfeiring – utenfor kongefamilien. Den samme fødselsdagen var tidligere på dagen dessuten blitt overvåket av alle de store riksavisene, samt direkteoverført av både NRK og TV2 Nyhetskanalen. Noe av oppmerksomheten kom som naturlig følge av at hovedpersonen fylte 103 år, og ble norgeshistoriens eldste forfatter da han samtidig lanserte samtaleboken Slik jeg ser det nå.1 Den underliggende årsaken var at Norge er et land med svært få nasjonale ikoner, og at Haakon Lie i sine siste leveår var blitt et av dem. Det ble han da selvsagt mye i kraft av sin alder. Høsten 2008 var tilsynelatende alt endret sammenlignet med det klassesamfunnet Haakon Lie og andre sentrale arbeiderpartipolitikere vokste opp i. Det var 56 år siden Johan Nygaardsvolds død, 50 år siden Oscar Torps død, 41 år siden Martin Tranmæls død, 24 år siden Trygve Brattelis død og 21 år siden Einar Gerhardsens død. Haakon Lie satt der fortsatt – nå som den siste gjenlevende aktør fra Arbeiderpartiets storhetstid, så vel som det siste øyenvitnet fra trettitallet, førtitallet og femtitallets norske rikspolitikk. Til Haakon Lies ikonstatus bidro også hans vedvarende intellektuelle vitalitet. Haakon Lie kunne 103 år gammel fylle en bok med sitt syn på dagens og morgendagens spørsmål og utfordringer. Svært bevisst brukte han sin siste bursdag til å legge frem sitt syn på høyaktuelle spørsmål knyttet til norsk forsvarspolitikk og sosialpolitikk. Haakon Lie ble likevel et nasjonalt ikon mest i kraft av alt han hadde vært med på. Mer enn noen annen nordmann i moderne tid kvalifiserer Haakon Lies lange liv til en studie i krig og konflikt, både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Hans liv avspeiler også mer enn kanskje noen andres det norske samfunns utvikling siden 1905. Haakon Lie sto på barrikadene i alle de tre store konfliktene som har preget det selvstendige Norge i denne perioden: først i mellomkrigstidens store klassekamp, så gjennom fem års kamp for å gjenvinne Norges selvstendighet under 2. verdenskrig, og så gjennom fem tiår med Den kalde krigen. Han kunne våren 2009 fortsatt fortelle levende om sine øyenvitneinntrykk fra valgkampen i 1919 og fra Arbeiderpartiets novemberlandsmøte i 1923. Samt om utallige begivenheter fra Arbei14
innledning
derpartiets storhetstid gjennom de påfølgende 45 år. Enda mer oppsiktsvekkende var likevel hans minner fra land og folk i krig: fra Spania i 1936–37, fra Finland i 1939, fra Norge i 1940–41, fra England og USA 1942–45 og fra Israel i 1967. Haakon Lie bar til sin siste levedag med seg sterke minner og meninger om legendariske amerikanske presidenter som Franklin Roosevelt og Harry Truman, om en britisk utenriksminister som Ernest Bevin, om nordiske statsledere som Tage Erlander og Urho Kekkonen, og om israelske statsledere som David Ben-Gurion og Golda Meir. I Norge så Haakon Lie alle Arbeiderpartiets partiledere siden Kyrre Grepp, og alle statsministere siden Christopher Hornsrud komme og gå. Det var alderen og vitaliteten, men først og fremst alt han hadde vært med på som gjorde Haakon Lie til et av få nasjonale ikoner i Norge våren 2009. Samtidig gjør det ham da til et av vår tids mest spennende og krevende biografiobjekter.
Historien om en historisk biografi Tatt i betraktning den stadig større medieoppmerksomhet Haakon Lie har fått, har han forblitt svært stemoderlig behandlet i litteraturen. Haakon Lie skrev fem bind memoarer på til sammen over 1700 sider.2 De handler om store saker han arbeidet med, spennende begivenheter han var med på og viktige mennesker han møtte, men i oppsiktsvekkende liten grad om ham selv. Det er av andre skrevet svært mange akademiske avhandlinger og bøker hvor Haakon Lie er en aktør, men knapt noen hvor han selv settes i fokus. Den første og frem til nå siste bok om Haakon Lie var journalisten Erling Borgens Diktatoren i 1988.3 Borgens bok er litt mindre tendensiøs enn tittelen antyder, men forteller likevel mer om venstreradikale kritikeres bilde av Haakon Lie enn om Haakon Lie. At bildet i boken ble overfladisk og til dels sterkt ensidig, skyldtes også en sterkt begrenset tilgang på kilder. Til dette bidro også Haakon Lie, som avviste kontakt med forfatteren.4 Borgens bok ga et riss av Haakon Lies liv og lanserte noen utfordringer og problemstillinger for en historisk biografi. De ble senere stående ubesvarte i 20 år. I anledning Haakon Lies 100-årsdag publiserte historikeren Stein Bjørlo i 2005 en 40 siders årbokartikkel med tittelen «Et bål av vilje. Haakon Lie – et portrett.»5 Den gir et balansert og 15
haakon lie
ryddig portrett av Haakon Lies politiske virke, men mangler plass til å sette et kritisk fokus og til å ta opp mange viktige problemstillinger. Behovet for en omfattende historisk biografi ble ytterligere understreket da Bjørlo i avslutningen av sin artikkel konkluderte med at man fortsatt visste svært lite om mennesket Haakon Lie, og at han fremsto som en gåtefull person.6 Forhistorien til denne biografien startet på mange måter med et brev postet i februar 2001. Som ung hovedfagstudent skrev jeg da til Haakon Lie, og spurte om å få stille ham noen korte spørsmål knyttet til viktige personskifter i Arbeiderpartiet. Haakon Lie var den gang 95 år og hadde nylig mistet sin ektefelle gjennom 47 år. Brevet ble postet under tvil, og med en tilføyelse om at jeg ventet to uker med å ringe ham slik at han hadde god tid til å si fra hvis han ikke ville bli forstyrret. Det tok bare to dager før han ringte selv – for å spørre om jeg ikke kunne komme dagen etter. Det første møtet ble et kapittel for seg. Haakon Lie forsikret at jeg nå bare måtte spørre om hva som var nyttig for meg. Deretter brukte han en time på å besvare de to første spørsmålene. Så kastet han meg plutselig ut, med henvisning til at han sto midt i en viktig kamp mot delprivatisering av Statoil og ventet besøk av en VG-journalist. Han tilføyde raskt at jeg måtte ta med meg de gjenværende spørsmålene og komme tilbake en annen dag – gjerne allerede i morgen. Slik sluttet den første av en lang rekke samtaler om politiske og historiske temaer av felles interesse. Det startet med korte spørsmål og lange svar, men fikk etter hvert noe bedre balanse og noe mer preg av diskusjon enn utspørring. Haakon Lie snappet i november 2002 straks til seg den nær 300 sider tykke hovedoppgaven om personskifter i Arbeiderpartiet 1945–75 7 – og leste den fra perm til perm i løpet av få dager. Deretter stilte han både før og etter sin hundreårsdag opp til nye samtaler, i anledning min biografi over tidligere statsminister og partiformann Oscar Torp. En maidag i 2007 overrakte jeg Haakon Lie den ferdige Torp-biografien utenfor hans hjem på Ulvøya.8 Han hadde da fylt 101 år og var fysisk synlig svakere enn ved vårt første møte. Likevel forekom han mentalt like klar, og hadde tatt med så vel rullestol som hjemmesykepleier ut i hagen for å nyte våren. Hva han syntes om boken fikk jeg høre få dager senere – via et oppslag i Dagbladet. Haakon Lie uttalte der at 16
innledning
boken var godt skrevet, men tok sterk avstand fra dens positive omtale av høyre-legenden Carl J. Hambros innsats 9. april 1940.9 Etter Oscar Torp-biografien kom forlaget snart med et ønske om en Haakon Lie-biografi. Jeg prøvde å forklare at en slik biografi snarere var en ønskedrøm, i hvert fall på kort sikt. Haakon Lie hadde noen år tidligere motstrebende gitt samtykke til å medvirke til et biografiprosjekt med VG-journalisten Erling Bø. Etter at Bø av familiære årsaker måtte gi opp forsøket, hadde Haakon Lie åpnet for å medvirke i en historisk biografi. For det første ble det sagt at historikeren Trond Bergh var tenkt som forfatter. For det annet hadde Haakon Lie selv bastant klargjort at han ikke ønsket å se noen biografi om seg selv i sin levetid. Forlaget fastholdt imidlertid at en biografi om Haakon Lie ville være høyinteressant uansett tidsperspektiv. Jeg advarte om at dette ville ende med dunder, brak og et rungende nei, men tok en junidag i 2007 forsiktig opp telefonen og ringte til Ulvøya. Haakon Lie avgjorde med karakteristisk effektivitet saken på fem sekunder – gjennom replikken «Etter å ha lest Oscar Torp-biografien klarer jeg nok ikke å motstå den fristelsen!»10 Enda mer uventet la han til at det ikke var noe problem om biografien kom i hans levetid, men at han før vi kunne starte måtte få et par dager til å avklare nødvendige formaliteter med andre. Så la han på – åpenbart for å kunne ringe disse andre umiddelbart. Siden gikk ting like fort som i Haakon Lies storhetstid som partisekretær. To dager senere hadde han innhentet godkjennelser fra sine døtre, og fra Arbeiderbevegelsens arkiv og partikontoret. Han opplyste til partisekretær Martin Kolberg at den ønskede forfatteren var medlem av SV, men forsikret at det ikke ville skjemme boken. Kolberg svarte romslig nok straks at han selv hadde lest Oscar Torp-biografien, og at SV for øvrig nå satt i regjering sammen med Arbeiderpartiet.11 Trond Bergh forsikret at han selv ville bli opptatt med LOs historie i to år til, og ikke hadde noen innsigelser mot at annen historiker gikk i gang med en Haakon Lie-biografi dersom hovedpersonen ønsket det. Dermed var arbeidet i gang. Planen var hele tiden at biografien skulle foreligge til hovedpersonens 104-årsdagen høsten 2009. Haakon Lies mentale energimobilisering i anledning prosjektet viste seg så stor at hans eget forfatterskap i mellomtiden altså ble avsluttet med en samtalebok som ble lansert på 103-årsdagen høsten 2008. 17
haakon lie
Historien, mytene og mennesket Det viste seg raskt at det å velge en ung historiker uten tilknytning til Arbeiderpartiet var et høyst bevisst valg fra Haakon Lies side. Ukritiske hyllingstaler har aldri vært i hans smak, uansett hvem som hylles. «Hadde jeg ønsket meg en hyllingsbok hadde jeg aldri bedt deg om å skrive den,» bemerket han i et av de første intervjuene.12 Det får han da heller ikke. Tatt i betraktning Haakon Lies åpenbare fremgang i livet, ville det være sterkt misvisende hvis boken om hans liv ikke inneholdt flere oppturer enn nedturer. Samtidig er det i Haakon Lies lange og dramatiske liv selvsagt både åpenbare feilgrep og tunge tilbakeslag. De skal følgelig også få behørig omtale i denne biografien. Når man skriver en biografi om en 103-åring, blir det særlig fra første halvdel av hans liv et problem at det i dag finnes få andre gjenlevende å teste hans opplysninger mot. Gjennom hele boken har forfatteren likevel forsøkt å forholde seg kritisk til hovedpersonens skriftlige og muntlige forståelse, og søkt alternative versjoner og perspektiver i både skriftlige og muntlige kilder. Boken har ikke bare vært åpen for ulike personer med et kritisk syn på Haakon Lie. Flere av dem er også aktivt invitert inn i den. Det gikk i løpet av få uker opp for forfatteren at den som skal skrive en biografi om Haakon Lie stilles overfor en stor metodisk utfordring. Mange berømte personer har opplevd at det har dannet seg seiglivede rykter og myter rundt dem, som både på godt og vondt skygger for den virkelige person.13 Dette har en tendens til særlig å ramme ledende politikere i kritiske perioder med kriger og andre store konflikter. Følgelig har det rammet Haakon Lie mer enn nær sagt noen andre nordmenn. Mellomkrigstidens klassekamp, 2. verdenskrig og Den kalde krigen har flere ting til felles. En av dem er at det i kampens hete skjedde mange ting som i 2009 kan fortone seg utrolige. En annen at det under alle tre konflikter også oppsto til dels ville rykter og myter om ting som ikke hadde skjedd. Med sitt sytti år lange virke gjennom de tre konfliktene er Haakon Lie blitt omkranset av en lang rekke myter – både på godt og vondt. For venner og medarbeidere kan Haakon Lie gjennom tiår ha fremstått som en utrettelig og idealistisk forkjemper for demokrati, menneskerettigheter og sosial omfordeling både nasjonalt og interna18
innledning
sjonalt. Han er i dette idealbildet en demokratiforkjemper helt uten personlige ambisjoner, og uten noe spesielt sterkt temperament. Nære venner og familie kan oppgi at de tross mange tiårs nær kontakt aldri har sett Haakon Lie sint på noen. På motsatt side finner man en rekke meningsmotstandere som i samme tidsperiode tilsynelatende aldri har sett Haakon Lie uten at han var sint og opptrådte truende. For dem har han i alle år fremstått som et autoritært og intolerant maktmenneske, som skruppelløst drev sine meningsmotstandere fra jobb, vett og forstand – i mest ekstreme fall også til selvmord. Haakon Lie blir i dette bildet en partidiktator med klare antidemokratiske trekk. Ofte hevdes han å lide av minst én alvorlig psykisk sykdom, vanligvis paranoia, schizofreni og/eller hysteri. Samtidig tas det for gitt at han har vært agent for minst én annen stat – vanligvis USA og/eller Israel. Få om noen andre nordmenn er blitt oppfattet så ulikt av ulike mennesker rundt seg som Haakon Lie. Med et mulig unntak for hans mangeårige venn og medarbeider Jens Christian Hauge, har altså knapt noen nordmann i moderne tid blitt så tett myteomspunnet som Haakon Lie.14 Uten en kritisk test av de mange mytene kan man aldri få et riktig bilde av ham. Temaet utkrystalliserte seg tidlig, og ble med gjennom hele den spennende historien om hans liv. Undertittelen Historien, mytene og mennesket ga seg til slutt svært naturlig. Å få frem det sanne bildet av mennesket Haakon Lie er vanskelig også fordi han som privatmann har fremstått som tilbakeholden inntil det lukkede. «Vil du snakke med Haakon om noe som angår ham selv, må du enten gå en tur med ham i full fart, eller sitte ved siden av ham i bilen mens han selv kjører,» sa redaktør og politiker Rolf Gerhardsen – en av de som hadde kjent Haakon Lie både som fortrolig venn og bitter fiende.15 Da jeg for første gang forsøkte å ta opp temaet ved å spørre Haakon Lie om hvor mange barn han hadde, ble svaret for en gangs skyld svært kortfattet: «Tre.»16 101 år gammel åpnet Haakon Lie seg mer. Hans eget ønske forble likevel til det siste klart nok: «Mest mulig politikk og minst mulig familieliv i boken.»17 På det punkt blir han ikke hørt. Historien om mennesket Haakon Lie er altfor viktig for å forstå politikeren Haakon Lie til at den kan utelates fra denne boken. Det er på tide å rykke helt tilbake til starten på Haakon Lies lange 19
haakon lie
livshistorie. Måneden var september og året 1905. Den progressive unge Theodore Roosevelt var året før blitt gjenvalgt som president i USA, mens Tyskland fortsatt ble styrt autoritært av keiser Wilhelm II og Russland enda mer autoritært av tsar Nikolaj II. Christian Michelsen var en tiljublet statsminister, i et Norge som 7. juni hadde erklært unionen med Sverige oppløst. Nordmennene hadde 13. august demonstrert sin vilje til selvstendighet med sifrene 368 392 mot 184 i en folkeavstemning om unionsoppløsningen, og frykten for en krig mot Sverige var i ferd med å drive over. For det store flertall av befolkningen hadde oppmerksomheten allerede vendt tilbake til den daglige kampen for tilværelsen. I en to roms arbeiderbolig ved en brannstasjon i arbeidernes grå Kristiania, ventet et ektepar som alt hadde fått tre barn og mistet ett med stigende spenning på hvordan det skulle gå med det femte …
del 1
En klassekjemper i vekst 1905–29
kapittel 1
En ganske alminnelig arbeidersønns fødsel 1905
En barn fra en brannstasjon For arbeiderbefolkningen i Kristiania i 1905 var brannstasjonene ikke bare livsviktig nødberedskap i tilfelle brann, men også et viktig samlingssted i dagliglivet. Brannmennenes turnus var den gangen to dager med døgnberedskap og deretter fridag. De var dermed på vakt 112 av ukens 168 timer.1 Brannmennene bodde sammen med sine familier i små arbeiderboliger på eller like ved brannstasjonene. Der hadde de også felles vannpost, stall og smie. Også fjernere slektninger og venner trakk ofte dit. Slik ble brannstasjonene et sosialt samlingssted i arbeiderklassen. Forholdene var enkle, men solidariteten og samholdet ofte sterkt. Kampen mot sykdom og sult ble en felles kamp for liv og helse, i et nabolag hvor arbeiderne levde så tett på hverandre at både barnefødsler og barnedødsfall hørte til årstidenes orden.2 22. september 1905 ble Haakon Steen Lie født i en to roms arbeiderbolig på Hegdehaugen brannstasjonen.3 Det sto ikke noe bilde eller noen notis om det i avisene. De fløt den høsten over av oppslag om at landet skulle få en ny kongefamilie med en liten kronprins. En ganske alminnelig arbeidersønns fødsel var ingen trykt linje verdt. Den første myten i Haakon Lies liv ble at han var oppkalt etter kongen som tiltrådte få uker etter hans fødsel. Den var grunnløs. Barnet ble kalt opp etter sin onkel, fagforeningsmannen Haakon Halvorsen. Hans navn 23
en klassekjemper i vekst – 1905–29
sto innenfor den radikale brannkonstabelfamilien Lie visstnok langt høyere i kurs enn den påtroppende kongens.4
En ny tidsalder og dens menn I Norge som i mange andre vesteuropeiske land, var siste halvdel av 1800-tallet i stor grad nasjonalismens tidsalder. Guttebarnet på brannstasjonen kom til verden tre måneder etter at nasjonalstaten Norges kamp for selvstendighet ble kronet med seier. Selvstendigheten ble endelig bekreftet med Karlstadforliket 23. september 1905 – dagen etter Haakon Lies fødsel. Han ble født til et land som dermed var på vei over i den store klassekampen. Norge anno 1905 var en mangelfullt utviklet nasjon og langt på vei et segregert samfunn, hvor mennesker fra ulike klasser bodde på ulike steder og i liten grad møttes. Medlemmer av arbeiderklassen bodde i andre bydeler, leste andre aviser, handlet i andre butikker, gikk på andre barneskoler og var aktive i andre idrettsforeninger enn den borgerlige overklassen. En instinktiv følelse av fellesskap overfor mennesker av samme klasse gikk for en stor del av befolkningen sammen med en like instinktiv følelse av motsetning overfor mennesker fra andre klasser. Klassekampen skulle i 35 år fremover dominere livet til Haakon Lie. Det kan synes åpenbart ut fra hans fødested og hans foreldre, men er det ved nærmere ettertanke ikke. De andre barna på brannstasjonen ble alle født inn på den samme hyllen i det samme norske klassesamfunnet. Men verken hans søsken eller noen av nabobarna kom til å føle klassesamfunnet på pulsen som Haakon Lie gjorde. Det skyldtes oppvekstmiljøet, men også en arv han hadde og en interesse han utviklet. Haakon Lie viste alt i tidlige barneår en sjeldent sterk vilje og et sjeldent sterkt temperament, iblandet en tidvis svært uvøren energi. Han viste også tidlig en sterk interesse for samfunnet og ulike mennesker rundt seg. Dette var evner og egenskaper som skulle prege hele hans lange liv. I september 1905 var den 26 år gamle maleren og agitatoren Martin Tranmæl på vei hjem til Norge fra sitt opphold i USA, med mange radikale nye ideer i bagasjen.5 Igjen i Amerika ble den jevngamle Johan Nygaardsvold, en boklesende ung jernbanearbeider som jobbet 24
en ganske alminnelig arbeidersønns fødsel – 1905
og sparte for å kunne få sin familie over.6 På Grünerløkka i Kristiania, noen få kilometer fra Haakon Lies fødested, fikk en veiarbeidersønn ved navn Einar Gerhardsen på den tiden sine første arbeidsoppdrag som visergutt.7 Det skilte fra fødselen åtte år mellom Einar Gerhardsen og Haakon Lie, og den sistes foreldre var noe heldigere stilt enn den førstes. De ble likevel født inn i det samme tettbefolkede grå arbeiderklassestrøket i Kristiania. En av de aller fattigste i deres samtids Norge het Oscar Torp og vokste opp i en overfylt ett roms arbeiderbolig på Skjeberg ved Sarpsborg. Høsten 1905 var Oscar Torp tolv år – og brukte i farens fravær nesten all sin tid på å hjelpe moren med å skaffe mat og klær til seg selv, sine syv søsken og sine to gamle besteforeldre.8 Oscar Torps Skjeberg var en annen verden enn Einar Gerhardsen og Haakon Lies Kristiania. En tredje norsk arbeiderklasseverden fant man på småbrukene i Melhus og Hommelvik, hvor trønderne Martin Tranmæl og Johan Nygaardsvold et par tiår tidligere vokste opp.9 En fjerde var et fattslig småbruk på Nøtterøy i Vestfold, der Trygve Bratteli ble født som ett av elleve søsken våren 1910.10 Disse seks sønnene av den norske arbeiderklassen ble født i løpet av 31 år, og vokste opp på svært ulike steder med svært ulike familieforhold. De kom til verden som barn av underklassen i en tid da stadig flere våget å stille spørsmålstegn ved det eksisterende klassesystemet. I løpet av de neste tre tiårene skulle de møtes for å samle sine krefter til innsats for et bedre og mer rettferdig samfunn. Deres felles seirer, nederlag og innbyrdes motsetninger, kom til å prege både deres parti og deres nasjon gjennom hele århundret.
kapittel 2
Fra brannstasjonen til fotballbanen 1906–18
En sterk far med en svak stemme Året etter Haakons fødsel flyttet familien fra Hegdehaugen og til et nytt arbeidssted: Brannstasjonen i Bjerregaards gate 7 nær St. Hanshaugen. Der ble de boende i ti år, før ferden i 1916 gikk videre til en annen arbeiderbolig i Hermann Foss gate.11 Haakon Lie vokste opp som barn av et tilsynelatende ganske umake ektepar. Faren, den 35 år gamle Andreas Lie, skal ha vært en av de sterkeste blant brannmennene i Kristiania. Nok noe overdrevet fortalte folk at han alene bar maskiner som tre andre menn slet med å flytte, og at han kunne ligge i stram givakt utstrakt mellom to stoler med en annen brannmann sittende på magen.12 Andreas Lie var en fåmælt mann som tross sine krefter vakte liten oppsikt. Selvtilliten var nok ikke så god. Om Andreas Lie hadde tid til å drømme, var vel hans største drøm å hjelpe sin kone og sine barn til et bedre liv. Hendene var store, og det ble sagt at han kunne gjøre nær sagt hva som helst med dem – fra å bære maskiner og sko hester til å spille trekkspill. Skrive kunne han derimot ikke. Andreas Lie kunne langsomt stave sitt eget navn, men alle andre ord ble for vanskelige. Haakon Lies far forble analfabet mesteparten av sitt liv. Med årene lærte han seg til langsomt å stotre seg gjennom lederne og andre korte artikler i Arbeiderbladet, og mot slutten av sitt liv kunne han trolig lese enkle bøker.13 26
fra brannstasjonen til fotballbanen – 1906–18
Andreas Lie kom fra en fattig småbrukerslekt i Son ved Moss, men hadde lite kontakt med foreldre og annen familie der. Hans kone var ikke videre begeistret for svigerfamilien, og Andreas avfant seg stilltiende med det. Sønnen Haakon hadde mange minner fra barndommen, men ingen av sin farmor. Av farfaren husket han bare et uklart skremmebilde av en stor, grov og ustelt gammel mann. Besteforeldrene i Son synes å ha levd i en armod på grensen til ren nød. Haakon hadde ifølge moren lus i håret da han kom tilbake etter et kort besøk der.14
En mor som hadde det i hodet Den dominerende personlighet i Haakon Lies barndomshjem var hans mor Karen Halvorsdatter Gundersrud, en kvinne med sterke og klart uttalte synspunkter på det meste og de fleste. Hun hadde heller ingen skolegang utover tidens enkle folkeskole, men var mer intellektuelt begavet enn mannen. Fru Karen leste med interesse og engasjement både kortere og lengre artikler i Arbeiderbladet, samt bøker hun fikk lånt. Slik lærte hun seg å stave stadig flere ord. Punktum og komma lærte Karen Lie seg aldri å bruke. Hun ble likevel en ivrig brevskriver, og en av de kloke konene folk på brannstasjonen gjerne søkte råd og støtte hos. Karen Lie hadde vokst opp med syv søsken på Solør i Hedmark, og holdt mye kontakt med sine foreldre og annen familie der.15 Mor Karens far i Solør spilte en viktig rolle i Haakon Lies oppvekst. Han hadde arbeidet seg opp fra leilending til småbruker med egen jord, og arbeidet i tillegg som skogsarbeider og tømmerfløter. Haakon Lies morfar klarte ikke engang å stave sitt eget navn. Han kunne fortelle desto flere historier fra sine opplevelser i skogen og elvene, og ble et trygt holdepunkt og forbilde for barnebarnet Haakon.16 Det ble mange spennende sommerturer til Solør for ham og søsknene. I Kristiania hadde moren lært å snakke vikamål for å gjøre seg forstått, men ble hun sint, slo hun spontant over til solørdialekt. Andreas Lie fikk trolig jobben i Kristiania Brannvesen 1. juni 1894, 24 år gammel.17 Han ble trolig ansatt på grunn av fysiske krefter og sitt gode håndlag med hestene, som før bilenes tid var en viktig del 27
en klassekjemper i vekst – 1905–29
av brannfolkenes hverdag. Blant de andre brannfolkene skal Andreas Lie i mange år ha hatt tilnavnet «villmannen».18 Karen Halvorsdatter Gundersrud kom til Kristiania fra en annen kant, men på omtrent samme tid. Hun delte den første tiden et lite rom med en venninne fra hjembygden. I løpet av kort tid giftet de to venninnene seg med hver sin brannmann.19 Andreas og Karen møttes altså en gang midt på 1890-tallet, da de begge var kommet til Kristiania på jakt etter arbeid og levebrød. Nærmere detaljer om det fikk deres barn visst aldri vite. Man snakket sjelden om fortidens mysterier i arbeiderboligene på brannstasjonen. Til det var dagen og morgendagens utfordringer for mange. Kontrastbildet av den store tause faren og den lille sinte moren fra barndomshjemmet bar Haakon Lie med seg resten av livet. Det var noe overdrevet. De få fotografiene som er bevart av foreldrene viser at faren var en kraftig mann, men ingen gigant. Moren ble mindre og magrere med årene, men synes i ungdommen å ha vært over snarere enn under middels høyde for kvinner av sin tid. Foreldrene var slik sett likere enn sønnen husket dem.20 Meningsforskjellene i Lie-søsknenes barndomshjem var små. Av livssyn var begge foreldre ateister. På det punktet var Andreas den mest bevisste. Han meldte seg alt i 1896 ut av statskirken, og holdt senere både seg og sine barn unna alle kirkesamfunn.21 At Haakon Lies og hans søsken ble døpt og konfirmert, skal forstås ut fra at det den gang var ikke bare en nærmest allmenn sosial markering, men også et lovpåbud.22 Politisk sympatiserte begge foreldrene instinktivt med arbeiderbevegelsen. Mens Andreas gikk stille og tålmodig frem gjennom livet, var fru Karen tidvis både høylytt og utålmodig. Det var hennes spontane utbrudd mot det bestående samfunns urettferdighet og dens mange ofre som alt tidlig i barneårene vekket et sterkt engasjement for andre mennesker hos sønnen Haakon. «Rett skal være rett, Haakon!», sa lille mor Karen med harmdirrende stemme og pekefinger, når klassejustis eller andre utslag av tidens urettferdighet rammet arbeiderklassen særlig hardt.23 Haakon Lie mintes nær 100 år senere om sitt barndomshjem at «Far hadde det i hendene, mens mor hadde det i hodet».24 Det betydde slett ikke at Karen Lie ikke hadde det i hendene. Haakon hevdet senere at han først i hennes alderdom etter 2. verdenskrig så sin mor sitte stille uten å gjøre noe. Nesten alt han i barneårene så moren gjøre, var for å 28
fra brannstasjonen til fotballbanen – 1906–18
hjelpe andre. Det kunne være ektemannen, barna eller vanskeligstilte mennesker rundt dem. Hun ble hans første store forbilde både menneskelig og politisk, et forbilde han aldri skulle glemme. Haakon Lie har uhyre sjelden skrevet eller uttalt seg offentlig om forholdet til sine nærmeste. Nærmest i en bisetning nevnte han 23 år etter sin mors død i sine memoarer, at det var hun sammen med Martin Tranmæl som hadde formet og preget ham mest.25 Minnene om moren og de andre husmødrene på brannstasjonen spikret hardt fast i den unge Haakon en oppfatning om at kvinnenes arbeidsinnsats ofte var vel så stor og vel så krevende som mennenes mer omtalte og synlige innsats utenfor hjemmet. Samtidig slo også det på mange måter konservative kjønnsrollemønsteret fra barndomsmiljøet hardt rot i ham. Å bedre kvinnenes situasjon ble en rød tråd som fra barneårene fulgte Haakon Lie gjennom hele hans politiske liv. I likhet med eldre menn som Einar Gerhardsen og Oscar Torp la han etter egne familieopplevelser lenge til grunn at metoden for å hjelpe kvinnene var å lette deres husmoroppgaver, mer enn å hjelpe dem ut i arbeidslivet. Haakon var det fjerde barnet til Karen og Andreas. Eldstedatteren Martha kom alt i 1896, Amund i 1900 og Borghild i 1902. To år etter Haakon kom lille Per, som ble familiens syvende og siste medlem.26 Det ble en stor glede og seier for foreldrene at alle de fem overlevde barne- og ungdomsårene. Ingen barns liv kunne tas for gitt. Eventuelle blomster i vinduene på arbeiderboligene sto ikke der til pynt i hverdagen, men til kranser i tilfelle uventede begravelser.27 De fem Lie-søsknene vokste opp uvitende om en stor sorg foreldrene nok alltid bar med seg, men som de aldri snakket om – i hvert fall ikke når barna kunne høre det. Det var først i sin egen alderdom Karen kort betrodde sin datter Borghild, at hun før de fem overlevende hadde født en datter som var for svak til å ha livets rett.28 Haakon Lies eldste søster ble et av de mange barna som ikke overlevde sitt første leveår på brannstasjonen. Barna som overlevde vokste opp i materielt enkle kår, og med lite luft og plass. I pakt med tidens borgerlige idealer ble ett av de to rommene i boligen satt av som finstue med plysjmøbler. Der fikk barna bare gå inn på søndager.29 De tre brødrene Lie måtte dele en sammenleggbar sovesofa, og sloss stadig om ikke å måtte sove over den smertefulle midtsprekken.30 Alle kom seg gjennom barndommen og 29
en klassekjemper i vekst – 1905–29
ungdommen uten varige fysiske eller psykiske men. De arvet hverandres tynnslitte klær, og badet en gang i uken i samme badevann. Farens veldige arbeidsinnsats gjorde likevel at det ble litt mer å dele på for hvert år. Morens effektive bruk av alle hjemmets ressurser sikret i mellomtiden alle det nødvendigste av klær og mat. Ved utedoen i bakgården sto et bur med rundt 50 kaniner. De var ikke kjæledyr, men matauk for å sikre kjøtt til krisetider. Den første og siste skinnkåpen Haakon Lies mor eide, ble sydd hjemme av kaninskinn.31 Myten om at Haakon Lie vokste opp i fattigdom har en sann kjerne, men er noe overdrevet.32 Sammenlignet med de fleste andre arbeiderbarn i Kristiania var levestandarden i arbeiderboligene på brannstasjonen god. Brannmennene hadde fast inntekt og bolig garantert av kommunen som fulgte med arbeidet. Gaver til jul og bursdag var få og alltid bløte, men barna hadde noen små leker og flere skift klær hver.33 Direkte sult forekom knapt. Haakon husket bare en enkelt dag fra sin oppvekst da moren ikke hadde klart å skaffe mat til middag.34 Særlig i matknapphetens tid under 1. verdenskrig kunne det likevel ofte være langt mellom kjøttbitene i morens kjøttsuppe.35 Det var en stor dag hvis man fikk spise lapskaus, mintes søsteren Borghild.36 Jobben som brannmann var økonomisk relativt trygg, men fysisk svært så utrygg. En av Andreas Lies arbeidskollegaer forulykket under en brannøvelse få uker etter Haakons fødsel, og en annen omkom året etter av skadene fra en kollisjon mellom brannvesenets utrykningsvogn og en sporvogn.37 Arbeidstrykket var stort. Kristiania var med sine mange trehus svært utsatt for brann, og i 1905 var det bare 138 brannmenn i en hovedstad med 226 000 innbyggere.38 Jobben i brannvesenet var vanskelig å kombinere med familieliv. Enda så tett på hverandre de bodde, vokste Haakon Lie i stor grad opp uten å bli kjent med sin egen far.39 Det skyldtes nok mye morens dominerende personlighet, men også farens arbeidssituasjon og arbeidsvilje. Andreas Lie hadde fri hver tredje dag, men var da ute fra tidlig morgen til sent på kveld i sin evige jakt etter ekstrainntekter. Barna så ham sjelden våken hjemme.
30
fra brannstasjonen til fotballbanen – 1906–18
Seks år gammel – og døden nær Brannmennene i Kristiania måtte ofte skifte arbeidssted og bolig på kort varsel, og det opplevde familien Lie flere ganger. Med årene fikk de derfor en stor omgangskrets rundt på Oslos østkant. Store og små sykdommer florerte i arbeiderboligene, der familier med flere generasjoner og mange medlemmer levde tett på hverandre under svært enkle hygieniske forhold. Tuberkulose var tidens folkesykdom og den største skrekken i arbeiderboligene. Mange andre sykdommer ble det også hvisket om med lav stemme og stor frykt. Kreft betydde døden like sikkert som om mannen med ljåen sto i døren. Med lungebetennelse var man halvveis til kirkegården, særlig hvis man fikk den i ung alder. Det mest dramatiske øyeblikket i Haakon Lies oppvekst kom i 1912, da han seks år gammel plutselig ble liggende syk med sterk hoste og pusteproblemer. En barnelege lot seg overtale til å besøke ham, men kunne bare konstatere lungebetennelse og håpe at det endte bra. Han hadde verken utstyr eller medisiner til å hjelpe. Lille Haakon svevde i flere dager mellom liv og død. Mor Karen var fortvilet, men ikke rådløs. En dag kom hun hjem med en såkalt klok kone, som kastet smeltet bly over Haakon og ned i en vannbolle. Deretter leste hun mønstrene av blyet. Så la kona en vattdott dyppet i sprit under et drammeglass på brystet til det syke barnet. Det skulle trekke sykdommen ut av kroppen hans, hevdet hun. Om dette var avgjørende er tvilsomt, men dagen etter var krisen over og pasienten i rask bedring. Lille Haakon kom fra det uten varige mén. Han tok med karakteristisk overskudd på optimisme litt for fort fart ut av sengen igjen, og holdt på å besvime i skolegården den første dagen han gikk ut.40 Det ble en skrekkopplevelse som satt i ham mange år senere.
En snill skolegutt Lille Haakon var et vitebegjærlig og utadvendt barn, som ble sendt på Møllergata skole sammen med storesøsteren Borghild da han var seks år. Disiplinen var streng, og veien til skammekroken kort for den som gjorde opprør mot lærerne. Haakon Lie kunne ikke huske at han noen 31
en klassekjemper i vekst – 1905–29
gang selv ble straffet i skoletiden, verken på Møllergata eller etter overføring til Ila.41 Det kan skyldes en erindringsforskyvning, fra en skoletid han ellers hadde positive minner fra. Ingenting tyder imidlertid på at Haakon Lie i grunnskolen var en opprører, som for eksempel Einar Gerhardsen var.42 Mens Gerhardsen forlot skolen etter syvårig folkeskole, skulle Haakon Lie fortsette over både middelskole og artium. Det skal trolig forklares med den unge Haakons sterke interesse for læring, men tenkbart også hans noe mindre proletære oppvekstmiljø. Haakon Lie hevdet selv gjerne at han ble født inn i Arbeiderpartiet.43 Det er bare delvis dekkende. Barn fra tidens konservative og liberale borgerlige overklasse hadde Haakon Lie i sin ungdom knapt noen kontakt med. Det konservative partiet Høyre hadde knapt noen tilhengere i arbeiderboligene på brannstasjonene. Arbeiderpartiet var likevel ikke enerådende der ved begynnelsen av 1900-tallet: De mer liberale og radikale delene av Venstre hadde fortsatt betydelig oppslutning. Kanskje kan man enten der eller i hans foreldres brudd med statsreligionen ane startpunktet for Haakon Lies senere livslange verdiliberalisme. Mens Høyre gjennom hele mellomkrigstiden forble en politisk hovedmotstander for Haakon Lie, kan det konstateres at han alltid hadde et vesentlig mer forsonlig syn på de liberale i Venstre. Haakons kjennskap til hovedstaden og arbeiderklassen ble ytterligere utvidet da han fra tiårsalderen ofte var med faren rundt på ulike arbeidsoppdrag. Andreas Lie var fornøyd om hans sønner vokste friske opp, kom seg i en trygg jobb, og fikk litt mer plass og en litt lettere tilgang på levebrødet enn han selv hadde hatt. Fru Karen var mer ambisiøs, og ga aldri opp håpet om at hennes sønner kunne få den utdannelse som hadde vært utenkelig for hennes brødre. Hos den yngste gutten Per så man alt i tidlige barneår musikalske og kunstneriske anlegg. Haakon var mindre følsom i hendene, men lot seg tidlig imponere av broren og andre med slike anlegg. Det grunnla en livslang kulturinteresse, som kan synes mystisk ut fra hans oppvekstforhold. Veggene i barndomshjemmet på brannstasjonen var nakne og hvite: Bilder til å henge opp sto langt ned på ønskelisten for familien. Bøker var det få av, men mor Karen kjøpte inn noen romaner av Bjørnson og andre norske forfattere for å gi sine barn lesestoff. Romanene ble da levert etter en i tiden vanlig form for avbetaling på bøker, hvor man betalte avdragene etter hvert som man fikk nye kapitler.44 Mange bøker fan32
fra brannstasjonen til fotballbanen – 1906–18
tes det ikke i Haakon Lies barndomshjem, men noen flere ble det da med årene. Når Andreas sto brannvakt på Nationaltheatret, hendte det at han fikk ta med seg et barn eller to. Det var store opplevelser for barna å få se kjente skuespillere som Hauk Aabel og Lillebil Ibsen i aksjon. Yngstebror Per parodierte gjerne skuespillerne for hele familien når han kom hjem.45 I teateret fikk Lie-søsknene også et sjeldent glimt over klassegrensene: I salen satt stivpyntede barn fra den borgerlige overklassen, som man ellers aldri møtte. Andreas Lies omsorg for sine barn ble sjelden uttalt i ord, men desto oftere vist i handling. Da barna i gata ikke hadde noe som var rundt og lett nok til å brukes som fotball, forsøkte han uten hell å sy en fotball av noen lærbiter. Friluftsliv var også populært i arbeidermiljøene. En dag kom Andreas bærende på en liten robåt han hadde bygget eller byttet til seg. Den åpnet en ny verden av naturopplevelser. Det kunne se farlig ut med den lille og ofte overfylte robåten mellom skip og større båter i Oslo-fjorden, men det endte alltid bra. Oslofjordens største naturperle var Ulvøya. Den var privateid, og det sto skilt med «Privat eiendom» overalt.46 Det ble likevel der Haakon og hans søsken lærte å svømme. Nordmarka ble også en spennende ny naturverden for unge Haakon. Han var tolv år da han første gang fikk kranglet seg til å overnatte uten foreldre der.47 Den høsten Haakon Lie fylte ni år, brøt 1. verdenskrig ut. Krigen endret aldri livet i arbeiderboligene på brannstasjonen i Kristiania nok til at den ble noe stort tema. Da krigsnederlagene utløste den russiske revolusjon i 1917, registrerte den tolv år gamle brannmannsønnen Haakon det bare vagt mellom sine dagers mange gjøremål.48 Han husket senere at interessen for aviser i stor grad våknet med dramatiske overskrifter fra den russiske revolusjon. Hva bolsjeviker og mensjeviker var, forble lenge noe mystisk for tolvåringen på brannstasjonen. Haakon Lie var for ung til å forstå den bølgen av revolusjonsromantikk som rev med seg store deler av norsk arbeiderbevegelse i 1917–18. Hans store politiske oppvåkning kom først med de etterdønningene som splittet norsk arbeiderbevegelse i årene deretter.
kapittel 3
En brå politisk oppvåkning 1919–24
Tidlig valgkampdebut Brannmennene befant seg i det man spøkefullt kunne kalle «uniformsaristokratiet» i øvre del av arbeiderklassen, og var slett ikke noen politisk revolusjonær gruppe. Det rådet streng disiplin i et brannvesen basert på individuelle arbeidskontrakter med kort oppsigelsestid.49 Norsk Brandfunksjonærforbund bestrebet seg lenge på partipolitisk nøytralitet, og meldte seg først i 1925 definitivt inn i LO.50 I brannkonstabel Andreas Lies hjem lå nok sympatien hos den radikale delen av arbeiderklassen, men ingen av foreldrene var politisk aktive. Det var heller ingen av de tre eldste søsknene.51 Det bør således forstås mye ut fra personlig interesse og initiativ, at Haakon Lie alt ved inngangen til tenårene utviklet et sterkt politisk engasjement. Arbeiderpartiet i Norge hadde helt fra dannelsen i 1887 vært revolusjonære i sine politiske krav, men ikke i sine metoder. De ledende menn i Arbeiderpartiets første generasjon var overbeviste og tålmodige sosialdemokrater, som satte sin lit til det parlamentariske systemet. Partiet hadde betydelig fremgang på begynnelsen av 1900-tallet, etter innføringen av allmenn stemmerett for menn. I 1915, det første stortingsvalg med allmenn stemmerett for kvinner, fikk Arbeiderpartiet 32 % av stemmene. Tross fremgangen var partiets første generasjon da under stigende press fra en yngre og mer utålmodig generasjon, som inspirert av arbeiderbevegelsen i andre land krevde økt bruk av streiker og andre revolusjonære aksjoner utenfor det parlamentariske systemet. Maktkampen kulminerte og vendte i de revolusjonæres favør 34
en brå politisk oppvåkning – 1919–24
i 1917–18, da nyhetene fra Russland utløste en bølge av revolusjonsromantikk også i norsk arbeiderbevegelse. Ved kommunevalget høsten 1919 deltok den knapt 14 år gamle Haakon Lie for første gang aktivt i valgkampen. Han var en av de yngste blant guttene som løp rundt i Kristianias gater for å dele ut stemmesedler. Listene var selvsagt Arbeiderpartiets, men prioriteringen stopper ikke med det. Valgkampen i 1919 gjaldt kampen mellom partiene, men i stor grad også striden internt i partiet. Både mor Karen og sønn Haakon sympatiserte klart med Martin Tranmæl og den radikale gruppen rundt ham, organisert i den såkalte fagopposisjonen av 1911. Den tok på landsmøtet i 1918 over partiledelsen, på et program om å prioritere fagbevegelsen og revolusjonære masseaksjoner fremfor partiet og parlamentarisk arbeid.52 På stemmesedlene den unge Haakon delte ut, var alle sosialdemokrater fra partiets moderate høyrefløy strøket ut.53 Unge Haakon Lies deltakelse i valgkampen 1919 synes å ha vært basert på en i hans omgangskrets utbredt forståelse av at den bestående samfunnsorden var dypt urettferdig, og at ingen ville sørge for bedringer hvis ikke arbeiderbevegelsen selv tok kampen. Motivasjonen var et enkelt ønske om å heve levestandarden og å hjelpe vanskeligstilte mennesker i nærmiljøet snarere enn noen overordnede ideologiske betraktninger. Den eksisterende staten gjorde lite for å hjelpe arbeiderklassen, og ble nærmest oppfattet som et redskap for å sikre de borgerlige partienes makt. Det gjaldt også rettsvesenet og ordensmakten: Å være barn av politimann ga lav status i det østkantmiljøet hvor søsknene Lie vokste opp.54 Når man i Haakon Lies oppvekstmiljø snakket om å innføre et proletariatets diktatur, var det ment til erstatning av det borgerskapets diktatur mange i arbeiderklassen opplevde den bestående orden som. Kampen for et mer rettferdig samfunn handlet om økonomisk utjevning og sosial trygghet, men også om demokratiet. Haakon Lies mor fikk for første gang stemme ved et stortingsvalg i 1915, og en stemmerettsalder på 25 år fratok fortsatt store nye kull av radikale ungdommer innflytelse. Haakon Lies politiske aktivitet startet altså ved inngangen til tiårene, med en enkel kamp mot fattigdommen og for demokratiet. Det ble to lange røde tråder som senere fulgte ham gjennom hele hans politiske karriere.
35
en klassekjemper i vekst – 1905–29
Fra idretten til politikken Den unge Haakon Lie var aktiv. Han ble sendt på danseskole sammen med sine eldre søsken, men manglet tålmodighet til å fortsette der. Søsteren Borghild ga da hun fylte 80 offisielt opp sin gamle drøm om å få en dans med Haakon.55 Ved siden av skolen og arbeidsoppdrag var han i stedet med i arbeiderungdommens høyst uorganiserte, men populære idrettsliv. Vinterstid gikk han gjerne langrenn, og satte uten frykt utfor hoppbakkene.56 I tenårene stilte han også opp i skøyteløp. Resultatene var slett ikke dårlige, selv om teknikken var høyst mangelfull. Skøyteløperen Haakon Lie gikk karakteristisk nok på kraft og vilje i så stor grad at det spøkefullt ble sagt at «jo dårligere isen ble, jo bedre ble Haakon».57 Sommerstid spilte han i ungdomsårene mye fotball med klassekamerater og venner, og kunne gå opp i kampene med liv og sjel. Han gikk for å være et stort talent, og fikk etter sine bravader som svært offensiv angrepsspiller tilnavnet «innpåkeeper’n».58 Storebror Amund spådde Haakon en lysende fotballkarriere, og trodde veien til både cupfinale og landslag var kort. Haakons forbilde ble moren, ikke den mindre klassebevisste storebroren. Den livsglade Amund kom livet ut, riktignok stadig mer spøkefullt med årene, til å klandre Arbeiderpartiet og politikken for å ha stjålet et slikt fotballtalent.59 Lillebror Haakons fotballinteresse kom til å avta gradvis utover i tenårene og de tidlige tjueårene, i takt med at partiet og politikken ble hans hovedinteresse. Frustrasjonen over samfunnets urettferdighet og bevisstheten om arbeiderklassens sak hadde nok hele tiden ligget der. Den blusset sterkt opp tidlig i tenårene. Viktigste årsak til det var dramatiske begivenheter ute i den store verden, som viste seg å få stor betydning for den videre utviklingen i Norge.
Veien vestover til artium De aller fleste av arbeiderklassens barn født i 1905, på brannstasjonen eller i de omkringliggende bydelene på østkanten, avsluttet skolegangen med den sjuårige folkeskolen. Haakon Lie ble et av unntakene. Det skyldtes dels hans egen lærevilje og intellektuelle evner. Viktig var nok også at hans fars arbeidsinnsats hadde gjort familiens økonomi 36
en brå politisk oppvåkning – 1919–24
bedre, slik at de ikke var avhengige av heldags arbeidsinntekt fra sin nest yngste sønn. Sterkest var likevel morens påvirkningskraft. Karen Lie hadde forbannet seg på at hennes mest begavede sønn skulle bli jurist. Følgelig måtte han først ta artium. På Kristianias østkant var det ikke noe gymnas. Skoleveien hans måtte dermed gå vestover – til tradisjonsrike Aars og Voss i St. Olavsgate.60 Dit ble Haakon sendt allerede fra middelskolen, som han fullførte med hovedkarakteren Meget tilfredsstillende våren 1921.61 Årene på Aars og Voss ble utviklende år for Haakon, og skulle bli ham til stor nytte videre i livet. Det er likevel en sterk forenkling når det ofte har vært hevdet at Haakons gode evner gjorde gymnasårene sorgløse.62 Haakon Lie fikk sant nok gode karakterer, men han slet hardt for dem, og husket senere gymnasårene som en faglig vanskelig tid.63 Han hadde stor arbeidskapasitet og talenter i språkfag, og gjorde det godt i norsk, engelsk og tysk. Med betydelig mindre talent og interesse for matematikk, fysikk og kjemi, slet Haakon periodevis hardt for å henge med der.64 Gymnasårene viste for første gang at Haakon Lies læringsevne hadde begrensninger, samt at tålmodigheten og motivasjonen var langt svakere i fag han ikke hadde interesse for eller så umiddelbar nytte av. I gymnasårene grunnla Haakon Lie vennskap som skulle følge ham gjennom hele livet. Viktigst blant hans nye venner fra Aars og Voss ble den to år yngre bokhandlerdatteren Aase Lionæs. De to var aldri kjærester, men tilbrakte så mye tid sammen at mange trodde det. Det grunnla et vennskap som skulle bestå helt til døden skilte dem ad 75 år senere. De fant hverandre i felles interesser på skolen, men fremfor alt i sitt voksende politiske engasjement utenfor skolen. Klassemotsetningene fulgte dem hele tiden, også på skolen. Lærerne på Aars og Voss var faglig dyktige, men la ofte ikke skjul på sin politiske konservatisme. En av lærerne sa direkte til Haakon at de som snakket vikamål ikke burde ha lov til å ta artium.65 Mye grunnet slike reaksjoner kom gymnasårene til å styrke snarere enn til å svekke Haakon Lies klassekampmentalitet. I løpet av gymnasårene etablerte Haakon Lie en forkjærlighet for samnorskideen til historieprofessoren og arbeiderpartipolitikeren Halvdan Koht, om tilnærming mellom bokmål og nynorsk til et felles nytt norsk språk. Sympatien både for samnorsk og Halvdan Koht skulle følge ham i flere tiår fremover. 37
en klassekjemper i vekst – 1905–29
Viktige møter i «samfundet» På begynnelsen av 1920-tallet tilhørte Aase Lionæs og Haakon Lie den voksende skare av unge som møtte opp for å få med seg kveldsog helgeforedrag i Oslo Arbeidersamfund. «Samfundet» ble både et læresenter og et sosialt møtested for den unge generasjon i arbeiderbevegelsen. Kulturinnslagene med korsang og diktopplesning var enkle. De imponerte og inspirerte en ung mann fra en bildeløs arbeiderbolig. Først og sist var samfundet likevel et politisk samlingssted. Foredragene var mange og diskusjonene lange, og ikke sjelden var det trangt om plassen i salen.66 Mange forelesere begeistret de unge. Størst inntrykk gjorde agitatoren Martin Tranmæl og den omtrent like radikale historikeren og politikeren Edvard Bull. Haakon lyttet «med hele kroppen» til disse klassebevisste foreleserne når de fremførte sin kritikk av de borgelige partiene og den bestående samfunnsorden.67 I og rundt Oslo Arbeidersamfund fikk den unge Haakon sitt første møte med flere menn som senere skulle prege hans liv. Det var her han for første gang møtte både sitt forbilde Martin Tranmæl, og en ung veiarbeider ved navn Einar Gerhardsen. Aldersforskjellen på åtte år skilte dem til å begynne med, men de tilhørte likevel den samme krets av utålmodige og radikale unge. Einars lillebror Rolf var bare tre år eldre enn Haakon, og de to ble raskt fortrolige venner. Haakon tok med seg sin lillebror Per inn miljøet. Snart tilhørte begge Lie-brødrene den harde kjerne av unge aktivister som gikk fotturer i Nordmarka sammen med Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl.68 Det handlet mye om felles interesse for naturopplevelser og friluftsliv, men mest om politisk bevisstgjøring og nettverksbygging. Det var politikkens saker og mennesker som dominerte samtalene ute i Nordmarka som inne i Oslo Arbeidersamfund. Haakon Lie meldte seg inn i Grünerløkka arbeiderungdomslag i 1920, og få dager etter sin 16-årsdag ble han 8. oktober 1921 meldt inn i Det norske Arbeiderpartiet. Han ble høytidelig skrevet inn som medlem nummer 15 i Oslo Arbeidersamfund, og ønsket velkommen med et formelt håndtrykk.69 Det var begynnelsen på et av de lengste medlemskap i Arbeiderpartiets historie. Den russiske revolusjon innebar ikke bare et voldsomt skifte for land 38
en brå politisk oppvåkning – 1919–24
og folk i Russland, men også et stort dilemma for sosialistpartiene i Vest-Europa. Revolusjonen utløste en sterk radikalisering, og sosialister i mange land begynte å kalle seg kommunister. I 1919 sto sosialistpartiene i Vest-Europa overfor valget mellom å fortsette sin tidligere parlamentariske kurs eller å slutte seg til Komintern – den nye internasjonale organisasjonen av kommunistpartier. Komintern ble raskt dominert av det sovjetiske kommunistpartiet. I Sverige og Danmark sa sosialistpartiene nei takk til Komintern-medlemskap i 1919. Martin Tranmæls mer radikale og revolusjonære norske arbeiderparti sa et noe forbeholdt ja. Det var en beslutning Tranmæl og resten av partiledelsen under tvil fastholdt året etter, da de såkalte Moskva-tesene fra Komintern krevde sentralisering og stor lydighet mot paroler fra Moskva. Haakon Lie stilte seg i likhet med brødrene Gerhardsen og Aase Lionæs instinktivt bak Tranmæl i den saken. Ingen av dem tenkte på å gå med sosialdemokratene fra partiets høyrefløy, da de i 1921 brøt ut av Arbeiderpartiet i protest mot Komintern-medlemskapet. Første del av Komintern-striden deltok den svært unge Haakon nok i uten å ha betydningen helt klart for seg. Hans politiske bevisstgjøring skjøt fart i 1922–23, med den store striden om Arbeiderpartiet skulle tre ut av Komintern eller godta Moskva-tesene. Både Einar Gerhardsen og Haakon Lie synes å ha delt Martin Tranmæls kvaler i saken. Den unge Haakon Lie ble trolig tidlig overbevist om at bruddet med Moskva-kommunismens og dens håndlangere i norsk politikk måtte komme. Kravene om underkastelse for Moskvas linje stred sterkt mot den demokratiseringen man kjempet for i Norge og den måte Arbeiderpartiet forsøkte å vinne oppslutning på som et folkelig parti. Haakon Lie forklarte senere den store forskjellen i sitt eget og Einar Gerhardsens syn på den kommunistiske sovjetstaten, med at han selv først kom inn etter revolusjonsromantikken – og til Kominternstriden.70
En politisk vekkelse 1923 ble et mobiliseringsår for norsk arbeiderbevegelse, og 17 år gamle Haakons politiske interesse ble sterkere. Den våren håpet både Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen fortsatt på et samarbeid med revo39
en klassekjemper i vekst – 1905–29
lusjonsheltene i Moskva, selv om de etter alt å dømme hadde gitt opp troen på et fortsatt medlemskap i Komintern. De hadde nøkkelroller under februarlandsmøtet i Arbeiderpartiet, som ble en hard tvekamp om forholdet til Komintern. Den endte med en knepen og foreløpig seier for Komintern-kritikerne. Det såkalte Kristiania-forslaget, som satte klare grenser for Arbeiderpartiets innrømmelser særlig overfor Kominterns sentralisme, ble etter tre dagers intens debatt vedtatt med sifrene 94–92. Ved alle valg til partiledelsen sto det på få stemmer om det skulle velges Komintern-kritiske tilhengere av Martin Tranmæl, eller Komintern-tro tilhengere av Olav Scheflo. Tranmæl ville ikke være partiformann, men redaktør i Arbeiderbladet. Det ble han med 15 stemmers margin, etter kampvotering mot Scheflo selv. Sine kandidater til andre poster i partiledelsen søkte Tranmæl blant «de magre menn» – de unge radikale, som kom direkte fra arbeidsplassene og som selv hadde kjent nøden på kroppen. Tranmæl fikk sin vilje. Den magreste av alle de magre menn, 29 år gamle Oscar Torp, ble valgt til ny partiformann. Den bare 25 år gamle Einar Gerhardsen ble valgt til partisekretær – med to stemmers margin til den unge Moskvakommunisten Peder Furubotn.71 Lenger bak i rekkene blant Tranmæls magre menn skimtet man stadig oftere den unge Haakon Lie. Han var ikke til stede på februarlandsmøtet i 1923, men ble raskt fanget inn av den påfølgende kampen om partiet og dets forhold til Komintern. Ni måneder senere innkalte partiet til ekstraordinært landsmøte for endelig å avgjøre Kominternstriden. Da satt den 18 år gamle Haakon Lie på galleriet. Han applauderte for Komintern-kritikerne og deres seier i kampvoteringene om vervene i partiledelsen. Møtet endte ikke uventet dramatisk, med et klart flertall for å avvise Komintern-representantens endelige ultimatum om underordning for det sovjetiske kommunistpartiet og Moskvatesenes krav. Komintern-tilhengerne svarte med å marsjere ut i protest for å danne Norges kommunistiske parti. Haakon Lie sto etter eget utsagn «stiv som en støtte» på galleriet da han fulgte avslutningen av dramaet.72 Haakon Lie satt ellers tålmodig og stille under debattene, grepet av den voldsomme spenningen i salen og de sterke personlighetene på scenen. Bildene av Tranmæl og Komintern-representantene skulle følge ham ikke bare de neste månedene, men bli stående i minnet gjennom 40
en brå politisk oppvåkning – 1919–24
resten av hans liv. Novemberlandsmøtet i 1923 ble en politisk vekkelse. Det slo hardt fast en grunnleggende tiltro til Martin Tranmæl – og en instinktiv skepsis til alle Moskva-kommunismens tilhengere. Den unge Haakon Lie hadde i det hele tatt lett for å utvikle voldsomme sympatier og antipatier både for saker og mennesker. Han hadde dessuten en svært god hukommelse, som gjorde at han på godt og vondt husket både mennesker og begivenheter. Disse egenskapene skulle prege hans liv lenge etter at Komintern-striden var gått over i historien. Det er verdt å merke seg at hans skepsis til kommunistene gjaldt deres ønske om en nær tilknytning til Moskva. Innenriks hevdet Haakon Lie i likhet med Einar Gerhardsen seg å stå vel så langt til venstre som NKP. Ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet fikk ved årsskiftet 1923–24 det demonstrative navnet Venstrekommunistisk ungdomsfylking. Tidlig på 1920-tallet definerte også den unge Haakon Lie seg som kommunist.
«En engasjert ungdomspolitiker med god fysikk» Novemberlandsmøtet og dannelsen av NKP høsten 1923 innledet en maktkamp om hegemoniet i norsk arbeiderbevegelse. Haakon Lie lot seg velge til leder for Arbeiderpartiets ungdomslag i Abildsø, og tilhørte den harde kjerne i Oslo-partiets ungdomsrekker. Mange steder utartet oppgjørene om partiets lokaler og eiendeler til fysiske slagsmål. Natt til første juledag 1923 brøt partisekretær Einar Gerhardsen og en gruppe andre unge aktivister seg inn på ungdomsforbundets lokaler i Oslo. Motangrepet kom tredje juledag, da en gruppe unge medlemmer av NKP anført av partisekretæren Peder Furubotn og lyrikeren Rudolf Nilsen angrep døren – med slegge. Det ble slått tilbake.73 At Haakon Lie ikke var en av dem som satt vakt sammen med Gerhardsen inne på partikontoret, var en ren tilfeldighet. Han hadde lovet å være der den natten, men rakk ikke siste buss. Det plaget ham de neste dagene og ukene.74 Nye sjanser til aktiv innsats skulle raskt dukke opp. En av hans motstandere innen arbeiderbevegelsen, den senere stortingsrepresentant Trond Hegna, husket 1920-tallets Haakon Lie som «en engasjert ungdomspolitiker med god fysikk. Den brukte han til å slå».75 Den karakteristikken sto i kontrast til Haakon Lies egen 41
en klassekjemper i vekst – 1905–29
påstand om at han ikke kan huske å ha vært i noe fysisk slagsmål under stridene på 1920-tallet.76 Mer enn 80 år senere kunne hans hukommelse på det punkt selvsagt være preget av en bevisst eller ubevisst erindringsforskyvning. Detaljerte opplysninger om fysiske aksjoner fra hans side mangler imidlertid. Haakon Lie synes å ha vært mindre innstilt på fysisk klassekamp enn mange eldre deltakere i den norske arbeiderbevegelsens borgerkrig. Mens Gerhardsen fem ganger senere i mellomkrigstiden ble idømt fengselsstraff, holdt Haakon Lie seg så langt kjent alltid på riktig side av loven. Mytene om Haakon Lie som fysisk voldelig ung klassekjemper behøver ikke å være uten grunn, men synes i hvert fall betydelig overdrevet.
Nye kampår Vinteren 1923–24 ble hard både på grunn av striden mellom NKP og Arbeiderpartiet og på grunn av opptakten til valgkampen. Mest ble vinteren preget av den store jernstreiken, som ble den så langt største arbeidskonflikt i norgeshistorien. Haakon og hans familie ble ikke direkte berørte, men kjente mange som ble det – og sympatiserte instinktivt. Minner om ulykkesrammede mennesker la seg da som senere særlig lett på Haakon Lies gode hukommelse. Han bar mange slike minnebilder med seg videre. Under streiken så han jernarbeidere selge sine møbler for å kunne kjøpe mat til barna. Sterkest inntrykk gjorde det en dag han passerte den lange køen av nødsrammede mennesker som ventet på å få utbetalt streikebidrag i Folkets hus, og så en radmager ungjente besvime av utmattelse og sult før hun rakk frem til å få sine mynter. Det minnet hjemsøkte Haakon de neste månedene, og ble et av dem han aldri senere ble kvitt.77 Få dager senere sto han på talerstolen til gymnasiastsamfunnet på Aars og Voss, med et forslag om å bevilge nødhjelp til de streikende. Haakon Lie forlot lokalet i rasende protest da forslaget ble stemt ned. Aase Lionæs var den eneste som reiste seg og fulgte etter ham.78 Jernstreiken endte med nederlag våren 1924, etter en dramatisk avslutning da en omfattende lockout ble satt inn mot arbeiderne. Det ble en smertefull påminnelse om arbeiderklassens sak, som inspirerte Haakon og mange andre unge til videre innsats. Han kom som mange 42
en brå politisk oppvåkning – 1919–24
andre gradvis til å erkjenne at LO-ledelsen drev saken for langt. Det ble en ettertidskonklusjon av streiken at hvis partene hadde brukt fornuften, kunne den vært avsluttet langt tidligere og med langt mindre offer.79 Haakon Lie forble en beundrer av Martin Tranmæl, men var usikker på om storstreiken var det beste virkemiddel for å bedre arbeiderklassens kår. Jernstreiken ble for ham «en blodtapping som ikke bør bli glemt».80 Han merket seg med interesse at NKP, som ønsket å forlenge streiken ytterligere, med 6.1 % fikk mindre oppslutning enn ventet av velgerne ved stortingsvalget samme høst. Arbeiderpartiet fikk tre ganger så stor oppslutning.18.4 % var likevel partiets laveste oppslutning siden 1903, noe som styrket følelsen av at partiet befant seg i en kritisk situasjon. Våren og sommeren 1924 ble også preget av den såkalte militærstreiksaken. Ungdomsforbundets oppfordring til arbeiderklassens sønner om å nekte militærtjeneste fikk liten oppslutning tross støtte fra partiledelsen. Den havnet likevel på avisenes førstesider, fordi riksadvokaten la ned påstand om lange fengselsstraffer og inndragelse av stemmerett samt valgbarhet for tolv involverte – blant dem redaktør Martin Tranmæl, partiformann Oscar Torp og partisekretær Einar Gerhardsen. Rettssaken endte med fengselsstraff for de tre sammen med ni andre. En ny protestbølge i arbeiderbevegelsen fulgte da de dømte ble innkalt til soning like før valgkampen.81 Påstander om at Haakon Lie aktivt propaganderte for militærstreik i 1924 synes noe overdrevne.82 18 år gammel var han ikke direkte berørt av saken, i en tid da man først ble innkalt til militærtjeneste som 21-åring. Han var også for ung til å innta noen slags lederrolle i agitasjonen.83 Det er likevel liten tvil om at han fullt ut støttet Tranmæl, Torp og Gerhardsen, og stilte seg helhjertet bak oppfordringen til militærstreik. Antimilitarismen sto fortsatt sterkt i norsk arbeiderbevegelse på første del av 1920-tallet, og også Haakon Lie tok den som selvsagt få år etter 1. verdenskrigs redsler.84 I årene 1922–25 sto Haakon Lies navn på medlemslistene til Erling Falks radikale akademiske bevegelse Mot Dag. Det kan synes merkelig idet Falk for historien er blitt stående i et skarpt motsetningsforhold til Martin Tranmæl og Arbeiderpartiets partiledelse for øvrig. Falk stilte på novemberlandsmøtet i 1923 som motkandidat til Tranmæl om redaktørposten, og ble senere en av hans bitreste fiender. I 43
en klassekjemper i vekst – 1905–29
realiteten er medlemskapet i Mot Dag likevel lite oppsiktsvekkende. Sammen med blant andre Gerhardsen-brødrene deltok Haakon Lie i kampen om Mot Dag, som var en del av den større kampen mot NKP og Komintern. Han var en av de som straks hevet sitt medlemskap og gikk i protest, da Mot Dag i mars 1925 fattet et vedtak om at medlemmene måtte prioritere sin lojalitet til Mot Dag foran et eventuelt medlemskap i Arbeiderpartiet.85 Den unge Haakon Lies medlemskap i Mot Dag avspeilet slik hans lojalitet til Tranmæl og Arbeiderpartiet. Da Erling Falk og hans nærmeste medarbeidere høsten 1925 ble ekskludert fra Arbeiderpartiet, var den 19 år gamle Haakon Lie ikke i posisjon til å spille noen hovedrolle. Etter alt å dømme støttet han Torps og Tranmæls linje også i denne saken.86
Et nytt foreldrehjem Som vanlig var i Kristiania på 1920-tallet, ble den unge Haakon Lie boende hjemme så lenge han var uten egen inntekt og familie. Familien Lies boligsituasjon hadde imidlertid bedret seg da. Den tidligere så fjerne drømmen om å eie en egen liten bolig ble virkelighet for den nøysomme fru Karen og den alltid arbeidende Andreas Lie. I 1918 ble vakttiden for brannkonstablene i Oslo redusert fra 112 timer til 84 timer per uke.87 Det medførte nye muligheter for den 48 år gamle brannformannen Andreas Lie, som fortsatt arbeidet syv dager i uka. Nødsårene under og etter 1. verdenskrig ga raskt fallende priser på tomter. Det åpnet sjansen for den som hadde lagt til side noen kroner. Andreas Lie eide først noen år en liten jordparsell på Frogner, og fikk heldig utbetalt en liten pengesum da den ble ekspropriert av kommunen i 1912.88 Sitt første forsøk på å kjøpe en større jordflekk gjorde Andreas Lie i 1913, da han uventet ble tilbudt en tomt i Holmenkollåsen. Han la umiddelbart av gårde – med en spade på skulderen. Noen timer senere kom familiefaren tilbake og ristet trist på hodet: Jorden på tomten var for skrinn og hard for spaden.89 Kort tid senere investerte Karen og Andreas i stedet sine oppsparte kroner i en tomt på Holtet ved Nordstrand.90 I første omgang ble den bare brukt som kolonihage for å supplere matauken. Etter tomtekjøpet fikk Andreas Lie en ny livsoppgave: å skaffe nok materialer til å 44
en brå politisk oppvåkning – 1919–24
kunne bygge seg et eget hus. Det første lille huset ble spøkefullt sagt å være bygget av pianokasser og brente plankerester. Det var ikke langt unna sannheten: Materialene var kjøpt med store prisavslag grunnet brannskader.91 Huset med tre rom og kjøkken viste seg likevel fullt beboelig for en familie som ikke var bortskjemt med plass og komfort, og ble stående trygt vinteren gjennom. Familien Lie kunne i 1920 flytte inn i eget hus på egen jord på Holtet.92 De la snart planer for å bygge ut sin nye base der. Ved femti års alder var Andreas Lie blitt en av seierherrene i sin klasse. Han hadde ikke bare et trygt arbeid, men var også blitt eier av en egen bolig.93 I 1920 ble tomten delt i to av Ekeberg-banen, men for det fikk familien Lie penger som kunne investeres i et par nabotomter. Andreas Lie var fortsatt en nevenyttig mann med mange kontakter der materialer kunne skaffes. Dermed kunne de voksne barna flytte ut av foreldrehjemmet, og få hvert sitt lille krypinn i nærheten. Flyttingen innebar et stort skifte av omgivelser. Holtet var den gang et borgerlig overklasseområde. Familien Lie beholdt sin sosiale omgangskrets i miljøet rundt brannstasjonene og arbeiderbydelene.94 Helt uten påvirkning fra det borgerlige nabolaget var man likevel ikke. Også familien Lie lot ett av rommene i huset stå ubrukt og pyntet med plysjmøbler som spisestue i tilfelle besøk. Haakon Lie ble i slutten av tenårene med to nabogutter inn i det lokale idrettslaget NORODD.95 Han vokste opp i en familie som politisk sympatiserte med arbeiderbevegelsen, men som med sin økonomiske fremgang i realiteten hadde arbeidet seg opp i middelklassen.
En dødsdom avsies – og trekkes tilbake Sorgløse ble ikke familien Lies dager på Holtet. En dag i 1921–22 kom den 16-årige Haakon hjem fra skolen, og fikk se sin mor Karen sitte alene i krampegråt ved kjøkkenbordet. Hun hadde fått stadig større problemer med å svelge maten, og nå hadde legen sagt at hun hadde strupekreft. Den diagnosen betydde den gang ikke bare døden i løpet av få måneder, men også forferdelige smerter. Mor Karen forsonte seg raskt med sin egen død. Hun tilhørte en generasjon kvinner som hadde født sine barn med stor fare for å miste sitt eget liv, og som aldri 45
en klassekjemper i vekst – 1905–29
hadde kunnet regne med å leve til alderdommen. Hun uroet seg desto mer for hvordan det skulle gå særlig med de yngste sønnene, om de alt i ungdommen mistet sin mor. Etter uker med fortvilelse våknet et forsiktig håp. Mor Karen slet nok fortsatt med å svelge maten, men videre spredning av kreften merket hun ikke noe til. Så viste det seg da at legen hadde stilt kreftdiagnosen på sviktende grunnlag, og at det var bare en svulstlignende fortykning av spiserøret.96 Sykdommen hjemsøkte likevel Karen Lie ved alle hennes måltider resten av livet. Hun oppsøkte flere leger og kloke koner rundt om i hovedstaden, og reiste til Lillehammer i et fåfengt håp om at den påstått synske Marcello Haugen kunne hjelpe henne.97 Operasjoner som kunne kurere sykdommen fantes kanskje, men ikke for arbeidsfolk på Kristianias østkant. Ved måltid etter måltid, dag etter dag og måned etter måned, satt Haakon ved morens side og slo henne i ryggen for at hun skulle få ned maten. Det ble tyngre år for år, til hun ga opp og livnærte seg bare med suppe og annen flytende føde. Karen Lie klaget likevel aldri over sin skjebne: Hun var vel fornøyd med å ha fått se fem barn vokse opp og med å få følge dem videre i livet. Alt i 1918 ga den eldste datteren henne det første barnebarnet. Til overmål kom utover 1920-tallet nye hjelpemidler som gjorde hverdagen lettere. Viktigst var en vaskemaskin, som hennes mann og sønner forsiktig trillet rundt mellom husene på Holtet. Tross slike nye hjelpemidler forble Haakon Lies foreldre hele livet to bønder i byen. På Holtet benyttet de anledningen til å utvide husholdningen med en hest, to kuer og en liten hønseflokk.98
Den første store kjærligheten Det gjaldt for mange andre i norsk arbeiderbevegelse at de ved siden av sitt radikale politiske virke forble rolige familiemenn i sitt privatliv. Det gjaldt i stor grad også unge Haakon Lie. Han var en for sin tid høy og mørk mann, som mange unge kvinner nok kastet lange blikk etter.99 Like overbevist som han var i sitt valg av politisk tilhørighet synes den unge Haakon Lie å ha vært i sitt kjærlighetsliv. En dag tidlig på 1920-tallet møtte han i skyggen fra Oslo Arbeidersamfund en slank og mørkeblond ung kvinne, som mange av hans venner brukte 46
en brå politisk oppvåkning – 1919–24
ordet «nydelig» om.100 Hun het Ragnhild Halvorsen, men ble aldri kalt annet enn Kitty. Så ble det bare de to, tilsynelatende uten noen tvil. Haakon og Kittys ungdomsforelskelse gikk over i et stabilt og tålmodig parforhold. Det var slike forhold man ofte kalte forlovelse på østkanten, uten at ringer eller noen slags borgerlige formalia à la vestkanten var på plass. Så langt kjent viste ingen av dem i ungdomsårene noen interesse for andre mulige kjærester. Kjærlighetens valg var i dette tilfellet ikke vanskelig å forklare. Kitty kom fra Vika, og var som datter av en metallarbeider fra Andersens mekaniske verksted fra det samme arbeiderklassemiljøet som Haakon.101 Faren var tillitsvalgt i fagbevegelsen, og moren aktiv i samvirkelagenes kvinneorganisasjon. Haakon og Kitty var jevngamle, og delte det samme ateistiske livssynet så vel som den samme gleden over naturopplevelser. Viktigst var at også hun var et sterkt politisk interessert menneske, som i stor grad innrettet sitt univers etter klassekampen. Hun arbeidet fra 18-årsalderen først i en skoforretning og så på Bennett reisebyrå, men var med en god realskoleeksamen blant de bedre skolerte fra sin generasjon norske arbeiderklassekvinner.102 Ved årsskiftet 1924–25 bodde Kitty og Haakon fortsatt i hver sine barndomshjem. De møttes nesten daglig, og sendte hverandre både brev og dikt. Helt fra 1924 sendte Haakon jevnlig til Kitty bøker med innskrevne hilsener.103 Det var en akseptert oppfatning at de to skulle dele bord og seng for fremtiden. Hvordan Haakon Lie skulle forsørge seg og sin kommende ektefelle var fortsatt usikkert. Den påfølgende fireårsperioden skulle bringe en ganske uventet og dramatisk avklaring av det spørsmålet.
kapittel 4
Veien til partikontoret 1925–29
Fra universitetet i Oslo til skogen i Buskerud Våren 1925 gikk Haakon Lie ut av Aars og Voss, med karakterer som kvalifiserte for opptak ved Universitetet i Oslo. Storesøsteren Borghilds ønske om å få ta en lærerutdannelse, var blitt nedprioritert for morens ønske om at Haakon skulle bli jurist.104 Da han fullførte sin artium hadde moren liggende klar en bunke med små og større mynter til skolebøker for ham. Det var både en ordre og en gave. Den stolte mor Karen fikk oppfylt et av sine store mål i livet da sønnen samme høst ble immatrikulert som jusstudent. Det ble ikke innledningen til noen akademisk karriere for Haakon Lie, men utløste i stedet et ganske uventet opprør mot moren. Den ellers lærevillige unge mann fant fra første time jusstudiet for teoretisk og vitenskapelig. Avstanden fra jussbøkene og til det arbeid som advokat for arbeiderbevegelsen som han og moren så for seg, kom snart til å fortone seg så altfor lang. Få uker etter studiestart tok tålmodigheten definitivt slutt midt under en ekstra tørr og teoretisk forelesning. Haakon Lie reiste seg demonstrativt, pakket sammen bøkene og forlot lokalet. Han så seg ikke tilbake på vei ut – og skulle heller aldri gjøre det senere. Etter et tre ukers jusstudium var hans akademiske karriere over. Mor Karen gråt og sa hva hun syntes om å forsømme en slik stor sjanse. Unge Haakon Lie sto denne gangen standhaftig på sitt. Han manglet tålmodighet til et langt akademisk studium – og valgte et liv utenfor forelesningssalene.105 Etterpå begynte Haakon Lie i arbeid på et lager, men også der tok 48
veien til partikontoret – 1925–29
tålmodigheten raskt slutt. Tykke teoretiske bøker var ikke noe for den unge Haakon Lie, og heller ikke enkle rutineoperasjoner på et innestengt lager. Han lengtet ut – til menneskene, og til den frie naturen. Senhøstes 1925 gikk ferden ut fra storbyluften i Kristiania, til Statens skogskole på Kongsberg. Via kjente i den lokale arbeiderbevegelsen skaffet han seg en svært rimelig ett roms hybel på et bakeri. På skogskolen fant han både et praktisk nyttig arbeid og en variert hverdag som begeistret ham. I 1926–27 kunne det se ut som om Haakon Lie var i ferd med å vende både hovedstaden og det politiske liv der ryggen. Det var bokstavelig talt sine røtter han vendte tilbake til. Morens familie i Hedmark hadde ved siden av småbruket drevet mye med tømmerhogst, og turene i skogen der var store opplevelser for ham i barndommen. Samtidig var det et nytt og utfordrende sosialt miljø han beveget seg inn i. Da skolen utlyste et stipend for søkere med vanskelig økonomi, ble Haakon Lie den eneste som søkte i sin klasse. På skolen gikk det mange sønner av skogeiere og andre rikfolk. Haakon Lie opplevde det typisk nok som en liten klasseseier da han slo dem alle i tikamp under Buskeruds kretsmesterskap i friidrett.106 Under det samme mesterskapet gjorde han sitt første bekjentskap med den svært talentfulle unge idrettsmannen Erik Brofoss. Brofoss var den gang ikke aktiv i den lokale arbeiderbevegelsen i Buskerud. Det var derimot Haakon Lie, som bidro til å blåse liv i arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon i området. Gjennom brev og helgebesøk holdt han samtidig kontakt med Tranmæl, Gerhardsen og andre partivenner i Oslo. Våren 1927 stilte Haakon Lie som delegat da Arbeiderpartiets og sosialdemokratenes ungdomsorganisasjoner avholdt sin samlingskongress i hovedstaden, og dannet Arbeidernes ungdomsfylking. Haakon Lie argumenterte med hell for at den nye ungdomsorganisasjonens avis skulle hete «Den røde ungdom».107 Samtidig gikk han uten hell mot sosialdemokraten Omar Gjesteby som styremedlem. Det styrker inntrykket av at Haakon Lie i 1927 fortsatt sto for en venstreradikal linje, at han ikke opptrådte spesielt samarbeidsorientert overfor langt mer moderate sosialdemokrater.108 Haakon Lie husket senere begynnelsen av mellomkrigstiden som en tid «da store ord telte mer enn gode argumenter».109 Om midten av 1920-tallet konkluderte han med at «trangen til å demonstrere sin 49
en klassekjemper i vekst – 1905–29
radikalisme preget ikke minst den yngre generasjon i Arbeiderpartiet».110 Det innebar vel implisitt en selvkritikk, selv om han typisk nok ikke omtalte hvor han selv sto i saken. Det er nærliggende å tenke seg at trangen til å demonstrere egen radikalisme innenfor partiets yngre generasjon ble ekstra sterk for Haakon Lie, som kom fra øvre del av arbeiderklassen, hadde artium og bodde i borgerlige omgivelser på Holtet.
En ung militærnekter slipper rettssak Militærstreiksaken fra 1924 fikk et interessant etterspill for Haakon Lie vinteren 1926–27, da han etter fylte 21 år selv ble innkalt til militærtjeneste. Han fulgte ungdomspartiets og partiets oppfordring fra 1924 om å nekte militærtjeneste, i form av et svært demonstrativt svarbrev. Kort tid etter ble han på sin hybel oppsøkt av to representanter for det lokale politiet på Kongsberg. De opplyste at han tross sine radikale politiske sympatier jo var en godt likt ung mann, som man ikke ønsket noen rettssak mot. Hvis han bare kunne skrive et litt mer høflig og mindre demonstrativt svarbrev, burde saken kunne henlegges lokalt. Det ønsket ikke Haakon Lie å gjøre. Han nektet både å skrive noe nytt brev og å endre så mye som et komma i det gamle.111 Brevet og saken ble etter dette oversendt til Riksadvokaten i Oslo. Mottakeren var den svært konservative Jørgen Grøner, som selv hadde vært aktor under rettssaken mot Torp, Tranmæl og Gerhardsen i 1924, og siden hadde fulgt opp sitt erklærte sosialisthat i flere saker.112 Tilbake fra riksadvokatens kontor kom det bare en kort beskjed om at man valgte ikke å forfølge saken mot Haakon Lie rettslig. Det skyldes trolig mest praktiske forhold, og ellers frykt for Trygve Lie mer enn for Haakon Lie. Det hadde vist seg å være kostbart å reise sak mot unge fotsoldater av arbeiderbevegelsen, fordi den talentfulle unge LOadvokaten Trygve Lie hadde gjort det til sin hjertesak å forsvare dem i retten.113 Kanskje var denne henleggelsen en beslutning Grøner kom til å angre på utover i etterkrigstiden. Episoden ble uansett en liten parentes i historien om militærstreiksaken så vel som i livet til Jørgen Grøner og Haakon Lie. De to møttes aldri, verken i eller utenfor retten. 50
veien til partikontoret – 1925–29
Historien om hvordan Haakon Lie unngikk militærtjeneste viser at han så sent som i 1927 ikke bare var overbevist antimilitarist, men også villig til å risikere fengselsstraff for å markere det standpunktet.114 Noe som er desto mer iøynefallende fordi Arbeiderpartiet da for lengst hadde gitt opp oppfordringen til militærstreik. Igjen aner man at den unge Haakon Lie var en prinsippfast ung mann, og dessuten trolig hadde behov for å demonstrere sin radikalisme. Med sin fars fremgang og sin egen utdannelse, kunne han på dette tidspunktet ellers selv se ut til å være på vei ut av arbeiderklassen.
Lynnedslaget Våren 1927 fullførte Haakon Lie sin toårige forstmannutdannelse ved skogskolen på Kongsberg. Han fikk den med et vitnemål som utklasset alle rikmannssønnene, og skal ha vært blant de beste i skolens historie.115 21 år gammel så Haakon Lie ut til å ha funnet sin yrkesvei. Han planla videre studier ved Landbrukshøgskolen på Ås, men gikk etter avlagt eksamen i 1927 straks ut i arbeidslivet. Han arbeidet først fire måneder ved Landskogstakseringen i Telemark, og deretter seks uker i den kommunale skogsdriften på Kraakstad.116 Planen om å bli advokat for arbeiderklassen var byttet ut med å bli fylkesagronom. Våren og sommeren 1927 syntes planene å gå mot familieetablering og en trygg inntekt som forstmann, snarere enn mot noen politisk karriere. En sen høstdag i 1927 slo lynet hardt og brutalt ned i Haakon Lies liv. Siden lungebetennelsen i seksårsalderen hadde han vært frisk og robust, men 22 år gammel ble han plutselig slått over ende av de tettbebodde arbeiderboligenes ondeste ånd: tuberkulosen. Familien Lie hadde vært forberedt på at den en dag kunne ramme en av dem. En nabokone de delte kjøkken med på brannstasjonen døde etter et smertefullt sykeleie, og man mente å ha sett mange eksempler på at tuberkulosen plutselig kunne slå ut etter å ha ligget latent i flere år.117 Det kom likevel uventet da sykdommen rammet den ellers så friske og livskraftige Haakon på Holtet. Familien måtte igjen forsone seg med at de kanskje ikke fikk beholde sin nest yngste sønn. 15 år etter lungebetennelsen så Haakon Lie igjen døden i hvitøyet, og forberedte seg 51
en klassekjemper i vekst – 1905–29
på å måtte ta tidlig farvel med venner og familie. Han kjempet med styrke og optimisme for sitt liv – og vant en foreløpig seier. Den umiddelbarte krisen drev over høsten 1927, men helsen forble ustabil hele den vinteren. Noen god medisin mot tuberkulosen fantes ikke. Penicillinet var ennå ikke oppfunnet. En operasjon innebar å skjære over ribbeina, og var en både risikabel og smertefull nødløsning. Haakon Lie slapp unna med det tålmodigere og mindre dramatiske alternativet: Han fikk blåst luft inn i lungene på sykehus en gang i måneden, og ble pålagt et lengre sanatorieopphold. På Glitre sanatorium i Hakadal, med få muligheter for fysisk aktivitet, fikk han god tid til å tenke over sin livssituasjon og sine videre muligheter. 22 år gammel fryktet han døden, men nesten like mye et liv med varig nedsatt funksjonsevne. Det fysisk krevende livet som skogsarbeider fortonte seg ikke lenger realistisk. Det første store spørsmålet ble om han ville overleve, det andre hva han skulle gjøre videre hvis han overlevde.118 Haakon Lies politiske aktivitet falt naturlig nok sterkt i sykdomsperioden. Våren 1929 var lillebror Per Lie en av de viktigste aktørene på AUFs landsmøte. Per Lie kombinerte vervet som ordstyrer med å være en av de mest aktive debattantene, ble forsøkt lansert som nestformannskandidat, og ble i kampvotering om sentralstyreplassene valgt inn med det høyeste stemmetallet av alle kandidatene.119 Storebror Haakon var ikke engang til stede.
Til partikontoret – med venners hjelp Haakon fikk da han lå på sanatorium ofte besøk av sine nærmeste: kjæresten Kitty, foreldre, søsken og venner. Lillebror Per ble et viktig bindeledd til hovedstaden. Han hadde begynt å jobbe i samvirkebevegelsen, og disponerte en liten varebil som han gjerne fylte opp når noen ville besøke bror Haakon i Hakadal. Det var på hjemturen fra et slikt sanatoriebesøk at Per spurte sin passasjer Einar Gerhardsen om mulighetene for at Haakon kunne få en jobb på partikontoret i Oslo. De tok ideen videre først til Oslo-partiet, og så til partiets to sterke menn: Arbeiderbladets redaktør Martin Tranmæl og partiformann Oscar Torp. Forslaget ble svært positivt mottatt av begge. Det var dels fordi et parti i rask vekst trengte unge og energiske menn til 52
veien til partikontoret – 1925–29
å bygge ut partiorganisasjonen. I en tid med få offentlige støtteordninger var det et solidaritetsideal i arbeiderbevegelsen å finne egnet arbeid for de som av helsemessige årsaker mistet sin inntekt og levevei.120 Den unge Haakon Lie opplevde at partiet rakte ham en hjelpende hånd i en kritisk livssituasjon, og ga ham både et levebrød og en mening. Det bidro til å slå fast et troskapsforhold til Arbeiderpartiet, som han over alle prøvelser skulle holde fast ved livet ut. I 1929 ble den da 23 år gamle Haakon Lie ansatt på partikontoret – på en midlertidig seks måneders kontrakt. Det ble slett ikke noe kortvarig engasjement. Snarere kom ansettelsen til å bli et epokeskifte som skulle prege både ham og partikontoret i mange tiår fremover.
Et ungdomsbilde av Haakon Lies mor Karen, trolig fra hennes arbeidsår som tjenestepike i Kristiania tidlig på 1890-tallet. (Haakon Lies billedsamling/Arbark)
Haakon Lies far Andreas i sine ungdomsår. Andreas hadde tilnavnet «villmannen», og ble sagt å være Kristianias sterkeste brannmann de første årene på 1900-tallet. (Haakon Lies billedsamling/Arbark)
Et bilde fra 1906 av Haakon Lies foreldre, som fant hverandre og giftet seg i Kristiania tidlig på 1890-tallet. Mer fikk barna aldri vite om den kjærlighetshistorien. (Privat)