Høydeskrekk
MichellePaver
Høydeskrekk
Enspøkelseshistorie
Oversattav KurtHanssen
MichellePaver Originalenstittel: ThinAir OversattavKurtHanssen
Copyright©MichellePaver,2016. FirstpublishedbytheOrionPublishingGroup,London.
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2017
Denneutgave:
©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2018
ISBN978-82-02-58265-4
1.utgave,1.opplag2018
Omslagsdesignogillustrasjon:MiriamEdmunds Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2018
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser.
UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
GjordevientabbedaviforsøkteåerobreKanchenjunga?
Noenvilsiatvigjordedet,ogatdeterensyndåforsøkeå overvinnedehøyestefjellenepåjorden.Dessuten,avdetre mektigstetoppene–MountEverest,K2ogKanchenjunga–regnervantefjellklatrereKanchenjungasomdenallerfarligste.DenskillersegutfrarestenavHimalaya,snøskredene dererlegendariske,ogdentynneluftenforårsakerengrad avnervøsoverfølsomhet–mankannestensiavsky–som kanværeenprøvelseforselvdeallermodigste.
Likevelerjegfortsattoverbevistomatåbeseiredenvil væredetrenesteuttrykketforimperietsideal:åovervinne detukjente,mennesketstriumfovernaturen.Ja,vårtangrep påKanchenjungamislyktes.Ja,ekspedisjonenvårendtei tragedie.Menjegtroratvisomoverlevde,likevelkangå medhevethode,formotfrykteligeoddsreddetvivårefalne kameraterfrafjelletsiskaldegrep,ogetteråhavistdemden ærensomdehaddebetaltensåhøyprisfor,begravdevidem påenmåtesomsømmersegforenengelskmann.
generalsiredmundlyell, Blodig,menubøyelig: AngrepetpåMountKanchenjunga,1907
EdmundLyellerenoppblåstpratmakerogentredjerangs tindebestiger.HanundervurderteKanchenjungapåfatalt vis,noesomvarkatastrofaltforekspedisjonenvår.Haner ogsåenusedvanligselvforherligendeforfatter,somgjorde segselvtilnasjonalheltvedåskriveen«bestselgende»beretningomtragedien.Dethansbokistorgradserbortfra, mensomfortsatthjemsøkermegfleretiårsenere,erdetfaktumatselvomfjelletdreptefemavoss,blebarefirestedttil hvile.
DeprivatememoarenetilkapteinCharlesTennant, upublisert
Darjeeling,Vest-Bengal,april1935
«Ah,dererDejo,doktorPearce!»DatterentilCharles Tennantkommergåendeoverplenenmedlangeskritt; hunhartospringerspanielerihælene.«Forengrusom tåke,nåfårDeikkesettfjellet, så synd!»
«Detklarnerkanskjeopp,»svarerjeg,ogbøyermeg foråklappehundene.
«Nei,dustoremin,deterheltskjult,beståkommeseg innigjen.Vimåikkelaekspedisjonenslegebliforkjølet førdereharlagtivei!»
«Takk,jegkommerinnnårjegerferdigmedsigaretten.»
«Selvfølgelig,»sierhunmedetstivt,litesmil.
MillicentTennanteriførtiåreneogganskeoverveldendeitweedantrekketsitt.Alleårenehunharsnurpet sammenleppene,hargitthennedyperynkerframunntil hake,somenbuktalerdukke.Detvirkersomhunliker åmotsifolk,oghunsetterikkeprispåatjegharsneketmegutfrateselskapethennes;hunharkanskjemistankeomatjegvilforsøkeåtakontaktmedfarenhennes ismug.HunvokterCharlesTennantsomendrage,og hunfrydetsegtydeligdahunfortalteossatdengamle mannenhaddehattet«anfall»rettførvikom,ogderfor
kanhanumuligtreffeossellernoenandrepåminsten uke.«Oginnendentiderjoderedrattutivillmarken, så synd.»
Deandrevarpokkersåskuffet,mendetgjørikkemeg noe.Jegeropprømtbareoveråværeher.Jegkanikke helttroatjeg,etteråhareistiflereuker,stårpåen fjellryggdrøyetotusenmeteroppeiHimalaya,iCharlesTennantsrosehage– CharlesTennant,densisteoverlevendefraLyell-ekspedisjonen.
Detskyldeskanskjesøvnmangel,menaltomkringmeg virkerusedvanligintenst:luktenavvåteroser,skriketfra enfugl,ogetellerannetsteditåkentiltrekningenfrafjelletviskalklatrei.
«PassDemnåendeligforkanten,doktorPearce,» advarerMillicentTennant.«Detgårtemmeligbrattnedover.»
Jegbøyermegoverdenlavesteinmurenogtrekker pusten.«Godehimmel,detgjørdetjammen.»Gjennomtåkenskimterjegsåvidtdetrødelysskjæretfraen landsby,frykteliglangtdernede.Tretoppeneundermeg erskremmendestille,mennesteninnenforrekkevidde bevegerenliten,skyggeaktigskikkelsesegpåengrein. Deterkanskjeenavdissemakakenesomjegharblitt advartmot.
Jegskulleønskejegkunnesefjellet.Jegankomsent tilDarjeeling,ogpåPlanters’Clubfantjegenekstatisk beskjedfraKits,sominnkaltemegtil temedCharles Tennant!!Hvemvet,kanskjejegblirdensomovertaler hamtilåbrytedenberømtetausheten!! Dajegankom dengamlemannensbungalow,etterenhumpeteturihestetrukkettongagjennomdisigeteplantasjer,fortaltede andremeghvilken«utroligutsikt»dehaddehattbareen timetidligere,mendajegklarteåsnikemegutfrasalon-
genogfantveienuttilhagen,haddeskyenerulletinn,og fjelletvarforsvunnet.
Ogdeterfaktisk skyer somvirvlerrundtmeg,enrå, lydløsinvasjonsomhargjortettermiddagenaltfortidlig mørk.
«NevntejegatjegkjennerfamilientilDeresforlovede?»sierMillicentTennant,ogtakkerneitilsigarettskrinetmittmedendaetstramt,litesmil.«Derestidligere forlovede,burdejegvelhellersi.»
«SierDedet?»mumlerjeg.«Dethaddejegingenanelse om.»
«Åjo,stakkarskjæreClareerlittavenfavoritt.Jeg synteshunoppførtesegupåklagelig.Villeikkesietvondt ordomDem.»Hunstudereransiktetmitt,ogdesmå øyneneglitreravnysgjerrighet.
Ja,virkelig,stakkarsClare.Menjegharikketenkt åunnskyldemegforMillicentTennant.Jegunnskyldte megmerennnokiLondon.
«Såfrykteligbrått,»bemerkerhun.«Knaptmerennen ukeførdenstoredagen.»
«Jegerredddetstemmer.MenClarevarenigmedmeg iatdetvarbestslik.»Ognei,ikkepokkeromjegvilfortelledeghvorforjegbrøtforlovelsen,sådukanfortelle dettilheleDarjeeling.Hvaskullejegsi?Atjegigrevens tidinnsåatjegvariferdmedåblisomminbror?
Taushetenvedvarer.Demalteøyebrynenetilminvertinneheverseg.«Vel,»sierhunskarpt.«Deandrelurer nokpåhvorDeer.Deresbror,stakkarsmann,virkerikke åværeheltpåhøyden.»
Denunderdrivelsenfårmegtilåsmile.Kitsgjordesitt besteforåsjarmereseginntilCharlesTennant,menda forsøketmislyktes,begyntehanåfurte.
«Kitserlittnedslått,»forklarerjeg.«Hanharholdt
Lyell-ekspedisjoneniæresidenhanvarbareguttungen; hankansiteresideoppogsidenedfra Blodig,men ubøyelig.HanhaddesattsegforeåmøtekapteinTennant.»
«Å,såsynd.»Hunplukkeretbladfraskjørtet.«Vel, jegmågåtilbaketildeandregjestene.Huskatdetteer tropene,doktorPearce.Mørketfallermyeraskerepåenn Deervanttil.»
«Takk,detskaljeghuske.»
Dahunendelighargåttsinvei,tennerjegennysigarett oglartåkenogluktenavvåteroservaskehennebortfra tankenemine.
Jegbøyermegovermuren.Detervanskeligåforestille segatdetdernedeliggerendampendemalariajungel. IfølgeKitserfjelletvårtikkestortmerennåttemilunna, mendetblirenlangoganstrengendeturpåtreukerfor åkommedit.
Magenminstrammersegispenning.Duharklartdet, Stephen,duharfaktiskklartdet.IkkemerLondon,ikke merClare,ingenflereunnskyldninger.Ikkenoeannet ennsnø,isogfjell.Enmillionkilometerfraaltdetrotet somermenneskeligefølelser.
Deterrart,menetteratskipetforlotSouthampton,harjegknaptgittmegselvlovtilåtenkepå selvefjellet;jegvarkanskjereddforåbringeulykke overturen.Jegharbaresettformegenanonym,hvit fjelltopp,somKrystallfjelletieventyrbokendavivar små.
Mennå,heltplutselig,erdet virkelig.Jegbryrmegikke omatjegikkekansedet.Detsendtedisseskyene,det markereratdeterher.Jegkanfølefjelletskalde,klamme pustmothuden.
Vileggeriveiomtredager.Jegkanknaptvente.
Hunhadderett:Nattenfaltpålikefortsomendørsom smellerigjen.
Mensjegsnublertilbakebortoverplenen,beveger mørketsegbakmeg.Såstikkerethodeoppoverkanten påmuren,ogenskyggeaktigskikkelsesnikersegbortover.Makakenetaroverhagen.
Jegsetterkursenmotlysetsomskinnerfraterrassevinduene,menvedfotenavtrappenslårjegskinneleggen motensteinhaugogbannerhøyt.
«Hvemder?»roperenmannsstemme:skarp,dannet, gammel.
Å,herregud,detteerikkedørenetilsalongen,jeghar gåttfeil.«Jegbeklagersåmeget,jeghar–.»
«Ikkestådersomenannenidiot.Kominnoglukkden jævladørenetterdeg!»
Jegbefinnermegietstort,mørktarbeidsværelsesom stinkeravgammelsigarrøyk.Ipeisenknitrerdetivedkubber,etrøytendetigerskinnliggerpågulvet,oglyset fraenlampemedskjermmedduskerklarerikkeå trengegjennommørket.Røykesakerliggeroveralt:bordlightere,humidorer,messingaskebegre.Papirstablerpået enormtsandeltreskrivebordblirholdtpåplassavindiske kuriositeter:enstygg,buetdolk,enskremmendetremaskemedutståendeøyne,og,påetmahogniskrin,en slagstrompet,lagetavnoesomhelttydeligengangvar lårbeinettiletmenneske.
Stemmensinnehaversittersammenbøydienlenestol ihjørnetlengstbortefralyset,medetrutetteppeover knærne.Hanergammel,menhansersterkut:brede skuldre,stritt,sølvgråtthår,små,flinthardeøynesom målermeg.Detskinnmagreansikteterflekketavsprukne
blodårer,ogsjokkerendeannerledesenndetberømte fotografiethvorhanstårogglisermotkameraetved sidenavEdmundLyell.Mendenspissehakenogde mørke,trekantedeøyebryneneerikketilåtafeilav.
Påetblunkerjegsomenguttungesomfullavbeundringstårforanheltensin.«DeerCharlesTennant,» plumperjegutmedsomenannenidiot.
«Flinkgutt,»hveserhan.
«Jegerfrykteligleifordet,sir,jegprøvdeåfinnesalongen–.»
«Ikkemas,jegorkerikkefolksommaser!Nåerduher, sådablirduher.»
Herregud,detervirkeligham.Jegtaretskrittmotham ogholderfremhåndenmensjegundertrykkeretskammeliganfallavskadefryd:StakkarsKits,hankommertil åglødeavmisunnelse.«StephenPearce,sir,hyggeligå hilsepåDem.»
«Duserikkegammelnokuttilåværelege,»knurrer hanogignorererhåndenmin.
Jegtillatermegetlitesmil.«Jegertrettifire.»
«Vardetikkeetellerannetproblemmedlegen?»
«Jegblemedisisteliten,sir.Hanbrakkbeinetietbilkrasjtredagerførdeskulleseile…»Ordeneblirhengendeiluftenidetjegskamfullinnseratdetikkeeren lenestolhansitteri,menenrullestolmedtrehjul,avden selvdrevnesortenmedenmanuelldrivringavtre.CharlesTennantmistetbeggebeinapågrunnavfrostskader.
Hansmilerdystertdahanseratjegerilleberørt,og vilvitehvorforjegbannethøytpåverandaenhans.Jeg nevnersteinene,oghanutstøterethumørløstbjeff.«Så duikkeatdetvarengrav?Barnebarnetsfoxterrier.Den dummelillekjøterenløpunderentonga.Hunden,ikke gutten.»
Jegpresserleppenesammenognikker.Såfårjegøyepå etstort,innrammetfotografipåveggenbakskrivebordet, ogjegglemmeraltannet.
Synetavdetersommusikk,endyp,kraftigtonesom brusergjennommeg.Deterfullstendigannerledesenn EverestellerAnnapurnaellerK2.Ikkeenenslig,trekantettopp,menetenormt,bredskuldretfjellmassivmed flerekaotiske,spissetopper,menentaggetehoggtann dominererdeandre.Kanchenjunga.
Ingenerenigeomhvanavnetegentligbetyr,mende flestenøyersegmed«Snøensfemskatter».Menhvahenviser det til?Fjelltoppene?Defemenormeisbreenesom strømmernedoverlangsfjellsidene?
Jegkjenneretstikkihjertet,ogjegkjennerdeteiendommeligehoggetaviveroggrusomjegalltidfårføren klatretur.Viskalerobredettefjellet.Viskalblideførste menneskeneiverdensomstårpåtoppenavdet.
Tennantmyseroppmotfotografietmedsmaleøyne, somomdetgjørvondtåsepådet.Også,medenmerkelig,krampaktigrykning,snurhansegbort.«Lepchafolketkallerdet KongChen,»mumlerhan.«Detbetyr‘Stor stein’.Mendethindrerikkedetullingenefraåforgude det.»
«Kanmansedetherfra,sir?»Jegharenfølelseavat terrassevinduenevendermotnord,mennåerselvsagtalt svart.
«Detfotografietbletattfraderdustår,»sierTennant medoverraskendebitterhet.«Manvetaldrinårdetdukkerfrem.»Hanklemmersegpåknærne.Hendenehans erstoreogkraftige,ogdeblåblodåreneertykkesomrep. Knokeneerhviteavanstrengelse.
Jeglurerpåhvordanhanorkeralltidåhafjellet foranseg:enkonstantpåminnelseomkompanjongene
somaldrikomtilbake.Jeglurerpåhvahansernårhan betrakterfotografiet.
Ogjegbegynneråønskeatdeandrevarhersammen medmeg,fordijegfølermegsomendårligforberedt skolegutt.JeghaddeplanlagtålesemegopppåLyellpå utreisen,menbærernemistetbokveskenminiSouthampton,såjegharbareenvagformeningomhvasomegentligskjedde:ensnøstorm,etsnørasogfemdødemenn.
Dengamlemannensittersammensunketirullestolen. Haneroverhodetikkesomjegforventet.I Blodig,men ubøyelig varCharlesTennant morsom:enveldighyggelig fyrsomallevillehasombestekamerat.Hvorforharhan blitttildennebitreoguroligeskyggenavenmann?
Jegantaratdethanmåttegjennomgå,villeværenok fordefleste–selvomdetetteraltådømmeikkeforandretEdmundLyell.Hanmistetetbeinogenhånd,men hanskaptesegetvellykketliv:boken,foredragsturneene, riddertittelen…
Tennantharikkegåttglippavnoe.«Harjegknustillusjonenedine?Duervelikkeendaentullingsomharforgudetosssidenduvarenlitenunge?»
«Nei,»sierjegrolig.«Jeggjordedetfremtiljegvarni år,mendatokmineldrebrormitteksemplarav Blodig, menubøyelig.HandrikkerteisalongenDeres.Hanville gitthvasomhelstforåfåværeherogsnakkemedDem.»
«Erhandenidiotensomharbestemtatdereskalprøve derepåvårruteoppsørvestveggen?»
Jegbliroverrasket.«Detvisstejegikkeatviskulle.»
«Hva,vetduikkeenganghvordu skal ?»
Faentadeg,Kits,dukunnegodthafortaltmegdet. «Somjegsa,sir,såblejegmedisisteliten.Jeg…regner medatdevalgtedenrutenfordidenerbest.»
«Deterden,menderevilaldriklaredet.»
«Hvorforikke?Dereklartedetjonesten.»
Hannøler,oghanfåretreservertuttrykkiansiktet. «VivilleklartdethvisdetikkehaddeværtforLyell.Du måikketropåetordidenrøverhistorienhans.Hanvar endårligtindebestiger,enforferdeligleder–ogsåvarhan forfengelig.‘Helter’eroftedet.»
Hanharsåmyehatistemmenatjegmåminnemeg selvpåathanerisekstiåreneogikkeheltfrisk,hvisman skaltrohansdatter.
«Sørvestveggen,sir,»dristerjegmegtilåsi.«Erdetnoe problemmedden?»
«Problem,»mumlerhan.Hankasteretrasktblikkpå fotografiet,førhanrykkertilogskjelver.Noeglirover ansiktethans:noesomminneromfrykt.
Såerdetborte,oghanharigjenkontrolloversegselv. «Hvaslags problem skulledeteventueltvære,»sierhan medhesstemme,«pådetfarligstefjelletiverden?KjennerduHimalaya?Harduklatretherfør?»
«Nei,sir.FørstegangiIndia.»
«Godegud.»Hansendermegetmedlidendeblikksom fårmegtilårødme.
Jegbestemmermegforåladetståtilogkommemed detspørsmåletsomjegbrenneretteråstilleham.«HvorforskrevDealdriselvnoenberetningomklatreturen, sir?»
«Hvapokkergirdegretttilåspørremegomdet?» Tonefallethanseraggressivt,menblikketsnikersegbort tilskrivebordet,ogjegholderpusten.Kandetværeat han har skrevetnoe?
«Beklagerhvisjegvaruforskammet,»sierjegforsiktig.«MenjegersikkerpåatDevilforståhvorforvierså fryktelignysgjerrige.Dethargåttnestentrettiår,ogDe haraldrisnakketomdet,ellerskrevet–.»
«Brorklatrermedbror?»slyngerhanut.«Kommer deregodtoverens,eller?»
Temaskiftetersåovertydeligatdeterenfornærmelse, ogdermederdørenslåttigjentilytterligerespørsmål.
«Viharklatretsammeniårevis,»svarerjegkjølig.
Hansnøftervantro.«Hvameddeandre?»
«Jegmøttedemførstidag,vitokforskjelligeruter hit–»
«Hvorforvildubestigedetfjellet?»
«Hvabehager?»
«Duhørtemeg–hvorfor?»
«Trengermanengrunntildet?»
Overraskendenokvirkerdetsomhanlikersvaret. Munnvikenetrekkersegnedovertiletdystertsmil.«Du erklaroveratNortonanserdetforåværevanskeligere ennEverest?»
«Ja,detharjeglest.»
Istillhetensomfølger,følesdetsomomgjenferdenetil Nortonsulykksaligekompanjonger,MalloryogIrvine,er medossirommet.
Stillhetenfortsetter.Detvirkernestensomomden gamlemannenharglemtatjegerder.Hanklemmerfortsatthendenerundtknærneogpresserkjevenesammen. «Detdreperdeghvisdetkan,»sierhanmellomsammenbittetenner.«Åjada.Duharingenanelse…»
Nokengangkasterhanetblikkbortpåfotografiet –ogrykkerunnameddenmerkelige,krampaktigeskjelvingen.
Ognåerjegsikker.Hanerredd.CharlesTennant,en avdebarskestetindebestigernesomharlevd,er redd for detfjellet.
«Gimegdetskrinetpåskrivebordet,»glefserhansåjeg skvetter.
«Eh–hvilketda,sir?»
«Detmed kanglingenpålokket.»
«Unnskyld,menmedhvada?»
«Trompeten,forpokker!»
Jegflytterlårbeinetbortfralokket,oggjørsomhan sier.Hansettermahogniskrinetpåknærne,førhandekkerdetmedbeggehender.
Hjertetmittbegynnerådunkehardt.Erdetengrunn tilathanharholdtmegher?Vurdertmeg?Mannetseg opptilåfortellemeg– hvada ?
Ellerlarjegtretthetenogspenningenforvrengedømmekraftenmin?
Stillhetenbliruutholdelig,oghanviseringentegntilå villebryteden.
Jegholderfortsattlårbeinstrompeten.Munnstykketer avsvartnetsølv,idenandreendenerdetstukketinn skitneturkiser.Bareforåsinoespørjeghvordandet høresut.
Hodethanssvingerrundt,oghanstirreropppåmeg medåpenlysskrekk.«Hva? »sierhanmedsprukken stemme.«Hvordandet– høresut ?Hvafandenmenerdu meddet?»
Herregud,hvaharjegsagt?Blodetharforsvunnetfra ansiktethans,ogleppeneeriferdmedåbligrå.Detvirkersomommittoverfladiskespørsmålharvippetham avpinnen.
Hangyngerfremogtilbake,ogblikketvenderseginnover,innifortiden.«Hverenestekveld,»hviskerhan. «Hver eneste kveld,forstårdu,serjegdem…kamerateneminepåKanchenjunga.Jegserdeutstraktearmene deres…Jeghørerropenederesomhjelp…Ja…Jegvil alltidsedem…»
Jegsermegomettervann,skotskwhisky,hvasom
helst.Enkaraffelpåenbokhylle:brandy,etterluktenå dømme.Jegtømmerlittietglassogholderdetmotleppenehans,menhanskyvermegunnamedoverraskende krefter.
«Hadegut!»roperhan.«Hadegutogkomikketilbake!»