T kunne leses. Et gåtefullt navn. Man ble ikke så snart ferdig med å lese det, ikke så snart trett av det. Her kunne han sitte i mørke og tankefullt stoppe seg en pipe. Skulle han gå hjem nå, hjem til disse to? Han fulgte en trikk nede på gata med øynene. Han så det mørke, våte taket gli forbi. Det lignet en pram. Men han ville ikke hjem. Kommunistene hadde okkupert leiligheten hans. Og for å bli gjort narr av! Bli gjort narr av av to guttunger. Det var til å fly i flint av! Men ta det rolig! En pram på en elv. Hva var det egentlig som foregikk i sjelen når båter eller trafikk gled forbi? Et kjærtegn, et beroligende strøk nedover langs ryggen. Såh, såh, rolig nå! Såh, såh! Da banket det på døra inne i mørket, og Jastrau fór bort og skrudde på stålampen. Han ville iallfall ikke overraskes i sentimentale drømmerier. – Kom inn! Døra gikk langsomt opp, og en lang herremann i elegant, lysegrå frakk trådte inn og løftet stivhatten sin til en ironisk hilsen. – God aften, min herre. Det var Arne Vuldum, litterat og underbibliotekar, berømt for ikke å ha åpnet en eneste dansk skjønnlitterær bok på de siste fem årene. I avisen skrev han om utenlandsk litteratur. Som han sto der med sin gjennomførte eleganse, minnet han i overensstemmelse med Dante om det utenkeligste av alt: en lastefull jomfru. Det var munnen som var så tørr og ufruktbar. Men det røde håret hans som lå som en blank, metallisk masse ned over den venstre siden av pannen, hadde en effektfull glans, forvirrende som solskinn på havet, og under denne sære lysvirkningen skinte et par grå, upålitelige øyne. Man husket dem alltid lenge etter at man hadde vært sammen med ham. – God aften, Vuldum! svarte Jastrau med unnvikende høflighet. – Jeg forstyrrer vel ikke? spurte Arne Vuldum og lot seg synke med affektert tretthet ned i en sofa som sperret for fløydøra til Dagbladets foredragssal. – Pengesorger? spurte Jastrau med ondskapsfull deltakelse. – Nei, kjære venn, sukket Vuldum og la forsiktig den stive hatten som journalistene hadde døpt «Peterskuppelen» på 43