Hærverk av Tom Kristensen

– Å ja, peste hun, men er det ikke forferdelig varmt her, eller kan det være vinen allerede?

– Man skulle aldri drikke portvin i solskinn, svarte vaktmesteren erfarent og smilte, og så førte han Anna Marie i raskt bjørnetrav fram og tilbake på gulvet. Myke, huskende knær.

– Og jeg som trodde at det bare ville bli kjøttkaker i dag, konverserte han. Klokka seks står nemlig kjøttkakene på bordet oppe hos meg. Men det ble løgn.

Jazzen tonte ut i rommet. Jastrau gjorde noen mislykkete steppe-trinn og slo takten med spaserstokken. Han tenkte å gå hvert øyeblikk. Men Steffensen hadde i all stillhet satt flasken for munnen igjen og la hodet kraftig bakover.

– Børste, fniste vaktmesteren og stanset labbetravet. – Men man blir tørst av å danse.

Blodet glødet under den solbrente huden.

Jastrau satte på en ny plate. Han hørte at Anna Marie stønnet. – U-um, jeg merker det.

Da sto vaktmesteren ved siden av ham.

– De sier vel opp leiligheten da, sa han lavt og blunket.

– Ja, jeg har allerede skrevet til huseieren.

– Og alle de prektige møblene skal De vel selge, kanskje?

De troskyldige øynene hans skinte med en enda sterkere glans.

Møblene! Jastrau klarte ikke å tenke. De var så uvirkelige.

De sto i en leilighet som fløt inn i himmelen, en Noahs ark med vrakgods fra fortiden og alkohol og dansende mennesker som han ikke kjente.

– Mitt rike er ikke av denne verden, svarte Jastrau.

– Haha, lo vaktmesteren fortrolig. – Jeg tror ikke på Gud jeg heller.

Jastrau svarte ikke. Han hadde en følelse av å sveve. Og der borte på stolen satt Steffensen allerede og lutet.

– Skål, utbrøt Jastrau, – jeg synes ikke vi drikker.

Anna Marie så opp på ham med sløve øyne og virret med hodet.

– Det går altfor fort, sukket hun og knuget glasset med et fortvilet mot.

– Det er forresten en flott grammofon, sa vaktmesteren og klappet den. – Og noen flotte plater. Bare synd at det er så lite 266