Hvorfor er vi her? Pingvinene har ferie. Jeg liker pingviner.
DEN HEMMELIGE
HEMMELIGHETEN DEN HEMMELIGE HEMMELIGHETEN
173
Du, Andy?» sa Terry. «Gjett hva!»
«Hva da?» spurte jeg.
«Jeg har en hemmelighet.»
«Hva er det?»
«Det kan jeg ikke si», sa Terry.
«Hvorfor ikke?»
«Fordi den er hemmelig», sa Terry. «Hvis jeg forteller den til deg, så sier du det bare videre, og så er det ikke noen hemmelighet lenger.»
«Jeg lover at jeg ikke skal si det til noen», sa jeg. «Hvis du sier hva det er, skal jeg love å holde det hemmelig for alltid.»
«Lover du?» sa Terry.
«Kors på halsen», sa jeg. «Ti fingre i nesa.»
«Ok», sa Terry. «Hør her …»
174
Han lente seg fremover og hvisket hemmeligheten inn i øret mitt.
«Wow!» sa jeg. «Det er den mest utrolige hemmeligheten jeg noensinne har hørt!»
«Lover du å ikke si det til noen?» sa Terry.
«Lover du å ikke si hva da?» spurte Pia.
«Den utrolige hemmeligheten som Terry nettopp fortalte meg», sa jeg.
«Om hva da?» spurte Pia.
«Jeg kan ikke si noe», sa jeg. «Jeg lovte Terry å ikke si det til noen.»
«Det er en hemmelighet», sa Terry. «En hemmelig hemmelighet.»
175
HEMMELIG HEMMELIG HEMMELIG LIGG UNNA! Ja, DUja! IKKE SE!
«Handler den om meg?» spurte Pia.
«Nei», sa jeg.
«Vær så snill og fortell den, da? Plis?» sa Pia.
Og spesielt hemmelige hemmeligheter.»
«Men hvis vi røper hemmeligheten, kommer du til å dele den med alle dyrene dine, og så sprer den seg videre til andre dyr, og da er den ikke hemmelig mer», svarte jeg.
«Jeg lover å ikke fortelle det til noen av kjæledyrene mine», sa Pia.
«Ikke Silkepus engang?»
spurte jeg.
«Ikke Silkepus engang», svarte
Pia. «Si hva det er, da, før jeg sprekker av nysgjerrighet!»
176
ELI
«JEG elsker
HEMM
GHETER!
Jeg kikket bort på Terry.
Terry så på meg og nikket.
Jeg lente meg mot det ene øret til Pia, Terry lente seg mot det andre øret, og så hvisket vi hemmeligheten samtidig.
Pia sperret opp øynene.
«Det var litt av en hemmelighet!» sa Pia. «Har dere fortalt den til leserne ennå?»
«NEI», sa jeg. «ER DUGAL?!? Det er for mange av dem. Hvis vi deler hemmeligheten med leserne, kommer de til å dele den videre, og til slutt vil alle i hele verden vite om hemmeligheten, og da er den ikke hemmelig mer.»
«Å-åh», sa jeg.
«Her kommer de.»
«Hvem da?» spurte Pia.
sa jeg. «SEDER!»
177
«Leserne!»
ropte leserne i kor, mens de strømmet frem fra alle kanter og omringet trehuset vårt.
Si det!
«Si hva da?» spurte Terry, og lot som om han
ikke ante hva de mente.
«HEMMELIGHETEN!» ropte leserne. «SI
HEMMELIGHETEN DERES … ELLERS!»
«Ellers hva da?» spurte jeg. Det ble stille noen sekunder, før leserne
ropte:
«ELLERS SKAL
VI PUSTE, OG
PESE OG
BLÅSE
TREHUSET DERES OVER ENDE!»
«Dere kan
ikke blåse trehuset vårt over ende», sa Terry.
«Det er for stort og for sterkt.»
179
«JASÅ?!» sa leserne. «SE
NÅ, DA!»
Og så begynte leserne våre å
og leserne begynte å
og leserne
helt til …
… Terry sa: «Greit! Vi gir oss. Hold opp med all pustingen og pesingen og blåsingen, så skal vi fortelle dere hemmeligheten!»
180
og
Puste BLÅSTE pese BLÅSTE
Det var for sent. All pustingen og pesingen hadde tatt knekken på treet! På én, to, TRE falt det over ende med et mektig brak. Trehuset ble splintret til pinneved. Fliser og plankebiter føk til alle kanter.
«Se hva dere har gjort!» ropte Terry.
«BEKLAGER SÅ MYE!» sa leserne. «MEN
DU VILLE IKKE DELE DEN HEMMELIGE
HEMMELIGHETEN MED OSS!»
«Hjelper dere oss å få treet og trehuset på plass igjen hvis jeg forteller den?» spurte jeg.
«SELVFØLGELIG!» svarte leserne.
«Men Andy», hvisket Terry. «Vi kan ikke dele hemmeligheten med dem, for da er den ikke hemmelig mer.»
181
«Vet det», hvisket jeg tilbake. «Men hvis vi ikke forteller dem hemmeligheten, har vi ikke noe trehus mer. Jeg foreslår at vi forteller dem hemmeligheten, sånn at de hjelper oss å bygge opp trehuset igjen, og så gir vi dem denne hemmelighetsfjerner-drikken når de er ferdige. Når de har tatt en slurk, glemmer de all verdens hemmeligheter.»
«Håper du har rett», sa Terry.
«Jeg har alltid rett», sa jeg.
«Bortsett fra når du tar feil», sa Pia.
«Hvis jeg ikke tar feil, har jeg aldri noensinne tatt feil», sa jeg.
«Hva med den gangen du trodde Mel Gibbon var en ape», sa Pia. «Når han faktisk var en gibbon, og gibboner er ikke aper.»
«Samma det», sa jeg. «Han var i alle fall ikke en sjiraff. Vi har ikke tid til sånt nå. Vi må bygge opp trehuset.»
182
Vi samlet leserne og fortalte hemmeligheten til et par av dem. De delte den videre, og så videre og så videre, helt til alle hadde hørt den. Det tok en god stund, men med det samme alle visste om hemmeligheten vår, var alle glade. Nå kunne treet reises opp, og trehuset fikses.
183
Leserne gjorde en så god jobb at trehuset så bedre ut enn noen gang!
«UNNSKYLD AT VI PUSTET OG PESTE OG
BLÅSTETREHUSET OVER ENDE», sa leserne våre.
«Det går bra», sa vi. «Alt er tilgitt og glemt. Dere er sikkert veldig tørste etter all pustingen og pesingen og blåsingen og jobbingen, så vi har laget en drink til dere.»
«PUST, PES, HURRA!» sa leserne. De styrtet hvert sitt glass med hemmelighetsfjerner, og dro fornøyde og utørste hjem, uten å huske et fnugg av den hemmelige hemmeligheten.
184
Uheldigvis – eller heldigvis, egentlig – var Pia, Terry og jeg veldig tørste også. Så tørste at vi glemte å holde oss unna drikken med hemmelighetsfjerner i. Og det er kanskje like greit, for nå vil den hemmelige hemmeligheten være en hemmelig hemmelighet for alltid.
SLUTT
Kom dere unna!
Du lurer sikkert på hvorfor du aldri har fått høre om da Terry skylte Andy ned i do. Eller om dagen da gutta dyttet stoler opp i nesene sine. For ikke å snakke om hvordan en høydehopp-konkurranse endte opp som en høydeROPE-konkurranse. Og det er det en grunn til: Disse historiene er jo FULLSTENDIG SUPERSPRØ, og derfor SUPER-HEMMELIGE. Andy og Terry har bestemt at de ikke skal ikke leses av NOEN. Før nå. Men ikke kom og si at vi ikke advarte deg!
Perfekt for både nye og gamle lesere av GUTTA I TREHUSET!
ISBN: 978-82-8373-167-5
9 788283 731675
www.fontini.no
