Glemt av Jessica Brody

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s. 3 av 318)

Jessica Brody

GLEMT Oversatt av Heidi Sævareid

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s. 4 av 318)

Jessica Brody Originalens tittel: Unremembered Oversatt av Heidi Sævareid UNREMEMBERED by Jessica Brody. Copyright © 2013 by Jessica Brody Entertainment, LLC. By arrangement with the author. All rights reserved.

Første gang utgitt av Farrar, Straus & Giroux, New York, 2013.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-41633-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsfoto: © Vitaliy Netiaga/Shutterstock Sats: Type-it As, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Munken print cream 1,5.

Innkjøpt av Norsk kulturråd Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s. 5 av 318)

Til Bill Contardi en ekte actionhelt, (også kjent som agenten min)

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s. 7 av 318)

Et hjerte som virkelig har elsket, glemmer aldri.

Thomas Moore

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s. 9 av 318)

INNHOLD 0

Vekket

11

Del 1: Fallet 1 Ny 15 2 Nyhetsdekning 20 3 Accessoirer 26 4 Merket 30 5 Tom 34 6 Berørt 38 7 Hjemme 45 8 Begjært 53 9 Skannet 55 10 Nedskrevet 66 11 Bevist 72 12 Språk 78 13 Bitterhet 85 14 Bekreftelse 90 Del 2: Tilbake 15 Rasjonalisering 16 Løfter 103 17 Avkledd 107 18 Fiksjon 119 19 Gjest 126 20 Avgang 130 21 Blakk 137 22 Mørke 145

99

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 10 av 318)

23 24 25 26 27 28

Menneskeheten 150 Flukten 161 Tilkoblet 168 Innestengt 176 Isolert 184 Forfalskninger 191

Del 3: Overgivelsen 29 Luft 205 30 Funnet 208 31 Kjøring 213 32 Hindringer 220 33 Forlatt 225 34 Ufullstendig 232 35 Chat 241 36 Ønsker 244 37 Tillit 248 38 Vinter 252 39 Midlertidig 257 40 Eksistens 263 41 Forrådt 274 42 Farvel 280 43 Fallet 286 44 Hul 292 45 Åpen 305 46 Tro 316

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 11 av 318)

0

VEKKET Bølgene slår mot kinnet mitt – kaldt og nådeløst. Pisker mot ansiktet så jeg våkner. Fyller munnen min med smaken av salt og ensomhet.

Jeg hoster voldsomt og åpner øynene. Så tar jeg inn verden rundt meg. Ser den for første gang. Det er ikke en verden jeg kjenner igjen. Jeg er omgitt av mørkeblått hav så langt jeg kan se. Et hav fullt av store, flytende objekter. Av metall. Som det jeg ligger på.

Og så er det døde kropper.

Like i nærheten av meg teller jeg tjue. To av dem er så nær at jeg kan ta på dem. Men det våger jeg ikke.

De livløse ansiktene er frosset i skrekk. Øynene er tomme – de stirrer inn i intetheten.

Jeg trykker håndflaten mot tinningen og kjenner den pulsere dumpt. Hodet mitt kjennes som om det er laget av stein. Alt er tungt og tregt – det er som om jeg ser alt gjennom en skitten kameralinse. Jeg kniper øynene igjen.

En time senere hører jeg stemmer. Da har det alt blitt natt.

Stemmene skjærer gjennom mørket. Det tar evigheter før de når meg. Et lys bryter igjennom den tette tåken og blender meg.

11

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 12 av 318)

Ingen sier et ord da de drar meg opp av vannet. Det trenger de ikke. Det er lett å se på ansiktsuttrykkene deres at de ikke ventet å finne meg.

De ventet ikke å finne noen.

Det vil si – ikke i live.

Jeg blir pakket inn i et tykt, blått teppe og plassert på et hardt underlag av tre. Og så begynner spørsmålene å komme.

Spørsmål som får hjernen min til å verke.

«Hva heter du?»

Om jeg bare visste.

«Vet du hvor du er?»

Jeg kikker oppover og ser ikke annet enn et hav av stjerner.

De er ikke mye til hjelp.

«Husker du at du gikk om bord i flyet?»

Hjernen vrir seg så det gjør vondt, og det begynner å dunke i pannen igjen.

Fly. Fly. Hva er et fly?

Og så kommer det et spørsmål som vekker noe dypt inni meg. Som tenner en ørliten, fjern gnist et sted – helt i de innerste krokene av hjernen.

«Vet du hvilket år det er?»

«1609,» hvisker jeg, med en overbevisning uten feste i virkeligheten. Og så svimer jeg av.

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 13 av 318)

DEL 1

FALLET

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 15 av 318)

1

NY Den eneste dagen jeg husker, er dagen i dag. Alt jeg har, er oppvåkningen i havet. Resten er tomrom. Men jeg vet ikke hvor langt bakover det tomrommet strekker seg – hvor mange år det dekker. Det er sånn det er med tomrom: noen ganger varer de kun et øyeblikk, andre ganger er de uendelige. Et tomrom kan sluke alt du er og har i et glimt av meningsløst hvitt.

Ingenting blir igjen.

Ingen minner.

Ingen navn.

Ingen ansikter.

Hvert sekund som tikker forbi, er helt nytt. Hver følelse som pulserer gjennom meg er helt fremmed. Hver tanke jeg har i hjernen er helt annerledes enn noe jeg har tenkt før. Det eneste jeg kan håpe på, er et øyeblikk som speiler et fjernt et. Et flyktig glimt av noe kjent.

Noe som gjør meg til … meg.

Ellers kan jeg jo være hvem som helst.

Det å glemme hvem du er er mye mer komplisert enn å simpelthen glemme hva du heter. Det får deg også til å glemme drømmene dine. Målene dine. Hva som gjør deg glad. Hva du håper du aldri vil måtte klare deg uten. Du må møte deg 15

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 16 av 318)

selv for første gang – uten å være trygg på førsteinntrykket.

Etter at redningsbåten klappet til kai, ble jeg tatt med hit.

Til dette rommet. Menn og kvinner i hvite frakker flagrer inn og ut. De stikker spisse gjenstander inn i armen på meg. De gransker diagrammer og klør seg i hodet. De tester meg på alle mulige vis for å sjekke hvordan jeg reagerer. De vil at det skal være noe galt med meg. Men jeg forsikrer dem om at alt går bra. At jeg ikke har vondt noe sted.

Omsider har tåken løftet. Jeg ser ting rundt meg skarpt og detaljert. Hodet føles ikke lenger som om det veier femti kilo.

Faktisk føler jeg meg sterk. Handlekraftig. Utålmodig etter å komme meg opp av sengen. Ut fra dette rommet og alle de ukjente, kjemiske luktene. Men jeg får ikke lov. De insisterer på at jeg trenger mer tid.

Etter de forvirrede ansiktene å dømme er jeg temmelig sikker på at det er de som trenger tid.

Jeg får ikke spise ordentlig mat. I stedet får jeg næringsstoffer gjennom en slange i armen. De føres rett inn i blodåren, like over et tykt, hvitt plastarmbånd hvor Jane Doe er trykket i tydelige, svarte bokstaver.

Jeg spør dem hvorfor jeg må være her, i og med at jeg åpenbart ikke er skadet. Jeg har ingen synlige sår. Ingen brukne ben. Jeg vifter med armene og vrir håndledd og ankler i store sirkler for å bevise det jeg sier. Men de svarer ikke. Og det gjør meg rasende.

Etter et par timer fastslår de at jeg er seksten år. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til den informasjonen. Jeg føler meg ikke som seksten. Men samtidig – hvordan skal jeg vite hvordan det føles å være seksten? Hvordan skal jeg vite hvordan noen alder føles?

Og hvordan kan jeg være sikker på at de har rett? For alt jeg vet, kan de bare ha funnet på det tallet. Men de forsikrer 16

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 17 av 318)

meg om at de har grundige tester. Spesialister. Eksperter. Og alle sier det samme.

At jeg er seksten.

Men testene kan ikke fortelle meg hva jeg heter. De kan ikke fortelle meg hvor jeg kommer fra. Hvor jeg bor. Hvem familien min er. Ikke engang hva som er favorittfargen min.

Og uansett hvor mange «eksperter» som sendes inn og ut av dette rommet – ingen kan forklare hvorfor jeg er den eneste overlevende etter en flystyrt ingen kan overleve.

De snakker om noe som kalles passasjeroversikt. Jeg har kommet frem til at det må være en slags liste. Et register over alle som gikk om bord i flyet.

Jeg har også kommet frem til at jeg ikke står der.

Og folk later ikke til å takle den opplysningen særlig godt.

En mann i grå dress, som presenterer seg som Mr. Rayunas fra Sosialkontoret, sier at han forsøker å spore opp mine pårørende. Overalt har han med seg en rar metallsak som han kaller for mobiltelefon. Han holder den opp til øret og snakker. Han er også glad i å stirre på den og trykke på små knapper. Jeg vet ikke hva mine «pårørende» er, men etter ansiktet hans å dømme strever han med å finne dem.

Han hvisker ting til de andre. Ting jeg antar at han ikke ønsker jeg skal høre. Men jeg hører dem likevel. Jeg hører fremmede, ukjente ord som «fosterhjem» og «pressen» og «mindreårig». Stadig vekk tier de og gløtter over på meg. De rister på hodet. De fortsetter å hviske.

En kvinne ved navn Kiyana kommer inn en gang i timen.

Hun har mørk hud og en aksent som får det til å høres ut som om hun synger. Hun går i rosa klær. Hun smiler og ordner med puten min. Trykker to fingre mot håndleddet mitt. Skriver ned ting på en notatblokk. Jeg har begynt å se frem til visittene hennes. Hun er snillere enn de andre. Hun tar seg tid til å 17

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 18 av 318)

snakke med meg. Ordentlige spørsmål. Selv om hun vet at jeg ikke har noen svar.

«Du er bare så vakker,» sier hun til meg og lar fingeren tromme ømt og varsomt mot kinnet mitt. «Vet du, du ligner de fotoshoppede bildene i motemagasiner.»

Jeg vet ikke. Men jeg sender henne et blekt smil likevel. Av en eller annen grunn kjennes det som den riktige responsen.

«Helt plettfri hud,» fortsetter hun. «Feilfri. Når du får hukommelsen tilbake, må du fortelle meg hva som er hemmeligheten din.» Så blunker hun til meg.

Jeg er glad for at hun sier når og ikke hvis.

Selv om jeg ikke husker å ha lært ordene, forstår jeg forskjellen.

«Og de øynene!» okker hun seg og lener seg nærmere. «Jeg har aldri sett en sånn farge før. Lavendel, nesten.» Hun tier en liten stund mens hun tenker, og så lener hun seg enda nærmere. «Nei. Fiolett.» Hun smiler, som om hun har kommet over en tapt hemmelighet. «Jeg skal vedde på at du heter noe som har med det å gjøre. Violet. Lyder det kjent?»

Jeg rister på hodet. Selvsagt gjør det ikke det.

«Jaja,» sier hun og retter på sengetøyet mitt. «Men jeg kommer til å kalle deg det likevel. Bare til du husker det ordentlige navnet. Det høres mye penere ut enn Jane Doe.» Hun tar et skritt tilbake og legger hodet på skakke. «Sånn en pen jente. Husker du i det hele tatt åssen du ser ut, vennen min?»

Jeg rister på hodet igjen.

Hun smiler mykt. Smilerynker sprekker opp rundt øynene hennes. «Vent da. Jeg skal vise deg.»

Hun forlater rommet. Kommer tilbake etter en liten stund med et ovalt speil. Lyset reflekteres i det idet hun kommer mot sengen min. Hun holder det opp.

Et ansikt kommer til syne inne i den lyserosa rammen.

18

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 19 av 318)

Et ansikt med langt, blankt, honningbrunt hår. Glatt, gylden hud. En liten, rett nese. Hjerteformet munn. Høye kinnben. Store, fiolette og nesten mandelformede øyne. Øynene blunker.

«Ja, det er deg,» sier hun. Og så legger hun til: «Du må ha vært modell. Du er jo perfekt.»

Men jeg ser ikke det hun ser. Jeg ser bare en fremmed. En jeg ikke vet hvem er. Et ansikt jeg ikke drar kjensel på. Og bak de øynene er det seksten år med erfaringer jeg frykter at jeg aldri vil bli i stand til å huske. Et liv er fanget bak en låst dør. Og den eneste nøkkelen har gått tapt på havet.

I speilet ser jeg fiolette tårer presse seg frem.

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 20 av 318)

2

NYHETSDEKNING «Mysteriene preger fortsatt den tragiske flyulykken der Freedom Airlines Flight 121 styrtet i Stillehavet i går kveld, etter å ha tatt av fra Los Angeles International Airport på en direktereise til Tokyo, Japan. Eksperter arbeider døgnet rundt for å fastslå identiteten til den eneste kjente overlevende, en sekstenårig jente som ble funnet flytende blant vrakrestene – relativt uskadd. Leger ved UCLA Medical Center, hvor hun er under behandling, bekrefter at den unge kvinnen lider av alvorlig hukommelsestap og ikke husker noe av livet før ulykken. Hun bar ingen identifikasjon, og politiet i Los Angeles har ikke vært i stand til å matche verken fingeravtrykk eller DNA med noen av myndighetenes databaser.

Sykehuset offentliggjorde det første fotografiet av jenta i dag, i håp om å komme i kontakt med noen som kan ha informasjon. Ekspertene har godt håp om at …»

Jeg stirrer på ansiktet mitt på skjermen til den tynne, svarte boksen som henger over sengen min. Kiyana sier den heter tv.

Det fyller meg med uro at jeg ikke visste dette fra før av. Særlig når hun sier at det finnes tv-er i nesten hvert eneste hus i landet.

Legene sier at jeg burde huske slike ting. Selv om mine per20

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 21 av 318)

sonlige minner later til å være «midlertidig» tapt, burde jeg kjenner til hverdagsgjenstander og merker og kjendisnavn.

Men det gjør jeg ikke.

Jeg kjenner navn og byer og tall. Jeg liker tall. De kjennes ekte når alt rundt meg ikke er det. De er håndfaste. Jeg kan klynge meg til dem. Jeg kan ikke huske mitt eget ansikt, men jeg vet at tallene mellom én og ti er de samme nå som før jeg mistet alt. Jeg vet at jeg må ha lært dem en eller annen gang i løpet av livet som nå ligger i mørke. Og det er det nærmeste jeg kommer noe som virker kjent.

Jeg teller for å få tiden til å gå. For å fylle tankene med noe annet enn tomhet. Når jeg teller, kan jeg skape fakta. Ting jeg kan føre opp på listen over det jeg vet.

Jeg vet at en som heter dr. Schatzel kommer innom rommet mitt hvert femtiandre minutt, og at han har med seg en kopp kaffe på hver tredje visitt. Jeg vet at vaktrommet ligger tjue eller tjuefire skritt unna rommet mitt, beregnet ut fra høyden til den som er på vakt. Jeg vet at den kvinnelige nyhetsreporteren som står på fortauet på Los Angeles International Airport blunker femten ganger per minutt. Bortsett fra når hun svarer på spørsmål fra den mannlige nyhetsreporteren i studioet. Da øker blunkefrekvensen med 133 prosent.

Jeg vet at Tokyo, Japan, ligger langt unna for en sekstenårig jente som reiser alene.

Kiyana kommer inn på rommet mitt og trekker øyebrynene sammen ved synet av skjermen. «Vennen min,» sier hun og trykker på en knapp på undersiden, slik at ansiktet mitt forsvinner i svart. «Det er ikke noe bra for deg å følge med på de nyhetene der. Da blir du bare ute av deg. Dessuten begynner det å bli sent. Og du har vært våken i mange timer nå. Kanskje du skulle få deg litt søvn?»

Trassig trykker jeg på knappen på den lille gjenstan21

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 22 av 318)

den ved siden av sengen, og ansiktet mitt kommer til syne igjen.

Kiyana gir fra seg en trillende latter. «Hvem du nå enn er, frøken Violet, så har jeg en følelse av at det er tæl i deg.»

Jeg ser taust på direktesendingen fra ulykkesstedet. En stor, avrundet greie med en lang linje med små, ovale vinduer fyller skjermen. Freedom Airlines-logoen som er malt på siden, glir langsomt forbi. Jeg lener meg frem og gransker den – mønstrer den buede skriften i rødt og blått. Jeg forsøker å overbevise meg selv om at den betyr noe. At det finnes noe i den renvaskede hjernen min som fester mening til bokstavene. Men jeg kan ikke komme på noe.

I likhet med bitene av min fragmenterte hukommelse er vrakrestene kun en masse smadrede deler som en gang tilhørte en helhet. Noe som hadde en betydning. Et formål. En funksjon.

Alt som gjenstår nå, er en splint av et større bilde som jeg ikke klarer å sette sammen.

Med et sukk lar jeg meg falle tilbake mot putene.

«Hva om ingen kommer?» spør jeg stille. Fortsatt krymper jeg meg ved lyden av min egen stemme. Det er som om det er noen andre i rommet som snakker, mens jeg selv kun mimer lydene.

Kiyana snur seg og ser på meg, med øyne som er smale av forvirring. «Hva er det du snakker om, vennen min?»

«Hva om …» Ordene som ramler ut, kjennes skjeve og rare.

«Hva om ingen kommer og henter meg? Hva om jeg ikke har noen?»

Kiyana gir fra seg et leende fnys. «Hørt sånt tull. Nå må du gi deg.»

Jeg åpner munnen for å protestere, men Kiyana lukker den med fingertuppene. «Nå skal du høre, Violet,» sier hun alvorlig. «Du er den peneste jenta jeg har sett i hele mitt liv. Og 22

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 23 av 318)

jeg har sett mange jenter. Du er spesiell. Og så spesielle jenter blir ikke bare glemt. Det har ikke gått mer enn en dag.

Noen kommer til å hente deg. Det er bare et spørsmål om tid.»

Med et tilfreds nikk klemmer hun til med fingrene, og så slipper hun leppene mine og fortsetter rutinene.

«Men hva om jeg ikke husker dem når de gjør det?»

Kiyana er åpenbart enda mindre bekymret for dette enn det forrige. Hun glatter på sengetøyet rundt føttene mine. «Det gjør du.»

Jeg skjønner ikke hvordan hun kan være så sikker i sin sak når jeg ikke engang kunne huske hva en tv er. Så jeg gir meg ikke. «Hvordan da? Du hørte jo hva legene sa. Hele min personlige hukommelse er vekk. Det er bare et digert, tomt hull i hodet mitt.»

Hun lager en rar klukkelyd med tungen og klapper på sengen. «Det har ingenting å si. Alle vet at minner som virkelig betyr noe, ikke befinner seg i hodet.»

Hennes forsøk på å oppmuntre meg hjelper ikke det aller minste. Antagelig synes det på meg, for Kiyana trykker på en knapp på sengen for å legge den bakover. «Nå må du ikke bli helt oppkavet. Skal du ikke hvile litt? Det har vært en lang dag.»

«Jeg er ikke trøtt.»

Jeg ser henne stikke en lang nål inn i slangen som er festet til armen min. «Her, vennen min,» sier hun ømt. «Dette kommer til å hjelpe.»

Jeg kjenner medisinen strømme ut i blodsystemet. Som tunge isblokker i en elv.

Gjennom tåken som langsomt legger seg over synsfeltet, ser jeg Kiyana forlate rommet. Øyelokkene kjennes tunge. De glir nedover. Jeg slåss mot trettheten som kommer skyllende over meg, og hater kontrollen den har over meg. Jeg føler meg så 23

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 24 av 318)

hjelpeløs. Svak. Som om jeg igjen flyter retningsløst rundt i bølgene.

Rommet blir disig.

Jeg ser noen i døråpningen. En silhuett. Den beveger seg mot meg. Raskt. Som om noe haster. Så hører jeg en stemme.

Dyp og vakker. Men stoffene som pumpes gjennom blodårene mine, gjør at lyden blir forvridd.

«Kan du høre meg? Kan du åpne øynene?»

Noe varmt rører ved hånden min. Øyeblikkelig strømmer varmen gjennom kroppen. Som en brann som sprer seg. En god brann. Helbredende flammer.

Jeg strever for å holde meg våken, kjemper mot tåken. Det er en kamp jeg er dømt til å tape.

«Våkn opp, vær så snill.» Stemmen er langt unna nå. Den svinner raskt hen.

Jeg kan så vidt se ansiktet til en ung mann. En gutt. Det befinner seg bare noen centimeter over meg. Han glir inn og ut av fokus. Jeg klarer å skjelne mørkt hår. Fuktig mot pannen hans. Varme, nøttebrune øyne. Et skjevt smil.

Og uten å tenke, uten å mene det, smiler jeg tilbake.

Jeg åpner munnen for å si noe, men ordene som kommer ut, er ufullstendige, de ligner babling. Og jeg er bare delvis til stede. «Kjenner jeg deg?»

Han klemmer hånden min. «Ja. Det er meg. Husker du?»

Jeg rekker ikke engang forsøke å gi et svar før det kommer til meg. Det gir gjenklang helt innerst i bevisstheten. Som et fjernt glimt av en flamme som ikke lenger lyser. En stemme som ikke er min.

Ja. Alltid ja.

«Dette skulle ikke skje.» Han snakker lavt, nærmest til seg selv. «Du skal ikke være her.»

Jeg strever for å få grep om hva som skjer. Forsøker å gripe 24

T YPE-IT AS, 18.12.2013 ORDRE: 31126 (s . 25 av 318)

etter den uventede strimen av håp. Men den forsvinner like fort som den dukket opp. Utslettet i det mørke dypet av mine tapte minner.

Et lavt stønn presser seg frem.

Jeg merker at han beveger seg rundt meg. Raske, flytende bevegelser. Slangen jeg hadde i nesen, blir fjernet. IV-dryppet trekkes varsomt ut av blodåren. Jeg kjenner et svakt rykk i ledningen som er festet i sugekoppen under sykehuskjortelen, og så fylles rommet av en skingrende pipelyd.

Utenfor i korridoren lyder raske skritt bortover korridoren, i retning rommet mitt. Om mindre enn femten skritt kommer det noen inn.

«Ikke vær redd,» fortsetter han med hviskende stemme, og fletter varme fingre inn i mine. Klemmer til. «Jeg skal få deg ut herfra.»

Plutselig grøsser jeg. En kulde kryper over meg, og erstatter langsomt alle de varme gnistene som dvelte under huden. Jeg strekker meg av alle krefter mot varmen, men griper i kald, tom luft. Jeg kjemper for å åpne øynene en siste gang før mørket senker seg.

Han er borte.