TilminmorIngvildAandal.
Medstoregratulasjonerfor80-årsdagen ogmangetakkerforlesegleden.
dagén:enengasjerendenyklient –ogetkrevendeungdomsminne
Mandag18.februar1974varenhvitogkaldvintermorgeni Oslo.Enungmanniførthvittopplue,blåpolvotter,rødanorakkoggrønnryggsekkventetlikevelutepågangendajeg ankommittkontorlikeførklokkenti.
«ErdetdusomerprivatetterforskerenKolbjørnKristiansen?»spurtehanmedlavstemmemensjeglåsteoppdøren.Jeg svarte«Determeg»,ogvinkethaminn.
Tilmittforsøksvismuntrespørsmål«burdeikkeduværepå skolennå?»svartedenukjenteungdommenkortogalvorligat «detervinterferiepågymnasetdenneuken».
Jegtroddeførstathanvarungdomsskoleelev,menburde uansetttenktpåatskolenekunnehavinterferie.Detvarenav tingenemanikkefulgtemedpånårmanikkeselvhaddebarn iskolealder.
Minungegjestvarrundt1,80høyoghaddeslankkroppsbygning.Utseendetvarrelativtordinært,rentbortsettfraen nærmestflammenderødhårmanke.Håret,somveltetfrem idethantokavsegtoppluen,villestrakshaskilthamuti enhvermengdemedbarhodedemennesker.Selvommennmed langthårfraogmedBeatles-epidemienvarblittetstadigvanligeresyniOslo,bledetrødehåretendameriøynefallende fordidetrakknestennedtilskuldrene.Jegtenkteatdetvarnoe kjentvedhårethans,menklarteirriterendenokikkeåhuske hvorjegskullehasettdetfør.
Håndendirretsvakt,ogblikketbakstålbrillenevaralvorlig. Stemmenvaranspentdahaninnledet:«MittnavnerAnton MartinHamanger,ogjegerengymnasiastfraHolmestrand. Dramatisketingharskjedddensisteuken.Enavisnotisjeg
lesteidagmorges,gjordeatjegløptiltogetforåkommehit. Jegharforståelseforatdukanskjeikkevilellerkanpåtadeg saken,menvilsettestorprispåomduihvertfallvilhørehva dengårutpå.»
Jegmistenkteathanpåtogethaddeplanlagtinnledningen foråvekkeminnysgjerrighet.Denfungerteisåfalletterhensikten.EtternavnetHamangervarheltukjentformeg.Jeg haddeetellerannetstedsnappetoppatdenforlengstavdøderomanforfatterenOlavDuunboddeiHolmestrand,men haddealdritidligerehattnoenbefatningmedlokalsamfunnet der.
Gjestenvaraltsåetårellertoeldreennhvajegførstgjettet på,menlikevelmedminsttiårsmargindenyngstesomhadde oppsøktmittkontoridettenyearbeidsåret.Åpenbartdreide detsegdennegangenverkenompåståttforsikringssvindeleller påståttutroskap,somvartemaeneminst90%avmineklienterkomforåspørreom.Jegfattetenspontansympatiforden engasjerteungemannen,ogbleuunngåelignysgjerrigpåhva sombraktehamhit.Følgeliganvistejeghamplassigjestestolenforanskrivebordet.
AntonMartinHamangerpustettungtinnoguttoganger førhanbegynteåsnakke.Hansyntesåværeensindigogintelligentungmann,menvarnålikevelsynligoppskaket.
«Førstavaltmåjegtilståatjegfortsattbareer17årogikke myndigennå.Jegharimidlertidarvetover30000kroner.Jeg betalerdegmedglede20000avdem,dersomdukanhjelpe megtilenoppklaring.Hvormyekosterdetågidegetoppdrag?»innledethanforsiktigoglittforvirret.
Detvarnoerørendeogsamtidiggåtefulltoversituasjonen. Mingjestbaralletegnpååkommefraenborgerligfamilie. Hansattåpenbartlangtbedreidetøkonomiskenndealler flestegymnasiaster.Detvarsværtfå17-åringeriOslosom haddeenformuepå30000kroner,ogknaptnoenandresom varvilligetilågifrasegtotredeleravden.Problemethanønsketåtaopp,måtteværestort,ogforhamsværtviktig.
Økonomienvarsettframinsideavunderordnetbetydning. Dethaddebådeiogutenforkontortidenværtensmåttdeprimerendestartpådetnyeåret,utenengasjerendeoppdragav
noeslag.Fredagettermiddaghaddejegførstfattetenvissinteresseforenvelkleddogtilsynelatenderasjonellkvinnei40årsalderen.Dethaddeimidlertidrasktblittenskuffelse:Kvinnenvaroverbevistomatensofaputehaddeflyttetsegfiredesimeter,ogatenellerannenukjentpersonderformåttehatatt seginnihennesleilighetlikevedUllevålstadion.Jegfrasameg høfligoppdragetogavskrevhenneimittstillesinnsomparanoid.Denneungegjestenvaretterlengtet,mengjordemegnå småttutålmodig.
«Detskalpåløpesværtmangearbeidsdagerforatenregning framegnåropptil20000kroner.Normalttarjeg600kronerperdag,samtdekningavnødvendigeutgifter.Økonomien trengervidermedikkeåhanoenbekymringerfor.Foråkunne svarepåomjegvilpåtamegoppdraget,måjegimidlertidfå hørehvadetegentligerdutrengerhjelpmed.»
Denungemannennikketogvirketsynliglettetovermitt svar.Stemmenvarinntrengendedahansnakketvidere.
«Såklart.Jegtrengerdinhjelptilåkartleggeminmorslivshistorieogfinneuthvemminfarer.»
Detkomuventetogvarenskuffelse.Jeghaddeutenvidere lagttilgrunnatmingjestkomfraensolidborgerligfamilie hvorstamtavlenvarkjentminsttregenerasjonertilbake.Følgelighaddejeghåpetathankompågrunnavnoemerspennendeennetfamiliemysteriumutenforbrytelseravnoeslag. Denungemannensalvorligeansiktpåkaltelikevelsympati, samtidigsomendetaljvedordlydenvekketmininteresse.
«Forstårjegriktigatdubarevetnavnetpådinmor–ogat duikkeengangkjennernavnetpådinfar?»spurtejegavventende.
Gjestennikketkort,mensnakkettilgjengjeldlengeetterpå.
«Deterkorrekt.Jegtroddeimineførstetolvleveåraldri annetennatmineadoptivforeldrevarminevirkeligeforeldre ogatderesdattervarminstoresøster.Detsneksegsenere innentvilsomblestadigmernagende,sidenjegikkekunne finnenoensynligelikhetertildemellertilnoenavmineangiveligebesteforeldre.Detfanteshundrevisavfotografiermed meghjemme,menikkeetenestebildefrasvangerskapeteller sykehuset.Minadoptivmorfastholdtdogatjegvarderesbarn,
ogjegtroddefortsattpåhennedajegfylte17.Noenmåneder senerekomjegimidlertidoveretdokumentsombevisteatde haddeadoptertenguttsommeren1956.Minevirkeligeforeldresnavnstoikkeoppgitt.Dajegkonfronterteminadoptivmor, innrømmethunomsideratjegvaradoptert.Hunfastholdt imidlertidatdeikkehaddefåttvitenavneneellernoenandre detaljeromminevirkeligeforeldre.»
Hansnakketmedetbehersketordvalgogutentegntilsinneutbrudd.Jegblebådeimponertoginteressert.Historiengjorde inntrykk,særligfordijegselvtotiårtidligerehaddevokstopp lykkeliguvitendeomatminmorsektemannikkevarminvirkeligefar.Gjestenvarvisstogsåenetterforskeravnatur.
«Dusnakketførstomdineadoptivforeldre.Nånevnerdu baredinadoptivmorsreaksjonpåavsløringenavatdehadde løyetfordeg.Hvahardinadoptivfaråsiomdensaken?» spurtejeg.
Mingjestnikketraskt,mennøltenoenfåsekunderførhan svarte.
«Minadoptivfardødeplutseligavethjerteinfarktdajegvar 13år,ioktober1969.Dermedfikkjegdessverrealdrimulighet tilåsnakkemedhamomdette.Mineadoptivforeldrehadde imidlertidetnærtogfortroligforhold,såjegharingengrunn tilåtroathansversjonvilleavveketfrahennes.Beklageratjeg bleivrigogatdetgikkforfortisvingeneder.»
Hansmilteidethansadet.Beklagelsenvirketnesten komisk,fordihanvarsåbehersketogmålrettetisinfortelling.Minsympatiforhamøktestadig.
«Dufremleggerdetheletydeligogklart.Dettemåhavært noenkrevendeårfordeg,ogsikkertogsåfordinadoptivmor», fortsattejeg.
Mingjestsmilteforsiktigogsnakketettertenksomtvidere.
«Takk,ja.Detvarsåklartetsjokkdajegkomhjemfra skolenogfikkhøreomdødsfallet»,sahanettertenksomt.
«Minadoptivfaretterlotsegheldigvisenbetydeligformue, såkonsekvenseneblelangtmindredramatiskeennhvajeg haddesettdafarentilenjenteiklassenminplutseligdødei enarbeidsulykkeåretførdet.Sorgenvarmyestørreformin adoptivmorennformeg.Detovarveldiglikeogtettknyttet
tilhverandre.Selvomjegbarevaretbarndengangen,huskerjeggodtatjegidageneetterdødsfalletsletmeddårlig samvittighet.Ibegravelsensattjegderpåførsterad,hørtepå alledefineordenesomblesagt,ogskammetmegoveratjeg ikkefølteensterkeresorg.Jegtroddedengangfortsattpåat DavidHamangervarminvirkeligefar.Hanhaddealltidvært sværtsnillogoppmerksommotmeg.Vivarliksombarefor uliketilatjegkunnefølenoensterknærhetmenshanlevde ellernoenstorsorgdahandøde.Detharjodafåttenforklaringettertid.»
«Deterikkevanskeligåforståomduerstøttoveratdine adoptivforeldreførstfortietsannhetenfordeg,ogderetter direkteløyomden.Hensiktenfraderessidevarvellikevel ganskeåpenbartgod?»sajegforsøksvisforsonende. Mingjestnikketivrig.
«Mineadoptivforeldrehaddesikkertdebestehensikter. Stemningenhjemmevardårligietdøgnetteratjegavslørte løgnen.Minadoptivmorbamegomunnskyldningdagen etterogjegakseptertedenstraks.Devarblittfortaltatdet islikesakervartilbesteforbarnetikkeåvitenoeomsine egentligeforeldre.Minadoptivmorharlikevelnåakseptert mittønskeomåvitehvemmineforeldrevar.Hunvilgjørealt somkangjøresforåhjelpemegmedåfinneutavdet.Rakel heterhunforresten.»
«Deterbraatdinadoptivmorogduharforsonetdereom dette.Jegformoderatduførduoppsøktemeg,ogsåhadde forsøktåfåfremmerinformasjonfradetoffentlige?»fortsatte jeg.
«Klartdet.Jegfantbevisetpåatjegvaradoptertenlørdag ettermiddag,oggikkvideretilrådhusetetteratskoledagenvar ferdigmandagettermiddag.Dernektetdeiførsteomgangå sinoesomhelst,medhenvisningtilatjegvarmindreårig.Da jegkomtilbakesammenmedminadoptivmordagenetter,ble delittmindrevrange,menpåstoatdetrengtetidtilåsjekke arkiveneogsjekkemedfylkesmannen.Treukersenere,etter entelefoniskpurring,fikkminmordettebrevetiposten.»
Minungegjestvarforbilledliggodtforberedt.Hantokfrem etbrevfraryggsekkenogladetfrempåskrivebordet.
Brevetsomlåforanmeg,vardatertHolmestrand4.oktober 1973.Ålesetekstentokikkelangtid.
Detvisestilhenvendelsefra12.september1973angående DeresadoptertesønnAntonMartinHamanger,født16.juni 1956.HanståroppførtmedfødestedOslo,menverken Holmestrandkommune,fylkesmanneniVestfoldellerfylkesmanneniOsloharregistrertforeldrenesnavnellernoen anneninformasjonknyttettilhanslivføradopsjonen30.juni 1956.
«FødestedOsloogfødselsdato16.juni1956hjelper,mendet erunekteligikkemyeågåetterher.Formoderjegriktigatdet harskjeddnoemer,sidendufiremånedersenerenåplutselig oppsøkermeg?Detvirkersomduimellomtidenharfåttvite dinmorsnavn?»fortsattejeg.
AntonMartinHamangernikketigjen.
«Førstskjeddedetingentingmer,mennådesistedagene skjeddeplutseligaltsamtidig.Ifjorhøstskrevjegsammenmed minadoptivmoretnyttbrevtilfylkesmanneniOslo,menfikk bareetfirelinjerssvaromatfødselsdatoenogfødestedOslovar enestebevarteinformasjonframittlivføradopsjonen.Jegavfantmegivintermedatsjansenetilåfåoppklartmysterietom minevirkeligeforeldrevarsmå.Tankenekretsetlikevelstadig omdette.Førsthaddejegtenktatmineforeldrevarfattigeog kanskjeevneveikemennesker,sidendeikkehaddekunneteller villebeholdemeg.Slikerdetjomeddeflesteadoptivbarnman hørerellerleserom.Selvharjegheletidengjortdetsværtbra påskolen.Skalmantrolærerne,erjegvisstetstorttalentsærligimatteogfysikk.Detkanjotydepåatmineegentligeforeldreergodtutdannede,ellerihvertfallbegavedefranaturens side.Jeggrubletmye,mensåingenmulighettilåfåvitemer. Menså,forbarefemdagersiden,lådettebrevetipostkassen dajegkomhjemfraskolen.»
Hansattklarmedkonvoluttenihåndenogskjøvdenfrem overbordetmotmeg.KonvoluttenvarhvitogistørrelseC5, utenavsenderadresseellerfirmamerkeravnoeslag.Denkunne værtkjøptpåenhvilkensomhelstbokhandel.Frimerkemed
kongOlavogpoststempelfraOslogjordedetikkenevneverdigenklereåfinnefremtilavsenderen.Konvoluttenvarunnseligognærmestkjedelig.Destomersensasjonellvardenkorte ogmaskinskrevnetekstenpådetsammenbrettedearketsomlå inneikonvolutten.
DinvirkeligemorsnavnerKariHovlandKarlsen.Hennes adresseerNordraaksgate28,Oslo.
Detkomuventet,menburdepånoevisikkegjortdet.Minnebilderframineegneungdomsårtrådtestraksfremihodet. Mysterietmedatjegkjenteigjendenungemannensrødehårmankeutenåhamøtthamfør,fikkiløpetavettsekundsin oppklaring.
Irriterendenokklartejegvisstikkeåholdemasken.Min gjestsåundrendepåmegogspurteomnavnetvarkjentfra tidligere.
«JegharikkekjennskaptilnoenKariHovlandKarlseni Nordraaksgate.Imidlertidgikkdetiklassenovermegpågymnasetfor20årsidenenungdamesomhetKariHovland,og somogsåhadderødthår.Detervelnærliggendeåantaatdet ersammeperson»,svartejeg.
Minklientsansiktlysteopp.
«Detvarspennendenyttogetstortlykketreffhvisdukjente minmoriungdomsårene!»utbrøthan.
Jeghevetavvergendehånden.
«Kvinnendunevner,gikketteraltådømmeiklassenover megpågymnasettidligpå1950-tallet.Hunhaddeenrødhårmankesomlignerdinogvaretterhvajegkanhuskeogså uvanligskoleflink.Jegkjentehenneimidlertidikkepersonlig dengangen.Mendetanonymebrevetvarjoenspennendeny vending–ogformodentligetgledessjokkfordeg?»sajegoppmuntrende.
AntonMartinHamangerpressetfremetrasktsmil,men blesittendealvorligethalvminuttetterpå.Deretterkomdetet uventetlangtogreflektertsvar.
«Brevetkomsometlynfraklarhimmel.Førstblejegkjempeglad.Denestetimenevarjeglikevelnærmestisjokkog
sværtusikkerpåhvajegskullegjøre.Jegfryktetsåklartat detvarenellerannensomdrevapmedmeg.Engangiåtteårsalderenhørtejegatetadoptivbarnbleomtaltsomengjøkunge.Bådebarnogvoksnesomvartilstede,lohøytavdet. Dethørtesjonedlatendeutogsattesegi.Desisteårenehar jegtenktpåatjegselvkunneværeenslikmenneskeliggjøkungeogkommettilatdetegentligikkeernoegaltidet.Gjøkungensomblirlagtietannetredeharjoikkeselvgjortnoe galt.Atjegvaradoptivbarnvarlikevelikkenoejegønsketå sprevidereverkenpåskolenellerinabolaget,ihvertfallikke sålengejegikkekunnesvarepåspørsmålomhvasomhadde skjeddoghvorjegegentligkomfra.Jeghaddebetroddhemmelighetentilkjærestenminetparukertidligere.Hunhadde høytideliglovetikkeånevnedetforenlevendesjel.Likevel fryktetjegatdetpånoevishaddespredtsegviderefrahenne ellermineadoptivforeldre,ogatnoenbenyttetanledningentil åspillemegetpek.Minadoptivmorforsikretathunønsket minstmuligomtaleavdetteogikkehaddenevntdetforen levendesjel.Minadoptivsøsterharflyttethjemmefra.Dajeg ringte,forsikrethunathunaldrihaddehørtnoeomatjegvar adoptert.»
Hansvelgetogblederettersittendetausogtankefullnoen sekunder.Jegfølteenvoksendesympatifordensannhetssøkendeungemannen,mensamtidigogsåenstadigmerirriterendeutålmodighetetteråfåhøresluttenpåhistoriensom braktehamhit.
«Sidendunåkomhitmedbrevet,ogsidenjegkanbekrefte enbetydeligfysisklikhetmellomdegogdenomtaltekvinnen, vardetvelikkebareetpek?»sajegtilslutt.
Hanristetpåhodet,mensågravalvorligutdahansnakket videre.
«TelefonkatalogenforOslostoibokhyllenhjemme.Jegfikk derbekreftetatdetboddeenkvinnevednavnKariHovland KarlseniNordraaksgate28.Hunjobbetifølgekatalogen somadjunktogvargiftmedenøkonomiprofessor.Etternoen timerstviltokjegmedmegbrevetogløpovertilkjæresten. Derfikkjegensværtbestemtforsikringomathunikkehadde nevntminstorehemmelighetfornoen.Kjærestenvarstøttende
ogoptimistiskpåminevegne.Hunmentebestemtatjegburde forsøkeåringedenneukjentekvinnen.Jeglotmegovertaleog ringtefratelefonentilminkjærestesforeldre,likeførklokken åtteonsdagkveld.Telefonenbletatt…»
Hanbråstoppetderogvarsynligbeveget.
«Dettehøresspennendeut.Kandufortellemegmestmulig nøyaktighvasomblesagtidennetelefonsamtalen?»spurtejeg –oppmuntrendeogutålmodig.
Mingjestsmilteforsiktigogtrakkfremenblå,litengjenstandfradokumentmappen.
«Bedreenndet:Dersomduharenkassettspillerher,kanjeg ladeghøresamtalenselv.Kjærestenhaddenettoppfåttenny spillersamtenpakkemedopptakskassettertilsinbursdag,og kompådengenialeideenomågjøreetopptak.»
Jeghaddetilalthellinvestertiennymotenskassettspiller medradioetparmånedertidligere,somenjulegavetilmeg selv.Dentrakkjegrasktfremfraøversteskuffpåskrivebordet. Opptaketvarikkeheltgodt,medenforstyrrendesusing. Detvarlikevelenkeltåfåmedseghvasomskjedde.Jeghørte førstentelefonsomringte,ogderetterstemmentilenkvinne avubestemmeligalder.Frastartvardenalvorligogformell.
«DeharringttilfamilienKarlsenogsnakkermedKari»,sa kvinnestemmen.
Detblestillenoenfåsekunder.Såkomenmeralvorligguttestemmejegstrakskjenteigjen.
«MittnavnerAntonMartinHamanger.Jegervokstopp medadoptivforeldreiHolmestrand,menerfødtiOslo16. juni1956.Jegskullesværtgjernehaoppsporetminevirkelige foreldreogharfåttettipsomatdukanvitenoemeromden saken.»
Detblestillenoensekunder.Såkometlavthikst.Stemmen varlavmæltfrastart,ogbleendalaveremensdensnakket.
«Ja.Beklager.Jegvetaltomdensaken.Mendettekom sværtuventetmidtmellomaltannetnå»,saden.
Detblestillenoenlangesekunder.Detvarikkevanskelig åforståatsituasjonenhaddeværtsinnsopprivendeforbegge parter.Minklienthaddeværtbestforberedt,ogbledensom brøtstillhetenførst.
«Sådaharjegvirkeligfunnetmorenmin!Betyrdetogså atdinektemannerfarenmin?»spurtehanmedhåpefull stemme.
Kvinnestemmenirøretvarmerkontrollertdadensnakket videre,menfortsatthviskendelav.
«Nei,nei.Jegerdinmor,menminmannvetingenverdens tingomdette.Dinfarerilive,mendetkandessverrevære komplisertfordegåoppsøkeham…»
Hunstansetnoensekunderderogpustetsåtungtatdethørtespålydbåndopptaket.Deretterfortsattehunlikevelåsnakke.
«Jeghariårenesløptenktmyepådeg.Haralltidtrodddet varbestatdulevdedittegetlivmeddineadoptivforeldre,lykkeliguvitendeomdethele.Erdusikkerpåatduvilvitemer omhvasomskjedde?»
Minklientsnakketraskereogutennoentvil.
«Absolutt.Jegharhatttosnilleadoptivforeldre,menhar alltidføltmegannerledesogvilsågjernemøteminevirkeligeforeldre.Minadoptivfarerforrestendød,såjegharingen annenfar»,fortsattehan.
Detbleigjenstillenoensekunder.Såfortsattedenhviskende lavekvinnestemmen.
«Detteervondtogsamtidiggodtåhøre.Jegkanikke snakkelengeitelefonennå.Hvisduønskerdet,skaljeg naturligvismøtedeg.»
«Detviljegsåklart.Jegkannårsomhelstetterskoletidde nestedageneogtargjernetureninntilOslo.Hvorognårpasserdetfordeg,mor?»spurtedenstadiggladereguttestemmen.
«Jegmåfåtenkeoverhvajegorkeråfortelleminmannom dette.Dumåimellomtidenikkekommehit.Jegertravelihele morgen,menkanhatidfredagkveld.KanvimøtesvedløvestatueneutenforStortingetklokkentipåkveldenda?»hvisket hun.
«Klartdet.JegstårklarderogventerpådegutenforStortingetklokkentipåfredagkveld!Gledermegveldig!»svarte hanmedhåpefullstemme.
Detnestesomhørtesvarenhøybarnestemmesomropte «MAMMA!JEGVILBADENÅÅ!»
«Jegmåleggepå.Mendetvarhyggeligatduringte,ogvi
snakkesmyemerpåfredag.Adjø»,hvisketkvinnestemmen.Så blerøretlagtpåførminklientfikksagtnoemer.
«Jegrakkikkeåspørreomjeghaddesøsken.Menetteralt ådømmeharjegdaihvertfalletlangtyngrehalvsøsken»,bemerketminungegjestidethantrykketnedstoppknappen.
«Detfårmananta.Menspørsmåleneomdinmorshistorie ogdinfarsidentitetfikkaltsåingenoppklaringfredagkveld?» fortsattejeg.
Hanristetalvorligpåhodet.
«Nei.Tvertimotbledetheleendamergåtefullt.Jegstoklar vedløveneutenforStortingetkvartpåtiomkvelden,oghadde kjøptmedeninnpakketblomsterbuketttilminmor.Minkjærestehaddeinsistertpååværemed,menjeghaddejoikkeavtaltåkunnehamednoen.Dermedendtedetmedatjegstoder alenemedblomsterbukettenogsåmegrundtialleretninger, menskjærestenstohundremeterunnaogsåpåmeg.Jegble merusikkerogmistrøstigforhvertminuttsomgikketterklokkenti.Detgjordesikkertikkenoetillitvekkendeinntrykkat jegstoderivinterkuldenognærmestnistirretpåallekvinner somgikkforbi.DethaddevisstværtkveldsmøteiStortinget, ogflerekjentepolitikerevarblantdemsompassertepåveiut.» Hanstoppetogtrakkpusten,menfortsattederetteruoppfordret.
«Klokkenblefemovertiogtiovertiutenatnoenkontaktetmeg.Denenestemiddelaldrendekvinnensomstoppetved løvene,vistesegåværekonatilenstortingspolitiker.Hunble forståelignokforvirretdajegspurteomhunvarkommetfor åmøtemeg.LikeetterkomdetenvaktutavStortingetforå spørrehvorforjegstoder.Jegsasomsantvar:Atjeghadde avtaltåmøteminmor,somjegikkehaddesettpåsværtlang tid.Hangodtokbaresåvidtdetsvaretogholdtmegunder oppsiktdenesteminuttene.Jeghåpetjoidetlengsteatmor barevarblittforsinket,mentipåhalvellevetrakkjegmeg tilbaketilkjærestenmin.Vibleenigeomåholdeplassenved løveneunderoppsiktinoenminuttertil,mengaoppoggikk daklokkenpassertehalvelleve.»
Hanstoppetderogpustettungtigjen.
«Detkanjohaværtmangeårsakertilatdinmorblefor-
hindretfraåkommesomavtalt,særlighvishunaltsåhar ganskesmåbarn.Hunkunnejoikkesåenkeltfågittdegbeskjed.Detvillejoværenærliggendeåringehenneengangtil», sajegspørrende.
AntonMartinHamangernikketivrig.Deretterfortsattehan strakssinstadigmeroppsiktsvekkendehistorie.
«Absolutt.Jegvargansketungtilsinnsetterdenneskuffelsen,menkjærestendromegmedtilnærmestetelefonkiosk.Vi bleståendeikøderinærtiminutter.Daviendeligfikkringt, vardetingensomtoktelefoneniNordraaksgate.Vigikksom etsisteforsøktilbaketilStortinget,mendetstofortsattingen ventendekvinnevedløvene.DagavioppogtoksistekveldstogtilbaketilHolmestrand.Stemningenvarskuffetogforvirret.Jegsatilkjærestenatjegvarutroliggladforathunihvert fallvartilåstolepå,nårverkenmineadoptivforeldreellermin virkeligemorvardet.»
Hanstoppetderoggjemteansiktetihendenenoensekunder. Jeggahamtidoghankomiløpetavethalvtminutttilbakepå sporet.
«Klokkenvarovertolvdavikomhjem.Jegvågetikkeå ringesåsent,menforsøktetogangerlørdagformiddag.FortsatttokverkenmorellernoenandretelefoneniNordraaks gate.Jegvarpånippettilåreiseditforåbankepådøren, menmorhaddejotydeligsagtatjegunderingenomstendighet måtteoppsøkehennehjemme.Jegbestemtemegforåsedet antilmandagettermiddagogderettergjøreetnyttforsøkpå åringe.»
«Detvarennærliggendereaksjon.Mensåkomdualtsålikevelhitmandagmorgen.Detskyldtesetterhvadusatidligere, ennotisienavmorgenavisene?»innskjøtjeg.
Denungemannenpådenandresidenavbordetbegynte plutseligågråte.
Ietlitehalvminuttsattvideridystertaushet.Hangråtstille ogheltemodigetårer,utenågifrasegnoenandrelyder.Jeg blesittendederogsepåattårenerantnedoverdestadigmer rødmussedekinnenehans.
«Beklageratjegikkeklareråsnakkeklartnå,mendetteer grusomt»,sahantilsluttmedgråtkvaltstemme.Derettertok
hanfremdagensAftenposten,brettetopppåside2og3,og raktedenfremoverbordettilmeg.
Dettokmegfåsekunderåfinnedenriktigenotisen.Overskriften«OmkommetkvinnevaradjunktfraFrogner»trakk medennærmestmagnetiskkrafttilsegblikketmitt.Teksten undervartokorteogdramatiskeavsnitt.
Oslopolitikammeropplysersøndagkveldatkvinnensom fredagkveldblepåkjørtavtogetpåSkøyenstasjon,eridentifisert.Hennesnærmestepårørendeerinformertomtragedien.DenavdødehetKariHovlandKarlsenogvarbosatt iNordraaksgatepåFrogneriOslo.FruKarlsenvar39år gammelogarbeidetsomadjunktvedUllernungdomsskole, hvorhunskalhaværtmegetgodtliktbådeavandrelærere ogelevene.Hunetterlatersegektemannogtobarn.
Sommeldtilørdagensavisskjeddedødsfallettipåtifredagkveld,dafruKarlsenblepåkjørtavtogetpåSkøyen stasjon.EtterforskningslederAnetteJohansenvedOslopolitikammeroppfordrerallesombefantsegpåellervedSkøyen stasjonidetangjeldendetidsrommetfredagkveldtilåkontaktepolitiet.
Jegblesåoppsluktavtekstenatjegførstetteråhalestdento gangeroppdagetdettilhørendebildet.KariHovlandKarlsen var20åreldreennsistgangjegsåhenne.Hunblemindregjenkjennelignårmanpåetavisbildeisortoghvittikkekunnese athåretvarrødt.Detvarlikevelumiskjenneligkvinnensom haddegåttiklassenovermegpågymnaset.
Heltudiskutabelthaddehunogsåværtmorentildenunge mannensomnåsattoverformeg.Dehaddeikkebarehatt sammeformogfargepåhåret,menogsådesammebuede kinnene,densammelittKleopatra-aktigenesenogdesamme smaleleppene.Avutseendeliknetminungeklientpåsinavdødemorisåstorgrad,atdefysiskelikhetenemeddenfortsatt uidentifisertefarenformodentligvilleværelangtmindre.
«Kondolerer.Detersværttristatdinmordødedaduendelighaddeklartåoppsporehenne»,sajeg–imangelavnoemer meningsfulltåsi.
AntonMartinHamangerhaddegjenvunnetkontrollenog snakketvideremedenimponerendesindigstemme.
«Tusentakk.Jegfølersorg,menmestforvirring.Morga megbortlikeetterfødselen.Jegvetikkehvorfordetbleslikog fikksomfølgeavadopsjoneningensjansetilåblikjentmed henne.Deterskammeligåtilståatjegikkefølerensåstorsorg somjegburdegjøre,menmorvarjodessverreenfremmedfor meg.Deternettoppderforjeglurerpåomdukanhjelpemeg medåfinneutmeromhvemminmorvar.Viktigstavalterdet nååfåvitehvemminfareroghvorhanbefinnersegiverden. Såerdetjoenforferdeligtankeatmorpåenellerannenmåte kanhamistetlivetfordijeghaddetattkontaktmedhenne.»
Detblestillepåkontoretinoenlangesekunderetterat hanhaddesagtdetsiste.Jegskullesågjernehasagtatfryktenhannevnteåpenbartvaruberettiget,mendetvardenslett ikke.Medtodøgnsavstandmellomtelefonsamtalenogdødsfalletvardetsnarerenærliggendeåtenkesegensammenheng mellomdetohendelsene.Detgjaldtendamerhvisadjunkten ogsmåbarnsmorenKariHovlandKarlsenhaddeomkommet menshunvarpåveitildetavtaltemøtetmedsønnen.Gitt athunboddepåFrognerogvarpåveitilStortinget,vardet imidlertidforvirrendeathunisåfalldødepåSkøyenstasjon. SkøyenlåimotsattretningavStortinget.Detgaingenlogikk verkenathunhaddegåttpåelleravtogetder.
«Uansetthvasomvisersegåværeomstendighetenerundt dinmorsdødsfall,mådupåingenmåteklandredegselvfor det.Duharikkegjortnoesomhelstgaltellerulovligher.Du varblittførtbaklysetognektetkjennskaptilhvemsomvar dineforeldre.Detvarfulltforståeligatdugjernevillevitedet. Dadufikkkontaktmeddinmor,erkjentehunatduvaroffer forenurettogsasegvilligtilåmøtedeg.Omstendighetene rundtdødsfalleterjoforeløpiguklareogeråpenbartnoepolitietnåserpå.AnetteJohansenkjennerjegfratidligere.Hun erenmegetdyktigoghyggeligungetterforsker.Informasjonen omdinkontaktmeddinmorkanværeviktig.Dubørstraks gåvideretilhovedpolitistasjoneniMøllergataforåinformere demomden»,konkludertejeg.
Minklientnikketrasktogreistesegidetsamme.
«Detskaljegsåklartgjøre.Menhardusagtjatilåtaoppdragetformeg?Kanduisåfallblimedditnå?Jegharaldrisett hovedpolitistasjonenførogvetikkeenganghvilkendørman skalgåinnder.»
Jegnøltetosekunder.Såreistejegmegogså.
«Greit.Jegpåtarmegoppdragetdittogkanblimeddeg.Vi børgåmedengang»,konkludertejeg.
«Tusentakk!»svarte17årgamleAntonMartinHamanger. Hanklikketopptakskassettenutavspillerenminogladenned iryggsekkenigjenførhantokpåsegtoppluenogmedungdommeligenerginærmestsprattoppfrastolen.
Etøyeblikktenktejegatdethaddeværtengledeåhaen tenåringssønnsomham.Menminsønnvarhandefinitivtikke. Mittsistemøtemedhansnyligavdødemorhaddeskjeddover toårførhanblefødt.Jeghaddedessutenaldrifåttdetnære forholdettilKariHovlandsomjegdengangdrømteomåfå.
II
«Spennendeatdukjenteminmormenshunvarung.Hvordan varhunda?»spurteminklientidetvigikkutavkontoretmitt.
«Jegkjentehennedessverreikkegodt,menhungikkaltsåi klassenovermegpågymnaset.Dinmorvarenpenungdame somhaddeveldigbrakarakterer.Utadvendtogsosialvarhun også.Jegtrorikkedetvarnoenpåskolensomikkelikte henne,verkenblanteleveneellerlærerne.Dereharforøvrig detsammerødehåretogmyeavdensammeslankekroppsbygningen»,svartejegdiplomatiskmensvivarpåveinedtrappen.
Jegventetpåoppfølgingsspørsmål,mendekomikke.Anton MartinHamangerhaddefåttnoeåtenkepå.Hansaikkenoe mermensvigikkneddesistetrinneneavtrappenogutivinterformiddagensOslo.
Detvarenkaldogsnøfyltfebruardag,ogdessutenmidtpå formiddagen.Detvarfåmenneskeråseute.Desomvarder, hastetavgårdeforåkommeseginnivarmenigjensnarest
mulig.Nestenallegikkalene.Desomgikksammenmednoen andrespartevisstmestmuligpåpusten.Jeghørteknapten stemmepådetiminuttenedettokågåframittprivatdetektivkontoriKongensgatetilpolitistasjoneniMøllergata.Uttrykketstillevinterdaghaddesjeldenpassetbedre,tenktejegidet vipassertevarehusetSteen&Strøm.
Minungeklientogjegsahellerikkenoeuteikulden.Jeg forsøktepåførstedelavturenåstillehametparspørsmål omskolenogfritidsinteressenehans.Iskarpkontrasttilde langeogmålrettedesvarenehanhaddegittinnepåmittkontor, svartehannåkortogukonsentrert.Jegtokhintetogbaham tenkepåhvadetvarviktigatpolitietfikkvite.«Heltenig», svartehan.
Seneregikkviifemminuttertilutenåsinoemer.Stillheten kjentesførsttrykkende,menetterhvertganskenaturlig.
JeghaddegåttdensammeveienfraKarlJohanogovertil Møllergatautalligeganger.Mendettevarvisst,komjegpåidet visvingteavvedEgertorget,denførstegangenjeggikkheri følgemedentenåring.Idengraddefåvimøttereflektertenoe somhelstoverdet,tenktedeformodentligatvivarenfarogen sønnsomvaruteietellerannetdagtidsærend.Hanvaraltså 17ogjegskullesnartfylle39.
Athansavdødemorhaddegåttiklassenoverminpågymnaset,brakteoppminneromdentidenogmedelevene.Det varknaptnoenavklassekameratenefragymnasetsomjegnå holdtjevnligkontaktmed.Mennårjegfratidtilannenstøtte påellerhørteomenavdem,vardettilsynelatendeetgjennomgåendetemaatsågodtsomallehaddeslåttsegtilroietekteskapoghaddefåttetellerflerebarnsomnåvarmellomniog 19år.
Minsøstervaryngreennmeg,menforlengstetablertmed mannogbarn.Jeghaddealltidforsøktåværeensnillonkelog hattgledeavmøtenemeddem,selvomdetdesistefemårene vissthaddeværtlengerenndetburdemellomdem.Detskyldtesvelnoeminuvanemedåforsvinneinniarbeidetnårdet dukketoppetspennendemysterium.Selvhaddejegboddpå sammeadresseisnarttiår,menetteretkortvarigsamboerskap åretførboddejegnåigjenalene.Privatlivetmitthaddeværtalt
annetennstabiltdetsisteåret,ogbefantsegnåifebruar1974 pånoenæretfrysepunkt.
Detnyeoppdragetmedminungeklientbleumiddelbarten inspirasjon.Jegfikkenlitensmakebitpåhvordandetvarå gårundtibyensgatersammenmedentenåringogåhapåtattmegetansvaroverforham.Samtidigbraktesituasjonen uunngåeligoppminneromhansnåavdødemor.Detvaretav denærmestfortrengtetilbakeslagenefrasluttenavmineegne ungdomsår.
III
Eksaktkunnejegikkesidatoenforminsistesamtalemedden nåavdødeKariHovland,mendetmåttehaværtendagibegynnelsenavapril1954.Jegvarpåoppløpssidenavminetreår pågymnasetogigangmedplanleggingenavsåvelrussetiden sompåfølgendeførstegangstjenesteogjusstudier.
Jegfylte19den13.april1954.Bursdagenfaltipåskeferien detåret,ogjegfeiretdenmedgodevenneroggodtølpåfamiliehyttatilenavmineklassekamerater.Imittoppveksthjem varmanmestopptattavatkronprinsesseMärthanettoppvar død.Jegogminejevngamlehyttevennervarmerinteressertei startenpåfotballsesongenennidekongelige.
Nårjeghusketdenbursdagensåtydelig,vardetlikevelfordi jegfortsattvariennedtryktstemningetterminsamtalemed KariHovland.Denmåttehaskjeddganskefådagerføravreisen.
Minselvtillitimøtemedkvinnervarblittbedreetteratjeg passerte25,dajegvarferdigmedminutdannelseogkomi fastarbeid.Igymnasårenevarjegenganskealvorligogstille ungmann,somnærmestvarsjenertiminkontaktmedjenter. Detforhindretikkeatmininteressefortemaetvarbetydelig. Jegopplevdeflerekortvarigeogetparnoelengreforelskelseri løpetavdetregymnasårene.Denlengsteogmestforstyrrende avdemgjaldtdenrødhåredeKariHovland,ogpregethelevårhalvåretavmittandreårpågymnaset.
Hungikkitredje,haddevisstnoksinklassesbestekarakterbokogvarklartdenmesttiltrekkendeavjenteneder–ihvert fallimineøyne.Jegoppfattetselvatetforholdtilhennevar endrømsnarereennnoenrealistiskmulighet.Deordenehun ogjegutveksletiskolegårdenellerpåsosialearrangementer, husketjeglenge.Detkunneimidlertidgåukermellomhver gangvisnakketsammen.Jeghaddealdrimerketnoentegntil romantiskinteressefrahennesside.
Jenteneutgjordeetlitemindretallavelevenepågymnaset, noesomførtetilstoroppmerksomhetoghardkonkurranse omdem.Dengangvardetogsåennærobligatoriskkonvensjonatungemennsomjaktetpåkjærlighetensånedoveri alder–mensungekvinnersåminsttreåroppover.Selvom aldersforskjellenihennesfavørbarevarettår,føltesdetsom enutopisktankeatdenpenestedamablantavgangselevene skulleviseinteresseforenfraandreklasse.Detvardessuten velkjentatforeldrenetilKariHovlandsattbedreidetennmin ogdeflesteandresfamilie.
Detvarethardtslag,mensamtidigetventetoghåndterlignederlag,dajegendagimai1953fikkhøreatKarivar blittsammenmedenfireåreldretannlegestudent.Jegfikkvite detnærmesttilfeldig,idetjegkomiskadeforåoverhøreen forhøyrøstetsamtalemellomhennestoåryngresøsterogen annenjentefraklassenundermin.
SelvomjegunnetKarialtgodt,haddejegimittstillesinn etbittelitehåpomathunplutseligvillestrykeietellerannet fagogdermedmåttegådetsisteåretomigjensammenmed klassenmin.Jegdrømtevisstengangatdethaddeskjedd ogathunbleplassertpåpultenvedsidenavmin.Detvar selvsagtbareenpatetiskdrøm:Hungikkutmedsværtgode karaktererogforsvantutavskolendasommerferienkomi 1953.
Enhøstdaghvorjegtilfeldigvisbleståendevedsidenavlillesøsterenienellerannenkø,komjegpåetellerannetpåskudd tilåspørreomhvordetnåvarblittavKari.Søsterensvarteat Karifortsattboddehjemmeogvargodtigangmedstudietpå lærerhøgskolen.Tannlegestudentensahunikkenoemerom. Jegvilleslettikkespørreomham.Istedetbajegsøsterenom
åhilseKariogønskehennelykketilvideremedlærerstudiene.Hunlovteågjøredet,menoverbraktealdrinoenhilsen tilbake.
Utoverhøsten1953ristetjeggradvistankenepåKariav meg.Ethalvtåretterathungikkutkunnedetgåfleredager utenatjegtenktepåhenne.Førjuleferiendetårethaddejeg forsvunnetinniennyforelskelse,somdethellerikkekomnoe utav.
DenettårgamleavstandsforelskelseniKariblussetplutseligopppåfåsekundersvarselendagiapril1954.Detskjedde heltuventetinnepåSagaKino.Jegmeneråhuskeatfilmenhet MinkusineRachel ogatenyngreutgaveavRichardBurton varblantskuespillerne.Detsomskjeddepålerretetdenkvelden,gjordeimidlertidikkenoestørreinntrykk.Minkonsentrasjonomfilmenforsvantplutseligidetjegoppdagetenkjent rødhårmanketoraderforanmeg.Detbleenulideliglangsiste halvtimeavfilmen.Dalysetbleslåttpåfikkjegbekreftetatdet virkeligvarKari–ogatplassenevedsidenavhennedessuten haddeståtttomme.
Jegsomletakkuratpasseliglengemedåkommemegopp, slikatjegstodervedmidtgangenidethunskulleforbipåvei ut.Tilminlettelsebråstoppethunidethunsåmeg–oglystei detsammeoppietsmil.
«Neimenhei,Kolbjørn!Detvarlengesidensistvimøttes, menslettikkelengesidensistjegtenktepådeg.Hvordangår detmedinnspurtentilartium?»utbrøthun.
Sammentreffetføltesuvirkelig,endasåudramatiskdetsikkertsåutforandrekinogjengere.Jegstotretfrematdetvar hyggeligåsehenneogatdetsålangtgikkbedreennjegselv ventetmedinnspurtenmotartium.
«Detoverraskernokingenandreenndegselvatdetgår bra.Hardutidoglysttilåtaenraskkoppkaffeogfortelle megomhvordandetgårmedandregamlekjente?»spurte hun.
Jegdrakkegentligikkekaffepådentiden,menhaddeselvsagtlikeveltidoglysttilåtabådeenogtokoppermedhenne. Viblesittendepåetkveldsåpentkonditorihelttildestengtefor kvelden.DetvarminførstelangesamtalemedKari,menden
fløtlikevelmerkeliglettavgårde.Hunvilleførstvitehvordan detgikkmedmeg,ogderetterhørenyttomgjenværendeelever oglærerepågymnaset.
Jegkrevdeførståfånærmerebeskjedomhvordandetgikk medutdannelsenoglivetellersforhenne.IfølgeKariselvgikk detfintfremovermedlærerstudiet,mensdetgikknoeoppog nedmedlivetellers.Jegvilleikkespørredirekteomtannlegestudenten.Jegfantimidlertidgrunntiloptimismenårjegla sammendethunsameddethunikkesa,samtathungikk alenepåkinoogfortsattikkehaddenoenforlovelsesring.Det fremgikkogsåatKarifortsattboddeibarndomshjemmeti Hertzbergsgate,sammenmedlærerforeldreneogdenyngre søsteren.Jegvargodtfornøydmeddet,ogfortaltegjerne videreomhennestidligerelærereogmedeleverpågymnaset. Santnokvardetoppmuntrendeathungjernevillehøremine nyheterfragymnaset,særlignårmantokibetraktningathennesyngresøsterMariogsågikkder.
Konditorietstengtealtfortidligdøreneklokkenti.Virakk akkuratåkjøpetonyekaffekopperlikeførdet,menblelikevel høfligbedtomågåhjemetkvartersenere.
«Vifårtadempåordetogsnakkemerpåveienhjem–hvis duviltadegtidtilåfølgemegdit?Farskulleegentlighentet megmedbilen,menhanogmormåttereisebortetpardager foråbesøkeensykonkel»,bemerketKariidetdørentilkonditorietblelåstbakoss.
Jegsamegmedgledevilligtilåpåseathunkomsegtrygt hjem.Detvarvel20minuttersspaserturikjøligvårlufttil Hertzbergsgate,menjegnøtlikevelhvertenesteskritt.Kari varigodthumørogsamtalenfløtavgårdeistadignyeretninger.
Detkomenytterligereoppturmensviventetpågrøntlys, veddetsisteveikryssetførHertzbergsgate.Karisenketstemmenogsaatdetpågrunnavmeghaddeblittenlangthyggeligereogmerinteressantkinokveldennventet.Sålahuntilat eventuelttungsinnfrahennessideskyldtesatdetnylighadde værtetbruddmedentidligerekjæreste.
Denavklaringenutløsteslettikkenoetungsinnframinside. Jegforsikretnærmestgledesstrålendeathunisåfallhåndterte
detmegetbraogatjegogsåhaddehattensværthyggeligog interessantkveld.
AvgjørelsensøyeblikkkomidetvistoderforanenavfunkisblokkeneiHertzbergsgate.Klokkenvarblittnestenelleve, oglysenevarslukketideflestevinduene.Ietavvinduenepå høyresidestolysetpå,ogjegkunneskimteomrissetavetmenneskehode.
«Minsøstersitteroppeogserut.Hunersikkertengstelig foratnoeskalhatilstøttmeg,sidenjegegentlighaddelovetå værehjemmeførti.Marieretmegetomtenksomtogfintmenneske»,saKari.
«Detharjegsåabsoluttinntrykkav.Duharidetheletatt enfinfamilie,somjeghåperåfåmøteetterhvert»,svartejeg freidig.
«Såbra.Jegmåinnrømmeatjegharhattenlitenbaktanke medåspørreomduvillefølgemeghjem»,fortsattehunavventende.
Mingamleforelskelsehaddeblussetplutseligogsterktopp totimertidligere.Senerehaddeoptimismenøkt,idengradat jeginntilvisåsøsterenivinduethaddebåretmedmegenforhåpningomåblibedtmedinn–ogenplanomellersåforeslå ennykinoturenavdenestedagene.
«Spennende.Kanduoppklaremysterietmedhvaslagsbaktankeduharhatt?»spurtejegforsøksvismuntert.
«Naturligvis.Beklager,jegtroddedennåvarganskeåpenbar.Mariharsnakketpåfallendemyeomdegidetsiste.Jeg trorathunvilbliveldiggladogstrakstakkeja,hvisdublir medoppogspøromhunenannendagvilblimedpåeneller annenfilm.Jegvilleogsåbligladomduhaddetidoglysttilå blibedrekjentmedminsøster»,fortsattehun.
Hunsadetmedenmykogvennligstemme,menordenesved likevelsomusynligepiskeslagmotansiktetmitt.
Jeghaddetotaltfeilvurdertsituasjonenogiløpetavto timerrukketåbyggeoppetluftslottavurealistiskeforventninger.DetfaltsammeniløpetavfåsekundermensKari snakket.
Hunsåpåmegmedspentforventningetterpå.Jegmåttesi noe,menhaddeingentingåsisomkunnegledehenneeller
reddesituasjonen.Løpetvarplutseligkjørt.Vivardømttilå bliståendeskuffetigjenbeggeto.
Detvillebareforverrenederlagethvisjegfortalteatjegfant hennelangtmerinteressantennsøsteren.ÅpenbartvilleKari ikkeforsøktåvervemegsomkjæresteforlillesøsterensindersomhunselvhaddeføltnoentiltrekningmotmeg.Søsteren varhyggelig,menfremstosomenblekskyggeisammenligning medKari.JeghaddealdritenktpåMarisomenmuligkjæreste.DetvillebliheltfeilbådemotmegselvogMarihvisjeg nåskulleforsøkeåmøtehenne,mensdetivirkelighetenvar søsterenKarijegvarforelsketi.
«Deterveldighyggeligatduspør,ogdinsøsterfremstår sometgodtmenneske.Jegerdessverreisåmåteopptatt», stammetjegbeklemtfrem.
Detvaretterforholdenedetbestejegkunnekommepåog si.Likevelvardetenløgnsomjegangretpåalleredemensjeg uttalteden.Noenøyeblikketterpåfryktetjegåbligjennomskuetogbeskyldtforåværeenløgner.Detvarknapttroverdigatjegikkehaddenevnthennetidligerepåkveldenhvisjeg haddeenkjæreste.OmikkeannetburdejegnevntdetdaKari betroddemegatdetvarblittsluttihennesegetforhold.
Hunbeskyldtemegikkefornoenting.Såbareskuffetut inoensekunder,førhunmedlaverestemmesa:«Detvaren veldigbeklageligmisforståelse,mendaerdetingentingågjøre meddet.Godnattogfortsattlykketilmedinnspurtentil artium.»
Etteråhasagtdetsnuddehunsegoggikkmedraskeskritt fremmotdøren.
Altvillebliendamerfeilhvisjegfulgteetterhennedesiste skrittenefremtildøren.Jegmåttenærmestrope«godnattog lykketilvideremedlærerskolen»etterhenne.Ingenavosssa noemeretterdet.
Jegbleståendederogsepådensmaleogvakreryggenmens hunåpnetdørentiloppgangenogforsvantinnden.Deretter snuddejegmegrundtoggikkmedraskeskritttilbakeden sammeveiensomjegkom.Dajegsomsnarestsåmegtilbake, vardetfortsattlysivinduetitredjeetasje.Jegkunnebare skimteomrissetavdenventendesøsterender.
Sliksluttetminlengstesamtalemedkvinnensomi1954 haddehettKariHovlandogværtenenslig,unglærerskolestudent.Denhaddealtsånådefinitivtogsåblittdensiste.
«KjentedufraungdomsårenealtsåselvdenavdødeKari HovlandKarlsen?»spurtepolitietterforskerenAnetteJohansen.
GanskeuventetsattjegklokkentiovertolvpådennemandagenalenesammenmedhennenærmittgamlekontoriMøllergata.AntonMartinHamangerhaddeakseptertmittrådom atdetvarbestathangikkinnforåavgiforklaringutenatjeg blemed,menhaddespurtomjegkunneværeiberedskappå gangenutenfor.Jeghaddesagtjatildetogsattmegtilåtenke oversakensammenmedminnotisblokk.
DaAntonMartinkomutknapttrekvartersenere,haddejeg notertmangeordpåblokken,menlikevelikkekommetnoe nærmereenteoriommuligesammenhengerher.Detvaraltfor mangesvarjegikkehaddefått,ogfaktaopplysningersomjeg manglet.Jeghaddestrakssvart«selvsagt»,daminklientsa atpolitietterforskerengjerneogsåvillesnakkenoenminutter medmegomsakenhans.
«JegvisstegodthvemKariHovlandvar,menkandessverre ikkesiatjegkjentehennepersonlig.Hungikkiklassenover megpågymnasettidligpå1950-tallet.Jegsåhenneutallige gangeriskolegårdenogmøttehennesikkertpånoensosiale arrangementer.Familienevåretilhørteikkesammeomgangskrets.Jegvaraldriinnehjemmehosdemogharikkesetthenne pånesten20årnå»,sajegavventende.
Anettesånedpåblokkenognotertemedblyantensin.Til minlettelseavfanthunsegmedforklaringen.
«Huskerduhvordeboddeoghvemandresomvarifamilien?»fortsattehun.
Etterenraskoganspenttenkepausesvartejeg:«Såvidtjeg kanhuskevarhennesenestesøskenentoåryngresøstersom