Giftstrøm Eystein Hanssen

Eystein Hanssen

Giftstrøm

© CAPPELEN DAMM AS, 2015 Denne boken ble først utgitt på Vigmostad & Bjørke AS, 2011 ISBN 978-82-02-47608-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Otto Kamperud husket ikke hvor mange ganger tidligere han hadde truffet mannen som kom gående mot ham på den røde, støvete stien som buktet seg som en gyllen slange gjennom det frodige sørsudanske landskapet. Disciple kom alltid til fots. Otto hadde aldri sett ham benytte kjøretøyer, ikke engang en sykkel, og aldri sett ham bære skytevåpen.

Kun macheten.

Nå var det september 2011, nærmere to år siden det første møtet. Da hadde de vært overnervøse begge to, men det hadde vist seg å være ubegrunnet, og i løpet av forhandlingene hadde de utviklet et slags tillitsforhold.

Otto myste mot den rødlige himmelen, dagen kom til å bli like varm som gårsdagen. Etter alle årene i Afrika hadde han vent seg til det varme klimaet, men likevel var han henvist til store mengder solkrem og en evig jakt på skygge og aircondition.

De var ved grensen mellom Sør-Sudan og Kongo, og her hadde han med seg sine egne, rwandiske spesialsoldater som var trent opp av belgiske offiserer. Lederen for enheten var sersjant Mertens. Rwanderne hadde alskens akkrediteringer fra lokale og sentrale myndigheter i Sudan, sikkert også FNpapirer, men i realiteten var de rett og slett leiesoldater. Fem av geriljaens medlemmer ble alltid med lederen inn til møteplassen, og det samme antallet sikkerhetsfolk hadde Otto selv med seg, i tillegg til assistenten hans, Charlotte Gabon.

Otto Kamperud betraktet geriljalederen Simon Peter Disciple. Navnet understreket hans tilhørighet til Gud, sa han, og han forlangte å bli tiltalt kun som Disciple. Alt 5

han foretok seg, var, ifølge ham selv, Herrens vilje. På sine mange og voldelige raid i trianglet Uganda, Kongo og SørSudan hadde Disciple og geriljaen hans, God’s Freedom Fighters (GFF), i over tjue år voldtatt, drept og torturert sivilbefolkningen. De sporadiske geriljaraidene i grensetraktene mellom Uganda, Kongo og det nye Sør-Sudan nådde ikke opp på prioriteringslisten til FN. Derfor var det Norge som finansierte initiativet til organisasjonen Otto Kamperud jobbet for, Human Light.

I sitt førtiniende år var Disciple spinkel, ikke spesielt høy, og hadde en utstudert rolig måte å føre seg på. Stemmeleiet var nasalt og behersket. Antrekket var, som alltid, militært; jakka amerikansk jungle fatigues, buksene så ut til å være en tilsvarende kinesisk variant. Otto skjønte fremdeles ikke hvordan denne mannen kunne være ansvarlig for alle grusomhetene han hadde begått, og samtidig framstå som en from forkynner av Guds tro.

De hilste, og Otto viste vei inn i teltet de hadde slått opp tidligere samme morgen. En av kommandantene til Disciple ble med inn, det samme gjorde Charlotte.

Disciple satte seg, og smilte til ham. «You have air time for me, man?»

Som alltid. Konvolutten med GSM kontantkort til geriljalederen. Otto Kamperud var forberedt.

«I have, commander. Lots of air time,» svarte Otto og gestikulerte mot dokumentmappen sin.

Disciple satte seg ned overfor ham. «Du skuffer aldri, Otto.»

«Vi kjenner hverandre godt etter hvert,» svarte Otto vennlig.

Begge smilte, Otto pekte mot maten som var satt fram på bordet. «Ta endelig for dere,» sa han og nikket til Disciple og hans nestkommanderende, general Okemba, en svær ugander på nesten to meter.

6

De forsynte seg av tandoorikylling, øl og ris. Otto snek seg til en rask kikk på klokka. Den var 08.30; de hadde halvannen time på seg før Disciple ville insistere på å dra tilbake inn i jungelen. Allerede nå kjente Otto den trykkende varmen bygge seg opp inne i teltet – temperaturen måtte være godt over tretti grader – og merket den stramme eimen av svette. Var de heldige, kom de til enighet om tre–fire punkter i dag.

«Carlsberg …» sa Disciple med innlevelse og nøt den kalde drikken i fulle drag.

Et dokument ble diskré lagt på bordet foran Otto.

Charlotte hadde skrevet ut de siste oppdaterte opplysningene og argumentene. Hun var fra det nordlige Uganda selv, og var en av ytterst få acholier som hadde tatt utdanning i Kampala.

«Oprah er effektiv som alltid,» bemerket Disciple.

Charlotte minte ikke mye om Oprah Winfrey, men Disciple hadde gitt henne tilnavnet fordi hun hadde utdanning, som han sa, og når GFF kom til makten i Uganda, skulle hun få sitt eget tv-show. Disciple målte henne med øynene. «Gi meg Oprah, så skal vi legge ned våpnene for godt,» sa han og så alvorlig på Otto, som møtte blikket hans med samme alvor. Så brast de begge ut i høy latter.

«Kvinner med universitetsutdanning passer ikke i GFF. De tar ikke oppvasken,» sa Otto.

Begge lo høyt igjen.

«Så, har du konvolutten til meg?» gjentok Disciple brått.

«Air time?»

Disciple pleide ikke å stresse dette før mot slutten av samtalen, under oppsummeringen av hva de hadde blitt enige om. Otto skottet raskt bort på Charlotte, hun gjorde et lite dobbelttapp med lillefingeren på bordet. Umerkelig for den som ikke kjente tegnet, men for Otto et signal om at heller ikke hun skjønte hvorfor Disciple gikk så raskt fram.

«Det var da raskt?» spurte Otto.

7

«Men – du vil vel ha framdrift?» repliserte Disciple.

«Selvsagt. Men skal vi ikke først gå gjennom punktene vi diskuterte ved forrige møte? Vi var vel nesten kommet gjennom betingelsene for våpenhvile, og et godt stykke på dokumentutkastet til The International Criminal Court hvor vi ber om at man oppgir stevningen og gjør deg til en fri mann. Det er mange formuleringer og punkter vi bør enes om.»

Disciple betraktet ham med en selvsikker mine Otto ikke kjente igjen fra tidligere. «Disse møtene følger alltid samme prosedyre,» sa han. «Først høflighetsfraser, så litt fram og tilbake med bistands-mumbo jumbo», Disciple skakket spørrende på hodet, «og før diskusjonen går i lås på enkeltdetaljer, så kommer konvolutten på bordet, slik det alltid har gjort, og så enes vi til slutt om noen få punkter til.»

Otto likte slett ikke utviklingen i samtalen. Disciple virket aggressiv, vanligvis var han ikke det.

«Vis meg den skitne konvolutten, Otto,» fortsatte Disciple hvesende. «Det er jo derfor vi er her. Jeg får SIMkort, du og Oprah får to nye kulepunkter til det fine dokumentet deres.»

Disciple smilte, Otto klarte som vanlig ikke å se om smilet hånte ham eller var genuint. Han kokte innvendig, men la bånd på seg for ikke å sprekke. Tankene drev tilbake til møtet han hadde hatt på den norske ambassaden to år tidligere; han burde forstått at det neppe ville komme noe godt ut av dette forhandlingsprosjektet, og takket nei til å bli engasjert.

«Tror du vi er en serviceorganisasjon?» spurte han anstrengt.

Disciple lo høyt og voldsomt. «Jeg vet at Human Light er en serviceorganisasjon. For det oljerike landet du kommer fra, og alle rikingene som bor der, som feiter seg på oljen.»

Otto tok inn over seg hva Disciple nettopp hadde sagt, og skjønte at det ikke var noe valg. Han så bekreftelsen i Charlottes ansikt også. De måtte bryte. Sette ned foten.

8

Med en demonstrativ mine la Otto og Charlotte sammen papirene og reiste seg.

Disciple ble sittende og le hånlig av dem.

«Så – våre bistandspartnere trekker seg tilbake? Hvor da? Til Norge?»

«Du gir oss ikke noe valg,» sa Otto oppgitt.

Disciple holdt opp en hånd. Så førte han den til øret og krummet den for å lytte til en eller annen lyd. «Hører du det samme som meg?» spurte han tilgjort.

Otto lyttet. Han hørte ikke annet enn lyden av bushen utenfor, og ristet usikkert på hodet. «Nei … hva da?»

Disciple skakket på hodet. «Skjebnen. Det er lyden av skjebnen jeg hører. Hvis du ikke hører noe, kan det kanskje være at du slett ikke har noen skjebne?»

Teltluften føltes enda klammere. Otto kjente det med ett som om alt arbeidet han hadde gjort med å bygge opp et forhold til denne krigsherren – den medisinske hjelpen, sporadisk og provisorisk skolegang til barnesoldatene når de ikke var i strid, forhandlingen om å få Disciple til å endre strategi – alt dette kjentes nå irrelevant. «Jeg skjønner ikke hvor du vil nå,» forsøkte han.

Disciple holdt hendene opp i en unnskyldende bevegelse.

«Den skarpe forhandleren skjønner ikke?» Plutselig fór Disciples venstre hånd fram og trakk til seg Ottos dokumentmappe. Med langsomme bevegelser rotet han rundt i innholdet, og tok til slutt opp konvolutten. «Se der var den jo!» Disciple serverte et stivt smil. «La oss dra hjem til meg.»

Otto så lamslått på ham. «Hv… hva mener du? Du bor jo ikke noe sted?»

Disciple lente seg inntil ham igjen. «Kanskje ikke i din forstand. Men hjemme for meg er der hvor macheten og mine yngste koner er.»

Otto var rådvill. Hva var det Disciple egentlig planla?

De måtte bort, såpass skjønte han. «La oss ta opp igjen tråden når du er klar for det,» førsøkte han vennlig.

9

«Hvem har sagt jeg ikke er klar?» spurte Disciple.

Otto kjente et støkk i mageregionen. Han fant ikke på noe å si.

«Kanskje jeg ikke vil mer,» sa Disciple.

Alt skjedde fort. Først slaget fra kolben til Okembas kalasjnikov mot skulderen til Otto, deretter det vage glimtet av Charlotte som ble slept skrikende innover i teltet. Fra bakken i teltet hørte han noen rope «STOPP!» samtidig som et par sterke hender forsøkte å trekke ham opp igjen.

En kort skuddsalve ble avfyrt. Én til. Og enda én. To og to skudd. Den kontrollerte, målrettede skytingen indikerte at det var Mertens og hans folk som engasjerte seg.

GFF var ikke disiplinerte skyttere. Bekreftelsen kom brøkdelen av et sekund etterpå da den typiske smatringen av kalasjnikover overdøvet all annen lyd i teltet.

«We need immediate back-up!» hørte han Mertens skrike i radioen utenfor teltet et sted. Sikkerhetsvaktene hans måtte ha søkt dekning bak en voll som lå rett bortenfor teltet.

«Code red! Code red!» ropte Mertens.

Igjen hørte Otto tre–fire raske serier fra sikkerhetsvaktenes angrepsrifler.

Noen skrek til høyre for ham, Otto snudde hodet og så en av Disciples vakter falle i knestående mens blodet sprutet med et enormt trykk fra et utgangssår på halsen. Med en stygg surklelyd falt han framover som en sekk og ble liggende mens blodet fortsatt strømmet fra såret i halsen.

«Charlotte!» ropte Otto så høyt han kunne, men fikk ingen respons.

Han hørte GFF-soldatene og Disciple veksle noen ord på acholi, så trakk de seg ut av siktlinjen for teltåpningen.

En ny kalasjnikovsalve ble avfyrt bak ham. Otto benyttet sjansen til å rulle raskt mot høyre, men fikk umid-

10

delbart en støvel rett i ansiktet. Smerten i nesa kjentes uutholdelig. Den måtte være knekt, konstaterte han.

Utenfor hørtes skuddsalver i alle retninger. Han hadde lyst til å kikke ut, men valgte å følge instruksen, som sa at han i slike tilfeller skulle ligge stille til han ble evakuert av Mertens’ team.

Kruttlukten rev hissig i de åpne blodkarene i nesa. Og det var blitt stille.

Veldig stille.

Hadde Mertens skutt dem fri? Otto hevet hodet og ble møtt av en vegg av røyk.

Skytingen hadde brått avtatt. Otto registrerte at bortsett fra den døde vakten til Disciple var alle i live. Charlotte virket også uskadet, men Disciple holdt henne tett inntil seg. Utenfor teltet hindret røyken sikten i alle retninger.

Mertens og hans team hadde detonert røykgranater og tvunget GFF til et opphold i skytingen.

Disciple diskuterte noe på acholi med Okemba. Otto skjønte på gestikuleringen deres at samtalen dreide seg om ham og Charlotte. Han fabulerte om å storme bort, rive henne med seg og slenge seg under teltduken og ut i støvkaoset utenfor, men forkastet tanken raskt. Om de ikke ble skutt inne i teltet, kunne de risikere å bli skutt ved en feiltakelse av Mertens’ team.

Blod piplet så vidt fra en flenge i Charlottes hodebunn.

Mot halsen hennes holdt Disciple macheten han alltid hadde med seg, og som han et ter eget utsagn aldri vasket.

Det gikk så kort tid mellom hver gang den ble skylt i blod.

«Charlotte,» sa Otto, og forsøkte å høres handlingskraftig ut. «Vi skal finne ut av dette.» Med rolige bevegelser kom han seg opp i sittende stilling. Venstre hånd støttet seg i noe vått. Han kikket til venstre og så at det var blodet fra den drepte geriljasoldaten.

11

«Disciple …» begynte han forsiktig, «… hva er det som skjer?»

Disciple skar en grimase før han svarte. «Dette …» sa Disciple tungpustet mens han gestikulerte rundt seg med macheten, «… er produktet av din europeiske dobbeltmoral!»

Disciples øyne lynte i sort og brunt «Dere europeere har alltid vært griske. Men grådighet avler kun mer grådighet. Derfor fikk jeg en idé: Vi avslutter disse forhandlingene og starter på ny. En mer lønnsom en.»

Otto ristet på hodet. «Du kan ikke bare … hva med barna i hæren din som trenger medisinsk tilsyn, skole … hva med forhandlingene våre om å legge ned våpnene … vi har kommet så langt, Disciple?»

«Rørende. Klapp igjen, før jeg begynner å spikke på venninnen din her.»

Disciple prikket til Charlotte i halsgropen med macheten. Otto hørte henne hikste, og han så blod piple ut fra et lite sår etter den spisse tuppen.

«Spillet er endret. Og jeg lager de nye reglene.»

Hvor var Mertens? tenkte Otto desperat.

Otto kunne skimte én av de rwandiske soldatene i Mertens’ team ligge i en unaturlig stilling et par meter fra teltet. Uniformsjakka var gjennomtrukket av blod på ryggen.

«Dere gjør nå som jeg sier!» sa Disciple med myndig stemme mens han stakk macheten inn gjennom teltduken på baksiden av teltet og skar et hull stort nok til å passere gjennom. «Vi går ut gjennom denne åpningen, i ly av røyken. Det er cirka ti meter til trærne og bushen. Jeg går først med Oprah, dere andre følger i en rett linje tett bak.

Er det forstått?»

Charlotte blunket en gang. Otto så måpende på Disciple.

«Men du blir jo skutt!»

«Kanskje,» sa Disciple tørt. «Men noen sjanser må man ta.»

12

Disciple stilte seg opp først ved teltduken med Charlotte, deretter fulgte den ene soldaten, så Otto og til sist general Okemba. Idet de skulle bevege seg gjennom hullet, kjente Otto en varm væske sprute i nakken.

Han snudde seg og møtte Mertens’ hånd, som la seg over munnen hans. Mertens tok hånda vekk igjen og slapp liket av Okemba lydløst ned på bakken i teltet. Otto Kamperud konstaterte at Mertens hadde kuttet strupen av Okemba – med et stikk først inn i siden på halsen og deretter rett fram, slik at pusterøret ble skåret over.

Det hele tok bare noen sekunder. Soldaten hadde likevel merket at noe var galt. Fra åpningen i teltduken grep han etter Otto, men Otto hadde åndsnærværelse nok til å trekke seg unna.

«Hey!» ropte GFF-soldaten, løftet kalasjnikoven og krummet fingeren rundt avtrekkeren.

Otto registrerte to smell, raskt etter så han en rød rose bre seg utover brystet til den unge soldaten før han falt om.

«Kom,» sa Mertens og pekte i motsatt ende av teltet, der Otto skimtet en vertikal flenge nederst i duken.

De bykset de få meterne, skled under og ut i støvkaoset. I det samme øyeblikket så Otto et lysglimt og kjente et voldsomt lufttrykk. Deretter kom det et øredøvende smell. Han kjente han ble truffet av noen gjenstander i ryggen. Omtumlet ble han liggende et par sekunder, usikker på om han lå på ryggen eller magen. I ørene hadde han et helvetes sus. Mer og tykkere støv hadde virvlet opp, det la seg som et klebrig belegg i munnen.

«Mertens!» hostet han ut. Stemmen var hes og raspende, han kunne knapt høre den selv over suset i ørene, og det sved i halsen. Han lå et par sekunder til, samlet tankene. Sjokkgranat. Fortsatt ingen skyting. En hånd tok tak i ham og fikk ham til å skvette voldsomt. Det var Mertens. «Hvor er Charlotte og Disciple?» skrek Otto. Så harket han opp en seig klyse. Støv, slim og blod.

13

«Ser dere etter oss?»

Stemmen var ikke til å ta feil av.

Otto og Mertens snudde seg og så silhuetten av Disciple.

Han hadde armen godt plantet rundt livet til Charlotte, tårer hadde dannet små striper i støvlaget på kinnene hennes. Åtte geriljasoldater omkranset Disciple og pekte på dem med riflene. Altså hadde GFF hatt flere soldater i bakhånd denne gangen, tenkte Otto. Aksjonen var godt planlagt. Hvorfor skjøt ingen på dem? Så slo det ham at Mertens kanskje var den eneste igjen fra teamet.

«Gi meg pistolen,» sa Disciple og pekte på Mertens.

Han la den rutinert fra seg.

«Du har drept tre av mine menn,» sa Disciple og boret blikket i Mertens.

Seks av GFF-soldatene stormløp med Otto og Charlotte nedover stien. De andre to grep tak i Mertens, og Disciple ble stående igjen sammen med dem. «Vi tar dere igjen senere,» ropte han etter Otto.

De hadde gått i et par timers tid, langs små tråkk og stier i tett bush, og de hadde vadet over tre mindre elver. Halsen var tørr som sandpapir, Otto skjønte på Charlottes harking at hun også trengte væske. GFF-soldaten i front gjorde endelig holdt og instruerte Charlotte og Otto til å sitte ned. De fikk en flaske vann på deling.

«Dette ordner seg!» sa han lavt til Charlotte.

«Jeg er acholi,» konstaterte hun vagt. De visste begge at det ikke ga de beste oddsene i situasjonen de nå var havnet i. Disciple var selv acholi, men hans strategi var å terrorisere sitt eget folk. Det ga størst effekt overfor motstanderne i Kampala. At han var villig til å plage sitt eget folk, skapte et bilde av en fryktløs geriljaleder, og GFF fikk respekt.

«Stille!» avbrøt soldaten som sto nærmest.

14

Otto pustet tungt ut gjennom nesa. Charlotte hadde rett, innså han. Geriljaen gjorde som de ville med kvinner, spesielt en lokal kvinne med utdanning fra universitet i fiendebastionen Kampala.

En svak lyd i den retningen de hadde kommet fra, fikk ham til å speide nedover stien. Et stykke bort kunne han se Disciple komme gående sammen med de to siste soldatene fra gisseltakingen. Disciple bar på en mørkhåret, blodig skrott i sin venstre hånd.

«Mertens hilser så mye,» sa Disciple og smilte bredt idet han nådde fram.

Først da så Otto at det ikke var en dyreskrott han bar på.

2

Fem unge menn av afrikansk opprinnelse hadde tilhold i toromsleiligheten ved Carl Berner i Oslo. Den hadde vært under oppsikt i trettiseks timer, og spaningen indikerte at beboerne kom og gikk til alle døgnets tider.

Elisabeth Sunee Rathke og Jan Nereng sto parkert på motsatt side av gata, vel femti meter fra inngangen i gården der afrikanerne holdt til. Tre andre team var plassert rundt i området. De var fra Lillestrøm politistasjon, fordi denne narkosaken hadde sin opprinnelse i Romerike politidistrikt. Leiligheten var antatt å være distribusjonssentral for en narkotikaliga.

Elisabeth, som ble kalt Elli til daglig, hadde opparbeidet seg en tydelig profil som en av Oslo-politiets mer handlingsorienterte etterforskingsledere. Dessuten var hun opprinnelig utdannet jurist, utøver av karate og halvt thai. Det siste et resultat av at den nå avdøde faren hennes, for nærmere førti år siden, kom hjem fra Bangkok med Ellis mor.

Nå var hun trettifem, moren femtiåtte, og Zenith, Ellis hund, snart seks. Det var Ellis familie.

«Bør det ikke skje noe snart?» spurte Nereng.

«De er på afrikansk tid,» sa Elli.

«Ja – går klokka saktere der da?»

Elli smilte. «I et afrikansk perspektiv er tid noe som kommer til deg. Den går ikke.»

Jan Nereng hadde vært i Oslo-politiet i drøyt et år, i praksis hele denne tiden som Ellis makker. Han var én nitti høy, veltrent. En betydelig mengde fregner omkranset hans grønne øyne. Overgangen fra lensmannskontoret 16

på Dokka hadde vært brå, men den sindige opplendingen hadde tilpasset seg raskt. Faktisk var han i Ellis øyne, og på sin lett ironiske, distanserte måte, allerede nå mer street smart enn mange av deres kolleger. Slik utfylte de hverandre: Ellis korte lunte balanserte mot Nerengs sindige vesen.

Nereng tygde på svaret. «Ok – da får man jo plutselig bedre tid,» sa han tørt.

«I tillegg er det slik at i mange afrikanske kulturer forbruker man ikke tid før alle som skal være til stede, faktisk er til stede. Da forsvinner også problemet med at tiden går uten at man får avholdt møter.»

Nereng så skeptisk på henne. «Mer surrealistisk enn animasjonene i Monty Python. Hvor har du dette fra?»

«Det fine med denne jobben er at man plukker opp et og annet,» ertet hun.

Nereng så undrende på henne.

«Safaritur til Sør-Afrika for noen år siden,» forklarte hun.

«Vel, kanskje en idé å innføre afrikansk tid på stasjonen,» smilte Nereng, med referanse til alle som ikke møtte presis til møter.

Elli justerte fokuset på kikkerten og rettet den mot et vindu i tredje etasje. Gjennom de gråslitte gardinene skimtet hun silhuetten av et hode foran en lampe. «Det er fortsatt stille der inne,» sa hun. «Alle fem skal helst være på plass før vi går inn. De er bare tre.»

Nereng ga fra seg et lite stønn og skiftet sittestilling.

«Mercedes er flott, men til spaning foretrekker jeg Volvo.»

Elli humret. «Ikke annet å vente. En harrytass fra Dokka velger rånebil.»

Hun forberedte seg på å parere et verbalt motangrep, men Nereng frøs blikket på noe et stykke foran bilen.

«Tipper vi blir fulltallige nå,» sa han og pekte på to skikkelser med hettegensere som beveget seg mot oppgangen 17

de spanet på. Ellis blikk fulgte dem de siste tretti meterne.

Den ene tok opp et nøkkelkort, og så smatt begge to inn.

«Endelig går også den afrikanske klokka,» sa Nereng.

Vel et minutt senere så Elli to nye hoder bak gardinene i vinduet.

Hun trykket inn Send-knappen på den digitale sambandsradioen. «Alle fem objekter på plass – gjentar – alle fem objekter på plass.»

Aksjonslederen Jostein Åbrekke brukte ikke lang tid på å beslutte seg.

«Team A, B, C, D: gå inn! Gjentar – gå inn!»

Døra til leiligheten ble effektivt åpnet av team A med en rambukk. De tok ingen sjanser. «Politi! Police!» ropte Elli idet hun og Nereng stormet inn i entreen, fortsatte gjennom den og inn i stua. Begge hadde våpnene hevet foran seg, slik rutinen var når man gjennomførte narkorazzia.

Elli så fire mann i stua med ansiktsuttrykk som vekslet mellom forvirring og frykt. To satt i sofaen, fortsatt med ytterjakkene på, tv-en viste en kamp fra Champions League, de andre to var opptatt med å sortere brune plastpakker på spisebordet, femtemann var ikke synlig.

«Ned på gulvet! Down!» kommanderte hun.

Team B, som besto av Åbrekke og Nedrehaug fra Romerike politidistrikt, kom inn i stua bak Elli og Nereng.

De gikk resolutt bort til de to fotballentusiastene i sofaen og stripset hendene deres på ryggen.

Elli og Nereng fokuserte på plastpakkerne ved bordet.

«Ok – hvor har vi nummer fem?» spurte hun. Åbrekke kommuniserte raskt over radioen med team A ute på gangen, og deretter Team D utenfor gården, men ingen hadde sett femtemann.

Denne lille uoppmerksomheten utnyttet den ene av de to anholdte, og dukket brått ned mot undersiden av bordet. Nereng var imidlertid raskere og sparket til stolen slik 18

at afrikaneren mistet balansen og falt på ryggen. Kameraten hans så muligheten og kastet seg mot Elli, men hun var forberedt på angrepet og satte et velrettet kne i mellomgulvet hans og presset ham ned med håndbaken i nakken. Han landet hikstende på gulvet.

Andpusten så Elli opp på Åbrekke. «Har vi vært i alle rommene?»

«Team A gikk gjennom to soverom, kjøkken og bad,» svarte Åbrekke.

Hun nikket, snudde brått og fikk Nereng med seg tilbake ut i gangen og inn på første soverom. Det inneholdt en dobbeltseng med ramme og bein i gulnet furu, uoppredd, en haug med klær i et hjørne, og langs den ene veggen var et innebygd dobbelt klesskap. De sjekket raskt at ingen var under senga eller inne i skapet. Rommet hadde ikke flere dører.

Elli så på Nereng. «Hvor i helsike er fyren?»

Nereng tittet ut i gangen, pekte på baderomsdøra. Han tok to raske skritt skrått over gangen og åpnet. Innenfor så han et knøttlite bad, med en vaskemaskin, klosett og et dusjkabinett, og fullstendig umulig å gjemme seg i.

Elli rev opp døra til neste soverom, hvor det sto nok en sliten dobbeltseng, i tillegg til en enkeltseng. Alle tre så ut til å være i bruk, og en enda større haug med skittentøy lå på gulvet. Nereng sjekket under senga, uten resultat.

«Spøkelseskladden,» sa han.

Elli så på veggen som skilte de to soverommene, der det var et tilsvarende innebygd skap som på naborommet.

Hun åpnet de to dobbeltdørene på vidt gap. Inne i skapet var det stappfullt med klær, hun signaliserte til Nereng bak seg at hun ville sjekke nærmere, og gikk inn i skapet.

Noen av klærne luktet av røyk og etterbarberingsvann.

Hun lyste rundt med lommelykten. Tomt.

«Har vi vært på kjøkkenet?» spurte Nereng.

«Har noen sjekket kjøkkenet?» spurte Elli på sambandet.

19

Et par sekunders pause. «Ikke inni skapene,» opplyste team D. Hvorfor ikke, tenkte Elli mens hun og Nereng hastet ut på kjøkkenet, som også var lite, rundt åtte kvadratmeter.

Skapinnredningen hang langs den ene veggen. De åpnet systematisk alle dørene til underskapene, men det var ingen mulighet for et menneske å skjule seg der.

«Han må ha kommet seg ut på en eller annen måte,» sa hun og gikk ut i gangen igjen. På vei bort til stua igjen stoppet Elli opp midt mellom dørene til de to soverommene. Hun la øret inntil veggen og signaliserte at Nereng skulle være stille. Etter et par–tre sekunder kastet hun seg fram og åpnet døra til det første rommet de sjekket.

Midt i rommet sto en ung afrikansk gutt. Han grep etter noe i bukselinningen bak på ryggen, men Elli var raskere.

«Ned på gulvet,» sa hun og pekte våpenet rett mot gutten. «Nå!»

Gutten gjorde som han ble bedt om.

Da han lå flatt på magen, dro Elli skjorta hans opp. En pistol kom til syne.

«SIG Sauer,» konstaterte hun og tok våpenet.

Nereng kom inn bak henne og så ut som et spørsmålstegn. Elli nikket mot skapet i veggen. Den ene døra sto oppe, og mellom klærne kunne de skimte lyset fra det andre soverommet.

«Passasje gjennom veggskap. Dem ser vi jaggu ikke ofte,» sa Nereng.

Femtemann ble stripset og overlatt til team D, som geleidet ham nedover trappene.

Elli og Nereng gikk inn igjen i stua for å hjelpe Åbrekke og Nedrehaug med å transportere ut de fire øvrige anholdte. Åbrekke holdt en maskinpistol demonstrativt i hånda.

«En Uzi, for helvete,» sa Elli og snudde seg mot de fire på gulvet. Hun kjente det gikk kaldt nedover ryggen. Med 20

den israelske maskinpistolen kunne de vært finito i løpet av noen få sekunder. Ved nærmere øyesyn så hun også at det var varianten Micro Uzi, med en skuddtakt på 1250 i minuttet.

«Ladd,» sa Åbrekke og holdt opp magasinet. «Var tapet fast under bordet.»

Elli kunne tydelig se patronene øverst i magasinet. Hun kjente trangen vokse i seg til å filleriste mannen Nereng hadde lagt i gulvet, men tvang tankene over på et mer konstruktivt spor. Rett tanke. Rett gjerning.

«Viktig takling du gjorde i stad,» sa Åbrekke til Nereng, tok et steg fram og bøyde seg ned til arrestanten som hadde forsøkt seg. «Min venn,» sa han rolig, «dere sitter svært dårlig i det med denne Uzi-en, de grå pakkene på bordet der og all dokumentasjonen vi har på dere. Gjør deg selv en tjeneste og ikke prøv noe mer, ok?»

Mannen fnøs av Åbrekke.

«Er maja klar?» spurte Elli. Åbrekke bekreftet og ga instruks på sambandet om at bilen skulle kjøres opp foran inngangspartiet.

«Og de skal opp til stasjonen på Lillestrøm, ikke sant?» fortsatte Elli.

«Ja,» svarte Åbrekke. Det var han og hans distrikt som hadde saken.

De fire øvrige arrestantene ble toget bestemt ut i gangen og ned trappene.

I leiligheten hadde de beslaglagt til sammen tre kilo heroin og to kilo kokain. Et betydelig beslag i enhver norsk målestokk, og et av de større Romerike og Åbrekke hadde vært med på. Saken hadde startet med en tilfeldighet, slik saker hadde en tendens til å gjøre. Et par betjenter på Lillestrøm hadde kommet over en distribusjonsliste for narkotika i forbindelse med ransakingen av eiendelene til en av beboerne ved Skedsmo asylmottak. Asylsøkeren hadde pådratt 21

seg oppmerksomhet fordi han hadde identifisert seg med et falskt pass i forbindelse med søknad om opphold, og politiets utlendingsenhet hadde derfor lett etter identifiserende opplysninger blant mannens saker.

I avhørsrommet satt Elli, Nereng og Åbrekke. Avhøret var formelt sett Romerikes ansvar, men Elli og Nereng var velkomne til å sitte med. En betydelig gest, tenkte Elli, i lys av at hun hadde møtt Åbrekke for første gang bare for et år siden, som mistenkt i en drapssak. Han ble raskt sjekket ut av saken, men likevel: Han kunne like gjerne ha lagt henne for hat.

«Så …» sa Åbrekke og kikket på han som hadde forsøkt å angripe Elli. «Har du et navn?»

Mannen, som så ut til å være rundt tjue år, forble taus.

«Om du ikke snakker med oss, blir du sittende inne til vi har verifisert id-en din. Det kan ta tid, og det vil telle negativt at du ikke samarbeider.»

Mannen fortrakk ikke en mine.

Etter fire, fem spørsmål til ga Åbrekke opp.

I tur og orden fikk de inn de øvrige arrestantene. De så ut til å være omtrent på samme alder, og reagerte likt med førstemann på Åbrekkes spørsmål: med en vegg av taushet.

Pistrete skjeggvekst, og litt mer flakking i blikket, gjorde at femtemann virket yngre. Pluss minus tjue, tippet Elli.

Han hadde også en noe lysere hudtone enn de øvrige fire.

Hendene skalv så vidt, de andre hadde ikke vist noen tegn til usikkerhet. Han stirret vedvarende på et punkt i bordet foran seg. Åbrekke tappet henne på skulderen. «Vil du gjøre et forsøk?»

«Ok,» sa Elli og så over på gutten på andre siden av bordet.

«Hadde dere laget gjennomgangen mellom skapene selv?» spurte hun på engelsk.

22

Taushet.

«Er du redd for de andre?» spurte hun. Gutten så kort opp på henne før øynene hans igjen fant punktet i bordet foran ham.

«Hvor fikk du våpenet fra?» spurte hun.

Han forble taus.

«Hvor kommer du fra?» forsøkte hun.

Gutten fortsatte å stirre i bordet en lang stund. Så mumlet han noe vagt og uhørlig.

Elli så raskt bort på Åbrekke og lente seg deretter fram over bordet mot gutten. «Beklager, jeg hørte ikke,» sa hun vennlig.

Nok en lang pause fulgte før han igjen mumlet svaret.

«Afrika? Det er vel både et åpenbart og lite presist svar,» sa hun ironisk. «Du hjelper ikke deg selv på denne måten.»

Gutten knyttet nevene sine sakte til knokene ble helt hvite. Så pustet han rolig ut samtidig som han løste dem opp igjen. Bevegelsene med hendene tiltrakk seg Ellis blikk. På innsiden av høyrearmen hans, ved håndleddet, hadde han et karakteristisk arr. Et merke? Hvordan hadde han fått det?

Han må ha registrert at hun studerte arret, for han trakk armen til seg.

Elli så opp, og konstaterte at øynene hans var blanke.

Som om de ba om hjelp.

«Uganda,» sa han.

3

Morgensola kastet et forførende gullskimmer over det enorme vannspeilet til Lake Albert. Innsjøen var en av de største i Afrika, og ble forsynt med vann fra Den hvite Nil. Landskapet rundt var irrgrønt og frodig, slik det for det meste er i Uganda. Det sies at om du stikker noe i jorda i dette landet, skal du bare vanne litt, og så gror det.

Grensen mellom Uganda og Kongo gikk midt i innsjøen, to land med en konfliktfylt historie. For tiden var det rolig, men det var ikke mer enn to år siden de to nasjonenes hærer hadde engasjert hverandre i skuddvekslinger – nettopp i dette området.

Joseph Mukabi betraktet det vakre panoramaet fra et utsiktspunkt der regjeringens Mercedes Geländewagen hadde stoppet og sluppet av ham og hans sekretær. Utsikten var formidabel, derfor stoppet de alltid her, slik at Mukabi kunne ha en liten tepause sammen med sin vakre medarbeider. Hun var tjuesju år, og jobbet raskt og effektivt.

Sola seg oppover horisonten, men gullskimmeret holdt seg ennå over sjøen. Det passet godt. Lake Albert lå i Albertine Rift Valley i Uganda. Under bakken på kongolesisk side var det gull, i tillegg til en rekke andre mineraler. Men i de siste årene hadde australske, irske og norske selskaper gjort interessante funn på ugandisk side av innsjøen, funn som sikret både Mukabi selv og landet en lysende framtid.

Her var det olje – det svarte gullet hele verden var avhengig av. Dels under bakken, dels under sjøbunnen lå en streng av drivverdige felt på den ugandiske siden av grensen.

24

Joseph Mukabi, de ugandiske myndighetenes operasjonsansvarlige for flere av leteblokkene, kjente sin besøkelsestid.

Posisjon var makt. Etnisk kommisjon kalte han bestikkelsene han krevde for blokktildelinger, investeringsmuligheter eller avkortet behandlingstid på lisenssøknader. «Til helvete med Transparency International og disse europeiske dobbeltmoralistene,» sa han ut over det rike landskapet foran seg. Han tok samtidig et godt tak rundt midjen til sekretæren. «Europeerne har utarmet dette kontinentet over flere hundre år, og skapt en kapitalistisk verdensorden,» fortsatte han. «Sammen med sine venner i USA. Vel – takk for sist!» Stemmen steg et hakk. «Vi benytter bare de samme mekanismene dere har funnet opp. Om noen klager, er det bare å trekke seg. Det er flust med nye venner å få i Beijing!»

Han skrattet, og presset enda litt ekstra rundt midjen til sekretæren, som av erfaring nå holdt pusten.

Den gamle Tata lastebilen så ut som om den var utstyrt med en gigantisk Black & Decker drill på lasteplanet. Bak bilen jobbet et dusin lokale menn i oransje kjeledresser og hvite hjelmer. Innretningen boret seg rytmisk nedover i bakken. Mennene skjøtte på rørstykker med rutinerte bevegelser, etter som hullet ble dypere og dypere.

Nils Oscar Kristoffersen, operasjonell sjef for Bifrost Oil Services, som hadde kontrakt på letevirksomheten til Potentia Oils satsing i Uganda, betraktet framdriften fra forsetet i Land Cruiseren.

Block 7 var den nyeste av leteblokkene det norske selskapet Potentia Oil hadde fått tildelt langs Lake Albert.

De tidligere hadde gått til selskaper fra Irland, Canada, Storbritannia, Bermuda og Singapore.

Noen hundre meter borte fortalte en støvsky at et kjøretøy var på vei mot ham. Klokka var halv ni om morgenen, mest sannsynlig var det Mukabi som kom på en av sine uanmeldte inspeksjonsrunder. Idet Kristoffersen steg ut av bilen, hørte han mennene ved den portable bore25

riggen rope høyt. Et smil bredte seg om munnen hans.

Mukabi måtte skynde seg skulle han rekke dette.

De femti meterne bort til boreriggen var unnagjort på noen få sekunder. Kristoffersen ble møtt av en rekke med perlehvite smil under de hvite hjelmene med Bifrosts logo.

Borelyden var borte, og ut gjennom skjøtene på rørpipene mennene hadde manøvrert ned i jorda, piplet det en svart, tykk væske.

«Is that what I think it is?» sa en velkjent stemme bak ham.

Kristoffersen snudde seg og ble møtt av Mukabis brede smil.

«Indeed, Mr. Mukabi, indeed.»

Kristoffersen lot noe av oljen dryppe på høyrehånda.

Han kjente på viskositeten at det var olje av høy kvalitet. Lavere raffineringskostnader. Bedre lønnsomhet. Vinn, vinn.

Mukabi gjorde ham oppmerksom på en oljeflekk på de lyse kakibuksene. De var kun et par uker gamle, fra Banana Republic, og anskaffet på siste tur til Houston. Men Kristoffersen kunne ikke brydd seg mindre. Testbrønn nummer sju, og de hadde allerede en solid forekomst. Ennå var det vel tretti mulige testbrønner å bore. Der kom de til å finne mer olje, det var han sikker på. De sto overfor en strøm av svart gull, av penger, rett fra jorda.

Det var på tide å iverksette planen.

Kristoffersen rattet den hvite Land Cruiseren i jevn avstand bak Mukabis blanksvarte firehjulstrekker. Den stoppet foran de fem trebrakkene som utgjorde hovedkvarteret for letingen i Block 7. Tre av dem var innkvartering for letepersonellet, de andre to henholdsvis kantine og kontor.

Litt lenger borte, nærmere det fire meter høye gjerdet som ringet inn området, lå vaktselskapet Terra Intervention Groups brakker. Femten mann var innleid for å sikre området.

26

En hvit mann med glattbarbert hode møtte Mukabi da han steg ut av bilen.

Kristoffersen hoppet ut og gikk raskt bort til dem.

«Croukamp!» sa han, som til en gammel venn.

Michael Croukamp møtte ham med et vennlig smil og sitt sedvanlige, faste håndtrykk. «Kristoffersen – the successful Norwegian, I hear?»

Alle tre stemte i en kraftig latter.

«Jo, vi fant olje. Allerede på testbrønn sju!» sa Kristoffersen oppstemt. «Dette kommer til å bli bra.»

Mukabi hold hånda opp mot brakkebygget bak dem.

«La oss få oss en Nile Special, hva?»

Croukamp og Kristoffersen var ikke vonde å be. Det enkle møterommet var behagelig temperert av en aircon.

Tre duggfriske Nile Special ble servert av en lokal Bifrostansatt.

«Så …» sa Kristoffersen og kikket bort på Croukamp, «ingen hendelser?»

Croukamp ristet kort på hodet. «Nei, helt stille. Ingen spioner eller lykkejegere fra Kongo, ingen geriljabevegelser. Faktisk en av de roligste månedene jeg kan huske.»

«Skål for det!» proklamerte Mukabi myndig.

Alle tre drakk dype slurker av det leskende ølet. Kristoffersen så Croukamps adamseple bevege seg mens han slurpet ned den siste resten av innholdet i flaska. Han var rundt én åtti centimeter høy, tynn og svært atletisk, alderen tatt i betraktning. En leiesoldat av den typen man gjerne fant der sikkerheten var lav og risikoen høy. Det var mange slike steder i Afrika.

Croukamp var fra Zimbabwe, født i Salisbury, nå Harare, og hadde deltatt som of fiser i spesialstyrkene under borgerkrigen på syttitallet. The former Rhodesia kalte han fortsatt hjemlandet. Kristoffersen hadde hørt ham fortelle om halvmilitære sikkerhetsoppdrag i Sør-Afrika, Angola, Mosambik, Zambia – og Irak. I de siste årene hadde 27

han blitt partner i sikkerhetsselskapet Terra Intervention Group (TIG).

Opprinnelig hadde Croukamp hatt to barn, men i dag var kun sønnen Bernhard i live. Croukamps datter ble drept en del år tilbake under et ran i Johannesburg, kun 18 år gammel. Sønnen sto ham derfor nær. Han var på vei oppover i gradene i TIG, og deltok i dette oppdraget.

Kona bodde fortsatt i Harare. Kristoffersen trodde ikke Croukamp var ofte hjemme hos henne.

«Hva tror du – dukker GFF opp her nede?»

Croukamp foldet hendene, vendte dem motsatt vei og knekte opp fingerleddene. Kristoffersen grøsset lett av knekkelyden.

«Nei,» sa Croukamp. «Så lenge vi er her, er det for mye trøbbel. De raider heller noen forsvarsløse landsbyer lenger nord.»

«Husk at sikkerheten her er svært viktig for både Bifrost, Potentia Oil og de ugandiske myndighetene,» sa Kristoffersen med hva han håpet var en myndig stemme.

«Helt sikker kan man aldri være på dette kontinentet,» repliserte Croukamp rolig.

Kristoffersen lente seg framover bordet. «Det vet vi alle.

Men jeg har mye investert i dette, Michael. Jeg … selskapet må vite at Terra Intervention Group gjør jobben sin.»

«Det gjør vi,» sa Croukamp. «Bedre enn noen.»

Kristoffersen kikket bort på Mukabi, som hadde forholdt seg uvanlig stille til ham å være. Nå nikket han rolig tilbake. «TIG har et utmerket rykte i Øst-Afrika. De er …» han knep øynene sammen mens han lette etter ordet, «… pragmatiske.»

Kristoffersen møtte blikket til Croukamp. «Nettopp hva jeg trenger,» sa han.

Croukamps lepper formet et smil. «Vi finner alltid den beste løsningen for våre oppdragsgivere.»

28

En gruppe lokale beboere hadde samlet seg foran metallporten inn til området. Kristoffersen anslo at det var rundt femti mennesker der, de fleste mødre med barn, men også noen lokale fiskere. Beboerne ropte taktfast og engasjert på en frase Kristoffersen ikke forsto.

«Hva sier de?» spurte han.

«Arbeid til de lokale! Arbeid til de lokale!» oversatte Mukabi megetsigende. «Vi ugandere har store forventninger til vårt nye oljeeventyr.»

Kristoffersen skiftet vekten fra det ene beinet til det andre. «Men – vi har jo ansatt en haug med ugandere?»

Mukabi smilte. «Det vet jeg. Bifrost og Potentia Oil gjør dette på en god måte. Men vi må aldri glemme å tilfredsstille noen av de lokale behovene også. Se det som en påminnelse om at vi ikke må sove i timen, og glemme at lokalsamfunnet også må få sin bit av kaka.»

Mukabi holdt smilet, Kristoffersen så litt hjelpeløst bort på Croukamp, som slo ut med høyrearmen. «Slapp av. Dette er Afrika. Det er alltid noen som vil være med og tjene en slant, men de mangler arbeidserfaring.»

Kristoffersen nikket, men registrerte også at Mukabis smil var i ferd med å fade ut. «Man kan ikke kritisere noen for å ønske seg en bedre tilværelse,» lirte Kristoffersen av seg, og kjente umiddelbart at replikken vokste som bomull i munnen.

Mukabi så på ham, smilet var nå borte, men han sa ikke noe.

De tre betraktet den lille improviserte demonstrasjonen i stillhet noen sekunder.

Mukabi brøt stillheten. «Vel, på vegne av republikken Uganda vil jeg få si at dette besøket har vært en udelt glede. Jeg må dessverre videre, så takk for nå.» Han holdt en faderlig hånd på Kristoffersens skulder mens han vinket fram bilen med den andre.

29

«Nils Oscar,» fortsatte han. «Vi skal gjøre store ting sammen.»

Kristoffersen smilte bredt. «Det skal vi.»

Mukabi satte seg inn i baksetet på bilen, der sekretæren smilte til ham. «Vinn, vinn,» sa han og slamret døra igjen.

Kristoffersen kunne høre Mukabi skratte i baksetet mens bilen kjørte bort.

Kristoffersen søkte opp iPoden på lcd-skjermen i Land Cruiseren, etter litt skrolling falt han ned på Mariah Carey. Han sjekket klokka, beregnet at det ville være snaut tre timer til han var framme i Kampala. Det burde holde greit med hensyn til dagslys, og geriljatrusselen de hele tiden måtte forholde seg til. Han hadde holdt på her nede i vel to år. Drivverdigheten i oljefunnene ble estimert i rapporter, som oppdragsgiveren Potentia Oil fikk tilsendt etter en fast rutine. Dette dannet grunnlaget for hvor mye et felt faktisk var verdt for oljeselskapet. For så vidt samme opplegget som man benyttet overalt, også på norsk sokkel, men i Uganda var det likevel en betydelig forskjell: Det var, via visse ordninger, mulig å komme inn på eiersiden i selve oljefeltet. I Norge var dette utenkelig, der eide staten alt, men i Afrika var det helt andre muligheter. Etter to år hadde han lært Uganda bedre å kjenne. Her spilte alle elementene sammen i en dynamisk liten symfoni: penger, muligheter, ressurser, politikk og mennesker. I dette perspektivet hadde han etter hvert blitt ganske musikalsk, tenkte Kristoffersen.

Løvtrær i alle størrelser og fasonger passerte utenfor vinduet i den luftkondisjonerte kupeen. I skyggen av de største av dem – Kristoffersen hadde fått forklart av Mukabi hva de vanligste het, men hadde glemt det – samlet det seg alltid folk. Hva om de lokale kanskje jobbet litt mer her? Da hadde de vel klart å øke levestandarden sin?

30

Mukabi … de hadde kjent hverandre siden etableringen av leteprosjektet. Mukabi var sentralt plassert, hadde stor innflytelse, var svært klar over dette selv og brukte det for hva det var verdt. Bare noen uker ut i prosjektet hadde Kristoffersen blitt invitert til Mukabis kontor. Det hadde framstått overraskende beskjedent, langt fra en grandios gammel kolonistil, slik han hadde ventet seg.

«Please,» hadde Mukabi sagt, vennlig, og bydd ham toseteren i en velbrukt rottingstol med slitt trekk.

«Jeg kjenner vinden blåser vår vei, Nils Oscar,» hadde han forklart. «Vi skal gjøre gode forretninger sammen.

For Uganda. For Norge. Og for oss.»

«Absolutt,» hadde Kristoffersen svart. «Potensialet i feltet er stort. Kanskje så mye som 20 millioner fat.»

«Hva blir det med dagens pris?» Forventningen i Mukabis stemme hadde vært tydelig, nærmest opphisset.

«Omtrent 2,4 milliarder dollar, men kan godt øke til det dobbelte. Og det er flere drivverdige felt, det vet vi,» hadde Kristoffersen forklart. Det var en lek med tall de begge kjente godt, og som det gjorde godt å tenke på.

Mukabis øyne hadde vært blanke da han sa: «Og av dette eier vi ti prosent hver … for en lykke!»

Den kvelden i Kampala, samme kveld som han første gangen hadde vært på Mukabis kontor, inviterte han Kristoffersen til en av barene i Kabalagala, området for utsvevende natteliv i Kampala.

«Vi er ved starten av en ny æra av velstand og muligheter, Nils Oscar! Og midt i denne utviklingen sitter du – og jeg.» Mukabis ansikt hadde lyst opp. «Det skal vi feire!

Kelner – gin tonic til alle!» Bestillingen hadde blitt ekspedert på rekordtid, og sekretærens smekre venninner hadde smøget seg inntil dem.

Utenfor de mørktonede bilvinduene tetnet bebyggelsen til, og fortalte Kristoffersen at han var på vei inn i Kampala. Om en halv time var han på hotellet, det samme ho31

tellet der han, Mukabi, hans sekretær og hennes venninner hadde avsluttet den første kvelden. Han husket de tettsittende kjolene, de yppige kroppene, de grasiøse bevegelsene. Han hadde aldri før vært til sengs med en svart jente.

Hvem i hans generasjon fra Jar i Bærum hadde vel det?

Selv to år etter hadde han denne første kvelden friskt i minne. Det hadde vært mange kvelder etter den, og enda flere lokale skjønnheter, men ingenting kom opp mot denne første gangen.

I overmorgen ettermiddag gikk flyet hjem til Oslo.

4

Gutten fra Uganda het Ojore Okello, han trodde selv han var cirka tjue eller tjueen år gammel. Han stirret på veggen i cella han var anbrakt i. Veggen var hvit, ren, uten sprekker. Han hadde aldri sett en vegg uten sprekker i Uganda. Senga virket god, sengetøyet var rent, det samme var toalettet. Et land som hadde slike fengsler, måtte være verdt å leve i.

Ojore hadde vært geriljasoldat i God’s Freedom Fighters. I hele denne tiden hadde han kun ett ønske: en mulighet til å komme seg ut. Først etter ti år hadde han fått ønsket oppfylt. Det hadde vært fest i leiren, og samme natt sov de fleste på tung rus. Ojore likte ikke disse festene, og hadde holdt seg for seg selv. Vaktholdet hadde vært slapt, en av kommandantene hadde sovnet med spennen åpen i stridsbeltet, og nettopp denne kommandanten hadde for vane å ha kontanter i den ene magasintasken. Ojore hadde tatt sjansen, fem minutter senere stormet han som en gal gjennom jungelen.

Reisen gjennom Sudan, Egypt, Jordan, Syria, Tyrkia – og endelig Hellas, hadde vært hard. I Sudan hadde han beveget seg om natta, i Egypt hadde han stort sett blitt kjeppjaget, og først i Jordan og Syria fikk han følge med noen andre på flukt mot et bedre liv. Der ventet også køller, pisker, knyttnever, voldtektsforsøk og hard håndtering fra politiet. Hadde alt dette vært forgjeves? Var muligheten til å få seg et liv, en jobb, borte nå?

Ojore tenkte på alle som hadde forsøkt å stjele pengene han hadde tatt fra kommandanten. Åtte tusen dollar. Her 33

han satt på den nyoppredde senga, hadde han ikke tall på alle ransforsøkene han hadde vært utsatt for underveis.

Men Ojore hadde vært i bushen. Han visste hva nærkamp var, han visste hva som virket. Det hadde holdt helt fram til Hellas. Til Schengen.

Etter nok en røff runde med politiet i Hellas hadde han havnet i en leir sammen med mange andre afrikanere. Sikkerheten hadde vært dårlig, Ojore hadde stukket av sammen med tre liberiske gutter. Etter en måneds tid i en ulovlig leir, hadde de lurt seg med en lastebil til Italia, og deretter sneket seg med tog og busser til Belgia, der hans nye venner fra Liberia hadde kontakter.

Så hadde det skjedd ting som forandret alt. I Antwerpen.

Den yngste av guttene fra leiren, Marc, ikke mer enn fjorten år, hadde kommet bort fra de andre på gata i et dårlig strøk, der de et par ukers tid hadde fått sove i en leilighet.

Ojore og de andre hadde lett etter ham i smug, kneiper, rivningsklare gårder og parker, overalt der narkomane og folk med ulovlig opphold fant ly for natta. De hadde nær gitt opp, da en narkoman unggutt fortalte at han hadde sett Marc gå med en mann mot havneområdet. Å selge kroppen sin var vanlig blant unggutter på vei nordover, men pengene Ojore hadde, gjorde at han hadde sluppet. Det var han glad for nå. Takket være Ojores oppmerksomhet og velutviklede nattsyn hadde de utrolig nok funnet Marc ganske raskt. Noen små bevegelser i mørket, gjennom et lite glassløst vindu i en rivningsklar gård, hadde trigget Ojores nysgjerrighet. Marc og hans kunde hadde vært der inne i mørket. Marc mishandlet, hulkende, blodig. Kunden – en mann rundt førti – aggressiv. Med kniv. Kniver i mørket hadde Ojore også vært ute for før. Det verste var at han ikke hadde vært overrasket. Vold syntes å være en konstant reisekamerat.

Til slutt fant Ojores reisekamerater kontakten sin i Antwerpen, en suksessrik narkotikasmugler.

34

«Do you want a job?» hadde kontakten spurt, da kameratene fortalte hva Ojore hadde gjort for Marc. Etter dette hadde Ojore vært i narkobransjen. Security var navnet de hadde gitt ham. Greit nok. Ojore kunne security.

Narkobransjen var ikke noe han ønsket, han hadde sett hva dritten gjorde med barna i bushen, men det hadde vært en mulighet til raske penger han sårt trengte for å skaffe seg selv, moren og søsteren et liv.

Han så ut av vinduet på cella. Gjennom gitteret var himmelen dyp blå, nesten svart. De sa at snøen snart kom.

Den ville han gjerne se. Samtidig lurte han på om han skulle fortelle den politidama hva han visste om narkotrafikken.

5

Elli satt og funderte ved pulten sin. Hva gjorde en ung mann fra Uganda, utstyrt med en SIG Sauer-pistol, i Norge? Han var en del av en narkotikaoperasjon, men hvordan var han kommet hit? Hva hadde han reist fra?

Hvorfor hadde han havnet i dette miljøet? Å lyve om opprinnelsesland var en vanlig strategi for å skaffe seg oppholdstillatelse i Norge. Men i dette tilfellet virket det mindre sannsynlig. Ugandere får ikke oppholdstillatelse i Norge. Ikke siden Idi Amin herjet der på syttitallet, fikk de det.

Tankene hennes vendte stadig tilbake til blikket. Øynene hans hadde et vibrerende uttrykk, en dybde, hun aldri kunne huske å ha sett før hverken hos ofre eller gjerningsmenn. Følelsen av at han ønsket hjelp, at han hadde bedt henne om noe, slapp ikke taket.

Saken hørte formelt sett til Romerike politidistrikt. Hodet hennes burde heller sirkle rundt den uutømmelige bunken med oppgaver hun godt visste at avdelingssjefen Kurt Fjeld hadde til henne. Grønland politistasjon var ikke akkurat noe hvilehjem.

«Tankefull?» sa en myndig stemme bak henne.

Kurt Fjeld var en politimann slik en gutt på barneskolen ville tegnet en. Den stødige, resultatorienterte og skikkelige politimannen. Til dette var det å legge to ting: et enormt snusforbruk og en evne til å tenke alternativt når situasjonen krevde det. Sammen med Elli inntraff ‘alternativt’ rett som det var.

36

«Eller er det vippasering eller hva det nå heter?» spurte Fjeld i en munter tone, med henvisning til Ellis vane med å ta korte pauser i lotusstilling.

«Vipasyana. Jeg mener fremdeles du burde lære deg det,» svarte hun. «Det er ikke forbeholdt buddhister. Faktisk er det en gammel indisk meditasjonsteknikk. Hensikten er å se ting slik de faktisk er.»

«Er du ferdig med din gjesteopptreden på Romerike?» spurte han utålmodig.

«Jo, for så vidt …»

Fjeld så spørrende på henne. «Og det betyr?»

«At de ikke kommer til å be oss om mer assistanse i denne omgangen.»

Fjeld ristet megetsigende på hodet. «Men?» Noen forsiktige rynker tegnet seg i Ellis panne og ga henne et undrende uttrykk. «Jeg får ikke denne siste gutten helt ut av systemet. Det er et eller annet – kan ikke sette fingeren på det – men det er noe mer her.»

Fjeld satte seg ned på pulten ved siden av. «Du er ikke særlig konkret, Elli.»

Blikket. Og arret. Men det ville hun ikke si. Foreløpig.

«Jeg fikk følelsen av at han hadde mer på hjertet. At han brant inne med noe han ville fortelle.»

«Men da forteller han det vel til Åbrekke og co. på Lillestrøm?»

«Sannsynligvis. Men du – la meg få dagen på å sjekke et par ting, så stiller jeg hundre prosent i morgen?»

Fjeld knep øynene sammen i et langt blunk før han svarte. «Nei. Og jeg vil ikke høre noe om at du har gjort det likevel.»

«Selvsagt ikke,» sa Elli.

Så snart Fjeld var ute av syne, begynte hun å søke på nettet etter arrkunst i Uganda. En halv time senere hadde hun sett gjennom et rikt innhold av bilder, tekster og video.

Fantasien var stor i disiplinen arrkunst, men ingen av kil37

dene refererte til den slangelignende arrkunsten hun hadde sett på underarmen til gutten fra Uganda. Hun kjente at spørsmålene om gutten vokste. Det samme gjorde hennes nysgjerrighet.

6

Georg Bahrmann spiste frokostblanding på kjøkkenet i sin takleilighet på Briskeby. Morgennyhetene på TV 2 Nyhetskanalen surret i bakgrunnen, der næringsministeren forklarte med gravalvorlig mine hvordan den norske staten nå merket bortfallet av oljeinntektene. Over tjue prosent av bruttonasjonalproduktet utgjorde denne inntektsstrømmen for lykkelandet Norge. Men etter som brønnene på norsk sokkel nå ble tømt, måtte de norske selskapene ut i verden for å finne olje.

Potentia Oil, som Bahrmann selv hadde startet, og etter en rekke emisjoner eide trettifire prosent av, jobbet hovedsakelig i utlandet. Selskapet var nedtynget av gjeld, vel en halv milliard kroner, og ville snart trenge nok en kapitalinnsprøytning, med mindre inntektene økte kraftig.

Bahrmann hadde kjempet mot enda en emisjon med alle tilgjengelige midler, fordi han da ville bli vannet ut til under trettitreprosentstreken, og dermed miste negativ kontroll over livsverket sitt. I femten år hadde han brukt all energi, og alle midler, på Potentia Oil. Lyden av mobilen dro oppmerksomheten bort fra den veggmonterte flatskjermen.

E-post. Fra Nils Oscar Kristoffersen, i Bifrost Oil Services, selskapet Bahrmann hadde kontrahert til å forestå selve leteboringen på feltene ved Lake Albert i Uganda.

Meldingen var kort, men inneholdt nok informasjon til at Georg Bahrmann visste at tingene begynte å falle på plass: First Oil. Rapport om noen dager. Mvh, NOK. 39

7

Den tredje morgenen som gissel hadde Otto Kamperud fremdeles ingen idé om hvorfor han og Charlotte var kidnappet. Han jobbet for en liten, idealistisk humanitær organisasjon, som verken hadde innflytelse, prosjekter eller penger. Sammenliknet med de andre organisasjonene var de rett og slett en ubetydelig liten fisk i det store havet av internasjonal bistand.

«Otto!»

Han snudde seg mot Charlotte. Stemmen hennes var hes, nærmest hviskende.

«Jeg har vondt i magen,» sa hun.

Han betraktet kollegaen sin med medlidenhet. Han hadde aldri hatt en skarpere eller mer lojal kollega. Charlotte kom fra like vanskelige kår som alle andre i det nordlige Uganda, men hadde kjempet seg til en universitetsutdanning. Pengene hun tjente, fordelte hun mellom moren og tre søstre, sparing og en høyst beskjeden livsførsel. Hun var alltid velkledd, hadde tilpasset seg bistandsarbeidernes vestlige stil, men livet opp kakiklærne med fargerike, afrikanske sjal og hodeplagg. Dessuten var hun slående vakker. Til hans store overraskelse hadde Disciples soldater latt henne i fred, men han kjente kontinuerlig angsten for hva de kunne finne på å gjøre med henne. Dette var første gang han hørte henne klage.

«Jeg skal forsøke å få kontakt med Disciple,» sa Otto.

«Please,» sa Charlotte spakt.

Otto så utover hyttene som omga dem. De satt bundet ved noen skur, et lite stykke unna de øvrige hyttene i leiren.

40

Foruten et par vakter som streifet regelmessig forbi, og ved enkelte tilfeller ga dem vann eller frukt, så de omtrent ikke noe til de andre soldatene.

Så ble han vár en subbende lyd ved siden av seg. Ganglaget var ikke til å ta feil av.

Disciples blikk avslørte ikke hva han tenkte om gislene sine. Det hadde vært et problem for Otto under forhandlingene; han klarte aldri å lese Disciple. Geriljalederens ansikt var som en maskulin utgave av Mona Lisa. Hat, kjærlighet, angst, sinne. Alle sinnsstemninger syntes å framkalle samme ansiktsuttrykk. Var han dopet? Kanskje røkte han hasj, men Otto trodde ikke han brukte tyngre stoffer.

«You want to say something?» spurte Disciple.

Otto la til side undringen over hvordan Disciple plutselig kunne dukke opp når han hadde tenkt å rope på ham, og konsentrerte seg heller om strategien for å skaffe hjelp til Charlotte. «Hun trenger hjelp,» forklarte Otto. «Magesmerter.»

Disciple kastet et flyktig blikk bort på Charlotte, før han igjen så på Otto.

«Så … bistandsarbeideren har vondt i magen?» Tonefallet var hånende.

«Har dere noe smertestillende?» fortsatte Otto.

Disciple så uttrykksløst på Otto.

«Du vet vel bedre enn som så,» sa Disciple rolig. «Vi er en hær. Vi går i krigen for vår sak. De få medisinene vi har, må vi spare til våre egne soldater.»

Otto endret raskt strategi. Han måtte utnytte at han hadde fått Disciple i tale. «Hva vil du med oss?» spurte han og håpet stemmen klarte å skjule desperasjonen han følte.

Disciple betraktet ham i noen sekunder, før han til Ottos overraskelse satte seg ned foran ham. «La oss ta en prat om det,» sa han.

41

Otto ventet tålmodig på fortsettelsen. Charlotte ga fra seg et undertrykt stønn. Disciple reagerte overhodet ikke på lyden. «Jeg er lei av SIM-kort,» sa han, lente seg framover og tegnet en sirkel i sandstøvet på bakken mellom dem. Så markerte han med to streker en fjerdedel av sirkelen, som et kakestykke. «Denne fjerdedelen er Ugandas økonomi i dag,» sa han. «Hele sirkelen er Uganda i morgen. Vi har funnet olje.»

Otto forsøkte å se sammenhengen, men hjernen arbeidet langsomt. Han så ingen sammenheng med seg selv eller Charlotte. «Men det er jo bra, er det ikke?» forsøkte han.

«For hvem?» spurte Disciple.

«Acholiene, som er ditt og Charlottes folk, eller presidentens utvalgte folk i Kampala? Det burde være det for alle.»

Disciple lo igjen. «Du ser jo hvor bra det fungerer i dag.»

Otto måtte medgi at han hadde et poeng. «Men jeg skjønner ikke hvor vi kommer inn?» spurte han igjen.

Disciple skakket på hodet, nesten som en nysgjerrig hund. «Vi må jo ha noe å forhandle med.»

«Så vi er gisler dere vil bytte i penger? Organisasjonen jeg jobber for, har ikke penger,» sa Otto oppgitt.

«Og regimet i Kampala bryr seg vel katten om et par bistandsgisler?»

Disciple viftet bort Ottos kommentar med en brå håndbevegelse. «Jeg vet hvor det fi nnes penger. Følg oljen, og du finner penger. Du ville bli forundret over hvilke avtaler man kan gjøre.» Han betraktet Otto med et sørgmodig drag over øynene. «Dere er alle involvert i oljestrømmen, Otto. Ikke undervurder meg og lat som om du ikke vet det.»

Otto forsto overhodet ikke hva Disciple mente. Forvirringen må ha vært lett å lese i ansiktet hans, for Disiciple brast ut i latter. «Du mener ikke at du ikke visste hva som egentlig var i konvoluttene?»

42

«Mobilkort … ringetid?» stotret Otto.

«Ja, ringetid,» skrattet Disciple og reiste seg. På vei bort stanset han ved Charlotte, strøk henne over halsen med macheten, så snudde han brått og gikk videre mot hyttene på den andre siden av plassen.

«Charlotte,» hvisket Otto, men hun svarte ikke. Han kunne se tårer presse seg fram gjennom hennes sammenknepne øyne.

Halvt sittende, halvt liggende opp mot en vegg forsøkte Otto å forstå situasjonen. Henvendelsen om oppdraget hadde i sin tid kommet fra ambassaden. Førstesekretær Linnea Brodtkorb hadde tatt imot ham og presentert opplegget. Forhandlingsåpningen hadde plutselig dukket opp, slik de gjerne gjør, via hennes kontakt gjennom Olje for utvikling-programmet, og man hadde trengt noen raskt.

Human Light hadde på sin side stort behov for et oppdrag fordi økonomien hadde vært presset. Med sin idealistiske base i Kampala hadde organisasjonen mistet flere av sine prosjekter finansiert gjennom vestlige organisasjoner som Norad, Danida og USAID. De sto praktisk talt i fare for å forsvinne helt, hvis de ikke fikk nye prosjekter med finansiering. Otto Kamperud var ambisiøs, og når en mulighet først presenterte seg, så fulgte han instinktene. Der liknet han på sin far.

«Har dere vært involvert i slike forhandlinger før?» hadde hun spurt.

«Nei,» hadde han medgitt.

«Det er vanlig å gi litt … skal vi si, knapper og glansbilder. Disciple er opptatt av kommunikasjon, derfor får du til hvert møte en konvolutt. I denne er det SIM-kort, slik at han kan holde kontakt med deg og omverdenen.»

Otto hadde hørt om slikt før. Geriljaledere var gjerne svært presset på kommunikasjonsressurser. Otto leverte konvolutten til hvert møte, og Disciple fikk sine SIM-kort.