Honningkrukken
Gert Nygårdshaug
Honningkrukken
© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-36660-5 1. utgave, 1. opplag 2011 Utgitt første gang i 1985 av H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) © J.W. Cappelens Forlag AS, 1993 Omslagsdesign: Jesper Egemar Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Forord.Verdensborgeren fra Tynset . . . . . . . . . . .
7
1. Fredric Drum faller og kryper, men forgriper seg på en flaske Château Cheval Blanc 1961 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
2. Han danser en street-dance, studerer discotekets vinkart og innleder et bekjentskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
29
3. Monsieur le Commissaire tenner en sigar, lytter og spanderer en liten Château Grand-Pontet 1978 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
42
4. En vindoktor lager sensasjon, han finner seg en mørk kafé og ser noe han ikke skulle ha sett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
65
5. Kong Minos kunne ha vært kannibal, han åpner en pakke og løser et problem ved hjelp av honning og vin . . . . . . . . . . . . . . . . .
82
6. Hånden kan ha et ansikt, Fredric Drum sier «aha» tre ganger, men er slett ikke sikker på å ha noe spor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 7. En gås klyper hardt, han retter et voldsomt slag og avslår, bestemt, en Château Trottevieille 1977. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 8. Kong Minos elsket sopp, kirkeklokkene slår ett slag for mye og han utroper seg selv til komplett idiot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 9. Monsieur le commissaire mister en knapp og Fredric Drum erindrer plutselig et glass vin han drakk i Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 10. Han griper en stige, en spansk elv er ingen spansk elv og han utfører et lite knep ved hjelp av anisdråper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 11. Tvillingene er som to druer, ansiktet snakker og han kjenner at han fryser på føttene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 12. Fredric Drum svømmer naken med badehette, og nyter, elleve tusen meter over Europa, en halv flaske Château Margaux 1981 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208
Forord Verdensborgeren fra Tynset Av Nils Nordberg
Gert Nygårdshaug er katten som går sine egne veier. Det kommer ikke så mange forfattere, hverken fra bygdene eller annet steds, som denne nord-østerdølen. Ja, han er tynseting, men det er lite ved ham som minner om Kjell Aukrusts univers; han har levd et vidløftig, globe-trottende liv, og hans bøker, selv når han en sjelden gang er innom egne hjemtrakter, har hele verden - nåtid, fortid, fremtid, filosofi, mytologi og moderne vitenskap som referanseramme. Han fører tankene til en Umberto Eco, til Latin-Amerikas magiske realister. Og iblant til Indiana Jones og Tintin. Samtidig er han absolutt noe for seg selv. Nygårdshaug er en underlig blanding av berømthet og vel bevart hemmelighet. I en kåring arrangert av Nitimen og Dagbladet i 2007 ble hans roman Mengele Zoo kåret til tidenes beste norske bok. Samtidig har han stort sett solgt i beskjedne opplag. Selv kriminalromanene ser ut til å nå en engere, men til gjengjeld svært entusiastisk, krets; de er i liten grad spredd til verden, og at de ikke har innbrakt forfatteren en Rivertonpris må kalles en klar forbigåelse. Kriminalromanene, ja. Mange av Gert Nygårdshaugs over tretti bøker – hittil – kan med en viss rett karakteriseres som thrillere (blant mye annet), men hans ti bind lange serie om restauranteieren («Kasserollen», med tre stjerner i Michelin-guiden), gourmeten, vineksperten og 7
kodeknekkeren Fredric Drum (kalt opp etter forfatterens pipetobakk), står i en særstilling. Allerede den første boken, Honningkrukken, som vant 2. premie i en krimkonkurranse i 1985, skilte seg ut som annerledes enn all annen norsk krim - med en helt som takler mysterier som oldtidsskriften Linear A og hvorfor den mykenske kulturen forfalt! Og serien har utviklet seg, vil jeg påstå, til noe bortimot enestående i hele krimgenrens historie. De fleste krimforfattere i dag, norske som utenlandske, holder oppe arven etter Sjöwall & Wahlöö, eventuelt Raymond Chandler, med bøker om hardt arbeidende politifolk eller privatspanere og forbrytelser som speiler dagens samfunns- og nyhetsbilde. I den grad de går ut over virkeligheten er det for å forsterke den, gjøre den voldsommere og mer dramatisk. Nygårdshaug har absolutt sine politiske ærender, også i krimbøkene, sentrale temaer i vår tid som miljøødeleggelse og religiøs fanatisme, men litterært har han valgt motsatt vei, i retning av det klassiske detektivmysteriet. Hans læremestre er John Dickson Carr, og enda mer G.K. Chesterton, han med pater Brown; som hos disse to har intrigene et skjær av det overnaturlige og oversanselige, og preges av de mest bisarre omstendigheter: Hos Nygårdshaug finner vi i én bok et nakent, hodeløst lik i et hundehus, anbrakt oppå en sjelden fjær og et beger med mystiske inskripsjoner, og i en annen, en avkappet arm fra en ung pike, presset rundt et sauehjerte på en måte som peker mot gammel mesopotamisk kultus. Og iblant forekommer det tilsynelatende umulige; en kjempemessig oldtidsstatue flyttes som ved trolldom fra Nasjonalgalleriet til et lite hus i Lommedalen og hvordan fikk de den inn? I Nygårdshaugs krimunivers går det subtile og til dels fantastiske linjer mellom fortid og nåtid, mellom steder 8
geografisk langt fra hverandre, mellom moderne vitenskap og eldgammel mystisisme. Og serien om Fredric Drum er et slags krimlitteraturens motstykke til kvantefysikken, noe forfatteren selv har bekreftet; den forvandler seg når en betrakter den nærmere. Selv hovedpersonene synes å være noe annet enn det en tror, som når Drum midtveis i serien blir drept - eller kanskje viser seg å aldri ha eksistert som annet enn en psykotisk forestilling i hodet til Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen, hvis bestefar het Fredric Drum. For så å dukke opp igjen som nevø av den samme Olsen. Og når en kommer til slutten av tiende og siste bok, så viser det seg at … Nei, jeg skal ikke si mer enn at bøkene bør leses i rekkefølge. Men ulikt andre serier kan en starte hvor som helst. Fredric Drum-bøkene er krim for den nysgjerrige, for den som liker spekulasjoner om esoteriske emner og gnostisk kunnskap. At forfatteren bærer sin lærdom tydelig til skue og forventer at leseren skal bli imponert, føles overhodet ikke plagsomt. Det gjør heller ikke det faktum at noe av «kunnskapen» viser seg ved ettersyn å være dikteriske påfunn. Der hvor Dan Brown inntar en pompøs positur, er Nygårdshaug leken, fandenivoldsk og underholdende fantasirik som en røvergløgg 12-åring. En anmelder har elskverdig utnevnt Drumbøkene til «obligatorisk lesning for lesere som liker å føle seg smartere enn andre.» Ja, og det er en god følelse.
1 Fredric Drum faller og kryper, men forgriper seg på en flaske Château Cheval Blanc 1961
Dette var riv, ruskende galt. Underskogen ble bare tettere og tettere; han vasset i bregner til knærne. Stien, han måtte finne igjen stien. Brått fikk han øye på noe gult som hang og dinglet på en grein litt foran ham til venstre. En tøyfille? Nysgjerrig brøytet Fredric seg vei gjennom buskaset i retning av dette iøynefallende gule. Da ble bakken borte under ham. Han falt rett ned mellom bregnene, ned i et hull og kjente et voldsomt press mot brystet. Han satt bom fast i en traktformet sprekk, under ham var bare løse luften. Hang og dinglet i noe som måtte være åpningen til et underjordisk rom, en hule; en avgrunn. Hodet stakk såvidt over bakken, noen bregner kilte ham i ansiktet og han nøs. Nyset gjorde at han gled ytterligere et stykke nedover. Han kavet og fikk ene armen over hodet, forsøkte å gripe tak i noe fast, men fant ingenting. Rykket bregner opp med roten, vred seg, men hver bevegelse gjorde bare at han sank dypere, millimeter for millimeter. Han hang helt stille en stund. Hørte sitt eget hjerte slå fortere og fortere, kjente trykket mot brystet og 11
overkroppen øke. Han var tørr i munnen og slikket i seg noen svettedråper. Panikken var like om hjørnet. Åpnet munnen til et rop, men det ble bare et gisp, et stønn. Rope i skogen her, det nyttet ikke, han hadde ikke sett en levende sjel på turen. Ingen ville høre ham. Han sprellet litt med føttene, det var bare løse luften og han kjente tomrommet under seg suge, suge ham ubønnhørlig nedover. Hvor dypt var hullet, hvor langt var det ned til bunnen? Det kunne være langt, langt. Millimeter for millimeter. Hver gang han pustet, gled han litt ned. Holdt han pusten, strammet brystkassen, skjedde ingenting, men han kunne ikke holde pusten. Nå er det slutt, Fredric Drum, du faller ned i en bunnløs sjakt i Syd-Frankrike, Gironde, langt hjemmefra og slår deg dønn ihjel! Ingen vil finne deg, tenkte han, du vil bli borte for alltid. Forsvunnet fra jordens overflate bokstavelig talt. Han presset haken ned i det mosegrodde, sleipe berget i et desperat forsøk på å stemme imot. Lukket øynene og holdt pusten. Det prikket i trommehinnene, føltes som om blodet fosset gjennom hodet hans og han hørte et virvar av stemmer. Fransk og norsk, norsk og fransk, om hverandre. Han hørte kameraten, Tobs stemme, Torbjørn Tinderdal, som sa: «Røket tiurbryst, finhakket lever i cognacsaus. En flaske Château Talbot, Fredric, hva tror du om det?» Han hørte venninnen, Maya Manuella si: «Médoc, Fredric, Médoc er det aller beste vindistriktet. Tenk deg de små byene Margaux, Paulliac og St. Estèphe. Alle på Médoc-halvøya.» Han hørte et dusin vinhandlere og château-eiere som ropte i kor: «Petite dégustation, utmerket vin, den beste i St. Emilion, Grand Cru, Grand 12
Cru Classé, Premier Grand Cru Classé, prøv min, prøv denne årgangen!» Millimeter for millimeter. Nå skrapte haken hans mot en ru stein og han forsøkte å puste uten å bevege brystkassen. Han vrengte hodet oppover, så bregnene som vibrerte i den lette brisen, så en trestamme med bark som holdt på å falle av i store flak, så greiner og blader, røde, grønne og gule. Salte svettedråper rant ned i øynene hans og det sved. Om han bare kunne finne et tak for føttene, om hullet under ham bare var én meter dypt! Var det slik han skulle dø? Var det slik han, Fredric Drum, av mange kalt Pilegrimen, skulle ende sitt liv? Slukt av jorden, definitivt og for alltid borte. Mange ville lete, men ingen ville finne. Skjorten hans ble skrapt av kroppen, restene hadde repet seg rundt skulder og hals. Den sleipe, lett knudrete kalksteinen skar seg flere steder inn i brystet og ryggen; flerret opp huden der han sank ubønnhørlig. Snart var han igjennom, snart ville han falle ned i det bunnløse mørket og bli knust mot skarpe steiner. Hele underkroppen fra livet og ned dinglet nå fritt; fortvilet søkte han etter fotfeste, men fant bare luft. Begge armene var låst fast i en umulig stilling, de kunne ikke beveges, bare hodet lot seg røre og han hogg overkjeven ned i berget; kunne han kanskje bite seg fast? Tennene skrapte med en vond lyd mot steinen, det blødde i tannkjøttet, han orket ikke mer. Hadde han stoppet opp? Gled han ikke lenger ned? Noen sekunder eller minutter? hadde han lukket øynene etter å ha slikket i seg noen salte svettedråper og han kjente at han hang helt rolig. Pustet forsiktig. Lyttet. I det fjerne hørte han en hund gjø. En kvist knakk med 13
en skarp lyd ikke langt borte. En kvist knakk! Kom det noen, var det noen i nærheten? Et hest rop presset seg ut over Fredrics lepper, og da lungene var tømt, falt han. Det hvite havlyset fra Médoc-distriktet langt i sydvest blendet Fredric Drum der han satt på middelaldertorget i St. Emilion. Den lille vakre landsbyen på høyden nord for elven Dordogne var vinkjennernes Mekka. St. Emilion. Bare navnet hadde en god vins ingredienser i seg; bløte vokaler som trillet og vokste i munnen. Lang ettersmak; etterlyd. Fire dager hadde han vært her nå, skulle kjøpe opp god vin til den lille restauranten de hadde hjemme i Norge; «Kasserollen». «KASSEROLLEN, intimrestaurant. Bare seks bord. Meny for kjennere. Kun telefonbestilling.» Slik hadde det stått i åpningsannonsen. Disse seks bordene var besatt nesten hver kveld. Det gikk godt, riktig godt. St. Emilion. Flere vinhandlere hadde han rukket å bli kjent med, små propriétaires, samt yrkesstolte maîtres de chai, voktere av vinens modning og lagring. I dag satt han midt blant dem, småbord rundt den store eika midt på torget. Høstlyset fra sydvest var sterkt, men godt. Diskusjoner over bordene, mellom bordene. Armer som fektet, gestikulerte. Høyrøstet snakk. Alvorlig snakk. Det ble ikke diskutert vin. Det ble ikke diskutert fotball. Ikke politikk. En dyp tragedie hadde slått ring rundt den vakre vinbyen St. Emilion. Et ufattelig mysterium. I løpet av august og september måned var syv mennesker blitt sporløst borte. Syv mennesker i alderen fra 14
ni til treogseksti år. Alle hjemmehørende i St. Emilion eller distriktet rundt. Spiret fra middelalderkirken kastet en lang og dyster skygge over torget. Han kavet med noe mørkt. Det var så mørkt rundt ham. Og hardt. Var det ikke lyst i St. Emilion? Torget, det hvite torget. Var det ikke der han satt? Drømte han nå? Så fikk han sannelig se å våkne! Torget i St. Emilion; alle småbordene, vinkjennerne, château-eierne og han. I samtale om vin? Nei, ikke om vin, om noe annet, noe trist. Stopp, dette stemte ikke, det var så mørkt her, hardt, knudrete, vondt! Han hadde vondt, i brystet, hoften, ansiktet. Noen hadde sagt at det gikk en sti gjennom skogen bak Château Frigeac til Château Cheval Blanc; en snarvei, en riktig fin sti. Han hadde en avtale med maître de chai på Cheval Blanc. Testing av vin. Du drømmer, Fredric, det er lyst på torget i St. Emilion! Nå var han helt våken og tenkte klart. Han hadde falt. Falt ned i et hull i jorden. Han var ikke død. Sannsynligvis invalidisert, men ikke død. Han hadde vært bevisstløs. Nå lå han og stirret opp mot en lyssprekk langt der oppe over ham. Hvor langt? Fallet måtte ha avstedkommet store skader. Våget han å kjenne etter? Han våget. Full førlighet i alle lemmer. Ikke verst. Ingen benbrudd? Ingen benbrudd. Indre lesjoner? Harket og spyttet, men kjente ingen smak av blod. Likevel hadde han sterke smerter i hoften, brystet og hodet. Han lå på en haug med kvister og råttent løv. En skikkelig såte. Det var denne som hadde tatt av for fallet. Det dryppet rundt ham: Plopp, plopp. 15
Møysommelig satte han seg opp og utrolig nok: Smertene i hodet avtok. Det var verre med hoften, den var øm og stiv. Men med stor glede kunne han slå fast: Han levde og var heller ikke invalidisert. Men dypt, dypt ned i mørket hadde han falt. Det var noe som ikke stemte, noe han ikke skjønte, men som surret inne i hodet hans: Var det på denne måten de var forsvunnet disse syv menneskene de siste månedene? Hadde de rett og slett som han falt ned i sprekker i jorden og blitt borte? Det kunne ikke være mulig, samtlige var fra distriktet her og således godt kjent med alle de forunderlige grottene som fantes under jorden. For St. Emilion var også berømt for noe annet enn sin vin: Utallige, såkalte monolittiske grotter gjennomboret terrenget på kryss og tvers, nesten hvert château hadde sin egen grotte hvor de lagret vin. Forsvunnet. Syv mennesker. Nå også en nordmann. Han reiste seg og stanget hodet mot et utspring; det gnistret for øynene, men føttene bar. Mørkt, det var nesten stapp mørkt rundt ham, lyset fra den lille sprekken over maktet ikke trenge ned til bunnen hvor han var. Syv-åtte meter måtte det være dit opp. Han følte seg fram langs veggene. Utgang, fantes det noen vei ut, opp? Ikke en lysstrime fra noe annet sted enn den lille sprekken syntes. Han snublet i kvister og gled på våte steiner. Sparket bort i noe som lød hult og som trillet bortover. Hult? En hul stein? En stygg mistanke slo ned i Fredric og huden nuppet seg nedover nakke og rygg. Han la seg på kne og følte rundt seg, der, der var dette han hadde sparket bort. Noen sekunder holdt han det i hendene før han slapp det som om han hadde brent seg. Det var et kranium, et menneskehode. Han var altså 16
ikke den første. Et langtrukkent, vondt ul presset seg opp gjennom halsen til Fredric Drum. «Nei, dra til Médoc. Margaux eller St. Julien. Kanskje bedre vin også.» Maya Manuella insisterte på sitt lett gebrokne norsk. «Nytter ikke å prate med meg om det,» svarte Fredric, «jeg har bestemt meg for St. Emilion. Det har ikke bare med vin å gjøre. Det skal være så vakkert der. Middelalderlandsby. Neste gang er det jo din tur å dra, Maya, og du kan dra til Médoc. Så får du litt variasjon til all Madeira-reisingen din.» Maya Manuella Gardilleiro var opprinnelig fra Madeira, fra en liten hvalfangerlandsby som het Canical. Der bodde moren og broren, fortalte hun. Faren holdt til i Norge, men ham traff hun aldri. Fredric og Tob gikk aldri inn på henne for å finne ut hvorfor. De skjønte bare at det var fiendskap i familien. Maya hadde vært i Norge i mange år og snakket godt norsk. De hadde trukket lodd om hvem som skulle foreta den første vinturen, og Fredric hadde vunnet. Meningen var at de én gang om året skulle dra til vindistriktene for å teste ut og kjøpe opp vin til den lille restauranten sin. Selvfølgelig via Vinmonopolet. Alle var enige om at god mat trengte god vin. Særdeles god vin. «Jeg synes du er dum, du kommer til å angre,» sa Maya og drakk en liten slurk vin. Alle tre, Tob, Maya og Fredric satt ved det lille private bordet sitt på «Kasserollen». Etter stengetid hadde de innarbeidet den hyggelige vanen å dele en halv flaske bedre vin. «Fredric bestemmer selv,» avsluttet Tob og pusset sine runde apotekerbriller. «Og hvorfor ikke St. Emilion? En av mine favorittviner kommer derfra, Château Pavie.» 17
Han burde ha lyttet til Maya Manuella. Han skulle ha valgt Médoc. Men hvem kunne ha ant at noe slikt som dette skulle hende? Fredric Drum lente seg til en fuktig stein og myste opp mot taket og sprekken langt der oppe. Så mumlet han et eller annet til seg selv og trakk en gjenstand opp av lommen; en gjenstand han bar med seg overalt, uansett hvor i verden han var. Det var et krystall. Formet som en femtakket stjerne, stor som en femkrone, men mye tykkere; ca. én centimeter. Spesialbestilt fra Hadeland Glasverk, et innfall han fikk for noen år siden etter å ha lest en bok om krystallers mystiske egenskaper og betydning opp gjennom tidene. Overtroisk var Fredric Drum på ingen måte, men faktum var at denne femtakkete krystallstjernen var i stand til å kommunisere med ham. På en eller annen måte. Det gjaldt bare å tolke fargene som ble brutt gjennom de fem prismene takkene dannet. Han holdt krystallstjernen opp over hodet. Den lyste svakt gult; en ubetydelig farge. Nå foretok Fredric en rekke forunderlige manøvrer: Krypende og kravlende rundt omkring i grotten holdt han fra tid til annen krystallstjernen nesten helt inntil høyre øye, mens han lukket det venstre. Han mumlet, pratet med seg selv: «Gult – nesten hvitt, litt blått? Nei, skal vi se her – gult igjen – gult – pokker! Her, her litt rødt? Lett rødlig – ja, så sannelig, lett rødlig – nærmere denne veggen – pass hodet – sterkere rødt – ja visst, ja visst – rød skikkelig rødt! Se her, se her, rolig, bare rolig nå.» Han lå nå presset inn mot veggen nede ved gulvet omtrent midt i grotten, følte med hendene på den knudrete kalksteinsveggen, presset og banket med knokene. 18