Fyrvokterens døtre av Jean E. Pendziwol

Fyrvokterens døtre

Jean E. Pendziwol

Fyrvokterens døtre Oversatt av Ina Bakke Kickstat, MNO

Jean E. Pendziwol Originalens tittel: The Light Keeper’s Daughters Oversatt av Ina Bakke Kickstat Copyright © 2017 by Jean E. Pendziwol Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56874-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Richard

Der lå, i vakker ensomhet, en innsjø omgitt av ruvende, høye furutrær og svarte berg.

Innsjøen edgar allan poe (1809–1849)

del 1

Avslutninger og begynnelser

Kapittel 1

Arnie Richardson Den svarte labradoren begynner å dra på årene. De reumatiske beina stavrer seg stivt av gårde langs den velbrukte stien, tråkker varsomt over røtter og fører den kraftige kroppen inn mellom gran- og poppelstammene.

Den gråflekkete snuten snuser langs bakken og følger lukten fra eierens fotspor.

Dette er et morgenritual som fører dem fra husene ved Silver Islet og gjennom skogen til Middlebrun Bay – et ritual de har hatt siden labradoren var en liten valp med tynne bein. Men allerede den gang, for mange år siden, var mannens hår hvitt, øynene innrammet av rynker og skjegget sølvgrått. Nå er begge blitt langsommere av seg, både mannen og hunden, der de krymper seg over stive ledd og er påpasselige med hvor de setter føttene. Hver morgen når de legger i vei i morgengryets første, blekoransje lys, hilser de på hverandre med den enkle gleden over at de får gjøre det enda en dag.

Mannen støtter seg til en spaserstokk, en lang, knortete furustokk som først er blitt polert av Lake Superiors bølger og deretter lakket skinnende blank på verkstedet hans. Han trenger den ikke, ikke før stien begynner å bli bratt; da fastner han grepet, og treet blir en nødvendig og 11

integrert del av ham. Han tar en pause på toppen av et høydedrag. To stier møtes her. Den de følger, slår inn på den bredere, mer brukte stien som er en del av turstinettet i The Sleeping Giant naturpark. Parken er stille nå.

Det er et mystisk sted, denne halvøya som stikker ut i Lake Superior, utmeislede klipper og glattslipte åskammer, formet av vinden, regnet og tiden til en kjempe som sover i en seng av iskaldt, grått vann. Legendene forteller om en ojibwe-gud, Nanibijou, som la seg ned ved inngangen til Thunder Bay. Den voldsomme skikkelsen hans ble til stein og beskytter for alltid de rike sølvforekomstene der. Historien er kanskje en myte, men sølvet er ekte. Utvinningen førte til dype sjakter langt under Lake Superiors overflate, hvor gruvearbeiderne fulgte malmårene under den konstante trusselen av vannet som presset seg stadig nærmere. Gruven ga opphav til byen, som ikke var stort mer enn en landsby egentlig, en klynge trehus, en smed og en butikk, som alle ble forlatt da innsjøen til slutt vant kampen og ga sølvet en iskald grav.

Etter noen år kom feriegjestene. De tørket støv av gulv og bord, pusset vinduer, spikret på plass løs kledning, og slik ble det liv i Silver Islet igjen, om så bare i én av årets sesonger. I flere generasjoner hadde mannens familie tilbrakt somrene i et slikt hjem, og om vinteren var de innom noen dager, eller kanskje uker om været tillot det.

Han har gått langs denne stien siden han var barn.

Mannen og hunden begynner på nedstigningen mot stranden. Hundens hale tegner halvsirkler i luften, og mannens stokk veksler på å stampe mot fuktig jord og å dunke mot hardt fjell etter hvert som stien snor seg ned mot bukten. Lake Superior har begynt å våkne til live; den rister av seg tåken som har lagt seg som et slør i løpet av natten. Tåkelurene ved fyrstasjonene på Trowbridge 12

og Porphyry, som nå er tause, brukte timene før daggry til å varsle usynlige skip som forsiktig krysset Thunder Bay, seilte forbi odden ved foten av fjellformasjonen The Sleeping Giant og utover mot Isle Royale og skipsleiene i Lake Superior. Men den stigende solen og den tiltakende vinden har jagd bort alle gjenværende tåkedotter, og i stedet for tåkelurenes illevarslende uling synger nå skogsangerne sin serenade til de to vandrerne.

Tåkelurens advarsel ville vært et mer passende akkompagnement.

Hunden satte opp farten da den skjønte at de nærmet seg innsjøen. Selv om beina er slitne og synet svekket, er han en labrador, og vannet kaller på ham. Han løper forbi mannen og bykser ned på stranden i Middlebrun Bay mens han napper til seg en pinne fra stripen med drivgods som bølgene skylte høyt opp over strandlinjen under en storm nylig. Hunden løper av sted langs stranden, og potene lager spor i sanden som blir vasket bort av innsjøen like fort som de blir satt.

Mannen er ikke langt bak, men langt nok til at hunden får øye på den før eierens første fotavtrykk dukker opp. Selv om labradorens syn er svekket, kan den føle nærværet og skimte omrisset av den, der den kommer til syne mellom klippene og trærne og stranden og bølgene.

Hunden blir stående i vannet og bjeffe og har glemt hele pinnen.

Båten er omtrent 26 fot lang, og skroget av tre har et gapende hull på babord side. Bommen svinger i takt med innsjøen som bølger under den. For hvert åndedrag vannet tar, blir båten løftet opp fra den steinete bunnen og satt ned igjen med en skjelving. Storseilet er fortsatt heist, men det er istykkerrevet og blafrer i vinden. Båten har fått slagside, skottene er lekk, og innsjøen strømmer 13

gjennom den. Mannen trenger ikke å se navnet som er malt på akterstavnen. Han vet at det står Wind Dancer.

Sanden suger føttene hans til seg når han løper mot båten, og fotavtrykkene brytes opp av den runde enden av stokken slik at sporet etter ham ser ut som en melding skrevet i morse. Bukten er grunn, men helt ytterst i den andre enden er den omgitt av noen klipper, og det er der båten ligger. Han bryr seg ikke om hundens bjeffing, roper i stedet ut til dem som eventuelt kan befinne seg om bord. Han snubler av sted mot pynten, plasker gjennom det iskalde vannet. Han blir helt følelsesløs i føttene mens nummenheten beveger seg oppover langs beina og biter seg fast, men han ignorerer den, fortsetter bare over klippene, passer seg for den farlige glipen mellom båt og land og haler seg over i styrehuset, hvor han blir stående og skjelve.

Han har aldri vært om bord i Wind Dancer før, likevel truer strømmen av minner med å drukne ham. De skyller over ham mens han lar blikket vandre fra ødelagt ror til avslitt fall. Han minnes fortet de to bygde sammen av drivved som guttunger, kjenner nappet i stanga den første gangen de tok den lille gaffelriggede båten Sweet Pea ut for å fiske i Walker’s Channel alene, kjenner smaken av ølen de delte, stjålet fra en piknikkurv og båret med til den svarte vulkanstranden på baksiden av Porphyry Island. Han hører navn bli hvisket: Elizabeth og Emily.

«Faen heller, Charlie!» Han snakker høyt mens han kikker opp på masten og det frynsete seilet, opp mot silhuetten av to måker som svever høyt der oppe. «Hva i helsike har du gjort nå?»

Det er seksti år siden de snakket sammen sist, seksti år siden Porphyry Island gikk opp i flammer. Han har sett 14

Wind Dancer mange ganger, hørt historier om båtens kaptein, om Elizabeth. Emily. Men de snakket ikke sammen, han og Charlie. Det ville bare ha satt ord på sammensvergelsen deres, samme hvor velmenende den hadde vært, og gitt næring til angeren. Det har hjemsøkt ham. Ikke én dag har gått i alle disse årene uten at han har tenkt på dem. Ikke én.

Den gamle mannen griper tak i et kryssholt for å holde balansen og kaster et blikk ned trappen til lugaren innenfor. En sittepute og en baseballue flyter i vannet der nede.

På kartbordet ligger en bunke bøker; den falmede seilduken de har vært pakket inn i, er åpen, og ved siden av ligger det en hyssingvase.

Han setter seg i styrmannsstolen. Labradoren er taus.

Det er bare fuglene som avbryter tankene hans, og den lavmælte mumlingen fra vinden, innsjøen og båtens knirkende klaging. Charlie Livingstone er ikke om bord.

Wind Dancer er tom for livstegn, bortsett fra det blafrende skinnet fra en parafinlampe som brenner svakt, men trassig, festet til bommen som en fyrlykt.

Kapittel 2

Morgan Faen, snakk om å kaste bort tiden. En gjeng velmenende idealister som sitter på ræva og finner på idiotiske regler. Vi prøver ut … hva var det de kalte det? «Gjenopprettende rehabiliteringsprosesser.» De kan si at de har forsøkt, at de har prøvd å vise omsorg for en stakkars underprivilegert sjel – se hvor geniale og fremsynte vi er.

De er så oppslukt av sin egen lille verden med sine perfekte, høflige barn som går på skolen og gjør leksene sine, organiserer underskriftskampanjer for å bli kvitt søppelmat og få en slutt på sult i Afrika, spiller på basketballaget og aldri kommer ruset hjem på lørdagskveldene. Og så klapper de seg selv på skulderen og sier: Se så dyktige foreldre vi er. Se hvor gode borgere vi er. De skulle bare ha visst.

La dem sy et bitte lite sting i et gapende sår, styre meg inn på den rette vei. Jeg skal be om unnskyldning og gjøre alt som må til for å ta imot medfølelsen deres. Det var ikke egentlig min feil. Det var systemet som sviktet meg.

Snakk om å kaste bort tiden.

De ransaket sekken min. Jeg burde ha kvittet meg med den før jeg gikk inn på McDonald’s. I hvert fall spray16

boksene. Jeg kunne ikke akkurat snakke meg ut av denne knipa. Nei, betjent. Jeg var ikke i nærheten av Boreal aldershjem. Nei, sir. Jeg hadde ingenting med den graffitien å gjøre. De er ikke mine. Jeg oppbevarer dem bare for en venn. Hvilken venn? Å, eh … han er ikke her.

Drittsekker. Ingen tok meg i forsvar. Ingen. Alle så ned i bakken og drakk av Cola Light-en sin, og la ansiktet i de samme nedlatende foldene som foreldrene sine. Stakkars. Men kan man egentlig klandre henne?

Det kunne de åpenbart.

Da de kjørte meg hjem, så jeg at Laurie var forbannet.

Hun ga meg en lekse om at hun var «skuffet», noe som bare fikk meg til å himle med øynene. Jeg ble plassert hos henne og Bill for litt over et år siden, og selv om de oppfører seg som om de bryr seg, gir jeg blaffen. De er ikke foreldrene mine, og jeg har ingen interesse av å late som om de er det. Jeg har ikke tenkt å være her så lenge. Jeg er bare enda et fosterbarn i en strøm av fosterbarn som er innom hjemmet deres.

Bussen stopper brått foran en diger bygning og spytter meg ut foran Boreal aldershjem, før den gir fra seg et prust og kjører videre. Jeg blir stående igjen alene i en stille gate med trær langs begge sider mens den kalde vinden river i meg. Her og der blåser klumper med løv i kast langs fortauskanten. Jeg følger etter dem nedover fortauet mot inngangen.

Gud, jeg hater høsten. * Døren er låst, og jeg røsker i den et par ganger før jeg legger merke til hustelefonen. Selvfølgelig er døren låst.

Stedet er jo fullt av rike gamlinger, sånne som har råd til private sykepleiere og kokker på fulltid og beliggenhet 17

ved elven. Som om de bryr seg om det. De husker sikkert ikke engang hva de hadde til frokost. Jeg trykker på knappen, og en sprakende stemme høres over høyttaleren. Jeg forsto ikke et jævla ord, men går ut fra at de spurte etter navnet mitt.

«Det er Morgan. Morgan Fletcher.»

Det oppstår en lang pause før det durer i døren og jeg hører et klikk fra låsen.

Jeg finner administrasjonen, stopper opp og banker på den åpne døren. Bak skrivebordet sitter en middelaldrende dame og blar gjennom noen mapper.

«Sitt ned, Morgan,» sier hun uten engang å bry seg med å kikke opp.

Så jeg setter meg ytterst på en av stolene og venter. På et skilt, som knapt er synlig bak alle stablene med papirer på skrivebordet, står det: «Anne Campbell, offentlig godkjent sykepleier, administrerende direktør.» Jeg går ut fra at det er hun som skal ta seg av min «gjenopprettende rehabilitering».

«Jaha,» sier Ms. Campbell med et sukk og åpner mappen hun har i hånden. «Så du er altså Morgan Fletcher.»

Hun tar av seg brillene og legger dem på skrivebordet.

«Jeg forstår.»

Jeg vet hva hun forstår. Hun forstår det hun vil forstå.

Hun ser det strie, svarte håret mitt, farget slik at det skinner som natten. Hun ser den svarte kajalen rundt de grå øynene, de stramme jeansene, de høye, svarte støvlettene og raden med øredobber i øreflippene. Hun ser det bleke ansiktet, som jeg har sminket enda blekere, og de knallrøde leppene. Men hun ser ikke at jeg kanskje er bitte litt redd. Det lar jeg henne ikke få se.

Jeg synker ned i stolen og legger beina i kors. Så det er slik det skal være. Ja vel.

18

Ms. Campbell åpner mappen. «Ja vel, Morgan, samfunnstjeneste, altså? Det står her at du har gått med på å fjerne graffitien og hjelpe til med annet vedlikeholdsarbeid under oppsyn av vaktmesteren vår.» Hun ser på meg igjen. «Du skal jobbe her hver tirsdag og torsdag rett etter skoletid de neste fire ukene.»

«Jepp.» Jeg sparker med tærne mot fremsiden av skrivebordet og ser ned på neglene mine. De er rødmalte, akkurat som leppene mine. Blodrøde.

«Jeg forstår,» sier hun. Igjen. Ms. Campbell blir sittende taus et øyeblikk, og jeg merker at hun ser undersøkende på meg. Jeg vet hva som står i den mappen.

Jeg vil ikke se fordømmelsen hennes. Og jeg vil ikke se medlidenheten hennes. Jeg flytter blikket til en plante på toppen av arkivskapet. Hun sukker. «Vel, da får vi kanskje presentere deg for Marty.» Hun legger mappen som inneholder fortiden min fra seg på skrivebordet, og jeg har ikke noe valg. Jeg følger etter henne bortover gangen.

Marty er gammel, men ikke like gammel som de folkene som bor her. Han minner meg om en skjeggløs julenisse, komplett med kulemage og røde bukseseler. Øyenbrynene hans lever sitt eget liv. Hårene stritter i alle retninger og krøller seg nedover, snøhvite og buskete.

De veier opp for manglende hår ellers på hodet, som er flintskallet på toppen, men har en rufsete kant fra øre til øre. Men det er øynene under de viltvoksende brynene jeg legger best merke til. De er gjennomtrengende blå, samme farge som himmelen en kald vinterdag.

Marty sitter ved arbeidsbordet sitt, et gammelt spillebord som er skjøvet inntil en av veggene i et fullt lagerrom. På bordet ligger en bunke aviser og en bok med et maleri av noen dansere på forsiden. Jeg kjenner igjen 19

kunstneren: Degas. Han er en av favorittene mine. Den gamle, slitte boken vår inneholdt malerier av alle impresjonistene, men jeg likte Degas best. Marty bruker sikkert sidene til å tørke av malerpensler.

«Dette er Morgan,» sier Ms. Campbell.

Han reiser seg, retter litt på bukseselene og ser på meg med de isblå øynene til jeg ikke lenger klarer å holde blikket hans og må se ned på det flekkete flisegulvet under føttene mine.

«Morgan,» sier han og nikker. «Jeg har ventet deg. Du får ta på deg en kjeledress.»

Ms. Campbell snur seg og går uten et ord.

Jeg får en følelse av at det er mer Martys fortjeneste at jeg er her enn hennes.

Kapittel 3

Elizabeth Teen serveres med sedvanlig punktlighet. Det er en av de tingene jeg liker med dette stedet.

Min hang til faste rutiner stammer nok fra barndommen ved fyrstasjonen. I mange år var livet mitt inndelt i timer og minutter, delt opp i mindre bruddstykker etter om man var på vakt eller av vakt, styrt av når det var tid for å tenne glødenettet, trekke opp drivverket, sjekke parafinnivået.

Det begynner nesten å føles som hjemme her. Etter så mange år. Hvor mange er det blitt? Kanskje tre nå.

Dagene går i ett, årstidene glir over i hverandre, jeg har mistet oversikten. Jeg var heldig som fant dette stedet hvor jeg kan få beholde litt av den selvstendigheten jeg higer etter, men likevel få den omsorgen jeg trenger.

Dessuten var det på tide å komme tilbake, tid for å forlate den vesle villaen på kysten av Toscana som hadde vært vår trygge havn i mer enn femti år. Vi valgte det stedet for å kunne være så nær vannet at vi kunne høre måkene og bølgene. Likevel følte jeg at Det liguriske hav aldri hadde det samme lunefulle temperamentet som Lake Superior, og at det bare var et erstatningshjem. Vi var så lykkelige som man kunne forvente av et merkelig 21

par som oss, gjemt unna omverdenens nysgjerrige blikk.

Vi har begge satt vårt merke på verden, etterlatt oss en arv, på et vis. Min er selvsagt ikke like anerkjent, bare en håndfull bøker, men noen av dem selges fortsatt i gavebutikker og kunstgallerier rundt om i verden.

Jeg sitter i fars stol med pleddet jeg og Emily strikket, over knærne. Jeg har vinduet åpent for å invitere høstvinden til å blåse gjennom rommet mitt.

Jeg må være forsiktig med teen så jeg ikke skålder meg.

Jeg lar fingrene vandre over brettet, fører dem over den lille tekannen, langs helletuten og håndtaket. Den andre hånden finner koppen. Jeg teller mens jeg skjenker. Jeg vet at koppen rommer nok til at jeg kan telle til fem. De har gitt meg små poser med sukker, alltid to, selv om jeg bare bruker litt av den ene. Skjeen ligger ikke på sin vante plass, men jeg finner den ved siden av melken. Når jeg er ferdig, løfter jeg koppen til munnen, blåser varsomt, mer av gammel vane enn nødvendighet, og tar en slurk. Jeg sukker og lar fars stol omslutte meg.

Jeg har begynt å drømme at jeg er ung igjen, med ravnsvart hår og friske øyne. I drømmene mine danser jeg.

Jeg er tilbake på min ungdoms øy, på Porphyrys svarte vulkanstrand, hvor innsjøen slår mot land og vinden får starren til å vaie i vinden. Jeg bøyer meg ned for å plukke håndfuller med rødsveve og solgule smørblomster, og legger dem sammen med buketten av nikkende prestekrager som jeg allerede har i hånden. Emily er der også, vakre, tause Emily, som alltid hadde én fot i drømmeland. Vi tar hverandre i hendene, to deler av et hele, og ler og danser og snurrer rundt til vi faller stakkåndet sammen på den varme bakken og blir liggende og se på skyene som farer over sommerhimmelen.

Men i det siste har en ulv invadert drømmene mine.

22

Jeg kan se at den betrakter oss fra glipene mellom trærne. Den smyger seg mellom bjørke- og furustammene, holder seg helt i utkanten av fjæra og ser på at vi danser, med de kalde, gule øynene sine. Emily er ikke redd ulven. Hun stirrer på den til den legger seg ned helt i utkanten av stranden og venter. Men den skremmer meg.

Jeg vet hvorfor den er her. Tiden er ikke kommet ennå.

Men for hver dag som går, merker jeg at den kommer nærmere, og at det tar den lengre tid å roe seg.

Det er en av grunnene til at jeg bestemte meg for at det var på tide å flytte tilbake til Lake Superiors bredder.

Her er jeg, på tross av smerten, på tross av alle minnene, så nær hjemme, så nær Porphyry Island og fyret som jeg kan komme. Emily ville ha ønsket det.

Jeg tar enda en slurk av teen. Den er lunken allerede. Ettermiddagssolen strømmer inn gjennom vinduet og varmer meg mer enn teen gjør. Jeg holder koppen forsiktig i fanget og vender ansiktet mot solstrålene så jeg kan nyte dem til fulle.

Jeg kan høre Martys stemme utenfor. Jeg vet at han er selve navet på dette stedet. Og han kan nesten like mye om kunst som meg. Før jeg mistet synet, hadde han med seg kunstbøker til meg, og mens vi drakk te, bladde han gjennom dem, og vi kommenterte eller kritiserte, avhengig av hvilken kunstner det var. Han var en ivrig tilhører når jeg fortalte om mine reiser og interessant kunnskap jeg hadde plukket opp i løpet av et langt liv tilbrakt på kunstgallerier og ved å studere de store mesterne. Kvinnen på det maleriet var kunstnerens elskerinne, kunne jeg si mens vi studerte et verk av Renoir. Dette maleriet ble stjålet fra jødene under holocaust og funnet igjen mange tiår senere på et loft i Italia. En amerikaner kjøpte det og hevdet at det hadde tilhørt oldefaren i Holland før 23

krigen. Marty og jeg liker best impresjonistene. Denne kunstneren leide inn tre personer for å ta seg av hagen hans, en enorm hage, Marty, full av dammer og hagestier og alle slags blomster man kan forestille seg. Se på alle fargene. Det var en av favorittene mine blant alle stedene vi hadde besøkt. Vi sto på broen, berørte blåregnen. Men presset fra folkemengden ble for stort, både der og alle andre steder, så vi forsvant.

Jeg burde skjønt at han ville gjenkjenne arbeidet hennes, de enkle linjene, penselstrøkene og fargebruken.

Blikket hans spurte, og mitt svarte. Han er den eneste her jeg har fortalt ting fra fortiden min til. Han sier lite, men lytter. Det er nok.

Marty skjønte det også da synet mitt begynte å svikte.

Han sa ikke et ord. Ga ikke til kjenne at han så de famlende bevegelsene mine, de nølende skrittene. Han sluttet bare å komme med bøker og hadde med seg kassetter i stedet. Chopin, Mozart, Beethoven. Og vi drakk te og lyttet, lot musikken skape de maleriene jeg ikke lenger kunne se.

Jeg tror han forstår. Jeg tror han vet hvor mye jeg sørger over Emily, om det kan kalles å sørge. Jeg var Elizabeth og Emily, tvillingene, fyrvokterens døtre. Det er vanskelig å være noe annet. Det er vanskelig å være bare Elizabeth.

Jeg merker at en sky stenger for solstrålen min, fornemmer hvordan lyset blekner med det lille som er igjen av det tåkete synet mitt. Vinden får persiennene til å synge, og jeg begynner å fryse når den når de kalde fingrene mine gjennom hullene i pleddet. For meg er høsten en magisk tid, når hele verden blir malt i de store mesternes farger. Det er så mange som gruer seg til denne årstiden, med all dens prakt og romantikk; de ser den som 24

starten på slutten, på dødens vinter. Men høsten får meg til å føle meg levende. Høsten er begynnelsen og slutten på en gang.

Motvillig vender jeg ansiktet bort fra de avtagende solstrålene og setter den halvtomme tekoppen varsomt tilbake på brettet. Jeg bretter sammen pleddet og legger det over armlenet på stolen. Tiden er inne. Med innøvd aktsomhet reiser jeg meg og går gjennom rommet, stopper opp ved døren med den ene hånden på dørkarmen og nøler litt. Det er et daglig ritual, et som får meg til å føle meg hel, samme hvor kortvarig det er. Jeg går ut i gangen og setter kursen bort fra rommet mitt og mot den andre fløyen.

Ulven får vente.

Kapittel 4

Morgan «Så du gjorde alt selv?»

Når Marty spør, føles det ikke egentlig som et spørsmål. Det er jo det, men bare så vidt.

Vi holder på å fylle en bøtte med varmt vann ved vasken på kontoret hans. Marty har allerede fylt en annen bøtte med utstyr og børster.

«Ja visst,» svarer jeg. Jeg er nødt til å gjøre som han sier, men jeg trenger ikke å fortelle ham mer enn det jeg sa til politiet. Jeg vet at han ikke tror jeg var den eneste som var her den kvelden.

«Og du brukte spraymaling?»

«M-hm.»

Vi bærer bøtten og utstyret ut i beboernes hage. Den er faktisk ikke så verst, med tanke på at dette er et fengsel for gamlinger. Det er en masse planter og hageganger og et stort terrasseområde som er dekket av en pergola med stoler og bord under. De fleste blomstene later til å være avblomstret og klippet bort. Men det er fortsatt noen lilla igjen. De ligner litt på prestekrager, men ikke helt. Gjerdet er på baksiden og skiller hagen fra sykkelstien som går langs elven.

Marty har på seg en rødrutete arbeidsjakke i flanell, 26

og jeg har på meg blå kjeledress. Vi går rundt til den andre siden av gjerdet, den siden som vender bort fra bygningen. Han setter bøtten fra seg på plenen og blir stående med armene i kors og kikke.

«Det nytter ikke å vaske det bort,» sier han.

«Du sier ikke det,» mumler jeg, akkurat så høyt at han kan høre det.

Marty blir bare stående og se på gjerdet.

«Hva slags maling brukte du?»

Var fyren seriøs? «Spraymaling.»

«Ikke særlig god kvalitet.»

Jeg vet det nå. Det var noe billig dritt som rant og ikke dekket sånn som jeg ville. Jeg setter meg ned ved piknikbordet uten å svare. Jeg har all tid i verden til spørsmålene hans.

«Du ble ikke ferdig?»

«Hva?» «Ja, altså … du ble ikke helt ferdig med det?»

Jeg ser på verket mitt. Marty har rett, det er ikke helt ferdig. «Nei. Noen må ha ringt purken, så vi … jeg stakk.»

Det var første gang jeg hadde lagd et så stort verk. Jeg ville bevise at jeg var god nok til å være med i crewet deres, og dette var den eneste måten å gjøre det på. Jeg gjorde det selv, men Derrick var med. Han skulle holde vakt for meg, sørge for at jeg ikke ble tatt.

Jeg hadde møtt dem på en fest Derrick tok meg med på. Vi satt rundt kjøkkenbordet, jeg tegnet på en tom pizzaeske, og en av dem begynte å se på. Jeg hadde tegnet det samme så mange ganger, om og om igjen, så det gikk liksom av seg selv uten at jeg tenkte over hva jeg gjorde.

Jeg vet ikke hvorfor jeg tegnet akkurat det motivet, men det hadde alltid vært et av favorittene mine, og jeg likte 27

å leke meg med det, endre på det, gjøre det til mitt eget samtidig som det fortsatt var det samme. Da jeg merket at han satt og så på tegningen, la jeg hånden over den og prøvde å skyve vekk pizzaesken. Men han stanset meg.

Han tok pizzaesken og gransket tegningen. Han sa den var god, skikkelig god, og spurte om jeg hadde vurdert å lage den i stort format, se den på en vegg. Jeg skjønte ikke helt hva han snakket om. Senere fortalte Derrick meg hvem han var, at han var med i et graffiti-crew. Han pekte ut noen av arbeidene deres rundt om i byen, og de var helt rå.

Vi støtte på dem igjen noen uker senere, og etter at vi hadde drukket noen øl, spurte de om Derrick og jeg ville bli med til jernbanens skiftestasjon. Jeg liker å tro at det var fordi de likte tegningen min, men jeg vet at de aldri ville ha spurt om det ikke hadde vært for Derrick.

Jeg ga uansett faen, jeg var bare glad for å bli inkludert. Jeg sugde til meg alt mens jeg fulgte etter dem langs toget nær de forlatte kornsiloene, med bankende hjerte og svette håndflater. Herregud, det var så spennende. Å øse ut hele sin sjel på en vegg eller en jernbanevogn, for så å ta et skritt tilbake og se all din frykt, alle dine håp, drømmer og mangler. Å kunne vandre gjennom byen, og at andre kunne vandre gjennom byen, og se bevis på at du fantes, på at du levde. Jeg ville være en del av det. Jeg stjal maling fra Canadian Tire, begynte å utforme min egen tagg, planla verket mitt, gjorde småting her og der.

Jeg følte meg faen meg som Banksy.

Marty stirrer på gjerdet som om han skulle vært på et kunstgalleri. Jeg venter.

«Hm,» er alt han sier.

Han går bort til gjerdet. Bortsett fra der jeg holdt på, har malingen begynt å flasse av. Det var et idiotisk sted 28

å spraye, jeg vet det nå. Marty går bort til gjerdet, pirker borti et malingsflak med neglen og lar det falle til bakken. Det ser ut som det gjerdet trengte et nytt malingsstrøk lenge før jeg kom nær det med sprayboksene mine.

«Vi må skrape det først.» Han rekker meg en malingsskrape. «På begge sider. Og så vaske det med en stålbørste.»

Han snur seg og går plystrende tilbake til inngangen. * Derrick kjøpte en iPod og øreplugger til meg. Han kjøper alltid ting til meg. Eller, kanskje ikke alltid. Men noen ganger, som lyn fra klar himmel, dukker han bare opp og sier liksom henslengt: «Du, jeg har noe til deg.»

Og alt er helt topp. Vi har det topp. Andre ganger hører jeg ikke fra ham på dagevis og lurer på hva faen jeg har gjort. Jeg bryr meg ikke om de tingene. De er fine, men jeg gir egentlig blaffen i dem.

Med musikk på øret går tiden fort. Etter noen timer med skraping ser gjerdet helt forferdelig ut. På de stedene som ikke ble berørt av de skarpe fargene mine, kommer malingen lett av, og bakken og hagen er dekket av hvite og lilla og blå malingsflak.

Marty kommer endelig tilbake. Jeg har ikke sett ham siden han etterlot meg her med malingsskrapen, men jeg lar meg ikke lure. Jeg vet at han har holdt øye med meg hele tiden. Og jeg er sikker på at Anne Campbell, offentlig godkjent sykepleier og administrerende direktør, også fulgte med gjennom et av vinduene.

«Det er en begynnelse,» er alt Marty sier.

Han griper bøtten, heller vannet over en busk og går inn igjen, så jeg tar med meg resten av utstyret og følger 29

etter ham. Jeg tar av meg kjeledressen og henger den opp.

Støvlettene mine er dekket av malingsflak.

«Du bør kanskje ta på deg noen andre sko neste gang.» Marty står med ryggen til meg og henger opp den rutete jakken sin på knaggen ved siden av kjeledressen.

Uten å snu seg for å se på meg legger han til: «Sees på tirsdag.»

Snakk om å kaste bort tiden.

Kapittel 5

Elizabeth Jeg ba en av pleierne trille meg ut i en rullestol. Dagen er altfor vakker til å sitte innesperret bak betongvegger hvor solen filtreres gjennom glassruter. Jeg må la den friske luften og solskinnet fylle den skjøre kroppen min om jeg skal holde ut de lange vintermånedene som venter.

Jeg kunne nok ha kommet meg ut på egen hånd ved hjelp av gåstolen, men det begynner å bli vanskeligere og vanskeligere etter hvert som synet stadig forverres til tåkete bilder som danser foran meg som ånder og nekter å materialisere seg som former og figurer med skarpe kanter. Jeg er kledd for kulden i en varm fleecejakke, og har et ullteppe pakket godt rundt beina. Jeg har på meg solbrillene Marty ga meg i sommer. Øynene mine er så følsomme nå, for vind, men også for lys. Det er ironisk.

«Hvordan er dette, miss Livingstone?» spør pleieren etter å ha trillet meg innunder pergolaen. Hun er ung.

Jeg kjenner igjen stemmen, men hun er ny, og jeg klarer ikke å knytte den til et ansikt jeg har lagret i hukommelsen. Jeg trenger ikke mye hjelp, men når jeg gjør det, er det godt å vite at det bare er å be om det.

«Hvis du ikke har noe imot det,» svarer jeg, «kan du 31

godt trille meg litt lenger ut, der det er sol.» Hun gjør som jeg ber om.

I går kveld var jeg rastløs. Jeg gled inn og ut av søvnen og bevegde meg gjennom drømmenes verden der bevisstheten forsvinner inn i illusoriske fortellinger. Jeg så ikke den travende ulven denne gangen, men jeg kunne kjenne den fuktige ånden mot den kalde, tørre huden min. Jeg lette fortvilet etter Emily, ropte navnet hennes, men jeg ble overdøvet av lyden fra bølgene som slo mot Porphyrys klipper. Hendene mine var glatte av svette og grep etter greinene som hang der som mørke forheng foran skogen. Jeg våknet med et rykk, med hamrende hjerte.

Ikke ennå.

Jeg ble liggende en stund og bare puste. Det var ingen grunn til å slå på lyset da jeg kløv ut av sengen. Jeg kjenner hver centimeter av rommet frustrerende godt.

Enkeltsengen som er dekket av det sengeteppet Emily og jeg sydde for mange år siden av stoffbiter vi reddet fra restekassen eller klippet av gamle kjoler. En liten kommode ved den borterste veggen, som inneholder minner fra et helt liv stuet ned i et par skuffer. Stolen far satt i da han leste avisen, den eneste stolen som hadde overlevd og ble med videre fra fyrvokterboligen da vi forlot øya. Den sto og ventet på oss, stuet bort på Maijlis’ loft i nesten seksti år, mens Emily og jeg reiste rundt i verden.

Enkelte dager synes jeg at jeg fortsatt kan kjenne røyklukten henge igjen i det slitte stoffet.

Barbeint og i bare en bomullsnattkjole gikk jeg gjennom rommet og åpnet vinduet. Brisen var kald og fuktig og brukte ikke lang tid på å svare. Håret mitt, som nå er hvitt som en snøugle, lå klistret til pannen etter mitt sovende sinns rastløse vandringer. Da jeg satte meg i fars stol, blåste vinden gjennom meg og fjernet siste 32

rest av drømmen. Jeg kunne høre de klare nattelydene.

Skramlingen fra en jernbaneovergang og vekslende tog, dieselmotorene som beklaget seg over anstrengelsen. En sirene. Sykebil. For noen ventet en tragedie. Biler. Ikke mange. Det må ha vært sent. Eller svært tidlig. Ingen vind som fikk trærne i tale. Det var da jeg hørte det. Ja. Ganske svakt, men likevel der.

En tåkelur.

Jeg satt der og slumret helt til kulden ble for mye for den tynne nattkjolen, og la meg under sengeteppet igjen mens jeg ventet på at gangene skulle våkne til live av morgenlyder.

Men nå er det midt på ettermiddagen. Solen har fordampet all fuktighet fra luften og varmet bakken nok til at jeg kan kjenne den angende jorden. Det er Martys fortjeneste. Han kan alt om kompost og jorddekke. Og akkurat som malerne i hans høyt skattede bøker er han en ekspert med farger. Virginia-astersen blomstrer nok nå, lyslilla med knall gul kjerne. Kanskje høstanemonene fortsatt holder stand. Krysantemumen står i hvert fall så sent som nå.

Jeg kan høre spurvene lete etter mat under piknikbordet. Jeg hører en annen lyd også. Skraping. Og en svak, rytmisk during av musikk i det fjerne som på underlig vis leder tankene mot Mozart. Ja visst. Marty nevnte jo det for meg. En jente, sa han. Morgan. Hun hadde vandalisert gjerdet for flere uker siden og fått flere til å beklage seg over tiltaksløsheten og mangelen på respekt hos dagens unge. Men ikke Marty. Han hadde sagt, lettere henslengt, som han pleide, at han var fascinert av malingen hennes.

Men det er Mozart-musikken som fascinerer meg.

Jeg skjønner at jeg har sovet når jeg våkner av lyden av fottrinn som kommer mot meg på fortauet. Jeg antar 33

at det er pleieren som kommer for å trille meg tilbake til rommet mitt. For en gammel dame jeg er blitt. Her sitter jeg og sover i en rullestol, pakket inn som en baby i ull og fleece. Er ringen sluttet?

Jeg hører tre forskjellige sett med fottrinn. Underlig.

Spurvene fortsetter å kvitre, men den jevne, rytmiske skrapingen bak gjerdet stopper brått opp.

«Miss Livingstone.» Stemmen tilhører Ms. Campbell.

«Disse to politibetjentene vil gjerne ha et ord med deg.

Skal jeg trille deg inn?»

Jeg burde ha gjenkjent lyden fra skoene deres. Svarte, stive og blankpussede. «Nei. Nei takk, Anne. Jeg er sikker på at det de har å si, kan sies her ute. Vær så god og sitt ned.» Jeg nikker mot piknikbordene.

«Som du vil. Jeg er på kontoret mitt om du trenger meg.» Jeg hører Ms. Campbells fornuftige fottøy fjerne seg.

«Miss Livingstone, jeg er politibetjent Ken Barry. Og dette er partneren min, politibetjent Cheryl Coombs.»

Jeg rekker ikke frem hånden. Jeg ønsker ikke å være uhøflig, men det er min erfaring at politiet sjelden kommer med gode nyheter.

«Vi kommer fra et møte med Kystvakten og …» Politibetjent Barry leter etter ordene. «Det er funnet en seilbåt som er skylt på land, skadet og forlatt, i Middlebrun Bay like ved Silver Islet. Båtens navn er Wind Dancer.

Den var registrert på Charles Livingstone. Din bror.»

Jeg kan høre spurvene. Det høres ut som de krangler.

«Miss Livingstone, det er en ørliten mulighet for at han kan ha kommet seg i land. Mannen som fant båten – en mann ved navn Arnie Richardson, som sier han kjenner deg – klarte å vasse ut til båten og komme seg om bord. Det er mulig at Mr. Livingstone kan ha kom34

met seg trygt ut av båten.» Han stopper opp et øyeblikk.

«Det er mulig, men dessverre ikke særlig sannsynlig. Det ville hjulpet om vi visste hvorfor han var ute på innsjøen på denne tiden av året, og hvor han kan ha vært på vei. Da kan vi konsentrere leteaksjonen om det området.

Kan du komme på noe som kan hjelpe oss?»

Det må være flere enn ti spurver. Det høres ut som de sitter i hortensiaen på den andre siden av gjerdet mens de venter på å kunne vende tilbake til terrassen.

En av betjentene legger noe på bordet. «Disse ble funnet om bord. Det later til å være gamle loggbøker fra Porphyry. Vi tror de kan ha tilhørt din far. Arnie Richardson mente du burde ha dem. Han sa han hadde hørt at du var flyttet tilbake til Thunder Bay, og at vi kunne finne deg her.»

Spurvene flytter på seg igjen. De flaksende vingene har båret dem bort til greinene på syrinbusken. Der hviler de seg litt mens de lar en ravn fylle tomrommet med sin kraende tilstedeværelse. Jeg er trøtt. Det er tid for min faste kopp med ettermiddagste. Og Marty hadde gitt meg den boksen med smørkjeks. Den står ved siden av oljelampen.

Den som ligner på den lampen som alltid sto i assistentboligen ved Porphyry fyr. Spurvene hadde nok likt noen kjekssmuler. Jeg må huske å ta med meg en kjeks eller to i morgen hvis været er på min side og jeg kan sitte ute igjen.

Men de venter. De venter på at jeg skal si noe. De har snakket med Arnie Richardson. De vil vite om Charlie.

De vil vite hvorfor han var ute med Wind Dancer. De vil vite hvor han skulle. De er ikke klar over at han er blitt en fremmed for meg. Likevel vet jeg det. Det finnes bare ett sted.

«Porphyry Island. Han må ha vært på vei til Porphyry Island.»