Fugledansen

Ingvar Ambjørnsen

Fugledansen

© J.W. Cappelens Forlag a.s 1995 Denne utgave © Cappelen Damm AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-63976-1 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I

J

eg våknet, og det var mørkt i rommet. Jeg visste ikke hvor jeg var. Hadde rett og slett ingen anelse. Hadde jeg drømt?

Drømte jeg nå? Nei. Dette var virkeligheten. En fjern lyd av en bil der ute et sted. Omrisset av et skap ved sengeenden. Sengetøyet kjentes stivt og fremmed mot fingertuppene, og luktene var annerledes enn de jeg var vant til. Det luktet ikke gutterom. Det luktet . . . Jeg vet ikke. Overdrevent rent, på en måte. Grønnsåpe, med et snev av klorin. Jeg satte meg opp i sengen. Og langsomt vennet øynene mine seg til nattemørket.

Som sagt: Her var et skap. Et helt nøytralt hvitt klesskap som sto ved sengeenden. Og til høyre for skapet var det anbragt en håndvask på veggen. Over sengen var et vindu, men noen hadde trukket for gardinene; de var av et tykt stikkende stoff, syntetisk. Langt inne i meg et sted befant det seg en liten gutt som akkurat nå skrek av sine lungers fulle kraft, men når jeg åpnet munnen nådde ikke engang ekkoet ut over leppene mine. Jeg var redd. Veldig redd. Jeg hadde ikke vært så redd i mitt liv. Men angsten var pakket inn. Den lå nede i magen og sved.

Jeg ville trekke gardinene til side, men armene mine var tunge som bly. Det var en hel liten jobb å få det til. Så kom jeg meg med mye møye opp på knærne.

Joda. Det var natt der ute. Mørk vinternatt. Det hadde falt sne, og hvite og sorte flater brøt med hverandre i harde kontraster. Et hus; det liknet en gammel låve. Store tunge trær med linjer av sne langs de sorte grenene. Hvite jorder. Et sted under vinduet befant det seg en elektrisk lykt som kastet en gul halv155 7

sirkel ut over en måket gårdsplass. Ingen blokker. Ikke en eneste blokk så langt jeg kunne se.

Jeg måtte tisse. Jeg måtte veldig tisse. Det registrerte jeg først nå. Antakelig var det presset på blæren som hadde vekket meg.

Jeg snudde meg, og satte meg forsiktig på sengekanten. Gulvbelegget var merkelig varmt under føttene. Dessuten mykere enn gulvbelegget hjemme. Rent ut sagt behagelig. Jeg tenkte at det var da noe. Et godt gulvbelegg. Et halmstrå i forvirringen. Jeg reiste meg, men det gikk fullstendig rundt for meg, så jeg måtte sette meg igjen med det samme. Trykket på blæren økte. Hvordan var det forresten jeg så ut? Hvis dette skulle være en form for spøk, så var den dårlig! Noen hadde rett og slett utstyrt meg med en nattskjorte. Den rakk meg til rett nedenfor rompen. En slags baby-doll, med andre ord. Hvit. Og under den var jeg naken. Ikke så mye som en kort underbukse.

Langsomt gikk det opp for meg at jeg måtte ha vært utsatt for en ulykke. At jeg var på sykehus. Noen annen forklaring kunne jeg ikke finne. Jeg nektet å tro at det fantes personer som bortførte unge menn, slo dem i hodet med noe hardt, for så å iføre dem baby-doll. Dessuten hadde jeg ikke vondt i hodet. Jeg var nummen i hele kroppen, og det prikket i fingertuppene, men jeg hadde ikke vondt i hodet.

Jeg reiste meg igjen. Svimmel som villeste granskogen, men jeg tvang meg til å bli stående, og etter en liten stund gikk det bedre. Med en oldings skritt kom jeg meg over gulvet til vasken.

Den var akkurat litt for høy. Noen få centimeter lavere, og jeg ville kunne ha lagt lemmet over porselenskanten helt uten problemer. Men nei. Jeg var imidlertid ved veis ende nå, jeg hadde valget mellom å prøve meg på et kunststykke, eller rett og slett tisse utover gulvet. Jeg dro forhuden tilbake, samtidig som jeg lente meg så langt bakover som jeg våget. Så lot jeg vannet gå.

Men det som skulle ha blitt en myk liten bue gjennom luften ned mot sluket, ble øyeblikkelig til en ukontrollerbar utblåsning. Jeg mistet fullstendig styringen. Først skar strålen ut mot venstre, så mot høyre, og det med en kraft jeg aldri hadde opplevd maken til. Det var som om et helt Atlanterhav presset på.

156 8

Strålen hamret mot veggen, og slo tilbake mot meg som et sprutregn. Og ikke var det snakk om å knipe igjen heller. Her sto alle sluser på vidt gap, og jeg hadde en følelse av at jeg kunne stå og tisse til langt inn i år to tusen. Som en godt vedlikeholdt fontene.

Akkurat mens jeg sto slik og gremmet meg, gikk døren opp bak meg. Selvsagt. En ulykke kommer sjelden alene, som man sier. Tok jeg ikke mye feil, var det nattsøster Helen som kom for å se til den nye pasienten. Den unge mannen som i et basketak med et par bankranere har fått seg et slag i tinningen med geværkolben. Den svimeslåtte helten fra tabloid-pressen. Hun har egentlig gått av vakt, men hun stikker likevel innom en liten tur for å se hvordan det står til. Og så står jeg altså slik . . . Herregud, hvorfor kan du ikke hente meg? Hvorfor kan du ikke la meg dø?

Det var ikke Helen. Jeg vred på hodet, og så den største mannen jeg hadde sett i mitt liv. En kjempe. En gorilla. To meter høy, og bred som en låvedør. Hode som en fotball. Stort, trillrundt, og helt uten hår. Han sto der i lyset fra korridoren utenfor og så på meg med det hvite i øynene sine. Jeg skled, og falt mot de store hendene hans.

Det gikk bedre etterhvert. Jeg vil ikke si annet. Men jeg holdt skansen. Jeg er ikke uoppnåelig, men vennskapet mitt er ikke å finne på billigsalg. Jeg deler ikke ut av mitt eget til hvemsomhelst. En mann uten stolthet, er en mann uten en plattform å stå på. Så enkelt er det med den saken. Med hvilken rett hadde de brutt seg inn i livet mitt? Jeg bare spør. Og svaret, det flagrer rundt i vinden, for nå å si det med en pensjonert protestsanger.

Albumene mine med utklippsamlingen av Gro Harlem Brundtland hadde de beslaglagt. Sannsynligvis var de forlengst tilintetgjort. Javel. Det er ikke slik man knekker en ekte Elling. De nektet meg å snakke om henne. Greit. Så tiet jeg. Det passet meg i det hele tatt aldeles utmerket å tie med det aller meste. Mitt ideal er indianeren. Den tause klippen av en mann, han som ingen 157 9

ting biter på. Det nytter ikke å smiske seg innpå ham ved å lokke med en ekstra plate nystekte vafler, eller en tur på en dum bygdekino. Det er ikke slik du får ham til å dele sjelen sin med deg.

De kom om natten. De hentet meg ut av de dype skogene, leiligheten min, der jeg følte meg som en fri mann. De sa at jeg levde som et dyr, og at stanken sto langt ned i oppgangen. Men jeg spør: Hva vet disse menneskene om stanken? Den virkelige stanken? De la meg i jern og pumpet kroppen min full av gift.

Og da jeg våknet opp var jeg her i Reservatet.

Det var Gunn som vekket meg. Hun strøk meg gjennom håret.

Når jeg nå tenker tilbake på alt det stygge jeg sa til Gunn i løpet av de første par dagene mine her på stedet, er det nesten så jeg skjemmes. Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Det var vel noe som bare måtte ut, antar jeg. Gunn antyder at svaret nok ligger der et sted. «Oppspart sorg og fortvilelse,» sier Gunn. «Og så fikk jeg hele bøtta siden jeg tilfeldigvis sto nærmest. Det gjør ingen ting. Jeg har blitt kalt verre ting en hestefitte.»

«Hestefitte?» Hadde jeg virkelig kalt Gunn en hestefitte?

Noe så barnslig! Noe så tvers igjennom unødvendig.

De første dagene husker jeg ikke så mye av. Det ble for mange ansikter på én gang. For mange stemmer som blandet seg med hverandre. Jeg kom fra en ordnet tilværelse på tre rom og kjøkken, og nå var jeg i Kaos. Alt seilte, liksom. Dag og natt gikk i ett. Jeg holdt meg stort sett på rommet, for det meste til sengs – selv om de påsto at jeg hadde sovet i ett i over to døgn! Det var da jeg forsto at de måtte ha gitt meg gift. Litt etter litt kom også erindringsbilder opp i bevisstheten. Bilder som viste den siste dagen hjemme i blokkleiligheten. Politiet som simpelthen brøt seg inn. Den tøvete slåsskampen som oppsto da de ville ha meg med ut i bilen sin. Naboene som sto der og glodde og breiet seg.

Men etter det er det svart. Helt svart. Jeg har forsøkt å lokke ut av dem hvem som satte sprøyten, men hver gang jeg bringer temaet opp blir de flakkende i blikket og voldsomt opptatt med et eller annet. Og gjerne for meg. Jeg bærer ikke nag. Er rett og slett ikke skapt på den måten. Han eller hun som gjorde det, skal 158 10

dessuten måtte svare for sin gud før eller siden. Det holder for meg.

Som sagt: Alt var en eneste grøt. Det var som om det tok flere dager å bli skikkelig våken. Jeg hadde vel ikke særlig lyst til å våkne heller, tror jeg. Hver gang jeg så meg om, befant jeg meg tross alt på et sted jeg ikke likte. Jeg ville hjem. Jeg ville være i fred, og sysle med de forskjellige prosjektene mine. Såvidt jeg kunne forstå, hadde jeg mye å gjøre.

Etter tre dager ble det verre. Da kom de og hentet meg. Igjen, får jeg vel si. Til nå hadde jeg fått maten på rommet, men jeg forsto det slik at det nå skulle bli en annen dans. Jeg skulle dessuten flytte inn på et nytt rom, fikk jeg vite. Et nytt rom, der det huserte en viss Kjell Bjarne fra før. Jeg skulle simpelthen flytte inn på rommet til Kjell Bjarne.

Jeg nektet. Ikke tale om! Aldri i verden! Jeg sa som sant var, at jeg ville foretrekke at de heller slo meg ihjel på stedet. Jeg viste dem til og med det svake punktet rett bak øret. Et velrettet slag her, og jeg ville falle om død som en sild. Kilde: Utallige agentfilmer på tv. De fusker ikke med slike detaljer.

Da lo de! De lo meg rett opp i ansiktet!

Den eneste som ikke lo var Gunn. Og det scoret hun stort på.

Hun beordret alle andre ut, selv de hun ikke hadde noe med å gi ordre, og så satte hun seg på sengekanten min. – Elling, sa hun, og jeg forsto på stemmeleiet hennes at hun egentlig ikke hadde det så godt hun heller. – Elling. Bare dette enkle ordet, mitt eget navn, om og om igjen. Som et mantra. Hun tok hånden min, og slik satt vi lenge. Ja hun nærmest klamret seg til min utstrakte hånd. Med butte små fingre med rosa neglelakk. Hva var det som plaget henne? Hva hadde hun rotet seg opp i? Jeg så at hun bar giftering, og da kunne man naturligvis tenke sitt. Var en av de små blitt uhelbredelig syk over natten? Blodkreften kunne være lei, det visste jeg. Var mannen hennes ikke så snill mot henne, kanskje? Det behøvde ikke være brutalitet med i bildet for at en kvinne skulle føle seg nedfor i et forhold. Det store spøkelset het faktisk Likegyldighet. Dette at han ikke så henne i all sin selvpålagte travelhet. Jeg var lei meg på hennes vegne, for jeg 159 11

så jo at hun strålte av en indre godhet. Bare dager før hadde jeg sverget å bygge en mur mot alle disse fremmede rundt meg.

Men slik vi nå satt, Gunn og jeg, forsto jeg at den muren ikke ville holde i forhold til henne. Ikke i lengden. Med det litt pjuskete håret og den spisse nesen minnet hun meg om en liten spurv på et fuglebrett. Et tomt fuglebrett. Et fuglebrett slik det ser ut etter at kråke og nøtteskrike har holdt fest. Ideen med den fremmede Kjell Bjarne og jeg på et rom hadde ikke vært hennes.

Kjell Bjarne satt og tuklet med noe borte ved vinduet da vi kom.

En kassett, skulle det vise seg. Selve båndet lå i en diger vase i fanget hans, og nå forsøkte han å få det tilbake på spolen med tuppen av lillefingeren som drivverk. Han var en stor kar på min egen alder. Tynn i håret, og med et dystert torskeansikt som lovet alt annet enn godt. Jeg ville gå ut igjen, men Gunn holdt meg tilbake. Og så presenterte hun oss for hverandre. Jeg følte meg som den ene brudgommen i et forbudt pakistansk homse-bryllup. Elling, dette er Kjell Bjarne. Du har aldri sett ham før, men dette er mannen i ditt liv. Fra nå av skal dere to bo sammen i gode og onde dager. Han blir holdt i forvaring akkurat som deg, så dere finner nok ut av det med hverandre. Jeg hadde mest lyst til å gråte.

– Hvor er Petter? sa Kjell Bjarne. Han hadde ennå ikke sett opp fra spaghettien. Drev på med sitt, som om jeg ikke eksisterte.

– Petter har flyttet, sa Gunn.

– Han sa ikke noe om det til meg, sist jeg snakka me’n, sa Kjell Bjarne.

– Nei, sa Gunn. – For da bodde han jo her! Hun blunket lurt til meg, mens hun ga hånden min et lite trykk.

– Folk sier fra når dem fløtter, sa Kjell Bjarne. – Petter bor her. Han typen der er det ikke plass til.

Da var det at jeg rev meg løs fra Gunn og klappet i hendene.

Hardt. Kjell Bjarne så brått opp fra det ødelagte båndet, og jeg trakk meg raskt inn mot veggen.

– Dette har vi diskutert nok, sa Gunn, nå med en fremmed 160 12

myndighet i stemmen. – Elling bor fra nå av her på dette rommet. Det er over tre uker siden Petter flyttet, og ikke noe mer snikksnakk om ham!

– Sa ikke et kløyva ord til meg, sa Kjell Bjarne. – Ikke et pip.

Det virket som om Gunn ga opp hele Kjell Bjarne for et øyeblikk. Hun ga seg isteden til å forklare meg noen praktiske ting.

Som for eksempel at sengen ved venstre vegg nå var min. Det samme gjaldt skapet ved samme vegg. Vasken var på deling. Og siden det bare var ett skrivebord, fikk vi dele på det også. Akkurat da hun sa det, gløttet Kjell Bjarne olmt på meg, så jeg forsto at jeg bare kunne glemme det skrivebordet inntil videre.

Og så gikk Gunn. Forlot meg, simpelthen. Instinktivt ville jeg følge etter henne, men så kom jeg på at jeg ikke hadde vært ute på avdelingen alene før. Det var flere der, det visste jeg godt.

Fremmede. Dessuten ville jeg ikke gjøre meg til latter. Det var blitt bestemt at jeg skulle bo her på dette rommet, og dermed basta. Hva Kjell Bjarne mente om den saken var meg sant å si temmelig likegyldig. Han kunne bare sitte der og skru på det dumme båndet sitt med den altfor tykke lillefingeren. Jeg hadde ikke noe usnakket med ham, og hva denne Petter angikk, så var han faktisk flyttet til en helt annen kant av landet. Det hadde jeg Gunns ord for. Sengen var ledig; det vil si nå var den min. Ikke særlig lenge, håpet jeg, men iallfall for noen dager. Til jeg kunne dra hjem igjen. Til denne misforståelsen, eller hva jeg skulle kalle det var oppklart. For det kunne ikke være meningen at jeg skulle oppholde meg her. Jeg var jo ikke dummere enn at jeg forsto at det var et slags rekreasjonssted. Og – greit nok, jeg hadde vært nokså stresset den siste tiden. Jeg hadde mistet moren min, og slikt tar på. Særlig når det var det eneste jeg hadde å miste.

Alt annet hadde gått over bord for lenge siden. Mor hadde vært det eneste faste holdepunktet mitt. Og jeg hennes. Det eventyret var nå slutt, og før et nytt kunne ta til, var det klart at noen og enhver kunne klappe litt sammen så lenge man befant seg i sorg.

Det var nok noe slikt som hadde skjedd, tenkte jeg ved meg selv.

Helt naturlig, i grunnen. Jeg likte imidlertid ikke måten jeg hadde havnet her på. Jeg syntes det var storsinnet av staten å 161 13

stille lokaler til rådighet for personer som av en eller annen grunn var inne i en litt hektisk fase av livet. Men kunne ikke noen bare ha kommet innom en dag og fortalt meg det, da?

(Elling? Du er en flittig maur, men nå er det på tide med en liten ferie fra tuen. Staten har et stort hus på landet, og Gro betaler.)

Så enkelt kunne det faktisk gjøres. I stedet sendte de politiet. To mann, til og med. Representanter for en etat som ifølge pressen så å si ikke eide midler. Det var nesten ikke til å tro.

Jeg satte meg på sengekanten. Hvor var det egentlig blitt av Petter?

– Har du noe greie på kyr? sa Kjell Bjarne, fremdeles uten å se opp.

Kyr? Hva var dette for slags meningsløst spørsmål? Jeg bestemte meg for ikke å svare. Skjebnen hadde riktignok bragt oss sammen her på dette rommet, men jeg hadde ikke til hensikt å bli venn med ham av den grunn. Ikke etter den iskalde velkomsten han hadde gitt meg. Det nyttet ikke å komme og smiske nå.

Det toget var gått, det var helt sikkert.

– Det hadde ikke Petter heller, fortsatte han. – Og det samme kan det være. Kyr er no’ dritt!

Javel. Av en eller annen grunn hadde jeg inderlig lyst til å motsi ham, men jeg lot det være. For alt jeg visste, kunne det være nettopp det han ønsket. Jeg hadde møtt slike typer før ved et par anledninger. Man visste aldri hvor man hadde dem.

Han tok tydeligvis hintet. Det ble ikke sagt et ord på over en time. Da sa han: – Nå er det mat! Han forsvant ut av døren med en hurtighet jeg faktisk ikke ville ha tiltrodd ham.

Jeg ble sittende en stund og se på den fryktelige backlashen han hadde etterlatt seg på stolen. Han hadde holdt på med denne redningsaksjonen i godt over en time, og alt han hadde oppnådd var å rote det hele mer til. Var det slik Kjell Bjarne var?

En rotekopp som viklet tilværelsen sammen til en eneste stor og uløselig knute – hele tiden mens han forsøkte å skape orden i livet sitt? Hvorfor var han her? Hadde han mistet noen han var glad i, han også? Var han i sorg? Jeg visste at mennesker i sorg kunne opptre så forskjellig. Enkelte gikk inn i dype depresjoner, 162 14

mens andre igjen ga seg hen til overflatiske betraktninger og slo det vonde vekk med konstruert spøk og moro. Min metode hadde vært å kaste meg inn i hardt arbeid. Et prosjekt som gikk ut på å kartlegge virkeligheten rundt meg ned til minste detalj.

Og så hadde det vel blitt for mye, da. Men Kjell Bjarne? Mot min vilje merket jeg at jeg begynte å bli nysgjerrig på ham. Hadde jeg vært for hard mot ham i all min iskalde taushet? Riktig nok hadde jeg ikke peiling på kyr, men jeg kunne da ha sagt «nei».

Det vesle spørsmålet hans hadde kanskje bare vært en litt hjelpeløs måte å komme i kontakt med noen utenfor hans eget hode, det var slett ikke sikkert han hadde ment noe vondt med det.

Gunn kom og hentet meg. Beordret meg ut og på plass ved bordet. Her skulle spises, og ikke noe mer tøys nå, iallfall ikke på en god stund. Jeg ble i grunnen overrasket over min egen reaksjon på denne litt harde tonen, for jeg både likte den og mislikte den på samme tid. Naturligvis var det litt ergerlig å bli behandlet som en liten gutt. På den annen side hadde jeg jo også gode minner knyttet til den delen av livet, en fase som var ugjenkallelig forbi nå som mor hadde gått bort. Men det var noe komisk ved det hele også. For da Gunn sto der og skjente litt på meg for å få meg til å forstå at nå mente hun alvor, så jeg i et slags dobbeltbilde hvordan Gro Harlem Brundtland plutselig sto i stortingskafeteriaen, der partiets representant fra Hedmark satt og sløvet. Var han ikke klar over at det var gruppemøte? Marsj i gang, og stikk vekk den sure pipen!

De andre glodde på meg. Med intense, sugende blikk, fylt av . . . Jeg vet ikke hva. Nei, jeg vet virkelig ikke. Bare Kjell Bjarne så en annen vei, han satt og studerte et fat med noe kjøttpålegg, mens han tygget maten langsomt og grundig. Kvinner og menn. En åtte, ti stykker. Jeg bestemte meg for å spare på meg selv. Jeg hadde åpnet for en viss tillit til Gunn, det fikk holde. Større ansamlinger hadde alltid gjort meg kvalm. Jeg er glad i mennesker, men jeg vil helst ha dem på en viss avstand. Se på dem fra vinduet, for eksempel. Det er i grunnen så enkelt: Jeg finner det rett og slett umulig å ha et nært forhold, et tillitsforhold, til en menneskemasse. Og jeg tror ikke på dem som sier at 163 15

de har det. Det er løgn. Tillit kan man ha til ett menneske, i høyden to. Massen blir en vegg av kjøtt og forvirrende hensikter. Massen er det uberegnelige. Det mangehodete uhyret som hyller deg på Palmesøndag og spikrer deg til korset neste fredag.

Så da Gunn presenterte meg som «Elling – den nye mannen», var jeg forberedt på det verste. Jeg hadde tross alt sett hvordan nye elever var blitt behandlet i skolegården hjemme. Og lært et par triks også. Det dummeste du kunne gjøre var å bøye hodet og ta imot. For er det noe mobben virkelig hater så er det feighet. Jeg la derfor armene i kors og lente hodet aldri så lite bakover. Som en engelsk lord som har funnet sin datter bak hekken sammen med gartnerens sønn.

– Sett deg da, sa Gunn. – Sett deg her hos meg. Hun klappet hånden mot et stolsete ved siden av seg.

Jeg satte meg. Helt ytterst på stolen. Tvers overfor meg satt en utrolig tykk kvinne som prøvde å klemme i seg to brødskiver på én gang.

– Te eller kaffe, Elling?

Jeg forklarte henne at jeg fikk løs mage av kaffe. Og angst.

– Huff nei, det vil vi ikke ha noe av! mente hun. – Du får sende på teen, Kjell Bjarne!

Kjell Bjarne sendte på teen. – Petter dukker nok opp til uka engang, tenker jeg.

– Jøss, var det en annen som sa. – Har ikke han flytta, da?

Gunn skjenket opp te til meg i et stort krus. – Joda. Petter har fått seg trygdeleilighet på Tøyen. Han har fått det så fint at! Balkong og gode greier.

Teen var vond. Jeg satte koppen fra meg og la hendene i fanget. Mat ville jeg ikke ha. Riktignok så jeg et par påleggstyper som jeg likte, blant annet makrell i tomat og Sunda, men jeg spiste ikke slikt til kvelds. Null fiskepudding eller salami. Det eneste kveldspålegget jeg kunne se på bordet var hvitost, men den satt en gammel gråhåret mann og fiklet med. Lange gule negler med sørgerand. Jeg så for meg hvordan han grov seg selv i de hårete neseborene, og hvordan han lekende lett hoppet bukk over vask av hender etter toalettbesøket. Med vemmelse husket 164 16