Frogner Babylon

Frogner Babylon

Alexia Bohwim

Frogner Babylon

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-69996-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Per Heimly Sats: Type it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10,2/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

But who in the world would care for the girl with no regrets whose party days are over all she needs is to breathe just a little time to breathe terry hall

Til Pappa Fra Alexia

Plage Fra vinduet så jeg Susy småløpe oppover gaten. Med de røde joggeskoene hoppet hun i hver eneste sølepytt. Plaskene var imponerende i forhold til størrelsen hennes. Hun så ut som et lykkelig barn. Jeg hadde lyst til å rope at hun måtte komme tilbake til meg, men jeg lot være. Jeg banket på ruten. Hun hørte meg ikke. Regnet druknet lyden og fra vinduet kunne jeg se at leken var i gang, hun gikk midt i gaten og flørtet med menn som gikk på fortauet.

Peik ringte og ville snakke med meg. Om barnet jeg var gravid med. Men jeg hørte ikke hva han sa. Bulderet kom fra rommet til Mike. Så kjente jeg varmen som vokste sammen med lydene. Jeg så flammene spise seg oppover veggene og jeg kjente panikken presse i brystet. Jeg dyttet barna ut og sa til Mike at han måtte slippe taket i balkongen. Mens jeg brakk opp fingrene hans sa jeg ikke noe.

Han ropte til meg. M stod under og sa vi måtte forte oss.

Brannmannen bar meg inn i en av bilene og ga oss surstoff. Magen var vondere enn noen gang, men barna mine levde. Jeg visste ikke hvor vi skulle. Ambulansen stoppet på Legevakten. Der ble vi liggende og vente på vår tur. Jeg 9

ble kald da jeg kjente det varme. Mellom bena mine rant det blod. Det klistret seg til knærne. Det var drømmen som forsvant. Datteren min, som skulle kalles opp etter bestevenninnen min. De hadde sett at det var en jente på ultralyden. Mens jeg lå der, lurte jeg på hva jeg skulle si til Susy.

Jeg så Tag Heuer-en jeg hadde fått av en eks og aldri tok av meg. Det hadde gått flere timer siden hun dro fra meg. Hvor var hun blitt av? Nyheten om brannen hadde spredd seg fort og hadde vært i radio og på tekst-tv. Det var heavy shit og politi og avhør mens vi var på Legevakten. Brannmennene hadde funnet ut at brannen kom fra Mikes rom. Jeg sa ingenting. Vissheten om at jeg hadde latt Susy gjemme askebegeret under sengen hans, var vond.

Hun hadde smugrøykt jointsneipene jeg lot som jeg ikke hadde merket. Hun måtte få vite at jeg hadde overlevd.

De fant Susy dagen etter på en skitten madrass over Frogner kino. Nålen satt fremdeles i armen.

Halvveis rundt jorden Mai 2014 Etter å ha kjørt opp fem ganger fikk jeg endelig lappen året etter at Susy døde. Jeg kjørte over Bygdøylokket med utsikt over båthavnen, og tok Drammensveien fra Olav Kyrres plass. Da jeg nærmet meg Hafrsfjordgata, holdt jeg blikket festet mot veien. Hjertet slo fortere. Minnene lå langs hele stripen ned til Skillebekk. Det skranglet i baksetet. Eks-mannen min hadde gitt bort sminkebordet jeg hadde etter Susy. Nå hadde jeg kjøpt det tilbake for penger jeg ikke hadde. Sminkebordet var mørkebrunt med messinghåndtak og hadde fasettslipte hjørner på speilet. Det mest spesielle var den vakre roseformede nøkkelen med små blader, og en liten rubin i midten. Det beste var at hvis du vred messingnøkkelen rundt to ganger, åpenbarte det seg et hemmelig rom. Benny hadde i sin tid stjålet det, men i stedet for å selge det hadde han gitt det til Susy, mor til barnet hans.

Jeg hadde mistet alt i brannen. Babyen, fremtiden, men også fortiden. Alt jeg hadde arvet etter bestemamma: Konsollspeil med marmorbord og tykke, buete gullben. Det 11

mørke skatollet i utskåret mahogni dekorert med små djevelhoder. Jeg husker de tre små skuffene som luktet Crayon fettstifter etter at vi fikk ha tegnesakene våre der da vi var barn, og den mest brukte knotten som det var gått en stor flis av som Bestepappa hadde limt på igjen.

Den fine glatte lysebrune kommoden der Bestemamma hadde lagt de sammenbrettete klærne sine hver kveld.

Uten å vaske dem, med matflekker her og der, luktet de likevel alltid rent.

Jeg stoppet bilen utenfor hjemmet mitt i blindgaten på Skillebekk. Mens jeg åpnet cabriolettaket på den gamle Golfen, lurte jeg på hvordan jeg skulle få bordet opp tre etasjer? Jeg fikk lirket det ut, men hadde glemt å låse skuffen og bildet av de siamesiske tvillingene Chang og Eng i smoking, falt på fortauet. De ble i sin tid vist frem som freaks på sirkus, og klarte likevel å gifte seg og få henholdsvis ti og elleve barn hver.

– Hvem av dem er deg og hvem er Susy? sa en stemme bak meg. Noah Sommer stod og smilte som bare han kunne gjøre. Drittkjekk og stygg på håret. En delvis utvokst crewcut som fikk ham til å se ut som Pompel og Pilt.

– Den laveste, Chang, drakk og festet til han døde. Da streite Eng så det, ble han så redd for å være alene at han døde av skrekk.

Med en elegant bevegelse tok Noah rosenøkkelen fra meg og låste skuffen. Så dro han en hånd over piggsvinsveisen mens det blinket i gifteringen.

– Du skrev om tvillingene i boken din, gjorde du ikke?

Jeg burde vel kjøpt den. Nå så jeg brannbilen som stod parkert nederst i Gabels gate. Kjeledressen han brukte på 12

jobben var beige og sort. Øynene var ikke så slemme som jeg husket, og han virket trett. Det var som om noe var sugd ut av ham. Han minnet meg mer om Ingrid Espelid Hovig med den rare sveisen og det koselige, litt påtatte lynnet jeg overhodet ikke husket han hadde. Det ringte i telefonen hans. Frida minnet ham på polet og 17. mai.

Grunnloven skulle feires som bare Frida Sommer kunne feire alt norsk. Han snakket ferdig, før han nikket mot den store røde brannbilen.

– En katt satt fast i et tre. Og så så jeg bilen din. Telefonen hans ringte igjen. Han nikket og nikket.

– I gode og onder dager, glapp det ut av meg.

– Jeg har ikke hatt sex siden jeg var førti, sa han. Jeg regnet ut at han hadde vært munk i ni år. Noah anså meg åpenbart som sin potensielle bestevenninne, og ryktene om Fridas eskapader hadde versert i årevis på frisørsalongen «Tryllefløyten». Peder «Mozart» Blix jr. klippet hår med tre meters takhøyde, var sønnen til Norges råeste billedhugger, hadde skreddersydd smoking fra Ferner Jacobsen og MC-vest det stod «OSLO» på. Klientellet bestod av folk fra HA, rørleggere og Dag Solstad. De skvaldret om dyrt bestikk og spesialbroderte motorsykkelseter, når de ikke lyttet til opera de lot som de likte.

– Hvordan gikk det etter brannen, egentlig? Han strøk håret mitt til siden, og jeg trodde jeg så det bulte mellom bena hans.

– Jeg elsket deg, sa jeg. Her kastet man ikke bort tiden.

– Hvorfor sa du aldri det? Sveisen hans var så ille at jeg var usikker på om jeg ville ligge med ham.

– Herregud. Du må da ha skjønt det?

13

– Jeg burde virkelig ha kjøpt den boken din, sa han.

– Du kan få en av meg, sa jeg. Telefonen ringte igjen, og Noah bukket og skrapet med bena, nikket lydig og ristet litt flau på hodet. Da han var ferdig, la han telefonen inn i brannbilen og kom tilbake.

– La bordet stå, så kan jeg bære det opp senere. Hvis jeg får lov?

Jeg nikket. En avtale med ham var smart. En brannmann kunne ikke droppe å hjelpe et brannoffer med et møbel. Jeg ville se ham igjen, og når han bar opp bordet, kunne vi avtale tennistime. Han så på meg som om han hadde lest tankene mine.

– Jeg spiller på OTK i morgen. Klokken elleve. Ta med racket. Så bærer vi opp bordet samtidig. Denne beholder jeg, sa han og viftet med nøkkelen.

Før jeg rakk å svare kom kollegaen hans med mobilen som ringte igjen. Denne gangen minnet hun ham på å hente Fanny-Alexandra. Han viste stolt frem en pike på nærmere tretti. Med stort, krøllete hår, enorme øyne og Povel Ramel-mellomrom mellom fortennene. Hun poserte glisende med en død hjort, og jeg smilte anstrengt. Han fikk en jobbtur og løp av gårde.

Leiligheten jeg bodde i, var stor. Tre stuer, fire soverom på hver sin ende, med én WC deisende ned i midten.

Kjøkkenet bestod av hvitevarer i rustrødt som var kjøpt brukt og i ymse størrelser. Døren til kjøkkentrappen og noen store rør var plassert så en hel vegg ble stykket opp.

Gabels gate 10 var like planløs som alt annet på Frogner før området fikk oppussing og modernisering på hjernen.

Den lange tarmen av en gang hadde dører til hvert rom og var uten vindu.

14

Skillebekk er et dødt sted mellom Solli plass og barndomsparadiset mitt, Skarpsno. Spøkelsesbyen består av tomme sidegater til Drammensveien og trikken. En gang var det befolket av barn, vanlige familier og musikere som Raga Rockers. «Tinkern» var samlested for punken, og viste at vestkanten kan glimte til med vakre gjengrodde parker og taggete hus. Nå var området preget av steder som hadde mistet sin glød. Matbutikken, «Beths Beautycenter» med sin umoderne museumslogo og ditto umoderne utvalg. Bakeren og blomsterbutikken ved siden av restauranten «Hos Thea» og malerbutikken «Flügger».

«Tryllefløyten» var blitt samlingsstedet «Tiffani» en gang hadde vært. I hjørnekafeen i Skovveien ble barn unnfanget, kilovis med kokain fortært og de som hadde opparbeidet ansiennitet røykte jointer ved det runde bordet.

Aristokratene herfra gikk alltid til samme frisører, leger og skomakere. Å høre til innafor gjengen var nødvendig hvis du skulle overleve i Frognerghettoen.

Rundt i ring Jeg saknet farten og nøt ristingen fra brostenene og synet av trikken som kjørte ved siden av. Selv om modellen ikke var kort og lubben lenger, virket det moderne, blå beistet fremdeles ensomt på skinnene sine. På gressplenen foran jernbanen hadde barn en gang spilt fotball. Det var der jeg så min første kjæreste aller første gang. Roffe var sønn av en skuespiller, hadde olivenfarget hud og fiolette øyne.

Han hadde samme sykdom som Elizabeth Taylor led av.

Hvis det å være enda penere enn normalt var en lidelse.

Distichiasis var dobbelt sett med øyevipper, og de blafret som flaggermusvinger da han løp ut foran Pappas sølvgrå Mercedes. Med fotballen i favnen blunket han til oss, og Pappa lo mens han snakket om hvor lik han var faren sin. Tre uker senere hadde Roffe gitt meg mitt første kyss under en paraply. Roffe fikk diabetes da han var førti og døde etter å ha styrtet en bananlikør. De fant ham kvalt med hue i dass i en bakgård ved siden av Uranienborg kirke. Veien til bisettelsen ble sånn sett kort.

Jeg skrudde på radioen, og NRK spilte Min beibi dro av sted. Frognerkilen med sine båtplasser og Kongen lå en bro unna. Susy og jeg hadde vært eksperter på å balansere 16

syklene våre opp på siden av trappetrinnene for å rælle ned dem på den andre siden. DBS-en min var i feil størrelse, men snekkeren fra filmstudioet hadde tatt syre den kvelden han kjøpte den. Susy foretrakk hjul på skoene, og hun var så god på rulleskøyter at det så ut som hun fløy over broen. Nede på «dongplassen» lagde hun hopp av ting hun fant.

Som syvåringer dro vi ned til den skumleste delen av Skarpsno, og inn i alle de forlatte husene. Der inne i de falleferdige palassene fant vi sprøyter og sniffekluter.

P-plassen nedenfor Bergehus ble kalt «dongplassen», fordi horekundene dro dit for å knulle. Susy likte å telle gummiringene, og forklarte meg hva kondomene på bakken ble brukt til. Jeg hatet det og ville hjem når hun ble sånn. At hun i tillegg tok på de skitne tingene i de forlatte husene, gjorde det ikke bedre.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle savne hjemløse junkier.

Nå var alt så fancy og rent. Jeg kjørte inn til siden, foran den overdådige russiske ambassaden og det vakre, store bygget som huset Det Norske Videnskaps-Akademi. Sommerne giftet seg i like pompøse omgivelser på Akershus festning. Noah Sommer gikk rett fra hjemme-alene-fester med gutter som trodde Amsterdam var en hot spot til å bli fru Frida Sommer. Jeg fikk vite det ved en tilfeldighet, at han som lot meg vente, uten telefon, med barn i en leilighet, var i full sving med å erstatte hver eneste dårlige brikke i livet med møysommelig flislegging.

Alt skulle være perfekt. De skulle bli det nye vidunderparet. Jeg hadde hørt deler av historien fra Benny og Mozart. Tryllefløyten var reklame-Norges ryktebørs på nittitallet. Frida ble gravid fortere enn du rakk å telle til 17

tre. På like kort tid hadde hun tatt full regi på livet hans, til hans store glede og stolthet. Hun inviterte 25 håndplukkete jenter til 25-årsdagen hans på Theatercaféen. Det var en drøm han hadde hatt lenge. Jenter og jenter, fru Blom. Med Frida i spissen var de fleste over førti, dessuten var det slengt inn to kusiner, tre tanter samt de fire styggeste ekskjærestene hans. I bryllupet tre måneder senere hadde Frida valgt ut den kvinnelige forloveren hans. Valget falt på en ti år eldre legesekretær som drev en jaktgård i Hallingdal. Her skulle alle muligheter for utdrikningslag avverges. Frida skrev talen han holdt til henne, og menyen hadde hun selv designet. Sommerne fikk sitt eget gullvåpen med initialene deres.

Men det var trettiårsdagen til Frida som skulle sile vekk bermen fra fortiden for godt. Den fungerte som et showroom av vellykkethet, popularitet og eierskap. Den nye fru Sommer feiret sine tretti år på Schafteløkken med andre vidunderpar, blant dem koreografen og danseren Bernardino Rex med frue. De var paret bak Christiania Dansetrupp, jazzballett med nogo attåt. Veldig nytenkende, og alle som ikke likte den livlige gjengen med pop-hits på VGlisten, var bondske. Bernardino Rex fra Rio de Janeiro hadde gjort kometkarriere i Norge etter å ha flyktet fra en voldtektsanklage i hjemlandet. På flyet til Fornebu traff han Danse-Toril fra Hovseter. Kattekvinnen hadde akkurat sikret seg stipend og kunne navigere støtteordninger som ingen andre.

Nå var Toril blitt til Toril Rex og hadde klasser og dansetrupp med Dino. At han lå med elevene hennes, befølte sekstenåringer under genseren og slikket halsen deres var «fordi han var sydlandsk og tungen fant muskler som 18

skulle brukes for elevene». Dino var klumpete, med brede hofter og korte ben. Han var skallet, med gråsprengt pornoskjegg, og gikk alltid med stokk med gullspiss. Siden han var professor i dans, ledet han nå alt som hadde dans og stat i samme setning. Dino var visstnok en innovatør, og etter noen pingvinskritt i en Charlie Chaplin-hyllest hadde han brutt ut i en brutal dans med ild kalt ‘Frida’ på 30-årsfesten hennes.

Mozart hadde vært der. Ifølge Cecilie hadde den allerede hetero frisøren aldri vært mer sikker på at han foretrakk jenterumper etter at Dino stakk sin oppi en tårevåt jubilant som ble klappet på tulipansveisen av Noah. Høydepunktet var da Eindride Sommer overrakte et maleri i fylla. 400 000 rett i lomma på det grådige ekteparet som hadde kjøpt hus i Bærum. «Villa Sommer». Stefar Eindride hadde kommet «hjem» etter å ha bodd hos elskerinne nummer tretten det siste halve året. 400 000 var verdt Noahs mors fortvilelse. Alle klappet entusiastisk for den hjemkomne mesteren av grotesk kunst.

Det var likevel talen fra Noah som hadde fått Mozart til å ville spy opp en liter årgangsportvin. Den nesegruse beundringen fra ektemannen, der han la ut om hvilket fundament kvinnen i hans liv hadde etablert. Mens stefar og mor vekslet blikk med Mozart, hadde Noah pøst på.

Jeg hadde fått små bruddstykker av livet deres, men bare sett dem sammen én gang noen uker etter at vi klinte og han sa han elsket meg. Bildet i Natt og Dag, av dem som bekreftet at alle ryktene var sanne. Bildet som fjernet enhver tvil og drepte alt håp.

Bilen min svingte inn i Gabels gate. Etter å ha låst meg inn, la jeg frem penger til en pizza til Mike før jeg tok med 19

meg Mac-en og middagen inn i sengen. Mopsen Kjell-Elvis la seg inntil meg, og pelsen hans var stri, men varm. Han peste tungt, og jeg kjente det lille hjertet banke mot leggen. Jeg visste at tiden vår var knapp, som med alle dyr.

Ansiktet hans utstrålte kjærlighet da han så på meg. Store, brune øyne som elsket meg selv når jeg skrek til ham eller irritert dyttet bort kjærtegnene hans. Hvorfor kunne ikke mennesker være som dyr? Hvorfor kunne ikke jeg bli forelsket i en som ville være snill mot meg? Hvorfor ble jeg alltid glad i de som dreit i meg? Jeg la armene mine rundt den lodne bylten og klemte ham hardt inntil meg.

Forventningen Jeg har alltid kunnet én ting bedre enn de fleste andre: film.

Forfattere kan nada om det, og ordet «adapsjon» skjønner de ikke. Det betyr kort og godt at man må gjøre endringer i handlingen for å kunne filmatisere en bok. Derfor hadde jeg ikke lyst til å lage film av boken min. Fordi en film krever svar.

Hansen hadde fått hepatitt og var lagt inn, men han var som insektene som overlever atomkrig. Mozart hadde hørt han var på bedringens vei og snart ville være oppe gå igjen. Likevel var det lov å håpe at Hansen ville stryke med. Han ville nok være mer enn villig til å hjelpe til med et filmmanus som kunne avsløre ting jeg ikke ville. Dette med film var sårt. Hvorfor skulle jeg jobbe med en bransje som aldri hadde akseptert faren min? Filmmiljøet som skjulte nazister etter krigen, regissører på Norsk Film som nektet å spise lunsj med snekkerne, og verst av alt: alle disse kvinnene som ikke hadde peiling, men som fikk hauger med støtte, ikke minst fra billettinntektene til Pappas forhatte filmer. Dansk franchise var styggedom, mens det å herme etter Cassavetes Husbands var feministisk og nytenkende. Kvinner i film kalte seg filmarbeidere når de 21

krevde penger, og filmkunstnere når de brukte dem opp.

Slumrende på en sofa mens de ventet på en solnedgang de kunne få kunstnerisk krampe foran.

Pappa ansatte junkier med polio som snekkere, alkisskuespillere som var blakke, og hans forakt for snobbethet hadde ført til at jeg tok norsk filmhistorie som fag. For å se hva de egentlig kunne om Film-Norge. Jeg hadde kranglet med sensorer, lærerne og så og si alle som lærte oss historien fra noen hefter fra Filminstituttet. Norge hadde flere kvinnelige regissører enn noen andre land, og likevel lurte vi på hvorfor vi ikke kunne lage film? Ingen syntes det var rart at mennene tok reklamejobber for å overleve og faktisk utøvde det yrket de hadde.

Budsjett? Fysjom. Det var for sånne dumrianer som faren min. Regissøren av Fant, Tancred Ibsen, var den eneste som kunne blitt den Hollywood-regissøren vi trengte. Mannen bak Gjest Baardsen og Tørres Snørtevold var studioskolert og barnebarnet til Bjørnson og Ibsen. Han takket nei til å bli leder i Statens Filmdirektorat under NS, og mens Walter Fyrst drepte jøder ved fronten, overtok Leif Sinding filmproduksjonen frem til krigen sluttet.

På syttitallet gjorde nye støtteordninger det lønnsomt å lage film. Derfor overtok talentløse raddiser og late akademikere filmstudioet på Jar. «De 4» i Norsk film ble fort til «de 88». Sammen med Norsk filmforbund, som ga ut hefter om Arne Skouen skrevet av Linn Ullmann. Hun kunne mye, men ikke en dritt om norsk film. Inkludert filmen moren hennes laget med Skouen. Der hun skrek på en slede i nitti minutter. Men de hadde fanget interessen til Ingmar Bergman, så man måtte la seg imponere.

Da var det verre med de som hadde henvendt seg ymse 22

ganger for å lage hatsk rebellfilm av boken min. Damene som foreleste på Lillehammer og ikke visste hvem Wilder, Lang eller Preminger var. De ante ikke noe om brødrene Marx, Danny Kaye eller Harold Lloyd, men dyrket franske Jacques Tati.

Kvinner i Film-Norge trigget alt som het vold i meg. Jeg skulle ikke jobbe med dem om det så gjaldt livet mitt. Derfor var telefonen fra Eddik særdeles uventet.

– Vil du ta et møte? Eddik gikk rett på sak.

– Mer film der Susy og jeg lider av forsømmelse? Vi mot verden og damer i perleøredobber? Vi var ikke ofre for annet enn oss selv.

– Kan du ikke møte meg da, sa Eddik.

– Det får bli etter barnevernet. Enda en konsekvens av drittboken er at alle tror det er en selvbiografi, sa jeg.

– Kan jeg være med?

– Eh. Nei? Cecilie er med. Hva har det med film å gjøre?

– Jeg vil lage film. En annerledes utgave av boken din.

Jeg har jo hørt om brannen.

– Glem det, sa jeg og la på.

Bak meg hørte jeg døren til Mike åpne seg.

– Hvorfor sa du nei til det? Er ikke film det du alltid har drømt om? Han var trett og blek. Kontrasten mørkt hår og mørke bryn mot lys hud gjorde ham vakker. Eksotisk. Så lite norsk at han ofte hadde hørt «sånne som deg» i oppveksten. Øynene var brune, men de hadde Jacks fasong.

Alt på Mike var smalt, han hadde arvet det beste av to verstinger.

– Jeg ville lage film, men det ble aldri sånn. Jeg ble forfatter i stedet.

– Hobbyjobben din? Mike klappet på hodet til hunden 23

vår. – Du prater bare. Du burde lage film og møte flere folk, Mamma. Du sitter bare inne.

– Barnevernet har bedt om et møte.

– Hva er det nå, da? Jeg er så lei av de dumme kranglene dine. Du er så paranoid. Alle er fiendene dine, og jeg driter i hvem som gjorde ditt og datt. Faen heller!

Han slengte igjen døren til badet, og jeg ville forklare at han måtte oppføre seg. Selv om han ikke gjorde annet. Om to år ville han være myndig og russ. Bare vi kom oss over på den siden, ville det gå bra for ham. Å fullføre skolen var for meg tegnet på at alt var normalt og inngangsbilletten hans til et enklere liv. To i snitt, hva som helst. Bare han bestod.