Friheten

Page 1



Arne Dahl

Friheten Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO


Arne Dahl Originalens tittel: Friheten Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Arne Dahl, 2020 Published by arrangement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-64347-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miroslav Sokcic Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 9,5/12 pkt Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


i



1

Sam Berger var alene. Det var natt. Sommervarmen som fremdeles satt i mursteinene, brant ham på ryggen mens han kikket rundt hjørnet. Over hekken så han nabohuset på avstand. Det lå for seg selv oppe på en høyde, bak en liten treklynge, og det var mørkere enn selve natten. Det var den lyseste av årstidene. Natten var ikke mer enn et par timer lang. Men det var natten han trengte. Han trengte mørket. Det var i mørket sannheten fantes. Berger trakk pusten dypt og løp tvekroket gjennom hullet han hadde funnet i hekken, og beveget seg oppover høyden. Da han nærmet seg treklyngen, tok han fram pistolen fra skulderhylsteret. Juninatten var underlig stille. Alle lyder han hørte, var hans egne. Den umiskjennelige duften av sommernatt var det eneste som fantes i denne ødsligheten. Han listet seg forsiktig gjennom treklyngen mens han speidet etter overvåkningskameraer, men så ingen. Det fantes ingenting å se. Natten dekket alt. Men han kunne ikke ta fram lommelykten. Ikke ennå. Mot alle odds klarte han å ta seg lydløst fram til selve huset. Det var ikke mulig å avgjøre hvilken farge det hadde, knapt nok hva slags materiale det var laget av. Han ble stående en stund, kjente den kjølige pistolen mot brystet, den varme veggen mot ryggen. Normaliserte pusten. Om det nå i det hele tatt fantes noe som var normalt lenger. 7


Han kikket rundt hjørnet og kunne vagt skimte en kjellertrapp som lot til å ende i en dør under bakkenivå. Han tok fram lommelykten, dempet den maksimalt, rettet lyset inn mot huset, ned mot bakken, for å gjøre det usynlig i tilfelle noen satt og speidet ut bak de mørke vinduene litt over ham. Berger listet seg mot kjellertrappen, beveget seg fullstendig lydløst. Han listet seg ned, stille, stille. Enda stillere fikk han dirken inn i låsen. Han lette etter pigger og hakk, det klaffet, og forsiktig presset han håndtaket ned. Trakk døren opp helt lydløst. Det var som om den svarte døråpningen pustet ut, en svovelpust nede fra ukjente helveteshull. Men så luktet utpusten nærmest antiseptisk, klinisk. Han tok et skritt inn, stoppet, krøket seg ned, med våpenet hevet, lommelykten hevet. Likevel tok det en god stund før han så noe som helst. Hvis noen hadde ventet på ham, ville han ha vært død allerede. Det føltes som hans mantra, forbauselsen over fortsatt å være i live. Det rommet han sto i, trådte likevel fram til slutt. Det dekket hele kjelleretasjen i villaen. En gildesal som var forvandlet til et pleiested. I hjørnet en seng med en slags respirator, en elektrisk rullestol, en gåstol med tilhørende dryppstativ. Og det var tomt. Nattlig tomt. Det var i mørket sannheten fantes. Et sted i mørket. Han stakk pistolen tilbake i skulderhylsteret, skrudde opp lysstyrken på lommelykten, lyste rundt seg, søkte. Det svarte lukket seg rundt ham. Det var som om lysskinnet knapt nok nådde ned til gulvet, som om det stoppet halvveis, møtte motstand og liksom ble hengende i luften. Berger beveget seg med samme langsomhet som et dovendyr. Han passerte gåstolen, infusjonsposen skalv litt av vinddraget fra ham, han gikk forbi rullestolen, han var nær sengen nå, med den tause respiratoren liksom stivnet midt i bevegelsen. Det var som om hele den svarte luften var smittsom, mettet av bakterier. Som om han befant seg i et middelaldersk pesthus. Tiden gikk. Han søkte noe som ikke stemte. Det var en lyd som til slutt ble avgjørende. Et av de forsik8


tige skrittene hans som lød annerledes, helt inntil sengen. Han steg fram og tilbake noen ganger. Samme fenomen gjentok seg. Han bøyde seg mot gulvet. Ganske riktig gikk det en tynn strek over linoleumen, en liten sprekk som strakte seg inn under sengen. Forsiktig skjøv han sykesengen til side og avdekket en firkant. Det var svært dyktig gjort. Sprekken i gulvet var en millimeter bred, og inntil den lå det et større teppe, som ellers antagelig ble trukket over luken. For det var jo en luke. Og når ble teppet ikke trukket over luken? Når det var noen der nede. Berger prøvde forgjeves å dempe grøssingen som jog gjennom kroppen hans. Etter den kom en uhyrlig déjà-vu-følelse idet han satte seg på huk ved luken og begynte å lete etter et håndtak. Ikke enda et jævla kjellerhull i livet hans. Håndtaket var svært finurlig nedfelt i linoleumen. Han fikk grep med venstre hånd, holdt pistolen i høyre og lommelykten i munnen. Så løftet han sakte og forsiktig opp luken. Han så det tykke lyddempende isolasjonsmaterialet stikke ut av trekonstruksjonen. Rettet strålen ned en trapp som endte i en gang. Det fantes overhodet ingen tegn til liv der nede. En jordaktig gravlukt steg opp fra kjelleren under kjelleren. Berger sukket dypt og så opp i taket. Opplevde plutselig livet som noe verdifullt, noe han helst ville bevare. Nesten som en fysisk gjenstand, noe han ømt kunne gripe med hånden. Så begynte han å gå nedover med lommelykten i den ene hånden og pistolen i den andre. Det var ikke så mange trinn ned til den underjordiske gangen. Han tok hvert enkelt med den aller største årvåkenhet. Så var han nede. Det var som et jordgulv. Det var trangt, lavt under taket. Nesten samme følelse som i Cu Chi-tunnelene utenfor Saigon som han i ungdommelig begeistring hadde krøpet gjennom. Og fått panikk. Kameratene hans måtte slepe ham ut. Og da var de tross alt bare turister. Akkurat som i Vietnam ble gangen trangere og trangere. 9


Han hadde ikke kommet mange meter, men likevel var taket allerede drastisk lavere, veggene kommet nærmere. Til slutt kunne han ikke engang gå krumbøyd lenger. Han måtte ned på kne og jobbe seg fram på alle fire gjennom gangen. Panikk var ikke noe han hadde følt på en stund. Han følte det ikke nå heller, men han kjente panikkens nærvær, dens intime nærhet. Fingrene krafset gjennom jordlaget, knærne ble oppskrapt. Uansett hvor mye han lyste framover, så han ingen slutt på gangen. Ville den bare slutte i en trakt uten noen vei ut? Berger var nødt til å stoppe opp. Lukke øynene. Fokusere. Ikke havne i Cu Chi-tilstanden. Han var en mer voksen mann nå. En mann med visse erfaringer. Han åpnet øynene igjen. Tok opp lommelykten, som han hadde lagt fra seg, krøp videre. For nå dreide det seg om å krype. Ryggen føltes som om den allerede var blitt blodig etter å ha blitt dratt mot taket i gangen. Det føltes som om oksygenet tok slutt, han fikk stadig større pusteproblemer. Det fantes ikke plass rundt ham, han føltes like bred og like høy som selve gangen. Og det var som om han ikke lenger var alene i den trange gangen, panikken krøp ved siden av ham, nær inntil. Det var bare å vri på hodet og puste den inn. Akkurat idet hans indre gjorde seg klar til å inhalere panikken, hendte det noe. Helt uventet utvidet gangen seg til alle kanter, det fantes plutselig plass til alle ekstremiteter. Det var som skapt for å sette opp farten igjen. Etter en del raskere kryping fikk nettopp dette faktumet Sam Berger til å stoppe. Det var som skapt for det. Han pustet ut og lyste framover. Det var en dør i enden av gangen. En dør med nesten normal høyde. Alle instinkter sa ham at han skulle skynde seg mot den. Alle unntatt ett. Politiinstinktet. Det han aldri ville komme vekk fra, uansett hvor avkuttet og utstøtt han var. Det som sa at noe var galt. Han lyste oppover, framover, til høyre, til venstre. Han lyste nedover. Han lyste ned, mot jordgulvet. 10


Det fantes ikke mer. Det som fantes, var en grøft. En hule. Og den fantes fem centimeter foran venstrehånden hans. Hadde han krøpet ti centimeter til, ville han ha falt rett ned. Grøfta var en drøy meter bred. Han ville ikke hatt en sjanse til å stoppe hvis han hadde fortsatt. En meter nede i jordgulvet var det minst fem parallelle knivblader som så ut til å være skarpe som barberblad. De strakte seg fra den ene til den andre siden av gapet. Hvis Sam Berger hadde fulgt instinktene sine og styrtet mot døren, ville han ha blitt kvestet på det groveste. Kroppsdeler ville ha blitt skilt fra kroppsdeler. Det steg et hvitglødende raseri opp i ham, men han klarte å holde det i sjakk mens han med største forsiktighet klatret over den dødelige grøfta. Han kunne nesten stå oppreist og hadde allerede stappet lommelykten i munnen og fått fram dirken da han så at døren vendte innover. Da la han dirken tilbake i lomma. Det var tydeligvis ikke meningen at eventuelle inntrengere skulle nå så langt, for døren i seg selv var skrøpelige greier. Den fløy ikke opp, den gikk i fillebiter idet det hvitglødende raseriet fikk sitt utløp. Mannen på romaskinen satt med ryggen til ham og dro med full kraft. De heldekkende hodetelefonene over ørene hans var uten tvil lyddempende. Berger gikk dit, rev hodetelefonene av mannen og løftet ham opp med én hånd fra romaskinen. Han tvang mannens ansikt nærmere og stirret inn i den aller reneste formen for skrekk. Berger brølte rett inn i trynet hans: – Hvor langt er man egentlig villig til å gå for en jævla forsikringssvindel, for faen? Han tillot seg å slå ned mannen som hadde vært nær ved å partere ham. Mens mannen falt som en tomsekk ned over romaskinen, ble Sam Berger innhentet av panikken. Med skjelvende hånd fikk han fram de gamle håndjernene sine og låste mannen til den gulvfaste romaskinen. Deretter så han seg rundt i det som lot til å være et underjordisk treningsrom for en mann som simulerte å være lam. Det fantes ingen annen vei ut. 11


Klaustrofobien stoppet Bergers åndedrett. Cu Chi-tilstanden overmannet ham. Han måtte ha luft. Han styrtet ut gjennom den smadrede døren, klarte kunststykket å hoppe over den dødelige gropa, tvang seg med ren panikkenergi gjennom de aller trangeste passasjene i gangen, kom fram til trappen uten å puste en eneste gang, stormet oppover, kom ut i det falske sykerommet, langet ut oppover kjellertrappen og trakk et av sitt livs dypeste åndedrag. Sommernattens deilige smil hadde begynt å kikke fram fra mørket. Berger satte seg på en stein og kjente natten hånflire. Det var ikke sånn som dette det skulle bli. Et kort øyeblikk hadde han hatt to familier, en gammel og en ny. Han hadde hatt alt han ønsket innenfor rekkevidde. Han hadde landet. Et halvt år senere svevde han i et mer lufttomt rom enn noensinne. Som sikkerhetskonsulent. I klartekst: privatetterforsker. Han tenkte på tvillingene sine. The still point of the turning world. Tolv år gamle nå. Han fikk dem tilbake. De var tilbake. Eks-samboerens urokkelige stemme gjallet gjennom sommernatten: Jeg driter i om du driver eget firma nå, du er uansett purk i sjel og hjerte, og det kommer til å ta livet av oss alle. Familiens flytting fra Stockholm, foreldreretten han hadde frasagt seg for flere år siden. De sjeldne, anspente besøkene. Kanskje det ville bli bedre. Men han tvilte på det. Snart ville de komme i puberteten. Og det jævla firmaet slukte all hans tid. For ikke å snakke om penger. At det kostet noe så inn i helvete mye å starte et firma. Og han fikk ingen andre oppdrag enn forsikringssvindel. Han stirret opp mot den sakte lysnende himmelhvelvingen. Han ble sittende slik en god stund. Så tok han opp et sammenbrettet fotografi fra innerlomma. Det forestilte en kvinne, en blond kvinne med energisk, men trist, nesten unnskyldende blikk. Hun sto på en flyplass, et fly så ut til å være på vei inn gjennom det enorme vinduet bak henne. Det virket som om kvinnen snakket. Og hun så rett inn i kameraet. Han betraktet det så lenge at scenen fikk liv. Kvinnen på 12


fotografiet begynte å bevege seg. Flyet bak ryggen hennes rullet nærmere. Og da hun snakket, var det med Molly Bloms stemme: Jeg kan ikke, Sam, jeg kan virkelig ikke. Jeg trenger fred og ro. Ettertanke, stillhet. Så var alt stille. Skremmende stille. Alle lyder Sam Berger hørte, var hans egne, helt til den guddommelige sangen fra en nattergal lød gjennom sommernatten. Kanskje det fortsatt fantes litt sang i verden.


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.