David Baldacci
Frels oss fra det onde Oversatt av Tore Aurstad
David Baldacci Originalens tittel: Deliver us from evil Oversatt av Tore Aurstad Copyright © by Columbus Rose, Ltd. All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Published by agreement with Lennart Sane Agency AB ISBN 978-82-02-45166-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Erlend Askhov Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Alli og Anshu, Catherine og David, Marylin og Bob, Amy og Craig: Flotte venner, alle sammen
Kapittel 1
Den nittiseks år gamle mannen satt i sin behagelige lenestol og koste seg med en bok om Josef Stalin. Ingen konvensjonell forlegger ville rørt manuskriptet, som var fullt av villfarelser og skrevet av en forfatter med en urokkelig positiv holdning til den sadistiske sovjetlederen. Men den positive holdningen til Stalin i boka, som var utgitt på forfatterens eget forlag, tiltalte den gamle mannen meget. Han hadde kjøpt den direkte av forfatteren kort tid før denne var blitt innlagt på en psykiatrisk institusjon. Ingen stjerner syntes på himmelen over den gamle mannens store eiendom, for et uvær var på vei innover land fra havet like ved. Riktignok var han rik og levde i overflod, men han hadde relativt enkle personlige behov. Han gikk med en slitt genser som var flere tiår gammel, og skjortekragen var kneppet godt igjen rundt den kjøttfulle halsen, som var tykk av slappe hudfolder. Den billige buksa slang løst rundt de skjelettaktige, ubrukelige beina. Regnet hadde begynt å tromme hypnotiserende på taket, og han sank lenger ned i stolen, tilfreds med å fordype seg i sinnet og livsverket til en galning med flere titalls millioner menneskeliv på samvittigheten, mennesker som hadde vært så uheldige å leve under hans brutale åk. Nå og da lo den gamle mannen av noe han leste, særlig de grusomme partiene, og han nikket bifallende til avsnitt hvor Stalins disipler la ut om diktatorens brutale framferd for å knuse alle borgerrettigheter. I Sovjet-diktaturet så han tydelig de lederegenskapene som trengtes for å løfte et land til 7
storhet og å få en hel verden til å skjelve av frykt. Han vippet ned de tykke brillene og kikket på klokka. Snart elleve. Alarmsystemet skrudde seg på nøyaktig klokka ni, og hver eneste dør og hvert eneste vindu ble overvåket etter alle kunstens regler. Festningen hans var trygg. Et tordenbrak ble fulgt av at lampene blinket. De blafret et par ganger til og sloknet. I elektronikkrommet i kjelleren var reservebatteriet fjernet, slik at alarmsystemet ble satt ut av funksjon da strømmen forsvant. Sensorene i hver eneste dør, på hvert eneste vindu ble umiddelbart koplet ut. Ti sekunder senere slo de kraftige reserveaggregatene inn og sendte strømforsyningen tilbake for fullt, og alarmsystemets statuspanel viste at det var i drift igjen. Men i løpet av det ti sekunders oppholdet var et vindu blitt åpnet, og noen hadde stukket ut hånden og tatt imot et digitalkamera som ble kastet opp fra bakkenivå. Vinduet ble lukket og låst sekundet før systemet var aktivert igjen. Uvitende om dette satt den gamle mannen og gned seg dovent på det hårløse hodet; overalt var det skjoldet av skorper og flekker av solbrent hud. Ansiktet hadde for lengst sunket sammen til en klump av vev herjet av tyngdekraften, slik at øynene, nesa og munnen var trukket nedover i en konstant grimase. Kroppen, det som var igjen av den, hadde forfalt på samme måte. Nå for tiden trengte han hjelp til den minste oppgave. Men han var da i hvert fall fortsatt i live, der så mange av våpenbrødrene hans, kanskje alle, hadde gått bort, mange på brutalt vis. Han ble sint bare ved tanken. Historien viste at de mindreverdige bestandig var sjalu på sine overmenn. Til slutt la han fra seg boka. I hans alder trengte han ikke mer enn tre–fire timers søvn, men han trengte det nå. Han tilkalte pleieren ved å trykke på en blå knapp på en liten, sirkelformet anordning han bar rundt halsen. Den hadde tre knapper: en til pleieren, en til legen og en til vaktmannskapene. Han hadde sine fiender og lidelser, men pleieren var mest for nytelsens skyld. Kvinnen kom inn. Barbara hadde blondt hår og var kledd 8
i et hvitt miniskjørt som satt stramt rundt hoftene, og en singlet som ga raust innsyn til brystene hennes da hun bøyde seg og hjalp ham opp i rullestolen. Det var en betingelse for arbeidsforholdet at hun skulle være lett antrukket. Gamle, rike, perverse menn kunne gjøre som de lystet. Det rynkete ansiktet hans hvilte mot den myke kløften og ble værende der. Mens de sterke armene hennes skjøv ham opp i det brede setet, stakk han hånden under skjørtet hennes. Fingrene gled over baksiden av de faste lårene til de rørte ved rumpeballene hennes. Da klemte han hver av dem hardt. Han ga fra seg et tilfreds stønn. Barbara kom ikke med noen reaksjon, for hun fikk rikelig betalt for å tåle tafsingen hans. Hun trillet ham bort til heisen, og sammen tok de vognen opp til soverommet hans. Hun hjalp ham av med klærne, men hadde blikket vendt bort fra den sammensunkne kroppen. Selv med all sin rikdom kunne han ikke tvinge henne til å se ham naken. For flere tiår siden ville hun så visst ha sett på ham, og også gjort mye mer. Hvis hun hadde livet kjært. Nå ble han bare hjulpet med å få på seg pyjamasen, som et spedbarn. Hver morgen måtte han vaskes og mates, igjen mer som en baby enn en mann. Sirkelen var fullført. Fra vuggen tilbake til vuggen og deretter graven. «Sitt her og hold meg med selskap, Barbara,» forlangte han. «Jeg vil se på deg.» Han sa det på tysk. Det var en annen grunn til at han hadde ansatt nettopp henne; hun snakket morsmålet hans. Det var det ikke mange her omkring som gjorde. Hun satte seg, la de lange, solbrune beina i kors og lot hendene hvile i fanget. Nå og da smilte hun til ham, for det fikk hun betalt for. Hun burde være takknemlig, mente han, for hun hadde hatt valget mellom å arbeide for ham i dette praktfulle huset, hvor det var langt mellom de lette arbeidsoppgavene, og å selge seg for småpenger på gata i Buenos Aires, som ikke lå langt unna. Til slutt viftet han med hånden, og hun reiste seg umiddelbart og lukket døra etter seg. Han lente seg tilbake på putene. Hun ville sannsynligvis gå til rommet sitt, ta av seg 9
alle klærne, hoppe i dusjen og skrubbe seg hardt for å få vekk den skitne berøringen hans. Han klukklo stille av det bildet. Selv som innskrumpet gamling hadde han en viss innvirkning på folk. Han husket tydelig den fantastiske tiden da han kunne spasere inn i et rom og høre knestøvlenes hæler smelle mot betonggulvet. Lyden alene var nok til å sende bølger av frykt gjennom hele leiren. Snakk om makt. Daglig opplevde han det privilegiet det var å kjenne den følelsen av uovervinnelighet. Hver eneste ordre ble utført til punkt og prikke, uten et knyst. Soldatene hans kunne stille skadedyrene opp på rekke, lange rader av dem i skitne klær og med bøyd nakke, men allikevel så de glansen i de praktfulle støvlene hans, kraften i uniformen. Han spilte Gud og avgjorde hvem som skulle få leve, og hvem som skulle dø. De som fikk leve, var neppe de heldigste, for belønningen deres var et helvete på jord, et liv så smertefullt og miserabelt og nedverdigende som han bare maktet å gjøre det. Han akte seg mot venstre og presset seg mot en rektangulær panelplate i hodegjerdet. Trestykket svingte utover, og med en skjelven hånd tastet han inn kombinasjonen til safedøra som kom til syne. Han stakk hånden inn og tok fram fotografiet, og så la han seg til rette på puta igjen og betraktet det. Han regnet seg fram til at det var blitt tatt for sekstiåtte år siden på dagen. I tankene var han fremdeles helt og holdent den samme, selv om kroppen hadde sviktet ham. På bildet var han bare i slutten av tjueårene, men på grunn av sin kløkt og nådeløshet hadde han fått et stort ansvar. Høy og slank, og med lyseblondt hår i slående kontrast til det solbrune, firskårne ansiktet. Han så så flott ut i full uniform og medaljer, selv om han måtte medgi at knapt noen av dem egentlig var fortjent. Han hadde ikke vært i strid, for han hadde aldri klart å mønstre mye personlig mot. Da var det bedre å la de ubrukelige massene fyre løs på hverandre og krepere i skyttergravene. Takket være sine evner hadde han klart å sikre seg en tryggere posisjon. Øynene ble fylt av tårer ved synet av den han en gang hadde vært, og ved hans 10
side sto selvfølgelig selveste mannen i egen person. Han var kanskje liten av vekst, men kolossal i alle andre henseender. Den svarte barten var til evig tid stivnet over den uttrykksfulle munnen. Slik han bestandig gjorde om kvelden, kysset han sitt yngre jeg på bildet, og så gjorde han det samme med kinnet til den statelige Føreren. Han la bildet på gjemmestedet sitt igjen og tenkte tilbake på årene som hadde gått siden han flyktet fra Tyskland noen måneder før De allierte rykket inn og Berlin falt. Han hadde ordnet med reisen hit på forhånd, for han hadde sett krigens uunngåelige utfall, kanskje før hans overordnede gjorde det. I flere tiår hadde han ligget lavt, men også her hadde han fått bruk for «evnene» sine til å bygge et velstående imperium basert på eksport av mineraler og tømmer fra sitt nye hjemland. Nådeløst hadde han ryddet alle konkurrenter av veien. Allikevel lengtet han etter gamle dager da følelsen av at et annet menneskes skjebne hvilte helt og holdent i hans hender. Han skulle sove godt i natt, slik han gjorde hver natt, med ren samvittighet. Øyelokkene var i ferd med å gli igjen da han til sin overraskelse hørte døra åpne seg igjen. Han stirret ut i det dunkle værelset. Hun sto der avtegnet mot mørket. «Barbara?»
Kapittel 2
Hun steg inn i rommet etter å ha lukket døra etter seg. Da hun nærmet seg sengen, så han at hun var iført kun en bomullsmorgenkåpe som så vidt dekket lårene og skrånte nedover over brystet. Solbrun hud tittet fram mot ham flere steder, bortsett fra ved snippen av morgenkåpen. Der skimtet han hvit hud på den nakne hoften. Hun hadde slått ut håret, som flommet ned over skuldrene hennes. Hun var også barføtt. Hun krøp ned i sengen ved siden av ham. «Barbara?» sa han. Hjertet begynte å banke fortere. «Hva gjør du her?» «Jeg vet at du vil ha meg,» sa hun på tysk. «Jeg ser det i øynene dine.» Han klynket da hun tok hånden hans og førte den innunder foldene på morgenkåpen, rett ved brystene. «Men jeg er gammel, jeg kan ikke tilfredsstille deg. Jeg … Jeg kan ikke.» «Jeg skal hjelpe deg. Vi tar det rolig og pent.» «Men vakten? Han står rett utenfor døra. Jeg vil ikke at han skal …» Hun strøk ham varsomt over hodet. «Jeg sa til ham at det var fødselsdagen din, og at jeg var en presang.» Hun smilte. «Jeg ba ham gi oss minst et par timer.» «Men jeg har ikke fødselsdag før om en måned.» «Jeg holdt ikke ut å vente.» «Men jeg kan ikke. Jeg vil ha deg, Barbara, men jeg er for gammel. Den helvetes alderen.» 12
Hun trakk seg nærmere og rørte ham der ingen hadde tatt på ham på flere tiår. Hun stønnet. «Ikke gjør dette mot meg, det går ikke, sier jeg.» «Jeg er tålmodig.» «Men hvorfor skulle du ville ha meg?» «Du er veldig rik og mektig. Og jeg ser at du var veldig flott en gang.» Han grep fatt i det utsagnet. «Det var jeg. Det var jeg. Jeg har et bilde.» «Få se det!» sa hun. «Få se det!» klynket hun inn i øret på ham mens hun førte hånden hans opp og ned innunder morgenkåpen. Han trykte på panelplaten, tok ut fotografiet og rakte det til henne. Blikket hennes dvelte ved bildet av ham og Adolf Hitler. «Du ser ut som en helt. Var du en helt?» «Jeg gjorde jobben min,» sa han pliktoppfyllende. «Jeg gjorde det jeg ble bedt om.» «Jeg tenker nok at du var veldig flink.» «Jeg har aldri vist det bildet til andre. Ikke til noen.» «Så smigrende. Men legg deg ned nå.» Han gjorde det, og hun satte seg over skrevs på ham og løsnet morgenkåpen så han kunne se kroppen hennes bedre. Hun fjernet også trygghetsalarmen fra halsen hans. Han begynte å protestere. «Vi vil ikke trykke på knappene ved et uhell,» sa hun og holdt den bort fra ham. Hun bøyde seg ned så brystene hennes var nær ansiktet hans. «Vi vil jo ikke bli avbrutt.» «Nei, du har rett. Ingen avbrytelser.» Hun stakk hånden i lomma og viste fram en pille. «Jeg tok med denne til deg. Den hjelper deg med det.» Hun nikket mot skrittet hans. «Men jeg vet ikke om jeg bør. De andre medisinene jeg tar …» Hun la stemmen i et enda dypere leie: «Du holder ut i timevis. Du kommer til å få meg til å hyle.» «Herregud, om bare jeg kunne det.» 13
«Du trenger bare å svelge denne.» Hun viste fram den lille pillen. «Og så kan du ta meg.» «Kommer pillen virkelig til å fungere?» I opphisselsen kom litt spytt til syne på leppene hans. «Den har aldri sviktet meg før. Ta den nå.» Hun rakte ham den, skjenket et glass vann fra en karaffel på nattbordet og fulgte med mens han svelget pillen og grådig slurpet i seg vannet. «Begynner den å bli større?» spurte han ivrig. «Tålmodig nå. Og i mellomtiden har jeg noe å vise deg.» Fra lomma tok hun fram et tynt kamera. Det var det som var blitt slengt opp og tatt imot av Barbara ved vinduet da strømmen var borte og alarmsystemet var ute av funksjon. «Barbara, jeg føler meg så rar.» «Det er ingenting å uroe seg for.» «Tilkall legen. Trykk på knappen og tilkall ham. Med det samme!» «Det går fint. Det er bare virkningen av pillen.» «Men jeg føler ikke kroppen min. Og tungen …» «Føles den stor? Du store. Pillen må virke på tungen og ikke den andre kroppsdelen. Jeg skal klage til produsenten.» Den gamle mannen gurglet høyt. Han prøvde å peke mot munnen, men klarte ikke å bevege armene lenger. «Trykk på knap–» Hun skjøv trygghetsalarmen lenger bort, pakket morgenkåpen tett om seg og knyttet den igjen. Hun la seg til rette ved siden av ham. «Her er noen bilder jeg vil du skal se.» Hun skrudde på kameraet. På den lille skjermen kom et gammelt svart-hvitt-fotografi av et ansikt til syne. «Denne unge gutten het David Rosenberg,» forklarte hun og pekte på det ungdommelige, men magre ansiktet på skjermen; de hule kinnene og glassaktige øynene vitnet om at døden ikke var langt unna. «Han fikk aldri leve til sin bar mitsva. Visste du det før du ga ordre om at han måtte dø, Herr oberst Huber ? Han hadde allerede fylt tretten, men i leirene ble jo selvfølgelig ikke de jødiske overgangsritualene fulgt.» 14
Den gamle mannen fortsatte å gurgle lavt. Det livredde blikket var fortsatt rettet mot fotografiet. Barbara trykte på en knapp, og et ungt kvinneansikt kom til syne på skjermen. Hun sa: «Dette er Frau Helen Koch. Hun ble drept av en geværkule i magen. Du skjøt henne før din første morgenrøyk. Etter alt å dømme led hun i tre timer før hun trakk sine siste åndedrag, mens soldatene dine hindret alle forsøk fra de andre jødenes side på å komme henne til unnsetning. Faktisk drepte du to den morgenen, for Frau Koch var nemlig gravid.» Mens resten av kroppen forble like urørlig, begynte den gamle mannens fingrer å krafse på dyna. Blikket var vendt mot trygghetsalarmen, men selv om den lå bare en drøy halvmeter unna, klarte han ikke å nå fram til den. Hun skjøv haken hans bakover og holdt den slik at han ikke kunne unngå å se på skjermen. «Du må følge med, oberst! Du husker Frau Koch, ikke sant? Og David Rosenberg? Ikke sant?» Til slutt bekreftet han det ved å blunke med øynene. «Jeg skulle gjerne vist deg bilder av de andre du dømte til døden, men siden det er over hundre tusen av dem, har vi ikke tid.» Hun tok et fotografi opp av lomma. «Jeg fant dette i rammen på pianoet i det vakre biblioteket ditt.» Hun holdt bildet opp mot ansiktet hans. «Vi har sporet opp sønnen og datteren din og barnebarna og oldebarna dine. Så mange uskyldige mennesker. Du ser ansiktene deres. Akkurat som David Rosenberg og Helen Koch og alle de andre. Hadde jeg bare hatt tid, skulle jeg i detalj ha fortalt deg nøyaktig hvordan hver og en av dem skal dø i kveld. Faktisk er sju av dem allerede blitt slaktet ned bare på grunn av sin forbindelse til deg. Du skjønner, Herr oberst, vi ville sørge for at det ikke var noen monstre igjen som kunne formere seg.» Han begynte å gråte, munnen utstøtte små mjauelyder. «Bra, bra, gledestårer, oberst, det er jeg overbevist om. Kanskje de tror vi har så bra sex at du gråter. Nå er det på tide å sove, men hold blikket på bildet. Ikke se bort! Det er tross alt din familie.» Da han lukket øynene, ga hun ham en 15
ørefik og tvang ham til å holde øynene åpne. Hun bøyde seg fram og hvisket i øret hans på et annet språk. Han sperret opp øynene. «Kjenner du det igjen, Herr Huber? Det er jiddisch. Du har nok hørt den setningen i leirene, det er jeg sikker på. Men i tilfelle du aldri fikk høre det oversatt, betyr det: ’Måtte du råtne i helvete’.» Hun la puta over nesa og munnen hans, men lot være å dekke øynene, slik at synet av den dødsdømte familien hans var det siste han så. Hun presset ned med betydelig kraft. Den gamle mannen kunne ikke forhindre at oksygentilførselen stanset. «Dette er en mye lettere død enn du fortjener,» sa hun mens lungene arbeidet fortere, gispet etter luft som ikke var der. Etter at brystet hans hadde rykket til en siste gang, fjernet hun puta og stakk bildet av Huber i uniform i lomma sammen med det lille kameraet. De hadde ikke drept familien hans, og de hadde heller ikke til hensikt å gjøre det. De myrdet ikke uskyldige. Men de hadde ønsket at han skulle tro, idet han trakk sitt siste sukk, at han hadde forårsaket sine nærmeste undergang. De visste at hans død ikke kunne sammenliknes med den grusomme nedslaktingen utført på hans ordre, men det var bedre enn ingenting. Hun gjorde korsets tegn og hvisket: «Måtte Gud forstå hvorfor jeg gjør dette.» Senere, på vei tilbake til rommet sitt, passerte hun vakten, en kjepphøy, ung argentiner. Han glodde på henne med åpenbar lyst i blikket. Hun smilte tilbake mens hun vrikket lekent med hoftene og ga ham et glimt av lys hud under den tynne morgenkåpen. «Si ifra når du har bursdag,» ertet hun ham. «I morgen,» sa han fort og grep etter henne, men hun smatt unna. Det var bra, for da er jeg ikke her. Hun gikk rett til biblioteket og satte fotografiet på plass i rammen. En time senere blafret lysene igjen før strømmen gikk. Nok en gang var det et opphold på ti sekunder 16
før aggregatet startet. Barbaras vindu ble åpnet og lukket. Kledd helt i svart, med en strikkelue over håret klatret hun ned en takrenne, holdt seg innenfor alarmsensorene langs eiendommens yttergrense, kløv over den høye muren rundt eiendommen og ble hentet av en bil som sto klar. Det var ikke så vanskelig, ettersom sikkerhetstiltakene på eiendommen handlet mest om å holde folk ute, ikke inne. Sjåføren, Dominic, en slank, ung mann med mørke krøller og store, triste øyne, så lettet ut. «Flott levert, Dom,» sa hun med britisk tonefall. «Du beregnet strømstansen prikkfritt.» «I det minste hadde værmeldingen rett angående uværet. Det ga godt dekke for de tekniske kunstene mine. Hva sa han?» «Han snakket med øynene. Han forsto.» «Gratulerer, det var den siste, Reggie.» Regina Campion, Reggie blant venner, lente seg bakover i setet, tok av seg lua og ristet løs håret, som var farget blondt. «Du tar feil. Det var ikke den siste.» «Hva mener du? Det er ingen flere nazier som ham igjen i live. Huber var den siste drittsekken.» Hun tok bildet av Huber og Adolf Hitler opp av lomma og stirret på det mens bilen suste av sted langs de mørke veiene utenfor Buenos Aires. «Men det kommer bestandig til å eksistere monstre. Og vi må forfølge hvert eneste ett av dem.»
Kapittel 3
Shaw håpte mannen ville forsøke å drepe ham, og han ble ikke skuffet. Enkelte kunne bli litt hissige når de så at friheten var i ferd med å ta slutt, og at de risikerte å få en henrettelsesdato en gang i framtiden. Noen sekunder senere lå fyren bevisstløs på gulvet med avtrykket av Shaws knoker på det maltrakterte kinnet. Shaws forsterkninger ankom kort tid etter og tok mannen i varetekt. På sin indre oppgaveliste krysset Shaw av en hensynsløs fanatiker som narret uvitende barn til å sprenge bomber og drepe mennesker som ikke trodde på den samme guden. Ti minutter senere satt han i en bil på vei til flyplassen i Wien. Ved siden av seg hadde han sjefen, Frank Wells. Frank så ut som den tøffeste jævelen som tenkes kunne, først og fremst fordi han var nettopp det. Han hadde brystet til en mastiff og knurret som dyret også. Han gikk helst i billige dresser som var evig krøllet fra det øyeblikket han tok dem på, og en skarpkantet hatt som brakte tankene flere tiår bakover i tiden. Shaw mente Frank var født i feil tidsalder. Han ville gjort seg godt i 1920- og 1930-årene, på jakt etter forbrytere som Al Capone og John Dillinger, med maskinpistol i hånden og ikke en ransakelsesordre eller et arrestasjonsformular i sikte. Ansiktet var ubarbert, og hake nummer to klasket mot den tykke halsen. Han var i femtiårene, men så eldre ut, med en psyke full av åtti års oppsamlet bitterhet og raseri. Han og Shaw hadde et hat-kjærlighetsforhold, og skulle man dømme etter mannens gretne oppsyn, hadde pendelen nettopp svingt tilbake til hat. 18
Shaw hadde en viss forståelse for det. En av årsakene til at Frank helst beholdt hatten på i biler eller innendørs, var ikke bare det at han ville skjule det eggformede, hårløse hodet, men også bulken i skallen der han var blitt rammet av et pistolskudd avfyrt av Shaw. Det var ikke akkurat den ideelle måten å innlede et godt vennskap på. Allikevel var den nær dødelige konfrontasjonen årsaken til at de satt sammen i bilen nå. «Du var litt treg med å oppfatte Bennys bevegelser nå i sted,» sa Frank mens han tygde på en utent sigar. «Med tanke på at ’Benny’ bin Alamen er innehaver av tredjeplassen på listen over verdens mest ettersøkte terrorister, har jeg faktisk tenkt å unne meg en liten klapp på skulderen.» «Jeg ville bare nevne det, Shaw. Ikke godt å si når det kan komme til nytte neste gang.» Shaw svarte ikke, først og fremst fordi han var sliten. Han så ut av ruta på Wiens vakre avenyer. Han hadde vært mange ganger i Østerrikes hovedstad, hjemsted for noen av historiens største musikalske talenter. Dessverre hadde han bestandig kommet i jobbsammenheng, og hans tydeligste minne fra byen var ikke av en gripende konsert, men av å nesten bli drept av et grovkalibret prosjektil som hadde passert ubehagelig nær hodet hans. Han gned seg i håret, som endelig hadde vokst ut igjen. For ikke så lenge siden hadde han måttet barbere av seg alt i forbindelse med et oppdrag. Han var bare i begynnelsen av førtiårene, én nittifem høy og i toppform, men da håret vokste ut igjen, hadde det vært et anstrøk av grått ved tinningene og de dype vikene. Selv til ham å være hadde det siste halve året vært, tja, vanskelig. Som om Frank leste tankene hans, sa han: «Så hva skjedde med deg og Katie James?» «Hun begynte som journalist igjen, og jeg vendte tilbake til mitt.» Frank sveivet ned vinduet, tente sigaren og lot røyken sive ut gjennom åpningen. «Så det var det, da?» 19
«Hvorfor skulle det være noe mer enn det ?» «Dere to gikk gjennom noe alvorlige greier sammen. Sånt pleier gjerne å føre folk nærmere hverandre.» «Jo, men det gjorde ikke det.» «Hun ringte meg, vet du.» «Når da?» «For en stund siden. Sa du dro uten å si ha det. Bare vandret av sted inn i solnedgangen.» «Visste ikke at det var forbudt. Og hvorfor ringte hun ikke bare til meg?» «Hun sa hun prøvde, men at du hadde byttet nummer.» «Greit, jeg gjorde kanskje det.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg følte for det. Flere nærgående spørsmål?» «Har dere ligget sammen?» Shaw stivnet merkbart av det spørsmålet. Frank oppfattet kanskje at han hadde gått for langt, for han så ned på mappen i fanget og sa fort: «Greit, vi er i lufta om en halvtime. Vi kan gjennomgå neste oppdrag om bord.» «Flott,» sa Shaw matt. Han sveivet ned vinduet og pustet inn morgenlufta. Han arbeidet mest på nattetid, og mange av «oppdragene» var ikke over før i de tidlige morgentimer. Jeg arbeider for det som løselig kan sies å være et offisielt ikke-eksisterende byrå, og reiser verden rundt på oppdrag som ingen noensinne vil få vite at jeg har gjort. «Byråets» retningslinjer tillot agentene å gå helt til lovens yttergrense, og iblant krysse den, iblant utslette den fullstendig. De landene som støttet Shaws byrå med penger og forsyninger, tilhørte den gamle G8-eliten og utgjorde strengt tatt verdens mest «siviliserte» samfunn. De kunne aldri ta i bruk voldelige og iblant dødbringende metoder gjennom sine egne kanaler. Så dermed omgikk de problemet ved i hemmelighet å skape og forsørge en hybrid av en skapning som ble vurdert utelukkende på bakgrunn av de resultatene som ble oppnådd, uansett virkemiddel. Som regel ble ikke borgerrettigheter eller juridiske hensyn tatt med i beregningen. 20
Frank betraktet ham en stund. «Jeg sendte noen blomster til Annas grav.» Shaw snudde seg forbauset mot ham: «Hvorfor det?» «Hun var en flott kvinne. Og av en eller annen grunn hadde hun falt pladask for den bedrøvelige ræva di. Det var den eneste feilen jeg kunne finne hos damen, den dårlige dømmekraften når det gjaldt menn.» Shaw snudde seg og så ut av vinduet igjen. «Du kommer aldri til å finne noen så bra igjen.» «Det er derfor jeg ikke engang gidder å lete, Frank.» «Jeg har vært gift en gang.» Shaw lukket bilruta og lente seg bakover. «Hva skjedde?» «Hun lever ikke lenger. Hun var litt som Anna. Jeg giftet meg langt over min egen divisjon. Slik flaks får man ikke to ganger.» «Du kom deg i det minste til alteret. Det fikk ikke jeg muligheten til.» Det så ut som om Frank skulle si noe mer, men han sank ned i stillhet i stedet. Resten av kjøreturen til flyplassen sa ingen av de to mennene et ord.