Fra nå av blir det lettere
Hilde Stålskjær Osen
Fra nå av blir det lettere
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-72154-1 utgave, 1. opplag 2022 Omslagsillustrasjon: Jonas Tang Ørnebjerg Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Velkommen hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
Bare en dag som alle andre. . . . . . . . . . . . . . . . . . .
21
Riss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
33
Fra nå av blir det lettere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
43
Fortelling 1–3: Jente, 12 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
59
Fortelling 1–3: Kvinne, 28 . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
67
Fortelling 1–3: Mann, 43 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
75
Under snøen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
83
Ditt navn skal hugges i stein. . . . . . . . . . . . . . . . . .
93
Eiffeltårnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
105
Vi går langs veien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
115
VELKOMMEN HJEM
På flyet tar han handa hennes. Nervous?, spør han. No, sier hun. Hun ser skyene ovenfra, det er helt utrolig. Hvite dotter, det ligner bomull, og langt der nede, fjelltopper, veier. Amazing, sier hun. Han tar plastglasset med cola opp til hennes og klinker dem sammen, det gir nesten ingen lyd, bare isbitene klirrer litt. De ser en film mens de flyr over havet, det er den samme filmen, men de ser den på hver sin skjerm, med hver sine øreplugger. Etter en scene hvor kvinnen i filmen finner ut at hun er gravid, tar han ørepluggen hennes ut og hvisker «you and me, many children» til henne. Hun klemmer hånda hans. Hun har jo sagt det, at hun liker barn, hun sa det en av de første gangen de møttes, men hun husker også at hun ikke sa noe om hvor mange, og at han ikke spurte. De satt i baren nede ved stranda, han solbrent og sjenert, han bestilte den dyreste drinken til dem, den med lag av oransje, rødt og gult nedover i glasset. Det var ikke så enkelt å prate, men likevel avtalte de å møtes igjen, og 9
nå sitter han her ved siden av henne. Eller hun ved siden av ham. Det er fortsatt mye de ikke vet om hverandre. Han vet for eksempel ikke at hun bare vil ha ett barn, at hun alltid har tenkt at ett er nok. Flyplassene og flyene blir mindre og mindre for hver mellomlanding. Det siste flyet har bare to seter på hver side av midtgangen. Det rister under take-off. Hun sovner med hodet på skulderen hans, de har vært på reise så lenge, er det natt eller dag, hun vet ikke. Det er bare en kort, siste flytur, så er de fremme. Han vekker henne da de skal lande, han peker ut av det lille, runde vinduet. Hun ser grå fjelltopper, en lang rekke av dem, det er snø på de høyeste spissene. Beautiful, sier hun. Hun har sett disse fjellene før, på bildene han har vist henne. Han har mange bilder av fjell på telefonen sin, fjell sett fra et vindu, bilder av seg selv på toppen av fjell med andre fjell i bakgrunnen. Svett, i bar overkropp, eller med lue og tykk jakke. Broren til mannen hennes står utenfor den lille bygningen som er flyplass-terminal. Velkommen og gratulerer, sier han og tar henne i handa. Hei, sier hun. Det er ett av ordene hun har lært seg. Hei, takk, kyss, kaffe, fin, måne, sol. Hun og mannen har fire store kofferter med, mannen og broren lemper dem inn i bagasjerommet. Alle ville gi henne noe da hun dro, du må ikke glemme oss, sa de. Broderte putetrekk, flere glass syltetøy, en pose blomsterfrø, laminerte bilder av søsteren og familien i spisebrikkestørrelse. Søsteren har selv akkurat de samme laminerte familiebildene som spisebrikker: bilder av ungene som leker, hunden som sover, bursdagsfeiringer, solnedgangen sett 10
fra stranda hjemme. Hun setter seg i baksetet, de to andre foran. Broren til mannen blinker seg ut fra parkeringsplassen. Hun ser ned på hendene sine, lårene, knærne. Nå er jeg faktisk her, tenker hun. Kroppen min har forflyttet seg hjemmefra, og helt hit. Det er sen kveld, men det er lyst. Langs veien er det bare skog. Innimellom, med lange strekk imellom, et hus, en gård. Fjellene står grå i bakgrunnen uansett hvilket vindu hun ser ut av. Det første stykket fra flyplassen kjører et par andre biler bak dem, men de svinger av og blir borte i et kryss. De møter ingen biler på veien den siste halvtimen. Innimellom snur mannen seg mot henne. You are ok?, spør han, og hun nikker. Etter en bensinstasjon svinger de av, et større område med hus ligger mellom veien og fjellet bak. Huset hans er hvitt, bygd av tre. Det er mye større enn hun hadde forestilt seg. Guest rooms or maybe children’s rooms?, sier mannen når han viser henne flere rom som står tomme på loftet. Fra stuevinduene er det utsikt rett ut mot en rekke av fjell på den motsatte siden av dalen, fjellene tar ikke slutt hverken i den ene eller andre retningen. Fra stua ser de også så vidt naboens tak, det stikker opp over en tett liten skog som står mellom husene. Your forest?, spør hun. Mannen ler, hekk, not forest, sier han, «hekk», sier hun, yes, «granhekk», sier han. Så legger de seg. Senga hans minner henne om senga på hotellet på flyplassen før de fløy, bred og myk. Welcome home, sier mannen og kysser henne. Han slukker lampa over senga og sovner. Hun har aldri kjent noen som sovner så fort som ham. Hun 11
blir liggende og se på lyset som kommer fra sprekkene rundt gardinene. Så kaldt lys sola har om natta, tenker hun. Mannen har plassert to brødskiver i brødristeren. En boks med smør står fremme. «Frokost/breakfast», står det på en lapp på benken. Han brukte opp alle ferieukene hos henne før de dro hit, nå må han jobbe lange dager helt til jul. Han har sagt at det er synd at hun må være så mye alene i starten. Men vi har helgene, sa han. Hun setter seg ved kjøkkenbordet. Kjøkkenet er stort, men nesten tomt. Et bord og fire stoler i lyst tre, en klokke på veggen, det står ingenting på kjøkkenbenken bortsett fra kaffemaskinen. Det klinger gjennom rommet når hun setter koppen med kaffe fra seg på benken, legger kniven på asjetten. Hun pakker ut fra de store koffertene, setter syltetøyet på kjøkkenbenken, legger de laminerte spisebrikkene på bordet. Hun går rundt i det store huset. På stua fyller en sofa et av hjørnene, foran står et lite bord, det henger en tv på motsatt vegg, en smal bokhylle står ved siden av. Det er noen få bøker i hylla, og mange filmer. I vinduskarmen står tre tomme, grå krukker. Kanskje er krukkene rester fra det forrige forholdet hans, selv om det er mange år siden det tok slutt. Alt er rent. Lister, karmer, hjørner, gulv. Brorens kone har visst vært her og vasket til de skulle komme. Mannen ringte henne mens de ventet på det første flyet, fortalte hvor hun kunne finne kluter, vaskemiddel, bøtte. Hun legger seg på sofaen. Etter en stund henter hun dyna 12