Fotballspillet og andre fortellinger

Fotballspillet og andre fortellinger

Kristian S. Hæggernes

Fotballspillet og andre fortellinger

Tidligere utgitt: Tyngde av fallende skygge, dikt (2004) Med vinterstemme, dikt (2008) Kassadamer jeg har elsket og andre fortellinger (2010) Skogen åpner lenge før jeg våkner, prosa (2012) Urne, dikt (2013) Fettere & kusiner, roman (2015) Alle skrittene et helt liv krever, dikt (2016) Ida & Oda og andre fortellinger (2017) Gaute & Veronika, roman (2018) Vekstsesonger, dikt (2020)

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-72153-4 utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign og illustrasjon: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Sarah

Innhold

Fotballspillet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Mindre enn tre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

102

Trettenårsdagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

127

Gustavo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

158

Den flytende øyen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

192

Oksana. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

230

Hjem til jul. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

274

Isfuglen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

332

Fotballspillet

Jeg håper det skal være som å sovne. Følelsen av å gli bort fra verden kan riktignok av og til forstyrres eller avbrytes nettopp idet jeg skal til å sovne, av følelsen av å falle, som kan få meg til å rykke til i sengen, eller av at drømmene som jeg kommer inn i er ubehagelige eller forvirrende, slik de fleste drømmer tross alt pleier å være. Å ha mareritt skal være enda en ting jeg slipper å oppleve mer.

I tiden fra jeg har lagt fra meg boken og slått av lyset, til jeg har blitt trukket inn i søvnen, en prosess som kan vare alt fra kanskje bare ett minutt til flere timer, har jeg pleid å tenke på fotballspillet, men de siste ukene, når jeg bare har kunnet tenke på det, og ikke lenger spille det, har det som regel bare gjort for vondt å tenke på det.

Far kommer enda sjeldnere enn mor inn på rommet mitt, men en kveld like over nyttår banket han på døren og kom inn uten å vente på at jeg skulle svare.

– Skal du ikke snart slutte med de greiene der? sa han, og pekte på spillebrettet på skrivebordet mitt, der jeg akkurat var kommet i gang med den andre omgangen i møtet mellom Scorpio United og Capricorn City. Jeg kom ikke på noe å si, kikket bare kjapt opp på ham før jeg så ned, på kortet jeg hadde trukket og holdt i hånden. Jeg skal ikke nekte for at jeg var flau, at det føltes som om far hadde tatt meg på fersken i å drive med noe, om ikke ulovlig, så i hvert fall noe jeg ikke ville andre skulle vite at jeg drev med. Kanskje hadde det føltes mindre flaut om far (eller til og med mor) 9

kom over meg med et pornoblad i nevene enn at han så meg fortsatt holde på med fotballspillet han i sin tid kjøpte til meg til jul da jeg var tolv. Han ville sikkert tatt lettere på det, og i hvert fall ikke hisset seg opp slik han nå gjorde så brått at jeg for første gang på mange år ble redd ham. Han kom bort til skrivebordet og røsket spillebrettet til seg så de røde og blå spillerne fløy til alle kanter, og så knekte han det over kneet og rev kartongen i to, og hver av halvdelene i to enda en gang. Jeg så sikkert sjokkert og ganske ynkelig ut, men det lot ikke til å påvirke ham.

– Du kan ikke fortsette sånn som dette, var det eneste han sa, før han bare gikk ut av rommet igjen, med det istykkerrevne spillebrettet i hendene. Litt senere kunne jeg høre ham romstere med ildraken i kaminen nede, og tenkte at noe av varmen jeg kjente fra skorsteinen bak veggen på rommet mitt, kom av at spillebrettet der så mange spennende oppgjør hadde funnet sted de siste ni årene, nå ble omgjort til aske.

Det året jeg fikk fotballspillet til jul, var det første der jeg egentlig hadde gledet meg enda mer til juleferien enn til selve julaften, ikke fordi jeg var blitt for stor til å være spent på hva jeg ville få til jul, men fordi det hadde begynt å bli mer og mer uutholdelig å være på skolen. Etter at vi kom tilbake fra sommerferien og begynte i sjette, bare ballet det på seg. Jeg hadde aldri vært blant dem som stakk seg ut på skolen, verken i klasserommet eller i friminuttene, og de gangene jeg hadde fått oppmerksomhet som vakte latter og replikker, som regel som følge av et galt svar i en time, eller noe jeg hadde sagt i et friminutt som avslørte at jeg ikke fulgte med på de riktige tingene, hadde det vært til å leve med. Men da vi begynte det siste året på barneskolen, føltes det som alt var skrudd opp et hakk, og alt var blitt mer intenst. Jeg var allerede veldig glad i fotball (og fikk selvfølgelig en del tyn fra flere av klassekameratene fordi jeg hadde valgt å holde med Shrewsbury, mens det var opplest og vedtatt at det eneste laget det gikk an å holde med var Liverpool), men først og fremst i teorien, ikke så mye i 10

praksis, og jeg var like dårlig i fotball som i det meste annet vi måtte prøve oss på i gymtimene, som alltid hadde vært noe av en prøvelse for meg. Noen år tidligere hadde det blitt påkrevd at vi måtte dusje etter gymmen, noe jeg fortsatt ikke var blitt komfortabel med da vi kom tilbake etter ferie der noen av de andre guttene hadde vokst både her og der og begynt å få hårvekst nedentil. Jeg hadde alltid vært påpasselig med å ikke se for lenge i retning noen av de andre guttene i dusjen, men nå mente tydeligvis Pål og Morten at jeg glodde for lenge på dem, og spurte om jeg var «homo, eller». Det føltes typisk at nettopp de to var blant guttene som hadde dratt ifra de andre utviklingsmessig, de to eneste andre i klassen som bodde i nærheten av meg, og som jeg ville være nødt til å ta Fløibanen hjem sammen med etter siste time.

Der det tidligere hadde vært bare når jeg sa eller gjorde noe feil at jeg ble hakket på, ble nå alt jeg sa og gjorde, galt og noe jeg kunne kritiseres for, ikke bare av de to naboguttene, som jeg helt siden før vi begynte på skolen hadde oppfattet meg selv som underlegen, men også av de andre guttene, enkelte av dem enda mer store i kjeften og tøffe i trynet enn Morten og Pål. Jeg begynte å «glemme» håndkleet de dagene vi skulle ha gym, enten ved at jeg lot være å pakke det i gymbagen, eller at jeg, hvis mor hadde pakket gymtøy for meg, kastet det inn mellom trærne langs snarveien forbi Småhaugen.

Da jeg enda en gang skulle til å forklare for gymlæreren at jeg ikke kunne dusje fordi jeg hadde glemt håndkleet, og han himlet med øynene for det han visste ville komme, kom Morten bort til oss i undikken: – Jeg har med et ekstra håndkle som Bård kan få låne, sa han så elskverdig at det for læreren må ha hørtes ut som han virkelig ønsket å hjelpe meg.

Og da det likevel gikk helt fint å dusje denne gangen, trodde jeg at det kanskje skulle gå greit i tiden framover.

Da jeg hadde tørket meg og kledd på meg igjen etter dusjen, la jeg håndkleet på Mortens plass på benken. Han 11

var fortsatt i dusjen; han og Pål brukte alltid mye lenger tid i dusjen enn meg (og mange andre), så hvis det var noen som var homo, måtte det jo være dem, men det hadde jeg selvfølgelig aldri våget å si.

Pål og Morten kom til Fløibanen mens jeg satt og ventet og kunne se den blå vognen på vei nedover mot meg. Morten kastet håndkleet på meg, og ropte at jeg fikk faen ta å vaske det selv.

– Du tror vel ikke jeg vil ha det ekle håndkleet du har tørket deg med sammen med mine klær i vaskemaskinen vår, vel?

Jeg la håndkleet oppi gymbagen, og slapp naboguttene forbi meg da sjåføren kom og åpnet glassdøren, og etter at jeg hadde fått et nytt klipp i kortet mitt, gikk jeg som vanlig til den nederste kupeen, mens Pål og Morten gikk til den øverste.

Et par uker senere ble ting enda verre igjen, da jeg merket at det samme som ofte kunne skje når jeg sto alene i dusjen hjemme, at jeg begynte å få reisning, nå var i ferd med å skje mens jeg sto i dusjen på skolen omgitt av de fleste av guttene fra klassen min. Det var ikke Pål eller Morten, men HansPetter som la først merke til det, siden jeg måtte vende meg delvis mot ham for å snu meg mot veggen, mens jeg ennå håpte at jeg med pur vilje skulle klare å stanse og reversere det som var i ferd med å skje.

– Bård har fått en halvstiv en! brølte han, slik at håpet om at det skulle forbli usett og ubemerket forsvant, samtidig som riktignok også ereksjonstilløpet heldigvis visnet bort. Noen av guttene ropte på læreren og begynte å klage til ham om at de kom til å nekte å dusje med meg mer. Gymlæreren, som ellers lot til å like å hundse meg i timene, tok meg for en gangs skyld i forsvar, og sa at det samme like gjerne kunne hendt med hvem som helst av de andre guttene, at dette var en kroppslig funksjon gutter på vår alder gjerne ikke hadde så mye kontroll over. Det var plutselig til min fordel at gymlæreren var streng og hadde stor autoritet, de andre guttene ble stille, ingen våget å motsi ham, men 12

i det påfølgende friminuttet fikk jeg selvfølgelig flere stikk fra de andre om det som hadde skjedd, og jeg skjønte også av måten noen av jentene så på meg og hvisket seg imellom i den neste timen, at noen hadde fortalt videre til dem hva som hadde hendt.

Kanskje ville noe lignende skjedd også om jeg i stedet for å begynne på Christi Krybbe hadde gått på Haukeland med Robert, slik jeg senere forsto at mor og far tenkte på å prøve å ordne. Jeg lekte aldri mye med Pål og Morten som bodde nærmere meg, og som jeg altså skulle begynne på skolen med, men fra vi møttes i barnehagen var jeg bestevenner med Robert, som bodde på den andre siden av idrettsbanen, og dermed sognet til en annen skole. Vi syntes det var dumt at vi ikke kunne begynne på skolen sammen, men visste ikke at foreldrene våre snakket om å søke for en av oss om å flytte til den andres skole. Men kanskje syntes de bare det ville bli for mye arbeid, kanskje hadde de tro på å holde seg til systemet, eller ønsket ikke å være slike folk som insisterte på å være unntatt fra normen. Jeg vet ikke hva jeg ville foretrukket av om Robert gikk i klasse med meg, eller om jeg skulle gått på Haukeland med ham. I verste fall kunne han blitt kamerater med Pål og Morten og andre av guttene i klassen jeg etter hvert følte meg mer og mer utilpass blant. Og de av klassekameratene hans fra Haukeland som jeg møtte, fikk meg som regel til å tenke at dem jeg mistrivdes blant i min egen klasse kanskje ikke var så ille, likevel.

Jeg hadde uansett begynt å være mindre med Robert i løpet av de siste årene, eller rettere sagt var Robert mindre med meg, siden han fikk flere kamerater på sin skole enn jeg gjorde på min, kamerater som aldri også ble mine kamerater, selv om Robert av og til dro meg med for å gå på Stadion eller på kino sammen med dem. At kompisene hans syntes jeg var rar var ikke bare noe jeg følte. De sa det rett ut mer enn en gang.

Jeg hadde altså holdt meg mye for meg selv og tilbrakt mange timer alene på rommet mitt også før jeg fikk fotball13

spillet til jul i 1983, men det ble likevel det tydeligste tidsskiftet i livet mitt. Jeg tror ikke at jeg egentlig kjedet meg før jeg fikk spillet, men nå ga det meg noe å bli oppslukt av, en ny virkelighet som ble viktigere, og på mange måter også virkeligere for meg, enn den jeg måtte forholde meg til utenfor huset. I romjulen var Robert på besøk hos meg, og vi spilte et par kamper mot hverandre, slik jeg også hadde spilt et par ganger mot far, men bortsett fra denne omtrentlige håndfullen oppgjør med en motspiller, ble det alltid jeg alene som trakk kortene og flyttet på spillerne og ballen, en kule som kunne festes på toppen av de trafikkjegleformede røde og blå spillebrikkene som var nummerert fra en til elleve.

Jeg hadde altså vært en som gjerne ble hakket på eller kritisert (jeg tenkte alltid på det som det, kritikk, ikke mobbing, som jeg tenkte var noe som rammet andre) også mange ganger før jeg ble utpekt i dusjen. Men selv om jeg etter hvert ikke opplevde så mye mer ubehageligheter akkurat i den situasjonen, følte jeg meg mer og mer frikoblet fra miljøet jeg var tvunget til å være en del av fem dager i uken det meste av året. Jeg fikk stort sett være i fred på skolen, men når jeg fikk oppmerksomhet var det som regel av negativ art. Svarte jeg feil på et spørsmål i klasserommet, fikk jeg gjerne høre at jeg var en idiot, mens hvis jeg svarte riktig eller rettet på en av de andre var jeg en smiskete engleunge.

Fra andre halvdel av sjetteklasse og utover var jeg mindre og mindre til stede annet enn fysisk på skolen, men flyktet i tankene til verdenen jeg skapte rundt fotballspillet, ligaen jeg allerede hadde gjennomført flere sesonger av da sommerferien kom og vi var ferdige med barneskolen. Jeg gruet meg til å begynne på ungdomsskolen, der vi for første gang siden første klasse ville være de minste på skolen. Men ikke minst gruet jeg meg fordi jeg hadde inntrykk av at ungdomsskolen først og fremst handlet om fest og drikking og andre aktiviteter jeg langt fra følte meg klar for. Og gjennom hele sommerferien, bortsett fra et par uker på ferie med mor og far på en hytte vi pleide å leie i Sogn (dit jeg 14

ikke tok med spillet), holdt jeg frykten for ungdomsskolen på avstand ved å gjennomføre noen sesonger til.

Etter at jeg i romjulen da spillet var helt nytt, hadde prøvd å spille kamper mellom forskjellige lag fra engelsk førstedivisjon (og av og til Shrewsbury), med lagoppstillinger fra tippekamper eller valgt blant spillerne jeg hadde merker av i Panini-albumet mitt, fant jeg snart ut at jeg heller ville lage mine egne lag, og da jeg kikket på horoskopene i et av mors ukeblader, kom jeg på at jeg kunne fordele spillerne fra Panini-albumet etter fødselsdato, og lage lag for hvert av de tolv stjernetegnene, som jeg i en ordbok fant fram til de engelske navnene på, slik at jeg laget fotballklubber som Aries Wanderers og Gemini Rovers og Leo Town, tolv klubber som spilte i en liga med tre divisjoner (med altså bare fire lag i hver, slik at en fjerdedel av klubbene rykket opp eller ned hver sesong), i tillegg til en cup der lagene som spilte i andre og tredje divisjon møttes i første runde, og lagene fra førstedivisjon kom inn i kvartfinalen. Jeg gjennomførte en sesong på fire uker, eller nærmere bestemt 30 dager, slik at hver sesong startet og sluttet i en helg, og hadde hver femte uke en hvileuke mellom sesongene, der jeg oppdaterte statistikk og så fram mot neste sesong i det jeg kalte for Zodiakligaen.

Til tross for all frykten min i forkant, ble kanskje tiden på ungdomsskolen på mange måter mine beste år. Jeg klarte meg greit i de fleste fagene uten å måtte anstrenge meg for mye, og det sosiale holdt jeg meg for det aller meste unna, uten at det skapte noe savn. Klassekameratene mine lot meg i større grad være i fred, og for de andre på skolen var jeg sikkert ganske usynlig. Jeg etablerte en nærmest ufravikelig rutine der jeg så snart jeg hadde kommet hjem laget meg et par brødskiver og satte meg i spisestuen for å gjøre lekser, noe jeg som regel var ferdig med før mor og far kom hjem.

Jeg unngikk å ta både lekser og skolesekken med opp til rommet, ville ikke besudle mitt innerste, katedralen der fotballspillet var alteret, med slike uvedkommenheter fra livet utenfor.

15

Så lenge jeg relativt jevnlig traff Robert, maste ikke mor og far så mye på meg om å komme meg ut blant folk. Jeg syntes også det var fint både å besøke og å få besøk av ham, sånn omtrent ukentlig. Noen ganger førte slike besøk til at en eller to kamper måtte utsettes, men jeg fikk som regel tatt det igjen i løpet av helgen, der jeg kunne tilbringe så godt som hele tiden min på rommet. De dagene Robert og jeg hadde avtalt, gjerne på telefonen dagen før, at han skulle komme opp til meg, spilte jeg sjelden noen kamper før han skulle komme. I stedet satt jeg i kontorstolen min og så ut vinduet, bortover veien der han ville komme gående rundt svingen. Jeg kunne også se over mot det vinduet i huset til Øvrebø der jeg av og til hadde sett datteren deres på rommet sitt, før hun flyttet hjemmefra. Jeg kunne stå lenge litt inne i skyggen på rommet mitt og se over mot hennes, mens jeg håpet på at hun skulle kle av seg, men det skjedde aldri. Noen ganger tenkte jeg at hun visste at jeg sto og så på henne, og jeg vekslet fram og tilbake mellom å ønske at hun skulle vite det, og å håpe at hun ikke visste det. Pål og Morten hevdet at de hadde sett henne sole seg toppløs en gang, men jeg tvilte på at det var sant, for noen ganger sa de at det var i hagen, og andre ganger på altanen de hadde sett henne, mens de hadde vært oppe på haugen bak husene for å gå til det vi kalte for tyskerbunkeren, en skytestilling omtrent på størrelse med en telefonkiosk, der en eller to soldater kunne ha stått med geværene pekende ut sprekken nesten helt oppe på veggen. Bunkeren, og hele haugen, egentlig, var alltid Pål og Mortens område, selv om jeg bodde nærmere enn de gjorde.

Så snart jeg så Robert komme borti veien løp jeg ned og til døren, som jeg da hadde åpnet lenge før han kom bort til porten vår. Han ble alltid med inn for å hilse på mor og far, og det hendte jeg syntes måten de snakket sammen på kunne få det til å virke som at de så på ham som en voksen, mens de fortsatt oppfattet meg som et barn. De sa det aldri direkte til meg, men jeg oppfattet det som at de skulle ønske jeg kunne være mer som Robert, også etter at han begynte 16

å bli opptatt av det de, lite oppdatert som de naturligvis var på samtidens musikk, kalte for punk. Han begynte å bruke gelé eller spray i det mørke håret som han gredde opp til et kråkereir, og gikk av og til også med sminkede øyne og leppestift, og ville se ut som sin navnebror Smith i The Cure, som han kopierte albumene til over på kassetter han hadde med til meg når han kom på besøk. Jeg husker det som at han alltid hadde med en ny C90 med et par album på, men det var nok ikke fullt så ofte. Jeg antok han kjøpte kassettene for egne penger, og selv om jeg ble glad for at han sa jeg ikke trengte å betale noe for dem, gjorde det meg også litt flau at han var så spandabel.

Jeg spilte som regel kassettene jeg hadde fått av Robert mens jeg holdt på med fotballspillet, og slik ble de soundtracket til sesong etter sesong der jeg møysommelig førte statistikk over det aller meste, og klubbenes troféskap fyltes opp med pokaler jeg tegnet i kladdebøkene jeg brukte en del av lommepengene mine på. Jeg var aldri så engasjert i musikken som Robert, men platene han kopierte til meg ble likevel en viktig del av mitt indre liv, og å høre noen av sangene i andre sammenhenger sendte meg alltid tilbake til skrivebordet og spillet foran meg der. Men så var veien dit stort sett alltid kort for tankene mine. Når jeg så på tippekampen, merket jeg meg alltid hvordan spillerne på banen var fordelt mellom lagene mine, og at det stort sett alltid var noen av spillerme som spilte for hvert sitt lag på kampen på tv, som var lagkamerater hos meg. Et par ganger nevnte jeg noe om dette for far mens vi så på kampen, men han virket lite interessert, og uten at han sa det direkte, hadde jeg en klar oppfatning av at han syntes det jeg drev med var barnslig. Hvis jeg sa noe til mor om spillet, sa hun bare ja og ha og ble fjern i blikket, så jeg sluttet snart å si noe til henne også.

En sjelden gang var jeg også i byen med Robert, og ble trukket med til platesjapper. Da jeg var begynt i åttende måtte jeg også jevnlig ned til byen på kveldstid for å gå på konfirmantundervisning, og da hendte det noen ganger at 17

jeg møtte Robert først, for å spise hamburger og gå i platesjapper.

Han sto og kikket gjennom platene til et eller annet band, da en eldre jente som sto i nærheten av oss pekte på den han holdt i hendene og sa at hun syntes den var deres beste. Jeg så på coveret Robert holdt, der bandet var fotografert foran noe som så ut til å være et frosset fossefall. Jenten pekte på en annen plate, der bandet satt i en robåt på det som så ut som en underjordisk elv eller sjø, og sa at hun likevel ville anbefale ham å begynne med den, siden den var den nyeste, og kanskje litt mer tilgjengelig.

– Jeg tror jeg kjøper begge, sa Robert, som tydeligvis hadde bedre råd enn meg, og jenten sa at det var et godt valg.

Jeg så jenten fra platesjappen igjen på Fløibanen da jeg dro hjem fra konfirmasjonstimen den kvelden, men hun gjenkjente selvfølgelig ikke meg, slik jeg tenkte at hun sikkert ville gjenkjent Robert. Hun hadde en pose fra den samme butikken, og musikken fra walkmanen hennes lekket ut fra hodetelefonene og fylte kupeen med musikk jeg ikke kunne gjenkjenne fra noen av kassettene Robert hadde gitt meg. Hun kom til banen etter meg, og valgte da å sette seg i kupeen der jeg satt; jeg ville selvsagt ikke gått til den kupeen hvis jeg hadde kommet etter henne, da hadde jeg heller satt meg i kupeen over, med den eldre naboen som vi bare kalte Politimester Fiks, på grunn av at hun hadde den samme typen hengende kinn.

Reglene for hvilken kupé å gå til var ganske enkle: Var alle ledige, ville jeg gå til den øverste, og var det noen i noen av de andre, ville jeg velge en ledig, så fremt det gikk an.

Var det folk i alle fire kupeene da jeg kom, ville jeg helst gå dit det satt eldre mennesker, så fremt det ikke var noen av de eldre naboene som kunne finne på å begynne å prate, og jeg ville for all del unngå jevnaldrende, særlig jenter, siden jeg følte at å gå til en kupé der en eller flere jenter satt, ville være å signalisere en slags interesse de ikke kunne oppfatte som annet enn uønsket, i verste fall provoserende. Da denne 18

jenten nå gikk til kupeen der jeg satt og leste i Match, tolket jeg det selvsagt ikke som noe tegn på interesse fra hennes side.

Da hun gikk av i Fjellveien ble jeg litt skuffet, selv om jeg hadde regnet med at hun skulle av der, for jeg hadde begynt å håpe at hun kunne være en som hadde flyttet inn i nærheten av oss. Jeg er ganske sikker på at folk kunne flyttet inn og ut i nabolaget vårt uten at jeg ville registrert det. Riktignok gikk jeg forbi de fleste husene rundt oss de fleste dager, men i helgene og mange dager i feriene så jeg ikke andre av husene i nabolaget enn de som var synlige fra rommet mitt, og der hadde det i hvert fall ikke være noen utskiftninger. Alle som bodde mellom oss og barnehagen der jeg som liten hadde møtt Robert, var eldre folk som hadde bodd her siden før mor og far flyttet hit, sikkert helt siden de selv en gang i tiden hadde bygget husene. Jeg tenker av og til på det; at noen andre har bodd her før oss, at rommet mitt har vært noen andres rom, en gutt eller jente som er godt voksen nå, og sikkert har egne barn. Men han eller hun tar ikke med seg barna til sitt eget barndomshjem for å besøke besteforeldrene. Ekteparet som solgte huset til mor og far (på et tidspunkt da de visste, men det ennå ikke gikk an å se på mor, at jeg var på vei), flyttet til barndomshjemmet til en av dem i Hardanger. Dette huset har alltid vært det eneste hjemmet jeg har kjent, og min trygge havn i en usikker verden, men det har alltid vært underlig å tenke på at huset eksisterte lenge før meg. Jeg var fortsatt yngre enn huset hadde vært da jeg ble født, da jeg satt ved vinduet på rommet mitt og ventet på Robert som skulle komme på besøk. Det var blitt mørkt ute, og snøen som falt så ut til å komme ut av gatelysene. Da jeg så Robert komme rundt svingen, hadde han ikke på seg lue eller en jakke med hette, men gikk med en paraply slått opp mot snøfallet. Han løftet på paraplyen og så meg i vinduet, og jeg løftet hånden til hilsen, før jeg gikk ned for å åpne døren.

Han hadde skiftet frisyre, så jeg da han kom inn porten.

Han hadde kvittet seg med det meste av det lange og flokete 19

håret, men hadde fremdeles en svært lang lugg, som delvis skjulte ansiktet og rakk ham helt til haken.

Inne i stuen pratet han som vanlig litt med mor og far, og jeg syntes som vanlig det var nokså tåpelig å høre ham småprate med dem og spørre hvordan det gikk på jobben og slikt, men det gikk over til å bli pinlig da han nevnte at han skulle ha fest til helgen, og håpet at jeg ville komme. Mor og far syntes tydeligvis det var en god idé, og at det hørtes kjekt ut.

Robert snakket mer om festen da vi var kommet opp på rommet mitt og satt og hørte på kassetten han hadde med til meg, med Meat Is Murder av The Smiths på den ene siden, og Murmur av R.E.M. på den andre, og han merket sikkert at jeg virket motvillig, for han hentet fram det han sikkert antok var det vektigste argumentet, og sa at Veronika skulle komme.

En annen gang han og jeg hadde møtt hverandre og spist hamburgere på Best Corner, hilste han på et par jenter som etterpå kom bort til bordet vårt med et beger pommes frites de hadde kjøpt seg på deling. Etter å ha spist noen biter, spurte den ene jenten om hun kunne få en slurk brus av Robert. Han ristet på pappbegeret der det bare var isbiter igjen. Jeg hadde lyst til å tilby henne en slurk av colaen min, men våget selvsagt ikke det, så jeg ble veldig glad da hun spurte om jeg hadde mer igjen, og jeg, rødmende, kunne rekke henne pappbegeret mitt. Da hun begynte å suge i seg gjennom sugerøret, var jeg redd for at hun skulle tømme colaen, samtidig som jeg visste at jeg ikke ville få til å bli sint på henne for det. Men hun tok bare en kjapp slurk. Før hun ga brusen tilbake til meg, rakte hun begeret mot den andre jenten, som bare ristet på hodet, og jeg tenkte at det sikkert var fordi hun syntes det var ekkelt å skulle drikke av samme sugerør som meg, også selv om venninnens lepper hadde vært i kontakt med sugerøret i mellomtiden.

Etter at hun hadde rakt meg begeret, sa hun at hun het Veronika, og rakte meg hånden, men siden jeg hadde grepet brusen min med høyrehånden, måtte jeg rekke henne den 20

venstre, slik at det ble et keitete og tafatt håndtrykk. Den andre så kun foraktfullt på meg da hun som het Veronika sa at dette var Nora. Jeg sa navnet mitt, og måtte gjenta det, fordi jeg sa det for lavt til at Veronika fikk det med seg den første gangen. Veronika spurte hvor jeg gikk på skole, og da jeg sa Rothaugen, spurte hun om jeg kjente den eller den eller den, slik at jeg gang på gang måtte skuffe henne, og sikkert sank i aktelse hos henne, ved å si at jeg ikke visste hvem de var. Men så nevnte hun et kjent navn; Tobias, som gikk et år over meg, hadde også gått på Christi Krybbe.

Veronika gikk ikke selv på samme skole som Robert, men jeg fikk ikke til å spørre henne hvordan de kjente hverandre, heller ikke etter at hun hadde spurt meg hvordan Robert og jeg kjente hverandre. Vi fortalte historien om hvordan vi hadde vært bestekamerater omtrent hele livet, men at vi var atskilt av skolekrets. Veronika sa at det var synd jeg ikke gikk på Ulriken med Robert, noe jeg ikke fikk meg til å be henne utdype. I stedet spurte jeg om hun ville ha litt mer brus, og holdt fram brusbegeret. Hun sa ja takk og grep om begeret slik at fingrene våre møttes. Jeg håpet hun kjente den samme ilingen oppover fra fingertuppene som meg.

Jeg hadde ofte lyst til å spørre Robert om Veronika i tiden etter dette, men jeg fikk det aldri til. Uansett skjønte han at jeg hadde blitt svært sjarmert av henne under det korte møtet på Best Corner. Da han sa at hun skulle komme på festen hans, var det ikke første gang han hadde nevnt henne, og et par ganger hadde han til og med sagt at han skulle hilse fra henne (noe jeg mistenkte bare var kødd, enten det bare var noe han fant på, eller det var hun som var ironisk).

Jeg hadde lyst til å gå på Roberts fest, men hver gang jeg tenkte på det, så jeg bare for meg hvor mislykket det ville bli, og at jeg ville føle meg så utenfor at jeg hadde vært mer komfortabel i dusjen med Pål og Morten og de andre guttene i klassen.

Jeg hadde sett den litt eldre jenten som gikk av i Fjell21

veien noen ganger til, blant annet sammen med en gutt på min egen alder, som jeg antok måtte være lillebroren hennes, og som jeg så snart jeg hadde sett ham med henne, også begynte å legge merke til på skolen. Da jeg for første gang kom i snakk med ham på Fløibanen en kveld noen dager før festen hos Robert, viste det seg at han også var invitert dit. Kanskje var det fordi et års aldersforskjell mellom oss fortsatt betydde litt mens vi gikk på ungdomsskolen, men jeg følte meg instinktivt mer trygg på Rolf fordi han gikk i syvende, enn jeg ville gjort om han hadde gått i en av parallellklassene mine. Og han virket, slik jeg kunne se, like nervøs for å skulle gå på festen som meg.

Selv om jeg kjente Robert, var jeg sikker på at han ville være opptatt med de andre vennene sine på festen, og at jeg derfor ville komme til å føle meg ensom og overlatt til meg selv. Så jeg tenkte at hvis jeg kom dit sammen med Rolf, ville jeg føle meg litt tryggere. Jeg så selvsagt stadig vekk for meg at jeg skulle møte Veronika og sitte og prate med henne hele festen gjennom, men jeg hadde en så pass klar visshet om at det bare var en fantasi, at jeg nærmest følte meg skamfull over å tenke det, og regnet med at i virkeligheten ville jeg ikke få til å snakke med henne der i det hele tatt.

I motsetning til meg ville hun sikkert komme til å drikke, og hun ville synes jeg var håpløs som ikke gjorde det. Far spurte meg om jeg ville han skulle kjøpe et par øl for meg til festen, og mor ga ham et skarpt blikk som fikk ham til å påstå at han bare hadde tøyset, men jeg var sikker på at han mente det oppriktig.

Da jeg avtalte å møte Rolf på idrettsbanen, var det nok mest fordi jeg ikke ville at mor og far skulle møte ham. Ikke fordi jeg var flau over ham, selvfølgelig, men fordi det utvilsomt ville ført til at jeg ble flau over dem. Robert hadde kjent dem hele livet, så det ble noe annet, men når jeg nå håpte at jeg kanskje skulle få en annen kamerat, føltes det som at det burde være noe som foregikk uten at foreldrene mine tok noen del i det. Jeg foreslo også idrettsbanen fordi det var et sted Rolf helt sikkert kjente til. Han og søsteren 22

var av og til der oppe og trente. Men det ville være en rar omvei for meg om jeg skulle gå opp bakken til idrettsbanen, så jeg gikk bortover Ole Irgens vei slik jeg alltid gjorde når jeg skulle til Robert, som om mor og far sto i vinduet og så etter meg, stolte av avkommet som endelig skulle på fest. Da jeg var kommet rundt svingen og forbi utsiktsplassen der det hendte at det sto dumpede bilvrak, gikk jeg inn porten på nedsiden av løpebanen.

Mens jeg ventet på Rolf gikk jeg og tråkket opp geometriske figurer i snøen, og prøvde å holde uroen i magen for festen på avstand ved å tenke på kampene jeg hadde spilt tidligere på dagen, og dem jeg skulle spille neste dag, den nest siste helgen i den tjuende sesongen i ligaen min, men hele tiden kom engstelsen snikende inn fra siden, og jeg så for meg hvordan jeg i beste fall kom til å bli sittende alene, og kanskje kunne søke tilflukt på rommet til Robert, lese i albumene hans med gamle Donald-historier av Carl Barks og spise potetgullet jeg hadde med, i verste fall kom til å bli utpekt og latterliggjort, og at Veronika ville være blant de fremste i rekken som slengte drit etter meg.

Heller ikke Rolf hadde meg seg alkohol til festen, og det gjorde meg lettet. Det ville vært pinlig om en som var yngre enn meg drakk øl der, mens jeg bare hadde med brus.

Jeg kunne ikke se noe til Veronika da vi var kommet til Robert. Det var stort sett gutter der, og de fleste av dem var eldre enn oss. Rolf og jeg gikk ut i kjøkkenet med posene våre. Han gikk snart inn i stuen igjen, mens jeg ble igjen i kjøkkenet. Jeg åpnet kjøleskapet, der det så ut som det var lite annet enn øl, men satte ikke brusen min inn der.

Posen med brusflasken og potetgullet mitt ble stående igjen på kjøkkenbordet da jeg gikk. Jeg gikk hurtig gjennom stuen mot trappen, men kunne ikke se Rolf, og så fortsatt heller ikke noe til Veronika. Jeg ble litt stresset da jeg måte lete etter snowjoggerne mine nede i gangen, selv om de burde være enkle å finne i det som så ut som en høystakk av svarte skinnstøvler. Nede ved porten møtte jeg noen som var på vei til festen, og jeg trodde et øyeblikk at en av dem 23

var Veronika, men da jeg smilte mot dem, så de bare foraktfullt spørrende på meg, og jeg skyndte meg videre. Jeg småløp opp bakken, men da jeg kom opp dit veien flater ut, snudde jeg, og gikk tilbake mot veien inn til idrettsbanen fra sørsiden. Jeg kunne ikke komme så tidlig hjem fra festen, mindre enn en time etter at jeg hadde gått hjemmefra, så jeg tenkte at det ikke var annet å gjøre enn å traske noen runder rundt banen for å holde meg varm.

Jeg hadde ikke rukket å gå en runde før jeg hørte noen rope navnet mitt. Etter å ha sett meg litt rundt, mens ropet ble gjentatt, lokaliserte jeg stemmen til skråningen opp mot vaktmesterboligen som hadde stått tom de siste årene. Jeg gjenkjente også stemmen som Mortens, og da jeg kom nærmere, så jeg ham og Pål sitte i snøen, der det så ut som de hadde moret seg med å lage engler, en type aktivitet jeg ville antatt at de oppfattet seg selv som altfor voksne til å drive med.

– Går du bare her og går? spurte Pål. Begge guttene fniste, og jeg så en limflaske som lå mellom dem i snøen. Jeg var usikker på om det å sniffe denne limen ga noen rus, og tenkte at det sikkert først og fremst var deres forventninger om at det ville gjøre det, som fikk dem til å føle seg høye, slik de sa at de var. De spurte om jeg ville prøve, men ga meg ikke tyn da jeg takket nei.

Siden klassekameratene mine hadde forpurret planen om å bruke tiden til det var passende å komme hjem med å gå runder på banen, gikk jeg heller bort mot Fløibanestoppet, og et stykke oppover Fløysvingene, før jeg snudde da jeg begynte å se for meg figurer innimellom trærne. Jeg kom derfor fra en annen retning enn mor og far ville forvente da jeg kom hjem, fortsatt ganske tidlig, men forhåpentligvis ikke så tidlig at jeg skuffet dem. Dersom en av dem skulle være i kjøkkenet og se meg komme ned bakken, hadde jeg forklaringen klar; jeg hadde fulgt en av de andre som hadde vært på festen bort til Fløibanen. Og jeg så for meg at far skulle spørre hvem det var, om det var en jente, og at jeg bare hemmelighetsfullt skulle svare «kanskje». Men ingen 24

av dem var i kjøkkenet da jeg gikk mot porten vår. De satt i stuen og så på lørdagsunderholdningen, og da de hadde spurt meg om det hadde vært kjekt, og jeg svart at det var nokså kjedelig, ble det med det. Jeg gikk opp på rommet mitt og satte meg foran fotballspillet, der jeg ønsket at jeg likevel ikke hadde spilt alle kampene som sto på programmet denne lørdagen tidligere på dagen. Jeg fulgte alltid det allerede godt innarbeidede serieoppsettet mitt, over fire helger og de tre ukene mellom dem, med serierunde i alle tre divisjoner både lørdag og søndag, bortsett fra den første helgen, da det var sesongåpning med en Charity Shield-kamp på lørdagen, og den siste, da sesongen ble avsluttet med en cupfinale på søndagen. I løpet av ukedagene gjennomførte jeg to runder i alle divisjoner, og på onsdagene var det cup, første runde den første uken, kvartfinaler midt i den midterste uken, og semifinaler den siste uken.

Jeg spilte alltid kampene på dagene de skulle avvikles. Noen ganger rakk jeg kanskje ikke å gjennomføre alle kampene, og måtte ta noe igjen som hengekamper, men jeg foregrep aldri begivenhetenes gang ved å spille kamper før de egentlig skulle gå. I stedet brøt jeg en annen av mine uskrevne regler, og hentet opp til rommet naturfagsboken for å lese til en botanikkprøve vi skulle ha uken etter. Jeg slet med å få inn i hodet begrepene og mekanismene rundt plantenes forplantning, og kunne heller ikke se at dette var noe jeg hadde noen nytte av å kjenne til. Nå ble jeg bare sittende og se på teksten og illustrasjonene uten at noe sank inn. Kanskje satt jeg også like mye og så ut vinduet som ned i boken.

I hvert fall reiste jeg meg og gikk bort til vinduet da jeg så en bevegelse borte i oppkjørselen til en av naboene. Det var Rolf. Han hadde ikke vært så lenge på festen han heller, da, tenkte jeg først, men da jeg så på klokken, så jeg at det var gått over tre timer siden jeg hadde møtt ham på idrettsplassen. Hva gjorde han i hagen til de gamle naboene våre? Var han full, eller kanskje ruset på noe annet, slik Pål og Morten i hvert fall hadde trodd at de var? Han så meg og vinket, og jeg vinket tilbake. Jeg ble brått redd for at han skulle ringe 25

på, nå når han visste hvor jeg bodde. Jeg la meg på sengen, og fryktet å høre duringen fra ringeklokken når som helst, mens jeg tenkte på hvordan mor og far ville reagere, men ingenting skjedde, og til slutt sovnet jeg.

Snart skal jeg sovne igjen, og denne gangen aldri trenge å våkne mer. Tidligere har jeg ofte opplevd det å våkne som nesten like godt som opplevelsen av å falle i søvn, og i hvert fall som en opplevelse det er lettere å være til stede i, den halvvåkne tilstanden der man fortsatt er langt borte fra verden. Men i den siste tiden har ubehaget slått meg mer eller mindre synkront med oppvåkningen, vissheten om at livet mitt er totalt bortkastet, og at mor og far skammer seg over meg.

De hadde kanskje ikke begynt å gjøre det allerede da jeg gikk på ungdomsskolen. For det meste var de nok på den tiden takknemlige for å ikke ha et avkom som testet grenser og havnet i trøbbel, slik Pål og Morten til dels gjorde, og enkelte andre i klassen vår i enda større grad, de som mer eller mindre sluttet å møte opp på skolen, men som jeg av og til kunne se på gaten, og da gikk omveier for å unngå.

Rolf ble mer en bekjent enn en venn, på skolen pleide vi bare å hilse på hverandre, men vi slo alltid av en prat hvis vi møttes på banen. Det var korte nok møter til at vi ikke rakk å gå tom for noe å snakke om. Han hang med Marius og Tobias, også etter at de begynte på gymnaset, mens han fortsatt gikk på Rothaugen, og det var også i løpet av den tiden de startet band sammen, slik at det stort sett ble dette han snakket om når vi traff på hverandre.

Etter konfirmasjonen ble jeg en stund hengt ut som fattig, siden tallet jeg motvillig hadde oppgitt da alle i dagene etter sammenlignet hvor mye de hadde fått, var mye lavere enn de fleste andres. At dette skyldtes at vi var så pass få i slekten, og ikke at vi hadde spesielt dårlig råd, var ikke en unnskyldning noen brydde seg om å høre på. Jeg tror beløpet jeg fikk av mor og far var nokså likt det andre fikk av sine foreldre, men i motsetning til de fleste andre hadde jeg ikke besteforeldre og onkler og tanter, så de eneste andre 26

gjestene rundt bordet i spisestuen hos oss var en gammel tante av far, og hennes sønn, fars ugifte fetter som jeg et par år senere hadde som lærer på gymnaset.

Jeg var glad for at jeg slapp å komme på skole med Pål og Morten, selv om de mente at U. Pihl, der jeg kom inn, var annenrangs i forhold til Katten, der de selv skulle gå.

Spesielt det at U. Pihl snart skulle flyttes til Åsane, mente de var et tegn på at det var en skole med lavere status.

Og på denne skolen måtte jeg altså ha min fars sære fetter Jarle som norsklærer. Det var flere andre rare lærer på skolen, men Monsen, som han i høflige ordelag ble kalt av de andre på skolen, var en av dem det gikk flest historier om, fortalt gjennom kull etter kull ved skolen, mer eller mindre elaborert, og det at jeg var en slektning av ham ble selvfølgelig raskt fanget opp. Vi delte tross alt etternavn, men i tillegg kommenterte også fetter Jarle det da jeg havnet i hans klasserom. Jeg sluttet etter hvert å tenke på ham som fetter Jarle, slik han hadde pleid å bli omtalt hjemme, og erstattet det med det navnet han for det meste gikk under blant elevene, «Pikken». Navnet skyldtes ikke at han var spesielt streng eller sur, men at han av utseende kunne ligne på en, noe jeg aldri hadde sett da han og tante Signe var på besøk hos oss, eller vi hos dem i Søndre Skogveien, men som jeg straks jeg hadde blitt oppmerksom på det via snakket på skolen, ikke kunne gjøre usett. Han var skallet på toppen av hodet, og fordi han hadde et fødselsmerke av lignende type som Gorbatsjov på toppen av issen som kanskje kunne minne om plasseringen av urinveisåpningen på tuppen av penishodet, ble hårkransen seende ut som delvis tilbaketrukket forhud, og alt flasset som kom fra den beskjedne behåringen ble selvfølgelig omtalt som kukost. Blant medelevene mine ble slektskapet mellom læreren og meg raskt oppfattet som at han var onkelen min, noe det ikke hjalp at jeg forsøkte å rette på; for dem ble han værende onkelen min, og de bestemte seg for at vi møttes i familiemiddag hver søndag, selv om jeg hadde presisert at jeg ikke pleide å se ham mer enn et par–tre ganger i året. Antakelig hadde 27

jeg allerede i løpet av den første høsten på gymnaset tilbrakt flere timer i samme rom som ham på skolen enn noe annet sted.

En av historiene om ham som ble formidlet fra eldre venner av klassekamerater, og som var sann, og jeg dum nok til å bekrefte (selv om det neppe hadde gjort noen forskjell om jeg hadde benektet det), var at han bodde sammen med sin gamle mor. Den klossete, litt naive mannen med bukselivet nesten oppe under armhulene, var nok lett å se som en prototype på den evige ungkaren som aldri flytter ut fra gutterommet, men sannheten var at det var fars tante som hadde flyttet inn hos sønnen sin da det ble dyrt og upraktisk for henne å bo alene i huset ute i Laksevåg da mannen hennes døde da jeg var ganske liten. Faktisk var det først meningen at hun skulle flytte inn i kjelleren hos oss, men i stedet fant hun og fetter Jarle ut at hun heller kunne bo hos ham en stund, noe som etter hvert ble permanent.

Mor og far leide i stedet ut til betalende leieboere i kjelleren, for det meste stille, kristne studenter fra Rogaland, men sommeren før jeg begynte på videregående flyttet et ungt par inn i kjellerleiligheten, og jeg ble ganske snart nokså betatt av kvinnen, og dermed tilsvarende fiendtlig innstilt overfor mannen som fikk lov til å ikke bare dele seng med henne (selv om det naturlig nok mest var det jeg tenkte på), men også spise frokost og middag med henne, gå tur med henne, sitte i sofakroken med armen rundt henne og se på tv, bytte delene av avisen med henne etter at de hadde lest ferdig. Jeg ville at han skulle være en drittsekk, og selv om det også gjorde meg både flau og sint da jeg hørte dem krangle i kupeen over meg på Fløibanen en dag, gjorde det meg også litt glad, og fikk meg til å øyne et slags håp. At hun neppe ville velge å søke trøst hos en seksten år gammel gutt (som sikkert heller ikke kunne bli oppfattet som moden for alderen) var selvsagt ikke noe hinder for fantasien min.

Skolen skulle neste år flytte til Åsane, og flere av dem som begynte der sammen med meg kom der ute fra. Det ble arrangert flere klassefester det første året, men enten det var 28

ute i Åsane eller nærmere meg, var jeg aldri med. Selv ikke da en av jentene i klassen, Emma, en av dem som bodde i Åsane, mente at jeg måtte komme denne gangen, og fikk meg til å love at jeg i hvert fall skulle tenke på det, gikk jeg til byen på lørdagen for å ta en buss utover sammen med andre fra klassen. I stedet ble jeg hjemme som vanlig og spilte fotballspillet. Jeg hadde hatt tid til å gjøre begge deler, for dette var åpningshelgen i en ny sesong, og den eneste kampen som skulle spilles var Charity Shield-matchen mellom forrige sesongs ligamestre Gemini Rovers og cupvinnerne Libra Town, det første laget på lenge fra 3.divisjon til å gå hele veien i cupen. Jeg kunne spilt kampen tidlig på dagen, og hatt hele kvelden fri, men i stedet gikk jeg en tur på Fløyen ikke så lenge etter frokost. Da jeg var kommet et stykke opp i bakkene oppdaget jeg at leieboerne våre gikk foran meg. Jeg hadde aldri tenkt at jeg gikk særlig fort, men nå var jeg i ferd med å ta igjen dem foran meg, noe jeg ikke hadde lyst til. I stedet slo jeg av på tempoet og holdt den avstanden jeg hadde hatt da jeg ble klar over dem, ikke nær nok til å høre hva som ble sagt, men nær nok til å høre at kjeften på fyren gikk i ett kjør. Kanskje det var grunnen til at jeg de gikk så pass langsomt, tenkte jeg. Da de kom til den første svingen var de en kort stund vendt mot meg, og jeg kunne se at det så ut som mor hadde hatt rett i sin antakelse om leieboerne våre ventet barn. Selv om hun hadde en stor kåpe på seg, kunne jeg se at hun hadde begynt å få mage. Jeg kunne se at hun så meg, mens han snudde seg først da han så henne smile mot noen. Han så meg, men viste ingen tegn til å hilse. Hvis det hadde vært bare henne som var ute på tur, hadde jeg nok håpet at hun skulle stoppe og vente da hun så meg. Men de fortsatte bortover mot neste sving, mens det i stedet var jeg som stanset litt for å se på utsikten.

Da jeg fortsatte oppover kunne jeg likevel ikke unngå å ta igjen leieboerne våre, for de hadde satt seg på en benk et par svinger lenger oppe. Jeg hadde mest lyst til å snu, men de hadde sett meg, og det ville sett underlig ut om jeg plut29

selig skulle snu og begynne å gå nedover igjen. Det ville gitt inntrykk av at jeg var sjenert, og det ønsket jeg ikke, selv om det selvsagt var det jeg var.

– Er du også ute på tur? spurte kvinnen, og flyttet seg litt nærmere mannen sin, noe jeg der og da oppfattet mer som noe hun gjorde for å gi bedre plass til meg på benken, enn som at hun trakk seg inntil mannen sin for å søke trygghet.

Men det var han som tok ordet da jeg hadde tatt plass på benken: – Vi har vel aldri egentlig hilst på hverandre, sa han.

– Olav.

Han rakte meg hånden sin, og etter at jeg hadde grepet den, gled hånden min videre til hennes, og mens jeg sa navnet mitt, sa hun «Synnøve», før hun spurte meg om det ikke var fint å bo så nær fjellet.

De lo litt da jeg sa at det var svært sjelden jeg gikk på Fløyen nå lenger, sikkert et år siden sist.

– Nei, når du har det rett utenfor gatedøren blir det kanskje ikke så spesielt, sa Olav.

– Går du på videregående? spurte Synnøve, og da jeg bare svarte ja, spurte Olav hvilken.

– Jeg går på U. Pihl, sa jeg.

– Det gjorde jeg også, sa Olav. – Har du Pikken?

Jeg sa at jeg hadde ham i norsk og engelsk, men tenkte at det kanskje var best å la være å si at han også var i slekt med meg, siden det gjerne ville få meg, for ikke å snakke om far, som Pikkens fetter, til å oppfattes som latterlig i hans øyne, slik mange av klassekameratene mine slo meg i hartkorn med læreren, og for eksempel mente at ved å se på ham gikk det an å se hvordan jeg ville se ut som eldre, og sa at når jeg begynte å bli tynnere i håret, ville pikkhølet på toppen av hodet bli synlig.

– Har dere talt hvor mange ganger han sier «Skal vi se» i løpet av en time? spurte Olav, og gjorde en ganske god imitasjon av læreren det måtte være nærmere ti år siden han hadde hatt. – Jeg tror rekorden i vår tid var femtito. Det er jo faen meg mer enn en gang i minuttet!

30

– Det er utrolig at dere lærte noe som helst på den skolen, sa Synnøve, – når dere var så opptatt med å følge med på ting som det der.

– Å, det var ikke noe vanskelig, sa Olav. – Og Pikken var jo ingen dårlig lærer, for all del. Han kan sine ting.

Jeg kjente en viss stolthet ved å høre noen si noe positivt om fetter Jarle, som Olav raskt feide beina bort under ved å fortsette: – Men han er jo bare så jævlig rar!

Mens vi gikk videre fortalte Olav flere anekdoter om læreren min. Noen hadde jeg hørt før, men blant det som var nytt for meg, bet jeg meg særlig merke i det at han skulle ha for vane å utvikle svermerier for noen av jentene han underviste, som gjerne varte i opptil tre år, til hans utkårede var uteksaminert og han måtte gå videre til en av dem som begynte i første på andre siden av sommeren.

Kanskje var jeg bare veldig uoppmerksom, eller kanskje hadde det ikke begynt ennå, verken da jeg snakket med Olav, eller senere i løpet av det første året på gymnaset.

I hvert fall var det først da vi var begynt på det andre året at jeg ble klar over at det var min klassekamerat Emma, som også jeg var svak for, som var den Pikken hadde sett seg ut, og det var han selv som gjorde meg klar over det, ved å stadig nevne henne da vi kjørte til skolen i Åsane sammen om morgenene. Da han oppdaget at han ved å kjøre mot Haukeland sykehus og over Skansemyren kunne unngå å betale bompenger i hvert fall den ene veien til og fra jobb, regnet han ut at det var mye penger å spare på det, i tillegg til det jeg, eller rettere sagt mor og far sparte på utgifter til bussen for meg, siden han samtidig kunne plukke meg opp på veien. Noen dager satt jeg også på med ham tilbake til byen på ettermiddagen, da han ikke kunne unngå å måtte gjennom bomringen ute ved Gamle Bergen. Hvis han skulle unngå bompenger på hjemturen måtte han kjøre om Arna og Nesttun, og da han sa at han ikke engang hadde giddet å regne på om det var økonomisk forsvarlig, sa han det som om det liksom gjorde ham til en kul fyr som ga faen.

31

Men ofte måtte jeg ta bussen inn til byen i stedet for å sitte på med ham, hvis han hadde timer med andre klasser eller skulle sitte på lærerværelset og rette stilbunker etter at min skoledag var ferdig, og selv om han alltid beklaget at det ikke passet for ham å gi meg skyss, syntes jeg det bare var deilig å kunne ta bussen i stedet. Der kunne jeg sitte med walkmanen min og høre på kassetter Robert hadde kopiert til meg, og tenke på kampene jeg hadde foran meg til kvelden, eller benytte turen til å lese lekser. Pikken insisterte også alltid på å gi meg penger til bussen når han ikke kunne kjøre meg, selv om jeg sa at det ikke var nødvendig.

En gang jeg ikke fikk høre på walkman på bussen, var det fordi jeg satt sammen med Emma på vei innover mot byen, noe jeg klarte å la være å skryte av for Pikken neste morgen. Det var flere enn meg fra skolen som sto og ventet på bussen, men det var meg Emma stilte seg opp med, og siden satte seg sammen med på bussen. Heldigvis spurte hun meg ikke om hvorfor jeg ikke satt på med læreren slik jeg pleide. Det var herlig at noen kunne snakke med meg uten å nevne slektningen min i det hele tatt. I stedet snakket hun om grunnen til at hun tok bussen mot byen. Hun skulle til Stemmemyren, der hun skulle i svømmehallen og begynne på et kurs for å bli instruktør på svømmekurs.

– Et svømmekurskurs, altså, sa jeg, og ble lettet da hun tydeligvis syntes at det var morsomt, og ikke teit. Latteren hennes hørtes i hvert fall oppriktig ut. Vi hadde aldri vært og svømt i gymmen med klassen på videregående, der jeg kanskje ville hatt litt bedre sjanse til å utmerke meg positivt enn i de evinnelige ballspillene eller den torturaktige sirkeltreningen i gymsalen. Jeg var elendig i fotball, som jeg mer og mer hadde foretrukket i teorien, og særlig ved spillbrettet mitt, framfor i praksis, og enda mer håpløs i håndball, som mange av klassekameratene mine spilte på fritiden, for ikke å snakke om frustrerende greier som basketball og volleyball eller landhockey. Det eneste ballspillet jeg hadde vært noenlunde habil i, var kanonball, der det tross alt var om å gjøre å unngå ballen. Men i svømmehal32

len var jeg ofte blant de flinkeste (så lenge ikke ballspillfantastene presset gjennom at vi skulle spille det de mente var vannpolo). Emma var utvilsomt enda flinkere enn meg.

Hun hadde vært aktiv svømmer i mange år, men selv om hun fortsatt trente mye, hadde hun måttet slutte å konkurrere på grunn av en skade. Hun hjalp til i trening av de yngre, og hadde funnet ut at det hun helst ville jobbe med, var å lære folk å svømme, siden det tross alt var mye viktigere å kunne svømme i det hele tatt, enn å kunne svømme så raskt som mulig.

Da Emma spurte om jeg hadde noen planer for helgen, sa jeg først nei, før jeg kom på at jeg for en gangs skyld faktisk hadde det. Da jeg fortalte henne at jeg skulle på en konsert på lørdagen, så hun overrasket ut, og spurte meg hva slags konsert det var.

Sist Robert hadde vært på besøk hos meg hadde han fortalt at bandet som Marius og Tobias og Rolf hadde startet skulle holde sin første konsert, på ungdomsklubben der Robert av og til jobbet som frivillig. Det var han som hadde fikset spillejobben for dem, og han håpet å få mange han kjente til å komme, selv om det var et alhoholfritt arrangement, for han antok at det ikke ville være mange av dem som pleide å gå på ungdomsklubben som ville like musikken Rolf og de spilte. Jeg visste jo ikke sikkert om jeg ville like bandet, jeg heller. Jeg sa til ham at jeg skulle se om jeg fikk tid til å gå.

– Hvorfor skulle du ikke ha tid til det? spurte han. – Du driver vel ikke på med det der fotballspill-greiene fortsatt, vel?

– Nei, sa jeg, usikker på om han trodde meg. – Men jeg tror jeg kanskje må lese til en prøve.

En nært forestående prøve var alltid en grei unnskyldning å gripe til, selv om jeg sjelden brukte særlig mye tid på å lese til dem. Jeg tror både Robert og jeg var ganske sikre da han ute i entreen minnet meg på konserten igjen, på at jeg ikke ville komme til å gå, men bare noen dager senere møtte jeg 33

Rolf på Fløibanen, og han nevnte konserten så snart han så meg.

– Du må komme, nærmest tryglet han. – Vi er så redde for at det nesten ikke skal komme noen.

Kanskje var det Rolfs engstelse for et glissent lokale som fikk meg til å spørre Emma om hun ville være med meg på konserten. Jeg tenkte at hun kom til å si nei direkte, eller spørre hva slags musikk det var, for så å se spørrende ut da jeg sa «EBM», men hun sa ja med en gang, og så ut til å være imponert over at jeg kjente noen som spilte i band, og da hun gikk av bussen ved NHH gjentok hun at hun gledet seg til konserten.

Det var først da jeg gikk av bussen selv, ti minutter senere, at det slo meg: Jeg hadde invitert en jente med ut, noe som egentlig var ganske stort i seg selv, og i tillegg hadde hun svart ja. Jeg hadde tenkt på det som noe jeg aldri ville få til å gjøre, og i den grad jeg hadde sett det for meg, virket det alltid mer realistisk å forestille seg at svaret ville bli nei, gjerne med latterliggjøring av meg på kjøpet.

Men så hadde jeg altså, i et øyeblikks ubevissthet virket det som, spurt Emma om å bli med på konserten, og hun hadde sagt ja. Tanken på at dette faktisk hadde skjedd, bar meg lett opp Vetrlidsallmenningen til Fløibanestasjonen, og jeg tenkte at jeg sikkert kunne svevet videre opp alle bakkene hjemover på denne vissheten, men gikk likevel inn i stasjonsbygget og ned til den mørke ventehallen, mens jeg tenkte at jeg kanskje ville treffe Rolf der, og at når det første han ville gjøre var å få forsikring fra meg om at jeg fortsatt tenkte å gå på konserten deres, ville jeg ikke bare kunne berolige ham med at det skulle jeg, men også fortelle ham at jeg hadde fått en date til å ha med meg.

Han var ikke der, men derimot var storesøsteren hans en av dem som satt og ventet. Og ved siden av henne på benken satt et lite barn og fingret med en bolle. Rolf hadde ikke sagt noe til meg om at han hadde blitt onkel, men så snakket han stort sett bare om bandet når vi traff på hverandre. Jeg prøvde av og til å snakke om fotball, men jeg hadde raskt 34

skjønt at han ikke holdt med Brighton på samme måte som jeg holdt med Shrewsbury, og at han egentlig ikke var særlig opptatt av fotball. Det virket ikke som han fulgte med på hvordan det gikk med Brighton, som i likhet med Shrewsbury spilte i 2.divisjon, og ikke kjente til hvem som spilte der, mens jeg var en av få medlemmer (jeg hadde aldri møtt noen av de andre) i den nordiske supporterklubben til Shrewsbury, og fikk tilsendt medlemsbladet noen ganger i året. Søsteren til Rolf gjenkjente meg sikkert, men hun gjorde ikke tegn til å hilse, og da fikk naturligvis ikke jeg meg til å si noe heller. Hun var noen år eldre enn meg, i en alder jeg for noen år siden ville tenkt på som voksen, men nå skjønte ikke egentlig innebar en skikkelig voksentilværelse. Noen år tidligere tenkte jeg kanskje på folk på tjue som voksne på linje med mor og far, men jeg hadde etter hvert skjønt at ungdommen varte en god del lenger enn tenårene.

Da sjåføren kom og åpnet for å slippe oss om bord, kom Pål og Morten traskende ned mot ventehallen. Før ville de løpt i en slik situasjon, men det var de blitt for kule til nå.

Om bord i vognen satte de seg i samme kupé som meg.

– Hei, Åsane! sa Pål. Jeg var ikke overbegeistret for det nye kallenavnet de hadde begynt å bruke på meg. Ikke fordi jeg selv hadde problemer med Åsane, det hadde ikke vært så ille å måtte dra ut dit for å gå på skolen som jeg hadde fryktet, men fordi jeg visste at de fortsatt næret de samme fordommene mot bydelen som jeg selv hadde delt da vi gikk på ungdomsskolen, at det ikke var annet enn kjøpesentere og parkeringsplasser der ute, og at folk der var dumme, og fattige, gjerne kriminelle, vulgære (eller slaurete, som vi gjerne sa) og uten håp for framtiden. De spurte meg om jeg skulle på fest i Åsane til helgen, selvfølgelig fordi de visste at jeg garantert ikke skulle på noen fest, men denne gangen kunne jeg altså slå i bordet med at jeg faktisk ikke skulle sitte hjemme hele helgen, slik de forventet, men skulle på en konsert. De var likevel ikke særlig imponert, siden det i deres oppfatning sikkert var drittmusikk, og ikke minst siden det skulle være et alkoholfritt arrangement.

35