Fordi det er verdt det by Cappelen Damm AS

Lilla Sølhusvik

Fordi det er verdt det Kvinners vei mot toppen av næringslivet

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-59031-4 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook, Litauen 2019 Satt i 10/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

MARIA MORÆUS HANSSEN Toppsjef i Tyskland. Kuriosa i oljebransjen . . . . . .

Råd 1: Bli sett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

ANNE MARIT PANENGSTUEN En helt alminnelig toppleder. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Råd 2: Si ja! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

HILDE TONNE Å svømme med haier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

BERIT SVENDSEN Maktkamp, kvinnekamp og skilsmisse . . . . . . . . . .

109

Råd 3: Ta vare på de gode hjelperne . . . . . . . . . . . . . .

143

GUNVOR ULSTEIN Verdien av hardt arbeid og en god familie . . . . . . .

151

MARGARETH ØVRUM Oljepioneren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

181

Råd 4: Finn en partner som heier på deg . . . . . . . . . .

208

BIRGITTE RINGSTAD VARTDAL Jenta som er en av shippinggutta . . . . . . . . . . . . . .

215

Råd 5: Hjelp kan kjøpes, og 90 prosent er nok . . . .

241

KRISTIN SKOGEN LUND Turneren på glasstaket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

247

Råd 6: Det er verdt det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

278

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

285

Forord

Norge er bortimot verdensmester i likestilling på de fleste andre områder enn i næringslivet. Der skårer vi like dårlig som land vi ikke pleier å sammenligne oss med. Kvinner utgjør nesten halve regjeringen, og de har fått de tyngste posisjonene med statsministeren, finansministeren og utenriksministeren. Til sammenligning er ni av ti toppledere i norsk næringsliv menn. På Oslo Børs står det enda dårligere til med kvinneandelen. 95 av de 100 største børsnoterte selskapene ledes av menn. De åtte næringslivslederne som er intervjuet i boken, har alle fått toppjobber. De har brukt sin kompetanse og sine kunnskaper til å skape verdier og arbeidsplasser og til å gi sine bidrag til samfunnsutviklingen – akkurat som feministene på 60- og 70-tallet drømte om. Alle har fått noen dører i fleisen. Noen har fått mer motgang enn mannlige kolleger ville fått. Det de har felles, er at de uansett motgang mener livet i toppen er verdt innsatsen. Tittelen på denne boken er et svar til dem som kommenterer ivrig rundt hvor mye kvinnelige næringslivsledere ofrer. Spørsmålet har overrasket meg. Jeg har jobbet i mange år som politisk journalist, og jeg hører ikke det samme spørsmålet når man snakker om Erna Solberg, Siv Jensen eller Hadia Tajik. Kvinnelige topp-politikere jobber 7

antakelig mer, de tjener langt mindre og de blir eksponert i media på en måte de fleste andre helst vil slippe. Hvorfor er da så mange opptatt av hva kvinnelige næringslivsledere ofrer? Det kan ha sammenheng med at det er så få av dem. Kvinnelige næringslivsledere forbindes gjerne med alle dem som ikke ble det. Fordi de valgte andre yrker, fordi de byttet til offentlig sektor eller fordi de ikke ønsket en toppjobb på grunn av omsorgsoppgaver hjemme. Men det er mulig å kombinere familie og toppkarriere i næringslivet også. Maria Moræus Hanssen helte varm kakao på termos til ungene før hun tok morgenflyet til jobb. Birgitte Ringstad Vartdal henter i barnehagen før hun tar opp pc-en og forhandler med amerikanske og asiatiske forretningsforbindelser etter barnas leggetid. Halvparten har brukt au pair. Alle har betalt hjelp i huset. Det er på ingen måte rettferdig at kvinnelige næringslivsledere stadig må svare på spørsmål om familie og grad av dårlig samvittighet. Mannlige næringslivsledere får sjelden de samme spørsmålene. Men omsorgsoppgaver ser i liten grad ut til å hindre menn i å søke lederjobber i næringslivet. Portrettformen er valgt for å fortelle hele historier om hele mennesker. Jeg har prøvd å finne ut hvorfor de valgte som de gjorde. Hvilke hindringer møtte de underveis i karrieren, og hvordan oppleves det å være den eneste kvinnen i rommet i så mange sammenhenger? Maria Moræus Hanssen forteller om fordeler og ulemper ved å være kvinnelig toppleder i så ulike land som Norge, Frankrike og Tyskland. Siemens-sjefen Anne Marit Panengstuen forteller at hun ville ha sluttet på ingeniørstudiet om det ikke hadde vært for én jente der, som hun kunne gjøre oppgaver med. Hilde Tonne mener glasstaket fortsatt finnes, fordi menn velger menn som ligner dem selv. Berit 8

Svendsen forteller hvordan hun sov i flere uker etter at hun gikk av som sjef for Telenor Skandinavia etter 30 år i selskapet. Margareth Øvrum minnes det eneste oppholdsrommet på den første plattformen hun var på, hvor de viste pornofilmer morgen, middag og kveld. Gunvor Ulstein forteller om den gangen en fagforeningsleder sa til lokalavisa at faren hennes burde komme tilbake og overta styringa av bedriften fordi arbeidsplasser sto i fare. Birgitte Ringstad Vartdal hevder at det ikke betyr noe som helst for sjefen hennes, John Fredriksen, at hun er en av ytterst få kvinnelige toppledere for et av de største selskapene på Oslo Børs. Kristin Skogen Lund forteller hvordan hun lærte seg å få mer selvtillit, og å skyve bort tankene om at hun var en isdronning og altfor flink for potensielle kjærester. Innimellom portrettene har jeg samlet deres råd og erfaringer fra telekom, oljesektoren, verftsindustrien, shipping, konsulent- og mediebransjen. De som har latt seg intervjue i boken, håper flere jenter og kvinner skal få lyst til å prøve seg som toppledere i næringslivet. I tillegg får vi håpe at flere får lyst til å ansette dem.

maria moræus hanssen

«Jeg er ikke spesielt flink, og fleiper ofte med at jeg neppe har særlig høy IQ. Det som skiller meg fra andre, er viljen til å gjøre ting som jeg i utgangspunktet syns er skummelt. Og så er jeg en haugianer. Jeg liker å drive meg hardt.»

Født 1965. Samboer, to voksne barn 1989: utdannet reservoaringeniør ved NTH 1991: Master i petroleumsøkonomi IFP 1992–2007: reservoaringeniør og diverse lederjobber, blant annet som letesjef og plattformsjef i Hydro Olje & Gass 2007–08: SVP gassfornying og -infrastruktur Statoil, 2008–13: investeringsdirektør Aker, 2013–17: sjef for GDF Suez E&P (senere ENGIE) Norge og sjef for hele ENGIEs E&P selskap 2018: CEO for tyske DEA – Deutsche Erdoel AG 2019: nominert som viseadministrerende direktør tyske Wintershall DEA

Toppsjef i Tyskland. Kuriosa i oljebransjen

Med vide bukser, kritthvit bluse, designerbriller og en lett kåpe over skuldrene ser Maria Moræus Hanssen ut som om hun kommer rett fra Paris. Ganske ofte gjør hun også det. Det var da hun var i ferd med å flytte til Paris at hun møtte kjæresten, Klaus-Anders. «Mannen min», som hun pleier å si, selv om de ikke er gift. Eller «samboeren min», selv om de ikke bor sammen så ofte heller. Han er sjef for en bank i Stockholm, mens hun altså jobber i Hamburg, hvor DEA har sitt hovedkontor. Når de møtes i helgene, er det ofte i Paris, hvor de kjøpte og innredet en leilighet sammen. Eller i Hamburg, dit de flyttet mesteparten av tingene etter at hun byttet jobb. Eller i Oslo, hvor de deler et hus. I Oslo hender det også at barna er innom, men det er sjelden hele familien er samlet. De to voksne sønnene til Klaus-Anders bor riktig nok i Oslo, mens Marias sønn Carl studerer i London og datteren Ragna jobber i USA. Maria Moræus Hanssens karriere startet i Norge, tok av i Frankrike og har foreløpig endt med at hun nå sitter som toppsjef i DEA – Deutsche Erdoel AG, et av verdens eldste oljeselskap. Ofte får hun spørsmål om likheter og forskjeller mellom de tre landene hun har jobbet i. Da pleier hun å fortelle om det tysk-franske ingeniørparet som job13

bet i Oslo ved begynnelsen av 2000-tallet. De trivdes godt i Norge, elsket naturen og satte pris på den norske arbeidsmentaliteten. Etter noen år ble hun gravid, og spørsmålet var hvordan de skulle ta seg av barnet som skulle komme. Hennes tyske familie forventet at hun umiddelbart sluttet å jobbe for å ta seg av barnet. Hans franske familie tok for gitt at de skulle skaffe hjelp til å passe barnet, så de begge kunne jobbe videre. De norske arbeidskollegene regnet med at paret skulle gjøre som dem – dele permisjonen, bli hjemme alle månedene og deretter gå tilbake til jobb. «Der har du den virkelig store forskjellen,» sier Maria Moræus Hanssen. Selv håndterte hun den norske tidsklemma da hun kombinerte rollene som småbarnsmor med diverse lederjobber i Norge. Da hun jobbet i Frankrike, hadde hun en toppsjef som ledet et verdensomspennende energiselskap mens profesjonelle tok seg av huset og de fem barna hjemme. Nå som hun selv er toppleder i et tysk oljeselskap, prøver hun å overbevise kvinnelige arbeidstakere om å bli værende i full jobb – også etter at de har fått barn. «Moderne tyskere tror de er likestilte og lever på 2000-tallet, men det varer bare til de kommer ut av fødestuen. Da er de tilbake i 1960.» Den internasjonale oljebransjen har ellers mange fellestrekk: Oljen pumpes opp fra mer eller mindre de samme landene. Det internasjonale oljespråket er engelsk. Og mannsdominansen er påfallende. Som kvinne har Maria vært en minoritet på arbeidsplassen fra hun startet som reservoaringeniør i Hydro etter studiene. I bransjen er kvinneandelen rundt 20 prosent. I DEA ligger de ørlite over, med 23 prosent kvinner. Maria mener andelen burde vært adskillig høyere.

– Jeg skjønner veldig godt at damer er lei av å være en minoritet på arbeidsplassen. Hvis du først tror på mangfold og skal ha kvinner i selskapet, må du sikre deg en kritisk masse. Jeg mener vi minst må ha 30 prosent for at kvinner skal være mer enn kuriosa. Tyskland har ifølge FNs statistikk over bærekraftsmålene enda lavere andel kvinner i lederstillinger enn både Norge og Frankrike. Andelen har også falt de siste årene. Derfor vakte det oppsikt da Maria i januar 2018 ble den aller første kvinnen som fikk toppjobben i det 120 år gamle oljeselskapet. – Spesielt damene legger vekt på at de har en kvinnelig CEO. Det tolkes symbolsk veldig positivt. Så legger sikkert mennene også merke til det, men det er vel forskjellig om det skal tolkes som et positivt eller negativt tegn. Men Marias tid som toppsjef – eller CEO – skal ikke vare lenge. En måned før hun tiltrådte, var det allerede klart at DEA skulle fusjonere med et enda større tysk oljeselskap – Wintershall. Når fusjonen blir gjennomført i 2019, kommer sjefen for Wintershall til å bli CEO. Maria går som eneste kvinne inn i en toppledelse med fem personer. Hun har foreslått at de burde være to eller tre – for å gjøre en forskjell. I møter der den nye toppledelsen nominerer ledere til nivået under dem, har hun også tatt til orde for at de bør ha måltall for kvinneandelen. «Mener du at menn skal miste jobben sin fordi du vil ha måltall for kvinner?» har kollegene spurt da.

– Jeg har lært at jeg må være forsiktig. I Tyskland snakker jeg ikke lenger om å fremme kvinneandelen eller minske kjønnsforskjellene. Alle tiltak må legges fram med tanke på at arbeidsmarkedet kan bedres både for kvinner og menn. Hvis vi snakker om barnehager, er det viktig å framheve at de vil gjøre arbeidsmarkedet mer fleksibelt for alle. Man skal være så veldig inkluderende med mennene, plutselig. Det nytter i hvert fall ikke å komme med min norske kulturelle bakgrunn og tro man kan gjøre det på samme måte som hjemme. – Men med din norske kulturelle bakgrunn – er det egentlig riktig at dyktige menn skal miste jobben fordi måltall for kvinner er viktigere? – Hadde du spurt meg tidligere, ville jeg sagt at jeg i prinsippet er mot kvotering. Dette burde løse seg selv. Men så har jeg selv sikkert vært kvotert tidligere i min karriere, og jeg ser jo at det har skjedd noe som følge av at kvinner er kvotert inn i styrer og ledergrupper. Jeg har sett at det funker, så jeg syns det er greit, jeg. – Hvorfor er det så viktig for deg å få flere kvinner inn i bransjen? – Å være kvinne i næringslivet må gjøres til en vanlig ting. Jeg ønsker at min datter skal få slippe å være pioner, som jeg har vært. Jeg har selv hatt en fantastisk morsom jobb i oljeindustrien, men man blir jo inderlig lei av å være i mindretall hele tiden. I lengden kan vi ikke basere oss på de få som orker.

Å yte før man kan nyte Norske karrierekvinner er ofte raske med å fortelle hva de ikke er gode til. Det er som om de skal kompensere for at de gjør det så bra på jobb. Mange vil si de er elendige på kjøkkenet. De rekker ikke å trene, de klarer ikke å følge opp vennene sine. Klær kjøpes på flyplasser. De har i alle fall ikke kapasitet til å bry seg om støvdotter i krokene hjemme. Maria Moræus Hanssen er en annen type. Hun er en vellykket, internasjonal karrierekvinne som ikke har noe imot å se ut som en. Venner kaller henne «Gucci-Maria», og mener hun er i en egen elitedivisjon innen shopping. Hun forsvarer seg med at hun bare kler seg i det hun føler seg komfortabel i, og for henne betyr det pene bukser, høye hæler og nystrøkne skjorter. I 2013 løp hun alle de 42 kilometerne i New York Marathon. Det var et prosjekt, en utfordring hun ikke hadde lyst til å takke nei til. Nå er hun fornøyd om hun får løpt en mil før frokost et par ganger i uka. På sånne morgener kan hun ha god samvittighet resten av dagen. Hun leser alltid en bok, også romaner. Hun liker å bade i havet, også midtvinters. Og hun er aldri den som går først hjem fra en fest. Det er som om hun ønsker å sprenge alle akkorder samtidig. – Det å jobbe hardt – ikke bare på jobb – gir meg en god følelse. Når jeg står opp om morgenen og løper en mil, får jeg god samvittighet og ro i kroppen. Da har jeg vært flink. Klær gir meg også selvtillit, og sånn har jeg alltid vært. På eksamensdager var jeg nøye med å stå opp tidlig, spise frokost og ta på meg pene klær som var planlagt god tid i forveien. Fortsatt kan jeg ha det 17

sånn at alt blir feil om klærne jeg har på meg ikke fungerer. Ifølge sønnen Carl er prinsippet hjemme i familien at man må yte før man kan nyte. Mens foreldrene fortsatt bodde sammen og ferierte på Sørlandet, pleide de å starte dagene med en joggetur. Etterpå var det smoothie til frokost, og ferskt brød som Maria bakte selv. Om vinteren skulle veden hentes, stables og tennes opp før man kunne sette seg ned og slappe av. Hvis de hadde selskaper hjemme, skulle maten tilberedes fra bunnen av. Maria kunne gjerne servere hamburgere, men brødet, kjøttet og aiolien lagde hun selv. Til kaffe pleide hun å servere gjærbakst, som hun har spesialisert seg på. Carl kan ikke huske at Zalo-en noen gang sto framme på kjøkkenbenken. Det skulle være ryddig. For Maria Moræus Hanssen er det viktig å være flink. Men hun føler seg ikke flink. Og det er kanskje her hun ligner mer på andre karrierekvinner – det er viktig for henne å understreke at hun ikke er det. – Av og til framstår det som om jeg får til så mye, at jeg er så innmari vellykket. Jeg blir nesten flau, for det er ikke sånn at jeg føler jeg har fått til så mye. Det er nesten motsatt. – Du er i ferd med å bli nestleder i Europas nest største uavhengige olje- og gasselskap. Ingen norske kvinner har nådd så langt i den internasjonale olje og gassbransjen. – Nei, det er ikke riktig. Equinor er et mye større selskap, og Margareth Øvrum og de andre damene i konsernledelsen der har mye større jobber enn meg. – Hvorfor har du behov for å si at du ikke er så vellykket? 18

– Fordi det ikke er det å være flink som har fått meg dit jeg er i dag. Jeg fleiper ofte med at jeg neppe har en særlig høy IQ. Jeg kan sitte i et møte og tenke at gud, det gikk fort. Jeg syns de er så raske. – Men hvis du ikke er flink, hvordan har du da kommet så langt? – Det som skiller meg fra andre, er viljen til å gjøre ting som jeg i utgangspunktet syns er skummelt. Å flytte til Paris uten å kjenne noen. Reise alene til Hamburg og si at her skal jeg være leder. Det Maria lærte av sin egen mor, mangeårig kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen, og sin far, Aftenpostenredaktør og tidligere Høyre-politiker Kjell Hanssen, var at man skulle være flittig og ikke spare seg. Maria vokste opp i et hjem på Oslos vestkant som var velsignet med både kulturell og finansiell kapital. Moren hadde fast bord på Theatercaféen. I vennekretsen deres vanket politikere, næringslivsfolk og kulturpersonligheter. Maria gikk ut av videregående med så gode karakterer at hun kunne velge blant de mest populære studiene. Moren rådet henne til å følge hjertet og drømmene sine. Faren var mer pragmatisk. Han mente hun bare måtte dra ut og så ville faget fange henne, uansett hva hun gikk for. Maria selv var usikker. Broren, Harald Moræus Hanssen, begynte å studere på Norges Handelshøyskole, og hun syntes ikke hun kunne følge i hælene på ham. Hun søkte på medisin, men kom ikke inn. Dermed gjensto NTH, som også var en relevant utdanning for dem med like høye karakterer som ambisjoner. Det ble petroleumsteknologi. – Jeg visste virkelig ikke hva det var jeg kom inn på. På NTH var det mange som kom fra ingeniørfamilier, og de kunne snakke om hvordan studiet var da faren 19