Flukten

David Baldacci

Flukten Oversatt av Roar Sørensen

David Baldacci Originalens tittel: The Escape Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2014 by Columbus Rose, Ltd Published by arrangement with Lennart Sane Agnecy AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62758-4 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om Kate Bailey og Ruth Rockhold.

Dere vil bli sterkt savnet.

1

Fengselet liknet mer et offentlig college enn et sted der menn ble holdt innesperret på celler i ti år eller lenger for forbrytelser de hadde begått mens de bar landets uniform. Det var ingen vakttårn, men det var fire meter høye gjerder, bevæpnede patruljer og nok overvåkningskameraer til å holde et elektronisk øye med praktisk talt hver kvadratcentimeter av området. United States Disciplinary Barracks lå i den nordlige enden av Fort Leavenworth, ved elven Missouri. En haug av murstein og piggtråd i en beskyttende, grønn hånd.

Hele fortet la beslag på nesten hundre hektar med skogkledde åser.

Fengselet ble kalt USDB, eller DB, for lettvinthetens skyld. Det var det eneste militære høysikkerhetsfengselet for menn i landet. Det føderale fengselet for sivile, ett av Fort Leavenworths tre fengsler, lå seks og en halv kilometer lenger sør. I tillegg til Joint Regional Correctional Facility, som også var et militært fengsel, var det et fjerde, privat fengsel i fortet. Til sammen var det over fem tusen fanger i de fire fengslene. Leavenworth turistbyrå, som etter alt å dømme prøvde å trekke veksler på fortets rykte for å lokke besøkende til området, hadde bakt denne vinkelen inn i brosjyrene sine med uttrykket: «Bli fengslet av Leavenworth.»

Føderale dollar strømmet gjennom denne delen av Kansas og fløy over grensen til Missouri som svermer av grønne papirgresshopper. Pengene styrket den lokale økonomien 7

og fylte opp kontoene til forretningsvirksomheter som forsynte soldatene med røkt svineribbe, kaldt øl, raske biler, billige horer og det meste annet.

DB hadde rundt fire hundre og femti fanger. De var plassert i fluktsikre avdelinger, blant dem en Special Housing Unit eller SHU. Flesteparten av de innsatte var dømt for seksualforbrytelser. De var i hovedsak unge, og dommene deres var lange.

Til enhver tid satt et titalls fanger på isolat. Resten ble holdt innesperret på celler i de andre avdelingene. Det var ingen stenger i dørene; de var bare av tykt metall, med en luke nederst der matfatet ble skjøvet inn. Luken ble også brukt til å sette fotlenker på fangene når de skulle transporteres til et annet sted.

I motsetning til andre statlige og føderale fengsler rundt om i landet ble disiplin krevd og respekt gitt. Det var ingen maktkamper mellom de innsatte og vokterne deres. Militære lover og regler gjaldt, og svarene til fangene begrenset seg for det meste til «Ja, sir» eller «Nei, sir».

På DBs dødsceller satt et halvt dusin domfelte drapsmenn, blant dem Fort Hood-morderen. Fengselet hadde også et henrettelsesrom. Om disse fangene noensinne ville få giftsprøyten, var et spørsmål bare advokater og dommere kunne gi svaret på. Det ville uansett ikke skje før mange år var gått og salærer på millioner av dollar var mottatt.

Dagen hadde for lengst blitt til natt, og lysene fra et sivilt Piper-fly som tok av fra Sherman flyplass, var nesten det eneste tegnet på liv. Det var fremdeles stille, men et kraftig uvær som hadde vært synlig på radaren en stund, nærmet seg fra nord. En annen storm, som hadde brygget seg opp i Texas, kom mot Midtvesten som et godstog uten bremser. Snart ville de to frontene møte hverandre med drepende effekt. Alle i området hadde trukket innendørs og stengt dører og vinduer i påvente av det uunngåelige.

Da de to stormene braket sammen tre timer senere, var resultatet et uvær av fryktinngytende proporsjoner. Med 8

lyn som flerret på tvers av himmelen, voldsomme regnskyll og en vind som ikke syntes å ha noen begrensninger hva gjaldt styrke og rekkevidde.

Kraftledningene fikk unngjelde først; de røk som hyssing da store trær ble blåst over ende. Deretter var det telefonledningene sin tur. Trærne som falt over veiene, blokkerte all trafikk. Kansas City internasjonale flyplass hadde blitt stengt god tid i forveien. Alle flyene var tomme, og terminalene var fulle av reisende som red stormen av og var glade for at de var på bakken i stedet for oppe i luften.

Bak DBs murer gikk vaktene rundene sine, nippet til kaffekopper på pauserommene, eller snakket med dempede stemmer om betydningsløse ting bare for å komme seg gjennom skiftene sine. Ingen brydde seg stort om stormen utenfor siden de befant seg trygt inne i et fort av mur og stål.

Det var som et hangarskip på vei gjennom hylende vind og høy sjø. Det var ikke spesielt hyggelig, men det var ingenting som ville volde dem noe besvær.

Selv da begge transformatorene på den lokale trafostasjonen sviktet, slik at fengselet et øyeblikk ble liggende i kompakt mørke, var det ingen som ble spesielt bekymret.

Det store nødaggregatet startet automatisk, og siden det var installert i et bombesikkert rom og hadde sin egen energikilde i form av naturgass, var det ingen fare for at det skulle gå tomt for drivstoff. Strømmen kom tilbake så raskt at avbruddet bare førte til litt flimring i lysstoffrørene og noen små forstyrrelser på dataskjermene og monitorene som var koblet til overvåkningskameraene.

Vaktene på pauserommene drakk opp kaffen og fortsatte praten. Andre gikk langsomt nedover korridorene, rundet hjørner og sjekket cellene på avdelingene for å forsikre seg om at alt var som det skulle være i DBs verden.

Det som omsider fikk alle til å reagere med uro, var den totale stillheten som oppsto da det idiotsikre aggregatet med den ubegrensede energitilførselen i det bombesikre rommet laget en lyd som en kjempe med en skurrende hoste og simpelthen døde.

9

Alle lysene, kameraene og konsollene sluknet med en gang. Bare noen av overvåkningskameraene hadde et batteridrevet backupsystem og viste derfor fremdeles bilder. Så ble stillheten avbrutt av nervøse rop og lyden av løpende menn. Sambandsradioer knitret og skurret. Lommelykter ble revet ut av stropper i lærbelter og tent. Men denne belysningen var ikke mye til hjelp.

Og så skjedde det utenkelige: Alle de automatiske celledørene ble låst opp. Det var noe som ikke skulle skje. Systemet var konstruert slik at dørene ble låst automatisk når strømmen gikk. Ikke så bra for fangene hvis strømavbruddet for eksempel skyldtes brann, men det var sånn det var, eller sånn det var meningen at det skulle være. Men nå hørte vaktene metalliske klikk idet celledører over hele fengselet ble åpnet. Hundrevis av fanger strømmet ut i korridorene.

Skytevåpen var ikke tillatt i DB. Det eneste vaktene hadde for å opprettholde ro og orden, var myndighet, kløkt, opplæring, evnen til å forstå fangenes hensikter og solide batonger. Og nå ble disse batongene holdt i hender som ble stadig mer svette.

Fengselet hadde SOP-er, eller standard operasjonsprosedyrer, for nødssituasjoner som dette, for militæret hadde prosedyrer for enhver nødssituasjon. Typisk nok hadde hæren to backupsystem for alle viktige funksjoner. I DB var nødaggregatet, med sin ubegrensede energitilførsel, klassifisert som idiotsikkert. Men nå hadde det sviktet. Nå var det opp til vaktene å gjenopprette ro og orden. De var den siste forsvarslinjen. Det første målet var å få kontroll over fangene. Det andre målet var å få kontroll over fangene.

Etter militærets standarder ville alt annet bli betraktet som en uakseptabel fiasko. Karrierer ville lide. Stjerner og striper ville falle av uniformer som visne barnåler fra et juletre som fremdeles sto i stuen langt ut i januar.

Ettersom det var mange flere fanger enn vakter, måtte spesielle taktiske metoder brukes for å få kontroll over dem.

Den mest effektive metoden var å samle dem på store, åpne områder der man fikk dem til å legge seg ned på magen.

10

Det virket som om dette gikk bra i rundt fem minutter, men så skjedde noe som fikk vaktene til å grave dypere i hærens manualer og flere enn én ringmuskel til å stramme seg, både hos vaktene og fangene.

«Skudd er avfyrt,» ropte en vakt i radioen. «Skudd avfyrt, ukjent sted, ukjent kilde.»

Meldingen ble gjentatt blant vaktene inntil det gjenlød i alles ører. Skudd var avfyrt og ingen visste hvor eller av hvem. Og siden ingen av vaktene hadde skytevåpen, betydde det at en av fangene måtte ha det. Kanskje flere enn én.

Situasjonen, som allerede var alvorlig, utviklet seg nå til noe som grenset til kaos.

Og så ble den enda verre.

Lyden av en eksplosjon runget på Avdeling 3, der SHU lå.

Kaoset gikk over til panikk. Det eneste som kunne hindre et fangeopprør nå, var en overveldende demonstrasjon av væpnet makt. Og det var få organisasjoner i verden som kunne demonstrere overlegen, væpnet makt bedre enn den amerikanske hæren. Spesielt når denne væpnede makten befant seg like i nærheten i Fort Leavenworth.

Noen minutter senere brølte seks grønne, militære lastebiler gjennom DBs strømløse porter. De høyteknologiske alarmsystemene fungerte ikke lenger. SWAT-utrustede MPer med automatvåpen over skulderen og skjold i hendene hoppet av lastebilen. De stormet rett inn i fengselet. De avanserte nattbrillene gjorde det lett for dem å se det som foregikk. Konturer og gjenstander var like klare og tydelige som på bildene fra en Xbox.

Fangene ble stående som fastfrosset. Så la de seg skjelvende ned på gulvet med hendene på ryggen. Ingen tenkte på å gjøre motstand mot de veltrente og tungt bevæpnede soldatene.

Ro og orden ble omsider gjenopprettet.

Ingeniører fra hæren greide å få strømmen tilbake. Lysene ble tent, og dørene kunne låses igjen. I mellomtiden overlot MP-ene fra Fort Leavenworth ansvaret for sikkerheten 11

i fengselet til vaktene og dro den samme veien som de hadde kommet. Fengselsdirektøren, en oberst, pustet lettet ut. Muren som plutselig hadde dukket opp mellom ham og den neste forfremmelsen, var borte.

Fangene subbet inn i cellene sine.

En hodetelling ble foretatt.

Listen over fangene som det var gjort rede for, ble sammenliknet med den offisielle listen over de innsatte. Til å begynne med stemte tallene.

Til å begynne med.

Men ved nærmere undersøkelse viste det seg at det ikke stemte.

Det var en fange som manglet. Bare én. Men han var en viktig en. Han hadde fått en livstidsdom. Ikke fordi han hadde slått i hjel en offiser han hadde vært på kant med, eller drept noen andre. Eller fordi han hadde voldtatt, knivstukket, brent eller bombet. Han hadde ikke sittet på en av dødscellene. Han hadde blitt dømt til livsvarig fengsel fordi han var en forræder. Han hadde forrådt landet sitt, undergravd rikets sikkerhet, som var et uttrykk som fikk alle til å stoppe og se seg over skulderen.

Det mest uforklarlige var at det hadde dukket opp en annen person på cellen til fangen som var savnet – en uidentifisert, død mann lå under dynen på køya med ansiktet ned. Det var grunnen til at den første hodetellingen hadde vært feil.

Hele fengselet ble grundig gjennomsøkt, inkludert luftesjakter og alle andre nisjer, sprekker og rom der det var mulig for en mann å gjemme seg. Vaktene løp ut i stormen, som hadde begynt å legge seg, og fortsatte letingen. De gikk manngard og undersøkte systematisk området rundt fengselet.

Men denne lille flekken av Kansas’ jord ga dem ingen spor etter fangen de lette etter.

Han var borte. Ingen kunne forklare hvordan. Ingen kunne si hvordan den døde mannen hadde endt i køya i cellen heller. Ingen forsto noe av det.

12

Det var det eneste som var klart.

Robert Puller, som hadde vært major i det amerikanske flyvåpenet og en ekspert på kjernefysiske våpen og cybersikkerhet, og i tillegg var sønnen til en av de mest berømte soldatkjempene i hele militæret, den nå pensjonerte generalløytnanten John Puller sr., hadde rømt fra det fluktsikre DB. Og han hadde etterlatt en ukjent, død mann på cellen sin. Noe som var enda mer uforklarlig enn hvordan Puller hadde greid å komme seg ut.

Da fengselsdirektøren ble informert om denne tilsynelatende umulige flukten, tok han av røret på den sikre telefonen på kontoret sitt i visshet om at han nå kunne vinke farvel til en karriere som en gang hadde vært lovende.